Fremmede konsuler i Norge ca. 1660-1905 - Historisk Tidsskrift

476 Halvard Leira og Iver B. Neumann
exemptions attaching to this office; nevertheless, if he possesses
a house or other property in Norway, he shall in every case be
under a duty to bear and be responsible for the charges attaching
thereto, and if he engages in trade or business, he shall be subject
in respect thereof to the Constitution and the laws of the country
on the same footing as His Majesty’s own subjects, and hence also
the local authority of the place where he is resident. 120
Ekstraterritorialiteten ble altså begrenset til utøvelsen av embedet.
Konsuler til staten Norge
Maritim krigføring økte behovet for konsulært nærvær for å ta hånd om
en rekke krigsrelaterte, og altså langt på vei politiske oppgaver. Etter
flere tiår med krig åpnet freden i 1815 for at regulær handel igjen også
kunne komme i gjenge. Oppkomsten av nye vareslag, nye handelsruter
og nye stater gjorde flere stater interessert i å ha konsuler i Norge. I
tillegg kom det åpenbare nyskapte behovet for danske konsuler i
Norge, mens den svenske ble overflødig. Wienerkongressen i 1815 fastsatte
klarere regler for diplomatisk og konsulært samvirke, og ettersom
Norge samtidig hadde fått en helt annen folkerettslig status, ble behovet
og mulighetene for representasjon også et annet. I 1818 fikk
norske myndigheter også for første gang selv kontroll med representasjonen
i Norge, da behandlingen av søknader om exequatur ble flyttet
til norsk statsråd. Praksisen med årlige statskalendere fra 1815 av bidro
i sin tur til å synliggjøre de forskjellige konsulene og sementere status.
Det samlede resultatet av disse utviklingstrekkene var en voldsom
oppblomstring av konsulater i norske kystbyer. I Bergen steg for
eksempel antallet konsulater fra 5-6 i 1816 til 15 bare ti år senere.
Samtidig kom det også konsuler i en rekke nye byer, også før de
fikk bystatus. Ålesund fikk for eksempel sin første konsul i 1841, syv
år før det som da var et losse- og ladested fikk bystatus. 121 Veksten i
antall konsuler og byer med konsuler vedvarte gjennom hele hundreåret.
Nederland var meget tidlig ute med å søke exequatur for nederlandske
konsuler i Norge etter Kielerfreden. Den første henvendelsen
kom 16. mars 1814, og en ny fulgte etter formaliseringen av unionen
med Sverige. Exequatur for nederlandske konsuler ble gitt 15. februar
120
Riksarkivet i Oslo (RA), UD 14.1/9, boks 549.
121
Kjell Skorgevik: Konsuler og konsulater i Ålesund, Ålesund 2005, s. 11. Dette er oss
bekjent den eneste detaljstudien av fremmede lands konsuler til en bestemt norsk by.