Samfunnsviteren nr. 3-2010 - Samfunnsviterne

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3 • 2010 

SAMFUNNSVITEREN 

Tema: Status anno 2010 

• Møt Hadia Tajik, Harald Eia og Jonas Gahr Støre 

• Hvor går samfunns- og humanistisk vitenskap? 

• Georg Apenes om ytringsplikt 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3 - 2010 • Side 1

REDAKTØR: GUNN KVALSVIK 

Status anno 2010 

Gunn Kvalsvik 

- Elite. Nei, eg er ikkje eindel av eliten. 

- Men du jobbar då for statsministeren 

som rådgjevar. Om ikkje du tilhøyrer 

eliten, kven gjer det då? 

- Og du då, som jobbar i finans der dei 

store pengane vert flytta og med eit 

nettverk som overstig dei fleste. Kanskje 

det er du som er eindel av eliten? 

Diskusjonen går heftig rundt bordet ein 

kveld på sumarhytta på Hvaler. Vi er seks 

vaksne, høgt utdanna vener, som drøftar 

Noregs elite. Ingen av oss vil vedkjenne 

oss eit slikt tilhøyre. Vi endar kvelden 

med å konkludere med at ingen av oss 

kjenner oss som eindel av eliten og at 

Samfunnsviteren er organ for Samfunnsviterne 

Redaktør: Gunn Kvalsvik 

Redaksjonsråd: Gunn Kvalsvik, Kjersti Morvik, Solveig 

Vivill Vinsrygg, Nessim Ghouas, Knut Aarbakke og 

Torun Høgvold Enstad 

Grafisk Utforming: Gunn Kvalsvik 

Opplag: 8300 

Forsidefoto: Gunn Kvalsvik 

Ansvarlig utgiver: Samfunnsviterne 

Trykk: DMT 

det ikkje er så lett å fastslå kven som 

kjem under kategorien. Kanskje er det 

lettare i land som Sverige som har ein 

tradisjon med adelskap. 

Sidan redaksjonsrådet før sumaren 

avgjorde å lage eit temanummer om 

status, har eg spurt mange vener og 

bekjente kvar dei befinn seg i samfunnshierarkiet 

og om dei vil skrive seg på 

elitelista. Folk høgt oppe i statsforvaltninga, 

i media, eller toppar i det private 

næringslivet, halvkjendiser eller leiarar 

for ideelle organisasjonar. Svaret er 

gjennomgåande ”nei, eg er i alle fall ikkje 

ein del av eliten”. 

I Gyldensdahls Store Norske Leksikon, 

der står det følgjande: ”elite, ein minoritet 

i eit samfunn som på eitt eller fleire områder 

opptrer som autoritet innan, overfor 

resten av samfunn, og som talsmann 

utad, overfor omverda. … I moderne 

samfunn er det meir vanleg at ytelser 

og prestasjonar har avgjerende betydning 

for om ein person skal oppnå å bli 

medlem av ei elite eller ikkje.” 

Dersom ein bruker denne definisjonen 

meiner eg mange samfunnsvitarar og 

humanistar tilhøyrer landets elite. Vår 

Side 2 • TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 3 - 2010 

utdanning gjev oss posisjonar i samfunnet, 

både reell makt og defininsjonsmakt 

- som igjen knytt oss opp mot ein 

elitekategori. 

Dette nummeret handlar ikkje om korvidt 

vi er elite eller ikkje, men om vår status 

i samfunnet. Og for å sjå nærare på 

temaet har vi intervjua tre sentrale akademikarar 

som er valt ut frå ei høgst uvitenskapleg 

kåring på Samfunnsviternes 

heimesider. I kåringa vart dei stemt 

fram som tre dei fem mest inflytelsesrike 

samfunnsvitarar og humanistar anno 

2010. Lista over fem på topp, plassert 

etter rangering er som følgjer; Jonas 

Gahr Støre, Jan Paul Brekke, Harald Eia, 

Hadia Tajik og Elin Ørjasæther. 

I tillegg kan du lese kva dekanane ved 

SV- og HF-fakulteta seier om framtida til 

faga våre, og kva tre medlemmer tenkjer 

om det same. 

Om dette ikkje er interessant stoff for 

deg, er Georg Apenes´ skråttblikk om 

samfunnsansvar og ytringsplikta svært 

aktuell og sentral. 

God lesing! 

Utgave - materiellfrist - distribusjon 

01/10- 05. mars - uke 12 (mars) 

02/10 - 20. mai - uke 23 (juni) 

03/10 - 01.september - uke 39 (september) 

04/10 - 12. november - uke 49 (desember) 

Annonseformat og priser: 

Format - Pris (farger/sort-hvitt) 

1/1 side kr 10 500 (kr 5000) h 240 mm x br 180 mm 

1/2 side kr 6000 (kr 5000) h 180 mm x br 120 mm 

1/4 side kr 3500 (kr 2500) h 60 mm x br 180 mm 

1/1 bakside kr 15 000 NB! Kun farger h 180 mm x br 200 mm 

Henvendelser om annonsering og Samfunnsviteren for øvrig rettes til sekretariatet, tlf 22 03 19 06/ post@samfunnsviterne.no 

Samfunnsviterne, Kr. Augusts gate 9, 0164 OSLO Telefon: 22 03 19 00 Telefaks: 22 03 19 01 www. samfunnsviterne.no

INNHOLD 

04 

08 

12 

24 

Skrått blikk 

Georg Apenes om ytringsplikt 04 

TEMA: Status anno 2010 

Jonas ruler på toppen 08 

Sterk samfunnsvitaridentitet 12 

Orket ikke bli en knirker 16 

Komplekse samfunn - 

trenger kompleks kunnskap 19 

Et fakultet i prosess 20 

Hvor er vi og hvor går vi... 22 

Annet 

Hovedstyret har ordet 06 

Boktips 11 

Akademikere minst fornøyd 

med sexlivet 15 

På en ikke helt øde øy 24 

Student 

Mer nytenking inn i studiene 26 

UiO på 75. plass i verden 26 


SKRÅTT BLIKK 

Samfunnsansvar og ytringsplikt: 

Rett og plikt. Eller: ”Bindeordet som ble vekk” 

”Gjør din plikt; krev din rett!” Slik lød ett av de gamle, sosialdemokratiske slagordene. Yngve 

Hågensen synes det er en presis og dessuten klangfull sammenfatning av det samfunnssynet 

han står for. Derfor brukte han det som tittel på erindringsboken han ga ut i 2005. 

Tekst: Georg Apenes 

I disse dager legger et sted mellom to 

og tre tusen politiske partilag siste hånd 

på forslagene sine til hvorledes akkurat 

deres respektive kommuner bør styres 

etter kommunevalget i september neste 

år. 

Det legges arbeide, flid, oppfinnsomhet 

og betydelige kunnskaper fra mange 

tusen kvinner og menn i denne prosessen. 

’Det norske demokratiet’ ruster 

seg igjen til auksjon: Hvem får tilslaget; 

hvem byr mest? 

Vi vet at den norske kommuneøkonomien 

gjennomgående befinner seg i en 

bedrøvelig tilstand. 

Samtidig er borgerens forventninger til 

fellesskapets ytelser stadig oftere uten 

ethvert ankerfeste i rimelig forståelse av 

virkeligheten. En ting er de begrensninger 

av økonomisk art ethvert budsjett 

gir beskjed om. Noe annet og verre er 

de stadig mer luftige tilsagn om å kunne 

gjennomføre tiltak som vi vet ligger et 

godt stykke unna det som var, er og vil 

bli politikkens gjenstand i et liberaldemokrati 

som det norske. 

Eksempelvis: Verdig alderdom. Rusfritt 

miljø. Meningsfylt fritid. 

Undertiden kan det inntrykket feste seg 

at vi riktignok ikke tror på beskrivelsene 

av de oppropte gjenstandene. Men 

vi liker likevel å høre om dem. Særlig 

setter vi pris på å kjenne igjen den 

underliggende forutsetningen: Betaler 

du din skatt, dine avgifter og dine 

gebyrer, så skal kommunen ordne opp! 

At du og jeg selv skulle ha et personlig 

ansvar ut over vår fiskale skyldighet, 

er antagelig en foreldet forestilling i 

en nasjon der faren for at turister i 

Hardanger skal få vite at Norge drives 

av elektrisitet utløser en alminnelig 

opphisselse som dødens kloakkvann i 

Pakistan ikke kan måle seg med. 

Kommunevalgprogrammene er et 

oppkomme av gode formål. De er som 

de legendariske, danske smørbrødmenyene 

– ”Se hva vi har å by på…!” 

Den som måtte finne en eller flere 

formuleringer som for eksempel denne: 

” Får vi flertall i herredsstyret, venter 

vårt parti at du besøker din far på 

sykehjemmet minst to ganger i uken, 

kikker innom Puben for å slå av en prat 

med mindreårige kjenninger over en 

halvliter annenhver lørdagskveld og jobber 

gratis minst 20 timer pr. måned for 

en interesseorganisasjon etter ditt eget 

valg,” bør sende dem til Per Egil Hegge 

i Aftenposten, som samler på sproglige 

kuriosa. 


En alternativ sensasjon ville kunne 

være denne: 

”Vårt parti er kommet frem til at vi for 

neste periode ikke vil forelå nye tiltak, 

men konsentrere oss om å gjennomføre 

mest mulig av det vi forespeilet deg 

i 2007, 2003 og 1999 – men som vi 

hverken hadde penger eller flertall for.” 

Et forholdsvis langt liv som både observatør 

av og aktør i norsk samfunnsliv 

har etter hvert avleiret nokså fundamentale 

spørsmål knyttet til demokratiets 

funksjonsdyktighet og gyldighet som 

modell. 

Som ung student i USA i begynnelsen 

av 60-årene opplevde jeg noe 

av virkningen av at John F. Kennedy 

tilsynelatende snudde en kjerneklisjé i 

den politiske retorikken 180 grader med 

utsagnet ”Spør ikke hva landet ditt kan 

gjøre for deg, men hva du kan gjøre for 

det!” 

Den gang var dette noe som det var 

enkelt og fristende å latterliggjøre. 

Likevel ble det etter hvert oversatt, blant 

annet til norsk. 

Det er ikke mange politikere som har 

våget å ta det på alvor. I norsk, politisk 

“Vi har tusener av dekaner, professorer, 

dosenter, amanuenser, forskningsstipendiater 

osv. Men hvor er 98 prosent av dem i det 

offentlige ordskiftet?”

- Som ung student i USA i begynnelsen av 60-årene opplevde jeg noe av virkningen av at John F. Kennedy tilsynelatende snudde 

en kjerneklisjé i den politiske retorikken 180 grader med utsagnet ”Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, men hva du kan 

gjøre for det!”, skriver Georg Apenes. 

ordskifte er det gjennomgående fellesskapsløsninger 

som skyves frem: ”Her 

er våre forslag til krav og forventninger 

du bør stille til oss politikere!” 

Den tenkbare forestilling at det ikke 

bare er rimelig, men direkte nødvendig 

at vi (les: du og jeg) leverer en motytelse 

ut over skattetrekkene for at vi 

skal kunne beholde hovedtrekkene i vår 

samfunnsform, er under iøynefallende 

utvisking. Den oppfatningen at vi alle 

representerer en borgerlig skyldighet og 

at vår politiske kultur ikke er tjent med 

at politikk overlates til kamp mellom 

enøyde interesseorganisasjoner, har 

dessverre ikke konjunkturene med seg. 

La meg ta ett eksempel: Vi har visst nå 

8-10 universiteter her i landet. Det er 

nesten ikke et postnummer som ikke 

kan fremvise en høyskole; intet nes uten 

en høyskoleavdeling. Disse høyere, akademiske 

læresetene strutter av lærere 

og forskere med betydelig innsikt i de 

fleste deler av politikkens gjenstand. 

Og alle disse kloke, lærde og innsikts- 

fulle kvinner og menn skal undervise 

studenter slik at vi får veterinærer, 

byplanleggere og markedsanalytikere 

i tilstrekkelige mengder i fremtiden. Og 

innimellom skal de fremskaffe ny viten 

ved å utfordre gamle sannheter og 

presentere nye. 

