Atrium 01/2010

Studentmagasinet for Humanistisk fakultet 

UiB nr. 3 2008 16. årgang

Innhold 

Bokomtale: Jakten på [drømme]kjærligheten. 

Byduer: Skadedyr eller kulturbærer? 

Russland: Religion som politikk i øst. 

Aktuelt: Dans til folket 

Masterstudenten: Løysinga på sigøynarproblemet 

Samfunn: Ny stat, nye regler 

Studentliv: En by, tretten nasjoner 

Kåseri: Flygande kebab, kurrande fjørkre 

Religion: Religion og politikk i øst og vest 

Bokomtale: Dante i striper 

Bokomtale: Kjærlighet vokser ikkje på trær, eller? 

Novelle: En gammel dames leilighet 

Musikk: Dr. Kosmos beskuer sin offentlige navle 

Tegneserie 

Samfunn: Festival de Maíz 

Kåseri: Prosessen 

Fagpresentasjon: Mord på lesesalen 

Pensumfritt 

Kosovo: Et spørsmål om selvstendighet. 

kommedie 

guddommelige 

blir 

Photon: Veier 

 

Dante: 

Den

Nylig fikk Kunnskapsdepartementet overlevert «Nasjonal strategi 

for humanistisk forskning», utarbeidet av Norges forskningsråd. 

Strategiplanen ble bestilt i 2006, i kjølvannet av debatten rundt 

stortingsmeldingen «Vilje til forskning», hvor humaniora knapt 

ble nevnt. Gjennom dette arbeidet skulle man omsider avdekke de 

humanistiske fagenes viktighet, som var blitt oversett i skyggen av de 

andre fagfeltenes mer åpne, for ikke å si målbare verdier. Initiativet 

kunne imidlertid også tolkes som et krisesignal på humanioras vegne, 

noe mange mener det også er blitt. 

Strategiplanen åpner pent: «Humaniora handler om hva det 

i bred forstand vil si å være menneske», hvilket gjør det naturlig at 

”humanistisk forskning spiller en nøkkelrolle for velferd og utvikling 

i Norge”. Etter hvert som strategene bak planen skal tett på og kikke 

de humanistiske fakultetene under skjørtet for å se til hvordan det 

står til med fruktbarheten, synes det imidlertid å tre frem en høyst 

bekymret rynke mellom og på tvers av linjene. Humanistisk forskning 

er lite synlig og har generelt strammere økonomiske rammer enn i 

noen annen fagsektor. Dette til tross for at humaniora kommer på 

tredjeplass, både når det gjelder antall ansatte og publikasjonspoeng. 

Fagmiljøene er fragmenterte og forskningsmiljøene bærer preg av 

konkurranse snarere enn samarbeid. Forfatterne erkjenner dessuten, 

at forskningen lett blir skadelidende i dagens system, med omfattende 

krav til undervisningsplikt. 

Det største aberet ved HF i dagens Norge later imidlertid til å være 

den manglende relevansen for «samfunnsmessige kunnskapsbehov». 

«Det største potensialet for vekst innenfor humaniora ligger her», 

nemlig i samarbeid med samfunns- og næringsliv, og «ikke minst med 

andre fagområder gjennom tverrfaglige satsinger». 

Det står mye fornuftig i «Nasjonal strategi for humanistisk 

forskning». Det er godt å se at også Forskningsrådet innser at rammenasjonal 

plan for 

selvfornektelse 

LEDER 

betingelsene faktisk er 

avgjørende for humanioras 

manglende synlighet. 

Viktig er også presiseringen 

av at humanistisk forskning 

faktisk er langt mer 

fremme i det offentlige 

rom enn det kan virke 

som, nettopp fordi den ikke utgir seg som forskning. Ikke så rent lite 

humanistisk tankegods blir offentligheten til del gjennom dagspressens 

kulturformidling. 

Til tross for detaljer som dette, sitter man likevel igjen med en 

bitter smak av svik etter å ha lest strategiplanen. Man får følelsen 

av at dette, minst like mye som å legge strategier for virksomheten 

ved de humanistiske fakultetene, handler om å rettferdiggjøre de 

humanistiske fagenes eksistens overfor andre fagfelt, samfunnslivet og 

næringslivet. Det omfattende fokuset på tverrfaglighet, prosjektbasert 

virksomhet og nettverksbygging er sikkert egnet til å «stimulere 

fagområder som kan utvide humanioras samfunnsrolle». Men er dette 

humanioras eneste funksjon? Er ikke denne retorikken nok et utslag 

av nyttetenkingens stadige forsøk på å knekke den humanistiske, 

humboldtske ryggraden? 

Hvis det virkelig er slik som forskningsrådet selv skriver, at 

humaniora har sin berettigelse nettopp i hva det innebærer å være 

menneske, så burde det ikke være så vanskelig å snakke om humaniora 

som et selvstendig felt. Jo visst kan vi være sterke sammen, men hvor 

sterk er egentlig den som ikke kan stå alene? På vegne av humaniora 

takker vi Norges forskningsråd for oppmerksomheten, men minner 

om det som utgjør akademia, tenkende mennesker. Det er faktisk 

temmelig stort og viktig i seg selv. 

Ansvarleg redaktør: 

Beatrice M. G. Reed 

bmugr@hotmail.com 

Journalistansvarleg: 

Anders Ekelund 

aekelund@start.no 

Redaksjonssekretær: 

Vilde Sørbø Nenseth 

vilde86@gmail.com 

Økonomiansvarleg: 

Beatrice M. Reed 


Fotoansvarleg: 

Hjørdis Maria Longva 

hlo080@student.uib.no 

Layoutansvarleg: 

Bernt Humberset Hagen 

bernthagen@gmail.com 

Journalistar: 

Hanne Dale 

Sunniva Pedersen Johansen 


Janemil Kolstø 

Anders Kjellevoll 

Clemet Askheim 

Vilde Sørbø Nenseth 


Marit Solemdal 

Maren Aas Nakken 

Fotografar: 

Åshild Skår 


Clemet Askeheim 

Ekstern bidragsytar: 

Solveig Hjelleset (tekst) 

Layout/Illustrasjon: 

Hedvig Elisabeth 

Andersland 

Anders Ekelund 

Mona Maria Løberg 


Anne-Sophie Diap 

Hanne Dale 

Framside: 

Mona Maria Løberg og 

Ingrid Elise Kirknes 

 

publiserer biletmateriale i Atrium, 

og står ansvarlege for utforminga av 

Photonsidene. 

Atrium kjem ut to gangar i 

semesteret. Magasinet vert gjeve 

ut med stønad frå Det historiskfilosofiske 

fakultet og Kulturstyret. 

Desse står utan redaksjonelt ansvar. 

kulturstyret 

Atrium held til på rom nr. 404, 

Sydneshaugen skule 

Redaksjonsmøte torsdagar 1800. 

Bidragsytarar dette nummeret: 



Helge Brekke 

Hedvig Elisabeth Andersland 

Adresse: 

Atrium 

HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 

5007 Bergen 

Tlf: 55 58 20 79 

e-post: atriumkontakt@uib.no 

web: http://atrium.uib.no 

trykk: Bodoni

AKTUELT 

dans blant 

folket 

BIT Teatergarasjen lever i eksil og byr på 

gratis dans med dogmevri under årets 

Oktoberdans. 

tekst: Hanne Dale 

hanne.dale@gmail.com 

Våren 2008: BIT Teatergarasjen heldt sine siste 

framsyningar i Nøstegaten 54, same året som 

dei feira 25 år med program i spenningsfeltet 

mellom samtidsteater, -dans og -kunst. Nokre 

månader etter den siste framsyninga er 

Nøstegaten gjort om til ei grøft med diverse 

anleggsmaskiner og røyr stikkande fram her 

og der. Området på Nøstet skal gjerast meir 

attraktivt, og eit nybygg via til dans, teater og 

kreativ galskap skal stå ferdig i 2012. Fram til 

då er kunst- og teaterentusiastane utan scene, 

og skal freiste eksiltilveret med midlertidige 

kontor på Nordnes og oppsettingar på 

mellom anna Studio Bergen og USF Verftet. 

Kunstnarisk leiar Sven Åge Birkeland tek 

utfordringa: 

- Vi sit her uten hus no, så vi er nøydt til å 

tenke kreativt når det gjeld korleis vi skal få 

til oppsettingar. 

Dogmedans 

I haust arrangerer BIT Teatergarsjen den 

sjuande Oktoberdans-festivalen, og i den 

samanhengen har dei gått tilbake til ein idé 

dei prøvde ut saman 

med koreograf Ingun 

Bjørnsgaard på 90-talet. 

Dette har resultert 

i framsyningen 

Dans til Folket – et 

dogmedansprosjekt, som 

ikkje legg skjul på at 

«Viss du har noko å 

seie, treng du då 300 

lyskastarar i taket for å 

seie det?» 

det har henta inspirasjon frå Lars Von Triers 

Dogme 95. Avgrensingar i forhold til budsjett, 

tid, teknikk og liknande er inspirert av Von 

Trier og Vinterberg, - og scena? Den må 

kunstnarane definere sjølv. 

- Denne gongen tar vi det eitt steg vidare, 

seier Birkeland, mannen bak prosjektet. 

- Vi kontakta fire av dei beste unge koreografene 

no for tida, 

og sa: «høyr her, slik 

har vi tenkt å gjere 

det.» Heldigvis var 

dei veldig positive, 

og kasta seg rundt 

for å få gjennomført 

dette. 

Frå forestillinga "Presenting" av Ingri Midgaard Fiksal og Miriam Prestøy Lie. Foto: Simen Dieserud Thornquist

Motvekt til kommersialisering 

Birkeland presiserer at prosjektet òg, som 

Dogme 95, er ein indirekte kritikk av norsk 

dans slik den har utvikla seg dei siste åra: 

- Det blir stadig større scener, voldsomme 

oppsett, i det heile tatt meir og meir 

utstyrsfiksert, men seier kanskje mindre og 

mindre? Viss du har noko å seie, treng du då 

300 lyskastarar i taket 

for å seie det? 

Etter at han 

kasta ballen over til 

koreografane, har dei 

måtta tenkje fort over 

kva dei vil formidle til 

publikum, seier han. Dette har resultert i fire 

heilt ulike framsyningar, som vil bli viste på 

noko uvanlege stader rundt om i Bergen dei 

to vekene festivalen føregår. 

Britney på Naturhistorisk Museum 

Ingri Midgaard Fiksdal og Miriam Prestøy 

Lie, som tidlegare i år hadde forestillinga 

Pravda på BIT Teatergarasjen, har valt seg 

Naturhistorisk museum. Her inviterer dei til 

ein guida tur utanom det vanlege i følgje med 

Laura Palmer, isbjørnen Knut og Britney 

Spears: 

- Det blir steintøft, meiner Birkeland. 

På Korskirkeallmenningen skal Linda 

«Vi vil snu heilt om på 

forventninga om at vi 

er utilgjengelege.» 

Birkedal og Molitrix Scenekunst frå Stavanger 

boltre seg, medan Helge Haagenrud, som 

baserer seg på ei novelle av amerikanske 

Miranda July, kjem til å bruke Pingvinen som 

scene. 

Du har heilt sikkert gått forbi den 

tomme kiosken bak teateret, på veg mot 

Jonsvollskvartalet. Der det no stort sett berre 

er plakatar og boss, 

har det vore både 

taxisentral, kiosk og 

kebabsjappe. Under 

Oktoberfest flyttar 

kompaniet Rebekka/ 

Huy nærmast inn 

der. Dei tre har bakgrunn frå Akademi for 

Scenekunst ved Høgskulen i Austfold, og 

skal innta kiosken tre timar dagleg i slutten 

av oktober. 

Utilgjengelege, vi? 

Alle forestillingane er gratis, og med dei 

uvanlege scenene vil førestillingane kan 

hende nå andre enn det vanlege klientellet 

på BIT, noko som nok er opphavet og 

intensjonen bak namnet Dans til Folket. 

- Det er heilt klart bevisst! Vi vil snu heilt om 

på forventninga om at vi er utilgjengelege. 

Dette kan jo vere ein måte å samle opp nye 

publikummarar som normalt ville hatt ein 

høg terskel for å gå på Teatergarasjen, seier 

Birkeland, som meiner deltakarane har funne 

både spanande stader og gode historier til 

prosjekta sine. 

- Vi har muligheten til å få ut mykje god kunst 

her! seier han, men legg til at dei jo ikkje berre 

kan gjere gratisforestillinger. 

Prøvehalvår 

Birkeland er spent på korleis det kjem til å 

gå vidare i haust, og ser dette halvåret som 

ei prøve på kva dei skal gjere dei neste fire 

åra, før nybygget står ferdig. Han innrømmer 

at det er vanskeleg å kompensere for ei så 

stor scene som dei hadde på Teatergarasjen, 

men dei manglar ikkje idéar framover. Det å 

bevege seg ut i Bergen sentrum er ein av dei, 

og ikkje berre under Oktoberdans. 

-Undergrunnsarenaen Prøverommet skal 

òg prøve lukka på uvante stadar: Landmark, 

Kunstakademiet, Fincken, USF Verftet, 

Kvarteret/NG2, Kafé Knøderen og Garage, 

intet mindre. 

- Kanskje blir det ein test for publikum òg, i 

forhold til å prøve ut forholdet mellom det 

kjende og det ukjende, seier han, og legg til at 

dei gjerne vil ta denne idéen vidare. 

- Vi vil gjerne endå lenger ut; kanskje til Arna 

og Fyllingsdalen?

AKTUELT 

isbjørnen Knut i 

identitetskrise 

Fiksdal/Lie lagar danseteater for folk som ikkje 

trur dei likar slikt. 

for ei omvising på Naturhistoriske, med 

andre ord? 

tekst: Hanne Dale 

hanne.dale@gmail.com 

Ei av framsyningane som går under paraplyen 

Dans til Folket er Presenting av koreograf Ingri 

Midgaard Fiksdal og tekstforfattar/regissør 

Miriam Prestøy Lie. Dei to utgjer kompaniet 

Fiksdal/Lie, og det dei viser under Oktoberdans 

er eit forprosjekt til forestillinga presentENDing, 

som skal ha premiere neste haust. 

Draumescenario 

- Det som er spesielt gøy for oss med å være 

med på Dans til Folket er at det er nettopp 

dette vi ynskjer å gjere med vårt danseteater: 

å lage framsyningar som kan nå ut til 

et breiare publikum enn dei som berre likar 

samtidsdans eller -teater, forklarar Lie. 

- Vi forholder oss temmeleg fritt til konvensjonar 

om kva dans er, og frys ofte litt på ryggen 

når vi høyrer omgrepet «samtidsdans.» 

Sjølv meiner ho Naturhistorisk Museum, 

der forestillinga skal haldast, er eit draumescenario 

for det litt skumle og ubehagelege, 

men trekk òg fram at dei utstoppa dyra 

i glassmonter passar godt til tematikken i det 

komande prosjektet deira: der dei arbeider 

med førestellingane vi har om oss sjølve, korleis 

ein «isceneset» seg sjølv. 

