Juristkontakt 4 - 2012

Wisconsin Innocence Project
Et nytt liv i
Brian Avery sonet over tolv
år i fengsel for væpnede ran.
Så kom han i kontakt med
Wisconsin Innocence Project.
Ny vurdering av bevisene ble
et gjennombrudd.
(Milwaukee, Wisconsin)
Vi treffer Brian Avery hjemme i Milwaukee.
Han bor fortsatt i nabolaget
han bodde i da han ble dømt for to
væpnede ran, der en person ble skutt
og skadet, som skjedde sommeren
1994. Brian Avery var den gang en
lovende basketspiller med stipend til å
begynne på et college. I dag spiller han
ikke noe særlig mer, knærne ble skadet
i fengselet, og han føler at de beste
årene er tatt fra ham. Han jobber som
bygningsarbeider gjennom et Community
Center, har fått en sønn og er i
gang med livet utenfor murene.
Etter å ha sonet i tolv og et halvt
år, viste det seg at overvåkningsfilmen
fra ransstedet ikke viste Avery. Høyden
på personen stemte ikke. Han er
takknemlig for den jobben Innocence
Project gjorde.
– Rettssaken den gang jeg ble
dømt var kaotisk og det var store
problemer med vitnene. Jeg ble
dømt, men jeg visste at dette måtte
bli rettet opp på et tidspunkt. Jeg
hadde en rekke ankesaker og mange
tilbakeslag. I fengselet kom jeg til
slutt i kontakt med Innocence Project
ved universitetet i Madison. Jeg
møtte Keith Findley sammen med
tre jusstudenter. Jeg tok imot Findley
og studentene med åpne armer og
følte jeg kunne stole på dem. Gjennombruddet
kom da analyser av
overvåkingsvideoen viste at det ikke
kunne være jeg som var på filmen.
Ny teknologi gjorde det mulig, forteller
han.
I dag har Brian Avery en sønn og er i gang med et liv utenfor murene.
Tilståelse
Årene i fengsel var tøffe. Han har
vært ute i fem år nå.
– Til og med medfanger reagerte
på at jeg satt der. Jeg satt i seks forskjellige
fengsler, også i fengsel så
langt unna som Oklahoma. Jeg opplevde
gjenger, knivstikkinger osv. der
inne. Vi satt to stykker på hver celle.
Det er et eget liv bak murene, et eget
samfunn der man må kjenne reglene.
Under avhørene i etterforskningen
skrev han under på en tilståelse.
– Politiet fikk det til å høres ut som
det ikke var noen big deal, at det var
det som skulle til for at jeg skulle få
dra hjem. Ett år senere kom rettssaken.
Advokaten min gjorde så mye som
han overhodet kunne, men jeg ble jeg
dømt. Jeg var knust. Under rettssaken
var jeg sikker på at jeg ville frikjent.
Han hørte om Innocence Project
fra noen andre innsatte.
– Jeg har vel vært gjennom fem
eller seks studentkull. Så kom vi over
denne videoeksperten. Det ble gjennombruddet.
Han har ikke særlig tiltro til rettssystemet
lenger.
– Står du tiltalt, ja så er du skyldig.
Sånn føler jeg at rettssystemet fungerer
her.
Da vi blir med ham en tur ut på
basketbanen snakker han om at han
forstår at folk flest ikke legger vekt på
slike tilfeller som hans.
– Systemet må dømme folk for å
få bukt med kriminaliteten. Noen blir
dømt uskyldig, men du velger å tro at
det gjelder «folk langt fra deg, og folk
som ikke er som deg». Inntil det skjer
deg selv eller noen nær deg.
18 Juristkontakt 4 • 2012