Når vi, over de offentlige budsjetter, 

holder oss med universiteter, høyskoler 

og ymse forskningsinstitutter, så har 

det opprinnelige formålet også vært å 

fremskaffe kvalitetssikrede premisser for 

felleskapsløsningene – les: ”politikken”. 

Akademia skal dele med seg! 

Vi har tusener av dekaner, professorer, 

dosenter, amanuenser, forskningsstipendiater 

osv. Jeg tipper at en ikke 

så rent liten andel faller i kategorien 

”samfunnsvitere”. Men hvor er 98 prosent 

av dem i det offentlige ordskiftet? 

De som har profesjonelle forutsetninger 

for å belyse og evaluere planer, tiltak, 

prioriteringer og premisser? Hvorfor 

tilbakebetaler de så sjelden av de res- 

sursene samfunnet har utstyrt dem med 

for en billig penge? 

Det har i et par år pågått en tidvis 

nokså livlig debatt om hvorvidt Norge 

bør innføre plikt for teleoperatørene til å 

lagre kunnskap om abonnentenes bruk 

av telekommunikasjon for politiets eventuelle 

bruk. Jeg har selv forsøkt å følge 

rimelig godt med i debatten, men kan 

ikke huske en eneste sosialantropolog, 

sosiolog eller folkeminnegransker ytre 

seg om antatte – eller mulige – konsekvenser 

av at Kari og Ola ikke lenger 

skal behøve å provosere ordensmaktens 

interesse som betingelse for å 

bli registrert og overvåket? Gode eller 

dårlige virkninger. 

De vil ha og beholde retten til å ytre 

seg, men at dette skulle kunne oppfattes 

også dit hen at de har en plikt til 

engasjement? Nei, det har de fleste av 

dem stillesittende avvist… 


TEMA: FRAMTIDEN 

Hovedstyret har ordet 

Samfunnsviterifisering? 

Samfunnsviternes søsterorganisasjon 

i Danmark heter DJØF. Nå skal det 

sies at DJØF organiserer økonomer 

og jurister i tillegg til samfunnsvitere 

og humanister, men det er uansett 

interessant å se hvordan DJØF har 

påvirket det danske samfunnet, og 

hvordan DJØFère assosieres med 

eliten i Danmark. 

Mange i embetsverket og den 

politiske ledelse i Danmark er medlem 

av DJØF, enten vi snakker om kommunesektoren 

eller på nasjonalt nivå. 

Dette har gjort at organisasjonen i seg 

selv forbindes med maktapparatet, 

og at det å være en DJØFèr har 

betydninger ganske langt utover det å 

være medlem av en fagforening. I den 

danske ordboken har ordet ”djøfifisering” 

allerede vært representert 

i mange år, og den erfarne danske 

politiske journalisten Lars Olsen deler 

eliten i Danmark i tre: 

”Næringseliten, kultur- og utdanningseliten 

(eller meningseliten) og 

DJØF-eliten. DJØFèrne representerer 

yrkeskategorier som i voksende 

grad overtar makten over politikk og 

samfunnsliv.” 

Intet mindre. Det er for øvrig interessant 

å observere hvordan djøfifisering 

ikke oppfattes som noe positivt ladet 

ord i dansk opinion, samtidig som 

medlemmene av DJØF helt klart oppfatter 

det som litt kult eller attraktivt. 

Her har man utgangspunkt for en 

lengre diskusjon knyttet til profesjonsbygging 

og foreningssidentitet, og 

hvis det er noe Samfunnsviterne har 

hatt problemer med å identifisere, har 

det nettopp vært dette: Hva vil det si 

å være samfunnsviter? Spørsmålet 

ble allerede flittig diskutert før 

man i 1994 valgte å gå fra å være 

Statsviternes yrkesorganisasjon til 

Samfunnsviternes fagforening. Gikk 

det an å bygge en sterk foreningsidentitet 

som samfunnsvitere? Og hva 

når man fra 2008 åpnet opp også for 

humanistene? 

At samfunnsvitere og humanister, 

og derved medlemmer av 

Samfunnsviterne, bekler eliteposisjoner 

i samfunnet, er ganske selvsagt. 

Vi er imidlertid langt fra danske 

tilstander, der det blotte medlemskap 

gir konnotasjoner til makt og elite. 

Det er heller ikke sikkert vi hadde 

ønsket danske tilstander om vi hadde 

muligheter for å få dem her hjemme. 

Det norske samfunnet er nok mer 

egalitært enn det danske i så henseende. 

Likevel er det interessant å 

sette søkelyset på hvem vi er, hvordan 

vi bidrar, hvordan vi oppfattes og hvor 


vi går. 

Det er en lite kontroversiell spådom 

å si at stadig flere samfunnsvitere og 

humanister kommer til å oppfattes 

som del av samfunnseliten. Så blir 

spørsmålet hva og hvordan vi som 

organisasjon eventuelt skal innrette 

oss i et slikt bilde. Skal vi forsøke å 

bygge en identitet rundt det? Eller 

skal vi aktivt søke å motvirke en slik 

identitet? 

Ytterst sett handler det også om hvem 

vi skal representere. Skal vi fortsette 

som samfunnsvitere og humanister? 

Bør vi i tilfelle bytte navn? Skal vi søke 

tettere samarbeid med andre profesjonsgrupper? 

Kan det å fusjonere 

med andre organisasjoner bli aktuelt? 

Den diskusjonen skal vi ikke fortsette 

her, men at vi må ta den fremover 

er ganske sikkert. Så hadde du 

ikke en grunn for å engasjere deg i 

Samfunnsviterne før, så kanskje du 

fikk den nå?

Temadel: 

Status anno 2010 


TEMA: STATUS ANNO 2010 

Vår mest innflytelsesrike? 

Støre! 

Jonas Gahr Støre har av våre medlemmer blitt kåret til Norges mest innflytelsesrike samfunnsviter. 

Vi møter en utenriksminister som akkurat har kommet tilbake fra en lynvisitt i 

Kina. Om han synes det er en nedtur å snakke med Samfunnsviteren etter møter med Kinas 

utenriksminister, er han taktfull nok til ikke å vise det. 

Tekst: Balder Hasvold 

Mange vil nok si at Støre var en selvsagt 

vinner av kåringen, men hans egen 

reaksjon har noe ”Obama kommenterer 

fredsprisen-aktig” over seg: 

- Jo, det synes jeg var både hyggelig og 

overraskende. 

- Hvorfor overraskende? 

- Nei, jeg har egentlig ikke engasjert 

meg noe særlig i samfunnvitermiljøer og 

deres debatter og jeg er jo heller ikke 

utdannet fra Norge. Jeg forstår at jobben 

som utenriksminister tiltrekker seg 

oppmerksomhet, men det er jo mange 

aktive debattanter og andre profilerte 

samfunnsvitere i norsk samfunnsdebatt. 

- Hvem ville du ha trodd skulle…? 

- (Ler) Nei, det vil jeg ikke begynne å 

spekulere i. 

- Mange vil nok likevel si at du har 

mer innflytelse enn de fleste aktive 

samfunnsdebattanter. Hva er du mest 

fornøyd med å ha klart å bruke din 

innflytelse til? 

- Nå har jeg jo hatt denne jobben i 

fem år og det gir tid til å igangsette 

og gjennomføre en del satsinger. I 

utenrikspolitikken er høstingstiden 

ganske lang. Det skal sås og pleies 

og så forhåpentligvis høstes. Jeg 

mener vi har klart å produsere noen 

synlige resultater, fra delelinjeavtale 

og forankringen av hele Nord-områdepolitikken 

i Norge og internasjonalt 

til klasebombekonvensjon og vårt 

vedvarende engasjement i Midt-Østen. 

Også i håndteringen av Afghanistan, 

som jo er en vanskelig sak og som er 

veldig synlig i mediene. 

Åpning mot vitenskapen 

I begynnelsen av sin forrige periode 

annonserte Støre at UD skulle skape en 

mer aktiv debatt om utenrikspolitikken i 

Norge. Her mener han at han har levert. 

- Gjennom Refleks-prosjektet i forrige 

periode, og som vi videreutvikler i denne 

perioden, tror jeg vi har åpnet opp 

utenrikstjenesten for mer innsyn og mer 

utsyn. Våre folk har deltatt i debatter på 

mange områder. Dette er en demokratisk 

funksjon, som jeg har lagt vekt på at vi 

skal fylle. 

- Representerer dette et skille med 

hvordan UD har jobbet tidligere? 

- Ja, det mener jeg. Vi hadde et 

klart, uttalt mål om å stimulere til 

utenrikspolitisk debatt. Vi begynte med 

å få rundt 200 utenforstående eksperter 

til å gi sine vurderinger av norsk 

utenrikspolitikk på mange områder. Alt 

ble gjort offentlig, og det var spennende 

og problematiserende innspill. Så 

hadde vi en lang seminarrekke om 

norske interesser i utlandet, med 

debatter rundt om i hele landet. Jeg 

har vært veldig opptatt av å engasjere 

lærestedene - universiteter, høyskoler 

og videregående skoler. Jeg tror at 

jeg har vært mer på reise i Norge enn 

tidligere utenriksministere fordi jeg ser 

debatten mellom innenrikspolitikk og 

utenrikspolitikk som nært koblet. Da 


er det viktig å være til stede selv for å 

stimulere til debatt. 

- Mener du at disse prosessene har 

medført noen kursendringer i politikken? 

- Ja, jeg mener at de har vært med på å 

gi innspill til det som ble stortingsmelding 

15 i forrige periode, nemlig meldingen 

om norske interesser i utlandet. Den 

gir oss et mye bedre verktøy til å 

foreta prioriteringer i utenrikspolitikken. 

Gjennom debatter og studier har vi 

kunnet samle oss om begrepsparet 

som går ut på at vi skal satse der vi A 

– har interesser og B – kan utgjøre en 

forskjell. Dette hjelper oss til å vurdere 

våre satsinger: Hvis vi ikke har noen 

interesser og det vi gjør, ikke utgjør noen 

forskjell, da bør vi tenke på å trappe ned. 

Hvis det er områder der vi har interesser 

og ikke gjør en forskjell, så må vi jobbe 

bedre for å komme opp. Dette har gitt 

oss en bedre, systematisk metode for å 

foreta prioriteringer på dette huset, som 

jeg tror kommer til å bli tydelig i årene 

fremover. 

Utenriksministeren forsøker å skape 

et bedre system for å hente inn råd fra 

forskere. 

- Det har vært veldig viktig for oss å 

utfordre forskningsmiljøer på ”hva er 

norske interesser”. Det har kommet 

mange innspill fra samfunnsvitere 

hjemme og ute som har vært 

stimulerende. Jeg har vært for å få flere 

broer inn til samfunnsvitenskapelige 

miljøer og gjøre tersklene lavere mellom 

UD og dem. Her har jeg to ideer som 

jeg tenker å jobbe videre med: Den ene

Mange vil nok si at Støre var en selvsagt vinner av 

kåringen, men hans egen reaksjon har noe ”Obama 

kommenterer fredsprisen-aktig” over seg. 

Foto: Trond Fjørtoft. 

er å skape bedre prosedyrer for raskt å 

kalle inn ekspertise fra de akademiske 

institusjonene til å bidra med innspill når 

vi vurderer komplekse sammenhenger. 

Den andre er at vi fra UD fortsetter å 

takke ja til henvendelser om å komme 

og forelese eller delta i seminarer for å 

bli brynet mot samfunnsvitenskapelige 

miljøer. 

For teoretisk 

I det daglige arbeidet til ministeren kan 

samfunnsvitenskapen av og til også 

komme til kort. 

- Som utenriksminister mottar du 

ofte råd fra fagmiljøer, embetsverk, 

rådgivere og så videre. Hvor sterkt står 

samfunnsvitenskapelige perspektiver i 

de dialogene? 

- Jeg er selv samfunnsviter fra en 

fransk skole som er ganske forskjellig 

fra den amerikanske, som jeg 

opplever har stor innflytelse i Norge. 