Kjende personar som karakterar 

Fiksdal/Lie har brukt kjende personar som 

karakterar i stykka sine før, denne gongen 

står Laura Palmer, isbjørnen Knut og Britney 

Spears for tur. 

- Dette gjer vi blant 

anna for å skape distanse 

til karakteren, 

vi strebar ikkje etter 

psykologisk realistisk 

skodespel, men 

brukar den «symbolverdien» 

folk knyt til 

den kjende personen 

til å kommentere tema, presiserer Lie. 

I Presenting har Isbjørnen Knut blitt kasta 

ut av rampelyset etter eit møte med puberteten 

som vekte liv i isbjørninstinkt som ikkje 

passa saman med menneskekosing… Med 

ei identitetskrise lik andre barnestjerner før 

han, søkjer han no rampelysets blikk gjennom 

å arbeide som omreisande entertainer. 

Dei andre karakterane er eit avdanka, blondt 

tenåringsidol, og Laura Palmer, som har vore 

daud sidan første episode av Twin Peaks viste 

seg på skjermen tilbake i 1990. Ein bra gjeng 

Humor og horror 

Ikkje uventa er humor viktig for Fiksdal og 

Lie, som med sitt danseteater ynskjer å skape 

arbeid som kan forståast på ulike plan. 

- I Presenting leikar vi med dei forskjellige fiksjonslaga. 

Vi legg aldri skjul på at dansarane 

spelar karakterane og vi er spesielt interesserte 

i kva som skjer i overgangane mellom 

spel og ikkje-spel, fortel Lie, som synest det 

er befriande å vere 

med på eit prosjekt 

Denne gongen står Laura 

Palmer, isbjørnen Knut 

og Britney Spears for tur. 

som Dans til Folket, 

der ein slepp å 

tenkje på avansert 

teknikk, og kan 

fokusere på idéen, 

på innhaldet. Ho 

oppsummerer Presenting 

som 

- ei lita forestilling der humor og horror er 

like viktig, der vi beveger oss mellom forskjellige 

nummer over heile museet: musikal, 

dans, dyreimitasjonar, foredrag, og også ting 

som aldri burde blitt vist. 

Interesserte bør finne fram til Naturhistorisk 

Museum den 30. oktober til 1. november. 

(For oslofolk kan det nemnast at same kompani 

skal ha premiere på forestillinga Krasnoyarsk: 

dagdraumnasjonen, basert på tekstar 

av Johan Harstad, den 4. desember på Det 

Norske Teater i Oslo.) 

Splætt: Fiksdal/Lie får blodet til å sprute på Naturhistorisk Museum. Foto: Tor Lie

løysinga på sigøynarproblemet 

MASTERSTUDENTEN 

Romfolket er lite omtalt i norske historieverk, 

men får stor merksemd i politiske dokument 

frå 1900-talet. Det lokkar til fordjuping. 

tekst: Sunniva Petersen Johansen 

sunniva@hotmail.com 

foto: Beatrice Marlen Reed 

Veronica Mykling er i startgropa til masteroppgåva 

si i historie. 

- Eg skal skrive om korleis romfolket (for 

mange best kjent som sigøynarar), vert handsama 

i norsk politikk mellom 1955 og 2005, 

og problemet folket har hatt med å verte 

anerkjent som norske statsborgarar. 

Lita gruppe, stor ståhei 

Veronica går på eit seminar som heiter Samfunn, 

individ og kultur i Europa etter 1800-talet, 

og valet av problemstilling skal passe inn 

under dette. Ho starta med å lese seg opp 

på innvandring til Noreg. Særleg historia til 

romfolket i Noreg står det lite om, og nettopp 

difor synast Veronica det er interessant å 

sjå nærmare på korleis dette folket har vorte 

handsama. 

For sjølv om dei får lite merksemd i forskningslitteraturen, 

så har dei fått svært mykje 

merksemd i media og i politiske vedtak, med 

tanke på at denne minoritetsgruppa i Noreg 

berre er på rundt 500 personar i dag. Ho 

fortel at romfolket 

på 1960-talet var ei 

gruppe på om lag 40 

personar, men at ein 

prøvde å gje «løysinga 

på sigøynarproblemet» 

i politiske dokument. 

Aktuelt framleis 

Veronica har sett kva retning oppgåva skal 

ta etter kvart som ho har lese seg opp. Det 

er likevel ikkje heilt tilfeldig at ho har valt å 

skrive om dette. 

- Eg har i grunnen hatt ei særleg interesse 

for kjønnsperspektiv og minoritetar gjennom 

heile studiet. Eg har òg valt eit seminar 

i nyare historie i den trua at eg kan finne ei 

«Du kan ikkje berre gå 

på biblioteket å låne 

ei bok om sigøynarar 

eller romfolk i Noreg.» 

problemstilling der som framleis er nokså 

samfunnsaktuell. Vi har òg politiske spørsmål 

som dreier seg om romfolket i dag. 

Ho nemner at minoritetsgruppa utgjer 

sin del av sosialhjelpsstatistikken, og at det 

difor er grunn til å diskutere om politikken 

har kome så langt som vi trur. I tillegg har 

Europarådet uttrykt misnøye med det norske 

arbeidet for å hindre at det norske romfolket 

får eit dårleg rykte som fylgje av tiggarar av 

rombakgrunn. 

Skjult og klausulert 

Ei av utfordringane Veronica har, er å finne 

stoff om temaet. 

- Du kan ikkje berre gå på biblioteket og låne 

ei bok om sigøynarar eller romfolk i Noreg. 

Det vanskelege med oppgåva er at så mykje 

er skjult og klausulert. 

Ho fortel at 

alt som er skrive om 

sigøynarkulturen er 

skrive av folk som 

ikkje er ein del av kulturen, 

i eit «ovanfrå 

og ned»-perspektiv. 

Materiale til oppgåva 

finn ho mellom anna i lovdata og stortingsmeldingar 

på nett og bibliotek. I tillegg vil ho 

ta kontakt og prøve å få tak i forarbeidet til 

stortingsmeldingar hos sosialdepartementet 

og justisdepartementet. Det er desse departementa 

som har hatt mest med politikk retta 

mot romfolket å gjere. Mellom 1950 og 1970 

var det ein kamp mellom departementa om 

kven som skulle ta ansvaret. 

Sigøynarparagraf 

- Frå 1927 til 1956 hadde Noreg ein eigen 

«sigøynarparagraf,» som sa at sigøynarane 

ikkje hadde tilgang til Noreg. Sidan er det 

mange sigøynarar som har hatt norske pass, 

men som har vore nøydde til å gå til retten 

for å få godkjent norsk statsborgarskap. Eg vil 

sjå kva endringar som skjedde etter at paragrafen 

vart teken vekk i 1956. Difor har eg 

også sett på perioden 1955 til 2005. Det kan 

vere interessant å sjå om den nye lovgjevinga 

eigentleg inneheldt ein skjult sigøynarparagraf. 

Langt inn på 70-talet var sigøynarane 

omtalt som «ein flekk midt i velferdsstaten.» 

Fram til 1989 dreiv norske myndigheiter 

ein assimilasjonspolitikk overfor romfolket 

(sigøynarane) og romanifolket (taterane). Eg 

er overraska over kor lite fokus dette har fått 

mellom historikarar. 

Er det ikkje vanskeleg å halde seg nøytral når 

du går i djupna på dette temaet? 

- Jau. Men oppgåva går ikkje ut på å skrive 

om kor bra eller dårleg politikken har vore, 

eg skal gje ei oversikt. 

Privat reagerer ho på det negative rampelyset 

som ofte vert sett på romfolket. Til dømes 

synest ho det er utruleg at Karoli-saka har fått 

så mykje medieomtale med unødig namngjeving 

og knivstikking grunngjeve med etnisk 

bakgrunn. Det er sjeldan fokus på solskinshistoriene. 

Der er nok fleire enn dei vi veit om som 

utgjer minoritetsgruppene rom og romani 

i dag. Men ikkje alle vil vedkjenne seg bakgrunnen 

«av reisande slekt» på grunn av historia 

og haldningane bak.

SAMFUNN 

ny stat, nye regler? 

Kosovos selvstendighet utfordrer internasjonal lov. 

tekst:Anders Kjellevold 

akj014@student.uib.no 

Et selvstendig Kosovo har som ventet vekket 

sterke reaksjoner. Kosovoalbanere i inn- og 

utland møtte selvstendighetserklæringen 17 

februar med jubel. Fremtredende i feiringen 

var tallrike amerikanske flagg, en takk 

for USAs støtte til opprettelsen av den nye 

staten. 

På serbisk side er stemningen en helt 

annen. Den serbiske regjeringen kaller erklæringen 

for ulovlig og nekter å akseptere løsrivelsen. 

Mange serbere er rasende over hva de 

mener er tyveri av serbisk land. Deres sinne 

har fått utløp både gjennom demonstrasjoner 

flere steder i verden, og direkte angrep 

på symboler for den nye staten. Serbere i 

Kosovo nekter å jobbe 

for de nye myndighetene. 

Foreløpig er det 

lite som tyder på forsoning. 

Brudd på folkeretten? 

Nok har blitt sagt og 

skrevet om bakgrunnen 

for den etniske konflikten i Kosovo. 

Det meste fokuserer på serbernes historiske 

tilknytning til området, den kosovoalbanske 

majoritetens ønske om løsrivelse fra Serbia 

eller krigen sent på 1990-tallet. Alle er viktige 

Det er vanlig å spore 

dagens internasjonale 

system tilbake til 

Westfalen. 

faktorer til å forklare konfliktens langdryghet. 

Samtidig skal man huske at konflikten 

dreier seg om et område av begrenset geografisk 

størrelse, blant Europas fattigste, med 

lite av interesse annet enn for de to involverte 

parter. Leter man etter forklaringen på hvorfor 

et selvstendig Kosovo er så omdiskutert i 

det internasjonale samfunn, må man derfor 

se utover den lokale konflikten, og fokusere 

på hva som gjør opprettelsen av republikken 

Kosovo så spesiell: Dens kontroversielle rettslige 

status. 

Diskusjonen dreier seg i hovedsak om hvorvidt 

opprettelsen av Kosovo bryter med 

reglene som regulerer forholdet mellom 

verdens anerkjente 

stater, den såkalte folkeretten. 

Folkeretten 

finner man ikke nedskrevet 

i et bestemt 

dokument, men er 

et sett med regler 

basert på tidligere 

avtaler og traktater 

inngått eller akseptert 

av statene. Siden 1945 har FN vært den 

arena hvor eventuelle brudd på folkretten 

har blitt tatt opp, eller nye detaljer lagt til. 

En handling må derfor være i samsvar med 

etablerte regler eller en avgjørelse fra FN

for å være legitim. I tilfellet Kosovo hevdes 

det fra serbisk side at den nye staten fornærmer 

Serbias territoriale suverenitet, 

ettersom selvstendighetserklæringen ikke 

hadde hjemmel i noen av FNs resolusjoner. 

Dermed bryter den med en av grunnpilarene 

i internasjonal lov: Suverenitetsprinsippet. 

Freden i Westfalen 

Suverenitetsprinsippet kan føres tilbake til 

freden i Westfalen 1648. Denne fredsavtalen 

gjorde slutt på tredveårskrigen og etablerte 

en ny statsorden i Europa. Tredveårskrigen 

bestod egentlig av en serie med konflikter 

utkjempet i det som i dag 

er Tyskland og Tsjekkia, 

mellom protestantiske fyrster 

og den Tysk-romerske 

keisermakten. Selv om det 

i utgangspunktet dreide 

seg om en religionskrig, 

handlet det etterhvert like 

mye om maktforholdet 

mellom Keiseren og fyrstene. 

Fordi de protestantiske og katolske 

lederne nektet å møtes ansikt til ansikt foregikk 

fredsforhandlingene i to ulike byer, med 

sendebud imellom. Protestantene holdt til i 

Osnabrück, mens de katolske delegasjonene 

Kosovo har skapt 

debatt omkring 

forlengst etablerte 

prinsipper. 

var innkvartert i Münster. 

Det skulle ta åtte år før partene klarte å 

komme frem til en løsning. Den endelige 

avtalen representerte et nederlag for keisermakten. 

Motivet bak keiserens krigføring 

var å gjenvinne kontrollen over de stadig 

mer egenrådige fyrstedømmene i Keiserriket 

og bringe protestantiske områder tilbake 

til den katolske kirken. Den gamle orden, 

der fyrstene var vasaller under den katolske 

keisermaktens overhøyhet, skulle gjenreises. 

Resultatet ble det nesten det stikk motsatte. 

Keiseren ble tvunget til å anerkjenne fyrstenes 

rett til å styre sine fyrstedømmer uten 

innblanding utenfra, og til å føre en selvstendig 

utenrikspolitikk. 

Dermed ble fyrstene den 

eneste legitime autoritet 

innenfor sine egne stater, 

og den eneste representant 

utenfor. Kort fortalt 

egenskaper vi idag ilegger 

en suveren stat. 

Det er vanskelig å overvurdere 

betydningen av 

freden i Westfalen. Det gamle hierarkiet ble 

erstattet av et system av selvstendige stater, 

uten overnasjonale autoriteter. Prinsippene 

som ble etablert av denne traktaten kom til 

å gjelde som regler for mellomstatlige for- 

Foto: Kosovoalbanere feirer uavhengigheten.

hold helt opp til vår tid. Det er derfor vanlig 

praksis å spore dagens internasjonale system 

av suverene stater tilbake til den westfaliske 

ordenen. 

Tilfellet Kosovo 

Kosovo skiller seg fra de andre nye statene på 

Balkan gjennom sin rettslige status i det tidligere 

Jugoslavia. Mens de andre utbryterstatene 

var republikker i det føderale Jugoslavia, 

var Kosovo en autonom provins i Serbia. Det 

betyr at Kosovo ikke alene kan bestemme seg 

for å bryte med Serbia, slik eksempelvis Montenegro 

valgte å gjøre, men må ha myndighetene 

i Beograd sitt samtykke. Opprettelsen 

av Republikken Kosovo ble aldri akseptert av 

serbiske myndigheter, og var dermed ensidig. 

Ettersom Kosovo var en del av Serbia er 

argumentet at dette bryter Serbias territoriale 

integritet, og dermed også Serbias suverenitet. 

Sentralt i disputten er FNs resolusjon 

1244 fra 1999. 

Serbia og deres støttespillere, først og 

fremst Russland, mener nevnte resolusjon 

stadfester Kosovo som en del av Serbia. De 

peker på resolusjonens paragraf 10, som 

«autoriserer betydelig autonomi for Kosovo 

innenfor den føderale republikken Jugoslavia», 

men ikke sier noe om selvstendighet. I 

denne sammenheng må det nevnes at Serbia 

er anerkjent som etterfølgerstaten til Jugoslavia. 

