Vår 2011 - Camphill Norge

Om fuglerFra Broder Dyr av Karl KönigOversatt av SIGRUN BALAVOINESigrun BalavoineFoto: Borgny BerglundNår Rudolf Steinersnakker om atfuglen oppleversine knokler og organeromtrent sliksom når vi kjennervekten av enkoffert og en ryggsekk– som vi måbære - Kan vi forstådet sånn: ”Sliksom du ikke oppleverat du bære din egen kropp,opplever fuglen at den bærer segselv, knokler og øvrige kropp, - somen oppakning, som den trekker medseg overalt gjennom hele sitt jordeliv.”Fuglen identifiserer seg, - så åsi – kun med den luften som den harpustet inn og varmet opp. Alt anneter for fuglen ikke den selv, men densbyrde. Men denne oppakningen, somfuglekroppen er for fuglen, den erbygget på en spesiell måte. I alledeler er den som sammentrengt ogstappet sammen.Alle fuglens organer er stuet sammenpå et lite område; man kunnenesten si at de ligger sammenpakketi en ”ryggsekk” i bryst og mage. Derer hjerte og mage, lunger og tarm,nyrer og forplantningsorganer... altligger der tett pakket sammen. Detterommet kan man neppe kalle enmage, for den er nesten fullstendigomsluttet av ribbena og foran forsegletmed et mektig brystbein. Detteer bagasjen som fuglen bærer medseg. Mye av dette er i organisasjonog beskaffenhet fremdeles megetprimitivt. Det finnes ingen urinblære.Avføring og urin blir tømt gjennomen felles åpning. Her er ingen tykktarm,og fuglen har heller ikke noemellomgulv som skiller mellom brystog mage.Derfor blir hodet strukket ut av enofte er lang, eller også kort, hals.Dette hodet er på ingen måte en ”bevissthetssentral”,men meget mer etBorgny Berglundbroder dyrpåheng, en stilk med øyne på og somforan har hardnet seg til et nebb. Dettenebbet bestemmer vidtgående fysiognomientil de enkelte par og arter.Nebbet er for fuglen som nesen er fordet enkelte menneske. Fuglens artkjenner man vel best på fjærdrakten.Men de fjærløse fugleungenes artgjenkjenner vi best på nebbets form.Når kroppen viser seg uten fjær –gir den et inntrykk av noe fattigsligog forkrøplet. Siden bena for detmeste er nakne, er de ofte såskuffende stakkarslige i sin figur. Forbetrakteren virker den fattig, gammelog hjelpeløs. De stakkars fuglenesom er ribbet for sine fjær, kan baresammenlignes med misfostre. Menfjærkledd viser de tvert imot sin makt,skjønnhet og ynde. I vingene utfolderfugleslekten sin sanne natur. Vingenebærer fuglen gjennom luften; og girden liv i lysets og i varmens element.Derfor har Gerlach rett, når hani forordet til sin vakre fuglebok formulererdet slik: ”Fuglene er av etlettere stoff enn vi er. De går ikkemed tunge sko over jorden. De flesteBorgny Berglundav dem berører jorden lett medklørne, alltid klare til å svinge segopp. Luften er for dem rommetsubegrensede bevegelsesmulighet, –ingen adskillelse, men broen til alleønsker. Hurtig som tanken når fuglenesine mål.”Men det ”lettere” stoff er den mermineraliserte substansen. Fuglenskiller for eksempel nesten utelukkendeut en avføring som inneholderurinsalter. Alt i dens kropp er somuttørket. Huden har ikke lenger noensvettekjertler. Fjærene er mineraliserteog livløse horndannelser, benog klør er knoklete og sklerotisk.Dens legeme er helt inn til skaftet påde lange rørknoklene gjennomluftetved et system av luftposer. Slik blirfuglekroppen til en ballong, som lettkan heve seg og holde seg svevendei luftrommet. Derfor blir også åndedrettetog de organer som har medpusten å gjøre, sentrale i fuglens liv.Ut fra dette strømmer det andreviktige gjøremålet som hele fugleslektenhar: Det toner og syngerinnenfra og ut. Ikke noe annet dyrkommer i nærheten av denne eneståendeegenskapen, Fuglen mestrerofte en tone- og klangfremstilling, somer slik at den ikke bare kan synge,men enkelte arter, som papegøye ogundulat, ravn og stær, - kan etterapeden menneskelige stemme med enslik perfeksjon, at det kan bli bruktsom vitneutsagn. Dette har ingentingmed språk å gjøre, men viser til denintime kontaktevne, som fuglen hartil alle slags lyder. Denne evnen fården fordi luften er bærer av lyd, sliksom den også bærer fuglen. Slik blirklang og fugl, tone og flukt, et uttrykkfor luftens rike, der vind, varme oglys råder.I dette elementet utspiller fuglelivetseg. Fuglene omgir jorden med sinflyging og sin sang. Et luftrom utenfugler er en abstraksjon. Sangen ogskrikene, pipingen og ropene, skrapingenog hviningen fra fuglene hørerluften til, slik som flyging og vingeslag,flagring, sveving og svirring ogsågjør det. Ennå fyller fugleslektenluftrommet rundt om vår planet.32 landsbyliv nr 26 • våren 2011