Min samfunnsvitenskap handler 

egentlig om historie og sosialøkonomi. 

r 

Jeg opplever vel at mye av det 

samfunnsvitenskapelige teoriarbeidet 

ikke i det daglige kommer til anvendelse 

i rådgivning. Mye av metodeperspektivet 

er ikke langt fremme i den løpende 

vurderingen og rådgivningen. Men 

godt anvendt metode gir jo et godt 

grunnlag for skjønn og for å gjøre 

vurderinger av hva som er viktig og 

mindre viktig. Men noen ganger har jeg 

opplevd statsvitenskapen i Norge som 

vel teoretisk. Teoriene kan, sett med 

mine øyne, noen ganger ha begrenset 

relevans for å håndtere virkeligheten. 

Teoretisering av studier har også den 

oppsiden at de kan gjøre ting mer 

oversiktlig på et vis, men i denne jobben 

er det jo slik at, i tillegg til å prøve å 

velge noen langsiktige strategier, så 

er de beslutningene som kommer til 

meg nesten alle vanskelige avveininger 

mellom alternativer som ikke er optimale. 

Det er sjelden slik at det er full score 

hvis du gjør A og null hvis du gjør B. 

Ikke vær jålete 

Om vi har en høyt utdannet 

utenriksminister, er dette knapt 

betegnende for norske politikere 

generelt. Litt over halvparten 

av representantene i vår 

nasjonalforsamling har høyskole- eller 

universitetsgrad. Det er lite i forhold til 

land vi liker å sammenligne oss med, 

men Støre slutter seg ikke til dem som 

klager over dette. 

- Jeg har aldri trodd at definisjonen 

på klokskap i politikken kan leses 

ut fra høyest mulig prosentandel 

akademikere. Når det gjelder Stortinget, 

så tror jeg at det er et ganske flott ideal 

at det mest mulig gjenspeiler folket det 

er ment å betjene og at representantene 

har ulike erfaringer, enten det er 

yrkeserfaringer, livserfaringer eller 

akademisk erfaring. Men jeg er opptatt 

av det ikke skal være slik som det 

har vært litt tendens til i noen miljøer 

i Norge, der det å ha en akademisk 

erfaring er noe negativt og at det ikke 

representerer en erfaring fra det levde 

liv. Det satses så mye på utdanning i 

vårt samfunn nå og det er så mange 



ungdommer som tar høyere utdanning. 

Dette har blitt et kjennetegn på hvordan 

den norske befolkningen er og vil bli i 

årene som kommer, og det bør vi være 

glade for… Det er et slags folkelig gen, 

tror jeg, som innebærer en viss skepsis 

og tvil til dem som har mye boklig 

kunnskap. Jeg synes riktig nok ikke at alt 

det er usunt. Det er vel litt norsk å være 

kritisk til dem som faller for fristelsen til å 

være jålete med sin bakgrunn, men jeg 

tror ikke det er bra for samfunnet hvis 

man får en generell forakt for dem som 

har viet livet sitt til studier og kunnskap. 

- Hva med deg selv? Man skulle ikke 

tro at å være en høyt utdannet flinkis 

var oppskriften på å bli populær i Norge. 

Hvorfor tror du at du selv likevel er 

såpass populær? 

- Altså, generelt må det jo være et mål 

å bedømme folk ut fra hva de står for og 

det de gjør, det de får til og det de ikke 

får til. Da er hvor du kommer fra, hvilke 

skoler du har gått på og hvor du bor ikke 

uvesentlig for hvem du er, men det må 

ikke være avgjørende for inntrykket du får 

av vedkommende. Så hvis folk er fornøyd 

med det jeg gjør, er det ikke fordi jeg har 

den utdanningen jeg har, men fordi de 

forholder seg til jobben jeg gjør. 

- Er du bevisst på å ikke være jålete med 

din egen bakgrunn og kunnskap? 

- Altså, jeg er bevisst på å forsøke å 

være meg selv. Og helt fra dag én i dette 

offentlige flomlyset som denne jobben 

er, har jeg tenkt at hvis du begynner å 

tukle med skaperverket, det vil si prøver 

å være en annen enn deg selv, så er du 

ute på en farlig galei. Det kan du være 

flink til én dag og to dager, men dag tre 

og fire blir det for stor avstand til den du 

egentlig er. Jeg bruker de ressursene og 

de timene jeg har til å gjøre jobben min, 

og så får folk bedømme om det er bra 

nok. Det er ikke spesielt avansert, men 

en enkel leveregel. 

Alltid forberedt? 

- Kan man komme like langt med en 

utdanning fra Norge som fra et fransk 

eliteuniversitet? Har du noen råd til andre 

samfunnsvitere, som i motsetning til deg 

ikke føler at utdanningen fører dem dit de 

vil på karrierestigen? 

- Jeg føler at rådet er enklere å gi nå enn 

det var for 20-30 år siden. Mulighetene 

for å kombinere studier hjemme og ute 

har blitt store. Jeg tenker ofte at jeg 

skulle ha gjort det. Det å ha noe tid fra 

norsk høyskole eller universitet gir innsikt 

i norske forhold og det kan man supplere 

med et kortere eller lengre opphold ute. 

Det er ikke riktig at arbeidsmarkedet 

nødvendigvis er mer åpent om man har 

studert ved Institut d’études politiques de 

Paris, sier Støre. 

- Jeg sendte brev til ti store bedrifter i 

Norge da jeg kom tilbake fra Paris og 

fikk høflig avslag fra alle. ”Følg med i 

dagspressen”, sto det. Det syntes jeg var 

veldig frustrerende, for jeg opplevde at 

jeg hadde jobbet og slitt i de årene og at 

det var en kvalifiserende utdanning. 

- Synes du samfunnsvitere er for dårlige 

til å markedsføre sin egen kunnskap? 

Utenriksministeren tolker muligens dette 

spørsmålet som et uttrykk for personlig 

frustrasjon hos journalisten. I alle fall 

bekrefter han inntrykket av å være 

forberedt i alle situasjoner, selv et intervju 

for et ikke altfor berømt blad, når han 

som svar trekker fram intervjuerens egen 

hovedfagsoppgave: 

- Samfunnsvitenskapelig kunnskap er 

litt vanskeligere å markedsføre, for hvis 

du er jurist eller lege, vet alle hva du 

mener, men det er litt mer uklart akkurat 

hva det betyr å være samfunnsviter. 

Du har skrevet din oppgave om forhold 

i Tsjekkia. Det mener jeg er et veldig 

spennende tema fra et nytt EU-land med 

lang historie, som ofte har vært viktig for 

vårt kontinent. Men du er avhengig av at 

det sitter noen på den andre siden som 

er i stand til å anerkjenne dette. Så svaret 

er vel ganske enkelt at ja, samfunnsvitere 

må være flinkere til å markedsføre det 

de har studert og forklare relevansen og 

nytten av det. 

Kulturberedskap 

Som diplomat forbereder ikke Støre 

seg bare på rene fakta, men også på 


kulturelle aspekter hos motparten. 

- Jeg forsøker, i alle fall. Jeg blir hjulpet 

av den aktuelle norske ambassaden i 

forhold til å formidle et lands tankesett. 

Og hvis jeg får lest meg opp på det, 

så har jeg erfaring med at det er veldig 

viktig, i tillegg til å kunne tallene om 

økonomi og politikk. Det er noe med å 

kunne forstå hva som motiverer de store 

følelsene og interessene i landet du 

kommer til. 

- Har du et eksempel på dette? 

- I Kina, hvor jeg akkurat har vært på et 

kort besøk, blir du jo overveldet av all 

statistikken omkring landets vekst og 

framgang. Men det er veldig spennende 

å se på hvordan Kina vil påvirke de 

internasjonale beslutningene som de 

nå er kommet i inngrep med gjennom 

sin vekst. Det er ingen grunn til ikke å 

tro at de ikke vil ha sine særskilte syn 

på de spørsmålene det internasjonale 

samfunnet må samarbeide om. Man 

oppnår mer i samtaler med en annen 

side om man har mer innsikt i hva 

som påvirker deres sterke og svake 

øyeblikk. Kinas veldige opplevelse av 

at de er et land i fremgang og vekst 

former deres optimisme og deres 

følelse av at de står for en genuin, egen 

modell. De møter vestlige påstander 

om menneskerettigheter og økonomisk 

utvikling som ett syn, men ikke som en 

absolutt sannhet. De viser til sin egen 

erfaring og sier at deres egne syn har 

de både rett til å ha og at det vil markere 

dem vel så sterkt som de vestlige 

landenes oppfatninger. Dermed blir det 

nok mer krevende å komme fram med 

sitt eget syn, og det er det også viktig å 

forstå i dialogen med dem.

Tjenester som treffer 

Betyr brukerorientering og kvalitet noe annet i offentlig sektor? 

Mye av omstillingsarbeidet i offentlig sektor de senere årene har hatt privat sektor 

som ideal og mønster. Forståelsen av sentrale begreper som tjenestekvalitet og 

kundeorientering er blitt importert nokså ukritisk fra fagtradisjoner der private og 

markedsorienterte tjenester er viktigste referanse. Denne boken stiller spørsmålet 

om en slik forståelse rekker helt til mål når det er snakk om å utvikle det brede 

spekteret av statlige og kommunale tjenester på en måte som både skal tilfredsstille 

den enkelte brukerens krav og forventninger og samtidig ta vare på sentrale 

samfunnsinteresser som god ressursutnyttelse, lov og orden, samfunnssikkerhet, 

inkludering og likebehandling. 

Med innføringen av New Public Management i offentlig sektor ble brukerorientering 

og tjenestekvalitet honnørord. Spørsmål som stilles er om begreper og modeller 

som er utviklet for privat sektor på dette området fungere like godt for offentlige 

virksomheter? 

Forlag: Universitetsforlaget. 

Har vi henne nå? Kvinnelige forfatterskap og mediene 

Hva er en «kvinnelig» forfatter? Finnes hun i det hele tatt? Kritikerne tar 

gjerne på seg kjønnsbriller når de vurderer kvinnelige forfatterskap. Bøkene 

karakteriseres som «inderlige», «private», «melodramatiske» eller «intime». 

Denne boka er et forsøk på å identifisere de strukturene som klistrer kjønnet 

fast til oss. Forfatterne Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth og Hanne Ørstavik 

er intervjuet i boka. De forteller om sine erfaringer med mediene, og om 

hvilke strategier de benytter seg. I tillegg er et eget kapittel viet Marie Takvam 

og hennes offentlige rolle som forfatter og samfunnsdebattant i 1950-, 

60- og 70-årene. Gjennom boka blir det tydelig hvordan spillerommet for 

kvinnelige forfattere har endret seg fra 1950-årene og fram til i dag. 

Dette er tankevekkende bok om makten til å definere hva som er privat, og 

hva som får lov til å telle som universelt og samfunnsmessig. 

Forlag: Gyldendal 

Knausgård-koden 

Ved å tømme tusenvis av sider av private betroelser ut i offentligheten har 

Knausgård trollbundet leserne. Mottakelsen har vinglet mellom biografisk sladder, 

estetisk henførelse og psykologisk identifikasjon. 

I denne forrykende pamfletten gjør Eivind Tjønneland det første seriøse forsøket 

på å knekke Knausgård-koden. Han har tatt for seg bøkene og alle anmeldelser 

og omtaler av dem. Her kommer han med med overraskende innsikter i hva 

disse forteller om oss, i dag. 

Kanskje denne boken være lur å lese på mens du venter på Min kamp 6? Eller 

enda bedre; les den dersom du ikke orker å lese 3000 sider om livet til Karl Ove 

slik at du kan delta i Knausgård-debattene som helt sikkert vil dominere resten 

av 2010. 

Forlag: Spartacus 

BOKTIPS 



Sterkt engasjement og 

Sterk samfunnsvitaridentitet 

For fire år sidan viste ingen kven ho var, i år vart ho kåra til ein av landets viktigaste 

samfunnsvitarar. Hadia Tajik (26) legg ikkje skjul på at ho er nøgd med å vere der ho er. 

Tekst og foto: Gunn Kvalsvik 

Det er novembermørkt i Oslos gater, 

året er 2006 og Hadia Tajik sit konsentrert 

over bøkene på lesesalen ved 

juridisk fakultet. Merksemda glir vekk 

frå jussen og mot telefonen som dirrar 

lydlaust. Ho gjenkjenner ikkje nummeret, 

men tek den og seiar eit stille hallo 

medan ho går ut i korridoren for å ikkje 

forstyrre medstudentane. 