Videre viser Serbiske myndigheter til at 

FNs sikkerhetsråd ikke har vedtatt noen resolusjon 

som autoriserer løsrivelse av Kosovo 

fra Serbia. 

Tilhengerne av et selvstendig Kosovo, 

hvorav EU og USA er prominente, referer 

til den samme resolusjonen i sin argumentasjon. 

De mener at et selvstendig Kosovo kan 

være den politiske løsningen som resolusjonen 

spør etter, men ikke spesifiserer. Ettersom 

forhandlingen om områdets fremtidige 

status ikke førte frem, var USA av den oppfatning 

at en selvstendig republikk representerte 

den eneste realistiske løsning på Kosovo-problemet. 

Hva gjelder resolusjonens anerkjennelse 

av Kosovo som en del av Jugoslavia, 

tolkes dette som ikke-bindende for dagens 

forhold. 

Eksempel til etterfølgelse 

At et selvstendig Kosovo er omdiskutert 

gjenspeiles i at mange land vegrer seg for 

anerkjenne den nye staten. Motstanderne 

inkluderer Russland, Spania, Hellas og 

Romania. I Spania sitt tilfelle fryktes det at 

anerkjennelsen av Kosovo vil bli et forbilde 

Medvedev: Russlands president Medvedev mener mange vestlige land praktiserer 

dobbeltmoral ved å anerkjenne Kosovo, samtidig som de kritiserer Russlands 

støtte til Abkhazia og Sør-Ossetia 

for separatistiske bevegelser i Baskerland og 

Katalonia. Det samme gjelder for Russland, 

som advarer mot at det de mener er brudd 

på Serbias territoriale 

integritet kan 

lede til at en rekke 

separatistiske områder 

vil følge Kosovo 

sitt eksempel. USA, 

på sin side, ser på 

Kosovo som et 

unntak, som ikke 

kan sammenlignes 

med separatistiske bevegelser andre steder. 

Ettersom Kosovo skal være et unntak vil ikke 

separatister kunne bruke Kosovo som argument 

for brudd på andre staters territoriale 

Russland sammenligner 

Abkhazia og Sør-Ossetia 

med Kosovo. 

integritet, hevdes det. 

Det er vanskelig å fastslå hvilket betydning 

Kosovos selvstendighet vil få. Den nye 

staten vil trolig ikke 

bli anerkjent i FNs sikkerhetsråd, 

ettersom 

Russland vil legge 

ned veto. Muligens 

vil USAs beskrivelse 

av Kosovo som et 

unntak etterhvert bli 

akseptert, og dermed 

ikke endre nevneverdig 

på de etablerte prinsipp. I motsatt fall kan 

anerkjennelsen av Kosovo kunne føre til endringer 

i spørsmål om suverenitet og territoriell 

integritet. FN som system er tross alt bygd 

10

Ungarn 

Kroatia 

Vojvodina 

Novi Sad 

Romania 

Svartehavet 

Abkhazia 

Georgia 

Russland 

Sør-Ossetia 

Tbilisi 

Bosnia og 

Herzegovina 

Sarajevo 

Begrad 

Serbia 

Tyrkia 

Bulgaria 

nettopp på prinsippet om nasjonal suverenitet. 

Hvis dette prinsippet kan brukes vilkårlig 

av sterke aktører, kan dette representere en 

trussel for det internasjonale rettsordenen. En 

ekstrem konsekvens vil være opprettelsen av 

nye stater i områder som Abkhazia (Georgia), 

Catalonia (Spania) og Transnistria (Moldova), 

etter eksempel fra Kosovo. Inntil videre er det 

for tidlig å fastslå noe som helst, annet enn at 

tilfellet Kosovo har skapt debatt omkring forlengst 

etablerte prinsipper i internasjonal lov. 

Etterspill: Abkhazia & Sør-Ossetia 

Hendelsene i Georgia i august i år gir ny 

relevans til problemstillingene som fulgte 

Kosovos selvstendighet. Georgias forsøk på å 

gjenvinne kontroll over utbryterrepublikken 

Sør-Ossetia utløste russisk invasjon. Mens 

verden så på, fulgte en kort krig der de georgiske 

styrkene hadde lite å stille opp med. 

Den russiske invasjonen må sees på bakgrunn 

av det kjølige forholdet mellom 

Russland og Georgia. Sistnevnte har lenge 

orientert seg mot vesten og aktivt arbeidet 

for NATO-medlemskap. Dette har skapt 

betydelig irritasjon i Kreml. Som svar har 

Russland lenge støttet de to utbryterregionene 

Sør-Ossetia og Abkhazia. Den militære 

Adriaterhavet 

Montenegro 

Podgorika 

Albania 

intervensjonen ga Russland muligheten til 

markere sin dominans i regionen, samtidig som 

de «straffet» en plagsom nabo. Kort tid etter 

invasjonen erklærte Russland at de anerkjente 

Abkhazia og Sør-Ossetias selvstendighet. 

Både den russiske invasjonen og anerkjennelse 

av utbryterstatene ble internasjonalt 

kritisert som et brudd på Georgias suverenitet. 

Russland, på sin side, avviste kritikken 

og sammenlignet Abkhazia og Sør-Ossetia 

med Kosovo. I begge finner man en etnisk 

majoritet som ønsker selvstendighet. Videre 

ble det påpekt at selvstendige Kosovo, som 

USA hadde støttet, var et brudd på Serbias 

suverenitet. Kritikken ble derfor stemplet 

som dobbeltmoral. Ettersom mange land 

hadde anerkjent Kosovo, mente Kreml at 

de hadde rett til å gjøre det samme med 

utbryterstatene i Georgia. 

Pristina 

Kosovo 

Makedonia 

Sofia 

Det er vanskelig å si om Russland ville ha 

avstått fra å anerkjenne utbryterrepublikkene 

i Georgia uten å kunne henvise til Kosovo. 

Likevel, når den russiske presidenten velger 

å bruke Kosovo for å rettferdiggjøre brudd 

på en annen stats suverenitet, har dette sterk 

signaleffekt. For det første viser det at Kosovo 

ikke kan feies under teppet som et unntak, slik 

USA har ønsket. Videre forteller dette oss at 

Kosovo også i fremtiden kan bli brukt som et 

argument for å blande seg inn i staters indre 

anliggende. Samtidig skal det understrekes at 

det fortsatt er for tidlig å trekke noen konklusjoner. 

Kosovo og Sør-Ossetia kan vise seg å 

få konsekvenser for den internasjonale rettsordenen. 

Men de kan også bli de to unntakene 

som bekrefter regelen. 

Kosovo 

Status: Erklært selvstendig 17. februar 

2008 (Omdiskutert) 

Innbyggertall: 1.8-2,2 millioner 

Befolkning: Over 90% albanere, resten 

hovedsakelig serbere, noen romanere. 

Freden i Westfalen 

Fredstraktat fra 1648 

Gjorde slutt på 30-års krigen 

Etablerte suverenitetsprinsippet 

Vanligvis regnet som utgangspunktet 

for den internasjonale rettsorden 

11

12 

Illustrasjon: Hanne Dale

DETTE NUMMERET: 

VEGAR 

13 

foto: Hjørdis Maria Longva

REPORTASJE 

en by, tretten «nationer» 

Mange vet at Uppsala huser 

Nordens eldste universitet, 

men færre vet at de fleste 

studentene i Uppsala er 

aktive opprettholdere av en 

tradisjon som har pågått i 

mer enn 400 år. 

tekst og foto: Clemet Askheim 

ikkekristinclemet@gmail.com 

- Do you wanna go to my nation and have 

lunch? spurte en av mine medstudenter, i en 

helt hverdagslig tone, og jeg tenkte: - Hva i 

all verden skal det bety? Hun forklarte at det 

var en slags kafé, eller pub, eller restaurant, 

og at de hadde billig og god mat. Som en Ole 

Brumm slo jeg meg til ro med det og ventet 

på «også gikk de dit». Men så enkelt var det 

ikke. Først måtte vi innom et slags kontor for 

å få tak i et såkalt gjestekort til meg, som ikke 

var student i Uppsala og ikke «medlem av 

noen nation». Så mye for statsborgerskap og 

fedrelandet, tenkte jeg og betalte de hundre 

kronene det kostet. Omsider kom vi til en 

gammel og flott bygning, midt i sentrum av 

Uppsala, hvor det satt noen unge folk på noen 

bord på plenen utenfor og drakk kaffe. Over 

inngangen stod det «Gotlands nation». 

Vi bestilte dagens suppe og kaffe og satte 

oss på et av bordene ute på gresset. Og ganske 

riktig, det var godt og billig. Etter å ha spurt 

og gravd meg gjennom suppa, kom jeg frem 

til at en nasjon er en slags studentforening, 

at det finnes mange slike i Uppsala, at de har 

eksistert i årevis, at de alle har sitt eget hus 

eller bygning, at mange av dem har en kafé, 

en pub eller en restaurant i bygningen eller 

huset sitt, og at medlemmene av nasjonen 

jobber der. Ikke alltid gratis, men så godt 

som. Dette var min første dag i Uppsala og 

det var tidlig i august. 

Himmel i august 

Etter hvert forstod jeg at august ikke var noe 

heldig tidsrom dersom man ville utforske og 

kartlegge nasjonene, i og med at det er snakk 

om studentorganisasjoner og semesteret 

ikke starter før i september. Det viste seg 

imidlertid at stadig flere av nasjonene åpnet 

etter som dagene gikk og i vitenskapens navn 

fortærte jeg både vått og tørt på stadig nye 

steder. I takt med at leppene ble fuktigere og 

tunga løsere, økte min egen begeistring og 

Semesteret er i gang for et av Uppsalas 13 studenthus. 

entusiasme for disse stedene. For noen priser! 

For en atmosfære! For et genialt opplegg! 

Se for deg at studentene i Bergen hadde 

hatt flere små «Kvarter» rundt om i byen med 

tusenvis av medlemmer og frivillige, masse 

allsidig aktivitet, hvert sitt hus som de eide 

selv og med solid økonomi, uten pengestøtte. 

Neppe før Dovre faller, men man skal altså 

ikke lenger enn til Uppsala i Sverige for å 

skue inn i himmelriket. Nå er ikke Bergen 

og Uppsala helt det samme, for bortsett fra 

at begge byene er gamle, historisk viktige og 

har et universitet, er det en del skilnader. 

Uppsala 

Bergen har 250.000 innbyggere, hvorav 

omtrent 25.000 er studenter, mens Uppsala 

nærmer seg 130.000 innbyggere, hvorav 

14

Nasjonsgraven til Värmlands Nation på 

Uppsala Kirkegård. 

omtrent 40 000 er studenter. Bergen fikk sitt 

universitet i 1946, men da hadde allerede 

Uppsala hatt universitet i noen hundre år. 

Uppsala Universitet er faktisk Nordens eldste 

og ble oppretta i 1477. Blant storhetene som 

har virket ved universitetet finner vi både 

Carl von Linné og Anders 

Celsius. Kjente personer 

fra Uppsala inkluderer 

Håkan Nesser, Hans 

Blix, Dag Hammarskjöld 

og Ingmar Bergman. 

Sistnevntes film Fanny och Alexander foregår 

i Uppsala og mye av den er også spilt inn der. 

Uppsala har dessuten vært erkebispesete i 

Sverige siden 1164. 

Curator Curatorum 

Selv om Ameli Frenne ikke er erkebiskop, 

har hun som lederen for kuratorskonventet, 

nasjonenes øverste organ, en ganske 

imponerende tittel. Hun har nemlig nettopp 

tiltrådt i posisjonen som Curator Curatorum, 

og er dermed den øverste lederen for alle 

nasjonene i Uppsala. 

- Å jobbe i nasjonene fungerer nesten som 

en slags opplæring i medborgerskap, hevder 

Frenne, før hun legger til: - Men vi holder oss 

unna politikk og politiske spørsmål. 

Hun forteller at ideen til nasjonene ble 

importert fra «kontinentet», hvor man 

i de tidlige universitetsbyene som Paris 

eller Bologna etablerte organisasjoner for 

studenter fra de samme stedene og områdene. 

En norsk parallell kunne muligens være «det 

norske selskab» i København på slutten av 

1700- og starten av1800-tallet. 

- Her i Uppsala begynte det visstnok med 

at studenter fra samme sted organiserte 

hjemreisene sine sammen og de eldste 

nasjonene er fra slutten av 1500-tallet. Da 

hadde de bare en kiste med protokoller og 

enkelte eiendeler, men i løpet av 1800-tallet 

bygde nesten alle sine egne hus. Pengene 

kom fra donasjoner, testamenteringer og den 

slags, forteller Frenne. 

Pengegaloppen 

Hvordan klarer nasjonene seg økonomisk i dag? 

- Driften av kafeene og pubene går uten 

fortjeneste for å holde prisene lave, men 

vi mottar fortsatt en del gaver til bestemte 

formål som restaurering. Noe av det viktigste 

er at alle som studerer ved Uppsala Universitet 

må være medlem av en nasjon og med et 

samlet medlemstall på nærmere 35.000, så 

blir det litt penger. Mange av nasjonene har 

også penger i ulike fond, men de er som 

regel øremerket ulike stipendordninger. Vi 

mottar ikke støtte eller tilskudd, verken fra 

kommunen, universitet eller andre, men til 

gjengjeld er våre hus fritatt fra eiendomsskatt 

og våre foretak er fritatt fra moms, samt at en 

For noen priser! For en atmosfære! 

For et genialt opplegg! 

del av våre aktiviteter blir sponsa. 

Er det ikke noen som protesterer mot ordningen 

med obligatorisk medlemskap? 

- I grunnen ikke, men vi har en egen nasjon 

for dem som ikke ønsker å delta i nasjonslivet, 

i tillegg til de tretten vanlige nasjonene. 

Denne fjortende nasjonen har ikke noe 

hus, ingen aktiviteter og heller ingen krav 

til sine medlemmer, men ordningen med 

obligatorisk medlemskap er under diskusjon. 

Differensiering 

Midt oppe i idyllen er det godt å få høre at 

også nasjonene i Uppsala til tider sliter med 

å få nok folk til å jobbe frivillig med kafédrift 

og arrangementer, selv om de kan få mellom 

20 og 50 kr i timen i lønn. 

- Jeg tror kanskje studentene opplever større 

tidspress enn før i sine studier og at det legger 

en demper på engasjementet. Mange av 

nasjonene har imidlertid en del boliger rundt 

om i byen, som delvis brukes som belønning 

til de som legger ned mye tid og arbeid for 

nasjonene. Mange av boligene ligger sentralt 

plassert og er både fine og ganske billige, så 

det er ganske attraktivt, og folk må stå på 

venteliste, forklarer Frenne. 

