Stavangeren 2-2011 (web).pdf - Byhistorisk forening

fornærmet kollegaen Tobias, de var nok strie med det våte begge. Rådstuerettenskulle dømme i saken, men rettens folk hadde vel den samme uviljemot unødig krangel som retten i dag. Hans og Tobias ble etter gammelskikk sendt utenfor døren, og det var sjelden det ikke ble godt igjen mellomde kranglevorne etter en slik tur. Hans og Tobias ble venner og vel forlikte,de trykket hverandres hender og lovet hverandre evig vennskap på varmblodigekunstneres vis. Men Hans spillemann måtte ut med surt fortjente enmark sølv til statskassen.År 1700 kom en mann i hard knipe. Kongen var død, sang og spill stilnetav. Men til denne mannen kom det to elever fra latinskolen, og de sangen koral av det som lærtes i skolen, og som de sang utenfor dørene ved juletider.Og så strøk de litt på en viol, «som ikke kunne regnes for å være rettmusicert da de bare var begyndere». Det er to medlemmer av «Diskanten»vi har for oss, latinskolens elever, som sang ved barnedåp og begravelser ogellers ved dørene til folk. Mannen som det ble spilt hos under landesorgenble først dømt, men siden ble saken tatt opp igjen og han fikk sin oppreisning.*Der var spinetter i fornemme folks hus. «Disse vakre instrumenter, med detfine gammeldagse Udstyret, de spinkle Tangenter, hvis Elfenben var gulnetligesom Pladen, hvor ERARD stod i et Mylder af Snirkler og Sving» – Deter Alexander L. Kiellands ord dette, i novellen «Sne». Og dikteren fortsetter:«Hun slog nogle Akkorder an og vendte sig smilende: jeg synes ikkeMenigheden kunde skremmesved denne Klang - -».Nei, det skal være visst, så pietistiske var de vel aldri. Men etter kirketidlød de sprø tonene, tolket fra noteblad som bar de stores navn – menuett,og kan hende en liten drikkevise, som den gang kanskje var frisk og sprudlendeav vin i pokaler, men som vi nå synes er sørgmodig i tonefallet. Dastanset han nok den ensomme gamlekaren, vekteren, som gikk sin runde iUrens rode. Han løste øreflikene på skinnhuen og lyttet med åpen munn.Kanskje buldret stormen omkring hushjørnene og snøen drev og la seg somet laken over lykten hans, men han glemte verdens sorger og fortredelighet:- Dette var herligheten, dette var harper i englehender! Lykten hans strøksin lille lysning over snøen, lenge. Hvem hadde vel hjerte til å gå når sliktspill lød ut fra vindu-skoddene en rusken kveldstime? - -Men plikten kalte. Han måtte rive seg løs, det fikk ikke hjelpe – nåskulle han sjøl til med det usle målet sitt, det var nå bare skammen:- - -38