STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

Stavanger kommune 

Kommunalavdeling byutvikling 

STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM

Stavanger kommune 

Kommunalavdeling byutvikling, byplan 

Opplag: 1000 

ISBN 82 - 91544-09-3 

Stedsanalysen er finansiert med bidrag fra 

Miljøverndepartementet i 1996. 

S T E D S A N A L Y S E 

S T A V A N G E R S E N T R U M 

- vedlegg til : K O M M U N E D E L P L A N 

S T A V A N G E R S E N T R U M 1 9 9 4 - 2 0 0 5 

Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 

1

Foto: Fin Serck-Hanssen 

"Generelt kan vi si at dagens målsetting går ut på å tolke byens opprinnelige funksjon som møtested. Det man møter i byen er 

imidlertid ikke bare de andre, men stedet selv og historiens tolkning av dets egenart. Disse tolkningene synliggjøres som arkitektur, 

og dermed blir møtet med de andre et fellesskap i en meningsfylt omverden. En slik målsetning betyr ikke å snu utviklingen, 

men å erkjenne at byens bestanddeler fremdeles er områder, gater og plasser og at disse rommene må ha arkitektonisk definisjon." 

"En ny by", Christian Norberg-Schulz, Arkitektguiden 1996. 


3

Norsk Fly- og flyfoto as 

4 

Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994

F o r o r d 

Stedsanalysen er et vedleggsdokument til «Kommunedelplan Stavanger Sentrum 1994 - 2005». 

Analysen har dannet grunnlag for utarbeidelse av kommunedelplanens arealkart, temakart, bestemmelser 

og retningslinjer. (Planen ble vedtatt i Stavanger bystyre 02.09. 1996.) 

Stedsanalysen er ellers et selvstendig dokument for fagfolk, politikere, utbyggere og skoleelever - som 

ønsker å vite mer om Stavanger bys fysiske utvikling gjennom nesten 1000 år. 

En «stedsanalyse» er et hjelpemiddel i planlegging og byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven. 

Analysen kan brukes administrativt og politisk, som et kunnskapstilfang for å forstå stedet som fysisk form, 

og gir derved et felles grunnlag for prosjektvurdering og stedsforståelse samt diskusjoner om vern og 

videre byutvikling. Analysen kan brukes i konsekvensvurderinger sett i sammenheng med andre miljømessige 

og samfunnsøkonomiske tiltak. 

Når omgivelser som fysisk form skal analyseres er det fire hovedelementer som må være med; - historisk 

utvikling, - natur og landskap, - bebyggelsens organisering, - bygninger og andre enkeltelementer. 

Når det gjelder bygninger (under del IV) må foreliggende stedsanalyse ses i sammenheng med 

«Kulturminneplan for Stavanger 1994 - 2005». 

Deltakere i «følgegruppe» og konsulenter er navngitt på neste side. Her er også navngitt andre bidragsytere. 

Vi takker alle for godt arbeide. 

Prosjektmedarbeider har vært avd. arkitekt Grete Kvinnesland. 

Turid Haaland 

prosjektleder 

Stavanger 01.02.95, korrigert 20.12.96 

Stein F. Andresen 

kommunaldirektør 

Paal Borsheim 

byplansjef 

Steinkorset sto opprinnelig langs en gammel ferdselsvei 

som gikk like ved Breibakken/Bergelandsgata, og har 

runeinskripsjon som tyder på at det ble reist til minne 

om Erling Skjalgsson, etter at han ble drept i strid med 

Kong Olav Haraldson nord for Tungenes i desember 

1028. Korset ble senere flyttet og står nå utstilt i 

Stavanger Museums vestibyle. 

Stavanger, historien om østre bydel, Arne Bang- 

Andersen, Dreyer Bok. 


5

F o r o r d 

«Følgegruppe» for stedsanalysen under data- og 

analysearbeidet i 1993 har vært: 

Unnleiv Bergsgard, tidl. byantikvar 

Egil Henriksen, fung. byarkivar 

Bjørn Utne, historiker 

Grete Kvinnesland, avd. arkitekt Byplan KBU 

Turid Haaland, sjefarkitekt Byplan KBU 

Konsulenter for deler av arbeidet: 

Arkeologisk Museum i Stavanger 

Stavanger Arkitektforening v/redaksjonskomiteen 

Stavanger Arkitektforening v/Unnleiv Bergsgard 

Hilde Haga og Rune Grov, sivilarkitekter MNAL 

For øvrig er følgende arbeid utført ved: 

Layout/produksjon: 


Diverse tegnearbeid: 

Inger K. Ramsfjell, tekniker Byplan KBU 

Sveinung Skjold, landskapsarkitekt MNLA 

(tegning: "det opprinnelige landskap") 

Foto omslag: 

Fin Serck-Hanssen, fotograf 

Foto for øvrig: 

Per Christian Omvik, sivilarkitekt MNAL 

Turid Haaland, sjefarkitekt Byplan KBU 


Norsk Fly og flyfoto A/S 

+ Diverse fotomateriale fra Byarkivet 

(KBU=Kommunalavdeling byutvikling) 

Stavangers gamle byvåpen og dagens byvåpen. 

6 


I n n h o l d 

Forord 

Innholdsfortegnelse 

Om stedsanalyser, metode og bruk 

Del I Landskap og byform 

1. BYLANDSKAPET ............................................................................................................ 17-21 

2. STEDSKVALITETER ....................................................................................................... 22-40 

Del II Historisk utvikling 

3. ARKEOLOGISKE FUNN, ca. 10.000 f.Kr. - 1536 e.Kr. ................................................... 43-52 

4. SENTRUMS UTVIKLING, ca. 1125 - 1994 ...................................................................... 53-94 

Del III Områdeanalyse 

Metode og bergrepsapparat ................................................................................................. 97-99 

5. HOMOGENE OMRÅDER ................................................................................................ 100-103 

6. SAMMENSATTE OMRÅDER .......................................................................................... 104-105 

Bjergsted .............................................................................................................................. 106-108 

Sverdrupsgate ...................................................................................................................... 109-111 

Løkkeveien ........................................................................................................................... 112-117 

Madlaveien ........................................................................................................................... 118-121 

Bergelandsgate .................................................................................................................... 122-126 

Badedammen ....................................................................................................................... 127-129 

7. EN NÆRMERE HISTORISK GJENNOMGANG..... 

To aktuelle utviklingsområder: Bjergsted/Sandvigå og Badedammen/Strømsteinen ........... 132-138 

Tre endringsområder i sentrum: 

Torget/Skagen, Sølvbergjet/Østervåg og Nedre Blåsenborg/Verket .................................... 140-145 

Tre eldre boligområder og bebyggelsesstrukturer: 

Straen, Rosenkildehagen og Thorsamarkå .......................................................................... 146-151 

Del IV Bygninger 

8. «STILHISTORISK KAVALKADE» - et utvalg av bygninger i Stavanger sentrum ............ 155-163 

Litteraturliste......................................................................................................................... 164-165 


NB 

Alle gatenavn og områdenavn er oppdatert 

pr. 01.12.95 

7

Steder i sentrum 

8 


H v a e r e n s t e d s a n a l y s e ? 

«Stedsanalysen gir grunnlag for å forstå stedets 

forutsetninger og muligheter, for å diskutere tiltak 

og fremtidsbilder og for å fatte beslutninger». 

«Stedsanalyse innhold og gjennomføring», Miljøverndepartementet 

1993. 

En stedsanalyse er først og fremst et hjelpemiddel i 

planleggingen. 

Denne stedsanalysen er et vedleggsdokument til 

Kommunedelplan Stavanger Sentrum 1994 - 2005, 

en overordnet plan som bl.a. søker å ivareta arkitektoniske 

strukturer og sammenhenger og som gir 

rammer for videre planlegging og prosjektering i 

sentrumssonen. 

I tillegg kan analysen brukes generelt for å formidle 

kunnskap og forståelse om byen, til bruk i 

f.eks skolen som et ledd i satsningen «Arkitektur 

og planlegging i skolen» (Kulturdept.). 

Når omgivelser som fysisk form skal 

analyseres, er det fire hovedtema som bør 

være med: 

1. Historisk utvikling 

2. Natur og landskap 

3. Bebyggelsens organisering 

4. Bygninger og andre enkeltelementer* 

* Enkeltelementer vil ikke bli analysert i denne 

analysen, men bygninger fram til 1945 vil være 

grundig behandlet i Kulturminneplan 1994-2005. 

FRA MODELL TIL PROSESS 

Byplanlegging har endret seg kraftig det siste 

tiåret. Fra en situasjon der man forsøkte å styre 

utviklingen gjennom planer som ga modeller for 

fremtiden, er det offentliges rolle i dag i større grad 

å ta stilling til aktuelle prosjekter. 

Byplanlegging dreier seg i tillegg ofte mer om 

omforming av etablerte områder enn tradisjonell 

utbygging. Dette gjelder også for Stavanger 

sentrumsområde. 

"Å legge tilrette for lokal tilhørighet 

gjennom stedsforming". 

Det er en utfordring å gi byen, tettstedet og 

lokalsamfunnet en god fysisk utforming og 

struktur som samtidig skal ivareta byens og 

stedets historiske identitet og estetiske 

kvaliteter. Stedsanalyser kan gi kunnskap om 

naturgrunnlaget og den kulturelle bakgrunn 

som forklarer hvordan stedet er blitt slik. En 

slik analyse gir bedre diskusjonsgrunnlag for 

fremtidige valg og utviklingsstrategier for 

tettstedet og byen, og den kan gi viktige 

premisser for utforming av planer og 

gjennomføring av utbygging og vernetiltak. 

"Tenke globalt - handle lokalt", 

Miljøverndepartementets rundskriv T - 937, 

s. 9. 

Derfor er det behov for nye arbeidsmetoder og 

redskaper i fysisk planlegging. Med prosjektet som 

drivkraft i stedsutviklingen må planmaterialet også 

være et referansegrunnlag til bruk i forhandlingsstrategi. 

Man må derfor søke å ha god kjennskap til den 

eksisterende (ofte komplekse) situasjon og forståelse 

for de fysiske omgivelser i relasjon til de 

variabler som har påvirket og stadig påvirker disse. 


9

K i l d e r / k o n s u l e n t e r 

Kildematerialet har i stor grad vært historiske kart 

og tilgjengelig historisk kildemateriale (se litteraturliste 

bak), samt egne befaringer. 

Tilgang på materiale og kilder har vært bestemmende 

for stedsanalysens form og innhold. 

Stavanger har lite kildemateriale fra før 1800 

sammenliknet med andre større norske byer, og det 

er foretatt et beskjedent omfang utgravinger 

innenfor sentrumsområdet. 

Det første oppmålingskartet er Torstrups kart fra 

1867. 

Materialet fra Arkeologisk Museum over arkeologiske 

funn fra den tidligste perioden fra ca. 10.000 

f.Kr. til 1536 e.Kr., viser at det er foretatt få 

utgravinger i sentrumsområdet. Likevel er det 

arkeologiske materialet et spennende supplement i 

stedsanalysesammenheng. 

Fra perioden 1536 -1815 har vi for det meste 

skriftlige kilder, noen få prospekter og ikkemålholdige 

historiske kart (Aagaards kart fra 

henholdsvis 1716 og 1726). Likevel har vi valgt å 

rekonstruere kart fra denne perioden for å illustrere 

byens fysiske utvikling. 

Tidlig i forprosjektet kom det frem at Stavanger 

Arkitektforenings bokprosjekt «En by tar form - 

Stavangers bebyggelsesmønster gjennom 125 år» 

(planlagt utgitt i 1997) tar for seg byens fysiske 

utvikling i perioden 1815 til 1940, en periode med 

kraftig byvekst. Vi presenterer her, i følge avtale 

med SAF, utdrag av boken med kart og illustrasjoner 

som ikke har vært publisert tidligere. 

Konsulentene Haga & Grov sivilarkitekter MNAL 

har fullført del II (Historisk utvikling) frem til i 

dag. I tillegg har de analysert særlig aktive og 

viktige delområder innen sentrumsområdet i en 

"områdeanalyse" med bakgrunn i Realistisk 

Det eldste kart over 

Stavanger. Byskriver 

U.F. Aagaards kart 

over brannstrøket i 

Østervåg 1716. 

byanalyse (omtalt på neste sider). 

En del av grunnlagsmaterialet finnes i vedlegget 

«Data- og analysearbeidet» til Kommundelplan 

Stavanger Sentrum 1994 - 2005, temagruppene 1, 

2, 3 og 4. 

10 


Om anvendte analysemetoder 

«De siste årene har det foregått en betydelig 

utvikling av stedsanalysemetoder i Norge. Likevel 

er de fleste metodene fremdeles under utprøving . 

Det skjer stadig endringer og forbedringer på 

bakgrunn av erfaringer fra utførte analysemetoder». 

Veileder om stedsanalyse innhold og gjennomføring, 

Miljøverndepartementet 1993. 

Denne stedsanalysen for Stavanger sentrum må 

anses som et pionérprosjekt og som et første 

forsøk på en systematisk analyse av fysisk form i 

Stavanger. Senere vil det være aktuelt å foreta 

tilsvarende analyser for andre områder innen 

kommunen. 

Analysen dekker Stavanger sentrumsområde. Når 

det gjelder del I: Landskap og byform, er det 

nødvendig å gå utenfor selve planområdet for å se 

sentrumsområdet i en større sammenheng og i 

forhold til det omgivende landskapet. 

Analysens formål og sammenhengen den inngår 

i, har vært avgjørende for innholdet og omfanget 

av temaene som behandles. 

Stavanger sentrum er der Stavanger bys historie 

begynte, og utgjør idag det tetteste byområdet. 

Derfor omhandler analysen særlig "den historiske 

utvikling" og "bebyggelsens organisering". 

Analysen er et vedleggsdokument til Kommunedelplan 

Stavanger Sentrum 1994 - 2005, som bl.a. 

skal fastholde overordnede prinsipper for 

byforming. Derfor er analyse av arkitekturens 


ordensprinsipper, sammenhenger og områdeanalyser 

prioritert fremfor analyse av enkeltbygninger. 

Enkeltbygninger frem til 1945 vil bli 

godt dekket i Kulturminneplanen 1994 - 2005. 

Utifra den planprosessen stedsanalysen er en del 

av, tilgjengelige kilder og materiale og stedets 

forutsetninger, har det hverken vært mulig eller 

ønskelig å konsekvent følge én bestemt analysemetode. 

Vi har valgt å ta utgangspunkt i analysemetodene: 

- Realistisk byanalyse 

- Kommuneatlas / SAVE-metoden 

(SAVE = «Survey of Architectural Values in the 

Environment») 

Metodene overlapper delvis hverandre, men har 

ulikt idégrunlag og bruker ulike begreper. Vi har 

tillempet teorien til prosessen og de ressurser vi 

har disponert og fristilt oss noe i forhold til de 

enkelte trinn i analysemetodene. 

REALISTISK BYANALYSE 

Denne analysemetoden er utviklet av professor 

Karl Otto Ellefsen, NTH og siv.ark. Dag Tvilde, 

daglig leder av byplanavd. Asplan Østlandet. 

Analysemtoden har som utgangspunkt å forstå og 

forklare de indre og ytre forutsetninger som ligger 

til grunn for arkitekturen på en mest mulig målbar 

og etterprøvbar måte. 

Den tolker stedet som resultat av en historisk 

prosess. Både overordnet samfunnsutvikling og 

lokale drivkrefter fører til at stedet er i stadig 

endring. Analysen beskriver både faktorer i 

endringskreftene og de fysiske resultatene endringene 

fører til. 

Gjennom analysen forsøker en å finne fram til de 

ordensprinsipper som har styrt og styrer utformingen 

av stedet. 

STEDSANALYSEN TJENER TO 

HOVEDFORMÅL: 

1) Bakgrunnsmateriale for utarbeidelse av 

Kommunedelplan Stavanger Sentrum 

1994 - 2005. 

2) Et selvstendig referansegrunnlag for 

senere prosjektvurdering, forvaltning og 

planlegging. 

11

Om anvendte analysemetoder 

KOMMUNEATLAS (SAVE - metoden) 

SAVE-metoden, som er utviklet ved Miljøstyrelsen 

i Danmark, er brukt som idégrunnlag, men vi har 

fristilt oss fra trinnene i metoden. 

Analysen utføres på basis av visuelle iakttagelser 

og historiske studier. Etterhvert fremstår en rekke 

steder av særlig interesse for byens identitet. 

Angrepsmåten er kvalitativ og visuell i motsetning 

til Realistisk byanalyse som bestreber seg på ikke å 

være normativ. Stedets arkitektur deles inn i tre 

sideordnede kategorier: 

1. Dominerende trekk 

Omfatter forholdet mellom hele byens bebyggelse 

og de landskapelige trekk. Dominerende og 

strukturerende romlige sammenhenger i byen eller 

mellom byen og dens omgivelser. F.eks. byprofiler, 

byfronter, overordnede gate- og vegløp, dominerende 

bygninger, monumenter, plasser, parker. 

Dominerende trekk = 

Kategorien for forholdet mellom hele 

byens bebyggelse og de landskapelige 

trekk. 

Dominerende og strukturerende 

sammenhenger i byen eller mellom byen og 

dens omgivelser. 

F.eks. 

- byprofiler 

- byfronter 

- overordnede gate-/vegforløp 

- dominerende bygninger 

- monumenter 

- plasser 

- parker 

2. Bebyggelsesmønster 

Den romlige fremtreden av overordnede strukturer 

i bygningsmassen og tredimensjonale mønster som 

gater, veier og større plasser tilsammen danner. 

3. Utsnitt og deler 

Arkitektonisk særlig interessante detaljer: Plasser 

og gater, parker, alléer, bestemte bygningstyper og 

fasadeutforminger. 

Disse tre kategoriene er med i analysens del I: 

"Landskap og byform", uten at vi har tatt i bruk de 

overnevnte begreper. 

Illustrasjoner fra Kommuneatlas SAVE, Planstyrelsen Danmark, 1992. 

Denne analysen omhandler Stavanger sentrum, med samme avgrensing som Kommunedelplan Stavanger 

sentrum 1994 - 2005. Når landskap, karakteristiske trekk og historisk utvikling skal analyseres er det 

imidlertid nødvendig å se på sammenhenger utover plangrensen for sentrumsområdet. 

12 


Ananlyseområdet 


13

Hovedinndeling av stedsanalysen 

Del I: Landskap og byform 

Landskap og naturgrunnlaget har vært svært viktig 

for byens lokalisering og utvikling, - ordnende 

elementer for stedet, uløselig knyttet til byens 

identitet. 

Derfor prensenterer vi et forsøk på en rekonstruksjon 

av «det opprinnelige landskap» (ca. 1350 

e.Kr.). 

En grundigere analyse av naturgrunnlag og klima 

har vi vært nødt til å utelate i denne omgang, men 

vi håper dette kan bli supplert i en senere utgave. 

Stedskvalitetene vi presenterer omfatter forholdet 

mellom bebyggelse og landskap. De omfatter 

karakteristiske og strukturerende romlige sammenhenger 

i byen eller mellom byen og dens omgivelser: 

F.eks. byprofiler/snitt, byfronter, overordnede 

gate- og vegløp, dominerende bygninger, monumenter, 

plasser, parker. 

Denne kvalitative, visuelle delen av analysen er 

p.g.a. tilgjenglig tid og ressurser ikke blitt så 

grundig som vi kunne ønske. Vi har likevel forsøkt 

å trekke frem de viktigste "stedskvaliteter" når det 

gjelder Stavangers identitet. 

Del II: Historisk utvikling 

Arkeologiske funn, perioden ca. 10.000 f. Kr. - 

1536 e. Kr. viser Steinalder-, Bronsealder- og 

Middelalderfunn. Selv om det er få funn og 

utgravinger i området, forteller arkeologene oss 

noe om denne tidligste perioden i Stavangers 

historie. 

14 

Fra ca. 1350 - 1994 vises historiske kart, og viktige 

elementer vedr. byens utvikling klargjøres. 

Dette er en historisk oversikt som beskriver utviklingen 

av stedets form over tid ved hjelp av figurbunnkart. 

Utvalget av kart er gjort for å vise 

viktige utviklingstrinn på stedet (ca.1350, ca.1700, 

1815, 1870, 1890, 1920, 1945, 1975, 1994). 

De overordnede elementer som har virket strukturende 

på stedets utvikling trekkes fram. 

Enkelte fysiske elementer har vært bestemmende 

for byens opprinnelse, som feks.Vågen, mens 

andre hendelser og tiltak ordner stedets vekst, slik 

som feks. bybranner, byplaner og viktige store 

byggeprosjekter og infrastrukturer har gjort. 

Del III: Områdeanalyser 

Stavanger sentrum er et relativt stort og sammensatt 

område som lar seg inndele i områder av 

forskjellig karakter. Delområdene kan være resultat 

av ulike historiske, kulturelle og økonomiske 

krefter, og de kan i ulik grad være utsatt for endringsprosesser. 

Analysen avgrenser homogene områder som er 

relativt stabile områder og hvor hovedtrekkene i 

arkitekturen er sammenfallende. 

Områdeanalysen konsentreres om de sammensatte 

områdene og amorfer soner. 

Dette er de mest aktive områdene, som er utsatt for 

strukturelle endringsprosesser, og hvor tidligere 

strukturer (f.eks. gate- og eiendomsstrukturer) er 

fragmenterte og nye strukturer ennå ikke har blitt 

utkrystallisert. Klargjøring og beskrivelse av 

transformasjonen i disse områdene vil utgjøre 

grunnlag for en diskusjon om den videre utviklingen 

i områdene. 

Del IV: Bygninger 

Vi har her med en kortfattet oversikt, en "stilhistorisk 

kavalkade", som viser noe av mangfoldet 

av stilarter og bygninger gjennom Stavangers 

historie. 

Forøvrig vises til Kulturminneplanens objektliste 

og gjennomgang av stilperiodene med eksempler*. 

*Bygninger etter 1945 er analysert og presentert i 

"Data- og analysearbeidet", temagruppe 3 (1993), og 

en oversikt over disse bygningene finnes på eget 

temakart (temakart B) i Kommundelplan Stavanger 

Sentrum 1994-2005. 

Tegning av R.A. Lorentzen. 


1. B Y L A N D S K A P E T 


Mellom Jæren og Ryfylket 

Stavanger sentrum - mellom Jæren og Ryfylket. 

Det er med rette sagt at regionen er landskapsmessig 

et Norge i miniatyr. I øst består landskapet 

av et kupert dal- og fjellandskap mens det ut mot 

kysten i vest blir helt flatt. Kysten i den sørlige 

delen av regionen består for det meste av strender 

med sanddyner, rullestein og innimellom litt 

svaberg. Inne i fjordene litt lenger nord er det stor 

terrengvariasjon med et betydelig antall øyer og 

holmer. 

Rogalandsklimaet er preget av den nære beliggenheten 

til Nordsjøen og Golfstrømmen. Dette gir 

milde og korte vintrer med lite snø i lavlandet. 


Utsnitt av Lars Hertervigs maleri "Stavanger sett fra Våland", malt 1865 (Bergen Billedgalleri). 

17

Bylandskapet 


NORD JÆREN 

Stavanger hører til Låg-Jæren, et flatt landområde 

av myr, sand, aur og stein, med havet i vest. 

Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til 

Tungenes i nord, den nordligste delen med Stavanger 

kalles Nord-Jæren. 

Stavangerlandskapet er et kystlandskap med det 

meste av arealet mellom 0 - 50 moh. Karakteristisk 

for landskapet er at det er mangfoldig og variert 

med knauser og hauger fordelt på alle bydelene. 

Byen har god kontakt til sjø og vann: hele 5 vann 

innenfor bygrensen og 3 fjorder i ytre grenselinje. 

Byen har også 9 bebygde øyer. Sjø og vann danner 

karakteristiske landskapsrom og linjedrag og gir 

samtidig en rik strandsone med vegetasjon og 

dyreliv, og med stor rekreasjonsverdi. 

Vind er vanlig i Stavanger, og den mest fremtredende 

vindretningen gjennom året kommer fra 

sørøst. Sommerstid dominerer nord, nordvest eller 

vind rett fra sør. 

Byen er åpen og omgitt av mye hav og himmel. 

Lavtrykk med lavt skydekke og regn som går over 

til yr og deretter oppklaring forekommer ofte. Den 

stadige variasjonen i lyse og mørke stemninger 

setter sitt preg på landskapet. 

Kilde: «Kulturlandskapet i Stavanger» - Dagens 

landskap, bilag til Grønn plan, Stavanger 1991. 

18 

Været, lyset og menneskene 

Når vi i Stavanger skal beskrive det særegne 

Rogalandske himmellyset - bruker vi ofte å vise til Lars 

Hertervigs malerier. Hvem har f.eks. ikke hørt om de 

"Hertervigske skyer"? 

Den fattige kvekermaleren, med den indre lysvisjonen, 

levde nesten hele sitt liv i Ryfylke og Stavanger. Det som 

kom til å bety mest for Hertervig som maler var de 

ustabile elementer ved landskapet; været og lyset. 

Hertervig ble derfor kalt "lysets maler". Hans kunstverk 

var hele hans liv preget av en dyp romantisk 

erkjennelse: 

- at naturens liv og vårt følelsesliv forholder seg til 

hverandre. 

Solen og lyset seirer over mørket og materien. Havet 

speiler himmelens stillhet og uendelighet og blir 

"himmelen på jord". 

Hertervig var spesielt opptatt av denne enhet mellom 

skyer og fjell, fjord og himmel, og derved vannets og det 

store rommets virkning på vårt sinn. 

Han hentet inspirasjon til mange bilder fra sjøen og 

havnen: båter som kjemper i bølger på opprørt hav. 

Stille drøm og ettertanke. 


Bylandskapet 


Motsatt side: Marine, Lars Hertervig, Lysets kunstner, 

Venstre: Skute på opprørt hav, Lars Hertervig, Lysets 

kunstner, 

Under: Stavanger (siddiser) på Torget i sentrum. 

Stavanger i Billedkunsten, Dreyer Bok Stavanger 1976. 


19

Bylandskapet 


"Det opprinnelige landskap" 

20 


Bylandskapet 


Dagens landskap 

Landskapet og naturgrunnlaget har vært svært 

viktig for byens lokalisering og utvikling, og er 

uløselig knyttet til byens identitet. 

Byen er bygd opp på begge sider av et søkk som 

går tvers gjennom terrenget med brattheng og 

bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av 

Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i 

søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger 

seg inn fra Gandsfjorden gjennom Strømmen i 

sørøst. Breiavatnet "lenker" disse fjordtungene 

sammen. 

(Kilde: Stavanger Museum Årbok 1971, 

Breiavatnet og Stavangers eldste historie, 

v/Anders Bærheim.) 

Motsatt side: Perspektiv av en rekonstruksjon av «det 

opprinnelige landskap» (ca. 1350 e.Kr.) 

v/Landskapsarkitekt Sveinung Skjold. 

Denne side: Dagens landskap. 

Norsk Fly- og Flyfoto A/S. 


21

2. S T E D S K V A L I T E T E R 


Stedskvalitetene vi presenterer omfatter forholdet 

mellom bebyggelsen og landskapet. De omfatter 

karakteristiske og strukturerende romlige sammenhenger 

i byen eller mellom byen og dens omgivelser: 

f.eks. byprofiler/snitt, byfronter, overordnede 

gate- og vegløp, dominerende bygninger, monumenter, 

plasser og parker. 

Stedskvalitetene er ressurser i Stavanger sentrum 

som bør vernes om og evt. forsterkes, idet de er 

vesentlige for byens identitet og image. 

