Komposten nr. 1 2007 - Stavanger kommune

23
Tekst:
Svein Håkon Høivik
Bybranner setter spor. Epidemier likeså. Både fysisk og psykisk. Begge
typer hendelser har vært utløsende faktorer for å etablere moderne
vannverk. Bybrannen på Holmen i 1860 satte spor på mange måter.
Ca. 250 hus ble antent og ca. 2000 mennesker ble berørt av brannen.
For å skaffe byen en høyere brannsikkerhet, ble det vedtatt å etablere
et eget kommunalt vannverk. For å gjennomføre dette tiltaket, ble
stadsingeniørembetet opprettet i 1865 og den første stadsingeniøren
begynte sitt virke i januar 1866. Da vannverksutbyggingen var den
direkte årsaken til opprettelsen av stadsingeniørembetet, synes vi ved
vann- og avløpsverket å ha den sterkeste knytningen til denne delen av
historien.
Realiteten er imidlertid at de aller fleste tekniske avdelingene kan
knyttes til stadsingeniørens virke. Stillingen var omfattende og innebar
mye makt og store muligheter til å påvirke utviklingen av byen.
Etterfølgende oversikt viser hvilke fagområder stadsingeniøren
hadde ansvaret for og når de ble ”skallet” av: Vei, vann og avløp
(oppfatter seg som direkte etterfølgere av stadsingeniøren, endret
til byingeniør i 1945), gassverket (1884, 1904), bygningskontrollen
(1916), byarkitektkontoret (1917), parkvesenet (1921), oppmålingsog
reguleringsvesenet (1931), brann- og feiervesenet (1945) og
havnevesenet (1956). I 1952 fikk byingeniøren ansvaret for kommunale
ferjer (overtatt av fylket i 1996) og i 1956 ble renholdsverket opprettet.
Både som initiativtaker til utvikling, til oppfølging av politiske vedtak,
gjennom myndighetsutøvelse og gjennom fysisk gjennomføring av
tiltak, har både stadsingeniøren og de etterfølgende etatene vært
viktige bidragsytere til at kommunen er blitt slik den nå framstår både
fysisk og med hensyn til aktiviteter og aktivitetstilbud.
Det vil naturlig nok være ulike oppfatninger av hva som er godt eller
dårlig, og da aller helst i etterpåklokskapens lys. Det må imidlertid ikke
glemmes at mangt også er et resultat av trendene i sin tid, mens det
tidløse har sin aksept uansett tidsperiode. Evnen til å se verdiene av det
vi allerede har, er ikke alltid like godt utviklet. Tenk på den arven som
Gamle Stavanger representerer, og som ble reddet som følge av særlig
en persons framsynhet og engasjement.
For å kunne styre utviklingen i en god retning, mener jeg at det er
viktig å ha med seg historien. For meg er det nærliggende å trekke
fram vannkildevurderingene som er gjort opp gjennom tidene.
Tidelig på 1860 tallet ble Mosvatnet valgt. Stokkavatnet ble vurdert
å være for dyrt. Ca. 30 år senere måtte imidlertid vannbassenget på
Vålandshøyden og pumpestasjonen ved Stavanger sykehus etableres,
primært for å sikre brannvann i forhold til byens utvikling og utbygging.
Litt etter måtte Mosvatnets kapasitet økes ved å pumpe vann fra
Stokkavatnet.. Vannkvaliteten ble etter hvert dårlig og før første
verdenskrig ble nye kilder vurdert: Stokkavatnet og Furre-vassdraget i
Gjesdal. Temaet ble tatt opp igjen etter krigen. Stokkavatnet ble valgt
pga de laveste kostnadene. Ny pumpestasjon ved Stokkavatnet og nytt
vannbasseng på Tjensvoll ble satt i drift i 1930. I tørrværeperioden var
Stokkavatnets kapasitet for dårlig, og under krigen ble det anlagt et
forsterkningsanlegg fra Hålandsvatnet.
I 1959 ble vannet hentet fra Gjesdal (Langevannverket). Denne kilden
har hele tiden hatt sine svakheter, og i 1999 ble en ny kilde høyere oppe
i området tatt i bruk. I dag brukes flere titalls millioner kroner på å
sikre denne kilden. Bruk av den sannsynligvis beste kilden med hensyn
til mengde, temperatur, vannkvalitet og sikkerhet både i kilde og
nedslagsfelt er forskjøvet ut i tid, bl.a. pga kostnader.