Det er ikke et krav at man melder seg inn i den 

nasjonen man geografisk sett sokner til, selv 

om mange fortsatt gjør det, forteller Frenne. 

Og dette har ført til at man har fått nasjoner 

med ulike nisjer, noe man også merker etter 

å ha besøkt flere. I og med at nasjonene delvis 

konkurrerer med hverandre om studentenes 

gunst er det naturlig at de sikter seg inn mot 

ulike grupper. 

Hva med resten av utelivet i Uppsala? 

- Vi merker at konkurransen fra andre aktører 

øker, men det er klart at nasjonene setter et 

visst preg på byen og har et visst grep om 

studentene, svarer Frenne. 

Bibliotek og kirkegård 

De fleste nasjonene har litteratursamlinger 

med pensum til de fleste fagene på 

universitetet, slik at studenter med lite penger 

kan låne bøker fra nasjonene, fremfor å måtte 

kjøpe dem. Samlingene oppdateres jevnlig, og 

biblioteket til Västmanlands-Dala Nation har 

nå blitt Sveriges nest største private bibliotek 

med mer enn 90 000 titler. 

Nasjonene har også satt sitt preg på 

et bestemt område i Uppsala, nemlig 

kirkegården, for der har alle nasjonene sine 

egne graver. Litt som familiegraver, bare at 

det her er snakk om nasjonsgraver. 

- Under tidligere tider var det mer vanlig 

enn nå at studenter døde under studietiden 

og da var det ikke alltid mulig å frakte liket 

hjem til stedet de kom fra. Mange familier 

hadde heller ikke råd til verken frakt av lik 

eller gjennomføring av begravelse, så da tok 

nasjonene seg av det. Den hittil siste personen 

som ble gravlagt på en nasjonsgrav tror jeg 

var på 90-tallet en gang, forteller Frenne. 

Uppsala 

- Sveriges fjerde største by. 

- Har nordens eldste universitet, stiftet i 

1477. 

- Ca. 40 000 studenter, hvorav ca 35 000 er 

medlem i en nasjon. 

- En nasjon er en studentforening opprinnelig 

basert på geografisk tilhørighet. 

- De fleste nasjonene har sitt eget hus i 

Uppsala sentrum. 

15

KÅSERI 

flygande kebab, 

kurrande fjørkre 

Dei er overalt, et smulane etter våre måltid og drit på 

fasadane våre. Kven er dei, byduene? 

I godt lag: Detalj frå Francois Boucher 

The Toilet of Venus (1751) 

tekst og foto: Hjørdis Maria Longva 

hlo080@student.uib.no 

illustrasjon: 

Underteiknande er på veg til jobb ein tidleg 

søndagsmorgon. Vektertorget passerast, og 

gamle kvarteret, og eit par søppelbøtter som 

nokon i nattas mulm og mørke har funne 

det for godt å velte. Enno er ikkje lekamen 

heilt kome ut or sovemodus. Niks tid til 

kaffikoking i dag. 

I motsetnad til meg, har støvsugarbilane 

vakna til liv for lenge sidan. Det kryr av 

flittige små bilar i gatene som gjer sitt beste 

for å fjerne restane av knuste tuborgflasker og 

sneipar. Dei har nok å ta seg til med. Bergen 

by er ikkje særleg fin å sjå til slik eg ser han no. 

Gårsdagens sminka andlet og miskunnsame 

mørke har svunne hen. Nattmatsjappene er 

folketomme. Halvetne måltid ligg strødd 

i hopetal langs fortauskantane og vitnar 

fordums fyll. Alt ser ut nett som det brukar 

å gjere tidlege søndagsmorgonar. Om nokre 

timar har ryddebilane sikkert nok fått 

fjerna det meste av matrestane, men i 

mellomtida, entrar fuglane manesjen. 

Kryssklipping på tynn is 

Det er særskilt ei gruppering 

fjørkre eg bit meg merke i 

denne morgonen. Nemleg 

ei lita sky byduer, som 

held eit himla leven 

og spetakkel omlag 

fire meter ut i gata 

frå Godt brød. 

Etter kvart 

kjem det til 

syne ein 

p o s e 

paprikapotetgull mellom dei, som på ingen 

måte får ha flaka sine for seg sjølv. Duene går 

inn for landing på ryggane til kvarandre, dei 

tippar og tuppar og kommuniserar ekstase 

heilt ut til yttarste vengefjøra. «kurr-kurrkurr» 

Ei av dei lettar med to flak i nebbet, 

flaka brestar og ramlar mot bakken. Dua 

summar seg på sekundet, gjer ein u-sving og 

stuper inn for å sikre seg ei ny forsyning flak. 

Slik ein iver! Slike byks og fakter. Plutseleg 

kryssklipping! Menneskehender som strekk 

seg mot botnen av ei skål pottis, snur attende 

og tippar lasten. «kllipp» 

Kurringa kling i lufta, mjuke nynneklynk, 

ei slags lukkeleg gurgling. Ein ganske god lyd 

å ha i øyro. Atter eit klipp; Stemmer fyller 

tomrommet mellom meg og dei hine. Ein 

matpakke, og ein samtale eg stadig mistar 

tråden i, fordi eg stadig snappar opp fiffige 

stikkord frå nabobordet. «Å, du min lille 

spillefugl!», «...kaffi?», «Nei, bare ta det siste 

flaket du, jeg hører det skal vanke pølsebrød 

rett rundt hjørnet, så ikke tenk på det, 

skatten min!» 

Litt forstokka, og enno i trøttaste laget 

forlet eg duene, passerar snart Kiwi 

og forsvinn inn i horisonten bak 

Møtestedet Erna. 

Portrett av kurrande due 

Skuleverket har lært meg det, at 

kunnskapslaus skuling er rota til mykje 

vondt her i verda. Tja, om ein skular mindre 

med kunnskap innanbords i nett dette tilfellet 

skal ikkje seiast for sikkert, men nu vel, la oss 

rette blikket mot fakta. 

Bydua, som somme 

stader går under namnet 

16

«villfaren tamdue» høyrer til den større 

duefamilien Columbidae, som har over 40 

ulike slekter og 308 artar under kappa si. 

Felles kjenneteikn for fuglane er at dei kurrer, 

og skiljer ut eit slags sekret, eller duemjølk 

om ein vil, som mat til ungane sine den 

første tida etter at dei kjem ut or eggeskalet. 

Duene har 

k o m p a k t e 

kroppar, med 

kort hals og 

korte slanke 

nebb. 

B y d u a 

( C o l u m b a 

«Duene går inn for 

landing på ryggane til 

kvarandre, dei tippar og 

tuppar og kommuniserar 

ekstase heilt ut til yttarste 

vengefjøra.» 

livia var. 

Domestica), 

er ein særs 

nær slektning av klippedua, som ikkje lengre 

finst i Noreg. Om du ynskjer å sjå klippeduer 

i levande live må du reise til avsidesliggjande 

stader på vestkysten av Skottland, der dei 

siste reinrasa fuglane i vår del av Europa 

enno held stand. Skilnaden mellom dei to 

artane ligg i livsstilen, meir enn i genane. 

Klippedua er sky, et ting ho finn i naturens 

spisskammer og hekker på klipper. Bydua 

er derimot folkevand på grensa til det 

innpåslitne. Ho går ikkje av vegen 

for ein næringsrik munnfull 

kebab og hekkar hekker helst 

på sentrumsnære bygningar 

og utspring. I tillegg til bydua 

har vi tre andre artar innan landets 

grenser; ringduer, skogsduer og 

tyrkerduer . Men altså ingen 

turtelduer, anna enn i overført 

tyding. 

I det lune rede... 

Ofte ser ein duene flyge saman i flokkar. 

Dei trivst godt i selskap med andre. Men, i 

kjærleikslivet er det kjernefamiliemodellen 

som rår. Duene er monogame, og held 

seg til ein partnar livet ut. Dersom ein har 

augene med seg, kan ein lett observere 

kjærleiksleiken om våren: 

Hannen bles seg opp og 

utfører ein liten dans i 

nærleiken hoa. Han rett 

so syner seg fram og går 

inn for å imponere. Hoa 

på si side gjer seg vanlegvis 

kostbar og ignorerer han 

funnstendig. 

Endeleg, 

bukking og skraping 

og kjøping av drinkar og litt meir 

dansing prøver han å hoppe opp 

på ryggen hennar. Som oftast fell 

frieriet på steingrunn, men ikkje 

alltid. 

Hekkinga er vanlegvis 

lagt til hausten og våren, 

og dersom alt går på 

skinner for herr og fru 

Due, kan dei rekne 

med å fostre fram 

mellom 5-8 

f j ø r k l e d d e 

born i løpet 

av eit år. 

D e t t e 

etter 

17

innebér tre til fire kull, med eitt eller to egg i 

kvart kull. 

Fugleungane får nyte godt av foreldra si 

omsorg i fire til seks veker etter klekkinga, 

deretter flaksar dei frå reiret for godt. Duer 

kan greie seg i fleire dagar utan mat dersom 

dei må, men tilgang på vatn er kritisk. 

I matvegen er det i utgangspunktet frø 

og korn som står på menyen, men denne 

dietten er, som vi veit, flittig supplert med 

meir urban mat dei finn i våre fotefar. Når 

det regnar på presten dryp det på klokkaren, 

og so vidare... 

«Lille postbud min due, korleis 

gjekk det til at du ramla 

ned frå pidestall til rennestein, 

og endte som bunnslam i det 

urbane samfunnets hierarki.» 

Fred og kjærleik 

Due med lenkje og 

kule kring foten er 

fridom bak lås og 

slå, og turtelduene 

kurrar lukkelege 

på bakerste benk 

i auditoriet. Vi 

kjenner dua ikkje 

berre som ein 

flygande kebab, 

men òg som eit symbol på fridom og kjærleik. 

Rett nok er det vel helst den kritkvite dua vi 

ser for oss som hovudrolleinnehavar 

i slike klisjear, men kven har 

sagt at dua ikkje var gråblå 

med svarte detaljar 

innimellom? 

Innan den kristne 

tradisjonen er dua 

symbolet på sjel, og 

meir konkret, på den 

heilage anden. Når 

Noa stod ved ripa 

og speida etter land, 

var det dua som 

kom flygande med 

ein olivenkvist i 

nebbet, og kunne 

melde at vatnet 

endeleg var på 

retrett. 

Enno ein slektning 

Forutan ei viss figurering i Bibelhistoria, har 

dua òg lang fartstid i rolla som postleverandør. 

Brevdua er av same ulla som klippedua og 

bydua, dermed er det òg i dette tilfellet mest 

livsstilen som dannar grunnlaget for å halde 

dei i kvar si boks. 

Brevdua har ein fantastisk god retningssans 

og kan finne heim til dueslag, mat og make 

på fleire tusen kilometers hald, dersom ho 

har fått tilstrekkeleg trening. Duer har vore 

nytta som sendebod langt baketter i historia. 

I oldtidas Egypt hadde ein organisert, sivil 

luftpost basert på brevduer, og i antikken var 

desse fuglane nytta mellom anna til å spreie 

resultatlister frå dei tidvise Olympiske leikane 

til områda rundt. 

Enno har ikkje vitskapen kome fram til 

noko endeleg forklaring på brevduene si 

framifrå orienteringsevne. Men det vantar 

ikkje på gode framlegg. Wikipedia kan melde, 

at amerikanske forskarar frå Nord-Carolina 

meiner å ha funne bittesmå magnetiske 

partiklar i nebbet på duene, og at dei dermed 

fungerar nesten som levande kompass. 

Ei anna tese er at dua, etter å ha floge 

same strekninga eit par gonger, droppar 

intuisjonsflyginga og heller tek i bruk det 

menneskeskapte vegnettet for å finne fram. 

Observasjonar gjort med GPS-peiling har 

langt på veg gjeve denne teorien fast grunn 

under klørne: «Man har observert brevduer 

som flyr rundt over en rundkjøring, for 

deretter å «svinge av» ved den riktige 

avkjørselen.» 

Lille postbud min due, mi stolte, 

vidtflygande, vakre due. Korleis gjekk det til 

at du ramla ned frå pidestall til rennestein, og 

endte som bunnslam i det urbane samfunnets 

hierarki? Korleis kjennest det å vere ein lubben 

og skabbete fjørball, fast stasjonert utanfor 

Bergen Kebab, med kvitlauksdressingrestar 

mellom klørne og frityrfeitt i fjørdrakta? 

Mistruiske auge skular mot deg frå alle kantar. 

Dei gamle damene er ikkje like hyppe på å 

kaste smular til deg no lengre. Dei stoggar 

ikkje for å helse på, men husjar på deg med 

handveskene sine i forbifarta. Var det til dette 

gatehjørnet dueslekta vagga seg til for å døy? 

Duediskursen 

Kva slags kjensler er det eigentleg vi har i høve 

til duene? Etter nokre sveip på nettet flyt eit 

mønster til overflata. Dei som kjempar dua 

si sak er i mindretal, og dei aller fleste av dei 

driv med anten dyrevern, eller brevduesport. 

Desse grupperingane kan melde, at duene 

nesten er frie for smitte, at dei på ingen måte 

utgjer ein like stor skade på bygningar som 

det til dømes eksos gjer og stort sett oppfører 

18

seg svært fint. Sentimentale skildringar 

og kuriøse historier er det òg ein del av. 

Den 14.januar i år kunne ein til dømes lese 

i Romsdals Budstikke, om den bekymra 

kommunetilsette Nils B. Venås som stiller 

spørsmålet: «Hvor er duene i Molde? Molde 

kan bli en duefri by, hvis det fortsetter som 

nå!» 

Den andre fraksjonen som tek del i 

duediskursen skriv mykje om bydua som 

skadedyr. Side opp og side ned står skrive 

om mogleg smittefare og ymse meir eller 

mindre humane måtar å regulere bestanden 

på. Eit illustrerande døme er bydueartikkelen 

på wikipedia.no, der mellom- og 

undertitlane er dei følgjande: Utbredelse, 

Kjennetegn, Livssyklus, Duer som skadedyr, 

Kan man smittes av sykdommer fra byduer?, 

Forebygging og bekjempelse, Feller, Duetårn, 

Nedskyting, Skremsel, Kjemisk forebygging 

og bekjempelse. 

Forutan dei meir saksretta artiklane, finn 

vi innspel frå folk som har dueangst, som er 

redde for å få duedrit i håret, eller er engstelege 

for at borna deira kan få på seg fugleinfluensa 

eller salmonella eller denslags. 

Frå det eine til det andre 

Det er ikkje vanskeleg å forstå den aukande 

skepsisen mot byduene. Han aukar parallelt 

med auken i bestanden. Når duene plutseleg 

er overalt er dei ikkje lengre like fine som 

dei brukte å vere. Vi legg betre merke til 

detaljane. Dei frynsete fjøra og driten. Vi 

tenkjer ikkje lengre ”snill, vakker fugl” men 

heller i retning ”Parasitt! Parasitt!”. Når vi 

først har snubla inn i den tankerekkja, tek 

instinktet seg av resten. Og instinktet fortel 

oss at det rette er å tråkke på, vere på vakt 

mot og halde avstand til (jf. den mykje meir 

gjennomførte haldningskampanja mot den 

Iberiasneglen). Det er ikkje sunt for korkje 

duene eller oss om det er for mange av dei. 