I andre enden presenterer statssekretær 

Libe Rieber Moen seg, og spør om 

Hadia Tajik kan tenke seg å ta turen 

innom Bjarne Håkon Hanssen sitt 

kontor for å drøfte politikk. 

Hadia forstår ingenting. Politikk sysla 

ho med i ungdomen, for nærare ti 

år sidan då ho var aktiv i AUF lokalt. 

Samtala med Hanssen gjer henne ikkje 

klokare, og når ho seinare får ein sms 

med forslag om nytt møte byrjar ho å 

forstå at der er ein plan. På slutten av 

samtala spør Bjarne Håkon om ho vil 

vere hans politiske rådgjevar, og etter 

ei tenkehelg, takkar Hadia Tajik ja. 

Jobben som rådgjevar er no i historie. 

Det same er tida som rådgjevar for 

statsministeren, og furoren rundt 

utspelet om hijab i politiet. Ei sak som 

kasta Hadia Tajik ut rampelyset for 

alvor, og gjorde at ho blant anna deltok 

i Nytt på nytt og vart eksponert for meir 

enn ein million sjåarar. Brått viste alle 

kven ho var! 

Ballen rulla så vidare og i 2009 vart 

Tajik valt inn på Stortinget som repre- 

sentant for Arbeidarpartiet, og hennar 

politiske liv som folkevalt starta. 

Kjempestas 

Tre dagar etter ei kort e-postutveksling, 

der Tajik vert fortalt at ho er ein av 

vinnarane av vår uformelle kåring av 

viktige samfunnsvitarar/humanistar 

anno 2010, møter vi henne til lunsj i 

Stortingskantina. 

Hadia Tajik stiller i svart klassisk kjole, 

har ei feminin kort hårfrisyre og går 

i halvhøge sko. Med ein alder på 27 

år er ho yngre enn dei fleste andre 

på tinget, likevel er det noko erfarent 

og trygt ved skikkelsen hennar. Det 

mørke håret og augo avslører at slekta 

hennar kjem frå eit meir fjerntliggande 

område av verda, nærare bestemt 

Pakistan, medan dialekten utan tvil er 

frå Rogaland. 

- Eg kan verkeleg ikkje fatte det, seier 

ho lattermildt, når vi har funne oss eit 

bord og satt oss ned i den ærverdige 

kantina. - Det er jo verkeleg utruleg at 

nokon har tenkt på meg i ei slik kåring! 

CVen til Tajik verkar planlagt og 

straumlinjeforma. Hausten 2001 

byrjar ho som student ved studiet 

Journalistikk og fjernsynsproduksjon 

ved Høgskulen i Stavanger. Etter 

fullført Bachelor-grad gjekk ferda til 

Storbritannia der ho tok ein master 

i menneskerettar ved Universitetet i 

Kingston. Deretter var det juss og Oslo. 

- Det var litt tilfeldig at det vart 

Kingston, forklarer ho, nesten unnskyl- 


dande. - Etter journaliststudiane kjende 

eg på eit behov for å tillegne meg eit 

analytisk verkty for å få betre forståing 

og for å skrive djupare og meir nyansert 

om ulike tema. Menneskerettar har 

eg alltid vore oppteken av, eg hadde 

lyst til utlandet og så dukka dette 

universitetet opp. 

Hadia Tajik snakkar lågt og kontrollert. 

Dette har ho snakka om før, formuleringane 

er finpussa. Er ho rett og slett 

ein flinkis? 

- Flinkis, seier ho og dreg på smilebandet. 

– Heilt ærlig så har vegen 

blitt til etterkvart, akkurat som hjå dei 

fleste andre. Det som har vore i botnen 

og drivkrafta i livet mitt, er et nesten 

altoppslukande samfunnsengasjement. 

Ho tek ein bit av rundstykket med 

gulost, tenker seg om og forklarar: 

- Så lenge eg kan huske, har eg vore 

engasjert i samfunnet og det som skjer 

rundt meg. Engasjementet har eg nok 

arva etter min far, og heime snakkar vi 

mykje om samfunnet og politikk. 

Engasjement og innflytelse 

- Kan ein altså seie at den raude 

tråden gjennom livet ditt, så langt, er 

engasjement? 

- Ja, absolutt. Det har avgjort kva eg 

ser og er oppteken av og det har styrt 

studievala mine, både journalistikken, 

samfunnsvitskapen og jussen. Det var 

nok også mitt engasjement som gjorde 

at det vart opna ei dør inn i politikken

for meg igjen. 

- På websida di skriv du at du er 

skribent, men du er vel også journalist, 

samfunnsvitar og litt jurist. Kva for 

faglig identitet er viktigast for deg? 

- Masteren min innanfor samfunnsvitskapen 

er sjølvsagt svært viktig i 

utdanninga mi. Definitivt. Det er der 

eg har den sterkaste faglige tyngda. 

Kunnskapen eg lærte meg dei åra 

på Kingston er heilt sentral for korleis 

eg ser verda og agerar i den i dag. 

Altså, ja, eg har ein sterk identitet som 

samfunnsvitar, men fyrst og fremst 

ser eg meg sjølv som eit skrivande 

menneskje. 

Hadia Tajiks engasjement går hand 


i hanske med eit genuint ynskje om 

innflytelse. Tajik har nemleg eit mål om 

å gjere noko som betyr noko for verda. 

- I 2006 sa eg ikkje berre ja til ein jobb, 

forklarer Tajik, og legg stemma ned ein 

oktav medan ho signaliserer med blikket 

at dette er viktig for henne. - Sporet 

kunne ikkje foreinast med journalistisk 

arbeid, som eg då hadde ein fot innan- 

- Flinkis, seier Hadia Tajik og dreg 

på smilebandet. – Heilt ærlig så 

har vegen blitt til etterkvart, akkurat 

som hjå dei fleste andre. Det 

som har vore i botnen og drivkrafta 

i livet mitt, er et nesten altoppslukande 

samfunnsengasjement. 



for. Men avgjerda var ikkje så vanskeleg 

å ta. Eg skjønte jo at spørsmålet om å 

verte politisk rådgjevar i regjeringa ikkje 

er eit spørsmål eg kom til å få igjen 

seinare om eg sa nei. Som journalist 

kan ein ha innflytelse på dagsorden. 

Som politikar kan ein ha meir direkte 

innflytelse på politiske avgjerdar. 

- Kvifor er innflytelse så viktig for deg? 

- Innflytelse er viktig for alle som vil 

gjere ein forskjell. 

Kirke-, utdannings- og 

forskingskomiteen 

Kvardagen til Hadia Tajik handlar 

om politikk frå morgon til kveld. Ho 

understrekar at ho trivast og fortel 

entusiastisk at ho sit i Kirke-, utdannings- 

og forskingskomiteen, ein komite 

ho spesifikt hadde ynskje om å kome 

inn i og som handsamar eit felt ho er 

oppteken av. 

- Utdanning er superviktig! Då meiner 

eg både for enkeltmenneske og for 

samfunnet. Kunnskap er grunnlaget 

for menneskerettane, demokratiet og 

sjølvrespekten. Kunnskap er, slik eg 

ser det, rota til alt godt. 

- Har du nokon kampsaker i komiteen? 

- Ja, ein av mine kjepphestar er å få inn 

fleire folk i støttefunksjonane i grunnskulen 

slik at lærarane kan gjere det 

dei skal, nemleg undervise og overføre 

kunnskap. I dag brukar ein lærar altfor 

mykje tid på funksjonar som sosionomar, 

psykologar og andre kan gjere. 

Som journalist og politikar har Tajik stått 

fram som ein av dei som er oppteken 

av kvinner og kvinners rettar. På 

heimesida si skriv ho at dette er ein av 

hennar store hjartesaker. 

- Veit du at på rekka med bilete over 

dei som har leda utanrikskomiteen her 

på Stortinget er der ei kvinne. Berre ei! 

Kva fortel ikkje det som eit land som 

hevdar å vere eit av dei meste likestilte 

i verda? 

Utan å vente på svar fortset Tajik med 

ei tirade som handlar rettane til kvinner 

frå etniske kulturar, vold og voldtekter 

norske kvinner opplever i heimen, og til 

jenter som leiker med Barbiedokker og 

har som mål i livet å likne på disse når 

dei veks til. 

- Problemet her heime, seier ho, er at vi 

trur vi er likestilte. Det er farlig. 

På talarstolen og ut i regnet 

Sjølv om Hadia Tajik ennå offisielt har 

sumarferie har ho starta å jobbe. Ho 

ramsar opp neste vekes aktivitetar som 

inneheld opning av diverse universitet 

utan at det ser ut til å sette ho ut. Også 

desse offentlige oppgåvene har ho 

etterkvart erfaring i. 

- Det var ikkje fritt for at eg var nervøs 

fyrste gongen eg skulle på Stortingets 

talarstol, seier ho. - Sidan eg alltid har 

vore oppteken av retorikk, hadde eg 

jobba og jobba meg gjennom det eg 

skulle seie. Det er litt psyko å vite at 

alt ein seier vert skrive ned ordrett og 

lagra for all framtida, det gjer nok at eg 

framleis er litt vel pirkete med ordlyden i 

det eg skal seie. 

- I tillegg til makt har politikarlivet gjort 

deg til kjendis, er du komfortabel med 

det? 

- Kjendis? Ja, eg vert innimellom 

gjenkjent på gata og det kan eg godt 

leve med. Oftast er folk svært hyggelege, 

men av og til har hensiktene vore 

negative. Då er det ikkje så kjekt. 


- Har du eksempel på negative utrop? 

- Tja, det kan gå på etnisitet, kvinnediskriminerande 

utsegn og at eg har 

kome for lett til makta. Eg tenkjer at 

når ein opplever gode ting vil det alltid 

vere nokon som prøver å finne andre 

grunner til kvifor ein har klart seg så 

bra, enn at ein faktisk dug. Det får dei 

no berre halde på med. Eg er gjerne 

audmjuk på kva eg har fått til, men eg 

ser ingen grunn til å ha dårlig sjølvtillit. 

Lottomillionærhumor 

Halvannan time går mot slutten. Hadia 

Tajik har spist sitt rundstykke utan å 

smule, tatt av bordet og betalt for oss 

begge. Igjen litt flinkis. Så smiler ho: 

Kan du ikkje seie det ein gong til. Kvifor 

eg vart intervjua? 

- Fordi du er kåra til ei av dei viktigaste 

samfunnsvitarar/humansitar i landet. 

- Hæ? Eg forstår det liksom ikkje. 

- Du er kåra til ein av dei viktigaste i 

landet i vår utdanningsgruppe. 

- He, he…, Hadia Tajik bryt ut i latter. 

– Har du sett den lotto-reklama, du 

veit den reklama der han innvandraren 

spør om igjen og om igjen kor mykje 

han har vunne? Eg prøvde meg på ein 

liknande vri. Sjølv om ein må ta alle 

slike kåringar med ei klype salt er det 

kjekt for meg å høyre kor viktig nokon 

synes eg er - fleire gongar.


Akademikere minst fornøyd med sexlivet 

Psykologiprofessor Bente Træen ved Det 

helsevitenskapelige fakultet på Universitet 

i Tromsø har forsket på nordmenns 

tilfredshet med sexlivet. 

58 prosent av norske kvinner med lav 

utannelse er fornøyd med sitt sexliv, 

mens bare 46 prosent av kvinnelige 

akademikere kan si det samme. 

45 prosent av mennene med lav utdannelse 

er fornøyd, mens 36 prosent av 

akademikerne sier seg fornøyd. 

Kilde: NTB 

Vi prioriterer lang ferie 

En spørreundersøkelse utført på oppdrag fra Akademikerne 

viser at nordmenn prioriterer å ta ut lang ferie 

om sommeren. – Tallene viser at norske arbeidstakere 

velger å bruke sommeren til å hente krefter og ta vare 

på seg og sin familie. Det er svært positivt, sier Knut 

Aarbakke, leder i Akademikerne. 

Godt over halvparten av de yrkesaktive tok ferie og 

avspasering i 4 uker eller mer i løpet av sommermånedene. 

Omtrent en fjerdedel har tatt ut 3 uker i sommer, 

mens 11 prosent har begrenset ferien til 1-2 uker. Kun 7 

prosent har ikke har ikke tatt ferie i løpet av sommeren. 