Den langsiktige vannverkstenkning – basert på tidligere års erfaringer
– har etter min mening i stor grad vært fraværende.
Det aller meste av vann- og avløpsverkets ”spor” er nedgravde og
merkes egentlig kun når noe er galt med infrastrukturen.
Vi har imidlertid noen synlige byggverk som beskriver både nær- og
litt fjernere historie: inntaksbygget (rødt ”skilderhus”) i Mosvatnets
nordvestre hjørne, avløpspumpestasjonen i Eiganes kolonihage,
vanntårnet på Buøy, Vålandspipå (opprinnelig: Vålandsborgen,
vaktmesterbolig for tilsynsmann for vannbassenget på Våland),
vannpumpestasjonen ved Stokkavatnet (nå i IVARs eie) samt noen
vannbasseng. Av nyere dato er diverse avløpspumpestasjoner med noe
varierende design. På 1970- og tidlig på 80-tallet fikk disse i all hovedsak
standardisert utforming. I den senere tiden er vi blitt flinkere mhp å
tilpasse byggverkene til omgivelsene.
I motsetning til vann- og avløpsledningene er veinettet helt synlige
spor. Disse tjener også som traséer for annen infrastruktur som alle
typer kabler samt vann- og avløpsledninger. Utviklingen av veinettet
har vært styrt av flere forhold, det viktigste må ha vært selve lovverket
og trafikkutviklingen (hest/kjerre i forhold til bil- og trafikkøkningen,
atskillelse av trafikantgrupper etc.)
En bestemmelse fra 1735 slo fast at ”Enhver i byen boende, som eier hus
eller haveplasser, skal så vidt deres grunner rekker, la legge forsvarlige
gater og stenbroer, og de samme ukentlig renholde”.
Standarden ble dermed deretter. Ny veilov i 1851 overførte dette
ansvaret til kommunen. Dette førte til at en etter hvert fikk steinsatte
gater istedenfor ”gjørmestier”. Normene for veiutformingen har
fulgt trafikkutviklingen. Svingradiusen for et vogntog er en ganske
annen enn for hest og kjerre. Tyngden – og dermed belastningen på
underliggende konstruksjoner likeså.
Bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets kommuner
med unntak av Kristiania, Trondhjem og Bergen. Denne påla bl.a.
kommunene å ha en reguleringskommisjon med oppgave å regulere
gater og offentlige plasser. I forbindelse med en byutvidelse i 1848
startet kommisjonen sitt virke i Stavanger.
Loven om brannkontingent av 1860 påvirket også utviklingen av byen
og av vannverket. Økt brannsikkerhet ga reduserte kontigenter.
Gatebelysningen var i sin tid underlagt gassverket som ble etablert i
1866 og var den direkte årsaken til opprettelsen av gassverket.
Lov om Sunhedskommisjonen av 1860 hadde tilsynsbestemmelse bl.a.
med hensyn til ”annet avfall”. I 1896 kom en lov som påla huseierne
tømmeplikt. Problemstillingene var jevnlig drøftet, bl.a. hadde
Stavanger Arbeiderparti kommunal renovasjon i sitt kommuneprogram
i 1910. I 1928 fikk vi en lov som ga kommunene anledning til å innføre
tvungen renovasjon med rett til å kreve utgiftene dekket. Likevel tok
det sin tid før kommunal renovasjon ble etablert.
Først i 1956 ble endelig bossinnsamlingen et kommunalt ansvar. Fram
til ca. 1990 var dette kun en ren transportoppgave med levering på
fyllplasser. Samfunnsutviklingen gikk imidlertid i retning av å se på avfall
som en ressurs. På slutten av 1980-tallet og særlig utover på
1990-tallet gjorde daværende renholdssjef en betydelig jobb mhp
tilrettelegging innen regionen. Systemene foredles imidlertid videre av
dagens organisasjon. Nedgravde avfallsbeholdere er en siste tilvekst.
Dette er få eksempler fra enkelte tekniske fagområder og deres
”sporsetting” i byen. De aller fleste fagområdene har en historie på ca.
150 år. Dette betyr mye erfaring og kunnskap som er overlevert. Dette
bør vi ta med oss for å utvikle byen videre med tanke på å gjøre byen til
et enda bedre sted å bo og arbeide i.
Å ha kunnskaper om årsaker til hendelser og endringer, hva som ble
gjort og hva som ble resultatet synes jeg er viktig ballast. Et sitat til
avslutning: ”Kjenn årsaken og du har løst problemet”.