Regulering er nok til det beste, men moro 

kan det vere likevel, å nemne at gråsporvane 

sannsynlegvis utgjer ein minst like stor 

helserisiko. 

Granneskap 

Frå barndomen står minnet sterkt planta. Du 

var berre sju, kanskje åtte år. Det var fyrste 

gongen ei due torde å sette seg på handflata 

di for å ete kneip. So tillitsfullt gjekk ho inn 

for landing, so heilhjarta la ho vekta si over 

på mennesket og tok imot gåva som var bydd 

henne. Det var eksotisk. Ei stor oppleving for 

det vesle mennesket. Men synet på dua endra 

seg. Vi vart likegyldige, vandrehistorier fann 

vegen til øyrene våre, om folk som døydde 

etter ufrivilleg inntak av duedrit, om andre 

igjen, som spedde på studielånet ved å jakte 

på duer med sprettert eller mutterslynge. 

Det er vel kanskje slik at dei fleste ikkje 

bryr seg større om duene. Somme kjenner 

noko heilt på grensa til hat, medan andre 

sett pris på å ha dei i nærleiken.. Ein stad i 

spennet mellom barndomsbiletet av den 

tillitsfulle «tre nøtter til askepott-fuglen» og 

«skrekkbiletet av flygande livsstilsjukdomsmittebomba» 

finn vi ein nær nabo, som 

delvis et som oss, bur hjå oss og stundom 

tråkkar oss på tæsene. 

Skadedyr eller ikkje, so lenge dei nøyer seg 

med kurring og ikkje tek til med knurring, er 

det greitt for meg. Men kneipbrødet held eg 

heretter for meg sjølv. 

19

RELIGION 

religion og politikk 

i øst og vest 

20

del 1: Russland 

tekst: Janemil Kolstø 

janemil.kolsto@gmail.com 

illustrasjon: Anne-Sophie Diap 

At religion er ubønnhørlig 

befestet i individet har viktige 

implikasjoner for hvordan vi 

oppfatter forholdet mellom 

religion og politikk. 

Religion og politikk er uløselig 

sammenbundet. I to artikler skal vi derfor 

ta for oss hvordan politisk og religiøs makt 

har overlappet i stormaktene Russland og 

USA gjennom tidene. Vi skal legge merke 

til hvordan denne overlappingen ikke kan 

forklares utelukkende fra et makroskopisk 

samfunnsperspektiv. Dette er fordi religion 

egentlig er et mikrofenomen som er forankret 

i individets religiøsitet. Vi begynner med 

Russland. 

Fra hedendom til kristendom 

Selv om forfedrene til dagens russere var 

øst-slavere fra områder i Hviterussland 

og Ukraina, ble de første bystatene i 

dette området sannsynligvis etablert av 

skandinaviske grupper. At slaverne og 

de norrønde væringene hadde en felles 

indoeuropeisk kulturarv med liknende 

offerritualer og herskerguder, bidrog kanskje 

til at de etterhvert smeltet sammen til ett 

folk. Utover 800-tallet knyttet de slaviske 

bystatene, med Kiev i spissen, bånd til den 

østromerske hovedstaden Bysants. Dette 

innebar blant annet at de i økende grad fikk 

tilgang på ortodoks kristendom. Kristningen 

av de slaviske bystatene var dog en treg, 

individuell og i stor grad politisk prosess. Selv 

om herskerne Igor (878-945) og Olga (890-969) 

lot seg døpe for å øke sin prestisje i Bysants, 

tvang de ikke religionen på sine undersåtter. 

Selv deres egen sønn, Sviatoslav (942-972), 

fortsatte å ofre til de slaviske gudene. 

I det 13. århundre erobret mongolene Kiev 

og de slaviske bystatene. Mongolene var 

ikke kristne, men i motsetning til svenske og 

teutonske korsfarere var de relativt tolerante. 

Mongolene tilba Tengri «Den Blå Himmelens 

Gud» – men vi vet at Djenghis Khan (1162- 

1227) også forhørte seg med rådgivere fra 

flere ulike religiøse tradisjoner. Dette var 

kanskje nødvendig ettersom den mongolske 

horden var sammensatt av flere etniske 

grupper. Det var for eksempel de tyrkiske 

tatarene som representerte mongolene i 

Russland og det var de som etablerte Moskva 

som politisk og religiøst sentrum. I 1299 

ble Moskva det nye setet for den ortodokse 

kirken i Russland. Den Gylne Hordens makt 

varte frem til 1480. På det tidspunktet hadde 

den mistet mye av sin mongolske karakter, 

ikke minst fordi taterene etter hvert hadde 

konvertert til islam og kristendom. 

Den ortodokse kirken har historisk sett 

hatt et tyngdepunkt i øst, i motsetning til 

katolisismen i vest. Dette skillet har vært 

like mye basert på politiske ulikheter som 

teologiske uenigheter. Der de ytre deler 

av Vestromerriket ble herjet av barbarer, 

ble selve senteret i øst, Bysants, Det Andre 

21

Roma, hærtatt av de muslimske ottomanene 

i 1453. Herskeren Mehmed krevde tittelen 

cæsar, men dette falt ikke i god jord hos de 

europeiske fyrstene. Det var under disse 

omstendighetene at man derfor begynte å 

forestille seg Moskva som et Tredje Roma – en 

verdig arvtager til og beskytter av de hellige 

kristne relikviene. Ivan den Grusomme 

(1530-1584) var den første som ble kronet 

som russisk tsar, et begrep beslektet med 

romernes cæsar og vårt keiser. 

Kirke og keisermakt 

Under Ivan ble de ortodokse prestenes 

innflytelse begrenset. I kjølvannet av 

militære erobringer fikk Russland igjen en 

multietnisk og multireligiøs befolkning. Tsar 

Peter den Store (1672- 

1725) drev krigføring 

mot svenskene og 

ottomanene og 

etablerte en gang for 

alle Russland som 

en stormakt vis-à-vis 

de vest-europeiske 

statene. Under Peter 

og hans etterkommeres styre ble kirken 

innlemmet i staten, patriarkatet i Moskva 

ble avskaffet og erstattet med en hellig 

synode – en forsamling av tolv geistlige 

utpekt av tsaren. Slike utviklinger berørte 

selvfølgelig ikke største delen av den russiske 

befolkningen, som fortsatt praktiserte gamle 

slaviske tradisjoner. 

Avstanden mellom den fattige allmuen 

og den rike adelen førte utover 1700-tallet 

til stadig flere opprør. Større deler av 

befolkningen var regelrette treller, juridisk 

bundet til jorden de arbeidet på. Dessuten 

bidrog militære nederlag mot for eksempel 

Japan til forestillingen om et svekket 

Russland. I januar 1905 ledet den ortodokse 

presten Georgi Apollonovich Gapon (1870- 

1906) tusenvis av mennesker til Vinterpalasset 

med oppfordring til keiseren om å forbedre 

velferden i Russland. Med religiøse ikoner i 

hendene og salmer på leppene ble mengden 

møtt med geværild fra den keiserlige garden. 

Denne Blodige søndagen førte til enda 

flere opptøyer og blir vanligvis regnet som 

begynnelsen på Den russiske revolusjon. 

Opprøret i 1905 førte til at tsaren sa fra seg 

makt, men misnøyen fortsatte å øke. Dette 

var spesielt fordi man opplevde tsaren og hans 

familie som dypt påvirket av den religiøse 

I 1941 hadde 50 000 

kirker blitt redusert 

til 500. 

karismatikeren Grigori Rasputin (1869-1916) 

som det ble sagt hadde overmenneskelige 

evner. Kanskje ble hans tilstedeværelse ved 

hoffet opplevd som en personifisering av det 

undertrykkende båndet mellom kirke og stat. 

Mordet på Rasputin i 1916 satte dog ingen 

stopper for mistilliten mot keiseren. I 1917 

kom Oktoberrevolusjonen og i 1918 ble tsaren 

og hans familie myrdet. (Man har i ettertid 

tilskrevet keiserfamilien en rekke mirakler, 

og i 2000 ble de kanoniserte som helgener.) 

Opium for folket 

1922 til 1991 er det marxistiske Sovjets epoke. 

Karl Marx (1818-1883) mente at religion 

er opium for folket – både et ‘uttrykk’ for 

arbeiderklassens nød og et ‘inntrykk’ som 

sløver og hindrer 

dem i å unnslippe 

over-klassens åk. Det 

er ikke vanskelig å 

forestille seg at slike 

ideer var slagkraftige i 

et Russland der kirken 

lenge hadde virket 

som en hjørnestein 

i tsarens regime. Ikke overraskende ble 

religionsforfølgelsen også veldig alvorlig. 

Over de første fem årene av kommunistenes 

styre ble 28 ortodokse biskoper henrettet. 

Andre ble sendt i psykiatriske institusjoner, 

konsentrasjonsleirer eller utenlandsk eksil. 

I 1941 hadde 50 000 kirker blitt redusert til 

500. 

Marxisme blir ofte sett som en religion 

i seg selv, men den påstanden lar seg 

ikke rettferdiggjøre – i alle fall ikke på et 

gruppe- og samfunnsnivå. Hverken russisk 

kommunisme eller marxisme forfektet bønn 

eller offer til overmenneskelige skikkelser. 

Selvfølgelig er det mulig at noen individer 

opplevde enkelte av de kommunistiske 

lederne som overmenneskelige. Vi vet 

at Stalin (“Stålmannen”, også kalt “Den 

Menneskelige Lykkes Gartner”) sannelig 

prøvde å fremstå som en sosialistisk Messias. 

Men det finnes altså ingen data som kan 

bekrefte at han eller noen 

andre av de kommunistiske 

lederne faktisk ble opplevd som 

overmenneskelige. 

Fra et annet hold kan man 

påstå at russerne ikke hadde 

noen grunn til å vende seg til 

Lenin og Marx som guder. 

22 

Dette er fordi veletablerte guder fremdeles 

var tilgjengelige. Selv om de religiøse 

institusjonene ble utsatt for alvorlige 

forfølgelser i det tidlige Sovjet, fortsatte store 

deler av befolkningen sine forpliktelser til 

kristne – både ortodokse, katolske, armenske 

og protestantiske – guddommer gjennom 

hele den kommunistiske perioden. I kanskje 

enda større grad gjaldt dette Sovjets muslimer, 

buddhister, jøder og tilhengere av tradisjonelle 

stammereligioner. Kommunistenes forsøk 

på å utrydde religion kan nemlig sies å ha 

vært begrenset av deres forestilling om hva 

religion var – nemlig ‘kristendom’ og ‘kirke’. 

De angrep den religionen som historisk hadde 

dominert de slaviske områdene og de trodde 

denne makten var forankret i institusjoner og 

bygninger. 

Historien gjentar seg 

Da det kommunistiske regimet falt i 1989- 

1991, blomstret det i religiøse grupperinger, 

både nye og gamle. Noen av disse tok aktivt 

del i forandringene som skjedde. Da Boris 

Jeltsin (1931-2007) i 1991 ble innsverget som 

Russlands president, ble han for eksempel 

rituelt velsignet av den ortodokse patriarken 

i Moskva. Senere det året beordret Jeltsin at 

alle helligdommer, kirker, klostre og hellige 

objekter ville bli returnert til Russlands 

religiøse grupper. 

For mange representerer kanskje 

religionen en forbindelse til Russlands ikkemarxistiske 

kulturelle identitet, selv om den 

for andre fremdeles er forbundet med politisk 

undertrykkelse. Der Russland opplevde et 

religiøst Big Bang under Mikhail Gorbatsjov 

(1985-1990), opplevde den ortodokse kirken 

en knekk deretter. Senest på 1990-tallet ble 

for eksempel fire av syv medlemmer av den 

hellige synoden i Moskva identifisert som 

KGB-agenter. Ikke uventet har det dukket 

opp en rekke ‘alternative’ ny-hedenske 

grupper som praktiserer det de mener er en 

opprinnelig og ekte slavisk religion. 

I flere andre tilfeller har politiske kampsaker 

antatt kosmiske dimensjoner ved at politiske 

Med religiøse ikoner i hendene 

og salmer på leppene ble 

mengden møtt med geværild 

fra den keiserlige garden.

Noen sentrale begivenheter i Russlands religionshistorie: 

800-1000: Ortodoks kristendom blir gradvis 

introdusert i de slaviske bystatene og først 

adoptert av makteliten. 

1299: Moskva blir setet for den ortodokse 

kirken i Russland. 

1672-1725: Under og i etterkant av Peter 

den Stores regjeringstid innlemmes kirken 

fullstendig i staten. 

1922-1991: Religionsforfølgelse under 

kommunistregimet. 

1991-2008: Religiøse strømninger 

med nasjonalistiske undertoner og nye 

forbindelser mellom stat og kirke. 

ledere har forpliktet seg til visse religiøse 

koder. Dette gjelder en rekke islamistiske 

grupper i Kaukasus, for eksempel de involvert 

i den tsjetsjenske uavhengighetskrigen. Med 

dette blir vi igjen minnet på at religion er noe 

som i første omgang er befestet i individet, 

men som siden kan fungere samlende i 

mindre nettverk. Bare i siste instans gjør 

religion seg gjeldende på samfunnsnivå. Vi 

kan dermed påstå at religion kan overleve 

ovenfra-og-ned-kristning eller sekularisering, 

fordi religion egentlig er et nedenfra-og-oppfenomen. 

Religion er forankret i individets 

religiøsitet. Det er på denne måten at religion 

både kan være en viktig drivkraft for eller 

mot samfunnsmessige forandringer og noe 

23 

som kan utnyttes av de få for å undertrykke 

de mange. Et perspektiv som klarer å skille 

mellom individ, gruppe og samfunn er derfor 

av avgjørende betydning – spesielt i møte 

med en så rik historie som den russiske.

foto: Hjørdis Maria Longva

VEGAR 

Foto: Helge Brekke 

26

27 

VEGAR 

Foto: Beatrice M. G. Reed

VEGAR 

Foto: Hedvig Elisabeth Andersland 

28

29 

VEGAR 

Foto: Helge Brekke

BOKOMTALE 

dante i striper 

Italienske Marcello Toninelli fikk lyst til å sprite opp Dante. Nå 

kan du lese Den Guddommelige Komedie i tegneserieform. 

tekst: Anders Ekelund 

aekelund@start.no 

Dante Alighieris epos Den Guddommelige 

Komedie er et av verdenslitteraturens mest 

berømte verk. Imidlertid er det langt fra lettlest. 

