(pdf). - Senter for idrettsskadeforskning

FRIE FOREDRAG
HAR FOREKOMST AV RYGGPLAGER HOS LANGRENNSLØPERE PÅ ELITENIVÅ ENDRET SEG
FRA 2000-2007 HJELPER FOREBYGGENDE TILTAK
Andersen TI 1, Skjesol M 2
1. Trondheim fysikalske Institutt, St. Olavs Hospital, Trondheim
2. Skogns Fysikalske Institutt, Skogn
FORMÅL: Livstidsprevalensen for ryggsmerter i befolkningen er ca 80 %. I en norsk studie (Bahr m.fl) fant
man at det blant langrennsløperne som deltok i NM i år 2000 hadde økt forekomst av rygglager (65 %)
sammenlignet med orienteringsløpere og i sammenlignbar populasjon i normalbefolkningen (51 %). I samme
undersøkelse ble det også påvist klassisk skiteknikk gav mer plager enn i fristil. Dette gjaldt både på rulleski og
på snø. Under VM i Val Di Fiemme i 2003 var flere våre beste utøvere plaget av ryggplager, og en hadde
generelt et inntrykk av at ryggplagene hos langrennløpere på elitenivå økte i omfang. Forfatterne av dette
abstraktet gjennomførte en undersøkelse av landslagsløperne på herre og damesiden der man observerte at
utøverne hadde overraskende dårlig stabilitet og styrke i nedre del av mage/rygg. På basis av dette ble det i regi
av Norges Skiforbund satt i gang et prosjekt med for å forebygge ryggplager hos langrennsløpere, kalt
”ryggprosjektet”. I dette prosjektet ble det laget en CD med videoinstruksjon av ryggøvelser der forsøkte man å
anvende kunnskapsbasert ryggbehandling med vekt på styrke og stabilitet. METODE: Det ble i NM 2007
gjennomført samme spørreundersøkelse som i 2000, I tillegg ble det spurt om løperne gjennomførte
stabilitetstrening systematisk etter prinsippene fra ”Ryggprosjektet”. Resultatene ble sammenlignet.
RESULTATER: Resultatene indikerer at det er mindre ryggplager hos deltakerne i 2007 sammenlignet med
2000. Klassisk teknikk synes å gi mer ryggplager en fristil, både på rulleski og snø. De fleste utøverne kjente til
”ryggprosjektet” og trente systematisk for å bedre styrke og stabilitet i nedre del av mage/rygg. Diskusjon: Det er
flere mulige årsaker til at ryggplager hos langrensløpere synes å være redusert fra 2000-2007. Om styrke og
stabilitetstrening etter prinsippene fra ”ryggprosjektet” er av betydning vil bli diskutert
Innledning: Lavt fysisk aktivitetsnivå blant innvandrere fra Sør-Asia i vestlige land kan være med på å forklare
den høye forekomsten av hjerte- og karsykdom og type 2 diabetes i denne gruppen. Vi har tidligere vist i en
randomisert kontrollert studie at en fysisk aktivitets-intervensjon som var basert på Banduras sosiale kognitive
teori økte det fysiske aktivitetsnivået og reduserte forekomsten av overvekt og insulinresistens blant Pakistanske
innvandrermenn rett etter intervensjonen. Positive effekter av intervensjoner er imidlertid ofte kortvarige. I
denne oppfølgingsstudien var formålet å undersøke om intervensjonen ga langvarige positive effekter på det
fysiske aktivtetsnivået og å identifisere eventuelle viktige mediatorer til det endrede fysiske aktivitetsnivået.
Metode: Fysisk inaktive Pakistanske innvandrermenn (n = 150) som ikke hadde hjerte- og karsykdom eller
diabetes ble randomisert til en fem måneder lang fysisk aktivitets-intervensjon eller en kontrollgruppe. Seks
måneder etter intervensjonen ringte vi alle dem som møtte på posttesten (n = 133) og inviterte dem til en
oppfølgingstest. Fysisk aktivitetsnivå ble målt ved bruk av ActiGraph akselerometer. ANCOVA ble benyttet for
å teste forskjeller mellom gruppene. Resultater: Det var signifikante forskjeller mellom gruppene på alle
aktivitetsvariablene (mengde, intensitet, inaktivitet) seks måneder etter intervensjonen. Sosial støtte fra familie
for å være i fysisk aktivitet og positive holdninger til fysisk aktivitet økte mer i intervensjonsgruppen
sammenlignet med kontrollgruppen. Mestringsforventninger til å være fysisk aktiv var ikke signifikant
forskjellig mellom gruppene. Konklusjon: Våre resultater har vist at en kulturelt tilpasset fysisk aktivitetsintervensjon
kan gi langvarige økninger i det fysiske aktivitetsnivået hos Pakistanske innvandrermenn. Vi lyktes
imidlertid ikke med å finne faktorene som medierte denne økningen i fysisk aktivitetsnivå.
