VEIEN FRAM TIL EGEN BOLIG - Husbanken

hva har vi lært
Av Lillian G. Rasmussen, prosjektleder
Arbeidet med denne boken har vært en spennende prosess.
Historiene de ni personene forteller, gjør inntrykk.
Alle bor godt og lever et meningsfylt liv på sine premisser
i dag. Det de har erfart på veien fram mot egen bolig,
viser at det går an for flere mennesker med utviklingshemning
å velge boform og tjenester som er i tråd med
ansvarsreformens prinsipper og mål om normalisering
og integrering.
Når vi leser deres historier, ser vi samtidig at veien fram
til målet om eget hjem har vært svært forskjellig.
Ønsker, valg og beslutninger varierer selvsagt fra person
til person. Det er samtidig noen felles trekk som vi vil
belyse i dette kapittelet.
Foreldreengasjementet
Alle historiene er preget av foreldrenes engasjement
for at deres sønn eller datter skal få et godt liv. Dette
engasjementet er basert på en bevissthet om at ungdommer
og voksne med utviklingshemning skal kunne
bo og leve som andre i dette landet. Vi leser samtidig om
de mange påkjenningene og store utfordringene disse
familiene er blitt stilt overfor underveis.
Det har uansett vært viktig for alle foreldrene at behovene
til deres sønn eller datter skulle ivaretas, og at den
enkelte blir sett og møtt som det individet han eller hun
er. Fortellingene viser samtidig hvor vondt det er for foreldre
å bli møtt med skepsis og motstand av de som skal
hjelpe. Mange opplever at den kommunale forvaltningen
vil plassere deres sønn eller datter inn i felles etablerte
botilbud der det i liten grad er tilrettelagt med tanke på
den enkeltes behov. Lars Erik fra Haugesund er en av de
som opplevde dette, mens Karasjok kommune ga Håvard
tilbud om leilighet i en omsorgsbolig for eldre demente
da han ville bo for seg selv som 19-åring.
Det har ikke vært noen enkel prosess for noen av
foreldrene i denne boka at deres unge voksne med
utviklingshemning har flyttet hjemmefra. Mange har
opplevd det som en tid preget av usikkerhet og frustrasjoner.
Det viktigste for dem har likevel hele tiden vært
at deres sønn eller datter skulle få et godt liv på egne
premisser. De har alle erfart at det kreves allianser for å
få til det.
Alle foreldrene har dessuten hatt tanker og ideer om
hvordan behovene til deres sønn eller datter best
skulle ivaretas i eget hjem. De har vært aktive og har
tatt initiativ. Foreldre som har møtt lydhøre kommunalt
ansatte som har vært villige til å gå i dialog og finne veien
sammen med dem, forteller om en konstruktiv prosess.
Nettopp det at foreldre opplever å ha noen ”å gå veien
sammen med” ser ut til å være en kritisk faktor for å finne
gode løsninger.
I boka ”HVPU-reformen i forskningens lys” (Romøren,
1995) ble det å møte foreldre med det motsatte av
forståelse og empati, betegnet som den ”kommunale
uforstand”. Også i 2009 er det mange pårørende som
møter denne uforstanden.
I denne boka møter vi foreldre som opplever at de alltid
må stå på for sin sønn eller datter. De tar ikke for gitt at
ting går av seg selv. De våger ikke å slå seg til ro i trygg
forvissning om at deres unge voksne blir godt nok ivaretatt.
De har tanker om at de må involvere seg i hverdagen
deres - resten av livet. Noen av dem har ikke bare vært
involvert i utformingen av tjenestene, de spiller fortsatt
en aktiv rolle i den daglige driften.
Hvor aktivt den enkelte person med utviklingshemning
har deltatt i prosessen med å etablere eget hjem, har
variert. Noen har hatt klare tanker om hva slags bolig
de ønsket seg, hvordan den skulle innredes og har vært
involvert i hele prosessen. Andre har fått mye hjelp i forbindelse
med anskaffelse av egen bolig. Det som imidlertid
kommer klart fram i alle eksemplene er foreldrenes
fokus på at det må tas hensyn til den enkeltes behov.
Gode eksempler på dette er Lars Eriks ”tumleloft” og
Lindas muligheter for deltagelse i dagliglivets gjøremål.
Samarbeid – på hvilke premisser
Veien fram mot at personer med utviklingshemning skal
få sitt eget hjem krever samarbeid med ulike offentlige
instanser. Måten de potensielle boligkjøperne og husbyggerne
er blitt møtt av de offentlige instansene, har vært
varierende. I noen kommuner er familiene blitt møtt veldig
positivt – mens de i andre er blitt møtt med skepsis
til at en person med utviklingshemning skulle kjøpe eller
bygge egen bolig.
Alle foreldrene i denne boka har satset på individuelle
løsninger som er skreddersydde med tanke på deres
sønns eller datters behov. De har også vært opptatt av
å legge til rette for at den enkelte skal inkluderes i sitt
nærmiljø. Nettopp derfor har flere av dem takket nei til at
deres familiemedlemmer skal bo i boligkomplekser der
mange personer med utviklingshemning eier eller leier
leiligheter samme sted.
Flere forteller at de i denne sammenheng opplevde å bli
henvist til saksbehandlere som tror at de vet best om hva
som er best for boligsøkere med utviklingshemning.
En slik holdning gjør det vanskelig å spille på lag. I en
del tilfeller handler det også om forskjellig ideologisk
forståelse som ligger til grunn for og skaper samarbeidsproblemer.
Mens de foresatte legger vekt på at deres
sønns eller datters individuelle behov skal prioriteres, kan
kommunalt ansatte legge vekt på elementer som nærhet
til andre personer med utviklingshemning og behovet
for tilknytning til personalbaser.
Vi blir utfordret
Mange personer med utviklingshemning som har kjøpt
eller bygget egne boliger, har utfordret holdningene våre.
Kirsti og Steinar fra henholdsvis Kongsberg og Drammen
gjorde det da de bestemte seg for å flytte sammen for
114 115