Fortellingen er bygd opp av en nitid 

kapittelinndeling, en enorm mengde navn på 

historiske og mytologiske personer og ikke 

minst en innviklet rimstruktur. Det var kanskje 

dette den italienske tegneserieskaperen 

Marcello Toninelli tenkte på da han satt på 

skolebenken og lærte om Dantes komedie. 

Han ble umiddelbart oppslukt av fortellingen, 

men skulle ønske den var mer lettlest, 

slik at flere kunne få gleden av å lese den. 

Der og da, på en italiensk skolebenk en 

gang på 60-tallet, ble tegneserieversjonen av 

Dantes komedie skapt inne i hodet til Toninelli. 

Men det skulle ennå ta lang tid før den 

fullstendige utgaven fikk se dagens lys. 

En lang prosess 

Marcello Toninelli utdannet seg til regnskapsfører, 

og da han etter endte studier fikk seg 

jobb i en bank så det ut til at tegneseriene 

hans skulle forbli et sideprosjekt. Imidlertid 

ble han mer og mer engasjert i tegneseriemiljøet 

i Italia. På denne tiden arbeidet en 

del intellektuelle i Italia og USA, blant annet 

forfatteren og filosofen Umberto Eco, med 

å gi tegneseriesjangeren et bedre rykte, og 

Toninelli ble en del av denne bevegelsen. Han 

fikk trykket sine første striper om Dante i det 

italienske tegneseriemagasinet Off Side, og de 

ble etter hvert populær lesning. Men det var 

ikke før i 2004 at hele Dante: La Divina Commedia 

a fumetti ble gitt ut i Italia. I fjor kom 

første del, Helvetet, på norsk, oversatt av Bodil 

Moss, universitetslektor i italiensk ved Universitetet 

i Bergen. 

Marylin Monroe og hooligans 

Helvetet tar for seg den samme handlingsstrukturen 

og det samme persongalleriet som 

Dantes original, men setter det hele inn i en 

moderne kontekst. Dette fører blant annet til 

at Beatrice nå sitter i Paradis og sender smsmeldinger 

til Dante og Vergil, at Dante tar 

heisen ut av Helvete i stedet for å klatre ned 

pelsen til Lucifer slik han gjør i originalversjonen, 

og at ghibbelinerne og guelferne, de 

Dante (til venstre) og hans leder på veien gjennom Helvete, Vergil. 

to rivaliserende politiske gruppene i Dantes 

Italia, er omgjort til hooligans. 

Videre dukker alle de kjente karakterene 

fra komedien opp i diverse finurlige situ- 

Dante selv er på utkikk 

etter Marylin Monroe. 

asjoner. Den 

blindede titanen 

Polyfemos jakter 

fortsatt på Odyssevs 

slik han gjør 

det i Homérs epos, Kleopatra har blitt utstyrt 

med en ekstremt lang nese, og dommeren 

Minos har slått krøll på halen sin. Demonhunden 

Kerberos er misfornøyd med maten 

i helvete, filosofen Demokrit plukker sopp, 

retorikeren Cicero tester tålmodigheten til 

stoikeren Zeno med endeløse taler og Dante 

selv er på utkikk etter Marylin Monroe. 

Oversetter Bodil Moss skriver i sitt etterord 

om den vanskelige jobben med å oversette 

tegneserien til norsk. Toninelli relaterer 

ofte poengene sine til italiensk politikk og 

samfunnsdebatt, og for at andre enn spesielt 

Italia-interesserte nordmenn skal kunne forstå 

humoren, må nødvendigvis 

en del overføres til 

en norsk setting. Moss 

har lykkes i å gjøre dette 

uten å miste for mye av 

helheten. Hun har også i stor grad holdt seg 

til Magnus Ullelands nynorske oversettelse av 

komedien. Som hun skriver: «Det var ikkje 

mi hensikt å omsetje originalen på nytt.» 

Dante med punchline 

Dante: Den Guddommelige Komedie som teikneserie 

– Helvetet fungerer som en fin innføring 

til Dantes litterære univers. På sine knappe 

hundre sider klarer den å inkludere de aller 

30

Julius Cæsar spiller spill og siterer seg selv. Her spiller Toninelli på Cæsars kjente 

sitat "Alea jacta est eller jacta alea est" (Terningen er kastet!). 

Dante og Vergil møter Aristoteles. 

Den Guddommelige Komedie 

- Skrevet av forfatteren og poeten Dante 

Alighieri mellom 1308 og 1321. 

- Regnes som det største verket i italiensk litteratur. 

- Forteller om pilegrimen Dante og hans reise 

gjennom Helvete, Skjærsilden og Paradis. 

- Oversatt til norsk av Kristen Gundelach 

(bare et utvalg av kapitlene), av Henrik Rytter 

og Sigmund Skard, og senest av Magnus Ulleland 

i 1996. 

Minos vokter døra til Helvete, og han bestemmer hvilken krets de dømte skal være ved å 

slå et bestemt antall ganger med halen. I Toninellis versjon har imdilertid Minos' hale slått 

krøll på seg. 

Dante: Den Guddommelige Komedie 

som teikneserie – Helvetet 

- Tegneserie basert på Dantes verk. 

- Tegnet av den italienske tegneserieskaperen 

Marcello Toninelli og gitt ut i Italia i 2004. 

- Oversatt til norsk i 2007 av Bodil Moss, universitetslektor 

i italiensk ved UiB. 

- Toninelli har også laget tegneserier om 

Odysseen, Illiaden, Æeneiden, Star Wars, Vergil, 

Benito Mussolini og Silvio Berlusconi 

fleste karakterene og situasjonene fra den 

originale versjonen, og man får også et innblikk 

i hvordan Dantes helvete er strukturert. 

På den annen side risikerer man å gå glipp av 

mange av poengene om man ikke kjenner til 

originalhistorien fra før. 

Toninellis penn er enkel og oversiktlig, 

om enn noe pregløs. Tegningene er ikke stor 

kunst, men i en så lang serie er de lettleste og 

greie å forholde seg til. Noe som er litt synd 

31 

er at Toninelli har strukturert serien sin som 

korte tegneseriestriper man leser i avisene, 

altså med én punchlinere for hver stripe. Over 

nesten hundre sider blir dette noe krampeaktig, 

da ikke alle poengene er like gode. 

En tegneseriefremstilling av et såpass 

seriøst verk som Den Guddommelige Komedie 

er allerede i seg selv humoristisk, fordi 

den skiller seg klart fra originalen i stil og i 

høytidelighet. Dermed virker det unødvendig 

å presse inn så mange punchliner. Dessuten 

gjør det at tegneserien mister litt av 

helheten og fremstår noe oppstyltet. Alt i alt 

er Marcello Toninellis tegneserie en fin og 

annerledes fremstilling av en klassisk, tidløs 

fortelling.

BOKANMELDELSE 

kjærlighet vokser ikke 

på trær, eller…? 

Hvem er Emma, det er spørsmålet. 

tekst: Beatrice M. G. Reed 


Calle Ljungström, Emma - vem är du?, 

Månpocket, 2007 

Jakten på kjærligheten er et forholdsvis tidløst 

tema i litteraturen. Det er nå en gang slik at 

nettopp denne delen av følelseslivet opptar 

temmelig store deler av både tiden og tankevirksomheten 

vår. Midlene hvormed denne 

så sjelsettende jakt føres, varierer dog med 

tid, sted, ånd og ikke minst teknologi. 

Prinsessen på nettet 

En kjærlighetsroman med utgangspunkt i 

nettdating er således ikke noe mer originalt 

enn trubadurlyrikkens smektende kjærlighetsviser 

eller side oppe og side ned med 

hjertebristende misforståelser og forfinet 

koketteri (jf. Pride and Prejudice). I romanen 

Emma – vem är du? opptar nettdating en vesentlig 

plass, bokstavlig talt. Omtrent halve 

boken består av faksimiler fra forfatternes 

side på nettdatingstedet Spraydate. Paradoksalt 

nok er nettopp dette et av elementene 

som gjør denne vesle boka til så mye mer enn 

en roman om nettdating. 

Selve konseptet som dette romanprosjektet 

bygger på er kanskje ikke så lett å få 

med seg dersom man ikke er oppvokst med 

kabel-TV og dermed yndlingsprogrammet, 

svensk barne-TV. Blant de mange, fine og 

morsomme animerte filmene som den vante 

Sesam Stasjon-seer bare kan drømme om, 

skiller serien om Kalle i klartetreet seg ut 

som en av de mer stille og tankefulle. Finest 

av alt er vignettdelen, med Kalle som ligger 

i toppen av sitt yndlingstre, drømmende om 

Emma, som kanskje finnes. Emma – vem är 

du? er Calle Ljungströms utforskning av sin 

Emma. Finnes hun? Kan hun i det hele tatt 

finnes? Heter hun i så fall Emma, og er hun 

å finne på Spraydate, i matbutikken, i Stockholm 

eller kanskje i Romeo og Julies Italia? 

Å drømme for å strebe 

Nå er verken kunsten eller kjærligheten noe 

lett sted å lete etter klare svar. Slik sett er 

Emma - vem er du? et ærlig og enkelt, men ikke 

desto mindre vakkert uttrykk for nettopp 

dette, at det ikke nødvendigvis er svar, men 

søken som gjør oss til sanne mennesker. Gjennom 

både form og innhold formulerer denne 

lille boka spørsmålets sannhet. For hva blir 

det av drømme-Emma hvis hun er virkelig? 

Er det ikke slik at vi trenger uvirkelige idealer 

for å ha noe å strebe etter? Selv om vi står 

der med både ben og drømmer godt planta i 

virkeligheten, så finnes det noe eller noen der 

ute som vi har til gode å oppdage, eller…? 

På bokas aller siste sider, etter en serie 

fotografier fra et drømmeaktig Italia, stadig 

32

uten Emma, men med modellen Emma 

som erstatning, synes det likevel å åpne seg 

en aldri så liten mulighet for at drømmer 

kan bli virkelige. For som Calle skriver i sitt 

aller første dagboksnotat: «Blir lite knäpp av 

at tenka på kärlek hela tiden […]. Inte helt 

okomplicerat att Emma bara finns i fantasin.» 

Emma – vem är du? er ingen stor og viktig 

erkjennelsesroman med ambisjoner om 

svensk kanonplass. Derimot er det en 

morsom og innsiktfull utprøving av det å 

jakte på drømmen og Den store kjærligheten. 

Dessuten er dette en visuelt vakker og liten 

sak som leker så vel med litterær genre, 

som fonter og miksing av ulike kunstneriske 

utrykk. Calles bok om Emma er et friskt pust 

for dem som synes moderne europeisk litteratur 

har blitt for innadvent og utilgjengelig.

NOVELLE 

en gammel 

dames leilighet 

tekst: Vilde Nenseth 


Illustrasjon: Mona Løberg 

Da jeg kom hjem i dag var døra stengt og 

nøkkelen passet ikke i låsen. Og jeg som bare 

hadde vært en tur i butikken. Jeg skulle ikke 

ha brukt så lang tid ved fruktdisken, tenkte 

jeg. Å føre nøkkelen inn i nøkkelhullet gikk 

greit, men den ville ikke la seg vri rundt. 

Umulig å rikke. Jeg trakk den ut igjen, studerte 

metalltaggene, kunne hende nøkkelen var 

blitt skeiv. 

Slik stod jeg og puslet med låsen en liten 

stund da jeg hørte lyder fra innsiden av 

leiligheten. Trege skritt mot parketten i 

gangen. Innbruddstyv, tenkte jeg umiddelbart 

og mistet nøklene i bakken. Skrittene stanset. 

Innbruddstyven dro sakte i klinken og åpnet 

døra fra innsiden. Innbruddstyven så opp på 

meg fra bak dørterskelen. Det var min nabo. 

Min nabo er grå i håret og har en lut 

framtoning, hun er etter hvert blitt hva man 

kan karakterisere som gammel. Hun har 

alltid vært eldre enn meg, jeg kan huske hun 

gikk et par år over meg på folkeskolen. Jeg vil 

ikke gå så langt som å si at vi er venninner, 

men hun er sympatisk og vi har et godt 

naboforhold. Allikevel synes jeg naturlig nok 

det var upassende at hun hadde låst seg inne i 

min leilighet og skiftet låsen. 

Hun må ha forstått forskrekkelsen min, 

hun må vel ha regnet med at jeg ville reagere 

på den måten, men hun forklarte meg 

tilsynelatende uanfektet at dette nok var 

hennes leilighet, og at jeg bodde i den ved 

siden av. Hun fulgte meg inn i leiligheten 

34

ved siden av og hjalp meg med bæreposene 

fra butikken. Det gikk ikke så raskt, hun er 

treg i bevegelsene. Hun låste opp i leiligheten 

ved siden av med nøklene jeg hadde mistet på 

bakken. 

Nå sitter jeg derfor altså i min nabos 

leilighet, leiligheten ved siden av den som 

er min. Det er nesten som hjemme. Alle 

møblene mine står her, jeg sitter i min egen 

sofa, men i feil leilighet. Naboen min må ha 

fått hjelp til å flytte møblene, hun kan umulig 

ha klart alle løftene alene, også så raskt da, 

jeg var jo bare en tur i butikken. Det er 

ganske likt min egen leilighet. Plantegningen 

må være omtrent den samme, fargene på 

veggene er like, om ikke en anelse mørkere 

her. Leiligheten røper seg tydeligst på lukten, 

her lukter det fremmed og skarpt. Dette er 

ikke lukten fra min leilighet. En annen ting 

jeg har lagt merke til er at avstanden mellom 

sofaen i stua og kjøkkenbenken er lengre. 

Ikke mye, det er kanskje bare snakk om en 

halvmeter, men nok til at jeg må ta et par 

ekstra skritt over til kjøkkenet. 

Min nabo ringte meg samme ettermiddag, 

eller seg selv blir det heller, men det var jeg 

som svarte på telefonen for den ringte jo 

der jeg er nå. Hun sa at hun kunne komme 

bortom med litt middag til meg på kvelden, 

hun hadde visst hatt middagsgjester og 

hadde mye rester. Min nabo har altså hatt 

innflytningsfest i min leilighet og nå vil hun 

prøve å bøte på en dårlig samvittighet. 

Hun kom med kjøttkaker og sa vi kunne 

varme dem i mikrobølgeovnen. Selvfølgelig 

visste hun at jeg hadde det. Det var godt, hun 

må ha fått hjelp av noen, hun er jo så gammel. 

Jeg nevnte det med leiligheten, at jeg gjerne 

ville ha igjen min. Hun spurte meg om min 

sønn hadde ringt meg i det siste. Snakk om å 

unngå tema, sa jeg, og tilføyde at min sønn 

umulig kan ringe i og med at han ikke er klar 

over at dette leilighetsbytte har funnet sted. 

Min nabo ville ikke snakke om dette med 

leilighetene. Folk som vet de har gjort noe 

galt vil jo som regel ikke bli minnet på det. 