– Norsk økonomi går etter forholdene godt og arbeidsledigheten 

er lav 

sammenliknet med 

europeiske land. Vi 

tror det er positivt at 

norske arbeidstakere 

velger å ta ut ferie 

fremfor å jobbe enda 

mer, sier Aarbakke. 

Kilde:Akademikerne.no 

Helt på grensen 

Bor du i Sverige og 

jobber i Norge, eller 

omvendt? Har du 

lyst til å studere i nabolandet? 

Den felles 

Grensetjänsten gir 

deg svar på det du 

lurer på. 

Grensetjänsten er et 

informasjonssenter 

for deg som vil jobbe, pendle, flytte eller studere i Sverige 

eller Norge. Her finner du all grenseoverskridende 

informasjon du trenger. NAV og svenske arbeids- og 

trygdemyndigheter står bak tjenesten. 

Grensetjänsten finner du på www.gtm.nu. Du kan også 

ta kontakt direkte på telefonnummer 62 83 21 00 (fra 

Norge), eller på e-post info@gtm.nu. 

Kilde: Nav.no 



En av fem på topp: 

Vil sette akademikere fri 

Komiker og sosiolog Harald Eia (44) mener utdannelsen hans gir ham et blikk ovenfra. Et 

slikt blikk gjør de enkleste fenomener om til mysterier, og slikt blir det god humor av. 

Tekst og foto: Gunn Kvalsvik 

- Agnar Mykle selvsagt, svarer Eia 

kontant når han blir spurt om hva som 

gjorde at han startet sin akademiske 

utdannelse. 

- Hæ? 

- Det var særlig Mykle som dannet 

bakteppe og var inspirator når jeg som 

18-åring tok valget om å starte ved 

universitetet. Det bildet han beskrev av 

studentlivet, ville også jeg være en del 

av. 

- Og hva møtte du? 

- Jeg startet på matematikk grunnfag, og 

ble nokså skuffet. Donald Duck-klubber 

var noe jeg hadde vokst fra, og mine 

forventninger om at universitetet skulle 

være en myldreplass der en mellom 

forelesningene skulle diskutere filosofi, 

teoretikere og samfunn ble gjort til 

skamme. 

- Mener du mangel på dannelse? 

- Ja, jeg ville ha mer dannelse i alle 

ordets former. I tillegg til gode samtaler 

trodde jeg for eksempel at det hele 

skulle være litt mer estetisk. At jentene 

skulle være litt mer ballettdansere og at 

trening ellers skulle stå litt høyere opp på 

skalaen av aktiviteter. 

Eia er solbrun og opplagt når vi møter 

han i lokalene til hans nye firma. 

Lokalene er en del av et gammelt fabrikklokale 

ved Cuba i Oslo, altså i et av 

de kule stedene for de kreative i Oslo. 

Mannen, som er kjent som en av Norges 

største komikere og den som rystet 

forsker-Norge med serien Hjernevask, er 

seriøs når han forteller om dannelsen. 

Knirkete stemmer 

Selv om det første møtet med Universitetet 

ble en skuffelse, tok Eia sats og 

gikk videre. Først til filosofi og senere 

sosiologi. 

- Skuffelsen over matematikkåret gjorde 

at jeg flyktet over til filosofi. Jeg tenkte 

at det er der jeg hører hjemme, i selve 

hjørnebyggsteinen for akademia. Sosiologi 

var ment som et støttefag, men det 

ble sosiologi som skulle bli mitt fag. 

- Hvorfor det? 

- Grunnen til at det ble sosiologi var at 

jeg gjennom Bourdieus sosiologiske 

tolkning av Heidegger opplevde en 

åpenbaring. Jeg ble rett og slett interessert 

i hvorfor folk med ulik bakgrunn har 

så ulik smak. 

Øynene til Eia får en varm glans når han 

snakker om møtet med sine favoritteoretikere. 

Han forteller om hvordan de med 

sine analyser og teorier gjorde verden 

klarere for ham, at de var så brukbare. 


Eia ble altså samfunnsviter. Men definerer 

han seg som en akademiker og 

intellektuell? 

- Nei, eller tja. Jeg klarer liksom ikke å 

identifisere meg med noen av de som 

står frem som intellektuelle akademikere. 

Kanskje med unntak av Thomas Hylland 

Eriksen. Det er rett og slett en for 

knirkete verden. 

- Knirkete? 

- Ja, det har noe med at den akademiske 

er en ekstremt lukket verden. En verden 

der alle deltakerne glir inn i det samme 

systemet, kommuniserer med hverandre 

og som ikke møter korrekser fra noen 

utenfra. Mye av de som danner rammen 

rundt det akademikere holder på med 

er knirkete, uten spissing, meget grått 

og til dels kjeldelig. Det handler om en 

stil, hvor man blander sammen en sunn 

skepsis til nye ideer og folkelige forestillinger 

med en intellektuelt slapp og uforpliktende 

avvisning av andre perspektiver. 

Knirkingen er motsatsen 

Agnar Mykle var inspirator da Harald Eia som 18-åring ble student ved UiO.

til en mer barnlig, udogmatisk iver og 

nysgjerrighet – en attityd som altså jeg 

tror er langt sunnere og bedre enn den 

gjengse knirkete. 

- Mener du at den akademiske verdenen 

er usunn? 

- Ja, jeg tror alle miljøer trenger et slags 

marked – et korreks utenfra. Jeg tror 

også at det kan være usunt å bare bevege 

seg i et miljø der alle har minst 115 i 

IQ, da er det lett å miste kontakten med 

den virkelige verden. 

- Hadde du noen gang planer om å bli 

forsker selv? 

- Nei egentlig ikke. Jeg var et år i Bø i 

Telemark og så jobbet jeg som forskningsassistent 

her i Oslo. Det har også 

noe med mitt gemytt og gjøre. Jeg kjedet 

meg rett og slett, og så merket jeg at 

jeg selv begynte å bli knirkete. Det likte 

jeg ikke! 

Eia innrømmer glatt 

at han ble overrasket 

over å være på lista 

over de fem viktigste 

samfunnsviterne i 

Norge. 

Komiker 

Det var altså komiker Eia skulle bli. Men 

fagene ved universitetet er slett ikke 

bortkastede, hevder han. 

- Utdannelsen har gitt meg et blikk som 

er nyttig og som gjør verden mer spennende. 

Som sosiolog ser jeg verden 

ovenfra, og det igjen gjør meg nysgjerrig 

og analytisk. Litt newtonsk, jeg lurer rett 

og slett på hvorfor eplet faller nedover 

når det løsner fra grenen. 

- Hva skrev du om i ditt hovedfag? 

- Med inspirasjon i Bourdieu sitt habitusbegrep 

skrev jeg om motsetningen 

mellom to generasjoner forretningsfolk – 

mellom de som baserte sin posisjon på 

arv og eiendom, og de som baserte sin 

posisjon på kunnskap og kompetanse. 

Forskningsgrunnlaget hentet jeg fra to 

pengeblader. 


- Bourdieu er en relasjonsmann. Er også 

du det? 

- Ja, på en måte. Jeg er i alle fall opptatt 

av mennesker. De er superspennende 

og rare. Det er sensibiliteten som trigger 

meg. Bourdieus analyser av den 

skjulte dialogen gjorde oss enda mer 

interessant. Når jeg beveger meg rundt i 

verden har jeg hele tiden lyst til å spørre 

folk jeg møter eller ser på gaten; hvorfor 

gjør du det? 

Hjernevask og vendetta 

Harald Eia er mest kjent for å flytte 

grenser. Han som viste skrukken. Eller 

rettere sagt, han var mest kjent som 

det. I vinteren og vårens NRK-program 

Hjernevask fremstod han seriøs og kritisk 

journalist som satte et kritisk lys på 

samfunnsforskere. Så kritiske var programmene 

hans, at det ble hvisket om 

at mannen drev en personlig vendetta 

mot disiplinen. Selv avfeier han dette. 



- Vendetta. He, he. Nei, hvorfor 

skulle jeg det. Jeg innrømmer at jeg 

brukte vanlig dramaturgisk metode i 

Hjernevask. Drama handler om å gjøre 

saker om til mysterier. Og å løse dem 

ved å snakke med de som har ulike 

svar. For eksempel: Hvorfor er det slik 

at det i et av verdens mest likestilte land 

fortsatt er vanskelig å få kvinner til å bli 

ingeniører? Er det på grunn av sosialisering? 

Eller handler det om medfødte 

kjønnsforskjeller? 

- Hva med introduksjonen til programmet, 

der du gjorde et poeng av ditt eget 

møte med universitetet? 

- Det er en vanlig måte å lage program 

på. Gi seerne en personlig historie. 

- Du avviser altså at du har noen 

agenda som går i retning av å sverte 

samfunnsvitenskapen? 

- Hmmm. Nei, ikke å sverte, men jeg 

mener – som jeg også har sagt tidligere 

- det er mange mønster i akademia som 

en behøver å stille spørsmål ved. 

- Hvilke tanker gjorde du deg under 

produksjonen av programmet? 

- Jeg ble overrasket over å møte en 

verden som gir små muligheter til å 

snakke tydelig, vise usikkerhet og å 

innrømme. Knirk, knirk. Jeg har en venn 

som jobber som analytiker for VG og 

Skipstedsgruppa, han har fortalt om en 

undersøkelse der en stor gruppe ble 

spurt om de ønsket å bli brune av solen. 

Den eneste gruppen som ikke ville bli 

brune var samfunnsvitere og humanister. 

For meg er det symptomatisk på 

den kulturen akademiker har spunnet 

rundt seg. 

- Mener du at du nådde målet ditt med 

hjernevask? 

- Ja, jeg har i alle fall fått mange 

tilbakemeldinger om at jeg har bidratt til 

en god og sunn debatt. 

Eias visjon og ambisjon 

Eia innrømmer glatt at han ble overrasket 

over å være på lista over de fem 

viktigste samfunnsviterne i Norge. 


- Vel, jeg er såpass intelligent at jeg 

forstår at mine krumspring i Hjernevask 

ikke ble applaudert av alle. Derfor er jeg 

litt overrasket. Men mest stolt. 

- Har du noen målsettinger med det du 

gjør, bortsett fra å ha det gøy og å tjene 

penger? 

- Ja. For første gang under intervjuet blir 

Eia satt litt ut. Blikket vandrer ut til siden 

og han tar en pause: 

– Jeg har et mål med det jeg gjør. Og ja, 

jeg vet det høres patetisk ut. De største 

øyeblikkene i mitt virke er når jeg opplever 

at jeg får folk til å komme lenger, 

å gå over grensene. Jeg vil rett og slett 

sette folk fri! Satt litt på spissen ønsker 

jeg å ta folk med på en reise, der målet 

er å få dem til å åpne opp heller enn å 

lukke seg for verden. 

- Det var nok dette som lå litt i bakgrunnen 

når jeg laget Hjernevask, jeg ville få 

akademikere til å åpne opp og bli mer 

fri. 

Vil du leve lenge? Flytt til Island eller Kypros 

Som følge av aids, røyking og overvekt er den positive utviklingen i menneskets dødelighet 

i ferd med å snu. De beste utsiktene til et langt liv har menn på Island og kvinner på Kypros. 

Det viser en undersøkelse som nå er 

presentert av forskningstidsskriftet The 

Lancet. 

De fleste steder i verden har menn dobbelt 

så høy risiko som kvinner for å dø 

før de fyller 60, viser undersøkelsen. 

De siste fire tiårene har risikoen for å 

dø før man fyller 60, falt med 34 prosent 

for kvinner og 19 prosent for menn på 

verdensbasis. I samme perioden er forskjellene 

økt markant fra land til land. 

Trenden har derimot snudd i løpet av 

1990-tallet. Ifølge forskerne er hiv/aids 

og en markant økning i dødeligheten 

i den tidligere Sovjetunionen viktige 

årsaker til dette. 

Dødeligheten har også utviklet seg i en 

negativ retning i USA, hvor seks av ti 

voksne er overvektige eller fete. 

Island kommer best ut for menn med en 

dødelighet før fylte 60 på 64,9 per 1.000. 