Denne kvalitative, visuelle delen av analysen er 

pga. tilgjengelig tid og ressurser ikke blitt så 

utdypet som vi kunne ønske. Vi har likevel forsøkt å 

trekke frem de viktigste stedskvaliteter når det 

gjelder Stavanger sentrum. 

"Byens hjerte". 

Domkirken med kirkebakke og Domkirkeplass, 

Bispekapellet og Kongsgård skole, samt Kongsgata, 

Byparken og Breiavatnet. 

Naturelementene som ga byen navn. 

- Valbergjet: "stafr" (staven). 

- Vågen: "angr" (fjorden). 

Sjøhusrekken, fra Strandkaien til Banevigå 

er byens fasade mot sjøen. Selv om mange 

sjøhus er blitt revet og brent, er 

sjøhusrekken, med innfylt bebyggelse fra 

forskjellige epoker, ennå et markant trekk i 

bybildet. Sjøhusrekken er "byens ansikt 

22 mot sjøen". 

Vann inn i byen. 

Kontakt med sjø og båter av alle 

kategorier langs havnelinjene, utsikt til 

byfjorden og skipsleden. 

Hoved-landskapsrommene. 

- Breiavatnet 

- Vågen 

- Østre havn 

Bolig-platåbebyggelsen. 

Kvartalbebyggelsen på platåene: 

Storhaug, Eiganes og Våland, som 

omkranser sentrum, er et svært 

karakteristisk trekk ved sentrumsområdet. 


Stedskvaliteter 


"Kammer Stavanger". 

Småskala i eiendoms- og bebyggelsesstruktur 

som gir mulighet til intimitet og 

nærhet. 

Middelalderens gatenett. 

De trange gatene, der bl.a. Skagenløpet og 

Kirkegata kan spores tilbake til 

Middelalderen. 

Stavanger Torg. 

Samlingssted og markedsplass fra byens 

tidligste historie og fram til i dag. Også 

møteplass mellom byen og regionen. 

"City". 

Sentrumshalvøya, bestående av et tett nett 

av butikker, kontorer og utesteder. 

Kulturhuset på Sølvbergjet m/Arneageren 

("byens hjerne"). 

De sentralt plasserte kollektive terminaler. 

Terminalene er med på å vitalisere hele 

sentrumssonen. 

Tre tyngdepunkter i utkanten. 

Bjergsted, Badedammen og "Akropolis" 

(Stavanger sykehus, Rogaland Teater, 

Turnhallen og Stavanger Muséum). 

Natur- og grøntområder. 

Rester av opprinnelig landskap, 

grøntområder, tregrupper, terrengterrasser 

og gamle steingjerder. 


23



"Byens hjerte" 

Domkirken med kirkebakken og Domkirkeplassen, 

Bispekapellet og Kongsgård skole, samt 

Kongsgata, Byparken og Breiavatnet. 

Det eldste prospektet av Stavanger fra 1793. 

24 




"Byens hjerte" med Domkirken, Kongsgård, den frodige 

Byparken og Breiavatnet, slik det framstår i dag. 

Norsk Fly- og Flyfoto A/S. 

Snitt gjennom Breiavatnet som illustrerer "skålen" i 

dette viktige landskapsrommet. 

Her vises "den nye byen" med kraftig utnyttelse i 

vestskråningen. 


25



"Stafr" + "angr" 

Naturelementene som ga byen sitt navn: 

- Valbergjet: «stafr» (staven) 

- Vågen: «angr» (fjorden) 

Over: Kiellandsverven med bekhuset i forgrunnen. 

"Bilder fra en svunnen tid", Dreyer bok Stavanger, 1973 

Til Venstre: Partiet rundt Vågen med gater og 

terrassehager. Tegnet av T. B. Kielland. 

Motstående side: "Queen Elisabeth II" på besøk i 

Vågen. 

26 





27



Sjøhusrekken 

Sjøhusrekken, fra Strandkaien til Banevigå er 

byens fasade mot sjøen. Selv om mange sjøhus 

er blitt revet og brent er sjøhusrekken, med 

innfylt bebyggelse fra forskjellige epoker, ennå 

et markant trekk i bybildet. Sjøhusrekken er 

"byens ansikt mot sjøen". 

28 




Sjøhusfronten fra ca. 1870. 

Rekonstruksjon på grunnlag av Torstrups kart og eldre 

fotografier. 

Helge Schjelderup og Unnleiv Bergsgard, Byantikvaren 

i Stavanger, 


29



Vann i byen 

Kontakt med sjø og båter av alle kategorier 

langs havnelinjene, utsikt til byfjorden og 

skipsleden. 

30 




Hoved - landskapsrommene 

- Breiavatnet 

- Vågen 

- Østre Havn 

Foto: Norsk Fly og Flyfoto A/S. 


31



Bolig-platåbebyggelsen 

Kvartalbebyggelsen på platåene: Storhaug, 

Eiganes og Våland, som omkranser sentrum, er 

et svært karakteristisk trekk ved sentrumsområdet. 

Oversiktsbilde av bolig- platåbebyggelsen på (Storhaug, Våland, Eiganes.) Norsk Fly- og Flyfoto A/S. 

32 

Fra Vaisenhusgata og opp Privatgata, med et 

"kassehus", karakteristisk for den åpnere 

kvartalstrukturen, i fonden. 




"Kammer Stavanger" 

Småskala i eiendoms- og bebyggelsesstruktur 

som gir mulighet til intimitet og nærhet. 

Fra bebyggelsen på Sentrumshalvøya. 


33


Middelalderens gatenett 


Worsesmauet med "Silde-Gundersen". 

En av kvalitetene ved middelaldergatene 

er den menneskelige skala og det 

harmoniske forholdet mellom gatebredder 

og fasadehøyder, samt det ly for vind og 

vær som dannes. 

De trange gatene, der bl.a. Skagenløpet og 

Kirkegata kan spores tilbake til Middelalderen. 

34 




Torget 

Stavanger Torg, samlingssted og markedsplass 

fra byens tidligste historie og fram til idag. 

Også møtested mellom byen og regionen. 

Høyre: 

Maleriet “Fra Torget”, 

Per Gjemre, “Stavanger 

i billedkunsten”, Dreyer 

bok, 1976. 

Venstre: 

Stavanger Torg i dag. 


35



"City" 

Sentrumshalvøya, bestående av et tett nett av 

butikker, kontorer og utesteder. 

Sentrumshalvøya. Fra "1125 - 1975 Stavanger vår egen by", Karsten Skadberg, Stavanger kommune, byjubileet 1975. 

Snitt gjennom Sentrumshalvøya. 

36 




Kulturhuset 

Sølvberget Stavanger kulturhus m/Arneageren, 

"byens hjerne". 

Kulturhuset inneholder 8 kinoer, byens hovedbibliotek, 

kulturtorg, Galleri Sølvberget m.m. 

Kulturhuset fungerer også med sine vestibyler, 

lesestue etc. som "varmestue" i sentrum 

Fra "Lund og Slaatto", Ulf Grønvold, Universitetsforlaget 1988. 


37



De sentralt plasserte 

kollektive terminaler 

Terminalene er med på vitalisere hele sentrumssonen. 

Over: Fiskepiren med Taufergen og de andre fergene til 

Ryfylket. 

I midten: Byterminalen og jernbanestasjonen. 

Under: Utenlandsterminalen i Sandvigå. 

38 




Tre tyngdepunkter i utkanten 

1 

1. Bjergsted 

Musikkinstitusjoner i vakre parkomgivelser 

med nær kontakt til Byfjorden. 

2. Badedammen 

Gammelt industriområde som er i transformasjon 

til nærings- og boligområde under bybroens 

markante profil og med nær kontakt til 

skipsleden. 

2 

3. "Akropolis" 

Vakre monumentalbygg i parkområde som nå 

huser fylkesadministrasjonen og viktige kulturinstitusjoner. 

3 


39



Natur- og grøntområder 

Rester av opprinnelig landskap, grøntområder, 

tregrupper, terrengterrasser og gamle steingjerder. 

Over: "Hager og trær på privat grunn er en viktig del av byens grønne ansikt", Tegning fra 

"Kulturlandskapet i Stavanger, Dagens landskap", bilag til Grønn plan, 1991. 

Fra Bjergstedparken.

3. A R K E O L O G I S K E F U N N 


Ca. 10.000 f. Kr. - 1537 e. Kr. 

Det er foretatt relativt få utgravinger i Stavanger 

sentrum. Utgravingene som er gjort er ofte foretatt i 

forbindelse med større utbyggings- og gravearbeider. 

I området øst for Vågen og på 14 andre sentrale 

steder i byen er det, utenom geistlige bygg, kun 

funnet spor etter hus fra middelalderen på tomtene 

Kirkegata 2 og Skagen 3. Middelalderfunnene er 

stort sett knyttet til disse to lokalitetene. 

"Til i dag er det lite av det arkeologiske materialet 

som beinveges og utan motførestillingar kan takast 

til inntekt for at vi kan kalla Stavanger by i høgmellomalder." 

"Elles er det ikkje funne spor etter noko som gir 

eit umiddelbart inntrykk av å vera tett busetnad av 

bypreg." 

"Etter det eg har lagt fram ovanfor, er det vanskelig 

for meg å innsjå at vi kan kalla Stavanger for 

by i høgmellomalderen, på 1100 - 1200 talet. Eg 

finn det meir rett å kalle Stavanger eit geisteleg 

sentrum då." 

Sitatene er hentet fra: 

"Arkeologiske bidrag til Stavangers 

mellomalderhistorie", Arnvid Lillehammer, Stavanger 

Museum Årbok 1971. 

Fra utgravingsarbeider i forbindelse med bygging av Torgterrassen, Kirkegata 2. 


43

Arkeologiske funn 

Del II Historiske utvikling 

Steinalder 

(ca. 10.000 - 4000 før nåtid) 

Arkeologiske undersøkelser, blant annet på Hundvåg, 

viser at det allerede for 9 -10.000 år siden har 

oppholdt seg mennesker i indre del av Byfjorden. 

De hittil eldste funn fra Stavangers sentrumsområde 

strekker seg tilbake til slutningen av eldre 

steinalder. Funnmaterialet består i hovedsak av et 

titall slipte grønnsteinsøkser fra tidsrommet mellom 

ca 7000 og 4000 år før nåtid. Samtlige er «løsfunn» 

framkommet tilfeldig, og ikke som resultat 

av arkeologiske registreringer eller utgravinger. 

Informasjonen de kan gi om menneskenes tidligste 

bruk av området er derfor svært begrenset. 

De fleste funnstedene avspeiler sannsynligvis 

boplasser mer enn sporadiske, kortvarige besøk. 

Settes havnivået ca 10 m høyere, slik det var i tidlig 

yngre steinalder for 5 - 6000 år siden, grupperer de 

fleste boplassene seg like overfor den tidligere 

strandlinjen. Sjøen nådde da helt inn mot Kannikkrysset 

både fra Strandkai- og Østervåg- siden, og 

gjorde Valbergjet/Sølvbergjet-området til en 400 m 

lang øy. Storhaug var imidlertid «landfast» via det 

som nå er Lagård kirkegård. Dette oppkløvde 

landskapet, med smale strømsund og grunne bukter, 

synes å ha vært et gunstig område for fiske og 

sjøfangst. 

Bronse- og jernalder 

(ca. 4000 - 1000 før nåtid) 

Det er ikke gjort arkeologiske funn fra bronsealderen, 

de vel tusen år som ligger mellom steinalderens 

slutt og jernalderens begynnelse (ca 2500 år før 

nåtid). Funnluken må skyldes tilfeldigheter og ikke 

at området har vært ubebodd. Pollenanalyser i 

Breiavatnet viser nemlig tydelig jordbruksaktivitet 

med både åker- og beitebruk. Mot slutten av 

bronsealder førte landhevningen til at Breiavatnet 

etter hvert ble et ferskvannsbasseng som sjøen bare 

nådde inn i fra Østervåg-siden under stormflo. 

To løsfunn, en arbeidsøks av jern og en draktspenne 

av bronse, vitner om fast gårdsbosetning i 

eldre jernalder. Dette blir bekreftet av pollenundersøkelser 

som nå viser et intensivert åkerbruk 

basert på havre og bygg. Sannsynligvis ble flere av 

gårdene i området rundt Breiavatnet, f.eks. Våland, 

Bergjeland og Hetland, ryddet i denne ekspansjonsfasen. 

En noe mer omfattende gjenstandsbeskrivelse fra 

yngre jernalder og overgangen mellom vikingtid og 

middelalder, nåler av bein og tre, vevlodd, skiferbryner, 

skår av klebersteinskar og annet husgeråd, 

er stort sett kommet for dagen i det avgrensete 

området mellom Vågen og Domkirkeplassen. Her 

vokste røttene fram til det som noen få hundre år 

senere skulle bli et geistlig sentrum og en liten, men 

levende handelsby: Stafangr. 

44 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994


45



Middelalder 

(1000 - 1537 e. Kr.) 

De fleste funnene fra middelalderen i Stavanger er 

kommet fram ved forskjellige grunnarbeider i 

området mellom Vågen og Domkirken. Det var 

sansynligvis også her byen lå i middelalderen. 

Det har bare vært gjennomført to større fagmessige 

arkeologiske undersøkelser av den middelalderske 

bygrunnen i området (Skagen 3 og Kirkegata 2). I 

tillegg er det foretatt undersøkelser i forbindelse 

med restaurering av Domkirken. De fleste funnene 

er derfor samlet opp mer eller mindre tilfeldig. 

Funnene avspeiler bygningsarbeider og geistlige 

gjøremål knyttet til blant annet Domkirken eller 

viser utsnitt av livet i bygårdene og ved bryggene. 

De forteller dessuten om håndverk, handel og 

kontakt innenlands og utenlands, og om dramatiske 

hendelser som bybrannen i 1272. 

Diverse funn fra utgravingene på Skagen 3. 






47



Middelalderbygninger 

(1000 - 1537 e. Kr.) 

I dagens Stavanger er det fortsatt bevart 3 steinbygninger 

fra middelalderen. Det er Domkirken, 

Bispekapellet og underetasjen av bispeboligen 

(Kongsgård). I tillegg er grunnplanen av Mariakirken 

rekonstruert der den lå, og i forstøtningsmuren 

mellom Domkirken og Kongsgård kan det være 

middelalderske bygningsrester. 

Ved utgravningene i Kirkegata 2 og Skagen 3 ble 

det funnet rester av hus fra middelalderen, blant 

annet et kornlager. Det vi ellers vet om bebyggelsen 

i middelalderens Stavanger kommer fra samtidige 

skriftlige kilder. 

I den grad en noenlunde sikkert kan stedfeste 

beliggenheten av bygårdene som omtales i kildene, 

lå de fleste ved Vågen eller i området Domkirken- 

Vågen. De fleste middelalderfunnene kommer også 

fra dette området. Middelalderbyen «Stafangr» som 

var et geistlig senter, hadde fire kirker: 

- Domkirken 

- Mariakirken 

- Peterskirken 

- Martinskirken 

I tillegg fantes bispeboligen med Bispekapellet og et 

kloster kalt Olavsklosteret. I byen lå det dessuten et 

hospital, en skole og en badstu. 

Vi vet navnet på fem bygårder: Arnegården, 

Bratten, Kriken, Skagen og Kommunsgården, og 

navnet på én av bryggene: Biskopbryggen. 

Stavanger Domkirke og Bispekapell. Våre mest verdifulle monumenter fra Middelalderen. 



49



Utsjaktningskart for 

Stavanger 

Største delen av den middelalderske bygrunnen i 

Stavanger er blitt fjernet på grunn av utgraving av 

kjellere og planeringsarbeider ved anlegg av ny 

bebyggelse. 

Kartet på motstående side viser hvilke områder som 

er utsjaktet. I tillegg til disse arealene kommer også 

rør og ledningstraseer i det eksisterende gatenettet. 

Men også innenfor de utsjaktete områdene kan det 

finnes «lommer» med bevarte lag fra middelalderen. 

Det er derfor viktig at all gravevirksomhet blir 

meldt til fagmyndigheten, slik at en kan få mulighet 

til å dokumentere og ta hånd om de fragmentariske 

restene som ennå er bevart i jorden etter 

middelalderbyen. 

Gravfeltet Skagen 3 og andre lokaliteter i området 

øst for Vågsbunnen. 

Spor etter hus fra midelalderen på tomta 

Kirkegaten 2. 

Området innenfor Middelalderbyens grense: 

Her gjelder lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner. 

Etter loven skal alle tiltak i grunnen innenfor 

fornminneområdet meldes. Tiltak skal meldes 

tidligst mulig, når det planlegges. 

Utgravinger i Stavanger har kun hittil funnet spor etter 

to hus fra middelalderen utenom de geistlige byggene, 

et på tomta Kirkegata 2 og et på tomta Skagen 3. 





MIDDELALDERBYEN 

Utsjaktingskart 

Kartet viser de delene av middelalderbyen 

som er helt eller delvis utsjaktet 

Hus med full kjeller 

Hus med krypkjeller eller delvis kjeller 

Utsjaktet område 

Grense for middelalderbyen 


51 

Dataene er sammenstilt av 

Arkeologisk museum i Stavanger

Det første kartet over Stavanger bispedømme. Her er kartet gjengitt ved den hollandske kartografen Janssonius fra 1638. 

Valdres og Hallingdal som lå til stiftet i middelalderen, men ble skilt fra i 1631, er tatt med på kartet. (Universitetsbiblioteket, Oslo). 


4. S E N T R U M S U T V I K L I N G 


1125 - 1994 

Stavanger feiret 850 års jubileum i 1975, og regner 

at byen ble grunnlagt da Domkirken ble bygget i 

1125. 

Vi har valgt å vise rekonstruerte kart fra ca. år 

1350 og fram til idag, og samtidig fokusere på 

elementer som har vært viktige for byens utvikling. 

Dette er en historisk oversikt som beskriver utviklingen 

av stedets form over tid ved hjelp av figurbunn 

kart. Utvalg av kart er gjort i forhold til 

tilgjengelig historisk kartmateriale og med tanke på 

å vise viktige utviklingstrinn på stedet (ca.1350, 

ca.1700, 1815, 1870, 1890, 1920, 1945, 1975, 

1994). 

De overordnede elementer som har virket 

strukturerende på stedets utvikling trekkes fram. 

Enkelte fysiske elementer har vært avgjørende for 

byens opprinnelse, slik som Vågen, mens hendelser 

og tiltak bestemmer stedets vekst, slik som f.eks. 

bybranner, byplaner og de viktigste infrastrukturene 

har gjort. 

For perioden 1815 -1940 er kart og hovedtekst 

utarbeidet av Stavanger Arkitektforening 

(SAF) v/ historiker Anders Haaland 

m.fl. i forbindelse med bokprosjektet: "En by 

tar form - Stavangers bebyggelsesmønster 

gjennom 125 år" (planlagt utgitt i 1997). 

For tiden rundt 1350 og perioden 1940 -1994 

er kart og tekst utarbeidet av konsulentene 

Haga og Grov sivilarkitekter MNAL. 


Stavanger Domkirke, bispekapell og Kongsgård. Sentrums eldste bebyggelse. 

"Hvis ikke Domkirken stod midt iblandt os kunde vi komme til at glemme, at Stavanger er et eldgammelt 

Hjem, et kiært og velkiendt Møtested for Søfarende fra umindelige Tider, en glad og trivelig 

Forretningsby af de tidligst nævnte i Landet. Thi gader og søhuse ser ikke anderledes ud i vor By end 

for exempel i Haugesund, eller en anden by fra igaar, - malede Træhuse, store og smaa. Men gamle 

Bygninger, Stenhuse, hvælvede Porte eller Ruiner finnes intet Spor af, intet som binder Stavanger til 

Fortiden, ingen Historie i Byens Udseende, næppe et gammelt Navn, intet Minde - uden Domkirken." 

Redaktør Alexander L. Kielland, Stavanger Avis 1889. 

53

Sentrums utvikling 

Ca. 1350 Middelalderbyen 

De eldste arkeologiske funn fra Stavangers 

sentrumsområde strekker seg tilbake til slutten av 

eldre steinalder, ca.7000 - 4000 år f.Kr. Sjøen 

(Vågen) gikk da helt inn til Kannikkrysset. 

Fra yngre steinalder, i overgang mellom vikingtid 

og middelalder, er det gjort en rekke funn i Vågenog 

Domkirkeområdet. Her er sannsynligvis røttene 

til byen Stafangr, med navn etter fjorden. Byen 

regnes grunnlagt ved opprettelsen av bispesetet i 

1125 e.Kr. 

Bybrannen i 1272, samt Svartedauen, var antakelig 

årsaker til reduksjon i folketallet i tiden omkring 

1350. 

Gjennom middelalderen vokste byen bare langsomt. 

Høyst 1000 innbyggere etablerte seg i de første 300 

år av perioden. Etter reformasjonen var det heller 

ikke nevneverdig vekst i folketallet. Stavanger var i 

middelalderen et geistlig sentrum. 


Illustrasjon av Stavanger sentrum i middelalderen 

bygger på Simonsens skisse over Stavangerområdet 

omkring 1100. Stavanger fra våg til by, Knut Helle, 

Motstående side: 

Kartet er rekonstruert til ca.1350, basert på kartskisser 

utført av A.Bærheim og A.Simonsen. Strandlinje samt 

bebyggelse er hovedsaklig hentet fra Bærheim. I 

motsetning til Bærheim mente Helle, som Simonsen har 

illustrert, at det ikke var bebyggelse mot Østervåg. 

Dette er visualisert i denne presentasjonen. 

Bygninger med svart skravur, er sikre antagelser p.g.a. 

arkeologiske middelalderfunn. Dette er Domkirken, 

Mariakirken og Bispegården. Bebyggelse markert med 

grå skravur, betegner antatt bebygget areal. Husenes 

tetthet kommer derfor ikke fram på kartskissen. 

Gatenettet synes klart mellom bebyggelsen. 

Kartet viser også byens landskap, med strandlinje og 

de viktigste bekker inntegnet. Ekvidistanse er 5m. 

NB! Det påpekes at kartet må ses på som en skisse, 

basert på historiske tolkninger. 

Sjøhus på indre del av Skagen der det er bevart rester etter eldre tømmerkjerner. 

"Brukshusene ved sjøen", Helge Schjelderup, Stavanger Museum Årbok 1991. 


Ca. 1350 

0 100 200 300 400 500 m 


55



ca. 1350 

Klima og orografi 

Naturlig, landskapsmessig 

ekspansjonsområde for havnebyen 

Stavanger, med Vågen og 

Domkirkehøyden som to 

grunnleggende elementer. 

Areal langs strandlinjen og i dalsøkket 

mellom byens østre og vestre høyder 

har vært mest attraktive som 

byggeområder. 

Klima og orografi 

- Vågen, en naturlig skjermet havn, med strand i 

sørenden som ga enkle atkomstforhold. 

- Strandlinjen mot nord, skjermet av holmer, 

naturlig utvidelsesmulighet spesielt øst for 

Vågen. 

- Bekker av en viss størrelse ga økonomisk grunnlag 

for fiske. 

- Sentrumshalvøya og dalsøkket fra Vågen mot 

Hillevågsvatnet, skjermet av høyder i øst og vest. 

Relativt flatt terreng. 

ca. 1350 

Kommunikasjon 

Viktige ankomstretninger: 

- sjøveien 

- sørfra via Lagårdsveien 

- nord og vest fra via Olavskleiva 

Hendelser 

- Byen var kirkelig og kongelig administrativt 

sentrum fra ca. 1150 til 1350. Dette medførte 

større byggeprosjekt samt en styrking av byens 

økonomiske grunnlag. 

- Bybrann i 1272, folketallet synker. 

- "Svartedauen", folketallet synker ytterligere fram 

til 1350. 

Kommunikasjon 

- Fjorden var en viktig atkomstveg 

- Lagårdskleiva og veien videre øst for Breiavatnet 

med endepunkt over skolebekken via Domkirken, 

var viktigste innfartsåren fra sør. 

- Fra nord og vest ankom man byen fra Olavskleiva. 




Bygninger 

- Domkirken som et kraftfullt monument, mye 

større enn alle andre bygninger bygget på 11- 

1200-tallet. 

- Profan bebyggelse dominerer øst og sør/sørvest 

for Vågen, bl.a. Olavsklosteret, Mariakirken, St. 

Peterskirken. 

- Hovedsaklig trehusbebyggelse langs Vågen og 

på sentrumshalvøya. 

Bispegårdens omgivelser i 1780- 

årene, Anders Bærheim. 

Under: Riksantikvarens oppmålinger gjengitt i G. 

Fisher: Domkirken i Stavanger. Kirkebygget i 

Middelalderen, Stavanger 1964. 

Stavanger Domkirke er utvendig 65 m lang. 


57



1680 -1800 Stillstand 

«Stavanger by hvis kjøbstadsprivilegier vi hermed 

allernaadigst ganske opphæve, skal herefter ikkun 

være et ladested som Ryfylke, og dens indbyggere 

give dobbelt skat og consumtion og staa under 

fogd og sorenskriver som andre undhavnes 

indbyggere.» 

Christian V, København 1686. 

Karakteristisk for denne perioden er en langsom 

vekst og perioder med stagnasjon. I forhold til 

andre større norske byer opplever Stavanger en 

svært langsom byutvikling i perioden. 

Hovedårsakene henger sammen med at byen ikke 

makter å bygge opp et økonomisk grunnlag basert 

på vareomsetning og eksport. Dette fordi byen 

hverken hadde tilgang til massevare (som skog på 

Østlandet og fiskeri lenger Nord), eller handel 

(matvaretilførselen gikk mye utenom byen). 

Dette ble forverret ved tap av rettigheter og privilegier 

som byen og borgerne opplevde på slutten av 

1600-tallet, og forklarer mye hvorfor Stavanger så 

lenge forble en liten by i langsom vekst. 

I en samlet oppsummering kan vi si det slik at den 

næring som brakte de største inntekter til byen og 

hadde størst andel sysselsatte fant sine markeder 

utenfor byen og amtet. 

Ensidigheten i næringsvirksomhet og mangel på 

byskapende elementer knyttet til forvaltning og en 

befolkning der 70 % tilhørte bysamfunnets nedre 

del, kunne umulig skape grunnlag for et større 

livskraftig bysamfunn. 

Stavanger var ved inngangen til 1800-tallet et lite 

bysamfunn med en næringsstruktur basert på 

sjøfart, handel og håndverk, med sjøfart som det 

viktigste elementet. 

Byen var så godt som ribbet for byskapende virksomhet 

knyttet til ulike former for forvaltning. 

Viktige årstall 

1607 - Stavanger får byprivilegier og enerett 

på handel innen en 3 mil sone. 

1663 - Byprivilegiene utvides til å gjelde all 

handel i amtet. 

1671 - Stavanger amt blir lagt under Kristiansand 

hovedamt. 

1683 - Stiftsmannen flyttet fra Stavanger til 

Kristiansand 

1684 - Biskop og domkapitel flyttes, og 

byens skole blir nedlagt. 

- Bybrann: 150 av byens 350 hus brant 

ned 

1686 - Opphevelse av kjøpstadsrettighetene. 

Stavanger reduseres til 

ladested. 

1690 - Stavanger får igjen byprivilegiene 

tilsvarende 1607. 

Skipsbyggmester Tønnes Rolfsen beskrivelse 

da han passerte byen fra Bergen til Paris i 

1806: 

«Denne Bye har ingen Gader eller Torv, men 

Huuser og alt er noget forbandet Skrab, thi 

man vilde have møje for at kiøre med en 

Karjol i Byens største og saa godt som eneste 

Gade dersom man vilde tilbage». 