Hun sa derimot at hun skulle komme innom 

igjen snart. Det har hun aldri pleid før, jeg 

tror hun har virkelig dårlig samvittighet. 

Min nabos leilighet er en gammel dames 

leilighet. Jeg har bodd her noen dager nå, 

men lukten er fremdeles fremmed, jeg 

merker det best om kvelden når jeg ligger 

i senga og ikke får sove. Jeg sover dårligere 

her. Skarp lukt av gammel svette, en annens 

svette. Det er vel ikke så underlig at jeg 

sover dårligere. Alt er nesten som før, men 

små uvantheter røper at jeg er på feil sted. 

Min nabo har dekket sporene grundig, men 

ikke godt nok. Det ligger igjen grå hår etter 

henne i dusjen, grå hårballer samler seg i 

sluken, det er ubehagelig å studere dem 

når jeg dusjer. Under senga har hun kostet 

flere avklippede tånegler. Selv om senga 

ligner er madrassen litt hardere og det tar 

lenger tid før radiatorene blir varme. Dette 

er en sørgeligere versjon av min leilighet. Jeg 

forstår godt hvorfor hun har villet bytte. 

Jeg teller plankesprekkene i taket på 

soverommet og kommer til 28. I min leilighet 

var det 30, det er jeg sikker på. Jeg teller dem 

en gang til, 27, det er fremdeles mindre en 

30. Noen ganger når jeg ligger slik og ikke 

får sove og teller plankesprekkene, det er 

alltid færre en 30, er jeg redd jeg allikevel er 

i riktig leilighet, at dette er min leilighet, at 

det er jeg som er min gamle nabo, at det er 

i denne leiligheten den gamle damen hører 

hjemme og at det er jeg som er den gamle 

damen. Men jeg kan huske at hun gikk noen 

år over meg på folkeskolen, og min sønn har 

ikke ringt hit, han ringer selvfølgelig til den 

andre leiligheten, så det kan ikke stemme 

allikevel. Madrassen er alt for hard, jeg får 

vondt i ryggen av den. Dessuten er det bare 

26 plankesprekker i taket nå. 

35

MUSIKK 

doktor kosmos beskuer 

sin offentlige navle 

Til tross for å ha skrevet låter som «Kapitalist, nu ska du dø!» og «Stoppa Valfriheten», så 

tror ikke Doktor Kosmos på revolusjon, men på kompromiss. 

tekst og foto: Clemet Askheim 

ikkekristinclemet@gmail.com 

Det svenske bandet Doktor Kosmos har siden 

midten av nittitallet rukket å gi ut åtte plater, 

den siste, Hallå?, kom senest i sommer og er 

foranledningen til den nylig gjennomførte 

norgesturneen, hvor de blant annet gjestet 

Phonofestivalen i Bergen. 

- Jeg tror ikke på revolusjon. Jeg tror på 

kompromiss, jeg er demokrat og tror på å 

jobbe for endringer innen det politiske systemet 

vi har i dag. Så kjedelig er jeg, nær- 

mest beklager Uje Brandelius, frontfigur i 

Doktor Kosmos. 

Hva med da du var yngre? 

- Ja, kanskje. Da jeg lagde den låta, «Kapitalist, 

nu ska du dø!», så hadde man kanskje 

andre idealer, men de idealene fikk jo aldri 

prøvd seg mot virkeligheten. Det er lettere å 

argumentere for sine idealer enn å leve opp 

til dem. Sånn er det for meg i hvert fall. Den 

diskrepansen mellom idealer og levd liv 

førte til at jeg lagde nye idealer som passa 

bedre med hvordan jeg lever, som en lydig 

samfunnsborger. 

Children of the revolution 

Flere av medlemmene i bandet har siden 

midten av nittitallet rukket å sette til verden 

en rekke barn, uten at det ser ut til å ha 

begrenset verken aktiviteten eller retorikken 

til bandet. 

36

- Hvis du tenker at man blir mindre revolusjonær 

når man får barn, så kan man jo 

også si at når man får barn så har man mer 

å kjempe for. Da har man jo deres framtid 

å kjempe for også, hevder Brandelius. Han 

får umiddelbart støtte av Twiggy Pop, eller 

Lina Selleby som hun egentlig heter, bandets 

eneste kvinne, som tilføyer: - Det blir også 

viktigere å ikke opptre dobbeltmoralsk når 

man har egne barn. Man vil jo ikke skjemme 

seg ut overfor dem. 

Både Selleby og Brandelius er enige om at 

det ikke er noe problem å kombinere familieliv 

og turnéliv, og denne gangen har de 

til og med hatt med seg barnet til Selleby på 

reisen. 

- Det har gått kjempebra, bedyrer hun. Brandelius, 

som har hatt barn i ti år allerede, følger 

opp: - Sånn som vi fungerer nå, med bare 20- 

30 konserter i året, så går det veldig bra. 

Mediestrategi 

Doktor Kosmos snakker ganske mye om seg 

selv på den nye plata, til forskjell fra de tidligere, 

og de har blant annet skrevet en låt som 

heter «Doktor Kosmos legger opp en mediestrategi». 

Der drøfter de med sin sedvanlige 

ironi, blant annet hvordan de ønsker å fremstå 

i nettopp intervjusituasjoner. 

- Alle som holder på med noe kunstnerisk blir 

jo offentlige personer, og om man står på en 

scene og bidrar til kunstverket med sin egen 

person, så må man forholde seg til massemedia 

på en eller annen måte. Da gjør man jo 

alltid valg i forhold til hvordan man opptrer, 

hva man sier i intervjuer og hvordan man 

vil framstå. Men det trenger jo ikke alltid å 

være uttalt eller bevisst. Alle band tar jo slike 

valg, det er ikke noe spesielt med oss, forteller 

Brandelius. 

- Det som er spesielt med den låta er jo nettopp 

at vi er bevisst på at det er slik det fungerer, 

mener Selleby. 

Et annet moment i denne sangen er diskusjonen 

om Doktor Kosmos skal «dissa andra 

band» og eventuelt hvem de skal «disse». 

Hvis dere skulle «dissa» noen av bandene på 

Phonofestivalen, hvem ville det blitt? 

- Hvis jeg i det hele tatt kjenner til noen av 

bandene? Jeg leste gjennom programmet og 

kjente igjen ett band og det var Vapnet fra 

Sverige, så dårlig oversikt har jeg over norsk 

musikk, innrømmer Brandelius. 

- Og det er jo en slags dissing i seg selv, spøker 

Selleby. 

Navlebeskuende 

De forklarer det store innslaget av selvreferering 

og selvsentrering med at de måtte gjøre 

noe nytt. 

- De første to-tre platene var litt sprø og rare, 

og handla om rommet og den slags, men 

etter hvert begynte vi å smugle inn litt politikk. 

Det viste seg at folk virkelig likte det og 

på den plata som heter Ett enkelt svar, så slapp 

jeg alle sperrer og var veldig politisk. Og folk 

likte det. Det virket som om det var et slags 

sug, markedet var ikke metta, så da skrev vi 

veldig politiske sanger, morsomme sanger 

og gjorde alt mulig. Den plata var virkelig 

litt for mye, en salig blanding av alle slags 

musikkstiler. Da virka det naturlig at oppfølgeren 

ikke skulle bli slik og da ble det den her 

navlebeskuende greia, som ikke handler om 

skilsmisser og private ting, men om oss som 

kollektiv og som band. Men den er navlebeskuende 

uten å være utleverende. Det er ikke 

en intim navle, men en offentlig navle, beretter 

Brandelius. 

Bokstavelig talt 

Har dere aldri vært redd for at noen skal tolke tekstene 

deres bokstavelig? For eksempel ”Kapitalist, 

nu ska du dø!”. 

- Vi har alltid vært bevisste på det. Band som 

for eksempel Loop Troop og The International 

Noise Conspiracy bruker ord jeg aldri 

kunne tatt i min munn, for jeg vet at jeg må 

37 

sitte i diskusjoner og i intervjuer og forsvare 

det jeg sier. Når jeg må forsvare ord og formuleringer 

fra en eller annen låt jeg har skrevet 

så kjenner jeg meg nesten som en politiker. 

Da må jeg kunne stå for det jeg har sagt. Den 

teksten som har fått mest kritikk er ”Kapitalist, 

nu ska du dø!”, men jeg sørget allerede 

fra starten av for å bygge inn en slags klausul 

der. For den handler jo ikke om å drepe 

kapitalister, den handler om kunstens vilkår. 

Man kan nesten si at den handler om Doktor 

Kosmos. Men den har jo blitt bevisst feiltolka 

av høyreungdommer og slike folk. Jeg 

tror ikke det finnes noe entydig svar, for selv 

om våre tekster hadde vært overtydelige og 

veldig pedagogiske så ville det fortsatt vært 

en annen side. Man må faktisk tenke litt selv, 

oppfordrer Brandelius. 

Feminister i Uppsala 

Til tross for sine radikale tekster og politiske 

retorikk, har aldri Brandelius vært aktiv i 

noen politisk organisasjon. 

- Jeg har alltid tenkt at jeg gjør min greie, å 

lage politiske låter, så da slipper jeg å sitte i 

kjedelige møter. Sånn har jeg tenkt hele livet, 

men nå kjenner jeg at det begynner å bli 

litt tynt, så jeg må vel snart gjennom noen 

møter. 

Selleby derimot var en gang med og startet 

et feministisk parti for studenter i Uppsala, 

men ifølge henne selv gikk det ikke så bra. 

Så dere har tilknytning til Uppsala? 

- Vi har bodd der alle sammen. Vi kjente 

hverandre fra før, men det var der vi begynte 

å spille. Det var der Doktor Kosmos ble født 

kan du si, avslører Selleby og Brandelius. Om 

nasjonene (se side 14-15) forteller Brandelius 

at det var morsomt så lenge det varte, men at 

man ble litt lei etter hvert.

VEGAR 

Foto: Beatrice M. G. Reed 

38

TEIKNESERIE 

Hanne Dale

SAMFUNN 

festival de maíz 

Mettende maisfestival med Mayafolket. 

tekst og foto: Solveig Hjelleset 

solveig.hjelleset@student.uib.no 

5.9.2008, Antigua Guatemala. I anledning 

matfestivalen Festival de Maíz er en scene stilt 

opp foran kirka la Catedral i sentralparken 

som ligger lagelig til midt i byen og er typisk 

kolonialsk. Det er 

ikke nok stoler til 

mengden av tilskuere. 

Bordene med 

Folket nær sagt lever av 

dette kornet, som brukes 

i alt fra varme drikker, til 

middager og desserter 

fristende maisretter, 

desserter og 

forfriskende leskedrikker 

står klare. 

Folk har kommet 

for å få med seg 

de ulike tradisjonelle dansene, talene, skolekorpset, 

og en matbit eller to. Det er mange 

forskjellige kulturer som er representert i 

dansene, som fremføres av skolejentene. 

Maisfestivalen er igang. 

Formet av mais 

Den årlige maisfestivalen har nå seksten års 

fartstid. Den begynte som følge av et initiativ 

fra jenteskolen I.N.S.O.L (Instituto Normal 

de Señoritas Olimpia 

Leal), og organiseres 

fortsatt av 

denne, med støtte 

fra de lokale myndighetene. 

Disse 

jentene fremfører 

diverse tradisjonelle 

danser, og stiller 

opp med sitt eget 

prisvinnende korps. En av dansene som ble 

fremført var «Bendición de las candelas» eller 

«velsignelse av stearinlysene,» hvis grønne 

farge symboliserer fruktbarhet. Dette er en 

seremoni med røkelse, blomster og stearinlys. 

Jentene har på seg tradisjonelle drakter, 

og dansen fremføres som et tegn på takknemlighet 

etter årets innhøsting. 

De fleste som har studert spansk har hørt 

om Hombres de Maís av Miguel Ángel Asturias, 

tittelen som refererer til skapelsesberetningen 

i Popol Vuh. I følge Mayakulturen 

i Guatemala ble mennesket formet av mais. 

Selv om Guatemalas biler ikke drives av mais, 

så kan en trygt si at folket nær sagt lever av 

dette kornet, som brukes i alt fra varme drikker, 

til middager og desserter. Det går ikke en 

dag uten at den jevne guatemalaner inntar 

tortillas av mais, som klappes i det ganske 

land. 

Hovedingrediensen i de fleste rettene er, 

naturligvis, mais. I tillegg har andre tradisjonelle 

tørstelukkere og småretter, desserter, 

og middagsretter fått plass på bordene. 

40

Tamal til hverdag og fest 

Blant de mange rettene er det en som bør 

nevnes, el tamal (tamalen). Tamalene kokes 

i oja de macham, et blad som de bruker til å 

koke og servere tamalen i. Dette bladet holder 

massen og eventuelt sausen sammen, og kan 

fint fungere som tallerken for den som spiser. 

I følge Mayakulturen i 

Guatemala ble mennesket 

formet av mais 

Tamalen består av en maisdeig som kan inneholde 

diverse ingredienser som sjokolade, 

rosiner, anis, sukker og kanel; kjøtt og tomatsaus; 

kylling; en blomst som heter loroco, og 

ost, uten å utelukke andre varianter. Tamal 

de elote, det vil si tamal laget av maiskolbe, er 

søt med rosiner og kanel. Forskjellen er at de 

bruker ny mais. Tamalen peker seg ut fordi 

den er typisk julemat, i tillegg til at en spiser 

det året rundt, på samme måte som vi nordmenn 

liker julegrøt, og lørdagsgrøt – spises 

også tamalen på lørdagen. Til jul lager de 

blant annet tamal colorado, som betyr farget 

tamal, med ris, svinekjøtt, tomat, paprika og 

oliven, i tillegg til Tamal negro som betyr svart 

tamal, og denne inneholder sjokoladesaus. 

Ligner poteten 

Las tortillas er også laget av mais, og ligner 

poteten: de brukes til alt. En annen variant er 

tostadas som er litt sånn som de taco-skjellene 

som selges i Norge, bare flate. Disse fungerer 

på sett og vis som underlag for hva man enn 

vil ha oppå, om det er rødbet-salat, svinekjøtt, 

kål, tomatsaus, eller andre kombinasjoner. 

Maiskolben spises også både kokt og grillet 

(med ketsjup, sennep, majones etter smak). 

Da kalles den gjerne elote loco eller fritt oversatt, 

ellevill maiskolbe. En fellesnevner for 

varme drikker kokt på forskjellige kornsorter 

som for eksempel ris, mais, havregryn, for å 

nevne noen, er atol. Arroz con leche, som betyr 

ris med melk, ligner på risengrynsgrøt med 

sukker og kanel, men er altså en varm drikk. 

De fleste «atoler» tilberedes med sukker og 

kanel, og har en tjukk konsistens. Atol laget 

av mais inneholder gjerne maiskorn, men 

denne må en gjerne ha skje for å få med seg. 

