Juristkontakt 4 - 2012

Wisconsin Innocence Project
(Madison, Wisconsin)
– Jeg søkte kun jusskoler som har clinical-programmer.
Jeg har lært mer
på disse ni månedene enn på mange
år. Jeg har vært i retten, skrever
begjæringer, intervjuet vitner og klienter
og gjort mye annet. Jeg tilbringer
nok mer tid her enn jeg burde,
smiler jusstudent Kelsey Jarecki
Morin.
Hun er en av mange studenter
som arbeider på Wisconsin Innocence
Project ved University of Wisconsin.
Programmet er svært populært blant
studentene og entusiasmen stor.
”Clinical Programs”, eller ”Law
Clinics”, er noe som er vanlig ved
amerikanske jusfakulteter. Det eksisterer
slike programmer innen en
rekke jusfelt. I Wisconsin er Innocence
Project bare ett av flere programmer
som er samlet i en felles del
av Wisconsin Law School, kalt
Remington Center. Studenter får her
praktisk erfaring gjennom reelle
arbeidsoppgaver, under overvåking av
lærekreftene.
Men Innocence Project er det programmet
som får mest oppmerksomhet.
Strafferettsystemet gjør feil og
uskyldige har blitt dømt. Takket være
arbeidet som legges ned her har
mange uskyldig dømte blitt satt fri.
Det var advokatene Barry Scheck
og Peter Neufeld som startet det første
Innocence Project i New York i
1991. De jobbet da kun med saker
der man kunne teste DNA spor. Etter
hvert ble det startet opp liknende
prosjekter også andre steder. Jusprofessorene
Keith Findley og John Pray
etablerte prosjektet ved University of
Wisconsin i 1998, som det femte. Jusstudenter
jobber med å etterforske og
undersøke om straffedømte egentlig
er uskyldige basert på nye bevis. Findley
og Pray er blant lærekreftene som
underviser og rettleder studentene
som arbeider ved prosjektet. Studentene
får både erfaring og studiepoeng
underveis.
– Clinical-programmer dreier seg
om ”learning by doing” og ”law in
action”. Tidligere var jusstudiet veldig
akademisk lagt opp. Det er ikke slik i
den virkelige verden. Kravene er
annerledes der. I USA har vi jobbet på
denne måten i 40 år. Det er en bevegelse
der praksis er en viktig del av
undervisningen. Dette er en veldig
bevisst måte å undervise på. Studentene
må reflektere over det som gjøres.
Remington Center har arbeidet
på denne måten siden 1970-tallet, så
vi bygget videre på det da vi etablerte
Innocence Project, sier professor
Keith Findley, leder for Innocence
Project ved universitetet.
Men det kan være en dyr måte å
undervise på. I Remington Center får
man inn donasjoner fra flere kilder.
Når det gjelder Wisconsin Innocence
Project, betaler blant annet fengselsmyndighetene
i Wisconsin noe,
mens annet kommer fra offentlige kilder
på nasjonalt nivå.
Ulike modeller
Det er i USA flere forskjellige Innocence
Project – mange av dem tilknyttet amerikanske
universiteter. Det er slike prosjekter
i femti stater i USA, samt i
Canada, Australia og Storbritannia.
Alle de forskjellige prosjektene
har ulike modeller. Det kan være
samarbeid mellom private aktører og
juridiske fakulteter der man arbeider
på et eget senter eller opplegg utenfor
fakulteter der advokater arbeider gratis.
Noen prosjekter er offentlig
drevne mens andre er helt selvstendige.
Finansieringen skjer også på
flere ulike måter – penger kommer
fra universiteter, private donasjoner,
fra staten, fra fengsler osv.
Studentene fungerer som fullmektiger,
arbeider med innhenting av
bevis og skriver domstolbegjæringer.
Når saker kommer inn, er det også et
arbeid å velge hvilke man vil jobbe
videre med. I Wisconsin opererer
man med flere kriterier for hva som
skal til for at de tar saken.
– For det første må personen selv
hevde sin uskyld. Deretter sjekker vi
om personen har tilgang til annen
Keith Findley er leder av
Wisconsin Innocence Project
juridisk bistand og hjelp. Noen av
sakene sender vi videre til advokatkontorer.
Deretter ser vi på mulighetene
for å finne nye bevis og momenter
i saken. Hvis vi finner at vi kan
sette i gang, finner vi fram til alle
dokumenter i saken, snakker med vitner
og forsøker først å finne biologiske
spor fra saken, sier Findley.
– Sakene kommer inn fordi mange
får kjennskap til oss gjennom snakk
om oss i fengslene. Innsatte skriver
inn til oss. Vi har også drevet oppsøkende.
I fjor sendte vi ut seks tusen
12 Juristkontakt 4 • 2012