Kilde: "Stillstand og vekst", Historiker Bjørn 

Utne, Stavanger Museum Årbok 1985. 


Kartet er rekonstruert til ca.1726, basert på Helles 

kartskisse fra 1350, U.F.Aagaards Stavanger kart fra 

1726, samt kart fra 1815. 

Bygninger med svart skravur, er sikre antagelser p.g.a. 

arkeologiske middelalderfunn. Bebyggelse markert 

med grå skravur, betegner antatt bebygget areal. 

Husenes tetthet kommer derfor ikke fram på 

kartskissen. Gatenettet synes klart mellom 

bebyggelsen. De viktigste frittliggende gårdene ute i 

terrenget er markert med grå skravur. Kartet viser 

også byens landskap, med strandlinje og de viktigste 

bekkene inntegnet. 

NB! Det påpekes at kartet må ses på som en skisse, 

basert på historiske tolkninger. 


1726 

0 100 200 300 400 500 m 


59



Over: Øvre Holmegate 1865. 

Det er særlig "Storebraen" på Holmen i 1860 vi ser 

resultatene av i dag, med de første eiendomssammenslåinger 

og husenes brukkede møne 

(halvvalmen), som var et resultat av nye 

brannforskrifter. 

Foto: "Bilder fra en svunnen tid", Dreyer Bok, 1973. 

Venstre: Oversikt over brannene som har herjet i 

Stavanger sentrum opp gjennom historien. 

Bybrannene utgjør en viktig faktor i byens fysiske 

utvikling. Konsekvensen er at det bl.a. finnes svært få 

bygninger fra før 1800. 

Kartet er rekonstruert på Torstrups kart fra 1867 ved 

Unnleiv Bergsgard. 


Sentrums utvikling, tekstutdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF 


"En by tar form 1815-1940" 

Det sentrale Stavangers bybilde avspeiler ulike 

epoker i byens utvikling. For å prøve å klargjøre 

det sentrale byområdets identitet er det ønskelig å 

kartlegge hvilke faktorer; topografi, næringsstruktur, 

sosio-demografiske forhold, lokal byggeskikk, 

kulturimpulser utenfra, bygningslovgivning, 

brannhistorie, som har påvirket de ulike deler av 

bybildet. Målsettingen er å finne sammenhenger 

mellom bebyggelsesmønsteret og viktige trekk ved 

bysamfunnets økonomiske og sosialhistoriske 

utvikling. 

«En by tar form» dekker perioden da Stavanger 

utviklet seg fra et lite og relativt stillestående 

strandsted - 2.400 innbyggere i 1800 - til landets 

fjerde største by med nesten 50.000 innbyggere i 

1940. Av flere grunner, blant annet tilgjengelig 

kildemateriale, har man satt 1815 som utgangsåret. 

ET ENSIDIG NÆRINGSLIV 

Den imponerende veksten har skjedd på en mer 

«dristig» og usikker måte enn tilfellet har vært for 

andre større byer i Norge. Ingen av de andre store 

byene har gjennom så lang tid vært så avhengig av 

et så ensidig næringsliv som Stavanger. Siden 

veksten begynte å skyte fart i 1820-årene, har byen 

hele tiden vært større enn funksjonen som sentrum 

for et visst omlandsdistrikt skulle tilsi. Stavangerne 

har i utpreget grad vært "sin egen lykkes smed". De 

har bygget opp næringer rettet mot fjerne markeder, 

til dels basert på et usikkert ressursgrunnlag. 


1808 - vårsilda 

Det begynte med vårsilda, som i 1808 kom tilbake 

etter lang tids totale fravær. Den skapte kraftig 

vekst i en periode da de fleste norske byer utenom 

den unge hovedstaden, slet med tung og seig 

depresjon etter Napoleonskrigens «jobbetid». 

1850 - seilskipsfart 

Fra 1850 utviklet seilskipsfarten seg til en ny 

hovednæring, slik at da silda forsvant omkring 

1870 utløste det ikke krise - i hvert fall ikke umiddelbart. 

Ekspansjonen ble imidlertid drevet for 

langt i en internasjonal stagnerende næring, og det 

endte med knall og fall i 1882-85, da byen 

gjennomlevde en rystende økonomisk krise. 

1890 - hermetikkindustri 

En ny, uanseelig næring vokste frem på ruinene av 

det gamle, med tilknytningspunkter til både sild og 

sei: Hermetikkindustrien. Igjen får vi en dramatisk 

veksthistorie som ender med overekspansjon, med 

etterfølgende krise og stagnasjon i mellomkrigstiden. 

1970 - oljeindustri 

Oljen er det siste leddet i denne lange linje av 

ensidig og sterkt internasjonalt rettet næringsliv. 

Nettopp ensidigheten gjør at sammenhengen mellom 

næringsstruktur og bebyggelsesmønster kan 

avleses tydeligere i Stavanger enn i byer med et mer 

sammensatt og jevnt voksende næringsliv. Fra 

1820-årene av var byen langt på vei "selvgjort", et 

resultat av innbyggernes egen foretaksomhet. 

Innslaget av tunge offentlige funksjoner og solide 

og stabile handels- og finansforetak har hele tiden 

vært relativt svak. Dette har hatt konsekvenser for 

bybilde og byggeskikk. 

"SMÅKÅRSBYEN" 

Den raske veksten og det usikre grunnlaget nedfelte 

seg i en spesiell mentalitet, med konsekvenser for 

byggeskikken. Vi kan si at Stavanger helt til ut i 

siste etterkrigstid var matstrevets by, den nøysomme, 

arbeidsomme og jordnære by, - «småkårsbyen». 

Lekmannskristendommens og avholdsbevegelsens 

sterke stilling passer inn i dette bildet. 

Byen var også lenge kjent som den blant de store, 

hvor det ikke var mulig for arkitekter å skaffe seg 

fast levebrød. 

TOPOGRAFIEN 

I tillegg til næringsstruktur og pragmatisk mentalitet 

går topografien som en annen rød tråd gjennom 

byens bygnings- og byplanhistorie. Først det bratte 

og kronglete terrenget rundt Vågen og Østervåg. 

Dernest at bebyggelsen i 1890-årene sprengte de 

topografiske grenser som skrentene rundt det 

sentrale byområde satte og kunne bre seg ut over 

platåene utenfor. Det ga rimelig tilgang på nytt 

byggeland og lave tomtepriser. 

61



1800 - "Den gamle byen" 

Det mest slående trekk ved Stavangers bysamfunn 

ved 1800-tallets begynnelse var den beskjedne 

størrelsen. De vel 800 bygninger med 2.400 innbyggere 

fordelte seg langs og bak strandlinjen 

mellom «Rosenberg» ytterst på Stranden og 

«Skolebekken» noenlunde der Klubbgata går i dag. 

Byen var sjørettet, med den lange rekken av sjøhus 

og naust som den dominerende linje i «byplanen». 

Boligene fordelte seg ujevnt bak denne, tettest der 

linjen var dobbel, som på halvøya mellom de to 

våger. Sjøhusene og naustene var de eneste spesialiserte 

næringsbygg, knyttet til sildetilvirkning og 

seilskipsfart med binæringer, dessuten noen beskjedne 

lokaler for annet håndverk og handel. I 

tillegg kom en del uthus for byfolks jordbruk. Selv 

uten skikkelig tårn ruvet Domkirken over den 

småfalne bebyggelse og vitnet om en fortid da 

byens historiske betydning hadde vært større. 

Manglende byplan 

Byen var selvgrodd i den forstand at den manglet 

en bevisst eller helhetlig utformet byplan, til forskjell 

fra barokkens kvadraturbyer som Christiania, 

Christiansand, Fredrikstad og Trondhjem. Trass i 

en rekke store branner på 1600- og 1700-tallet ble 

bebyggelsen hver gang gjenreist etter det gamle 

mønster. Stavanger var i danskekongens øyne et 

stebarn klemt mellom Bergen og Christiansand. 

Karakteristisk nok manglet byen festningsanlegg av 

betydning. 

Middelalderlige gater 

En del av gateløpene var meget gamle, kanskje med 

røtter helt tilbake til middelalderen. Et kupert, til 

dels knauset terreng, sammen med fraværet av 

hjulkjøretøyer i by og omland, gjorde at ferdselsårene 

både var så smale, bratte og kronglete at de 

egnet seg lite for hjultransport. Bak sjøhus-palisaden 

var Stavanger en fotgjengerby. Men til forskjell 

fra en annen selvgrodd og sjørettet fotgjengerby, 

Bergen, manglet Stavanger de store almenninger. 

Selv ved Torget var bebyggelsen ganske tett. 

Trange gateløp forhindret imidlertid ikke at det var 

en god del åpent rom i bebyggelsen - store og små 

hager og åkrer, med rom for uthus av ulike slag, 

selv om selve jordbruket helst ble drevet på markene 

utenfor bebyggelsen, som på Egenæs. 

Bygninger: Boliger og sjøhus 

Bortsett fra et fåtall gamle bygninger med kirkelig 

opphav som Domkirken, Mariakirken, Bispekapellet 

og Katedralskolen bestod bygningsmassen 

av tømrede panelte trehus med pannetak, oftest 

hvitmalt. Sjøhus og uthus var gjerne i 

bindingsverkskonstruksjon. En god del av sjøhusene 

hadde innredet bolig i en eller to av de øvre 

etasjene, eller de var bygd sammen med bolighus 

mot gaten bak. 

Den økonomiske overklassen fordelte seg utover 

strandlinjen, særlig rundt Vågen, med sine «radialtomter» 

med sjøhus, boliger mot gaten (Skagen, 

Nedre Strandgate) og terassehager mellom denne 

og «øvregaten» (Kirkegata, Øvre Strandgate). 

Husansamlinger, som ytre og øvre Stranden, 

Kleven og Bakken (Bakkegata mm.) rommet stort 

sett boliger for småkårsfolk. Langt de fleste eide 

sine egne hus. Men spennvidden i boligstandard var 

meget stor, fra 10-20 Rd. i branntakstverdi til 

omlag 3000 Rd. for de aller største. Brannhistorien 

gjorde at byen hadde få hus fra før 1700. Bortsett 

fra forbud mot torvtak ved nybygg på grunn av 

brannfaren gjaldt ingen bestemmelser for bygningenes 

utforming eller plassering. 

Det forteller om enkle forhold at vi bare kjenner et 

fåtall bygninger med den mer avanserte 

symmetriske planløsning, nemlig Kongsgård, 

Ledaal og Rosenkildehuset. Denne plantypen var 

dominerende ved nybygg i Bergen etter 1750 og 

hadde vært vanlig på Sørlandet siden tidlig på 

1700-tallet. Almuens og middelklassens hus var 

nær beslektet med de typer som fantes i landdistriktene 

rundt byen. Det er også slående at det ikke 

fantes et eneste mansardtak i byen. 

Foto: "Bilder fra en svunnen tid", Dreyer bok, 

1973. 




Prospekt fra 1832, Hans Leganger Reusch, "Stavanger i billedkunsten", red. Gabriel Schanche Hidle, Dreyer bok Stavanger, 1976. 


63



1815 - 1860 "Sildebyen" og 

"Empirebyen" 

- Fra småby til landets fjerde største by 

Byvekst 

Byveksten skjedde langt på vei langs tradisjonelle 

linjer. Man bygde i tre og i tråd med gammel 

byggeskikk. Dette til tross for at veksten var meget 

kraftig. Folketallet steg fra 2.500 til 14.000 (dobbelt 

så sterk vekst som gjennomsnittet for landets 

byer), og antall våningshus fra 470 til omlag 1300. 

En viktig årsak til det tradisjonelle preget var at 

byen unngikk store brannødeleggelser i perioden. 

Den alminnelige norske bygningslov trådte først i 

kraft i 1845 og fikk dessuten bare begrenset betydning 

for husenes konstruksjon. Den første arkitekt 

kom til byen i 1875: C. Fr. von der Lippe. 

Siden veksten helt og holdent var knyttet til sjønæringer 

som sildefiske og seilskipsfart, sprengte 

sjøhusrekken bygrensen og ekspanderte like øst til 

Strømsteinen og Svankevigå. Boligene fulgte etter, 

på grunn av behovet for å bo nær arbeidsplassene. 

Dermed oppstod det en betydelig forstadsbebyggelse 

utenfor bygrensen i øst. Tyngden av 

forstadsbebyggelsen, Pedersgjerdet (Smedgatekvartalene), 

Rosenkildehagen (ABC-kvartalet) og 

Blåsenborg, vokste dessuten opp på områder som lå 

nærmere sentrum enn ledig byggeland i vest. 

Mesteparten av det som i dag er østre bydel var på 

denne tiden dårlig utnyttet utmark under kirken. 

Kirken fikk større inntekter ved bortbygsling til 

hustomter enn ved bruk til jordbruksformål. 

Byutvidelsen 1848 

Forstadsbeboerne ville gjerne innlemmes i byen, 

som imidlertid strittet imot i det lengste, angivelig 

av frykt for å overta et stort sosialt ansvar dersom 

sildefisket sviktet. Ansvaret var stort nok med den 

store arbeiderbefolkningen innenfor grensene. I 

forbindelse med sognets deling i Stavanger og Frue 

sogn ble imidlertid byen likevel tvunget til å inkorporere 

forstedene i 1848. Byen fikk sitt areal 

doblet. 

De første reguleringsplaner 

Straks det ble hjemmel i den nye bygningsloven, ble 

det utarbeidet en reguleringsplan for hele det nye 

området. Den kom allerede i seneste laget, siden 

bebyggelsen her siden 1820-årene dels hadde fått 

gro tilfeldig frem. Unntakene var Rosenkildehagen 

(ABC-kvartalet), hvor utbyggingen skjedde etter 

selgeren Børge Rosenkildes private plan, og 

Pedersgjerdet (Smedgata-kvartalet), tidligere 

kirkegrunn, der amtet parsellerte ut tomter på grunn 

som ble ledig etter anlegget av amtssykehuset 

(Tinghusets tomt). Planen for østre bydel var en 

skjematisk rutenettsplan av enkleste slag, dog 

modifisert etter strandlinjen, jfr. Pedersgatas knekk. 

Bygningsloven påbød regulering av hele byområdet 

i alle norske byer. I Stavanger ble det bare gjort for 

ubebygde arealer. Etter utarbeidelse av planen for 

østre bydel nøyet man seg en tid med små partielle 

planer etter hvert som det ble aktuelt med utbygging. 

Man våget ikke foreta regulering av det 

allerede bebygde området, da misforholdet mellom 

lovens krav til gatebredde og gateform og den 

eksisterende situasjon var alt for stor. Ikke en 

eneste gate tilfredsstilte minimumskravet om 20 

alens bredde og man var redd for at planer ville 

påføre kommunen umulige ekspropriasjonskostnader. 

Indredepartementet purret byen om 

reguleringsplan både i 1853 og 1857. 

Over: Kart over byutvidelsene fra 1848 til 1953. 

Bygningsloven påbød regulering av hele byområdet i 

alle norske byer. I Stavanger ble det bare gjort for 

ubebygde arealer. En vesentlig del av byveksten 

skjedde ved at bebyggelsen ble fortettet innenfor det 

allerede bebygde areal. 

"1125 - 1975. Stavanger vår egen by", Karsten 

Skadberg, Stavanger kommune byjubileet 1975). 

Motstående side: Byens utstrekning 1815. 


1815 

Bygrense til 1848 

0 100 200 300 400 500 m 


65



Fortetting 

For øvrig skjedde en ikke liten del av byveksten ved 

at bebyggelsen ble fortettet innenfor det allerede 

bebygde området. Åpne rom og hager ble bebygd, 

hus ble utvidet både i grunnflate og høyde, loft ble 

tatt i bruk og mange hus fikk arker og andre 

tilbygg. Det usikre næringsgrunnlaget, silda, gjorde 

at mange av dem som flyttet til byen fra bygdene, 

reiste hjem en gang eller to før de skaffet seg hus i 

byen. Stavanger ble en meget trangbodd by. Boligflaten 

pr. innbygger ble halvert i forhold til 1815 og 

andelen familier som eide egen bolig gikk ned fra 

3/4 til under halvparten i 1860. 

Den tettere bebyggelsen økte brannfaren, og alt sist 

på 1830-tallet får vi de første saker der kommunen 

både prøver å hindre for trangt plasserte nybygg 

og, i samarbeid med private huseiere, retter ut 

viktige gateløp for at brannsprøytene skulle kunne 

komme frem. Tidlig i 1850-årene tok kommunen et 

løft da den kjøpte tre-fire store bygninger ved 

Torget for å skaffe en skikkelig branngate her. 

Samtidig var det bruk for utvidet markedsplass. 

Sjøhusene var fremdeles den i særklasse viktigste 

bygningskategori utenom boligene. Antallet var 

nådd opp i over 200 i 1860. I tillegg var det syv 

skipsverft, riktignok fattige på bygninger, og en del 

reperbaner, noen åpne og noen innbygde. Spesielt 

den 2-300 m lange Cederbergbanen mellom nåværende 

Nedre og Øvre Banegate var godt synlig i 

landskapet. 

Nye institusjoner i eksisterende bygninger 

Ulike økonomiske og sosiale funksjoner får nå etter 

hvert tildelt egne bygninger, såkalte institusjonsbygg, 

som byen hadde vært fattig på i 1815. En del 

av dem var bygd spesielt for formålet, men Stavanger 

utmerket seg ved i stor grad å nytte eldre 

bygninger til slike nye formål. Skolesektoren 

illustrerer begge tendenser. Mens byen i 1850 knapt 

nok hadde hatt ett spesialisert skolebygg, hadde det 

i 1860 seks slike. Men bare ett av dem var bygd for 

formålet, nemlig «Almueskolen» ved Domkirken 

(bygget i 1842, flyttet til St. Johannes i 1879). I 

1825 var Kongsgård blitt ombygd til høyere skole. 

Ved forstedenes innlemmelse fikk man Blåsenborg 

skole i to sammenbygde bolighus, og senere ble 

Møbelmagazinet på Nytorget ombygd til St. Petri 

skole (1856). Et ombygd bolighus fra tollbodtomten 

på Stranden ble til Sandvigen skole (1659). 

Institusjoner i tre 

I helse- og sosialsektoren fikk byen i 1840-årene 

Josephinestiftelsen, Amtssykehuset, «Barneasylet 

på Peders Gjærde» (Asylgata) og «Den 

kombinerede indretning» (Arkadens tomt). Haugianerne 

reiste landets andre bedehus i Bygaten, og 

Frue sogn fikk sin nye kirke like utenfor bygrensen 

i 1854. Det Stavangerske Klubselskab reiste et 

prektig klubblokale med kjeglebane i 1841 (Handelens 

Hus’ tomt). Felles for de profane bygningene 

var at de var store trehus, dels staselige, tegnet av 

«praktiske amatører». De brøt ikke med den byggeskikk 

vi finner i store borgerhus fra perioden. 

Toldboden og Valbergtårnet 

De tre murbyggene som ble reist er unntakene som 

bekrefter regelen. To av dem ble reist av en rik 

statsetat: Toldboden med tilstøtende lagerbygning. 

At byen kom i skade for å reise et meget kostbart 

monument i naturstein da det falleferdige vektertårnet 

på Valbergjet skulle erstattes, må nærmest 

betegnes som en kommunal arbeidsulykke, - som 

byen kom til å blø for i årevis, men som har blitt 

ettertiden til stor glede. Den prosaiske trebyen fikk 

dermed med ti års mellomrom to monumentalbygg i 

mur tegnet av landets ledende arkitekt C. H. 

Grosch, i en kombinasjon av to stilarter; den 

klassiske empiren og en middelalderinspirert 

historismen. 

Bolighusene 

For våningshusene var utviklingen i det store og 

hele nøktern. Selv om innslaget av midtgangshus 

var økende, anslagsvis til 1/5, var den langt fra 

dominerende. Og av disse var halvparten «irregulære» 

varianter, der symmetrien var fremkommet 

ved senere påbygging. Hovedtyngden var hus med 

mer eller mindre regulær korsplan, en type som 

peker fremover mot sveitserstilen, eldre plantyper 

som treromsplan (egentlig bygningshistorisk 

toroms-) eller gavlhusplan. Den flate pultark-typen 

i denne perioden var så utbredt at den er blitt kalt 

«Stavanger-ark». 

Det beskjedne innslaget av symmetriske planløsninger 

står i sterk kontrast til mønsteret i enkelte 

mindre byer, som Skudesneshavn, hvor halvparten 

av husene hadde slik plan, og Egersund, hvor denne 




plantypen og de mer pretensiøse «stuehusfasadene», 

sto for over halvparten av nybygde hus 

etter bybrannen i 1843. Dette peker mot at Stavanger 

hadde en langt mer bunntung sosial pyramide 

enn de to andre stedene. Byen hadde en stor underklasse 

av løsarbeidere, sjøfolk og håndverkersvenner. 

Landsteder/lyststeder for de bemidlede 

På den annen side fikk byen en betydelig tilvekst av 

lyst- eller landsteder, gjerne i tilknytning til gårdsbruk 

i omegnen, om enn ingen av dem kunne måle 

seg med Ledaal. Disse husene var reist av velstående 

borgere og uttrykte estetiske pretensjoner, ofte 

understreket ved imponerende hageanlegg, slik som 

Hindal, Hillevåg, Engelsminne (med hage ned til 

Løkkeveien), alle i empirens formspråk. Lyststedene 

var et svar på borgernes ønske om å slippe 

unna en tettbygd og usanitær by i sommersesongen. 

Samtidig ga tilhørende pakterbruk et kjærkomment 

tilskudd til fersk mat i en tid da slikt var mangelvare. 

Helt sist i perioden kom for øvrig anlegg i 

sveitserstil som L.W. Hansens Bjergsted, tegnet av 

von der Lippe og med parkanlegg av den danskfødte 

gartner Poul H. Poulsen. 

Høyre: Gamle Stavanger. 

Under: Gamle Stavanger 

ca. 1850. Rekonstruert av 

Hans Eivind Næss, 

Miljøbevaring i 

Stavanger, Foreningen 

Gamle Stavanger og 

Stavanger kommune, 

byjubileet 1975. 


67



1860 - 1890 

Modernisering og stagnasjon 

Holmenbrannen i 1860 

Holmenbrannen i 1860 ga støtet til en teknisk 

modernisering. Brannen som raserte 250 bygninger 

nord for Valbergjet og Salvågergata utløste omorganisering 

av byens brannvesen og bygging av 

vannverk. Det økte vannforbruk i husholdningene 

fremtvang ledningsnett også for kloakken, som 

tidligere hadde gått ut i åpne veiter i gatene. Samtidig 

hadde kommunen tatt initiativ til bygging av 

gassverk for fremstilling av gass til gatebelysning. 

Til å bestyre alt dette ansatte kommunen i 1866 en 

stadsingeniør. Han fikk også ansvaret for regulering 

av gater og alle andre tekniske arbeider. Også 

utarbeidelsen av det første ordentlige bykart, 

Torstrups fra 1868, og innføring av enhetlige 

gatenavn med systematiske husnumre hører med i 

dette bildet. Alt i 1860 var arkitekt von der Lippe 

blitt engasjert som stadskonduktør i deltidsstilling 

for å forestå kommunale byggesaker. Han ble 

utnevnt til bygningsinspektør i 1865, men oppnådde 

ikke å bli stadskonduktør og forlot byen i 1970, 

også grunnet mangel på oppdrag. 

tementet hadde overprøvd flere lokale planforslag 

med enda større innslag av smale gateløp. Stavanger 

kommune var redd for at brede gater ville 

medføre for store ekspropriasjonskostnader. (Omtrent 

samtidig ble det i Drammen gjennomført 

omregulering etter to branner i sentrale strøk, som 

opererte med bredder på både 40, 60, 80 og 100 

alens bredde!) 

Holmenbrannen førte også til revisjon av byens 

bygningsvedtekter i 1860. Departementet ville ha 

murtvang, men de lokale myndigheter nektet. Mur 

eller utmurt bindingsverk ville fordyre husene så 

mye at småkårsfolk ikke lenger kunne bygge egne 

boliger. Resultatet ble at trehus måtte begrenses til 

to etasjer, og at hjørner mot gate og gavler måtte 

brekkes. Arker og utbygg på tak mot gate ble 

forbudt. Brannstrøket ble gjenreist etter disse nye 

regler. 

Mislykket murtvang 

I 1864 kom et nytt mislykket fremstøt mot murtvang 

i Stavanger. I stedet ble det satt forbud mot å 

bygge trehus høyere enn 7 alen til gesims, mot 12 

alen før - dvs. i realiteten et krav om énetasjes hus. 

Dette skulle fremtvinge bruk av mur i sentrale 

strøk, der tomteprisen tilsa sterkere grunnutnyttelse 

enn én etasje. Resultatet ble ikke murhus, men nye 

trehus med bred gavl mot gate og stort tak trukket 

langt ned. Forsøket på indirekte styring via 

bygningsvedtektene var altså mislykket, da disse 

trehusene var mer brannfarlige enn fulle toetasjers. 

I tillegg ga de store skrå takflater dårligere romutnyttelse, 

slik at trehusene ble mindre effektive 

dvs. dyrere. I 1875 ble det igjen lov å bygge 

Bare to av de mange nye gater tilfredsstilte 

bygningslovens minimumskrav om 20 alens bredde - 

den lengste ble kalt «Bredgaten». Holmenbrannen i 

1860 ga støtet til en teknisk modernisering. Stavanger 

får sitt første ordentlige bykart i 1868 (Torstrup). 

Etter Homenbrannen i 1860 ble sentrum rask bygget 

opp igjen. Trehus fra denne prioden er lett kjennelige 

på det brutte møne (havlvalm). 

"Fra kuriositet til etablert håndverk", Egil Henriksen, 

Stavanger Museum Årbok 1992. 

Omreguleringen av brannstrøket ble imidlertid 

utført av en innleid ekspert, løytnant Hielm. Selv 

om den nye gateplan avvek sterkt fra det gamle 

uryddige mønster, så var ikke resultatet imponerende 

sett utenfra: Bare to av de mange nye gater 

tilfredsstilte bygningslovens minimumskrav om 20 

alens bredde - den lengste ble kalt «Bredgaten». De 


fleste målte 15 alen, noen var enda smalere! Departoetasjers 

trehus med valmet tak. 


1860 



0 100 200 300 400 500 m 


69



1860-årenes økonomisk vekst og byvekst 

1860-årene var en god tid for Stavanger. 

Seilskipsflåten avløste sildesjauen som hovednæring, 

og byen ble landets nest største sjøfartsby, 

bare etter Arendal. Bortsett fra et mindre tilbakeslag 

rundt 1870 fortsatte veksten til 1882. Folketallet 

økte fra 14.000 i 1860 til 24.000 i 1885 og 

antall bolighus økte fra 1300 til 2200. Det ble 

nødvendig med utvidelse av byens territorium: I 

1867 ble den store Egenæs bymark og de nære 

byøyer fullt innlemmet, og i 1878 tok byen kraftige 

jafs av Hetlandsmarka i sør, både for å sikre seg 

sjøtomtene sør til Lervig og nytt byggeland for 

boliger. Sjøhusrekken nådde sitt maksimum i denne 

perioden, og en del av den ble fornyet etter Holmenbrannen. 

Det ble også reist noen få sjøhus i mur. 

Reguleringen av gatenettet i vestre bydel skjedde 

ennå i 1860- og 1870-årene i etapper, i forkant av 

utbyggingen. Selv om man hadde det enkle rutenettskjema 

som mal, ble planene tilpasset eksisterende 

bebyggelse og eiendomsgrenser, for å spare penger. 