Sagaøya kommer på tiendeplass når det 

gjelder kvinner med en dødelighet på 

44,2 per 1 000. 

Det er Swaziland som ligger nederst 

på lista med en dødelighet for menn på 

hele 764 per 1 000. 

Det beste stedet for kvinner er Kypros, 

mens det verste er Zambia. 

Undersøkelsen gjelder ikke barn under 

15 år. 

Kilde: NTB

Status HF 2010 

Komplekse samfunn - 

trenger kompleks kunnskap 

Tekst: Gunn Kvalsvik 

HF-fagene har vokst, og ved HF-fakultet 

er det både flere studenter, flere ansatte 

og flere fagspesialiseringer enn noen 

gang. 

- Flere av de store, tradisjonelle fagene 

har hatt en nedgang både i studenter 

og ansatte, mens andre fag med global 

betydning, som arabisk og kinesisk, har 

hatt vekst. Nye fag har også kommet til, 

som svar på samfunnets behov for kompetanse; 

for eksempel medievitenskap 

og områdestudier, som trekker mange 

studenter, forklarer dekanen. 

Syvertsen forteller stolt at HF ved UiO 

har ti prosent flere studenter og nesten 

dobbelt så mange forskere som for 20 

år siden. Den største økningen har kommet 

i antall doktorgrader der HF i Oslo 

og Bergen sammen har en økning på 

over 300 prosent. HF-fagene har også 

merket de generelle utfordringene i 

sektoren, blant annet sterkere nasjonal- 

og europeisk- konkurranse om forskningsmidlene 

og at flere midler fordeles 

ut fra resultater. 

- Utdanningen er kraftig lagt om, ikke 

minst med kvalitetsreformen i 2003, og 

forskningspraksisen endres gjennom 

mer tverrfaglig forskning og mer vekt på 

samarbeid, sier hun. 

Klart behov for HFere 

Trine Syvertsen er professor i medievitenskap, 

og har sin utdanning 

fra henholdsvis Bergen og England. 

Dekanembetet har hun på det fjerde 

året, og gjennom perioden har både HF 

og universitetene vært inne i en omfattende 

reformperiode. 

- Ser fremtiden positiv ut for HFere? 

- Ja. Behovet for kunnskap om språk, 

historie og kultur er stabilt på mange 

av de områdene hvor du finner mange 

humanister i dag, for eksempel i skolen 

og kulturlivet. 

Jo mer spesialisert samfunnet og 

arbeidslivet blir, forklarer Syversten, 

desto større blir behovet for folk som 

kan formidle kompliserte sammenhenger, 

stille kritiske spørsmål og forstå 

forholdet mellom for eksempel en bedrift 

og samfunnet rundt. Globalisering øker 

etterspørselen etter språkkompetanse 

og kunnskap om andre kulturer. 

- Samtidig må vi arbeide videre for at 

utdanningene våre skal være attraktive 

i arbeidslivet. Vi vil antakelig se flere 

med doble mastergrader, og flere som 

kombinerer HF-fag med annen 

utdanning, for eksempel 

i økonomi eller jus, sier 

dekanen. 

Visjon for faget 

Syversten forteller at hun 

føler seg sterkt forpliktet av 

det hun mener er oppdraget 

universitetene har: de skal 

frambringe god forskning, utdanne 

dyktige kandidater og 

formidle kunnskap til samfunnet. 

Derfor må de som 

sitter i ledelsen hele tiden 

arbeide for at det de gjør er 

interessant og relevant. 

- Hvor rekrutteres HFere i 

arbeidslivet? 

- HFere går ut i jobber i alle 


Dekan ved HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo, Trine Syvertsen, er fornøyd med fagutviklingen, 

som hun mener følger endringer i etterspørselen i et mer internasjonalt samfunn. 

deler av arbeidslivet, men har noen 

hovedområder. Blant kandidatene fra 

vårt fakultet vil over en tredjedel få 

arbeidsoppgaver relatert til undervisning. 

Ellers arbeider mange i medier 

og kulturliv og i offentlig forvaltning. 

Halvparten går til privat sektor. Arbeidsgivere 

som har medarbeidere 

med humanistisk utdanning, mener at 

humanister har relevant og viktig kompetanse, 

og trekker særlig fram at de 

er gode på kommunikasjon, analyse og 

kritisk refleksjon. Samtidig er det også 

slik at humanistene bruker litt lenger tid 

før de kommer i relevant jobb enn andre 

universitetsutdannede. Vi tror det er 

gode muligheter for at flere humanister 

skal få jobb i næringslivet, blant annet i 

store virksomheter som jobber internasjonalt, 

sier Syvertsen. 

For dekanen ved HF-faktultetet er oppdraget 

å legge til rette for et større samfunnsoppdrag. 

Foto: HF. 



- Hvem er den eller de viktigste HF-erne 

i Norge i dag? 

- Det er mange humanister i viktige posisjoner 

i norsk samfunnsliv. I kulturlivet 

og i mediebransjen finner du mange 

humanister i topplederstillinger, som 

kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas i 

NRK, direktør Guri Skjeldal i Norsk kulturråd, 

direktør i Norsk Filminstitutt Nina 

Refseth, konserndirektør Geir Mork i 

Gyldendal, direktør ved Nasjonalmuseet 

Audun Eckhoff og sjefsredaktør Eivind 

Status SV 2010 

Et fakultet i prosess 

I to og et halvt år har Knut Heidar vært dekan ved Universitetet i Oslos samfunnsvitenskapelige 

fakultet. Han mener faget går i riktig retning og er stolt av fagets rolle i samfunnet. 

Tekst: Gunn Kvalsvik 

- Jeg ser på stillingen både som et 

ansvar som akademiker, men også som 

en posisjon der jeg har en mulighet til å 

påvirke fagets fremtid, forklarer Heidar. 

Heidar er statsviter og 

skrev avhandlingen sin om 

arbeiderbevegelsen. Siden han ble 

ferdig i 1976 har han hatt sitt virke ved 

universitetet og innenfor akademia. 

Mangelen på erfaring fra det virkelige liv, 

ser han ikke på som en mangel. 

- Nei, egentlig ikke. Jeg har et 

bredt nettverk av kontakter innenfor 

mange verdener. Uansett tror jeg alle 

mennesker, uavhengig av arbeidssted, 

ser verden ut av sitt lille vindu. Mitt 

”universitetetsvindu” er ikke mindre verdt 

enn andre sitt, sier SV-dekanen. 

Ambisjoner på vegne av 

samfunnsvitenskapen 

Heidar forteller at han som dekan 

har klare ambisjoner når det gjelder 

utviklingen av samfunnsfaget. 

- Målet mitt er først og fremst å heve 

Ljøstad i Fædrelandsvennen. I politikk 

og forvaltning ellers er det også mange, 

som leder av Riksarkivet Ivar Fonnes, 

direktør i Teknologirådet Tore Tennøe og 

administrerende direktør for KS Sigrun 

Vågeng. Humanister gjør seg også 

bemerket som premissleverandører og 

debattanter innenfor alle deler av samfunns- 

og kulturlivet. 

- Blir man del av en elite som HF-er? 

- Uansett om du er siviløkonom, jurist 

kvaliteten. Vi har nye generasjoner av 

studenter som må møtes der de er. 

Verden er globalisert og digitalisert, 

noe som gjør at gamle mønster må 

brytes opp og undervisningen må 

tilpasses dette. I tillegg ser vi at vi som 

utdanningsinstitusjon må være mer 

selektive i hvilke studenter som skal 

inn, og vi må følge tettere opp de som 

kommer inn. Konkret handler det om å 

få færre studenter pr. ansatt. I dag er 

det 36 studenter, det burde vært langt 

færre, sier han. 

- Hvem er den viktigste/mest sentrale 

samfunnsviteren i landet vårt? 

- Det er Jens Stoltenberg, sier Heidar 

uten å tenke seg om. - Selvsagt. Og så 

har sentralbanksjef Svein Gjedrem en 


eller humanist: det er ingen automatikk 

i karriere og posisjon. Hardt arbeid, høy 

innsikt og gode resultater er nødvendig 

for å gjøre det bra i arbeids- og samfunnsliv. 

Og det er det mange humanister 

som gjør. Vi ser også at studentene 

på HF er langt mer opptatt av karrieremuligheter 

enn de var for 10 og 20 år 

siden, avslutter hun. 

viktig posisjon. 

- Hva med kvinner? 

- Tja. Gunn Wæsted. Hun leder 

Sparebank 1-gruppen og har en viktig 

posisjon. 

- Det er ingen hemmelighet at de fleste 

samfunnsvitere ender opp med stillinger 

i offentlig forvaltning. Er det noe dere 

arbeider for å endre på? 

- Vi har ingen konkrete tiltak for å 

stimulere rekruttering til det private 

arbeidsmarkedet spesielt, men ser at 

samfunnsvitere blir rekruttert bredere 

enn for bare noen år siden. Dette har 

nok noe med at det etter hvert blir 

fylt opp i forvaltningen, men også at 

“Samfunnsvitere- og akademikeres bidrag har 

gjort debattene bredere, laget en kultur med 

strengere krav til dokumentasjon og dermed en 

god og sunn skjerping.”

andre arbeidsplasser ser nytten av 

vår kompetanse. Vårt metodiske og 

analytiske verktøyskrin gjør at vi kan 

brukes mange steder, understreker 

Heidar. 

De siste 20 årene 

- Samfunnsvitenskapen har hatt en 

enorm økning i antall uteksaminerte 

studenter de siste 20 åra, synes du at 

det merkes i samfunnet vårt? 

- Min opplevelse er at samfunnsdebatten 

har blitt langt mer nyansert 

og spennende. Samfunnsvitere- og 

akademikeres bidrag har gjort debattene 

bredere, laget en kultur med strengere 

krav til dokumentasjon og dermed 

en god og sunn skjerping. Kritisk 

behandling av informasjon og krav til at 

et argument skal bygges på holdbare 

premisser er kanskje vår hovedrolle. 

- Har samfunnsvitere et etisk ansvar for 

å delta i samfunnsdebattene? 

- Ja, det synes jeg. Vi har alle plikt til 

å delta i samfunnsdebatten, det er 

en borgerplikt, men siden vi innehar 

den kompetansen vi har, har vi bedre 

forutsetninger med vår utdanning enn 

mange andre for å delta. 

- Hva er det viktigste vi kan bidra med – 

med vår kompetanse? 

- Vår rolle er å legge til rette for en så 

rasjonell samfunnsdebatt som mulig. Å 

gå kritisk gjennom argumentasjonen, og 

å se om premissene holder. Dessuten 

er det viktig å få ny forskningsbasert 

kunnskap inn i debattene. 

Vår status i verden og Norge 

Samfunnsvitenskapen har et sterkt 

fotfeste her i landet, forteller Heidar. 

Dette har noe å gjøre med at 

utdanningssektoren (staten) har vært en 

sentral jobbfordeler, dette er i kontrast til 

samfunn der næringslivet og det sivile 

samfunn i større grad fordeler. 

- I tillegg til statens rolle, har vår sterke 

byråkratiske tradisjon i Norden også noe 

å si på hvilken posisjon vi har. 

- Det er klart at mange med vår 

type utdanning etter hvert inntar 

viktige samfunnsposisjoner og 

dermed blir en del av eliten, sier 

Knut Heidar. 

- Tilhører samfunnsvitere eliten i vårt 

samfunn? 

- Det kommer selvsagt an på hva en 

legger i begrepet, men det er klart at 

mange med vår type utdanning etter 

hvert inntar viktige samfunnsposisjoner 

og dermed blir en del av eliten. 

Det er nesten umulig å snakke om 

samfunnsvitenskapen uten å referere 

til Haralds Eias programserie i vinter 

og vår. Tror du debatten som kom i 

kjølvannet av denne har svekket faget? 

- Debatten rundt Eias program har vært 

sunn, totalt sett, mener jeg. På kort 

sikt har den kanskje svekket oss noe, 

men på lengre sikt tror jeg vi kommer 


styrket ut. Det blir rett og slett mer 

nysgjerrighet og refleksjoner. Selv om 

det ikke kom frem i debatten så er det 

mye samarbeid mellom biologer og 

de som jobber med kulturdelen av oss 

mennesker. 

