View/Open - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

3.4 Fiksjon og virkelighet: fedre i skjønnlitteraturen
Innenfor litteraturvitenskapelig mannsforskning synes ikke alltid skillet mellom fiksjon og
virkelighet å være like klart. Dette gjenspeiler seg i teorien jeg har presentert hittil, ikke minst
siden jeg henter flere begreper fra sosiologiske fagfelt. 63 Innenfor feministisk
litteraturvitenskap har derimot dette forholdet vært et diskusjonstema i lengre tid.
Litteraturviter og kjønnsforsker Kari Jegerstedt gjør rede for den tidlige utvikling innenfor
den angloamerikanske feministiske litteraturvitenskapen:
[Moi] påpeker blant annet at den angloamerikanske tradisjonen er fanget i en humanistisk tankegang
som verken problematiserer tekstbegrepet, subjektsbegrepet eller språket som sådant, og derfor heller
ikke kan nærme seg litteraturen som litteratur. […] den angloamerikanske tradisjonen synes å forstå
litteraturen som et direkte uttrykk for forfatterens levde erfaringer […] (Jegerstedt, 2008: 233). 64
Dette svarer til et mimetisk litteratursyn, det vil si å lese skjønnlitteratur som
virkelighetsgjengivelse- eller fremstillelse (Iversen, 2002: 28). Litteraturviteren Irene Iversen
skriver at en endring synet kom med Gilbert og Gubars Madwoman in the Attick (1979) som
brøt med den angloamerikanske tendensen til ”[…] å fokusere ensidig på kvinnelige
forfatteres selvfremstillende og realistiske ambisjon.” (Iversen, 2002: 22). Gilbert og Gubar
representerer altså den poststrukturalistiske ’vending’ som fikk store konsekvenser for den
feministiske litteraturvitenskapes syn på forholdet mellom virkelighet og fiksjon:
I den perioden der poststrukturalismen hadde sterke gjennomslag, hersket det en prekær bevissthet i
vestlig humanistisk tenkning om at alle våre historiske kontekstualiseringer og forklaringer er språklige
og litterære konstruksjoner og er å se som (fiktive) ’fortellinger’ på linje med andre litterære tekster.
(Iversen, 2002: 33).
Det ser imidlertid ut til å fortsatt være uenighet rundt dette. Dette kommer til syne når Iversen
skriver om Elaine Showalters litteraturhistorie, A Literature of their own (1977) der Showalter
vil ”[…] hente fram kvinnenes fremstilling av sin virkelighet gjennom å undersøke
refleksjonen over egne vilkår og over det kvinnelige selvet i deres romaner.” (Iversen, 2002:
27-28). Iversen mener Showalters
[…] [fokusering] på litteraturen som uttrykk for kvinnenes ’selv-bevissthet’ gjør prosjektet lett å
kritisere. Noen vil kalle litteratursynet tradisjonelt, andre vil se det som mimetisk […]. For
poststrukturalismen har det vært innbegrepet av logosentrisme, mens andre nok vil hevde at litteraturen
63 Noen store refleksjoner ser jeg heller ikke rundt dette i teoriene jeg har presentert tidligere. Imidlertid
understreker Johnson flere ganger at det er snakk om et studie av ”[…] the relationships of sons and fathers as a
literary theme.” (Johnson, 1985: 2, min utheving). Også Wahlström, som undersøker samspillet mellom
skjønnlitteraturen og kulturdebatten, understreker at det ikke kan settes likhetstegn mellom skjønnlitteraturen og
virkeligheten: ”This is not to say that fictional representations offer ’the truth’ about American fatherhood […]”
(Wahlström, 2010: 2). Wahlström presiserer skjønnlitteraturens fordeler ved at den kan fremvise alternative
former for ”fatherhood”), nettopp i kraft av å være skjønnlitteratur, det vil si fiksjon (Wahlström 20101: 3.
64 Jegerstedt viser her til Toril Mois Sexual/Textual Politics: Feminist Literary Theory (1985). Boken er et
forsvar for den franske tilnærmingsmåten som er ”mer utpreget teoretisk” (Jegerstedt, 2008: 233).
35