Etter byutvidelsen i 1878 foretok man like godt en 

regulering av hele det nye byområdet i øst i ett 

sveip, den største plan utarbeidet i Stavanger før 

1940 - om lag 300 kvartaler. Også her ble 

sjablongtegningen modifisert av eksisterende veinett 

og en stor bygning som Berentsens reperbane 

(noenlunde i Haugesundsgatas nåværende løp ved 

Johannes kirke). Her fikk man et system av mindre 

rutenett som skar hverandre og det eldre nettet fra 

1850 med forskjellige vinkler. Reguleringen ble 

utformet uten tanke på terrenget, den fremtidige 

bebyggelsen og antatt trafikkmengde. Alle gater var 

like brede og stigningsforholdene kunne bli umulig 

bratte. 

I bykjernen fortsatte det møysommelige arbeidet 

med eliminering av flaskehalser og utviding av 

gamle, trange gateløp. 

Bygg i mur 

Den kraftige oppgangen 1860-82 og det at veksten 

nå hadde vart lenge, skapte nye holdninger til 

byggevirksomhet. Man tok så smått til å reise 

offentlige og private institusjonsbygg i mur; fengslene 

ved Torget og Ladegårdsveien, Petrikirken, 

basarbodene ved Torget, vaskeanstalten ved Kannik, 

jernbanestasjonen med tilbehør, den tekniske 

skole og teateret. 

Det ble også reist en del større våningshus i mur i 

Kongsgata og i skråningen fra Breiavatnet mot 

Eiganes. Det kom sogar noen mellomstore bygårder 

i mur, med Sparekassens gård og 

Sjøassuranceselskapets børsbygning i Kirkegata 

som de mest interessante. 

Boliger i tre 

Langt de fleste boligene var imidlertid halvannen 

etasjes trehus i relativt tette kvartaler på Bergeland, 

innover østre bydel og i skråningen opp mot Løkkeveien, 

og noen steder vest for den. Vi får dessuten 

de første tilløp til villabebyggelse og dermed sosiogeografisk 

adskillelse av byboerne, selv om denne 

tendensen først får tyngde etter 1890. De fleste 

villaer ble bygd i tre, noen få i mur. Henrik Nissens 

Breidablik i sveitserstil og H.S. Eckhoffs murvilla i 

pseudorenessanse (Eiganesveien 28), står som de to 

beste representanter for tre- og murvillaene. 

Motvilje mot ambisiøse byggeprosjekt 

Villabyggingen, men særlig det store murbyggeriet, 

fikk en midlertidig knekk ved den økonomiske 

krisen som rammet byen midt på 1800-tallet. Den 

ruinerte mange handelsfirmaer, veltet to av fire 

banker og fikk ettervirkninger ut i 1890-årene, bl.a. 

ved en reorientering av byens næringsliv. Forsiktighet 

ble en dyd av nødvendighet for de nye menn. 

Jernbanen ble anlagt i 1878. "Fra kuriositet til etablert håndverk", Egil Henriksen, Stavanger Museum Årbok 1992. 





Hermetikken vant innpass nettopp fordi den da var 

en håndverkspreget, lite kapitalkrevende produksjon, 

som kunne drives i det små og dermed innpasses 

i gammel bygningsmasse. 

Viljen til å gå i gang med ambisiøse byggeprosjekter 

i mur ble svekket nettopp mens tendensen 

aksellererte i mange andre norske byer. Det som i 

Stavanger var reist av offentlige og private murbygg 

frem til 1882, ble stående som spredte øyer i 

et hav av store og små trehus. 

Krisen skyldtes overdreven satsing på seilskipsfart. 

Næringsstrukturen bidro også på annen måte til å 

gi et sentrumsbilde fattig på monumentalitet. 

Dersom byen skulle ha oppnådd samme vekst på 

grunnlag av landbasert virksomhet; fabrikker, 

varehandel, offentlig forvaltning eller annet - ville 

Damskipskaien ble anlagt med utfyllinger på Skansen i 

1876. Sjøhusene mistet etterhvert sin funksjon med 

direkte atkomst til sjøen og måtte her vike plass for 

den nye tollboden (1902-1905). Fotoet er fra 1890- 

årene. Byarkivet. 

det gitt et stort tilskudd til bygningsmassen, hvorav 

en del bygg ganske sikkert ville blitt reist i mur. 

Rederinæringen opererte imidlertid primært med 

bokstavelig talt "rørlig kapital"-skip. Sildenæringen 

hadde i det minste gitt et par hundre sjøhus. 

I dette perspektivet sier det mer enn mange ord at 

byens flåte i 1879 hadde en takstverdi på kr. 20 

mill., mens assuranseverdien for alle byens bygninger 

var kr. 12,5 mill. ! Eller: Mens den svære 

Petrikirken kom på kr. 190.000, betalte Ploug & 

Sundt i 1876 mer enn kr. 400.000 for sitt ene skip 

«Imperator»! 

Den sparsommelige kommunen viste heller ingen 

vilje til å forme det sentrale byrommet Torget etter 

monumentale linjer, verken regulerings- eller 

bygningsmessig. Byen kostet ikke på seg nytt 

rådhus, og store bygg som folkeskoler ble reist i tre 

like til 1899 (Solvang), lenge etter at både større og 

mindre byer var gått over til mur for slike formål. 

På den annen side får vi i denne perioden de første 

tilløp til bevisst satsing på utvikling av enkelte 

større offentlige byrom. Det gjaldt særlig strøket 

rundt Domkirken og Breiavatnet, delvis utløst av 

anlegget av jernbanestasjonen like sør for vannet, 

som i seg selv representerte en tilvekst av slike rom. 

Det samme gjaldt 1870- og 1880-årenes nye 

dampskipskaier på Skansen, som ga nye promenade- 

og utsiktsplasser utenfor sjøhusrekken. 

71



1890 - 1920 "Hermetikkbyen" 

- storby med småbypreg 

Viktige trekk i bebyggelsesmønsteret forble uendret 

gjennom perioden, trass i en vekst så kraftig at det 

kunne ventes press på de gamle mønstre. Dette 

skyldtes følgende forhold: 

- Ettervirkningen av 1880-års-krisen 

- Byens nye næringsstruktur 

- Topografien 

- En bevisst kommunal politikk 

- Fravær av stor bybrann 

Hermetikkindustriens gullalder 

Vi er nå kommet til hermetikkindustriens gullalder, 

hvor en ny næringshistorisk mono-kultur drives ut i 

det ekstreme. Stavanger ble fabrikkbyen blant 

landets store byer, med 70 hermetikkfabrikker, en 

rekke hjelpebedrifter samt mange andre industribedrifter 

innen skipsbygging, bygningsvarer og 

nærings- og nytelsesmiddelindustri. Fabrikkene ga 

nye arbeidsplasser og folketallet økte fra 24.000 i 

1890 til 44.000 i 1920, antall bolighus fra 2200 til 

4900. Det bebygde arealet ekspanderte ut over all 

rimelighet. Byens grenser måtte flyttes både i 1905 

og 1923. 

Landets største småby/selveierbyen 

Den svære ekspansjonen i bebygd areal skyldtes at 

man her klarte å løse boligproblemet i 

industrialiseringens og urbaniseringens mest intense 

periode ved fortsatt bygging av frittliggende småhus, 

særlig tomannsboliger i tre, mens man i 

Kristiania, Bergen, Trondheim og noen andre byer 

primært bygde boliger i form av tette kvartaler med 

leiegårder i tre eller mur. 

Stavanger er på grunn av utviklingen i denne 

perioden blitt kalt landets største småby - den 

kunne også vært kalt selveierbyen. Takket være 

mønsteret med småhus lyktes det å opprettholde 

selveiet i den epoken da dette hadde sin historiske 

lavkonjunktur i de store norske byer. Det er bemerkelsesverdig 

at Stavanger maktet dette under en så 

rask byvekst, som attpåtil var tungt basert på 

lavlønnet industriarbeid. 

Én årsak til dette er at murbyggeriet ikke hadde 

slått skikkelig gjennom i 1880-årene og de tidlige 

1890-årene. Store og livskraftige murmestermiljøer 

var en medvirkende årsak til at man fikk 

kasernebyggingen i Kristiania og Bergen. Det 

svake murmestermiljøet i Stavanger har sammenheng 

med 1880-års-krisen, kommunal 

sparementalitet og byens næringsstruktur i 

foregående periode. Selv om den nye hermetikkindustrien 

etter hvert ble en stor næring, avfødte 

den ikke de store monumentale administrasjonsbygg 

i bykjernen, som typiske sentrumsnæringer 

ville ha gjort. Industrien var splittet opp på 

mange selvstendige firmaer. Selv det overlegent 

største av dem, Chr. Bjelland & Co, nøyde seg 

med å kjøpe Hotel Victoria i 1905 og innrede et 

par etasjer til kontorer. 

Fra hermetikkfabrikkene i Lervig, 1933. Byarkivet. 



1890 


0 100 200 300 400 500 m 

Stedsanalyse 

Stedsanalyse 



sentrum 

sentrum 

1994 

1994 

73



Etter den nye bygningsloven av 1896 utgjorde 

dessuten det trange gatenettet en bremse på det 

store murbyggeriet. Selv murbygg skulle ikke være 

høyere enn gatebredden på stedet. Det hendte flere 

ganger at byggherrer fikk problemer med departementet 

pga. misforhold mellom ønsket etasjehøyde 

og den eksisterende gatebredde. Kommunens 

manglende planverk for sentrum ble her en hemsko. 

En by uten "city"-preg 

Det ble likevel reist en del murgårder og 

monumentalbygg mellom 1890 og 1920, med tilløp 

til ansamlinger på Skansen og Skjævelandsstykket; 

særlig det siste utgjorde med teateret, turnhallen, 

museet og sykehuset et helhetlig miljø, hvor alle 

bygningene var tegnet av samme arkitekt, H.S. 

Eckhoff. Men alt i alt ble det langt mellom murgårdene 

i sentrum. Denne relative fattigdom på 

monumentalbebyggelse i mur gjør, sammen med det 

gammelmodige og kronglete gatenettet, at Stavanger 

anno 1920- og 1940- kan betegnes som byen 

uten et "city"preget sentrum. 

Det ble reist enkelte store murfabrikker rundt 

Vågen, men det store flertall slike bygninger kom i 

østre bydel og i nord, ved Rosenberg/Sandvigå. De 

kom derfor ikke til å prege sentrumsbildet. 

murtvangsbestemmelser. Etter den store Ålesundsbrannen 

i 1904 kom en alminnelig murtvanglov for 

alle landets byer. 

Utbygging på platåene 

Slik det gikk, beholdt Stavanger trass i en kraftig 

byggevirksomhet sitt preg av trehusby i denne 

perioden. Selv om denne prosessen primært utspant 

seg utenfor det som er definert som Stavanger 

sentrum, berører den en så vesentlig del av Stavangers 

identitet at det må tas med for å få et komplett 

bilde. Det foreligger dessuten sterke koblinger 

mellom utviklingen uten- og innenfor sentrum: 

Nettopp det at det ble mulig å drive arealekstensiv 

småhusbygging utover på platåene, lettet på 

avgjørende måte trykket på tomter og eiendomsmasse 

i de sentrale strøk. Et vesentlig større 

trykk her ville ganske sikkert, gjennom trinnvis 

sanering, ha fremtvunget større innslag av kompakt 

murbebyggelse i bykjernen selv uten en ny bybrann. 

(Dette skjedde i Bergen de to-tre siste tiårene før 

bybrannen i 1916.) Det blir derfor viktig for 

forståelsen av bybildet å se nærmere på denne 

prosessen. 

En viktig grunn til at man i Stavanger ikke fikk 

store strøk med leiekaserner eller forretningsgårder 

i mur var at byens åpne geografi og gunstige 

En stor bybrann mellom 1880 og 1920 ville selvsagt 

ha endret dette bildet fullstendig. Dette er ikke 

et søkt argument, siden svært mange norske byer 

faktisk opplevde store branner i disse årene, så 

mange at det faktisk ble mer normalt med en 

brann, enn uten. Gjenreisning skjedde som regel i 

mur, styrt av for anledningen vedtatte lokale 

Østre bydel ca. 1914. “Stavanger. Historien om Østre bydel,” Dreyer Bok. 




topografi (lite fjell/teknisk sett billig byggeland) 

gjorde det vanskelig å monopolisere tilgangen på 

byggeland. Stavanger lå som sentrum i en sirkel 

hvor bebyggelsen kunne ekspandere langs omkretsen 

på tre av sirkelens fire kvadranter. Mange byer 

hadde en "byggefront" som var forholdsvis mindre, 

noe som ga større press på tomteprisene og dermed 

presset utnyttingsgraden opp. 

Bygningsloven 1896 - åpent bebyggelsesmønster 

Bygningsloven av 1896 påbød at trehus enten måtte 

atskilles av brannmur eller, med dispensasjon; 

avstand på 5 m. I Stavanger valgte man nesten 

konsekvent avstand fremfor mur. Det kan ha hatt en 

praktisk årsak som råtefrykt grunnet fuktig klima 

samt et forhold som tradisjonell affinitet for trehus. 

Men sannsynligvis veiet det tyngst at det var 

billigere å øke tomten enn å reise brannmur. Billige 

tomter er nok også en del av forklaringen på at man 

i Stavanger klarte å bygge småhus til en pris som 

falt innenfor den statlige Arbeiderbruk- og boligbankens 

trange rammer. Det gikk ikke i de større og 

heller ikke i en del mindre byer. 

Skjævelandsstykket: Stavanger Teater (1882), 

Turnhallen (1892), Stavanger Museum (1893) 

representerer noen av de få monumentale byggverk 

som ble reist i Stavanger i perioden. Alle bygningene 

var tegnet av samme arkitekt, H. S. Eckhoff. Byarkivet. 


75



Begynnende typehusindustri 

Et annet viktig forhold er at byggmestrene i 

samarbeid med trelast- og byggevarefirmaer 

utviklet teknikker for halv prefabrikering av 

bolighus i tre; de ble nesten masseprodusert som 

byggesett. En planløsning som ga to fulle leiligheter 

og dessuten gjerne rom for utleie i kjeller og på 

loft gjorde at de halvannen etasjes trehusene ble 

meget effektivt utnyttet. Selv om Stavanger hadde 

forholdsvis flere selveiere enn mange andre byer, 

bodde man trangt nok. Trehusstrøkene på Storhaug 

og Våland regnes for å ha hatt maksimal 

utnyttingsgrad når det gjelder beboere pr. flateenhet 

innenfor "spredt småhusbebyggelse". De er 

blitt kalt trehusbyen Stavangers variant av kasernestrøkene 

i Kristiania og Bergen. 

Leieinntektene ga altså et viktig bidrag til finansieringen. 

Det hadde også betydning at kommunen 

bekostet vei, vann og kloakk, mens huseierne i 

følge bygningslovens refusjonsbestemmelser måtte 

bekoste det selv i de tre største byene. Arbeiderbruk- 

og boligbanken er alt nevnt. Også Sparekassen 

førte en velvillig kredittpolitikk overfor 

småkårsfolk som ønsket å reise egne hus. Endelig 

var det en del byggmestre som ga kreditt - de bygde 

mange av husene for egen regning - på spekulasjon, 

slik murmestrene gjorde det med leiegårder i de tre 

største byene. 

Omkostningene ved vei, vann og kloakk var for 

øvrig en hovedårsak til at byens tekniske etat 

prøvde å stanse tre- og småhusbyggingen da 

murtvangsloven av 1904 siktet mot å fremtvinge 

murbebyggelse i alle norske byer. De mange 

småhus ødela kommunens økonomi, og den maktet 

ikke å følge opp med teknisk infrastruktur. I 1912 

manglet det en mil opparbeidet gate i de nye boligstrøkene! 

En massiv utbygging i mur ville spare 

kommunen for mye penger og samtidig gi en mer 

brannsikker by. I strid med teknisk etat og departementet 

lyktes det imidlertid et flertall av lokalpolitikerne 

å fastlegge en så snever murtvangsgrense 

at den ikke hindret fortsatt trehusbygging. 

Der hvor grensen lå utenfor byggefronten, hoppet 

man gjerne over denne sonen, med den følge at det 

flere steder i flere tiår ble liggende åpne lommer i 

den ellers sammenhengende boligbebyggelsen. 

Trehusbyggingen ble faktisk enda mer arealkrevende 

etter 1904 enn før, siden murtvangsloven 

økte kravene til minstavstand mellom husene. 

Dessuten kunne man etter 1904 bare bygge enetasjes 

trehus. Dispensasjoner bidro imidlertid til å 

tøye reglene her. 

Også i perioden frem mot 1914 var ambisjonsnivået 

lavt på kommunalt og privat hold når det gjaldt 

viljen til å skape et monumentalt bybilde. Den 

iøynefallende ansamling av store murbygg i 

historismens formspråk på Skjævelandstykket var 

ikke planlagt. Kommunen unnlot fremdeles å gripe 

de muligheter som forelå til å formgi f.eks. et 

sentralt byrom som Torget. Store offentlige bygg 

med potensiell mønstereffekt, som folkeskolene, ble 

lenge tegnet av ingeniører (Solvang, Storhaug og 

Våland), da det ga de mest kostnadseffektive 

resultater. De hadde også hånd om reguleringsarbeidet. 

Stadsarkitekt ble først ansatt i 1915, mens 

Bergen hadde hatt både stadsarkitekt og arkitektstadskonduktør 

siden før 1900. Det viste seg 

dessuten stadig vanskelig for private arkitekter å 

skape seg et levebrød i Stavanger, trass i stor 

byggevirksomhet. Arven fra småkårsbyen og den 

pragmatiske kommunen var blitt en innarbeidet 

"kultur". 

Hermetikkindustrien ga Stavanger et atypisk 

konjunkturmønster i byggevirksomheten. Byen 

hadde således høy aktivitet i tiåret etter 1900, da 

byggevirksomheten lå nede i mange, men særlig i 

de to største byene. Stavanger har derfor et større 

innslag av hus med jugendpreg (med overgangsformer 

fra sveitserstilen) enn norske byer flest. 

(Ålesund er det selvfølgelige unntak her.) 

Paradoksalt nok var Stavanger den første norske 

byen som gikk over fra det stive rettlinjete rutenett 

til et estetisk mer tiltalende mønster med svungne 

linjer. Dette skjedde etter 1900 ved omregulering av 

gamle planer på Paradis, Storhaug/Lervig og 

Våland og ved ny regulering på Buøy. Begrunnelsen 

var matnyttig nok, nemlig bedre terrengtilpasning 

og dermed billigere opparbeiding av 

gater. Omreguleringene ble dessuten utnyttet til å få 

et kommunaløkonomisk sett gunstigere forhold 

mellom bygge- og gategrunn. Drivkraften i dette 

arbeidet var stadsingeniør Saxegaard. 

Motstående side: Karakteristisk for Stavanger er de 

åpne kvartalene med to-etasjes tett villabebyggelse i 

rutenettsmønster på platåene rundt sentrum; 

Her fra Våland med Stavanger Sykehus og tidligere 

Frue Meieri og Våland skole. 

En viktig grunn til at man i Stavanger ikke fikk store 

strøk med leiekaserner eller forretningsgårder i mur 

var byens åpne geografi og gunstige topografi. 

Foto: Byarkivet. 



77

Sentrums utvikling, utdrag fra boka: "En by tar form" v/SAF 


1914 - 20 Høykonjunktur og 

større ambisjoner 

Trinnvise reguleringer 

Vi har sett at de trange gateløpene vanskeliggjorde 

reising av store murgårder i bykjernen. I de tilfeller 

hvor det likevel ble reist slike bygg, måtte det 

omregulering til i nærliggende strøk. Stavanger by 

hadde av økonomiske grunner fått dispensasjon fra 

bygningslovens krav om en sammenhengende 

reguleringsplan for hele byområdet. Man fikk i 

stedet en prosess med trinnvis fremrykking gjennom 

omreguleringer av begrenset rekkevidde etter hvert 

som konkrete byggesaker fremtvang nye gatelinjer. 

Byplankonkurransen 1917 

Verdenskrigens ekstreme pengerikelighet åpnet nye 

horisonter og utløste det første initiativ for å skape 

en samlet og differensiert byplan for Stavanger 

inklusive den gamle bykjernen, nemlig den store 

nordiske byplankonkurransen i 1917-18, med krav 

om egne løsninger for havne- og stasjonsarrangement. 

Selv de bearbeidede resultatene av 

denne krevde så store inngrep i det eksisterende 

bebyggelsesmønster i bykjernen at planverket viste 

seg fullstendig urealistisk, både i forhold til normaltilstanden 

slik den hadde vært før 1914 og særlig 

sett i lys av de økonomisk sett meget trange tider 

fra 1920 til 1933. 

Den kraftige velstandsøkningen og økt skatteinngang 

under første verdenskrig påvirket stavangernes 

holdninger til byggevirksomhet i normaliserende 

retning. Stadsarkitekt ble ansatt i 1915, og 

byen fikk blant annet et par skolebygg av høy 

standard. Store bygg ble dessuten langt rikere 

utstyrt enn før. Samtidig førte materialknapphet og 

stigende kostnader til at det ble reist færre boliger 

enn før, så få at kommunen måtte trå til med 

storstilt reising av innskuddsfrie boliger, hvorav 25 

murbygg i en størrelseskategori mellom de små 

selveierhus og storbyenes kaserner. I Stavanger ble 

den kommunale boligreisning avbrutt i 1921, mens 

man fortsatte i stor stil i Kristiania, Bergen og 

enkelte andre byer. 

"De utlagte arealer for offentlige bygninger er for faa og for 

Første premie fra Byplankonkurransen i 1917-18. 

smaa. De som findes er godt plassert med undtagelse av 

raadhus og fiskehal; særlig synes teater og konserthus at ha 

Bystyreheftet 1920. 

faat en heldig plads. 


Strøket Vaagen - Hillevaagsvandet er særdeles godt behandlet De ældre bydele er pietetsfuldt og forstandig behandlet, dog synes 

78 

med unntagelse av krematoriet som bør faa en mere 

tilbaketrukken plads og ikke like op i en sterkt befærdet gate. 

Kirkegaten særlig i den sydlige del at kunne utvides noget." 


1920 


0 100 200 300 400 500 m 


79



1920 - 40 Stagnasjon og 

omstilling 

Byens hovednæring, hermetikkindustrien, fikk 

alvorlige vansker alt i 1918, og kom til å slite tungt 

i hele mellomkrigstiden. Det samme gjaldt dens 

hjelpeindustrier samt, en viktig bransje som skipsbygging. 

Industrien mistet i denne perioden effekten 

som vekstmotor for bysamfunnet. Stavanger var 

den av de store byer som fikk sterkest føling med 

periodens økonomiske vansker. Folketaller steg 

bare fra 44.000 i 1920 til ca. 50.000 i 1940. 

Økende reallønn for de som hadde arbeid gjorde 

likevel at boligbyggingen ble større enn folketilveksten 

skulle tilsi. 

Brytningen mellom ingeniør- og arkitektkompetanse 

hadde preget holdningen til reguleringsoppgavene. 

Først i 1931 fikk byen egen reguleringssjef, en 

ingeniør. Etter at det i depresjonsårene bare var 

fremmet få nye reguleringsplaner, fikk vi nå reguleringsplaner 

for det meste av arealet innenfor byens 

grenser, spesielt for sørlige del av Hetlandshalvøya 

og for Kampen-Byhaugen. Boligbyggingen tok seg 

opp igjen, i prinsippet etter det tradisjonelle mønsteret, 

med en stor del horisontaltdelte tomannsboliger, 

men nå i ny utforming. Etter en del innslag av 

nyklassisisme i 1920-årene, kom det i 1930-årene 

en folkelig utgave av funksjonalismen. 

Når det gjelder det sentrale bybildet, la en bearbeiding 

av vinnerutkastet fra byplankonkurransen 

(1917) opp til en gjennomgripende sanering av 

gateplanen og dermed bebyggelsen. Den fikk 

imidlertid ikke status som vedtatt og forpliktende 

reguleringsplan, og fikk dermed liten praktisk 

betydning. På den annen side har nok dette planverket 

ligget som en retningsgivende premiss ved 

utarbeidelse av en del av de mindre planene som ble 

vedtatt for de sentrale bydelene. Samtidig er det 

klart at et inngrep som plasseringen av et nytt 

kinobygg på Arneageren brøt med hovedlinjer i 

planen. 

Bortsett fra riving på Sølvbergjet og mindre 

gateutrettinger, skjedde der bare beskjedne inngrep i 

det gamle treby-sentrum. 

Nybygg i nyklassisisme og funksjonalisme 

Det nye kinobygget ble utformet i rendyrket 

nyklassisistisk stil. Hermetikkindustriens Laboratorium 

fra 1931 representerer en blanding av denne 

og den nye funkisstilen. 

En økonomisk oppgang etter 1933/34 gjorde at den 

nye stilretningen rakk å sette spor etter seg gjennom 

en del forretnings- og offentlige bygg i sentrale 

strøk, slik som Marnburg, Handelens Hus, Televerket, 

samt flere institusjonsbygg utenfor det man 

dengang regnet for sentrum. 

Marnburg 1937. Arkitekt S. Brandsberg Dahl. 

Varehuset brøt kraftig med den eksisterende bebyggelse 

både i skala, planløsning og uttrykk. 



1940 

0 100 200 300 400 500 m 


81



Klima og landskap 

Bygninger 

Strandkaiens nordre del fylles ut, 1934-37. 

Jorenholmkaien utvides, 1934-35. 

Hendelser 

Riving på Sølvbergjet. 

Filmteateret, 1927. 

Første store bygg plassert midt i 

middelalderstrukturen. 

Marnburg, 1937. 

Det første store varehus i sentrum. Brøt med skalaen. 

Satte nye dimensjoner for modelering av huskroppene, 

og presenterte en fleksibel planmodell. Brøt med 

gjeldende uttrykk for henvendelse mot sjøsiden. 

Televerket, 1938. 

Et av de første viktige prestisjebyggene for 

offentligheten. Huset forholder seg bevisst til 

tomtesituasjonen, og kan ha vært inspirasjonskilde for 

fremskaffelse av andre offentlige bygg. 

Televerket, originalfasade mot Kannikgata, datert januar 1938. 

Arkitektene G. Helland og S. Brandsberg Dahl. 




Filmteateret i 1939. Bildet er tatt i forbindelse med 

arkitektkonkurransen om nytt kinobygg på Sølvbergjet. 

Selve Filmteateret representerte et av de få inngrepene 

i sentrum i perioden. Bygget og rivingen på 

Sølvbergjet brøt med hovedlinjene i vinnerutkastet fra 

byplankonkurransen i 1917. Kinobygget ble utformet i 

ren nyklassisistisk stil. Foto: Byarkivet. 


83



1940 - 1974 

Den moderne byen 

Hjulene stoppet ikke opp under krigen, for det var 

aktivitet på anlegg tilknyttet militærvirksomheten. 

Materialknapphet samt rasjonalisering medførte 

likevel lav byggevirksomhet. Få spor ble satt i 

sentrumskjernen. De fysiske ødeleggelsene i 

bykjernen var heller ikke store da krigen var over. 

I 1946 vedtas reguleringssjef Vålands saneringsplan 

for sentrum. Gjennom reguleringssjef Nesse 

(1948-55) ble det fokusert på et hovedtrafikksystem 

utenom det indre sentrum, mens bebyggelsen ble 

liggende med sin gamle struktur. Gjennom reguleringssjef 

Andersson (1955-62) ble biter av 

saneringsplanen gjennomført. Det begynte med 

hotell Atlantic, Olavsgården, Stavanger Aftenblads 

bygning og Bøndernes Bank. Senere kom Ankerbygget, 

Romsøegården, Stavanger Sparekasse, 

Hetlandsbanken og Norges Bank. 