- Hva mener du bestemmer. Natur eller 

kultur? 

- Begge deler, sier Heidar med eit smil. 

– Det er bare det at samfunnsvitenskapen 

sysler med det siste. 



Hvor er vi og hvor går vi... 

Hvilken rolle har samfunnsvitere og humanister har i Norge i dag? Er vi fornøyde med å i 

hovedsak jobbe i offentlig forvaltning, er vi synlige nok i den offentlige ordvekslingen og 

trenger samfunnet vårt flere av oss? Nedenfor svarer noen medlemmer på dette. 

Gunhild Stubseid, Master i offentlig 

adminstrasjon, førstekonsulent, avdeling 

for lærerutdanning, Universitetet 

i Agder. 

- Mener du at du har status som samfunnsviter/humanist? 

En viss status har jeg nok, i og med at 

jeg har tatt en lengre utdanning, men 

mest fordi jeg jobber på en relativt attraktiv 

arbeidsplass i landsdelen, nemlig 

Universitetet i Agder. Attraktiviteten 

måles blant annet i at det er mange 

kvalifiserte søkere til den type jobb jeg 

har, på tross av at lønna på ingen måte 

er noe å skkryte av. 

- Har du noen forbilder innenfor faget 

ditt? 

- Da har jeg lyst til å trekke frem en lokal 

kapasitet, nemlig professor Gunhild 

Hagestad. Jeg synes hun har vært en 

foregangskvinne innefor sitt fag, og ikke 

minst når det gjelder likestilling. Hun 

ble, hvis jeg ikke tar helt feil, professor i 

1975, og som de fleste sikkert vet, sliter 

vi ennå i 2010 med å rekruttere nok 

kvinnelige professorer. Samtidig opplever 

jeg henne som en dyktig formidler, 

både som foreleser og i det offentlige 

rom. Hun var den som først introduserte 

meg for kohorter og longitudinelle undersøkelser. 

I tillegg synes jeg jo Frank 

Aarebrot er en kapasitet innenfor sitt felt, 

men spesielt god synes jeg han er på 

formidling. Ellers hadde Bernt Hagtvedt 

et godt kritisk innlegg om norsk fotball 

nylig i Dag og Tid. Kan gjerne få mer av 

slikt! 

- Vår kompetanse blir i hovedsak brukt i 

offentlig forvaltning. Er det fordi dette er 

arbeidsplasser som passer best til vår 

utdanning, eller er det et mønster som 

kan/bør endres? 

- Jeg tror nok at det er arbeidsplasser 

som passer til vår utdanning, men 

fagsammensetning innenfor samfunnsfagene 

har nok også noe å si for hva 

slags type jobb man er aktuell for. Jeg vil 

imidlertid tro at samfunnsfaglige utdanninger, 

for å kalle det det, også passer 

innenfor privat sektor, for eksempel 

organisasjonslivet og i bedrifter som tar 

denne type kompetanse på alvor. 

- Det referes stadig til en yngrebølge 

som inntar utdanningsinstitusjonene. 

Dette betyr også flere samfunnsvitere. 

Spørsmålet er om vi trenger dem. 

- Den såkalte yngrebølgen som inntar 

utsdanningsinstitusjonene synes jeg 

veldig positivt! Jeg mener det må være 

bra for et samfunn at en stor del av 

befolkningen har høyere utdanning; 

det er positivt for bærekraft og utvikling 

både hos den enkelte og for samfunnet 


generelt. 

- Bør samfunnsvitere/humanister bli mer 

synlige i den offentlige ordvekslingen? 

- Det synes jeg absolutt. Det er en nytelse 

når man av og til kan lese innlegg 

eller kronikker som er skrevet av spesialister 

innenfor sitt felt, forsåvidt gjelder 

det “alle” typer spesialister. Jeg tror også 

at folk i takt med økt utdanningsnivå vil 

etterspørre denne type mer dyptpløyende 

stoff. Selv er jeg opptatt av at vi i 

større grad bør fokusere på og reflektere 

over dilemmaene eller paradoksene 

innefor et tema/område. Her tror jeg at 

samfunnsvitere og humanister har mye 

å bidra med.

Ingrid Sampson, hovedfag i sosiologi, 

rådgiver ved byrådsavdeling for helse 

og inkludering, Bergen kommune. 

- Mener du at du har status som samfunnsviter/humanist? 

- Kunnskap er statusgivende i samfunns- 

og arbeidsliv, men i ulik grad. 

Lønn og oppgaver varierer mellom 

faggrupper. 

- Derfor er det viktig at samfunnsviterne 

og humanistene ivaretar sine interesser 

ved å delta mer aktivt i fagforeningsar- 

Aslak Berg, mastergrad internasjonale 

studier, rådgiver Avdeling handel og industri 

i Statens Landbruksforvaltning. 

- Mener du at du har status som 

samfunnsviter/humanist? Spørsmålet 

gjelder både i samfunnet generelt og i 

arbeidslivet. 

- Ja, det mener jeg absolutt. Samfunnsfag 

vekker som regel interesse og 

nysjerrighet. Jeg føler også at jeg har fått 

god uttelling i arbeidslivet og har fått en 

jobb som er relevant for studiene. 


ditt? 

- Jeg har ingen spesielle forbilder, kanskje 

bortsett fra en del av professorene 

fra studietiden som lærte meg å være 

både kritisk og åpen for nye ideeer. 






beid, offentlig debatt og politikk. 


ditt? 

- Jeg vil trekke frem Emile Durkheim: 

Selvmordet, Max Weber: Makt og 

byråkrati, Betty Friedan: Myten om 

kvinnen og Ottar Hellevik: Sosiologisk 

metode. 






- Det offentlige trenger vår kompetanse 

til forskning, undervisning, plan- og 

utredningsarbeid. I tillegg kommer 

utvikling og oppfølging av styringssystem, 

systemtilsyn fra Helsetilsynet og 

Fylkesmannen, brukerundersøkelser, 

tjeneste- og kvalitetsutvikling. 

- Ved behov har Bergen kommune kjøpt 

utredninger og undersøkelser av private, 

som det forhåpentligvis blir flere av i 

fremtiden. 

- Det kommer nok alltid til å være sånn 

at de fleste samfunnsvitere jobber i 

offentlig forvaltning, siden det er der det 

er størst behov for vår kompetanse. Men 

jeg tror nok at det også er muligheter i 

privat sektor, for eksempel i konsulentvirksomheter. 

Næringslivet kunne nok 

også vært flinkere til å bruke samfunnsvitere 

når de skal ekspandere internasjonalt. 

Samfunnsvitere har ofte bedre 

forutsetninger for å forstå og sette seg 

inn i forhold i andre land. 





- Jeg ser at det kan være vanskelig 

for en del nyutdannede å få seg jobb. I 

Oslo kan det i hvert fall være mange om 

beinet, men det er ofte muligheter rundt 

om i landet hvis man er villig til å flytte 

på seg. 








- Det er vanskelig å spå om fremtiden. 

Det gjelder å ha fremtidstro og kaste 

seg ut i det. Mange faggrupper konkurrerer 

i samfunnsdebatt og arbeidsmarked 

om å ha de beste løsninger på 

utfordringer. Det er viktig å synliggjøre 

hva samfunnsviterne og humanistene 

kan bidra med. 



- Leder for Samfunnsviterne og 

Akademikerne, Knut Aarbakke, har 

vært synlig og tydelig og et eksempel til 

etterfølgelse, synes jeg. Harald Eia har 

bidratt til å synliggjøre samfunnsvitenskapelig 

forskning på en underholdende 

måte. Det er flott at det skapes debatt! 

Dagens Næringsliv spør nå hver dag på 

siste side om man er født sånn eller blitt 

sånn. 

- Det er jo enkelte samfunnsvitere som 

er veldig synlige, men den offentlige 

debatten kunne nok hatt godt av mer 

bredde. 


AKTUELT 

Ikke bare negativt: 

Samfunnsviter på en ikke helt øde øy 

Ikke bare har Tor Gunnar Eriksen den, i alle fall for de fleste samfunnsvitere, eksotiske 

jobbtittelen GIS-konsulent. Han er også det eneste medlemmet av Samfunnsviterne på 

arbeidsplassen sin i Frøya kommune, hvor han er alene om å ha en samfunnsvitenskapelig 

bakgrunn. Men øyboeren føler seg likevel ikke faglig ensom. 

Tekst: Balder Hasvold 

Digitalisering 

- Først må du forklare hva en GISkonsulent 

er. 

- GIS, eller ”Geografiske informasjonssystemer”, 

er IT-baserte systemer for 

lagring og behandling av ulike geografiske 

data. I kommunesammenheng 

kan det dreie seg om for eksempel 

lokale kart og arealoversikter. Alle slike 

geografiske data, som tidligere stort 

sett ble behandlet manuelt, overføres til 

digitalt format, med innsynsløsninger for 

publikum. 

Dette arbeider Eriksen med til daglig, 

som rådgiver i Frøya kommunes tekniske 

etat. Av utdanning er han samfunnsgeograf 

fra NTNU. 

- På hvilke måter får du brukt faget ditt? 

- Jobben jeg gjør har svært lite å gjøre 

med hovedoppgaven (1999) min fra 

NTNU. Det var en historisk, økonomisk 

og politisk orientert oppgave om kommunikasjon 

på tvers av landegrensene i 

Midt-Norden. 

- Men på mer indirekte måter har jeg 

stor bruk for kunnskaper jeg har fått 

gjennom utdanningen, først og fremst 

bruk av vitenskapelig metoder og en 

ryddighet og systematikk i måten jeg 

arbeider på. Ikke minst fikk jeg gode 

evner til å skrive på en måte som gjør at 

andre forstår, noe som har vært viktig 

i de jobbene jeg har hatt. I Frøya kommune 

har jeg også ansvar for redigering 

av nettsider. 

Trangt jobbmarked 

Da Eriksen var ferdig utdannet i 

Trondheim erfarte både han og mange 

av medstudentene at det var mange 

søkere og stor konkurranse om de 

attraktive jobbene. Han søkte derfor 

jobber over et stort geografisk område 

og fikk napp i fylkeskommunen i Sogn 

og Fjordane, i regional utviklingsavdeling. 

Her var det nyttig å ha kunnskaper 

om statistikk og analyse fra studiet, 

for blant annet å kunne utforme og 

analysere meningsmålinger og brukerundersøkelser. 

Det var i denne jobben 

han fikk opplæring i GIS. I 2006-07 fikk 

han også et fem måneders hospiteringsopphold 

i EU-kommisjonen for webutvikling 

og oppdatering av nettsider. 

Eriksen fikk tilbud om å overta et familiegårdsbruk 

på Hitra, og i den forbindelse 

søkte han seg til Frøya kommune, 

hvor han har jobbet siden vinteren 

2008. 

- Med denne jobben måtte jeg i stor 

grad orientere meg på helt andre 

fagfelter. I Sogn og Fjordane var det 

mest statistikk, mens jeg nå er teknisk 

orientert i en mye større grad. 

Lønnskamp 

- Hvordan er det å være enslig samfunnsviter 

på arbeidsplassen? 


- Som eneste representant for Samfunnsviterne 

på arbeidsplassen har 

jeg til tider jobbet aktivt i fagforeningen, 

spesielt da kapittel 5 ble innført 

har målet vært å få gjennomslag i 

lønnspørsmål. I mange kommuner er 

det likelønnsprinsippet som gjelder, så 

det kan være en utfordring å argumentere 

for at man skal få betalt for 

lang utdanning. Det er heller ikke alle 

arbeidsgivere som ser på lønn som et 

sterkt virkemiddel for å skaffe og holde 

på høyt kvalifiserte arbeidstakere. 

- Det er flere undersøkelser som viser 

at ting som trivsel og utviklingsmuligheter 

på arbeidsplassen ofte betyr 

mer enn lønn, og det vet også mange 

arbeidsgivere. Jeg opplever at mange 

arbeidsgivere bruker den informasjonen 

aktivt for å holde lønnsutgiftene nede. 

Faglig utfordrende 

- Hvordan får du utviklet deg faglig? 

