Hogger skip med livet som innsats s. 20 - TVU-INFO

Sikkerhetsarbeid gir resultater
De siste par årene har det funnet
sted en klar holdningsendring i offshore/supply-sektoren
for å bedre
sikkerheten om bord og forhindre
dødsulykker. Arbeidet blir ikke gjort
i offentlig regi, men gjennom samarbeidsorgan
for bedrifter, rederier
og organisasjoner, blant dem Norsk
Sjømannsforbund.
De to sentrale nettverkene i sikkerhetsarbeidet
er Sikkerhetsutvalg logistikk
(SUL), som er et eget prosjekt drevet at
Statoil, og Samarbeid for sikkerhet (SFS)
som blir drevet i regi av Norges Rederiforbund
og Oljeindustriens Landsforening
(OLF).
De to i Norsk Sjømannsforbund som
har vært mest involvert i dette sikkerhetsarbeidet
er forbundsstyremedlem og
matros i Trico Supply, Knut Nikolaysen,
og forbundets fremste saksbehandler for
utenriksoverenskomstene, Geir Hagerupsen.
I tillegg har også regionlederen i
region Sør-Øst og TVU-leder i UMS, Jarl
S. Odinsen, vært involvert.
Allerede etter et par år kan Sjømannsforbundets
folk nå vise til resultater som
har bedret sikkerheten om bord. Det mest
synlige for de fleste er kravene om spoleapparater
om bord. Det er ikke et pålegg fra
myndighetene som innfører dette, men det
frivillige samarbeidet. Faktisk er det i dag
ventelister på å få montert spoleapparat
på norske supplybåter. Også praksisen
med å ha to navigatører på broen når fartøyet
ligger under rigg er et resultat av samarbeidet.
Dette har også merkbart redusert
antallet berøringer mellom fartøy og
rigg.
Lavere støynivå
Et annet resultat, som ikke er så direkte
synlig, men som definitivt vil gjøre seilingsperiodene
mye bedre for mange, er
lavere støynivå på lugarene i nybygg. For å
sikre at mannskapet er uthvilt når de går
på vakt vil nybygg faktisk bli bygd med
like strenge krav til støyisolering som passasjerlugarer
på cruiseskip.
For mannskapet ute på skipene og
riggene kommer arbeidet i SFS dem til
gode blant annet i form av OLF/NR-retningslinjer.
De to viktigste foreløpig er
«Nr 061 Retningslinjer for sikkerhet i samhandling
mellom innretning, base og offshore/servicefartøy»
med underdokumentet
«Nr 061A Retningslinjer for sikker ankerhåndtering
og sleping».
Avviksrapporter skal være et redskap til
å bedre arbeidsmiljø og forebygge ulykker.
Men avviksrapporter har dessverre i alt for
lang tid bare blitt liggende ubenyttet til
annet enn statistikker over elendighet.
Etter en del dødsulykker har både oljeselskapene
og rederinæringen blitt sitt ansvar
bevisst, og tok ansvar i en situasjon der
Sjøfartsdirektoratet ikke hadde kapasitet
til å komme på forskudd med verne- og
miljøarbeidet.
Knut Nikolaysen (til venstre) og Geir Hagerupsen deltar i sikkerhetsarbeidet som
representanter for sjøfolkene, og er helt avhengige av at avviksrapporter blir
sendt inn, slik at man har noe håndfast å slå i bordet med. De ønsker også å få
direkte henvendelser dersom det er gode forslag til forbedringer, som de kan ta
med inn i utvalgsarbeidet.
Prosjektet SUL, som Statoil har satt i
gang blant annet med bakgrunn i en stygg
dødsulykke, har vært med på å bedre det
sikkerhetsmessige omdømmet til selskapet.
SUL tar for seg hele forsyningskjeden fra
kaien på forsyningsbasene, om bord i forsyningsskipet,
opp på rigg, retur til fartøy
og i land igjen på basen. I utvalget sitter
ikke bare Statoil, men også deres samarbeidspartnere
i landbasene, rederiene, riggselskapene
og representanter for arbeidstakerne
både på land, rigg og om bord.
Rederiforbundet og OLFs prosjekt SFS
hadde bakgrunn i Sjøfartsdirektoratets
manglende kapasitet til å benytte innrapporterte
avvik og ulykker til å utarbeide
forebyggende tiltak som kunne hindre
alvorlige ulykker. Det som skiller SFS og
SUL er i hovedsak to ting. SUL er et prosjekt
som er drevet av Statoil som selskap i
stedet for alle involverte i Nordsjøen som i
SFS. Det andre er at SFS har ikke tatt inn
landbasene i sitt arbeid.
«Menneskelig svikt»
Generelt har riggnæringen kommet lengre
enn skipsfart i forhold til sikkerhetsarbeidet
om bord. I både SUL og SFS tjener
skipsfarten på erfaringen fra sikkerhetsarbeidet
som riggnæringen har gjort seg.
Men prosjektene er ikke en enveis læreprosess.
Det er samarbeid mellom alle de som
samhandler på skip og rigg, og i landbasene.
Det som både Hagerupsen og Nikolaysen
fremhever spesielt er at begge prosjektene
har som mål å komme til bakenforliggende
årsaker i stedet for å fokusere
på å fordele skyld, eller finne såkalt «menneskelig
svikt», som det gjerne blir kalt.
Det unike som ligger i at man har alle
parter involvert med sine beste folk gjør at
disse to samarbeidsprosjektene ikke blir en
papirtiger. De som møter fra rederiene er
toppene, enten ved administrerende direktør,
sikkerhetssjefer eller til og med
rederne selv. Man får dermed en kommunikasjon
uten det filteret som et mellomlederskikt
vanligvis er. Mellomledere er ofte
styrt av budsjett og retningslinjer for sin
lille sektor, og har ikke fullmakter eller
oversikt nok til å kunne skjære gjennom
og få tatt viktige avgjørelser på stedet.
Like viktig for sjøfolk om bord er det at
samarbeidet gir mer fleksible løsninger
enn forskrifter fra Sjøfartsdirektoratet
kan gi. Dersom retningslinjer gitt fra for
eksempel SFS viser seg å gi feil resultat, at
de blir feiltolket eller at intensjonene ikke
blir overholdt, kan retningslinjene presiseres
eller strammes inn på kort varsel, uten
lange byråkratiske arbeidsrunder.
Mye gjenstår
Ennå er det mye å ta tak i. Sjømannsforbundets
folk prøver blant annet å få
gjennom regler som forhindrer at utslipp
fra riggene går rett ned på fartøyer som
ligger nedenunder. Normalt inneholder
ikke disse utslippene farlige stoffer, men
det hender at det er snakk om kjemikalier
som kan være helseskadelige for mennesker.
Siden man sjelden vet hva som
kommer ned, og når det kommer, er det
umulig å ta fornuftige forholdsregler for
mannskapet om bord. Norsk Sjømannsforbunds
representanter i utvalgene
ønsker å få rapporter med tidspunkt og
beskrivelse av utslippet, fra mannskap
som blir utsatt for dette. Gjerne i samleoversikter.
Det mangler fremdeles brukbare
oversikter over disse hendelsene.
Både Geir Hagerupsen og Knut Nikolaysen,
som deltar i sikkerhetsarbeidet
som representanter for sjøfolkene om
bord, er helt avhengige av at avviksrapporter
blir sendt inn, slik at man har noe
håndfast å slå i bordet med. De ønsker
også å få direkte henvendelser dersom det
er gode forslag til forbedringer, som de
kan ta med inn i utvalgsarbeidet.
Loggen 5/03 13