Det kan nevnes at allerede i 1960 ble Kirkegata 

som gågate åpnet, noe som vitner om motforestillinger 

til saneringsplanen allerede da. 

Det bør påpekes at sosial boligbygging var den 

primære byggeoppgaven etter 1945. Det skjedde en 

kraftig utbygging på 1950- og 60-tallet, fremdeles 

med vekt på småhusbebyggelse, nå i form av 

rekkehus og tomannsboliger. Utbyggingen av 

boliger stagnerte i perioden 1960-65. 

Mot slutten av 1960-tallet ble det gjort oljefunn 

som førte til en ny vekstperiode. Stavanger, Hetland 

og Madla ble slått sammen til “storkommunen” 

Stavanger. Folketallet økte eksplosivt. Også nå 

skjedde hovedtyngden av utbyggingen utenfor 

sentrum, men høyhus ble introdusert både i og 

utenfor bykjernen.Vi fikk boligblokker i Muségata 

og i Pedersgata samt DSD-bygget på sentrumshalvøya 

(senere kom blokken i Løkkeveien). 

Nå ble også de siste store sentrumsbyggene som 

innordnet seg etter saneringsplanene oppført. Det 

var Misjonshotellet og Misjonshallen i Klubbgatasamt 

Posthuset mellom Vågen og Kleiva. Torgterrassen 

kom i 1972 mellom Kirkegata og Skagen. 

Det offentlige institusjonsområdet mellom Vågen 

og Løkkeveien utvikles. Stavanger bibliotek ble 

bygget i 1962. Deretter kom Svømmehallen og 

Trygdekontoret. 

Strandlinjen i Østre havn endres. Vågen er tilnærmet 

uendret og Sandvigås søndre del utvides 

beskjedent. Pirene langs nordre kaifront utvides. 

Kjeringholmen, Jorenholmen og Fiskepiren får 

tilnærmet dagens utstrekning. Banevigå viskes ut, 

og en av dokkene i Spilderhaugvigå forsvinner. 

Vaalands plan fra 1946, der det meste av bebyggelsen 

er foreslått sanert til fordel for moderne bebyggelse og 

gater. Planen skulle møte utviklingen med moderne 

brukskrav og hygiene, og et gatenett som ville være 

egnet til å avvikle "kjørende trafikk i moderne 

målestokk". 

Motstående side: Kartet er tegnet opp etter 

kommunens oppmålingskart fra 1973. 

Svart skravur beskriver bebygget areal, hvor hvert 

enkelt hus er tegnet inn. Vi kan lese ulike 

organiseringsprinsipper for bebyggelsen samt anta 

husenes form og størrelse til en viss grad. Byens 

karakteristiske kvartaler med frittliggende hus, 

kommer tydelig fram. Strandlinjen er også markert for 

utviklingen av bykjernen. 


1974 

0 100 200 300 400 500 m 


85



Klima og landskap Byplaner Kommunikasjon 

Kirkegata åpnes som gågate i 1960. 

Dette får strukturende effekt på vegnettet utenfor den 

etterhvert indre bilfrie sentrumskjernen. 

Hendelser 

Riving av posthuset i 1974. 

Rommet mellom Vågen og Breiavatnet åpnes opp. 

Alexander Kiellandparken etableres. 

Byens nordre kaifront, Jorenholmen, Fiskepiren, 

Kjeringholmen og Bekhuskaien utvides. 

Utvidelser fører til nye havneaktiviteter. Området blir 

et nøkkelsted for hurtigbåt- og ferjetrafikk. 

Strandlinjen utformes lokalt etter aktuelle kaiforhold. 

Sandvigå fylles ut. 

Selv om utvidelsen er beskjeden, dannes grunnlaget for 

nye aktiviteter og bebyggelse i området. Eksisterende 

sjøhusbebyggelse er i ferd med å miste direktekontakten 

med sjøen. Industribedrifter i 

Bjergstedområdets søndre del ekspanderer nordover. 

Spilderhaugvigås vestre dokk tettes igjen. 

Kasseformede elementbygg for lager og 

industrivirksomhet i området legges på utfyllt areal. 

De naturlige landskapsformene, samt rester av 

næringsvirksomhet i direkte kontakt med sjøen, viskes 

ut. 

Reguleringssjef Vålands plan, vedtatt i 1946. 

Planen omfattet en total omdanning av hele det 

sentrale byområdet. Den har stått som det viktigste 

strukturerende planelement i perioden 1950 - 74. 

Planen er kun realisert i biter, men delene omfatter 

store partier av byens sentrum. De mest markante er 

Klubbgata, Breiavatnets vestside og området fra 

Vågen til Olavskleiva. 

Oljefunn og valg av Stavanger som Norges “Oljehovedstad” 

i 1972. 

Oljedirektoratet og Statoil ble etablert i Stavanger 

dette året. 




Bygninger 

Stavanger Sparekasse, 1962. 

Som resultat av en arkitektkonkurranse, kom det 

karakteristiske bygget ved Domkirken. Huset var 

banebrytende med sitt klare forhold til byrommene 

rundt, og i konstruksjon og materialbruk. Det fikk 

innvirkning på utformingen av bankene rundt. 

Jernbanebyggene 1959 - 64 

Bygningene representerer begynnelsen til det som 

skulle bli Stavanger sentrums hoved trafikkknutepunkt. 

Hotel Atlantic, 1952. 

Bygningen var den første som ble realisert i tråd med 

den nye byplanen, med endrede arkitektoniske idealer. 

Å erstatte et 1-etasjes hus med et 8-etasjers 

luksushotell, var en radikal endring i byen. Bygningen 

påvirket den senere utformingen av høyhusene i 

Kleiva-området. 

Stavanger Aftenblad, 1955 og Bøndernes Hus, 1955. 

Bygningene var “hjørnestener” for utviklingen av 

Klubbgata. Den strategiske plasseringen av 

bygningene har vært en forutsetning for at dette viktige 

byplangrepet er realisert i en så tydelig form. 

Stavanger Bibliotek, 1962. 

Plasseringen og utformingen satte i gang utviklingen 

av det offentlige institusjonsområdet vi finner i 

sentrums vestre skråning. Bygg som senere er kommet 

til er Trygdekontoret, Svømmehallen, Kommunens 

Administrasjonsbygg m.fl. 

Ankerbygget, 1964. 

Bygningen skapte en helt ny front mot Vågen og mot 

Torget med Domkirken. Den satte nye dimensjoner inn 

i formingen av havnefronten, og fikk innvirkning på 

dimensjoneringen av omkringliggende bygg som f. eks. 

Romsøegården og Brage-Fram bygget (Torgterrassen). 

Muségata 13 (nå Olav Vs gate 13), boligblokk, 1968 

og Muségata 15 (nå Olav Vs gate 11) boligblokk, 

1975. 

Høyblokkene var de første i vestskråningen, og ble 

startskuddet for utviklingen av hele St.Olav-området, 

som vi ser fullt utbygget i dag. 

Ankerbygget, perspektivskisse original, datert 

05.02.64. 

Arkitektfirmaet Arnstein Arneberg 

Byggesakssjefens arkiv. 


87


1974 - 94 Oljealder 

Oljeindustrien fikk nå sitt hovedsete i regionen, og 

dette fikk enorme ringvirkninger for hele Rogaland. 

Samfunnet ble gjennomsyret av fremtidstro og 

vekst. 

Byplanleggingen for sentrumssonen endret retning. 

Bevaringstanken var den gjeldende i sentrum nå og 

1946-planen ble fullstendig satt ut av kraft. I 1974 

ble reguleringsplaner som skulle "sikre det bestående 

sentrums særegne og verdifulle miljø” på 

Sentrumshalvøya og i Gamle Stavanger vedtatt. 

Konfliktfylte møter mellom de to planleggingsmodellene 

oppstod, som for eksempel mellom 

nåværende P-anlegg under det nye Posthuset og 

betongbebyggelsen her og det vernede Rosenkildehuset 

og sjøhusene på Strandkaien (Rosenkildekvartalet). 

Saneringsplanene for de sentrumsnære boligområder 

ble skrinlagt. Gater, hus og utemiljø skulle 

opparbeides til en standard tilpasset datidens 

boligkrav. 

Gågatenettet ble utvidet i handelssentrum 

(Sentrumshalvøya). 

Oljeselskapene bygget for det meste utenfor 

bykjernen - bortsett fra oljeselskapet Mobil, som 

ominnredet gamle fabrikklokaler ved Strandkaien. 

Etter oljeboomen og handelsforflyttingen fra 

sentrum til nye kjøpesentra, kjølnet bevaringsinteressen 

noe. 

Det oppsto behov for bedre tilgjengelighet med bil 

til sentrumssonen. Kommunen arbeidet med endring 

av trafikkforholdene i sentrum. Innfartsårene ble 

utvidet, mange p-anlegg ble opparbeidet sentralt, og 

Bergelandstunnelen under Storhaug ble åpnet i 

1989, sammen med Ny E18 over jernbanen og ny 

busstasjon. 

Kulturhus-konkurransen på den sentrale Sølvbergtomta 

ble gjennomført i 1979, og bygget ble reist 

fra 1983 - 87. 

Næringsinteresser økte igjen i bykjernen. Kjøpesentra 

inne i byen vokste fram; Epa, Breitorget, 

Arkaden og Tårngalleriet. 

Bjergsted Musikkpark ble etablert, med Musikkonservatorium 

(1979), Musikkskole (1983) og Konsertsal 

(1983). 

Byen trengte flere boliger. Bak Atlantic hotell ble 

nye byplanmodeller lansert; høyhus i 20-35 etasjer 

ble foreslått i St.Olav i 1979. Resultatet ble 17 

etasjers høyhus, som stod ferdig i 1989. 

Det ble også utarbeidet planer for boligområder i 

byens hermetikkindustriområde Badedammen, men 

disse er ikke realisert. Sentrumsnære boliger er like 

aktuelt i dag; boligprosjekter mer spredt i sentrum 

er nylig reist og andre er under planlegging. 

Interessen for etablering av oljerelaterte kontorbygg 

i sentrum har økt. Smedvig etablerte seg i byens 

vest-skråning, og Amoco har nylig etablert seg i 

nybygg i Banevigå. 


Strandlinjen er endret dramatisk. De største 

utfyllingene finner vi i Bjergsted, Sandvigå og i 

Østre havn. Direktekontakt mellom sjøhus og sjø 

har gradvis forsvunnet. 

Oljeindustrien har hatt stor betydning for Stavanger 

sentrum. Kanskje særlig indirekte som ringvirkninger 

av det store antall arbeidsplasser, utesteder og hoteller, 

samt det internasjonale miljø oljeindustrien 

representerer. 


Kartet er tegnet opp etter kommunens oppmålingskart 

fra 1994. 

Svart skravur beskriver bebygget areal, hvor hvert 

enkelt hus er tegnet inn. Vi kan lese ulike 

organiseringsprinsipper for bebyggelsen og til en viss 

grad anta husenes form og størrelse. Byens 

karakteristiske kvartaler med frittliggende hus, kommer 

tydelig fram. De viktigste veganlegg av tredimensjonal 

karakter er inntegnet. Strandlinjen er også markert. 


1994 

0 100 200 300 400 500 m 


89



Klima og landskap Byplaner Kommunikasjon 

Sandvigå fylles helt ut. 

Den topografiske skålformen i landskapet vest for 

viken blir utydelig. Sjøhusbebyggelsen blir stående, 

men mister sin naturlige sjøkontakt. Helt nye 

bebyggelsesformer får plass på utfyllingen. Nye 

tomteforhold samt aktiviteter gjør strandlinjen 

utilgjengelig for folk flest. 

Banevigå fylles helt igjen. 

Badedammen-halvøya, som tidligere var tre holmer, 

blir mindre leselig rent landskapsmessig (orografisk). 

Eksisterende sjøhusbebyggelse rives eller blir delvis 

stående som uklare fragmenter. Bygg på fylling tar 

ikke hensyn til opprinnelig landskap og 

bebyggelsesstruktur, men manifesterer nye 

bebyggelsesmønstre. 

Bevaringsplan for sentrumshalvøya og Gamle 

Stavanger vedtas i 1974. 

!946-planen trer ut av kraft. Gågatenettet 

videreutvikles. Gamle Stavanger rustes opp som 

boligområde og strenge restriksjoner legges på 

nybygging i området. Saneringsplanene mellom Vågen 

og Olavskleivå stoppes. Rosenkildehuset samt 

sjøhusbebyggelse på Strandkaien bevares. De Røde 

Sjøhus rehabiliteres. 

Reguleringsplan for St.Olav-området vedtas i 1985. 

Planen ble styrende for utviklingen av Stavangers 

“City-vest”. Planen innbefatter høyhusbebyggelse som 

forholder seg til rutenettsreguleringen i 

omkringliggende områder. 

Bybrua, 1975. 

Trafikken øker via Storhaug og sentrum til Byøyene. 

Brohodene skaper nye forhold rent terrengmessig bl.a. 

for bebyggelsen på Engøyholmen og i Badedammenområdet. 

Kulvert til Østre bydel, 1982 

Ny forbindelse blir etablert mellom Havneringen og 

Varmen/Lervig-området. 

E18 anlegget i Kannik og tunnel under Bergeland, 

åpnet i 1989. 

Bebyggelse langs Kannikgata påvirkes av endret 

gateføring. Parkområdet langs Kannikbekken rustes 

opp. P-lokk over jernbanen og busstasjonen tetter det 

topografiske dalsøkket mot Hillevågsvannet. 

Jernbaneområdet blir et trafikknutepunkt. Tunnel 

under Bergeland minsker biltrafikk gjennom sentrum 

og Storhaug bydel. 



Bygninger 


Sentrumsbestemmelsene, stadfestet 07.06.1974, fikk 

avgjørende betydning for utviklingen i Stavanger 

sentrum. De markerer et skifte i byplanidealene; fra 

sanering til bevaring. 

Kulturhus og P-anlegg under Valbergjet ferdigstilt i 

1987. 

Kommunal investering for aktivitet i sentrum utover 

handelsfunksjoner. Opparbeidelse av gatenett og 

plasser rundt Kulturhuset. Nyetableringer av 

handelsstanden i omkringliggende trehusbebyggelse. 

Bjergsted Musikkpark. 

Etableringen av musikkonservatorium, musikkskole og 

konsertsal har vært styrende for utformingen av 

Bjergstedparken. Forholdet mellom offentlig park og 

institusjoner i park er i ferd med å bli uklar. 

Forsiden på brosjyre om ny E-18 gjennom Stavanger 

sentrum i forbindelse med åpningen i 1989. 

Kjøpesentra i bykjernen. 

Epa -78, Breitorget -85, Arkaden -88, Tårngalleriet -89. 

Kjøpesentraene får strukturerende effekt på gatenettet 

rundt dem. Inngangspartiene er få, husene vender seg 

innover. 

Bybrua 1975, med kulvert i 1982, E-18 anlegget og tunnel under Bergeland 1989. To viktige 

kommunikasjonselementer sett i sammenheng. 


91



92 Oljeplattformen Stedsanalyse Troll ved Stavanger Kværner Rosenberg sentrum 1994 verft.



Sølvberget Stavanger Kulturhus 1987 (Lund og 

Slaatto, sivilarkitekter MNAL). 

Med kulturhuset oppsto det nye vitale gateløp i den 

tette trehusbebyggelsen. Ved hovedinngangene har 

det utviklet seg nye aktiviteter; på plassen 

Arneageren og i butikksenteret Breitorget. 

Arkaden 1988, representerte en ny trend med 

etablering av kjøpesentra innenfor bykjernen. 

Kjøpesenteret har sin egen logikk, på tvers av 

eksisterende gate- og eiendomsstrukturer. Arkaden 

har hatt stor innvirkning på gatene rundt, særlig 

Hospitalgata, som med broen over Klubbgata, fikk en 

helt underordnet betydning. 

Oversikt over hotell- og restaurantdrift i Stavanger Sentrum 

1994. 

Antall utesteder og restauranter har "eksplodert" de siste 10 

årene. Den såkalte "lysløybå" har forandret sentrumshalvøyas 

karakter, men virksomhetene har stort sett latt seg innpasse i 

den eksisterende bebyggelsen. 

Kilde: Bedriftsregister for Stavanger, Asplan Viak etter oppdrag 

fra Stavanger kommune. 


Neste side: Vågen og Skagen Brygge hotell fra 1989 

(Lund og Slaatto sivilarkitekter MNAL). 

Dette prosjektet representerere byplan-idealet som ble 

dominerende på 1990-tallet; såkalt 

"tilpasningsarkitektur". 

93


Metode og begreper 


DEFINISJONER AV VIKTIGE BEGREPER 

Bebyggelsesstruktur 

Beskriver de ordensprinsippene som 

bebyggelsen er ordnet etter. 

Det betegner geometriske prinsipper som 

gjenspeiler funksjonelle eller kulturelle 

betingelser. Bebyggelsesstrukturen kan være 

resultat av summen av enkeltsaker i et 

byområde, eller resultat av styrende planer. 

Bebyggelsesstrukturen er ordnet etter fire 

hovedgrupper som igjen er underdelt og 

beskrevet under: 

- Punkt (monument) 

- Linær (gate, sjø, havn) 

- Ortogonal (rutenett, kvartal) 

- Romlig (bebyggelse organisert i forhold til 

uterom, park, plass, almenning) 

Bebyggelsesform/type 

"Type" uttrykker bygningens prinsipp i plan og 

rom. 

gjenstand for endringsprosesser hvor tidligere 

strukturer er fragmentert og nye strukturer ennå 

ikke har klart utkrystallisert seg. De økonomisk 

PUNKTMESSIG BEBYGGELSE. 

Frittliggende bygning eller bygningsgruppe. 

MONUMENT 

Bygninger eller andre 

fysiske elementer som 

skiller seg ut fra 

omkringliggende 

bygninger i kraft av sin 

betydning, utforming 

og plassering. Eks. 

Domkirken. 

LINEÆRT ORGANISERT BEBYGGELSE 

Bebyggelse som er organisert etter en linje/vei. 

FRITTLIGGENDE 

PUNKT/LAMELL 

Bebyggelse som ligger 

fritt på tomten med 

henvendelse til flere 

sider. 

mest attraktive delene av bysentra, i viktige 

kommunikasjonsknutepunkt eller langs viktige 

kommunikasjonsårer, er typisk slike områder. 

Illustrasjoner av bebyggelsesstrukturer (fra byanalyse Moss v/Asplan Østlandet a.s.) 

KVARTALS- 

BEBYGGELSE 

Kvartalstruktur hvor 

bebyggelsen følger 

gatelinjen, 

fortrinnsvis 

bygårder. 

ÅPENT KVARTAL 

Villabebyggelse 

organiser etter 

rutenettsplaner. 

Eks. 

platåbebyggelsen 

på Storhaug. 

ORTOGONAL- OG 

TERRENGTILPASSEDE PLANER 

Områder utbygd etter generelle 

planmønstre. 

UTFYLT KVARTAL 

Bebyggelse i 

kvartalstruktur som 

fyller ett eller flere 

kvartaler og er 

organisert etter en 

intern struktur. 

TERRENG- 

TILPASSEDE 

PLANER 

Bebyggelse som 

er organisert etter 

terrengtilpassede 

planer, fortrinnsvis 

eneboliger. 

Homogene områder 

Områder med stor grad av strukturell stabilitet 

og hvor hovedtrekk i arkitekturen er 

sammenfallende. Slike områder er ofte bygget 

ut over en relativ kort tidsperiode, de har ofte en 

ensartet funksjon og ligger gjerne utenom byens 

mest økonomisk dynamiske områder. 

Boligområder, gamle stagnerte industriområder 

eller bebyggelse langs gamle innfartsårer som 

har mistet sin betydning, er typisk slike 

områder. 

Sammensatte områder 

Områder med stor grad av funksjonsblanding 

og strukturell dynamikk. Områdene er ofte 

FRITTLIGGENDE 

BEBYGGELSE 

Frittliggende 

bebyggelse som er 

organisert langs vei. 

Eks. nye kjøpesentra, 

parkeringsplasser. 

HAVNERELATERT 

BEBYGGELSE 

Bebyggelse organisert 

langs havna og 

tilknyttet denne. 

GATE 


langs gate med klar 

hendvendelse til 

denne. 

ELV/FOSSRELATERT 

BEBYGGELSE 

Bebyggelse som er 

organisert langs elv/ 

foss og tilknyttet 

denne. 

JERNBANE 


langs jernbanen. 

GATE MED TILLØP TIL 

KVARTALSTRUKTUR 

Enkelte steder kan det 

være vanskelig å skille 

en lineær struktur fra en 

kvartalstruktur. 

BEBYGGELSE ORGANISERT I FORHOLD TIL UTEROM 

Bygg som er strukturert av og forholder seg bevisst til et 

åpent offentlig areal. 

PLASS 

Bebyggelse 

organisert i forhold 

til en plass. 

AKSIALT 

Enkeltbygning som 

er strukturert etter 

sin plass i et 

aksesystem. 

PARK 

Bebyggelse som er 

organisert i forhold 

til en park. 


97



Sentrumsområdet er resultat av en sammensatt 

utvikling: vekstperioder har ført med seg 

byutvidelser og fortetting, bybranner har herjet, 

men har gitt rom for nye byformidealer, og man 

har hatt perioder med stagnasjon som har virket 

konserverende. 

Sentrum kan derfor inndeles i områder av ulik 

karakter og som vi har definert som "homogene" 

eller "sammensatte". 

Der hvor idealene har vært sterke og utbyggingen 

skjedd relativt raskt er strukturene klare og områdene 

relativt homogene, som f.eks. 

"Skjævelandstykket" med Stavanger sykehus, 

Rogaland Teater og Stavanger Muséum utbygget 

samtidig (rundt 1890) og tegnet av samme arkitekt, 

H. S. Eckoff. 

I overgangsonene mellom sentrum og de omkringliggende 

områder, der utviklingen har skjedd over 

lang tid, med skiftende idealer og store endringer, 

er det vanskeligere å definere fellestrekk. Dette er 

de såkalte "sammensatte områdene". 

Kriterier for inndelingen i områder 

Fysiske karakteristika sammenfaller i stor grad 

med historiske (bebyggelsestidspunkt), sosiale og 

organisatoriske parametere. 

Områdeinndelingen er basert på: 

- historiske skillelinjer 

- strukturelle grenser (f.eks. felles 

bebyggselsesstruktur eller felles strukturerende 

element som en hovedveg) 

- funksjon 

- fysisk avgrensning (topografi/veganlegg) 

I tillegg er det i noen tilfeller tatt praktiske hensyn 

til reguleringsmessig status og fremtidig utvikling. 

Hvorfor en områdeanalyse? 

Områdeinndelingen er en måte å systematisere, 

ordne og forstå sentrumsområdet på. 

Områdeanalysen forteller hvilke deler av sentrum 

som i plansammenheng kan behandles som enheter. 

For de homogene områdene kan karakteristikken 

av området (bebyggelsesstrukturen, bebyggelsesmønster 

og bygningstype) danne retningslinjer for 

utforming av ny bebyggelse i området. 

For de sammensatte områdene vil klargjøringen av 

transformasjonen (endringsprosessene) og påpekingen 

av de aktive elementene i områdene, danne 

grunnlag for en diskusjon om den videre utviklin- 

Vi har her valgt å prioritere de mest aktive, 

sammensatte områdene i sentrum, ut i fra 

et ønske om at stedsanalysen skal bli mest 

mulig operativ i den aktuelle planprosessen 

(Kommunedelplan Stavanger Sentrum 

1994 - 2005). 

Det er for det meste i de sammensatte 

områdene utbyggingen vil skje, dessuten er 

de fleste av de homogene områdene allerede 

reguleringsmessig avklarte. 




Eksempler på områdetyper 

– Homogene områder/sammensatte områder 

Over: Eksempel på et homogent område, Skjævelandsstykket 

(Stavanger sykehus, Stavanger Muséum, Rogaland Teater og den gamle Turnhallen. 

Under: Eksempel på et sammensatt område, Badedammen. 


99

5. H O M O G E N E O M R Å D E R 


gen av områdene. 

1. Byparken/Domkirken 

Monumenter i park. 

Bygningene er dels organisert i 

forhold til topografien på høyden 

med utsyn over Vågen, dels i 

forhold til parkrommet med 

Breiavatnet. 

Fra Middelalderen (1125/1260/ 

1280). 

Kirke/monument: Bygning som 

skiller seg ut fra omkringliggende 

bygninger i kraft av sin betydning, 

utforming og plassering. 

2. «Skjævelandsstykket» 

(Rogaland Teater, Turnhallen, 

Stavanger Muséum, Stavanger 

sykehus). 

Paviljonger i park. Skrånende 

terreng. 

Fra 1890-årene, tegnet av samme 

arkitekt, H. S. Eckoff. 

Monumentale institusjonsbygg: 

Med byens vekst øker behovet for 

offentlig forvaltning og dermed 

institusjonsbyggeri. Behovet for et 

representativt uttrykk manifesteres 

i planenes og fasadenes 

symmetriske oppbygging. En av 

få konsentrasjoner av 

monumentale bygg i Stavanger. 

Europeisk historisme. 

3. Lagård kirkegård 

Åpne rom/park. I dalbunnen 

mellom Vågen og Hillevåg. 

Utbygget i tre trinn: 1835, 1868, 

1882. 

Beplantning, gjerder, gravsteiner 

gir et homogent inntrykk også i 

dag. 

4. Haakon VII´s gate/Kleiva 

Området er en oppfølging av 

1946-planen og senere 

saneringsplaner for Vågen/ 

Olavskleiva. 

Bygningene er strukturert i 

forhold til parkrommet 

(Byparken med Breiavatnet). 

Sparekassen og Gjensidiges 

bygg er også ordnet i forhold til 

Torget, og Ankerbyggets bue 

forholder seg til Vågen. 

Bygningene er stort sett fra 

perioden 1955-65. 

Bebyggelsesmønsteret varierer 

fra punkthus (Atlantic, 

Olavsgården, Hetlandsbanken) 

til at bygningene er deler av 

større kvartaler (Norges Bank, 

Ankerbygget, Romsøegården). 


HOMOGENE OMRÅDER 


101



5. Sjøhusrekken 

Bryggestruktur/linærstruktur 

ordnet langs sjølinjen. 

Karakteristiske dype, smale 

eiendommer. 

Fra perioden 1810-1870, knyttet 

til de store sildeinnsigene og 

økonomiske oppgangstider. 

Sjøhusrekken representerer et 

viktig strukturende element for 

byens utvikling. 

Sjøhusets karakteristiske 

bebyggelsesmønster og 

bygningstype: sjøhuset forbundet 

med bakenforliggende bolighus 

med et mellombygg og et lite 

gårdsrom. Bolighuset hadde 

atkomst direkte fra gaten. På 

andre siden av gaten hadde 

eiendommene sine hager på små 

terrasser i det bratte terrenget. 

6. Kongsgata 

Lineær trehusbebyggelse langs 

østsiden av Kongsgata mot 

skrånende terreng i bakkant. 

Bebyggelsen er strukturert og 

henvendt til Kongsgata, den 

gamle innfartsåren fra sør. 

Fra perioden 1830-1890. 

Funksjonen var for det meste 

større, representative bolighus, 

men er etterhvert blitt tillagt 

kontor med butikk i 1. et. 