SKADEMEKANISMER I WORLD CUP SNOWBOARDCROSS – EN VIDOANALYSE AV 19
SKADESITUASJONER
Bakken A 1 Bere T 1 Bahr R 1 Kristianslund E 1 Nordsletten L 1,2,3
1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges Idrettshøgskole, Oslo 2 Oslo universitetssykehus, Oslo 3 Universitet i
Oslo, Oslo
Bakgrunn: Snowboardcross (SBX) er en spektakulær disiplin hvor utøverne må beherske forskjellige elementer
som hopp og doserte svinger samtidig som de kjører i puljer med 4 eller 6 utøvere. Denne motorcross-inspirerte
disiplinen hadde den høyeste skaderisikoen blant alle olympiske grener i Vancouver 2010, men det er ukjent
hvordan og hvorfor skader i SBX skjer. Formål: Beskrive mekanismer for skader i World Cup (WC) SBX.
Metode: Vi innhentet videopptak av 19 skader i SBX registrert gjennom det internasjonale skiforbundets
skadeovervåkningssystem (FIS ISS) for fire WC-sesonger (2006-2010). Fem eksperter innen idrettsmedisin,
snowboard og biomekanikk analyserte videoene ved hjelp av en systematisk metodikk hvor hver enkelt
skadesituasjon ble analysert både individuelt og i konsensusmøte. Resultat: Skadene skjedde ved elementene
hopp (n=13), “bank turn” (dosert sving) (n=5) og “rollers” (bølgeformet element) (n=1). Alle skadene skjedde
som et resultat av fall. Hovedårsaken til skadene ved hopping var karakterisert med en teknisk feil av utøveren
på hoppkanten som førte til et høyere og lengre svev med påfølgende flat landing. Utøveren mistet kontrollen i
landingen og falt. Det samme mønsteret ble også observert ved “rollers”. Ved “bank turn” skjedde skaden i
forbindelse med kontakt med annen utøver som førte til at utøveren mistet balansen og falt. Konklusjon: Dette
er den første studien som beskriver skademekanismer i WC SBX. De fleste skadene skjedde i forbindelse med
hopping hvor en teknisk feil av utøveren på hoppkanten ble antatt å være hovedårsaken til skaden. Den andre
mest hyppige skademekanismen var ved “bank turn” hvor hovedårsaken ble antatt å være kontakt med annen
utøver.
Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra
Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og
olympiske komité og Norsk Tipping
FYSISK AKTIVITETSNIVÅ SEKS MÅNEDER ETTER EN RANDOMISERT KONTROLLERT
FYSISK AKTIVITETS-INTERVENSJON FOR PAKISTANSKE MENN I NORGE
Andersen E 1 , Burton NW 2 og Anderssen SA 1
1 Idrettsmedisinsk seksjon, Norges idrettshøgskole, Oslo, 2 School of Human Movement Studies, University of
Queensland, Australia
SPECT/CT; NYE MULIGHETER INNEN ORTOPEDISK DIAGNOSTIKK
Bach-Gansmo T, Tariq R, Babovic A, Holmboe L, Jebsen IN, Holtedahl JE, Müller C.
Nukleærmedisinsk seksjon, Avdeling for Radiologi og Nukleærmedisin, Oslo Universitetssykehus.
Mål: Skjelettscintigrafi og SPECT har lenge vært benyttet ved diagnostikk av skader som stressfractur, shinsplint
og ved kompliserte diabetes fotproblemer, men bruken har avtatt drastisk de senere år. Med introduksjon
av hybridmodaliteten SPECT/CT har undersøkelsen fått en ny dimensjon. I en klinisk studie sammenligner vi
bruk av lavdose CT og diagnostisk (fullverdig) CT ved skjelettscintigrafi av ekstremitetene. Materiale og
metode: I samarbeid med ortopedisk radiologi har vi utarbeidet CT protokoller tilpasset SPECT/CT av
ekstremitetene. Vurdering av effektiv stråledose har medført utvidet bruk av diagnostisk CT samtidig med
SPECT. Resultater: Med ubetydelig tilleggsbestråling av pasientene får SPECT bildene et anatomisk substrat.
Ved samtidig bruk av diagnostisk CT oppnås en optimalisering av både skjelettscintigrafi og CT. Det påvises
nøyaktig lokalisering av skjelettets remodellering, sammen med trabekelstruktur, lokalisering av artikulært
opptak, evt. ledsaget av artrose og nærliggende benforandringer, eller bare intraartikulært opptak. Aktive
prosesser som fasceitter og hælsporer påvises med relativt intenst opptak av vanlig radiofarmakon for
skjelettscintigrafi, og undersøkelsen kan differensiere mellom aktive og fredelige forandringer. Det påvises også
artikulære opptak ipsi og kontrolateralt som tyder på at endret belastning medfører lokale påkjenninger.
Konklusjon: Ved bruk i ekstremitetene gir SPECT/CT minimalt økt strålebelastning for pasientene, og samtidig
gir kombinasjonsundersøkelsen av funksjonell og anatomisk avbilding et sikkert anatomisk korrelat for
skjelettopptak. SPECT/CT med diagnostisk CT av skjelettskader gir detaljert anatomisk lokalisering av opptak
26
27