- Jeg jobber veldig spesialisert, og 

kollegene mine i kommunen har ikke 

samme bakgrunn. Derfor er jeg veldig 

avhengig av andre nettverk for å utvikle 

meg faglig. Jeg er nok veldig eksternt 

orientert i så måte og reiser ofte på 

kurs og konferanser til Trondheim og 

andre byer for påfyll. Jeg har likevel 

ikke de samme mulighetene til faglig 

“Å vise at vi har sterk fagidentitet må vel være 

en fordel ved at vi gir tydelige signaler om 

hvilken kunnskap vi har.”

fordypning som jeg hadde på NTNU. 

Der kunne man jo bare få øst på med 

kunnskap. Og det er jo mange ting jeg 

ikke får praktisert. Likevel savner jeg 

ikke universitetet, jeg synes at jobben 

er mer spennende, fordi jeg blir 

utfordret mye mer personlig og faglig. 

Som eneste person med min fagbakgrunn 

har jeg hele tiden ting å bryne 

meg på. For eksempel så er det en 

viktig del av jobben å få folk til å bruke 

IT-verktøyet på gode måter. Det krever 

at jeg registrerer hvordan tjenestene 

blir brukt og at jeg hele tiden drar 

nytte av tilbakemeldinger på hva som 

kan forbedres. Tilbakemeldinger fra 

brukerne er igjen viktige for hvordan jeg 

legger opp kurs for dem. 

Eriksen ser ikke så mange grunner til 

å savne universitetet, selv om det han 

jobber med er ganske fjernt fra hovedoppgaven. 

- Jeg kjenner ingen som bruker hundre 

prosent av sin kunnskap til enhver tid. 

Selv om vi kan mye og vet mye, så 

er det ikke alt vi kan bruke. Det er jo 

slik uansett hva man jobber med. Men 

Noen av oss har arbeidssteder der vi er 

de eneste med vår bakgrunn, men det 

trenger ikke være negativt å være en 

øde øy. Illustrasjonsfoto. 

jeg bidrar ut i fra den kunnskap og 

erfaringer jeg har. Kunnskapen er som 

regel lett å bære. Jeg har jobbet med 

mange forskjellige ting både praktisk og 

teoretisk, og spiller på de strengene jeg 

kan. Det man ikke kan, kan man lære 

seg, eller ignorere. Jeg har også vært 

veldig heldig i forhold til å kunne ta kurs 

for å spesialisere og videreutdanne 

meg. 

Mer enn bare samfunnsviter 

- Oppfatter du deg, som enslig samfunnsviter, 

som en ”spydspiss” for samfunnsvitenskapelige 

tilnærmingsmåter 

til arbeidet? 

- Jeg går ikke rundt med en bevissthet 

til enhver tid om at jeg først og fremst 

er samfunnsviter og fronter ikke det 

spesielt. Noen spydspiss er jeg nok ikke 

i så måte. Ja, jeg er samfunnsviter, men 

jeg er mye annet også. Vi samfunnsvitere 

er vel trent for å se mange ting i 

sammenheng og det er god tilnærming 

å ta med seg. Ut ifra universitetsutdanningen 

er jeg generalist. Når man 

bruker noen år i arbeidslivet blir man 

uansett spesialisert innenfor visse 

AKTUELT 

områder og prøver å bidra så godt som 

mulig innenfor disse. Den stillingsfunksjonen 

jeg har - og hadde før - er så 

teknisk preget at jeg flere ganger har 

overveid å melde meg inn i NITO. 

-Kan det være at mange samfunnsvitere 

har så sterk fagidentitet at det gir 

dem færre muligheter på arbeidsmarkedet? 

- Jeg tror ikke at fagidentitet er et 

problem, samfunnsvitere bør være mer 

stolte av sin bakgrunn og kompetanse. 

Vi setter gjerne hverandre i bås. Men å 

være generalist er i visse miljø sett på 

som “second rate” fordi man ikke har 

spesielle kunnskaper og kan brukes til 

alt. Derfor kan man lett få en litt ullen 

faglig profil utad. Hvis man ikke med to 

setninger kan forklare hva man jobber 

med, har man et markedsføringsproblem. 

- Å vise at vi har sterk fagidentitet må 

vel være en fordel ved at vi gir tydelige 

signaler om hvilken kunnskap vi har. 


STUDENT 

Mer nytenking inn i studiene 

Sju norske universiteter og høyskoler har fått til sammen 4,4 millioner kroner for å styrke 

kompetansen innen innovasjon og entreprenørskap i studiene. 

Regjeringen ønsker at nytenking og 

innovasjon skal inn på alle nivåer og 

fagområder i det norske utdanningssystemet. 

Som et ledd i handlingsplanen 

”Entreprenørskap i utdanningen – fra 

grunnskole til høyere utdanning 2009- 

2014” lyste Kunnskapsdepartementet 

i vår derfor ut 4,4 millioner kroner i 

prosjektmidler. 

- En god ide eller et oppsiktsvekkende 

forskningsresultat gjør lite nytte for seg 

i skuffen eller i et tidsskrift av glanset 

papir. Man har ikke en innovasjon før 

noen har satt ideen ut i livet. Studentene 

og forskerne må ha viten og vilje til ta 

dette skrittet. Derfor er det avgjørende 

at vi får spredd kunnskapen om hvordan 

en ide blir til et produkt, sier forskings- 

og høyere utdanningsminister Tora 

Aasland. 

Midlene skal gå til å styrke kompetansen 

til fagpersoner, utvikle studietilbud 

og få fram gode eksempler på 

hvordan entreprenørskap og innovasjon 

kan integreres i ulike type utdanninger. 

Tradisjonelt har økonomiske og teknologiske 

fagretninger vært i førersetet, men 

nå skal også fag som lærerutdanninger 

og helsefag tenke nyskaping. 

- Det er en målsetting at utdanningssystemet 

skal bidra til verdiskaping, 

nyetableringer og innovasjon i Norge. Vi 

ønsker å styrke personlige egenskaper 

og holdninger hos den enkelte som gjør 

dem bedre rustet til å samarbeide, tenke 

nytt, tåle motgang, være kreative og til å 

stole på egne valg, sier Aasland. 

Norgesuniversitetet har stått for vurderingen 

av de totalt 32 søknadene. 

Norgesuniversitetet er Kunnskaps- 

UiO på 75. plass i verden 

I fjor lå Oslo på en 65. plass. Andre 

nordiske universiteter på lista er 

Københavns Universitet (40), Karolinska 

(42), Uppsala (66), Stockholm (79) 

og Helsingfors (72), og Universitetet i 

Århus (98). 

Rektor Ole Petter Ottersen ved UiO 

understreker likevel at en slik liste ikke 

forteller alt om et universitet. 

– Uansett om UiO går opp eller ned på 

slike rangeringer, så dekker de bare en 

liten del av aktiviteten vår. Og det fins 

alltid en del metodologiske problem når 

det gjelder hvordan disse listene blir til, 

påpeker han. 

– Men det som er sikkert, er at UiO 

tilhører tetsjiktet av verdens 900 universiteter, 

konstaterer Ottersen. 

Som vanlig 

er de fleste 

av de ti beste 

universitetene 

amerikanske, 

mens britiske 

Cambridge 

kommer på 

5. plass og 

Oxford på 10. 

Kilde: NTB 


departementets organ for å øke bruk av 

IKT, mer fleksibel læring og samarbeid 

med arbeidslivet. 

Kilde: Kunnskapsdepartementet.no 

Tora Aasland. 

Foto: Statsministerens kontor 

Universitetet i Oslo er nummer 75 på topp 100-listen over verdens beste universiteter, 

ifølge den såkalte Shanghai-rangeringen. I Norden ligger UiO på fjerdeplass.

Generalsekretær 

Gunn Elisabeth Myhren 

Telefon: 22 03 19 02 

gem@samfunnsviterne.no 

Ass. gen.sek., advokatfullmektig 

Hans Christian Apenes 

Telefon: 22 03 19 03 

hca@samfunnsviterne.no 

Leder forhandlingsavd., advokat 

Åse Marie Eliassen 

Telefon: 22 03 19 04 

aame@samfunnsviterne.no 

Spesialrådgiver 

Johnny Marken 

Telefon: 22 03 19 15 

jm@samfunnsvitene.no 


Jan Olav Birkenhagen 

Tlf: 22 03 19 14 

job@samfunnsvitene.no 

Organisasjonsrådgiver 

Hanne Stenli 

Telefon: 22 03 19 13 

hs@samfunnsviterne.no 


Bjørn Mathisen 

bm@samfunnsvitene.no 

Delvis permisjon ut 2011 

Kommunikasjonsrådgiver 

Torun Høgvold Enstad 

Telefon: 22 03 19 06 

the@samfunnsviterne.no 

Informasjons- og markedskonsulent 

Cecilie Hogstad 

Telefon: 22 03 19 07 

ch@samfunnsviterne.no 

Kontor- og regnskapsansvarlig 

Inger Pedersen 

Telefon: 22 03 19 09 

ip@samfunnsviterne.no 

Adm.- og regnskapskonsulent 

Jasmina Pasic 

Telefon: 22 03 19 10 

jp@samfunnsviterne.no 

Organisasjons- og adm.konsulent 

Lita Mercier 

Telefon: 22 03 19 11 

lm@samfunnsviterne.no 

Medlemssekretær 

Lill Holstad Bjerke 

Telefon: 22 03 19 18 

lhb@samfunnsviterne.no 

Organisasjonskonsulent 

Henrik Greve 

Telefon: 22 03 19 21 

hg@samfunnsviterne.no 

Organisasjonskonsulent 

Bendik Flomstad 

Tlf: 22 03 19 20 

bf@samfunnsvitene.no 

SEKRETERIATET 


DMT Kommunikasjon er godkjent som Miljøfyrtårn. 

Papiret er produsert etter miljøkrav fra EMAS. 

Samfunnsviterne 

Kr. Augusts gate 9, 0164 OSLO 

Telefon: 22 03 19 00 

• RETURADRESSE 

Samfunnsviterne 

Kr. Augusts gate 9, 0164 OSLO 

Samboerkontrakt, testament eller utleiekontrakt? 

Last ned juridiske standardkontrakter fra DIN SIDE 

Gjennom advokatavtalen Samfunnsviterne har med Advokatfirmaet 

Legalis AS om privatrettslig bistand til våre medlemmer, tilbys medlemmer 

nå også mulighet til å laste ned et sett med ulike juridiske 

standardkontrakter til privat bruk. 

Advokatfirmaet Legalis AS har spesialisert seg på bistand til privatpersoner 

på de områder som er viktige i hverdagen. Via DIN SIDE kan du 

nå laste ned hele 18 ulike standardkontrakter som du kan personalisere 

til privat bruk – helt gratis! 

Eksempler på kontrakter du kan laste ned fra DIN SIDE: 

• samboeravtale 

• avtale om foreldreansvar for barn 

• testament 

• erklæring om uskifte ved særkullsbarn 

• fullmakt ved privatskifte av dødsbo 

• husleieavtale 

• varsel om husleieøkning 

• heving av leiekontrakt 

• låneavtale m.m. 

Logg deg inn på DIN SIDE for å få tilgang til standardkontraktene. 

Legalis’ tilbud til Samfunnsviternes medlemmer omfatter også: 

• Inntil to timer fri telefonkonsultasjon innen privatrettslige spørsmål 

med advokat eller advokatfullmektig per år 

• Ved behov for juridisk bistand utover to timer tilbys Samfunnsviternes 

medlemmer bistand etter satser for fri rettshjelp 

Legalis kan bistå med svar på enkle spørsmål, juridiske vurderinger, 

korrespondanse, forhandlinger med motpart eller føring av saker for 

alle domstoler - alt fra spørsmål og tvister rundt fast eiendom, kjøpekontrakter, 

familie, skifte, arv, barn m.v. Advokatavtalen omfatter ikke 

arbeidsrett eller strafferett. 

Slik går du fram for å kontakte Legalis: 

Gå inn på www.samfunnsviterne.no og logg deg inn på DIN SIDE. Der 

vil du finne kontaktinfo til Legalis og nedlastbare juridiske standardkontrakter 

under menypunktet ”Medlemsfordeler”. 

www.samfunnsviterne.no 

post@samfunnsviterne.no 

Telefax: 22 03 19 01

Samfunnsviteren nr. 3-2010 - Samfunnsviterne

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?