7. Østre havn 

Utfyllinger fra perioden ca. 1900 

til i dag, utenfor opprinnelige 

sjøhusrekke. 

Linært organisert bebyggelse 

ordnet og tilknyttet havnen. 

Bygningstype: hall/lagerskur for 

lagringsformål og terminalbygg 

I den senere tid, begynnende 

forandring (transformasjon) mot 

administrasjons/kontorbygg/ 

offentlige bygg uavhengig av 

havnen, strukturert i forhold til 

seg selv (punkt)/ evt. til veganlegg 

(linær). 

8. Klubbgata 

Området er gjennomført etter 

1946 planen (Reguleringssjef 

Vaalands plan) og bebyggelsen 

er strukturert i forhold til 

Klubbgata (linær struktur). 

Bebyggelsesmønsteret er ikkesluttede 

kvartaler med større 

kontorbygg med publikumsrettet 

virksomhet i 1. et. 

9. Gamle Stavanger 




Ikke regulert småhusbebyggelse 

fra perioden 1800-1890. 

Grenstruktur i skrånende terreng. 

Bebyggelsen er strukturert i 

forhold til opprinnelig én 

hovedgate: Nedre Strandgate med 

bigater som følger terrenget og 

leder inn på hovedgaten. 

Bygningstypen er stort sett 1 1/2 

et. bolighus i tre med irregulære 

planer, dels tilsvarende 

landsbebyggelsen. 

Resultater av tidlige private 

punktreguleringer fra perioden 

rundt byutvidelsen i 1848. 

Bebyggelsen i Smedgata 

(Pedersgjerdet) er ordnet i en 

kvartalstruktur, tilpasset to eldre 

vegfar (Pedersbakken og 

Hetlandsgata). 





10. ABC - kvartalet 

Resultater av tidlige private 

punktreguleringer fra perioden 

rundt byutvidelsen i 1848. 

Bebyggelsesstrukturen i ABCkvartalet 

(tidl Rosenkildehagen) 

er en kamstruktur der 

bebyggelsen er strukturert i 

forhold til en hovedgate 

(Verksgata), med rette bigater 

som leder inn på denne. 





11. Smedgata - kvartalet 


103

6. S A M M E N S A T T E O M R Å D E R 


DEFINISJON: SAMMENSATTE OMRÅDER 

Områdene er deler av byen som er i kraftig transformasjon. 

De har stor grad av funksjonsblanding, 

og strukturell dynamikk. Endringsprosesser gjør at 

tidligere strukturer er fragmenterte, og nye 

organiseringsprinsipper er utydelige og vanskelige 

og identifisere. Disse områdene utgjør ofte de 

økonomisk mest attraktive deler i et bysentra. De 

er ofte lokalisert i viktige kommunikasjonsknutepunkt 

eller langs store, sentrale trafikkårer. 

ARBEIDSMETODE 

Arbeidsmetoden tar utgangspunkt i modellen 

"Realistisk Byanalyse". Det bør påpekes at arbeidet 

ligger på et overordnet nivå. Det har også vært 

vektlagt å visualisere budskapet på en enkel og 

lettfattelig måte. Det redegjøres under for de 

viktigste temaene som har påvirket arbeidet. Det 

vil fremgå at forhold som typologi, detaljerte 

eiendomsforhold, morfologisk utvikling o.l. ligger 

på et mer detaljet nivå enn det vi har vektlagt her. 

For å komme fram til de konkrete sammansatte 

områdene samt avgrensningen av dem, har vi 

undersøkt en del vesentlige parametre: 

- Historisk utvikling med vekt på primærelementenes 

innvirkning i området. 

- Identifisering av bebyggelsesstrukturer, før og 

nå. 

- Orografiske endringer; særtrekk i landskapet 

før og nå. 

- Transformasjon av bebyggelsesstrukturer. 

Endring av gatenett, tomteforhold, funksjon o.l. 

- Kartlegge hovedkonfliktene. Hvilke deler 

endres mest? Hvorfor? 

KONKRET ANALYSEMATERIALE 

Arbeidet presenteres på tre nivåer: 

Nivå 1 

Hvert område karakteriseres slik det fremstår i 

dag. Kartutsnitt i målestokk 1:5000 viser områdegrenser. 

Kortfattet tekst redegjør for lokalisering i 

stor skala, hovedkonflikter, funksjoner o.l. 

Nivå 2 

Historisk utvikling, bebyggelsesstrukturer og 

orografiske endringer presenteres via 

aksonometrier fra hvert område. 

Tegningene beskriver området som en helhet, og er 

prinsippielt fremstilt. Det vil si at enkelthusene 

ikke kan analyseres konkret og hver for seg. 

Aksonometriene vil på en enkel måte gi et bilde av 

området gjennom historien. De er også brukt til å 

vektlegge ulike tema, som for eksempel 

bebyggelsesstruktur. Gjennom samme grunnlagstegning 

har vi ønsket å kunne tydeliggjøre ulike, 

viktige forhold i området. 

Nivå 3 

Særtema som for eksempel transformasjon av et 

kvartal, utfylling av strandlinjen eller utvidelser av 

store trafikkårer, er vist gjennom ulike 

presentasjonsteknikker. De viktige trekk ved hvert 

område er valgt ut, og visualisert via kart, 

prinsippskisser, aksonometrier, og foto. 

Dette kapitlet er utarbeidet av Haga og 

Grov sivilarkitekter MNAL, og tar for seg 

de mest aktive sammensatte områdene. 

Motstående side: Kartet viser avgrensningen for de seks 

områdene som analyseres og hvordan de ligger i 

forhold til hverandre. Områdene er: Bjergsted, 

Sverdrupsgate, Løkkeveien, Madlaveien, 

Bergelandsgata og Badedammen. 

Felles for områdene er at de alle ligger i plangrensens 

randsoner. Konkret vil dette si at de ligger i beltet rett 

utenfor det vi oppfatter som Stavanger sentrum. De 

fleste områdene er i transformasjon (endring), med 

rester av både ny og gammel bebyggelse. Alle områdene 

har et sammensatt funksjonsbilde. 


SAMMENSATTE 

OMRÅDER 

12 Bjergsted 

13 Sverderups gate 

14 Løkkeveien 

15 Madlaveien 

16 Bergjelandsgata 

17 Badedammen 


105


Bjergsted 

Området ligger på byens vestside, i direkte kontakt 

med Byfjorden. Mot nord er det orografisk avgrenset 

av høyden Bjergsted og mot sør av rester av 

høyden Rosenberg. Områdegrensen er satt i 

Rosenberggata som omslutter hele område mot 

vest og nord. Mot sør heter den avgrensende gata 

Rosenbergbakken. Avgensningen er hovedsaklig 

orografisk betinget, men sammenfaller også med 

historiske gateløp som følger terrenget. 

Vi finner mange ulike bebyggelsesstrukturer i 

området. Lineære rester langs sjøen og langs 

Rosenberggata. Enkelte nyere hus orienterer seg 

også langs en gate, i Rosenberggatas nordøstre del, 

og langs Tastagata. Mot sør finnes et delvis utbygd 

kvartal med næringsbebyggelse, og boligkarréen 

Bjergsted terrasse representerer et ortogonalt 

bebyggelsesprinsipp. Punktstrukturer finnes i 

Bjergstedparken med flere frittliggende hus. 

Uelands gate og Tastagata leder nordgående trafikk 

ut av byen. Bruken av området er sammensatt. 

Kulturinstitusjoner i offentlig park, boliger, havnebebyggelse, 

kontorer og kommunale institusjoner. 

Hovedkonfliktene i området knytter seg til flere 

forhold. Mange ulike brukergrupper har motstridende 

ønsker: ro, utsikt, lite trafikk og grøntarealer 

for boligdelene kontra rasjonell trafikkføring og 

gode losse/laste forhold for havna. Bebyggelsesstrukturene 

i området er mange. 

Avklaringen av forholdet mellom offentlige institusjoner 

og offentlig park er også et problem i 

området. Dessuten er kontakten fra 

Bjergstedparken til sentrum uklar. 




HISTORISK UTVIKLING: BJERGSTED 

Ca. 1860 

På midten av forrige århundre var det kommet ulike former for 

aktiviteter i Bjergstedområdet. Langs strandlinjen var det 

sjøhusbebyggelse konsentrert i Sandvigå og verftsbygg nord og 

sør for Sandvigsbryggen. I knutepunktet mellom Løkkeveien og 

Rosenberggata lå det et gassverk. Langs Rosenberggata var det 

boliger, og enkelte hus lå fritt i terrenget mellom Løkkeveien og 

Rosenberggata. Tett inntil selve høyden Bjergsted lå det en 

lystgård som mot slutten av århundret ble utstillingsområde og 

folkepark. 

1973 

Ser vi på området på begynnelsen av 1970-tallet, har både 

bebyggelse og landskap endret karakter. Strandlinjen er fyllt ut 

nord og sør for Sandvigå, men inne i selve viken er det rester av 

sjøhusbebyggelsen. De utfylte havneområdene har fått mer 

moderne bebyggelse. To kvartaler mellom Uelandsgata og 

Rosenbergbakken er delvis utbygd med blandede funksjoner av 

næring og boliger. Tastagata er kommet som en sekant til 

Rosenbeggata og det har dannet seg et storkvartal mellom denne 

og nordre del av Løkkeveien. Boligbebyggelsen langs 

Rosenberggata er intakt, mellom Tastagata og Rosenberggata er 

det kommet nye offentlige bygg som delvis ligger omgitt av park. 

Bjergstedparken er blitt messeområde, med flere større 

frittliggende bygg. 

ca. 1860 

1994 

1994 


1973 

v/Unnleiv Bergsgard i kap. 7. 

Dagens Bjergstedområde er sammensatt både funksjonsmessig 

og med tanke på bebyggelsen. Strandlinjen er nå utfyllt i så og si 

hele områdets bredde, og svært få rester av opprinnelig 

sjøhusbebyggelse står igjen. Landskapet mellom Bjergstedveien 

og sjøen er kunstig med store flate partier og høye skjæringer. 

Løkkeveien har fått sitt endepunkt i krysset med Rosenberggata, 

og et nytt fondmotiv i en stor boligkarré (Bjergsted Terrasse). 

Nye vegføringer har skapt åpne tomter og udefinerte restarealer. 

Bjergstedparken er utbygd med flere større bygg tilknyttet 

offentlige kulturinstitusjoner (konserthus og konservatorium). 

107 

Se forøvrig en nærmere historisk gjennomgang

Sammensatte delområder 

TRANSFORMASJON AV LANDSKAPET: BJERGSTED 


TRANSFORMASJON FRA PARK TIL INSTITUSJON: BJERGSTED 

Karakteristisk opprinnelig landskap. To 

berg/høyder mot nord og sør og en "skål" 

mellom dem. 

Institusjon i offentlig park. Parken "lever" 

uavhengig av institusjonen. 

Aksonometrisk skisse over dagens 

situasjon med park og institusjoner. 

Dagens situasjon, med utfylt havneareal, 

Institusjonene utvides og parken 

Aksonometrisk skisse over tenkt situasjon 

skjæringer og flate partier. 

reduseres. Parken "tilhører" 

dersom institusjonen utvides, men ikke 

Bjergstedhøyden og deler av "skåla" er 

institusjonene mer og mer. 

parken. 

intakt. 


Sammensatte delområder 

Sverdrups gate 

Området ligger på byens vestside, mellom Rudlå 

og Bjergsted. Det er orientert mot nordøst og 

skråner slagt i samme retning. Mot sør og vest 

avgrenses det av Løkkeveien og Tanke Svilandsgate, 

mot nord (utenfor sentrumssonen) av Solandsbakken, 

og mot øst av Rosenberggata. Avgrensningen 

knytter seg bl.a. til det tidligste 

vegnettet i området. 

Området har store kvartaler som følger terrengkurvene, 

og rester av et mer finmasket rutenett. 

Funksjonene i området er bolig, kontorer/butikker 

og industri. Alle kvartalene har en blanding av 

funksjoner. Husene varierer kraftig i type, dimensjon 

og alder. Viktige vegtraséer omslutter området 

og påvirker utviklingen av det. 

Hovedkonfliktene i området knytter seg til brukernes 

ulike behov, og trafikkårer som transformerer 

bruken av arealene langs disse. Boligmassen består 

i hovedsak av mindre trehus som omsluttes av 

større industri-/kontorbygg. Gateopparbeidelser er 

problematisk ettersom det er svært ulike ønsker for 

utforming av en og samme trasé. Enkelte restarealer 

gir området en usammenhengende karakter. 


109



HISTORISK UTVIKLING: SVERDRUPS GATE 

1870 

På slutten av 1800-tallet var det boligbebyggelse i områdets 

østre sone, nærmest sentrum. Hovedvegnettet var utbygd med 

Løkkeveien mot øst, Randabergveien mot sørvest og 

Rosenberggata og Solandsbakken mot nordøst. Den eldste 

boligbebyggelsen organiserte seg langs disse årene. Men i 

områdets sørøstre del ligger et boligkvartal som tydelig ordnes 

etter andre byplanidealer. I tilslutning til Gassverket ved 

Løkkeveien, var det store gasstanker som fikk plass mellom 

Løkkeveien og Rosenberggata. Med dette var grunnlaget lagt for 

den funksjonsdelingen vi ser i dag . 

ca. 1870 

1952 

1950-tallet 

Etter krigen var det bebyggelse i store deler av området, bort 

sett fra to beiter med intakt og kupert landskap. Vegnettet var 

utvidet med flere interne kommunikasjonårer. Områdets sentralt 

plasserte tverrforbindelse, Christen Thranes gate og en ny 

langsgående trasé, Sverdrups gate. Randabergveien er koblet til 

Løkkeveien på en ny måte og har fått navnet Tanke Svilands gate. 

Boligbebyggelsen er kun supplert med enkelte større hus langs 

Tanke Svilands gate. Ellers er det i hovedsak industribedrifter 

som har etablert seg i området. 

1994 

1994 

Utviklingen fra 1950-tallet og fram til i dag har resultert i flere 

større bygg med karakteristiske representanter fra de ulike tiår. 

Dette er både industribedrifter, kontorer/butikker og kommunale 

bygg. Boligbebyggelsen er blitt noe redusert siden femti-tallet. 

Vegnettet er supplert med enkelte nye vegstubber. Den gamle 

Rosenberggata er koblet fra Løkkeveien, og forbindelsen ned til 

Gamle Stavanger er brutt. Større trafikkmengde har ført til 

vegutvidelser og rundkjøringer som har “spist” seg innover i 

området. 




UTVIKLING AV GATENETTET: SVERDRUPS GATE 

INDUSTRI- OG KONTORBEBYGGELSE VOKSER FRAM: SVERDRUPS GATE 


111


Løkkeveien 

Området ligger på byens vestside. Det er et langstrakt 

og satt sammen av flere områder. Hele 

området er skrånende mot øst og sentrum. Den 

sentrale gata som løper gjennom hele området 

heter Løkkeveien. Området strekker seg fra 

Kannikgata i sør til Rosenberggata i nord. Avgrensingen 

mot øst går i Muségata, Lars Hertervigs 

gate og Haugvaldsstads gate. Mot vest er grensen 

satt i Engelsminnegata og etter første rekke av hus 

langs Løkkeveien. 

Området er overgangssone mellom platåbebyggelse 

med boliger og sentrumsstruktur. 

Langs Løkkeveien finnes ulike bebyggelsesstrukturer. 

Mot sør er et område med storkvartalsbebyggelse. 

Sentrert rundt Olavskleiva er det et lite 

område med delvis transformerte lineære strukturer, 

som i dag fortoner seg som mer organisk 

formede kvartaler. Midtpartiet av Løkkeveien 

består av geometrisk rutenettsbebyggelse langs 

gata, og større betongbygg som orienterer seg etter 

gatene de ligger langs, f.eks. Svømmehallen, 

Kommuneadministrasjonen, AKA-bygget m.fl. 

Mellom Haugvaldstads gate og Løkkeveien finnes 

det seks kvartaler utbygget på midten av 1800- 

tallet. I den nordre enden av området ligger en 

lineær struktur av bygg som har atkomstsone mot 

Løkkeveien og utsiktsside i den bratte skråningen 

ned mot sentrum og Vågen. 

Løkkeveien er den sentrale, viktige bevegelsesåren 

nord - sør som bare får mer og mer trafikk. De 

viktigste tverrforbindelsene er Kannikgata, 

Ny Olavskleiv, Tidegeilen/Lars Hertervigs gate og 

Uelands gate. 

Funksjonene i området er ulike: Boliger av gammel 

og ny karakter, butikker, kontorer og institusjoner. 

Hovedkonfliktene i området knytter seg mest til 

bebyggelsen langs Løkkeveien. Her finner vi 

bebyggelse av svært varierende karakter som retter 

seg etter ulike ordensprinsipper. De fleste småhusene 

henvender seg med innganger rett ut i gata, 

mens for eksempel den nye St. Olav bebyggelsen 

orienterer bolig- og butikkinnganger mot St. Olavs 

gate. Her fortoner siden mot Løkkeveien seg mer 

som en bakside. Lengst mot nord, mellom Andasmauet 

og Uelands gate ligger bebyggelsen med 

ulik avstand til Løkkeveien, slik at gaterommet 

oppløses. Dette skyldes også parkarealer og åpne 

tomter på begge sider av veien. Store trafikale 

endringer, som er gjort og som planlegges, vil 

utydeliggjøre området her ytterligere dersom det 

ikke blir lagt opp til et nytt organiseringsprinsipp. 

Foruten transformasjonen langs Løkkeveien er det 

motstridende ønsker mht. verneverdier kontra 

nybygg og utvidelser av selve traseen. 

I områdets søndre del er avslutningen av bebyggelsen 

uklar etter at opparbeidelsen av ny E18 i 

"Løkkeveien" er et stort og sammensatt område. 

Innenfor dette finnes soner med enhetlig bebyggelse. 





113



Kannikgata kom i 1989. 

1870 1973 

1994 199? 



HISTORISK UTVIKLING: LØKKEVEIEN 

1870 

Løkkeveien er en svært gammel ferdselsåre som ledet mot Ullandhaug i 

sør og mot Tasta i nord. På kart fra slutten av 1870-tallet heter banen 

Løkkeveien fra vestsiden av Vålandshaugen til Bjergsted. Det var da 

spredt bebyggelse langs gata, men med tettere kvartaler på tvers 

nedover langs Olavskleiva og Tidegeilen. I området mellom Løkkeveien 

og sentrum var det frittliggende hus og gårder. I nordre ende finner vi 

industribedrifter som for eksempel et gassverk. 

1973 

Et bilde av området på tidlig 1970-tall,viser et nesten fullt utbygd 

område. Mye av den gamle bebyggelsen er bevart. Men fremdeles kan 

man lese rester av de åpne områdene nord og sør for Olavskleiva. 

Løkkeveien er blitt et viktig og definert gaterom med bebyggelse på 

begge sider av veien, helt nord til Stokkaveien. Utviklingen av 

storkvartaler i områdets søndre del er i gang, mens betongbebyggelsen 

henvendt mot den kommende Lars Hertervigs gate såvidt er påbegynt. 

1994 

Dagens område er sammensatt, men deler av det har homogen 

karakter. Den nye St Olav bebyggelsen har blitt et nytt tyngdepunkt i 

søndre del, men områdegrensen mot den nye Kannikgata er mer uklar 

enn på 1970-tallet. Nordre område er supplert av nyere bygg som 

utnytter utsikt mot Vågen og effektiv atkomstgate fra Løkkeveien. Det 

aller nordligste bygget faller ut av denne sammenhengen. 

Transformasjonen i området knytter seg mest til arealene nærmest 

Løkkeveien. 

199? 

Fremtidige planer vil kunne styre utviklingen langs den gamle og 

viktige traseen Løkkeveien. Med omlegging av Uelands gate opp mot 

Tanke Svilands gate vil Løkkeveien få et nytt endepunkt ved Hertervigs 

plass. Planlagt bebyggelse i nordre del vil være betydningsfull for 

avslutning av området samt viktig for overgangen til området Bjergsted 

og Gamle Stavanger. I Løkkeveiens søndre del vil det være avgjørende 

å planlegge for bebyggelse med en god avslutning mot Kannikgata. 



VIKTIGE SAMMENHENGER: LØKKEVEIENS UTSTREKNING I LAND- 

SKAPET 

1800 

Løkkeveiens opprinnelige 

utstrekning i landskapet. 

1994 

Løkkeveiens utstrekning i 

landskapet i dag. 

115



ULIKE SONER INNENFOR OMRÅDET: LØKKEVEIEN 

Soner i sterk transformasjon 

Aksonometrisk skisse fra idag. Svertede hus er i kraftig 

transformasjon og trenger nye organiseringsprinsipper. 

Bebyggelse fra slutten av1800-tallet 

Aksonometrisk skisse som viser et delvis 

sammenhengende område med småhusbebyggelse 

hovedsaklig fra slutten av forrige århundre. 

Kvartalet overfor kommunens administrasjonsbygg i Olav Kyrres gate 23. Kvartalet er i 

sterk transformasjon. 

Større bebyggelse fra det 19. århundret 

Aksonometrisk skisse som viser tre soner med 

hovedsaklig større bebyggelse fra dette århundret. 




TRANSFORMASJON AV ST. OLAV 

1973 

1994 

Planskisse fra 1973. Området har hovedsaklig 

ortogonalstruktur, med et udefinert 

storkvartal midt i. Bebyggelsen er i stor 

grad preget av relativt små hus. 

Planskisse fra 1994. Området har fremdeles 

hovedsaklig ortogonalstruktur. Kvartalene er 

store og preget av tett bebyggelse med høy U- 

grad. 

St. Olav i dag. 

Under: 

Oppriss langs Vestre Platå, sett fra Stavanger sentrumssone. 


117


Madlaveien 

Området ligger på byens vestre platå. Det befinner 

seg i det karakteristiske søkket i dalsiden, dannet 

av Kannikbekken som rant fra Mosvatnet ned til 

Breiavatnet. Nordover stiger kotene mot 

Byhaugen, sørover mot Vålandshaugen. 

Kannikgata er områdeavgrensning mot nord. Mot 

sør er det satt grenselinje i Leiv Eriksons gate, 

Tjodolvs gate og Peder Klows gate. Furras gate/ 

Madlaveien avgrenser området mot øst. Grensene 

knytter seg til den delen av bebyggelsen som har 

blitt påvirket av viktige vegtraséer. 

Rutenettsregulering preger bebyggelsen i området. 

Det er kvartaler i transformasjon, hovedsakelig 

påvirket av store, viktige vegføringer. Madlaveien 

ligger i retning øst-vest og Motorveien (E18) er 

koblet til denne fra sør. 

Funksjonene i området er boliger, butikker, institusjoner 

og kontorer. 

Hovedkonfliktene skyldes uklarheter omkring bruk 

og utforming av arealene langs noen av byens 

viktigste og mest trafikkerte vegbaner. Infrastrukturen 

utvides uten at bebyggelse og brukere har 

tilpasset seg en ny situasjon. Sonen mellom 

trafikkårene og boligbebyggelsen bak blir et uklart 

belte inntil nye reguleringsforhold tillater endringer 

som samsvarer med den nye situasjonen. 




HISTORISK UTVIKLING: MADLAVEIEN 

1973 

Tidlig på 1970-tallet kom Motorveien som fikk sitt nordre 

endepunkt i forlengelsen av Erling Skjalgsons gate tilkoblet 

Madlaveien. Lite av bebyggelsen ble fysisk berørt, men det etter 

hvert så hierarkiske gatenettet igangsatte en langsom 

transformasjon av kvartalene. Tomtene langs byens viktigste 

innfartsåre fra sør ble attraktive til næringsformål. 

Boligkvaliteten i denne delen av kvartalene ble redusert. 

Bebyggelsesstrukturen var fysisk relativt intakt, bort sett fra 

større bygg som ble plassert på ledige tomter (eks. 

Saniteten,Ynglingen). 

1911 1973 

Ca. 1900 

Utbyggingen av området tok til helt på slutten av 

forrige århundre. Det var karakteristiske kvartaler 

med frittstående hus på relativt små tomter. Husene 

er hovedsaklig bygget i tre. St. Svithuns gate, 

nåværende Madlaveien, som førte trafikken mot 

Tjensvoll, ble tilpasset i rutenettet med en slak bue 

mot sør slik vi kan se i dag. I 1911 var alle 

kvartalene nesten fullt utbygget, bortsett fra ett som 

var park. 

1994 

På slutten av 80-tallet ble Motorveien og Madlaveien ytterligere 

utvidet. Flatearealet økte betraktelig på grunn av Motorveiens 

mange filer, rundkjøring og økte krav til siktlinjer o.l. Men dette 

fikk også romlige konsekvenser for området. 

Fotgjengerunderganger, støyskjermer/jordvoller, høytsittende 

skilting osv. “spiste” seg ytterligere utover i eksiterende 

bebyggelse og miljø. Kvartalene i dette vegkrysset er i dag i 

oppløsning, og trenger nye organiseringsprinsipper å styres 

etter. 

Transformasjonen av kvartalsbebyggelsen generelt langs 

Madlaveien, viser i dag klare tendenser til endring av 

opprinnelig karakter. Mange ulike årsaker, som for eksempel 

økte tomtepriser, sentrumsnærhet, gode atkomstforhold o.l. har 

ført til større krav til utnyttelse av arealene. Vi ser at 

kvartalsbebyggelsen utvikles mot tettere karréer. 

Hovedintrykket er imidlertid fremdeles at kvartalene består av 

både frittliggende hus og mer sammenhengende bygningsmasse. 

Det bør tas stilling til de byplanprinsippene som skal gjelde for 

bebyggelsen i området. 

1994 


119



TRANSFORMASJON I TRE KVARTALER: MADLAVEIEN 

1911 

1994 

Kvartalene har frittliggende hus 

på relativt små tomter. Husenes 

karakter og plassering bidrar til at 

delområdet oppfattes som 

homogent. 

St. Svithuns gate er en hovedtrase, 

mens de øvrige gatene er 

likeverdige. 

Kvartalene er i transformasjon. 

Tomtene langs Madlaveien er 

startet med å bli tettere bebygget. 

Dette har utviklet seg nordover i 

kvartalene. Tomtestrukturen er 

sammensatt, både små og svært 

store tomter i ett og samme 

kvartal. Bygningstypene er i 

endring, det samme gjelder 

dimensjonene og materialbruken. 

Vegnettet slik det er idag. 

Madlaveien er betraktelig utvidet. Ingen gater krysser 

over Madlaveien. Det har oppstått blindgater og 

enveisreguleringer. 

Kvartalenes lokalisering i området. 




TRANSFORMASJON: VEGFØRINGER PÅVIRKER BEBYGGELSEN LANGS MADLAVEIEN 

1973 1994 

Motorveien har fått sitt endepunkt mot Madlaveien. Det nye 

vegkrysset "spiser" noe av bebyggelsen, men strukturen i områder 

er fremdeles tydelig. 

Motorveien er utvidet arealmessig, men også romlig. Vi har fått 

fotgjenger underganger, støyskjermer/jordvoller, høytsittende 

skilting m.m. Vegkrysset "spiser" seg utover mot bebyggelsen. 

Kvartalene rundt krysset er støyutsatte og i kraftig transformasjon. 


121


Bergelandsgata 

Området ligger på byens østside, i skråningen opp 

mot Storhaug. Det er orientert mot nordvest. 

