Last ned i fulltekst - SIFO

Del 5 53de tøffe jobbene på dekk og som dermed har fått prøvd ut den nye modellen underforhold som virkelig krever godt og veltilpasset tøy.Det virker som om det kvinnelige personellet ikke har vært godt vant med klær ogutstyr. De har vært fornøyd så lenge uniformen har fungert tålelig bra og når de harfått det samme som andre om bord. De har ikke brukt kvinnemodellene av de eksisterendeuniformene, men foretrukket herreutgaven. Samtidig har det framkommet gjennomundersøkelsen at kvinnene har behov for visse tilpasninger av snitt og funksjonalitet.Med den nye uniformsmodellen som har vært til uttesting er det større muligheterfor å justere klærne til kvinnekroppen, blant annet med en strammefunksjon i livet.Ikke alle kvinnene likte denne muligheten. Kvinnene har ikke ønsket å skille seg ut ibesetningen gjennom klærne, fordi de dermed lettere har følt seg integrert i arbeidsfellesskapetpå lik linje med mennene.Det er svært få kvinner om bord på minefartøyene, og både kjønnskvotering og tidligfrafall har ført til en viss skepsis til kvinnenes kvalifikasjoner og motiver for arbeidet.Det feminine har blitt nedtonet, ikke bare fordi det er praktisk og nødvendig å væremindre forfengelig på jobb til sjøs, men også for å gjøre kjønn mindre synlig og dermedbevisst som en faktor for forskjeller mellom personell. Isteden er uniformitetblitt brukt får å skape og vise tilhørighet i fellesskapet.I yrkesvalg om bord framkommer et tydelig skille mellom under- og overordnet personellog i forhold til typer arbeid basert på kjønn. Femininitet og maskulinitet markeresmed andre ord i yrkesvalgene om bord. Dette står i kontrast til ønske om uniformitet.Ønsket om ensartethet gjennom kledsel kan dermed ses på som en måte åintegreres på arbeidsplassen, og kan forstås ut fra den store betydningen arbeidsklærog klespraksis har, spesielt for kvinner på en mannsdominert arbeidsplass.