Vår 2011 - Camphill Norge

Fortid er nåtidJeg besøkte nylig den lille byenPirna sørøst i Tyskland, ikke langtfra grensen mot Tsjekkia. På enhøyde over byen ligger SchlossSonnenstein.Tekst av KRISTIN B. AAVITSLANDDet er et borganlegg fra middelalderen,ombygget og forandretgjennom århundrenes løp, fra festningtil fyrsteslott, fra kurbad til psykiatriskanstalt. I 1940 og 1941 var borgenogså åsted for en av nasjonalsosialismensmange forbrytelser, nemligHitlers eutanasi-program. Hensiktenmed programmet var å rense denariske rase for uønsket arvestoff.Dette ble gjort ved en velorganisertutryddelse av mennesker med fysiskeeller psykiske avvik fra det nazistenevurderte som “lebenswertig”. I løpetav to år ble derfor 15 000 funksjonshemmede,demente og psykisk sykebarn og voksne fraktet til Sonnensteini grå busser. De ble mottatt og registrertpå en sykehuslignende institusjoninne på borgområdet. Så ble de gasseti hjel i “sykehusets” kjeller, oftesamme dag de ankom. Dødsattestermed fiktiv angivelse av dødsårsakenble deretter sendt deres pårørende.Idag er “sykehuset” et minnested fordisse 15 000 menneskene. Noen avdem er avbildet i de tomme rommene ikjelleren, der de engang ble drept ogderes lik ble brent. Da jeg gikk omkringi disse kjellerrommene, ble forbrytelsenesom engang fant sted her nærværendepå en rystende måte.Historien satt i veggene i all sin gru.Men den var historie. Både ofrene ogforbryterne var borte. Jeg kunne pustelettet ut: Med sin lavmælte og respektfulleformidling forsøkte minnestedetå gi oss mennesker vår verdighet tilbake.Kjelleren på Sonnenstein skalminne oss om å lære av historien:Nazistenes effektive og velsmurtemaskineri for utryddelse av medmenneskerer uten sidestykke, og kan ogskal ikke gjentas.Men to etasjer ovenfor var jeg ikkelike sikker lenger. Her var det en utstillingsom fortalte om byråkratietsom omga eutanasi-programmet,teknolo-gien som muliggjorde detKristin B. Aavitslandkronikkerog ideologien som legitimerte det.Brevet fra Adolf Hitler personlig somga klarsignal til å gi de “lebensunwertige”nådedødet, gjorde selvfølgeligsterkt inntrykk. Monsteret Hitler varaltså den bevegende årsak – eller?Hva med legene og juristene som itiårene før argumenterte for rasehygieneog bidro til å berrede grunnenfor Hitler-regimets forbrytelser? Deresrapporter og anbefalinger fra 1920-årene og fremover var også blantde gulnede dokumentene i utstillingsmontrene.De inneholdt slett ikkemilitante ordrer. Tvert imot besto deav fredelig og velment argumentasjon.De var fulle av omskrivninger, fremmedordog henvisninger til undersøkelserog statistikker. Tilbakeståendevil sjelden få lykkelige liv, viste forskningen.Og demente eldre har ikkenoe å leve for. Så hva er da vitsenmed å la dem leve?Rasehygienikerne hadde folketmed seg, kunne de forsikre om –sikkert med rette. For når de blespurt, viste det seg at folk ikke haddeså mye imot å slippe byrdene medsyke og pleietrengende. Faktisk varforeldre ikke fremmede for barmhjertighetsdrappå egne barn.Etterhvert som jeg leste juridiskeutredninger, medisinske anbefalingerog byråkratiske skrivelser som diskutertefordelene ved å ta livet avdysfunksjonelle individer, oppdagetjeg at 1920-tallets retorikk på slåendevis klang sammen med diskurserfra våre dager. De legitimerendeargumentene var faktisk ikke såulike dem som brukes når manargumenterer for fosterdiagnostikk,selektiv abort og ”designerbabyer”.Og toneleie og språkbruk var påfallendevelkjent. Velment, vennlig,saklig, vitenskapelig, sivilisert.Er ikke sammenligningen helturimelig, tenkte jeg så. Er det ikke idrøyeste laget å sidestille nazistenesgroteske eutanasi-program meddagens fosterdiagnostiske forskning?Eller er det slik at den, sammen medvår tids medisinsk begrunnede tro påat en frisk kropp er den høyeste (ogeneste?) lykke, kan ha konsekvensersom gjør at sammenligningen blirmindre urimelig? Kan historien likevelgjenta seg – og holder den på å gjøredet?Formidlingen av nazismens forbrytelsermot menneskeheten er gjernebåret av spørsmålet ”Hvordan kunnedet skje?” Dette spørsmålet er ofteretorisk stilt, fordi det impliserer enfremmedgjøring: Vi fatter det ikke,fordi vi selv er ikke slik. Som kristnemener vi oss kanskje til og med å haen viss immunitet mot å opptre sommedløpere i prosjekter som truermenneskeverdet – vi tenker vel at vårtro fungerer som en slags vaksine.Men når grensene i dag stadig tøyeslenger i retning av sortering av arvestoff,bortvalg av ufødte barn ogsykeliggjøring av fysiske og psykiskevariasjoner, må vi spørre oss selv omvi ikke egentlig er tause vitner til enutvikling vi som kristne har plikt til åta mer høylytt avstand fra enn vi gjør.Kanskje er det ikke så stor forskjellpå oss og befolkningen i den lille byenPirna, som så de grå bussene kjøreopp til borgen over byen og kjentelukten av brent hud og hår rive i nesen– de gyste vel litt, kjente ubehag,uhygge, frykt – og fortsatte med sitt.“Vergangenheit ist Gegenwart”,sto det som en påminnelse for besøkendetil minnestedet: Fortid er nåtid.Det kan kanskje vise seg å være santpå mer enn en måte.Kristin B. Aavitsland er kunsthistorikerog forsker ved Uio.Innlegget sto først i St. olav,katolsk tidsskrift, juleutgaven 2010landsbyliv nr 26 • våren 2011 23