Områdegrensene går i gatene: Pedersgata mot 

nord, Store Skippergate, Nedre Dalgate og 

Vaisenhusgata mot øst, Erichstrups gate mot sør og 

Bergelandsgata mot vest. Grensene er hovedsaklig 

bestemt ut i fra topografi, funksjoner, bebyggelsesstruktur 

og infrastruktur. 

Bebyggelsen er organisert etter rutenettsmønster. 

Viktige vegbaner som Bergelandsgata og Pedersgata 

påvirker bebyggelsen i dag. Husenes alder 

spenner fra tidlig 1800-tall til dagens arkitektur. 

Dimensjoner, materialbruk og funksjoner varierer. 

Det er boliger, butikker, forsamlingslokaler, 

offentlige institusjoner og kontorer i området. 

Hovedkonfliktene er motstridende brukergrupper, 

uklare bebyggelsesprinsipper ved etablering av 

nybygg og økende trafikkarealer. Området er en 

overgangssone mellom tett sentrum og mer åpen 

boligbebyggelse. 




HISTORISK UTVIKLING: BERGELANDSGATA 

1870 

1870 

Deler av området var bebygget tidlig på 1800- 

tallet. Bebyggelsesstrukturen var da lineær, slik at 

husene orienterte seg langs gatene. Langs 

Hetlandsgata og Pedersbakken var det mindre 

trehus. På 1870-tallet var området fullt utbygget, 

men da etter kvartalsstruktur. Her var det altså 

skjedd en transformasjon av organiseringsprinsipp 

fra lineær til ortogonal bebyggelsesstruktur. 

Området hadde bebyggelse av hovedsaklig 

homogen karakter, bortsett fra kvartalene nærmest 

Nytorget og St. Petri kirke, hvor det var større 

offentlige institusjoner. 

1973 

På 1970-tallet ser vi at området har en mer 

sammensatt karakter. Enkelte kvartaler består av 

nyere og større hus i kontrast til opprinnelige små 

trehus. Dette gjelder kvartalet med boligblokken i 

Pedersgata, og det noe uklare kvartalet med 

politistasjon og eldre bolighus. Ett kvartal er fylt av 

tre større bygg, dagens Tinghuset, Metodistkirken 

og "Totalen". 

1973 

1994 

Inngrepene med plassering av større bygg spredt i 

området som tok til på 1960-tallet, har fortsatt frem 

til i dag. Utviklingen av Bergelandsgata som en 

viktig trafikkåre, har medført en fortetting av 

bebyggelsen langs denne. Tomtestrukturer, 

bebyggelsestyper, materialbruk og dimensjonering 

er kraftig endret. Men fremdeles finner vi 

hovedsaklig eldre intakt trehusbebyggelse langs 

Vaisenhusgata og Nedre Dalgate. Dette gjenspeiler 

områdets “dilemma", mellom tett by og åpnere 

boligbebyggelse. 


1994 

123



TRANSFORMASJON I ETT KVARTAL: IMI-BYGGET 

1870 

1994 

Planskisse av bebyggelsen i 

kvartalet fra ca. 1870. 

Små trehus på små tomter. 


kvartalet i dag. 

Ett stort hus som dekker 

halve kvartalet, mot 

oprinnelige småhus som 

delvis forsvinner. 

Kvartalets lokalisering i området. 

Aksonometrisk skisse av kvartalet 

ca. 1870. 

Aksonometrisk skisse av 

kvartalet fra 1994. 

Imi-bygget i Bergelandsgata er et typisk eksempel på hvordan 

bebyggelsesstrukturen endres fra tradisjonell tett 

småhusbebyggelse med bakgård til store bygninger som fyller 

ut hoveddelen av et kvartal. 




TRANSFORMASJON I ETT KVARTAL: PEDERSGATA-BLOKKA 

ca. 1870 1994 


kvartalet fra ca. 1870. 

Vegnettet er hierarkisk 

oppbygget. Rutenettsgater 

og eldre gatestruktur på 

tvers av dette. Kontakt 

mellom Øvre og Nedre 

Blåsenborg. Skisse fra ca. 

1870. 


kvartalet slik det er idag. 

Vegnettet i og rundt 

kvartalet slik det oppfattes i 

dag. Restene av eldre 

gatestrukturer er borte inne 

i kvartalet. Kontakten 

mellom Øvre og Nedre 

Blåsenborg er brutt. 

Kvartalets lokalisering i området. 


bebyggelsen ca. 1870. 



bebyggselsen slik den fremstår i 

1994. 

Høyblokka i Pedersgata er et eksempel på 

hvordan ett bygg har transformert den 

opprinnelige gate- og eiendomsstrukturen. 

125



TRANSFORMASJON I BEBYGGELSESSTRUKTUR OG GATENETT: BERGELANDSGATA 

1800-tallet 

1800-tallet: Offentlige institusjoner og åpent 

gjerde. Organisk boligstruktur rundt 

Pedersgjerdet. 

Vegnettet fra tidlig 1800-tall. 

1911 

1911: Bergelandsgata er trukket igjennom mot 

Nytorget. Bebyggelsen er delt inn i kvartaler. 

Uklar struktur i nordre del. 

Viktige vegforbindelser som var 

strukturerende for bebyggslesen i 

Pedersgata og Hetlandsgata. 

Vegnettet med kvartalsregulert mønster fra 

1911. 

1994 

1994: Flere større bygg er kommet til. 

Kvartalet mellom Nytorget og Brødregata er 

utydelig. Boligbebyggelsen går i oppløsning. 

Vegnettet slik det framstår i dag. Fremdeles 

uklarheter mht. gatenettet mellom Nytorget og 

Brødregata. 



Badedammen (Strømsteinen) 

Badedammen-området ligger i byens østre del, i 

kontakt med Byfjorden. Badedammen som område 

avgrenses tydelig i sør mot Nedre Banegate, og på 

utsiden er området avgrenset av fjorden. I 

Svankevigå er det mest naturlig å sette områdegrensen 

i Støperigata, dvs. der reperbanen tidligere 

sluttet. På bysiden har de senere års utfyllinger 

fjernet Banevigå, slik at kilen mellom Amocobygget 

og Indre Steinkar er eneste gjenværende 

rest. Både historisk og i dagens situasjon virker 

dette som den mest leselige avgrensning. 

Strømsteinen har opprinnelig bestått av noen 

mindre holmer og de to vikene Banevigå og 

Svankevigå. Allerede før byutvidelsen i 1849 var 

strandlinjen fullt utbygget med sjøhus, og 

utfyllingene påbegynt. Boligbebyggelsen ble reist 

etter reguleringsplanen av 1869, i samme periode 

som Badedammen ble anlagt. 

Hovedproblemene i området i dag er at det er 

karakterisert av store åpne arealer og fragmenter av 

ulike bebyggelsesstrukturer. Rundt århundreskiftet 

begynner den første transformasjonen av området, 

da hermetikkindustrien begynner å erstatte sjøhusbebyggelsen, 

en prosess som har fortsatt helt opp i 

våre dager. Byggingen av Bybrua førte til omfattende 

riving og området har i dag mer ubebygget 

areal enn på de siste 125 år, samtidig som det 

fortsatt foretas store utfyllingsarbeider. 


127



HISTORISK UTVIKLING: BADEDAMMEN 

1865. Like etter byutvidelsen 

Orografisk transformasjon har såvidt begynt, strandlinjen endres 

med utfyllinger i forbindelse med kamstrukturen av 

sjøhusbebyggelse. Begynnelsen til Ramslandsbergjets 

boligbebyggelse utbygges lineært langs to veifar. To kommunale 

anlegg innerst i Banevigå får betydning for områdets utvikling; 

Bygningene for Mudderprammen og kommunens 

materiallagertomt. 

1865 1875 

1875. Etter områdets første regulering 

Utfyllinger, særlig anlegget av Badedammen og planering i 

forbindelse med denne, utgjør ytterligere orografisk 

transformasjon, landskapet kan ikke lenger leses som ulike 

holmer. Badehuset i Svankevigå, sammen med reguleringen av 

Badehusgata, blir senere styrende for Ramslandsbergjets 

“avskalling”. 

Boligbebyggelsen på Ramslandsbergjet er fullt utbygget, og den 

lineære strukturen har utviklet seg til en grenstruktur. 

Boligbebyggelsen mellom Badehusgata og Nedre Banegate 

utbygges som kvartalsstruktur. Tomten der kommunens 

mudderprambebyggelse har stått blir stående ubebygget. 

1973 

1994 

1973. Området på sitt mest utbygde 

Utfylling av Banevigå og skjæringen på Ramslandsbergjets 

sydside utgjør de viktigste orografiske endringer. Utfyllingen av 

Banevigå begynner å viske ut områdets tydlige avgrensning mot 

vest. 

Kamstrukturen langs sjøen er delvis transformert, eiendommer 

er slått sammen og sjøhusene er erstattet med større 

næringsbygg, særlig industri. Etter som eiendommene utvides 

viser bebyggelsen færre spor etter opprinnelige strukturer. 

Innerst i Svankevigå er området utbygget med industribygg i en 

tilnærmet kvartalsstruktur. 




1994. Utfyllinger og klar for videre utbygging 

Området preges av store ubebygde arealer og 

fragmenter av bebyggelsesstrukturer. 

Utfyllinger i forbindelse med utbyggingen av Amocobygget 

og Indre Steinkar uleseliggjør Badedammen som 

halvøy. Parkeringsbehovene har ført til at alle deler av 

Ramslandsbergjet som ikke er bebygget, er sprengt bort. 

Den orografiske transformasjonen av området er 

bortimot total. 

Store kommunikasjonsutbygginger har influert på 

området, både Bybrua, Kulverten og 

Bergelandstunnelens munning. 

Den opprinnelige kamstrukturen langs sjøen er kun 

lesbar under Bybruas brokar. Kvartalsstrukturen 

mellom Badehusgata og Nedre Banegate er amputert 

mot øst, pga riving i forbindelse med Bybrua. 

Næringsbyggene fra “hermetikkperioden” er i stor grad 

revet. 

(Se forøvrig en nærmere historisk gjennomgang av 

Badedammen-området v/ Unnleiv Bergsgard kapitel 7.) 

TRANSFORMASJON: LANDSKAP 

Utfyllinger fra 1875-1975 

Svart skravur markerer utfylt havneareal fra ca. 1875 

til 1975. 

Utfyllinger fra 1975-1994 

Banevigå og Svankevigå er tydelige 

viker og gir Badedammen-området 

halvøykarakter. Aksonometrisk skisse 

fra 1875. 

Kun en liten del av Ramslandsbergjet er igjen av det 

opprinnelige landskapet i Badedammen-området. 

Svart skravur markerer utfylt havneareal fra 1975 til 

1994. 

Banevigå er helt borte, og Svankevigå 

er i ferd med å fylles igjen. 

Badedammen-områdets 

landskapstrekk viskes ut. 


129

Norsk Fly og flyfoto A.S. 


7. EN NÆRMERE HISTORISK GJENNOMGANG..... 


Vi har valgt å gi en nærmere historisk gjennomgang 

av noen områder i sentrum. Dette gjelder de 

to hovedutviklingsområdene i sentrum: Bjergsted 

og Badedammen, samt tre satsningsområder i 

sentrum: Torget/Skagen, Sølvbergjet/Østervåg og 

Nedre Blåsenborg/Verket. Det historiske materialet 

vil være viktig referansegrunnlag i den videre 

planleggingen- og for prosjektvurdering i områdene. 

Til sist presenteres tre av de eldste boligområdene i 

sentrum: Straen, Rosenkildehagen og 

Thorsamarkå. Dette materialet illustrerer ulike 

bebyggelsesstrukturer og hvordan byen har vokst 

fram, fra å være "selvgrodd" på 1830-tallet, til de 

første private punktreguleringene på 1840-tallet og 

de første offentlige rutenettsplanene etter bybrannen 

i 1860. 

Dette kapittelet er utarbeidet av tidligere 

byantikvar Unnleiv Bergsgard og Stavanger 

Arkitektforening : 

Unnleiv Bergsgard har skrevet delen om 

Bjergsted og Badedammen, samt supplert 

de eldre kartene med tilleggsopplysninger. 

Stavanger Arkitektforening har i forbindelse 

med bokprosjektet: "En by tar form" 

utarbeidet kartskissene fra Torget/Skagen 

og Sølvbergjet/Østervåg, samt illustrasjonene 

fra de tre eldre boligområdene: 

Straen, Rosenkildehagen og Thorsamarkå. 

Badedammen/Strømsteinen 

1952. 

I 1952 var ennå landskap og 

bebyggelse relativt intakt: 

Badedammens særegne form 

med vikene langt inn og 

kransen av sjøhus mot fjorden. 

Foto: Widerøe (Byarkivet). 

Rosenberg 1952. Strandkaien, 

Middlethons kullager, 

Trådstiftfabrikken og 

Gassverket. Det er i dag store 

planer for området, med ny 

utenriksterminal og nytt 

kontor- og boligprosjekt: 

Straen Terrasse. 



131

En nærmere historisk gjennomgang ... 


Bjergsted/Sandvigå 

Bjergsted-området har en mangslungen forhistorie. 

For en oversikt kan området deles i: 

- Bjergsted 

- Bybergstykket m.m. 

- Sandvigå 

BJERGSTED 

«Nattmannsstykket» 

Ifølge Jens Zetlitz prosadikt «Egenæs» ble hodene 

på dem som ble henrettet på retterstedet i 

Sandvigen, satt på stake på berget i den nordlige 

del, som da nok ikke var skogbevokst. Området ble 

senere kjent som «Nattmannsstykket», bolig for 

byens «renovasjonsvesen». 

Lystgård - med navnet Bjergsted 

Området var en del av den store Eiganes-eiendommen, 

som fra 1771 ble delt opp i løkker og festet 

bort, senere solgt, til borgere av byen. Det som 

senere ble Bjergsted var Løkke Litra E, som fra 

1780-årene etter tur ble festet av tre kjente Stavanger-kjøpmenn, 

sist av Johan Henrich Dahl. 

I 1822 ble løkken festet av organist og kjøpmann 

Boye Pettersen, som kom fra landsbyen Bergstetrude 

i Holstein og skapte seg et landsted her som 

han kalte «Bjergsted». I 1834 kjøpte han dessuten 

løkken sønnenfor, Litra F, som fra 1794 hadde vært 

festet av Byfoged O.A. Løwold, og Bjergsted fikk 

noenlunde sine nåværende grenser. 

I 1854 kjøpte Stadshauptmand L.W. Hansen Løkke 

E og F og anla en storstilt lystgård med bl.a. ny 

hovedbygning, tegnet av arkitekt C. F. von der 

Lippe og parkanlegg, tegnet av gartner P.H. Poulsson. 

Året etter kjøpte Hansen også det såkalte 

«Bybergstykket»*. 

Karantenestasjon og epidemilasarett 

Stadhauptmandens sønn, Wilhelm Hansen, ble 

leder av handelshuset Køhler. Etter handelshusets 

fallitt i 1883 overtok Stavanger kommune den store 

eiendommen og brukte Bjergsted til karantenestasjon 

og epidemilasarett (reservelasarett til 1920). 

Utstillingsområde og folkepark 

Ved siden av kommunens bruk av Bjergsted, 

begynte området allerede fra 1890 å få en ny 

funksjon. Da arrangerte Stavanger Turistforening 

utstilling og oppførte stabburet, musikkpaviljong 

m.m. Dermed ble Bjergsted utstillingsområde og 

folkepark. I 1901 fikk Stavanger Turnforening 

anlagt idrettsplass på det som senere ble festplass. 

Til den store jubileumsutstillingen i 1925 ble ny 

hovedinngang anlagt, Tastagata ble opparbeidet, og 

en større utstillingspaviljong (seinere Hall 1) 

oppført m.m. Til Norges Varemesse i 1933 ble ny 

utstillingspaviljong oppført nedenfor hovedpaviljongen 

(seinere Hall 4), og fra 1936 fungerte 

området også som fornøyelsespark. 

Under tysk okkupasjonen brant hovedbygningen i 

1941, men fra 1946 av fungerte igjen området som 

folke- og fornøyelsespark. 

Rogalandsmessen og Kuppelhallen 

I 1960 åpnet Rogalandsmessen her med Kuppelhallen 

(Hall 3) og en annen ny utstillingspaviljong 

(Hall 2). I 1969 ble Rogalandsmessen avviklet og 

. de eldre utstillingspaviljongene (Hall 1 og 4) revet. 

Musikksenter 

Siste fase er så at Musikkonservatoriet åpnet i sitt 

nybygg i 1979, Konserthuset (i ombygget Kuppelhall) 

i 1983 og Musikkskolen (i den ombyggede 

Hall 2) samme år. I tillegg ble området parkmessig 

omarbeidet. 

BYBERGSTYKKET M.M. 

- fra reperbane og landsted via oljeraffineri til 

boligkompleks. 

Reperbanen 

Fra 1770-årene ble det drevet reperbane langs 

vestsiden av ytre del av Løkkeveien. Repslager 

Gert Gertsen fra Bergen fikk bygget seg våningshus 

på trekanten mellom Løkkeveien, Tastaveien 

(nåv. Rosenberggata) og det senere 

«Bybergstykket». Reperbanen må tydeligvis da ha 

ligget langs bakken opp mot Tastaveien 

(Rosenberggata). Repslager Cornelius Middelthun 

fra Bergen, som overtok i 1787, må tydeligvis ha 

anlagt reperbanen lengre nede, på nedsiden av det 

senere «Bybergstykket». Reperbanen ble etter tur 

overtatt av flere kjente Stavanger-repslagere inntil 

Stadshaupt-mand L.W. Hansen kjøpte og rev den i 

1855. 

*Det ser ut til navnet "Bybergstykket" senere er blitt 

brukt om alt som lå utenfor Boye Pettersens 

opprinnelige Bjergsted, som var blitt kraftig inngjerdet 

av Hansen/Poulsson, altså også om Løkke F, mens 

dagens betegnelse er noenlunde i samsvar med det 

egentlige "Bybergstykket". 


Bjergsted ca. 1860, Utsnitt av Torstrups kart (Byarkivet). 


133



Løkken 

Middelthun hadde i 1794 solgt selve løkken til 

Byfoged Oluf Andreas Løwold, som altså også 

festet løkken Litra F. Han bygde seg landstedet 

«Olufsroe». Etter hans død i 1838 overtok Jens 

Willumsen Byberg, hvis navn har fulgt løkken 

seinere, og i 1855 L. W. Hansen. 

Byens mark 

På den sørligste trekanten ble i 1859 et bolighus 

fra Toldbodtomten på Strandkaien gjenoppført og 

innredet til Sandvigen Almueskole. Etter senere 

utvidelse ble skolen nedlagt i 1925 (og brukt som 

lager for E-verket). På tomten nedenfor oppførte 

Stavanger Haandverker-stiftelse i 1881 et hus med 

aldersboliger, fra 1916 overtatt av Stavanger 

kommune og brukt til boliger for vanskeligstilte 

(«Dantens helvede»). Reperbanehuset på Gert 

Gertsens opprinnelige tomt ble i 1896 kjøpt av 

Sandvigens Lesehjem for Gutter. Disse bygningene 

ble revet i 1980-årene for å gi plass til Bjergsted 

Terasse og til gateomlegginger. 

Industrien 

Den første industrielle virksomhet i området kom 

allerede i 1865, da Gassverket ble anlagt på begge 

sider av Rosenberggata. Etter Handelshuset 

Køhlers fallitt i 1883 overtok Stavanger kommune 

også «Bybergstykket». Her ble i 1900 Stavanger 

Potetsmelfabrik anlagt på nedre del, senere Stavanger 

Oljemølle, som i 1923 ble overtatt av Lilleborg 

fabrikker, - inntil i 1985 da Stavanger Boligbyggelag 

overtok tomten og oppførte «Bjergsted Terrasse», 

boligbebyggelse med nytt hovedkontor for Bjergsted 1917. 

Sparebanken Rogaland. 




SANDVIGÅ 

- fra rettersted via skipsverft til containerhavn. 

Rettersted 

På 1600 - tallet under hekseprosessene har det vært 

rettersted her. 

Skipsverft og sjøhus 

Allerede i 1793 hadde Jacob Kielland etablert 

skipsverft på del av Frederik Rosenkildes opprinnelige 

Egenæsløkke Litra D, «Rosenberg». Fram 

til firmaet Jacob Kielland & Søn ble oppløst i 

1863, ble det har bygget i alt 55 skip foruten 10 

ombygginger. 

Utenom Kiellands verft var det her på begynnelsen 

av 1800-tallet bare tre sjøhus, oppført av kjente 

Stavanger-kjøpmenn, Søren Cordsen og Plough & 

Sundt på begge sider av Sandvigsbryggen og Johan 

Henrich Dahl nedenfor det senere Bjergsted. 

Fram til 1860-årene ble sjøhusrekken fullt utbygd. 

Trehuset på Sandvigå 27 ser ut til å være bygd da. 

Senere ble Bernerverven etablert nord for 

Sandvigsbryggen. 

lagerbygning på Sandvigå 24 reist. 

I 1897-98 ble Stavanger Traadstiftfabrik og Stavanger 

Beslagfabrik (senere De Forende Laase- og 

Beslagfabrikker, Trio) reist på selve «Rosenberg». 

Containerhavn og kulturbygg 

I 1970-årene kjøpte Stavanger havnevesen opp 

bygningene i Sandvigå, de gjenværende sjøhusene 

ble revet og kaiarealet oppfylt for containerhavn. I 

1986 gikk imidlertid, etter stor politisk strid, 

bystyret inn for at Sandvigå 27 skulle 

rehabiliteres. Dermed er havneplanene under 

revurdering. Disponeringen av Sandvigå 24 var 

overlatt private forretningsinteresser, men bygningen 

skal gå tilbake til kommunen i 2003. En rekke 

kulturinstitusjoner, bl.a. Internasjonalt kultursenter 

og flere musikkorganisasjoner har etablert seg i 

bygningene. 

Industrien overtar 

I 1895 ble Rosenberg Mekaniske Verksted etablert 

på det tidligere Jacob Kielland & Søn’s verft. I 

1916 ble verkstedet flyttet over til Buøy, og senere 

overtok Lilleborg Fabrikker tomten i Sandvigå. 

I 1908 overtok Concord Canning Co Sandvigå 27, 

bygget gavlbygningen på nordsiden av trehuset og 

i 1912 midtfløyen langs gata og gavlbygningen på 

sørsiden. I 1912 ble Chr. Bjelland & Co A/S 

Bjergsted da Norges Varemesse ble arrangert i Stavanger sommeren 1933. Utstillingshallen i forgrunnen var en 

gave fra Stavanger Handelsforening ved byjubileet i 1925. I forgrunnen til høyre Lilleborg fabrikker. 



135




Badedammen/Strømsteinen 

Strømsteinen - sjøhus og skipsverft 

Strømsteinen har tydeligvis opprinnelig vært tre 

store holmer, med et så grunt part innenfor at på 

midten av 1800-tallet var i alle fall den ene av de 

innerste blitt landfast. Den ytterste (der de ytterste 

brupillarer står i dag) var en virkelig holme, 

forbundet med fastlandet med en klopp. I «bassenget» 

mellom holmene lå det dessuten en stor stein, 

muligens opphavet til navnet "Strømsteinen". 

Strømsteinen er den korrekte betegnelse på området. 

Navnet «Badedammen» har imidlertid også 

solide historiske røtter. I bystyreforhandlinger etter 

byutvidelsen i 1849 argumenteres det for å erverve 

noe sjøgrunn ved innløpet i nord («Sylfidestøna») 

- "fordi herigjennem gaar indløbet til Badedammen 

paa Strømstenen, der fra umindelige 

Tider har vært benyttet av Byens indvaanere til 

Badested -". 

Badedammen og andre badesteder 

Allerede før Strømsteinen var blitt innlemmet i 

byen, ved byutvidelsen i 1849, var det meste av 

sjøhusbebyggelsen her reist, i første rekke av byens 

større handelshus. Midt på 1800-tallet var det her 

dessuten fem skipsverft (jfr. kart fra 1865). Boligbebyggelsen 

på Ramslandsbergjet kom opp først 

etter byutvidelsen (1849). 

«Byens Badehus» i Banevigå måtte i 1850-årene 

vike plassen for utfylling («Cederberghs Brygge», 

i tilknytning til malermeste Cederberghs ca. 340 m 

lange reperbane mellom nåværende Nedre og Øvre 


Banegate). 

Badaanstalten (på 1917 - kartet kalt Badehus) ble 

revet i 1920-årene. 

Badedammen opparbeides 

I 1872 behandlet bystyret en henvendelse til 

Stavanger Magistrat og Formannskab fra «121 af 

Byens indvaanere», hvorav 47 stilte ca. 160 Spd. 

til disposisjon for opparbeidelse av Badedammen. 

Stadsingeniøren ved assistentingeniør H. Lange 

utarbeidet planer for: 

- tømming, oppmudring, utdyping av begge utløp, 

som etterpå skulle dekkes av en voll rundt 

dammen 

- oppførelse av skur, plattform på «Stenen» med 

bruforbindelse 

- beplantning med ca. 8000 pilestikninger rundt 

dammen 

Stadsingeniøren foreslo å ikke dele dammen med 

skillevegger, da det anses «bedre at inddele Tiden 

for Dammens Benyttelse --- ifald tillige Pigebørn 

skulle komme til at benytte den». 

Bunnen kunne eventuelt forsynes med et sandlag 

«hvilket ved indkjøp af en Ballast lettelig vil kunde 

skje». Etter en del innvendinger fra formannskapet, 

ble stadsingeniørens forslag i hovedsak godkjent. 

Hermetikkindustrien rykker inn 

Dermed fikk området den form som det i hovedsak 

har beholdt like opp til det siste. Sjøhusbebyggelsen 

ble etter hvert bygget noe ut. 

Omkring 1900 kom imidlertid en ny fase i områdets 

liv, da hermetikkindustrien dels rykket inn i de 

gamle sjøhus dels bygget nye anlegg. I 1917 var 

det 11 hermetikkfabrikker i området (jfr. kart fra 

1917). 

Striden om Badedammen 

I 1958 vedtok formannskapet at Badedammen 

skulle fylles igjen, men det reiste seg en opinionsstorm, 

som førte til at bystyret i stedet vedtok å 

ruste opp Badedammen. 

I 1986 vedtok bystyret å utlyse en nordisk arkitektkonkurranse 

om utbygging av Badedammenområdet, 

vesentlig for boligbebyggelse. Konkurransen 

ble vunnet av den britisk-svenske arkitekten 

Ralph Erskine med et storstilt prosjekt, som ble 

lagt til grunn for den reguleringsplanen som 

bystyret vedtok i 1988. 

Motstående side: Strømsteinen ca. 1860. Utsnitt av 

Torstrups kart (Byarkivet). 

137



Oversikt over hermetikkfabrikkene i Strømsteinen 

1. Badehusgt. 5a, nybygg, Claus Andersens Enke 1888 

2. Verftsgt. 24 a,b og 26a, sjøhus, 

Holmens Preserving Co. 1894 

3. Sjøhusgt. 8, 10 og 12, sjøhus, 

Møllers Preserving Co. 1896 

4. Sjøhusgt. 14, sjøhus, Sveriges Förenade, 

Konservefabrik 1901 

5. Verftsgt. 22-24, sjøhus, Chr. Bjellands fabrikk nr.3 

"Sardinen", 1902 

6. Verfsgt. 36-38 sjøhus, Stavanger Preserving Co. 1905 

7. Sjøhusgt. 6-12, sjøhus, Chr. Bjelland & Co. 1906 

8. Banevigsgt. 7, nybygg, Fram Preserving Co. 1907 

9. Badehusgt. 33, nybygg, Claus Andersens Enke 1907 

10 Badehusgt. 27-31, sjøhus, Star Canning Co. 1908 

Chr. Bjelland & Co. 1909 

11. Banevigsgt. 5, nybygg, Ocean Packing Co. 1916 

Strømsteinen/Badedammen 1917. 