Som varmt maisbrød: Jentene ved I.N.S.O.L. gjør seg klar til å selge maten som de har stått tidlig opp for å tilberede. 

Til dessert kan en raske med seg en manjar, 

det vil si maispudding. For øvrig finnes det et 

utall typiske søtsaker som produseres og konsumeres 

i Guatemala. 

Matrettene som her er nevnt, er bare en 

smakebit av mattradisjonene i Guatemala, et 

lite innblikk i noen av de mest spiste rettene, 

som er vel verdt å feire med en festival. Måtte 

all mais øremerkes mat. 

Tatt i betraktning mattradisjonene i Guatemala, 

og ordtaket som sier at «du er hva du 

spiser,» så er det ikke urimelig å påstå, som 

Mayafolket selv beretter; at de er laget av 

mais. 

Lørdagskos: Tamal, en tradisjonell mellomamerikansk 

rett, hovedsaklig bestående av maismasse. 

41

KÅSERI 

prosessen 

Å flytte er ingen enkel sak. 

tekst og foto: Marit Solemdal 

marit_solemdal@hotmail.com 

illustrasjon: Mona Maria Løberg 

Det er bare grillvotten 

Iris som ikke krever 

montering. 

Det er mye som bør tenkes igjennom før man 

begynner å flytte. Som ung, uerfaren og naiv 

student kan det fort bli for mye å tenke på. 

Før du begynner å flytte, tror du at dette skal 

gå som en lek. Det gjør det ikke. I sommerferien 

drømmer du kanskje om hvor fin hybelen 

din kommer til å bli. Den kommer neppe 

til å bli så fin som det du har drømt om. 

Trinn 1: Kontakt med fremtidig huseier 

Du hiver i deg eske etter eske med Ivar F. 

Andresens saltpastiller, og drikker sitronvann 

i utenkelige mengder; alt for å få en vennlig 

telefonstemme. Planlegger om du skal ha en 

formell eller en litt mer uformell tone. Kremter 

og trener opp stemmen. Noterer ned viktige 

stikkord. Et tips er å søke opp utleieren i 

skattelistene. Da kan du planlegge samtalen 

ut ifra hvilken alder og inntekt denne personen 

har. 

Etter hvert gir du opp telefonsamtalene. 

Nå legger du inn kontaktannonser i diverse 

aviser og på ulike nettsider. Du kan legge ut 

en annonse på hybel.no: «Krise! Superdesperat 

student i krisesit. leter etter et sted å bo. 

Betaler hva som helst. Kjempesikker betaler.» 

Et annet godt alternativ kan være å legge ut 

annonse i den kristenkonservative avisa Dagen: 

«Ser. kr. st. s. sted å bo. SENTRUMSNÆRT!» 

(Seriøs kristen student søker sted å bo. SEN- 

TRUMSNÆRT!) 

42

Når det er sagt, kan du egentlig gjøre hva 

du vil. Du får ikke drømmehybelen uansett. 

Trinn 2: Selve flyttingen 

Ikke overvurder deg selv eller vennene dine. 

Møbler er tunge og store, og er laget for at de 

skal stå i ro. Det er helt greit at du ikke får til 

dette på egenhånd. Det er ikke naturlig å gå 

rundt å løfte på møbler. Bruk hele studielånet 

ditt på å få hjelp av et flyttebyrå. Det er verdt 

pengene. 

Trinn 3: Montering 

Dersom du ikke har teknisk innsikt, kan du 

bare glemme hele dette punktet. Husk likevel 

på at du sliter, hvis du ikke klarer å montere. 

For enten det er Billy, Ivar, Frank eller Patrick, 

så må de monteres. Det er bare grillvotten Iris 

som ikke krever montering. Det er en myte 

at menn er flinkere til å montere enn jenter. 

Dette handler om trening, og er ikke relatert 

til kjønn. Øvelse gjør 

mester. Det er som å 

lære seg å sykle. Har 

du montert sammen 

en Billy bokhylle i ditt 

liv, er det betraktelig 

lettere neste gang du 

prøver. Dessuten vil du 

oppleve en stolthetsfølelse, som du aldri har 

kjent maken til, hvis du får det til. Du blir en 

verdensmester. 

Om du i tillegg skal skaffe deg internett til 

leiligheten du omsider har flyttet til, kan det 

oppstå ytterligere problemer. Uavhengig av 

hvilken leverandør du benytter, vil frustrasjonen 

komme. Kundeservicetelefoner inkluderer 

vanligvis lang ventetid. Det er ugreit å 

bruke flere timer, og flere hundre kroner, på 

å høre på ventemusikk av typen Kurt Nilsen, 

Venke Knutson og Stevie Wonder. 

Når du endelig kommer i kontakt med en 

kundebehandler, er det gjerne en inkompetent 

tulling, som sørger for å sette deg over 

til en annen kundebehandler. 

«Dette 

har jeg ikke så mye 

med å gjøre, jeg må 

sette deg over til tv-avdelingen, bare vent ett 

øyeblikk.» Ett øyeblikk blir til 150. Du får en 

ny runde med musikk. Denne gangen er det 

Celine Dion sin tur. Deretter får du endelig 

kontakt med tv-avdelingen. De skjønner ikke 

hvorfor du ble satt over til dem, og setter deg 

over til den avdelingen du snakket med først. 

Musikk: Jorunn Stiansen. Du gir opp. 

Trinn 4: Problemer som kan oppstå 

Nå har du fått alle møblene på plass, og du 

tror at alt er i den fineste orden. Som regel 

tror du feil. En dag drar du fram sofaen for å 

vaske. Da oppdager du en litt merkelig flekk, 

som ikke var der forrige gang du dro fram 

sofaen. Flekken lukter rart. Det er mest sannsynlig 

mugg. 

Bor du i en kjellerleilighet i Bergen by, er 

sjansene store for at 

du vil støte på dette 

Bruk hele studielånet ditt 

på å få hjelp av et flyttebyrå. 

Det er verdt pengene. 

problemet. Sjansene 

for oppblomstring 

av mugg blir betraktelig 

større, dersom 

huset du bor i ble 

bygget på 1700-tallet. 

Dersom du bor i et ærverdig, eldre, fredet hus 

i Bergen sentrum, øker sjansene for mugginvasjon 

ytterligere. 

Konklusjon: Dersom du bor i en kjellerleilighet 

i Bergen sentrum som ble bygget 

på 1700-tallet, kunne du like gjerne bodd i et 

drivhus. 

PS! I tillegg til dette kan du oppleve å høre 

merkelige lyder i vegger og tak. Fortvil ikke. 

Det er bare søte grå skapninger i ulike størrelser, 

som leker med hverandre. I følge huseieren 

er de harmløse, og de kommer ikke 

inn på selve hybelen. Dessuten er disse grå 

nøstene reddere deg, enn du er dem. Det er 

jo en trøst. Ikke fortvil, hvis du ser en slik 

«Ser. kr. st. s. sted å bo. 

SENTRUMSNÆRT!» 

43 

skapning svømmende 

nede i toalettskålen en 

dag. Dette er helt normalt 

i Bergen sentrum. 

Trinn 5: Når du har slått deg til ro 

Vasken er det eneste på hybelen, som er tett. 

Det drypper fra taket. Det dogger på vindusruta, 

og det har samlet seg en liten vanndam 

i vinduskarmen. Som student bør du tåle 

såpass! På grunn av den høye luftfuktigheten, 

trenger du ikke å vanne den blomsten du 

eventuelt har stående. Den overlever fint en 

sommerferie. Du bor midt i sentrum og har 

en plante som vanner seg selv. Hva mer kan 

du ønske deg?

FAGPRESENTASJON 

mord på lesesalen 

Flykt fra en stressende hverdag med krim på pensum. 

tekst: Vilde Sørbø Nenseth 


illustrasjon: Hanne Dale 

Denne høsten tilbyr HF-fakultetet 15 studiepoeng 

i kriminallitteratur. På pensum finner 

du blandt annet Agatha Christie, Arthur 

Conan Doyle, P.D. James og vår egen 

Gunnar Staalesen. Seminaret blir 

ledet av litteraturprofessorene Arild Linneberg 

og Erling Aadland. 

- Bakgrunnen for kurset er blant annet en 

økende interesse for lov og rett i litteraturen, 

forklarer Linneberg. Dette er en relativt 

ny retning innenfor litteraturvitenskap 

som hovedsakelig er opptatt av hvordan 

rettssaker og jus blir presentert i litteraturen. 

Den klassiske krimromanen inneholder 

lite rettsaksbeskrivelser, men den hardkokte 

krimen, den mer moderne krimen, 

kan godt vie store deler av boka til nettopp 

rettsaken. Uansett er det i krim alltid et 

mord eller en forbrytelse som er utgangspunktet, 

og dette blir interessant også fra 

et juridisk perspektiv i litteraturen. Lov og 

litteratur vil se på rett i litteratur, men også 

rett som litteratur, hvordan litteraturen kan 

påvirke jussen. 

intensjoner enn det å oppklare en forbrytelse, 

forklarer H. Skei. Allikevel må han tilføye at 

Ødipus jo inneholder det overlegne krimplot: 

at etterforskeren selv er morderen. 

Virkelighetsflukt 

Krimlitteratur regnes på samme måte som 

legeromaner og kioskromaner som formellitteratur, 

det vil si at lignende narrative og 

dramatiske strukturer er rådende innenfor 

sjangeren. 

- Kort sagt konfronterer 

den klassisk 

gode litteraturen oss 

med verden, mens 

krimlitteraturen, i 

alle fall den klassiske 

krimen, reflekterer 

konstruksjonen av 

en ideell verden uten de begrensningene vår 

egentlige verden har, sier Aadland. 

- Med formellitteraturen vil leseren gjerne 

bort fra kjedsomheten, men også bort fra 

livets ultimate problemer, som for eksempel 

«Leseren får en trøst om 

at verden er ordnet.» 

-Erling Aadland 

vissheten om at vi skal dø en dag. I den klassiske 

krimromanen går alle enkeltenheter 

opp i en fullstendig enhet til slutt. Morderen 

blir tatt og alt har en mening, leseren får en 

trøst om at verden er ordnet. 

Tone Linn Mjånes er en av studentene som 

følger seminaret: 

- Jeg har ikke lest så mye krim tidligere, så 

jeg valgte dette seminaret for å få en bredere 

innfallsvinkel i litteraturstudiet. Jeg føler også 

at krimlitteratur ofte blir sett litt ned på av 

litteraturkjennere, så 

det er derfor fint å få 

bredere innsikt i nettopp 

dette, sier hun, og 

tilføyer at hun så langt 

er strålende fornøyd 

med seminaret. 

Aadland sier 

at de foreløpig ikke 

har planer om å tilby dette seminaret neste 

semester, men fra tid til annen synes han 

absolutt at de burde få det til, i alle fall noe 

lignende. 

Krim på alvor 

Målet med seminaret er å se på denne 

populære litteraturen fra et litteraturvitenskapelig 

synspunkt, å ta den gode kriminallitteraturen 

på alvor. Krimlitteraturen 

utgjør 45 % av alt boksalg i Norge, men 

finnes sjelden på pensumlister ved universitetene. 

Litteraturprofessor ved UiO og 

gjesteforeleser på seminaret, Hans H. Skei, 

sier: 

- 99 % av all krimlitteratur er likegyldig. 

Det viktige fra et litteraturteoretisk syn blir 

å se nærmere på den ene prosenten som er 

virkelig god. Dette er bøker som holder 

seg til formelen for hva en krimroman må 

inneholde, men som allikevel har originale 

vrier. 

Men hvor går skille for hva som kan regnes for 

krimlitteratur? Hva med skjønnlitteratur som 

Kong Ødipus, eller Forbrytelse og Straff? 

- Dette blir ikke krimlitteratur fordi det i disse 

verkene er det etiske spørsmål og livsfilosofi 

som står sentralt, disse bøkene har andre 

Pensum: Erling Aadland og Arild Linneberg med pensum i hånd. 

44

Krimlitteraturen utgjør 45 % 

av alt boksalg i Norge. 

45

lev eit 

stiligare liv 

enn sidemannen! 

vi søkjer: 

- journalistar 

- fotografar 

- grafiske designarar(ar)(ar?) 

bli med i 

46 

Send e-post til: 

atriumkontakt@uib.no 

for meir info!

pensumfritt 

Hvilke bøker liker barn på barneskolen? 

Vi i Atrium tok oss en tur til Fridalen 

Barneskole for å finne ut nettopp 

dette. 

tekst: Maren Aas Nakken 

maren_an89@hotmail.com 

foto: Åshild Skår 

Elling Aas Nakken, elev på Fridalen 

skole, 9 år. 

Min favorittbokserie er Taynikma-bøkene. 

De handler om 

et eventyrland som er rikt og 

mektig men plutselig blir det krig 

i landet og en ond heks ødelegger 

fredsavtalen. De er fire helter i 

disse bøkene, og sammen redder 

de landet med magiske krefter. 

Det er mye magi i Taynikmaserien, 

og det er akkurat det jeg 

syns er så spennende med dem. 

Egentlig er det en dansk bokserie, 

men pappa sier den ligner 

på en typisk japansk serie. 

Eirik Furnes Havre, elev på Fridalen 

skole, 9 år. 

Jeg pleier å låne bøker på 

biblioteket. Da leter jeg alltid 

etter krimbøker for det er det 

jeg liker best. Krimbøker er fulle 

av mysterier og jeg liker å sitte 

og finne ut av ting mens jeg 

leser boken, men jeg har ikke 

lyst til å bli detektiv selv. Det er 

bare veldig spennende å lese om 

dem. De krimbøkene jeg liker 

best er LasseMaias Detektivbyrå. 

De er fulle av mysterier og det 

liker jeg. 

Nora Solheim, elev på Fridalen 

skole, 9 år. 

Jeg liker best å lese i hundebøker. 

Da kan jeg lese om de forskjellige 

hunderasene også gjette hvilke 

rase de er. Beagle og puddel er 

de eneste rasene jeg kan. Selv 

har jeg en Beagle og den er brun, 

svart og hvit, Jeg leser ikke bare 

hundebøker, jeg leser hestebøker 

også. Det er så mange fine bilder 

i dem, også ønsker jeg meg en 

hest, så det er derfor jeg liker å 

lese i hestebøker. 

Trine Christensen Hybert, elev på 

Fridalen, 8 ½ år. 

Før jeg går og legger meg liker 

jeg å lese i eventyrbøker. Jeg har 

en kasse ved siden av sengen min 

full av eventyr. Men de bøkene 

jeg liker best å lese i er historiebøker 

som forteller fakta om 

krig. Jeg syns krig er veldig spennende 

å lese om, spesielt når de 

slåss. Napoleon er min favoritt! 

En annen bok som jeg liker å 

lese i, er boken om Titanic. Men 

den er bare trist. 

47

Manah Manah... 

du-duu du-du-du! 

hf-bar.blogspot.com

Atrium 01/2010

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?