Fremmede konsuler i Norge ca. 1660-1905 - Historisk Tidsskrift

Fremmede konsuler i Norge ca. 1660-1905
479
generalkonsul, en posisjon han bevarte til 1875. 132 Under Krimkrigen
klarte han å overbevise sine overordnede om at trusselen fra øst var
overhengende, noe som i sin tur førte til at Storbritannia og Frankrike
i 1855 undertegnet den såkalte Novembertraktaten med Sverige-Norge,
en traktat som skulle sikre rikene mot angrep fra Russland. 133 Crowe var
også en helt sentral person for utbyggingen av den første norske
jernbanen. 134 Ettersom Novembertraktaten innebar en betydelig
kursomlegging i rikenes utenrikspolitikk, og jernbaneutbyggingen var
et sentralt politisk prosjekt for embetsmannsstaten, er det lett å
konkludere som Platt med at konsulatet i Christianias falt i en gruppe
konsulater som var »diplomatic missions under a different name«. 135
Som diplomat i alt unntatt navnet, var det logisk at Crowe, som
diplomater flest, graviterte til det politiske sentrum. Konsuler følger
imidlertid stort sett handel, og Kristiansand og særlig Bergen var de
byene som hadde sterkest etablert konsulær representasjon gjennom
hele første halvdel av 1800-tallet. De honorære konsultitlene som
fremmede stater kunne gi til norske borgere innebar en god del
prestisje, som Wiesener kommenterte i 1916:
Gjennem flere aarhundreder har stillingen som konsul været
kjendt og attraaet i Bergen som andetsteds, fordi embedet var
forenet med adskillige sociale fortrin inden borgersamdundet,
der forlenet indehaveren av et konsulat med en standspersons
fornemhet og rang. Denne sociale særstilling virket endnu
sterkere i gamle dage end nu tildags, skjønt titelen fremdeles er
efterstræbt nok«. 136
Konsultittelen ga status, men først og fremst til de som allerede hadde
det fra før. Konsulene ble fortsatt stort sett rekruttert fra det øvre
handelsborgerskapet, med en særlig overvekt av skipsfartsmiljøer. De
mennene vi finner som konsuler var også typisk engasjert i herreklubber,
handelsforeninger og frimurerlosjer, og befant seg oftest på
konservativ side i politikken. 137 Som i tidligere århundrer var det vanlig
at konsulater gikk i arv, gjerne over flere generasjoner. Det var heller
132
Han hadde også en bror som var britisk konsul i Helsingfors 1857-66; W. R. Mead:
»The Birth of the British Consular System in Finland«, The Norseman, 15, 1957, s. 101-111.
133
Nielsen 1995, s. 211-212.
134
Jens Arup Seip: Ole Jacob Broch og hans samtid, Oslo 1971, s. 194.
135
Platt 1971, s. 131.
136
Wiesener 1916, s. 35.
137
Skorgevik 2005, s. 14-16. Betydningen av konsultittelen som sosial markør er tydelig
i norsk 1800-talls litteratur, for eksempel i Ibsens Samfundets Støtter.