Tre endringsområder i 

sentrum 

Dette materialet viser utviklingstrinn i to sentrale 

områder på Sentrumshalvøya, samt et område i 

Østre bydel som er foreslått som satsningområde i 

Kommunedelplan Stavanger sentrum 1994-2005. 

A. Torget/Skagen 

Torget/Skagen hører til de eldste deler av sentrum, 

samtidig som det er et svært aktivt og sentralt 

byområde idag. I Kommunedelplan Stavanger 

Sentrum 1994-2005 er Torget sammen med Indre 

del av Vågen et satsningsområde som skal gis ny 

utforming. 

B. Sølvbergjet/ Østervåg 

Sølvbergjet/Østervåg er "Indrefileten", den mest 

intakte delen av Sentrumshalvøya. Utenom den 

store kulturhistoriske og antikvariske verdi av 

området, er dette også et levende boligområde. 

C. Nedre Blåsenborg/Verket 

Nedre Blåsenborg/Verket har også antikvarisk 

verdi og verdi som et levende boligområde i dag. 

Området har gjennomgått store forandringer i 

forbindelse med vegprosjektene: Bybrua, Storhaugkulverten 

og Bergelandstunnelen. 

Kartet viser de tre endringsområdene, samt 

plasseringen av tre eksempler på eldre boligområder og 

bebyggelsesstrukturer i sentrum. 


139

En nærmere historisk gjennomgang ... tegningene er fra boka "En by tar form" v/SAF 


A. Torget/Skagen 

- i t r e u t v i k l i n g s t r i n n 

Torget /Skagen (inkludert Domkirken) er tatt med 

fordi det et av de store prosjektområdene i 

Kommunedelplan Stavanger Sentrum 1994-2005. 

De tre utviklingstrinnene viser forandringer av 

området fra tidlig 1800-tall til i dag. 

I 1815 var sjøhusrekken med terrassehagene bak 

den dominerende bygningsstrukturen. 

I 1865 begynner kvartalene bak å tette seg til i 

lineære strukturer; hus langs gatene Skagen og 

Kirkegata, og Torget får en klar definering med tett 

bebyggelse rundt. 

I 1987 er alle terrassehagene bygget igjen. 

Utfyllinger og veganlegg har forandret kommunikasjonen 

radikalt, men også situasjonen for sjøhusene 

som nå ligger "på land". Store bygninger: 

Torgterrassen og Tårngalleriet bryter med gamle 

eiendomsstrukturer og gater. 

1815, Sjøhus-radialtomter rundt Vågsbunnen med terrassehager mellom Skagen og 

Kirkegata. 

1865, Kvartalene nærmest Torget er tettpakket, men ennå finnes åpne partier med 

terrassehager mellom Skagen og Kirkegata. 

1987, Ny bebyggelse bryter inn i den gamle bygninsstrukturen, med nye dimensjoner. 

Terrassehagene er nå helt bygget igjen. 

140 Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994 

1815




1865 1987 

141



Torgets utstrekning i tre utviklingstrinn: 1850, 1865 og 1917. 

"Byens møteplass var Torget med vannpost og handel. Det var imidlertid 

før 1850 ganske lite og trangt. Fra 1850-årene begynte byens 

myndigheter å ekspropriere bygninger og tomter omkring Torget. Ved 

siden av å gi plass til en stadig økende torghandel, skulle dette åpne 

byrommet tjene til å avverge at en eventuell storbrann kom til å spre 

seg til begge sider av Vågen. Fra 1850 til 1900 ble Torgets areal 

tidoblet. Samtidig med at Stavanger fikk en ordentlig torgplass, ble 

rommet mellom Domkirken og Vågen åpnet...." 

"Fra kuriositet til etablert håndverk", Egil Henriksen, Stavanger 


Over: Torget sett fra Kongsgård. Bebyggelsen ligger tett på begge sider av Byfogdsmuget. 

Usignert tegning fra 1830. 

Motstående side: Øvre del av Torget med det gamle Posthuset ca. 1920. Foto: Byarkivet. 





143



B. Sølvbergjet/Østervåg 


Det viktigste skillet innenfor Sentrumshalvøya er 

grensen for Holmenbrannen 1860. Etter brannen 

ble det utarbeidet en ny rutenettsplan for Holmen 

som regulerte bredere gater. Bebyggelsen her 

skiller seg likevel ikke vesentlig fra bebyggelsen i 

indre (søndre) del. 

I den søndre delen, som ikke ble berørt av bybrannen, 

er det eldre gatenettet så og si intakt. Enkelte 

av gateløpene kan spores tilbake til Middelalderen 

(Skagen, Kirkegata, Laugmannsgata, Sølvberggata 

og Steinkargata). Enkeltbygg er derimot skiftet ut, 

på- og ombygget. 

I den sørlige indre delen av Sentrumshalvøya går 

det et skille ved Sølvbergjet. I skråningen mellom 

Sølvbergjet og Østervåg, avgrenset av Breigata i 

nord og Nygata i sør, er det gamle gatenettet, 

bebyggelsesstrukturen og bygningtypene relativt 

intakte. Resten av sørlige Sentrumshalvøy er 

derimot mange nybygg kommet til: bankbyggene, 

Torgterrassen, Marnburgbygget og Strongbygget, 

og Kulturhuset, og nye gater brutt igjennom: 

Nygata og Klubbgata. 

1807: Forholdsvis luftig med hager i det indre av 

kvartalene. 

1865: Strøket er blitt "fullpakket". 1987: Moderne bygg med nye dimensjoner bryter inn i den 

gamle bygningsstrukturen. En viss "utlufting" i det indre 

av kvartalene. 




C. Nedre Blåsenborg/Verket 


Strøket er blitt bygget ut over en forholdsvis lang 

periode og har en blandet bebyggelse fra årene mellom 

1840-1910. 

Nedre Blåsenborg og Smalgangen er gateløp som var 

etablert allerede i 1840-årene. Noe av bebyggelsen 

langs disse eksisterer også i dag og er områdets eldste. 

Området ble etter byutvidelsen i 1848 regulert i et 

enkelt rutenettsmønster. Vinkelgata, deler av Langgata 

og Pedersgata tilhørte Idtzø-marken og ble liggende 

ubebygget i ca. 10 år. 

Deler av kvartaler mellom Mellomgata, St. Hans gate 

og Normanns gate ble ikke regulert før etter 1890. 

Den karakteristiske bygingstypen er 1 1/2 et. hus 

vekselvis med gavl og langside mot gate. Tomtene ble 

utnyttet maksimalt, etterhvert også med en tett uthusbebyggelse 

som preger området i dag. 

Området er i forandring ettersom de siste 20 årenes 

store veganlegg (Bybrua, Kulverten, Bergelandstunnelen) 

har grepet inn i de eksisterende strukturene, 

fjernet gateløp og slått sammen eiendommer. Nye 

større boligprosjekter har erstattet de opprinnelige 

småhusene. 

Strandlinjen er stadig forflyttet lenger utover ved store 

utfyllinger, og situasjonen forandret seg radikalt da 

Amoco-bygget ble bygget på utfyllingen ved 

Banevigå. 

1860: Området ble etter byutvidelsen i 1848 regulert med enkel rutenettsplan, men Vinkelgata, Langgata og 

Pedersgata tilhørte Idtzømarken og ble liggende ubebygget i ca. 10 år. 

1890: Deler av kvartalene mellom Mellomgata, St. Hans gate og Normanns gate ble regulert etter 1890. 

Bergelandstunnelen 

(del av E18-prosjektet) 

Kulverten og 

Bybrua 

1994: Store veganlegg har grepet inn i eksisterende gate- og eiendomsstruktur. Gater er bygget igjen og store 

boligprosjekter har erstattet småhusbebyggelse. 


145



Tre eldre boligområder og 

bebyggelsesstrukturer 

a. Straen: Blidensolstredet 

Blandet empire- og sveitserstilbebyggelse. 

Uregulert strøk ("den selvgrodde by"). 

Stort sett bygget ut i 1830-årene, ett hus som 

utvidelse av et 1700-talls hus, enkelte skiftet ut 

i siste del av 1800-tallet. 

Mål 1 : 200 

Tegninger v/Thorir Helgasson og Unnleiv Bergsgard. 




Mål 1 : 1000 


147



b. Rosenkildehagen: Almenningsgata 

Empirehus fra 1840-årene. 

De første regulerte gater ("punktreguleringer"). 

Mål 1 : 200 




Mål 1 : 1000 


149



c.Thorsamarkå: Olav Kyrres gate 

Senempire fra 1860-årene 

Regulering etter bybrannen i 1860. 

(Brukken gavl i henhold til nye bestemmelser). 

Mål 1 : 200 




Mål 1 : 1000 


151

Sølvberget Stavanger 

Kulturhus. 

Foto: Jon Haug, 

“Lund og Slaatto”, 

Ulf Grønvold, 

Universitetsforlaget 

1988. 


8.S T I L H I S T OR I S K K A V A L K A D E 


Dette kapitlet viser kun et lite utvalg av bygninger i 

Stavanger sentrum. Utvalget er gjort i forhold til 

stilhistorien, der vi prøver å vise én bygning fra 

hver arkitektoniske stilperiode/evt. tidsperiode. Vi 

har konsentert oss om monumentalbygninger og 

større offentlige bygg, der stilapparatet ofte er 

tydeligere enn i bolighus. Ellers vises til Kulturminneplanen 

1994-2005 som tar for seg "Trehusbyen", 

herunder de sentrumsnære boligområdene og 

de viktigste stilperiodene: Klassisisme, Sveitserstil, 

Jugendstil, Sveitser/Jugend-stil, Nyklassisisme og 

Funkis. 

"Stil er den karakteristiske og identifiserbare 

måten et hus er utformet på. Hus som er bygget i 

Europa innenfor samme tidsepoke, har ofte et 

felles formspråk eller stilpreg. Det skyldes blant 

annet samfunnets rådende normer, skikk og bruk. 

De ulike stilartene i arkitekturen oppsto i Europas 

kulturnasjoner, som Hellas, Italia og Frankrike og 

spredte seg fra opphavsstedet til andre land, også 

til Norge. De enkelte land satte så sitt nasjonale 

preg på stilen. Fra Middelalderen og fremover 

følger norsk arkitektur stort sett den europeiske 

stilutviklingen." 

Middelalder 

romansk/gotisk 

1537 - 1700 renessanse 

1650 - 1760 barokk 

1750 - 1860 klassisisme 

(rokokko, louis seize, empire) 

1840 - 1920 sveitser/ 

1860 - 1910 historisme 

1900 - 1920 jugend 

1920 - 30 nyklassisisme 

1930 - 50 funksjonalisme 

1950 - 70 modernisme 

1980 - 90 postmodernisme 

Forenklet tidsakse for stilperiodene i Norge. 

Stilpåvirkningen fra Europa kom noe senere til 

utrykk i arkitekturen i Norge. 

Kilde: "Arkitekturens stilutvikling", Hild Sørby, 

Sølvberget magasin, nr. 2 1995. 

1990 - 2000 (?) 

Detalj, Stavanger Domkirke. 



155

Stilhistorisk kavalkade 


Stavanger Domkirke Kongsgård Skagen 18 - Fred Hansen huset 

Fra ca. 1125, Romansk/Gotisk 

Opprinnelig oppført som romansk basilika. Kirken ble 

delvis ødelagt ved brann i 1272, og koret ble 

gjenoppbygget i gotisk stil. 

1759 (grunnmur fra 1270), Barokk/empire 

Bygningen er bygget på den gamle bispegårdens 

murer. Den har symmetrisk fasadeoppbygning med 

framhevet midtparti, typisk for barokken. 

Ca. 1720 (eldste deler), Rokokko 

Gammelt handelshus med tilhørende sjøhus. Oppført 

som barokkbygning, utbygget og påbygget flere 

ganger. Huset har rokokkofasade fra ca. 1780. 




Øvre Strandgate 90 

Gamle Tollbod 

Valbergtårnet 

1836, Klassisisme/Empire 

Klassisismen preget Stavangers arkitektur fra slutten 

av 1700-tallet til ca. 1860. Den vanligste takformen 

var saltak som slutter kant i kant med gavlveggen. 

Dette er et særlig velbevart klassisistisk hus med 

originale vinduer og forfinede vindusinnramninger. 


1840, Ark. C. H. Grosch, Klassisisme 

Den viktigste sammenhengen med de klassiske 

forbilder er vektleggingen på enkelthet, verdighet, 

harmoni og likevekt. Ellers var det først og fremst 

trekantgavlen, søyler og tannsnittborder som ble 

adoptert i klassisismen. 

1852, Ark. C. H. Grosch, Historisme 

Historisme kalles også "stilforvirringsperioden", der 

alle stilarter gjennom 2000 år konkurrerer om makten. 

Valbergtårnet er tydelig middelalderinspirert i sin 

form, med sine brede romanske vinduer, sin arkade og 

sin grovt tilhuggede naturstein. 

157



Skagen 8 Olav Kyrres gate 6 

Stavanger sykehus 

1867, Knophs sjøhus 

Den Stavangerske sjøhusfasaden er preget av den 

funksjon huset hadde. Gavlen mot sjøen, heiseanordningen 

i arken og portene i midten gir en streng 

symmetri og et vertikalt preg. Byggingen av sjøhus 

faller samme med klassisismen i Norge og passer inn i 

denne stilartens krav til strenghet og symmetri. 

1868, (bolighus), Sveitserstil 

Sveitserstilen (1860-1900) er inspirert av alpehusene i 

Sveits. Karakteristisk er de store saltakene med synlige 

sperrebjelker, som skulle skygge for solen og verne 

treverket mot regn. Husene var som regel i 11/2 etasje 

med store vinduer i 1. etasje og små i mezzaninetasjen. 

1897, Ark. H. S. Eckoff, Historisme 

Bygningen er inspirert av samtidens sykehusarkitektur, 

både i form (paviljong) og i arkitektonisk utførelse. 

Denne kan karakteriseres som nordeuropeisk 

teglsteinsarkitektur fra Christian IVs tid, også kalt tysk 

materialromantikk ("Hannover skolen"). 




Nye Tollbod 

Mauritzengården, Kirkegata 12 

Søregata 30 

1905, Ark. Schack Bull, Historisme 

Dette er et annet eksempel på historisme. I dette 

tilfellet i en tung nyromantisk stil. 


1905, Ark. Torgeir Alsaker, Jugendstil/Art 

Noveau 

Fra omkring 1910 er jugendstilen etablert i Stavanger. 

Takene er ofte valmet. Vindusinnramningen er enkle, 

tett liggende til vegg, gjerne med bueformede 

forsiktige forsiringer og avtrapninger. I denne 

bygården er det lek med organiske, svulmende former i 

fasaden som er det karakteristisk "jugendske". 

1905, Jugendstil 

Mer forseggjorte utsmykninger forekommer på vinduer 

og ytterdører i florale eller slanke, geometriske former, 

som på denne bygningen. 

159



Stavanger Kunstforening 

Handelens Hus 

Stavanger Aftenblad 

1925, Ark. Erik Erga, Nyklassisisme 

1935, Arkitektene Michaelsen og Michaelsen, 

Funksjonalisme 

1950, Arkitketene Retzius og Bjoland, Modernisme 

1920 - tallet preges av blandede impulser. 

Nyklassisisme i Stavanger representerer en ny 

Funksjonalistene var sosialt bevisste og ville skape Betongbygg i 50-talls modernisme er en videreføring av 

strenghet og økonomisering med virkemidlene. 

strengt funksjonell, stilfri arkitektur, basert på 

funksjonalismen med enkelhet og ærlighet som idealer. 

De rasjonelle holdningene som lå til grunn for 20 - menneskets behov og den moderne teknologis 

Funksjon kan leses i byggets utforming. Arkitektoniske 

tallets klassisismen er en viktig forutsetning for 

muligheter for masseproduksjon av konstruksjonselementer. 

virkemidler uttrykkes gjennom samspill mellom klare 

funksjonalismens gjennombrudd ved slutten av 

Det særegne ved funksjonalismen er 

volumer, åpne og lukkede flater, vertikalitet og 

160 decenniet. 

enkelheten og bruk av enkle geometriske former. 

horisontalitet. Stedsanalyse Stavanger sentrum 1994



Norges bank (foto: Byggekunst 1965, nr.2) 

Stavanger svømmehall 

DSD - Bygget 

1964, Ark. Louis Kloster, Modernisme 

På 60 - tallet kom de første bygg med søyle-dekke 

konstruksjoner i betong med ikke-bærende yttervegg, 

ofte kalt "curtain-wall". Dette innebærer at ytterveggen 

kan utføres i lettere konstruksjoner og med store 

glassflater (her med aluminiumsprofiler). Veggen skal 

kun bære seg selv og holde kulde og vind ute. 


1970, Ark. Gert Walter Thuesen, Brutalisme 

Dette er en retning innen modernismen som kom til 

uttrykk på 6o-70 - tallet, med klare forbilder hos Le 

Corbusier, den store modernistiske arkitekten. Her 

dyrkes konstruksjon, skulpturelle former og tunge, 

røffe materialer (betong). Bygningene forholder seg til 

omgivelsene ved kontrast fremfor tilpasning. 

1972, Arkitektene Retzius og Bjoland, Senfunksjonalisme 

DSD-blokken representerer høyhusene man fikk i 

Stavanger i denne perioden. Disse brøt radikalt med 

sine omgivelsene og byens profil. Særlig tydelig er 

dette eksemplet på Sentrumshalvøya. 

161



Sølvberget Stavanger kulturhus 

Smedvigs hovedkontor 

Bjergsted Terrasse 

1987, Arkitektene Lund og Slaatto, 

Strukturalisme 

1986, Arkitektene Eliassen og Lambertz-Nilssen, 

Nordisk senmodernisme 

Bygget er i nordisk, modernistisk tradisjon, der 

bygningens tilpasning til tomt og terreng er 

avgjørende. En bevisst materialbruk og høy kvalitet i 

detaljering kjennetegner også denne arkitekturen. 

Strukturalismen er et forsøk på å gi arkitekturen ny 

Det er ikke mange eksempler på høykvalitetsbygg fra 

legitimitet, bl.a. gjennom et klart konstruktivt system og 

postmodernismen i Stavanger. Det som kjennetegner 

fleksibilitet i plan. Designprosessen blir et rasjonelt 

postmodernismen er at man som i historismen "låner" 

system med et utvalgt sett av variabler der man 

fra tidligere stilepoker, men nå blandes stilarter i 

utforsker muligheten for variasjon og improvisasjon. 

større grad, og "regler" brytes. Kjente motiver fra 

Her 162er det benyttet et underliggende "mønster" (med 

stilhistorien som gavler, buer, arker, søyler tas flittig i 


bruk og er gjerne malt i "nye" klare farger. 

rommoduler og servicebelter) for de arkitektoniske, 

mekaniske og elektriske systemer. 

1989, Arkitekene Torsvik og Thesen, Postmodernisme



Norsk Oljemuseum 

Arkitektkonkurranse 1992 (byggestart 1997) , Arkitektene Lunde og Løvseth MNAL. 

Norsk Oljemuseum er ennå ikke realisert. Prosjektet er resultat av en nasjonal arkitektkonkurranse i 1992, v/Lunde og Løvseth, sivilarkitekter MNAL. 


163

Litteraturliste 

HISTORISKE KILDER 

Breiavatnet og Stavanger Eldste Historie, Asbjørn Simonsen, Stvgr. Museum Årbok 1970. 

Arkeologiske bidrag til Stavanger mellomalderhistorie, Arnvid Lillehammer, Stvgr. Museum Årbok 1971. 

Bjergsted. Fra løkke til forlatt messeområde, Bjørn Saxe Utne, Stavanger Museum Årbok 1974 

Stillstand og vekst, Stavanger bys historie ca. 1680-1820, Bjørn Utne, Stvgr. Museum Årbok 1985. 

Brukshusene ved sjøen, Helge Schjelderup, Stvgr. Museum Årbok 1991. 

Fra kuriositet til etablert håndverk, Egil Henriksen, Stvgr. Museum Årbok 1992. 

Domkirken i Stavanger, Gerhard Fischer, Dreyer 1964. 

En by i kamp - Stavanger 1536 - 1814, Johannes Elgvin, Stavanger kommune, Stabenfeldt forlag, 1956. 

Stavanger Ampts udførlige Beskrivelse 1745, Bendix Christian de Fine. 

Stavanger - Bilder fra en svunnen tid, Dreyer 1973. 

Stavanger, byen i billedkunsten,red. Gabriel Schancke Hidle, Dreyer Bok Stavanger 1976. 

Stavanger Domkirke i sentrum, Stavanger Museum 1988. 

Stavanger. Historien om Østre bydel, Arne Bang Andersen, Dreyer Bok. 

1125 - 1975. Stavanger - vår egen by, Karsten Skadberg, Stavanger kommune, byjubileet 1975. 

ANDRE BØKER 

Lars Hertervik, Lysets maler, Holger Koefoed, Gyldendel Norsk Forlag 1984. 

Lund & Slaatto, Ulf Grønvold, Universitetsforlaget 1988. 

Verdt å se i Rogaland, 

RAPPORTER/UTREDNINGER 

Trebyer i Norden nr. 5, Stavanger, Kunsthögskolans Arkitektskola 1972. 

Miljøbevaring i Stavanger, Hans Eivind Næss, Foreningen Gamle Stavanger, Stavanger kommune, 

Stabenfeldt forlag, Byjubileet 1975. 

Stavanger sentrum 1975, Hoem, Kloster, Vollan, Stavanger kommune 1975. 

Kongsgata med nærmeste områder, vedlegg til plan 1381 med idéskisse, Kommunalavd. byutvikling, 

Stavanger kommune, 1993. 

Sjøhusrekken i Stavanger - prosjekt for vern og fornyelse, Kommunalavdeling byutvikling, Stavanger 

kommune 1993. 


Litteraturliste 


PLANER 

Grønn plan for Stavanger, Kommunedelplan for de nære turområder, Byplansjefen, Stavanger kommune, 

1991. 

Data- og analysearbeidet, Kommunedelplan Stavanger Sentrum 1994 - 2005, Kommunalavd. byutvikling, 

Stavanger kommune, 1993. 

Kulturminneplan for Stavanger 1995-2005, Byantikvaren, Stavanger kommune, 1995. 

Transportplan for Stavanger 1994-2001, Kommunalavd. byutvikling, Stavanger kommune, 1995. 

DEPARTEMENTETS VEILEDERE/STORTINGSMELDINGER 

Kulturminner fra nyere tid. Verneverdi og utvelgelseskriterier, Informasjon fra Riksantikvaren, Riksantikvaren 

1987. 

Kommundelplan - Tettstedsforming - et diskusjonsnotat, Karl Otto Ellefsen/Vegard Hagerup, Miljøverndep. 

1989. 

St. meld. nr.61, Kultur i tiden, Kulturdepartementet, 1991-92. 

Omgivelser som kultur. Handlingsprogram for estetisk kvalitet i offentlig miljø, Kulturdepartementet, 1992. 

Veilder: Stedsanalyse - innhold og gjennomføring, Miljøverndepartementet 1993. 

ANALYSE METODER 

Realitisk Byanalyse, Karl Otto Ellefsen/Dag Tvilde, Skrifter fra Arkitektavdelingen, NTH 1991. 

Eksempler på realistisk byanalyser: 

Byanalyse Moss, Dobbeltspor Sandbukta - Moss - Dilling, ASPLAN Østlandet, 1992. 

Stedsanalyse for Brummunddal, Eilert Ellefsen/K.O. Ellefsen. Miljøverndepartementet, 1993. 

Realistisk byanalyse av Kopervik, Atle Strønstad, Karmøy kommune 1993. 

SAVE -systemet, By- og bygningsbevaringssystemet i Kommuneatlas, Planstyrelsen, Miljøministeriet (nå 

Skov-og naturstyrelsen) Danmark 1993. 

Kommuneatlas for: Roskilde, Varde, Ride, Esbjerg og bydelsatlas for Amager, København. 

TIDSSKRIFTER 

Arkitekturens stiluttrykk, Hild Sørby, Sølvberget Magasin, nr.2 1995. 

Landskapsanalyse - planredskap og erkjennelse, Byggekunst nr. 3, 1993. 

Norges Bank, Byggekunst nr.2, 1965 

Plan i tide, Byggekunst nr.7, 1993. 


165

STEDSANALYSEN SOM VEDLEGGSDOKUMENT 

- til «Kommunedelplan Stavanger Sentrum 

1994-2005» 

Kommunedelplanens Plandokument er bygget opp over 

følgende hovedelementer: 

1. Politiske mål for utvikling av området 

2. Data- og analysemateriale 

3. Plankart med bestemmelser 

4. Temakart og retningslinjer 

KOMMUNEPLANENS 

AREALDEL 

1994 - 2005 

VEDLEGGSDOKUMENTER 

Kommunedelplanen ble vedtatt i 

Stavanger Bystyre 02.09.96. 

Bystyrets vedtak 

1. Forslag til «Kommunedelplan Stavanger Sentrum 

1994-2005», se del III. Planforslag i Plandokument, 

m/kommunedelplanens arealkart påført bestemmelser 

(kart 1), illustrasjonskart (kart 2), seks retningsgivende 

temakart, retningslinjer for utarbeidelse av regulerings 

planer og byggesaksbehandling samt forslag til 

utbyggingspolitiske retningslinjer, alt datert 01.02.95, 

med kart 1 og kart 2, bestemmelser og retningslinjer 

korrigert 01.02.96, vedtas. 

Virksomheten tas opp som egen sak og vurderes i 

forhold til handlings- og økonomiplanen. 

2. De ulike tilleggs-/endringsforslag følger saken og blir å 

vurdere i forbindelse med utarbeiding av virksomhets 

plan i årsbudsjett 97, handlings- og økonomiplan 98 - 

01/99 - 02. 

Data og 

analysearbeid 

Gatebruksplan 

KOMMUNDELPLAN 

STAVANGER SENTRUM 

1994 - 2005 

Målsetting 

Plankart 

Temakart 

Bestemmelser 

Retningslinjer 

Reguleringsplan 

Bebyggelsesplan 

Byggemelding 

Stedsanalyse 

Bykatalog 

Vedtekter for 

skilt og reklame 

I tillegg til Plandokumentet (1995) med innstilling/ 

/saksdokumenter er det utarbeidet følgende vedleggsdokumenter 

(se skjema): 

Data- og analysearbeide (1994) 

Bykatalog (1995) 

Gatebruksplan (1995) 

Vedtekt for skilt og reklame (1996) 

Stedsanalyse (1996) 

Realisering 



Kunst og stedsopplevelse 

I denne analysen har vi ikke presentert eller diskutert den betydning kunstnerisk utsmykning kan ha for byens rom. Fram mot år 

2000 håper vi at kunst som integrert del av de sentrale uterom vil bli fokusert på - fordi Stavanger sentrum er utformet i en skala 

tilpasset fotgjengeren (flanøren) og fordi vi står overfor arbeidet med å utforme byens mest sentrale møtested: Torget. 

Vi avslutter derfor vår stedsanalyse med dette vakre bildet av fotgjengeren langs Odd Tandbergs skulpturale kunstverk på 

(Stavanger Sparekasse´s vegg i Torgets nærmeste omgivelse). 

Prosjektledelsen 


167

STEDSANALYSE STAVANGER SENTRUM - Stavanger kommune

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?