(pdf). - Senter for idrettsskadeforskning

hadde 29 av 34 elever hypoekkoiske områder og 28 neovaskularisering i senen. I de påfølgende
ultralydundersøkelsene hadde de fleste samme type endringer; #2: N=26 (hypoekkoiske områder: 24,
neovaskularisering: 22), #3: N=15 (hypoekkoiske områder: 13, neovaskularisering: 13) #4: N=6 (hypoekkoiske
områder: 5, neovaskularisering: 5). Senetykkelsen proximalt økte hos guttene fra første til siste undersøkelse
(p=0.004); blant jentene var der ingen endring (p=0.93). Konklusjon: Prognosen for unge utøvere med
hopperkne er dårlig mens de fremdeles er elever ved et toppidrettsgymnas. Der er ingen endring i funksjon og de
fleste har vedvarende ultralydendringer i patellarsenen.
Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra
Kulturdepartementet, Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, Norsk Tipping AS og Helse Øst.
INTERMUSKULÆR RELASJON I FIBERTYPESAMMENSETNING; LANGSOMME BEINMUSKLER PREDIKERER
LANGSOMME HALSMUSKLER.
Harald Vikne 1 , Kristian Gundersen 2 , Knut Liestøl 3 , Jan Mæhlen 4 and Nina Vøllestad 1
1 Avdeling for helsefag, Universitetet i Oslo, 2 Institutt for molekylær biovitenskap, Universitetet i Oslo, 3 Institutt
for informatikk, Universitetet i Oslo, 4 Avdeling for patologi, Oslo universitetssykehus – Ullevål.
Innledning. Humane skjelettmuskler består hovedsaklig av en kombinasjon av 3 ulike muskelfibertyper, 1, 2A
og 2X, definert av hvilke myosin heavy chain (MyHC) de uttrykker. I tidligere studier er det vist at andelen type
1 muskelfibre i én enkelt muskel er assosiert med forekomst av risikofaktorer for- og tilstedeværelsen av hjerteog
karsykdommer og diabetes type 2, men også fysiske prestasjonstester. Slike funn indikerer at det er en
systematisk relasjon i fibertypesammensetningen på tvers av muskler på individnivå; en global muskelfenotype.
Formålet med studien var derfor å undersøke hvorvidt noen mennesker har generelt relativt raske muskler og
andre relativt langsomme muskler. Metode. Vi tok prøver fra 5 ulike muskler; vastus lateralis, trapezius,
sternocleidomastoideus, splenius og scalenus medius i hver av 12 individer ved autopsi.
Fibertypesammensetningen i hver muskel ble bestemt ved immunfluoresens på snitt med antistoffer spesifikke
mot ulike MyHC og definert som type 1, 1/2A, 2A, 2A/X og 2X. Problemstillingen ble også ytterligere
undersøkt ved at vi re-analyserte 3 uavhengige, tidligere publiserte studier som inneholdt andre muskler.
Resultater: Det var en relativt stor variasjon i fibertypesammensetning både på muskel- og individnivå.
Deltagerne viste en generell høy eller lav andel type 1 celler på tvers av musklene og forskjellen mellom
individer var signifikant (p