View/Open - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

I likhet med Wais presiserer også Johnson at han ikke vektlegger psykoanalytiske
perspektiv i sin studie, men hos Johnson er det ikke for å benekte en slik kobling, men for å
”[…] redress an imbalance, to show that several patterns can coexist in fictive accounts of
son and fathers” (Johnson, 1985: 4, min utheving). Johnson kritikk bunner altså i at tidligere
forskning har hatt en tendens til å finne Ødipus i stedet for Kristus i lesningen av sønnlige
litterære gestalter. Noen innslag av psykoanalyse er det like fullt, for eksempel utgjør
fadermordmotivet et sentralt element i lesningen av Byrons Cain. A Mystery.
I tillegg baserer Johnson seg også på momenter utenfor det rent litterære i
fremstillingen av motivet: ” […] [This book] does often touch on writer’s lives because they
are embodied unmistakably in – are deliberately incorporated into – what they have written.”
(Johnson, 1985: 3). Johnsons utvidete lesemåte passer i det hele tatt veldig godt for
Wergelands SMM, siden diktverket er skrevet i Wergelands mest radikale periode og er et
’opprørsk’ verk på flere måter enn bare sjangermessig (jf. Havnevik, 2002). 43 Han forholder
seg til det protestantiske, men går i dette verket langt sin egen vei i det teologiske. 44 Dette
viser et opprør med kirkens lære. Samtidig hadde Wergeland er sterkt ønske om å bli prest,
noe SMMs opprør i forhold til Bibelen gjorde vanskelig (Storsveen, 2008: 199). Wergeland
sto altså selv i spenningen mellom opprør og å bli akseptert.
Når det kommer til det biografiske, er imidlertid Wergeland i særegen i forhold til
Johnsons romantiske forfattere. Coleridge, Wordsworth og Byron blir alle farløse tidlig og
blir selv fedre. Dette mener Johnson har betydning for farsbildet og generasjonsoppfatningen i
de litterære verkene (Johnson, 1985: 49). 45 Det er altså snakk om en forskyvning av
biografiske far-sønn-forhold som gjenspeiler seg i lyrikkens farsmotiv og opprørsmotiv, der
Wergeland, som de øvrige romantiske dikterne, er ambivalent i sitt forhold til farsfigurer,
samtidig som han altså også er særegen. 46 Wergelands egenart kommer til uttrykk i min egen
43 Forskjellen mellom SMM og den senere versjonen Mennesket viser igjen endringen i det radikale. Ifølge
Jæger er ulikhetene med Bibelberetningene noe som er langt større til stede i SMM enn i Mennesket, og kaller
sistnevnte Bibeldiktning, mens i SMM ” […] trækker ikke [Bibelens beretning] op nogen grænser for det
omraade Wergelands fantasi streifer om i […]” At ’Mennesket’ maa opfattes som en bibeldigtning viser sig
særlig i, at der hvor Wergelands egen digtning i ’Skabelsen &c’ staar imot Bibelens beretning, er det nu den som
seirer. Der hvor Bibelen ingenting nævner, følger Wergeland som før sine egne ideer.” (Jæger, 1922: 166).
44 Jf. sammensmeltingen av sjeler i himmelriket.
45 Jf. Johnson (1985: 13): ”[…] the experience of regeneration can […] make up the substance of an intensely
religious and psychologically telling metaphor to represent hope for both continuity – what seems to be revival
in repetition of a timeless pattern – and change – what appears to be transcendence of that pattern, a creative
alteration within history.”
46 Wergeland blir selv aldri farløs: han dør før sin far. Han er også (trolig) barnløs (Storsveen, 2008: 237,
Ustvedt, 2008: 252). Siden han heller aldri prest, blir Wergeland selv aldri den som styrer normene. Han kan
heller ikke regnes som en forstøtt sønn, da han stadig vender tilbake til Eidsvoll (Storsveen, 2008: 31-32). Slik er
det heller ikke snakk om en splittelse, men samtidig har Wergeland opprøret i sin diktning. Jeg kommer tilbake
til dette i 7.2.
25