Juristkontakt 5 - 2002

i utviklingen av EMK. Et annet hvor sterkt de norske verdiprioriteringerskal spille inn. Noe forskjellig fra dette kan væreholdningen til valg mellom en dynamisk preget og en merrestriktiv tolkning av konvensjonen. Og det vil ha betydninghvor stor vekt Høyesterett vil legge på dialogen mellom Strasbourgog de nasjonale domstoler. Førstvoterende omtaler alledisse elementer og gir retningslinjer for den avveining som børfinne sted.Plenumsavgjørelsene 3. mai 2002I disse avgjørelser ble det fastslått av Høyesterett (enstemmig)at det er i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning i EMKstilleggsprotokoll 7 artikkel 4 nr 1 om en person som har værtstraffeforfulgt for å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysningertil likningsmyndighetene, senere blir ilagt forhøyet tilleggsskattfor samme forhold; videre (med 8 mot 5 stemmer) atdet også vil være i strid med denne regel i tilleggsprotokollenselv om straffesaken kommer etter den forhøyede tilleggsskatten;og endelig (med 9 mot 4 stemmer) at også fastsetting avordinær 30 prosent tilleggsskatt innebærer en «criminalcharge» etter EMK artikkel 6 nr 1.Avgjørelsene bygger på brede drøftelser av EMK medgjennomgang av EMDs praksis. Den viktigste konsekvens avdisse avgjørelser – for forholdet til EMK – er etter min meningden fulle oppslutning som blir gitt til plenumsdommen av 2000og de retningslinjer som der er fastlagt. Det sies av førstvoterende,dommer Bruzelius, i sak nr 2001/1527 (som ble votertførst av de tre saker) at hun viser til redegjørelsen i plenumsdommenfra 2000 for «generelle synspunkter på domstolenestolkning og anvendelse av de konvensjoner som gjelder somnorsk lov etter menneskerettsloven § 2», og videre at hun slutterseg til de synspunkter det der gis uttrykk for. Dersom den tolkningav en inkorporert konvensjonsbestemmelse som ut fra enslik bedømmelse har de beste grunner for seg, kommer i stridmed annen norsk lovgivning, påpeker hun som nevnt, skalkonvensjonsbestemmelsen gå foran, jf. menneskerettsloven § 3.Ved disse avgjørelser har EMKs stilling som norsk lov medforrang fremfor annen lov – og frigjort fra et særskilt klarhetskrav– blitt fastslått som en utvilsom del av norsk rett. Selv etter plenumsdommenav 2000 kunne man – muligens – ha stilt spørsmålom hvor vidtgående konsekvenser Høyesterett ville trekke avEMK, særlig i en situasjon der rettsstillingen etter EMK var utenklart prejudikat fra EMD og kunne være gjenstand for tvil. Menved disse avgjørelser er EMKs regler gitt virkninger som griperdypt inn i norsk skatteforvaltning og reiser spørsmål om videreringvirkninger, selv om det ved to av spørsmålene var vesentligedissenser i Høyesterett om forståelsen av EMKs rekkevidde.Det blir videre i den første sak lagt til grunn av førstvoterendeat norske domstoler må foreta en selvstendig tolkning avkonvensjonen, at de ved denne tolkning skal benytte sammemetode som EMD, men med den reservasjon at det i førsterekke er EMD som skal utvikle konvensjonen. Annenvoterendegir sin tilslutning til dette og kvalifiserer uttrykket om å utviklekonvensjonen til «å utvikle beskyttelsen» og gi de inkorporertekonvensjoner «anvendelse på nye områder».Når det gjelder EMDs tolkningsmetode, påpeker førstvoterendevisse særegenheter, som da også norske domstoler måfølge i sin konvensjonstolkning. Selv om tolkningen i utgangspunktetskal følge prinsippene for traktatrett, vektlegger EMDi sin tolkning at EMK – til forskjell fra andre internasjonaleoverenskomster – gir rettigheter og friheter til enkeltindividenei medlemsstatene. Man må derfor vektlegge formålet, menstradisjonelle hensyn til suverenitet og minimumstolkning blirsatt til side. EMD tolker også rettslige uttrykk autonomt, for åsikre en enhetlig standard for EMKs rettigheter og friheter.Domstolen legger dessuten vekt på å se konvensjonen som enhelhet.Det blir fremhevet at EMD legger stor vekt på tidligere avgjørelser,og skiller i den sammenheng ikke mellom «ratiodecidendi» og «obiter dicta». Førstevoterende henviser til enteoriuttalelse – med tilsynelatende tilslutning – som sier at «anystatement» av EMD om tolkning er viktig, selv om «the level ofgenerality» eller «its centrality to the decision» vil påvirke betydningenav «any pronouncement». Dette er etter min oppfatningogså en realistisk beskrivelse av den prejudikatslæresom lever i vår egen Høyesterett.Prejudikatsvirkninger på EMK-områdetI tiden mellom plenumsavgjørelsene av juni 2000 og mai 2002fant det sted et rettslig mellomspill som kan gi grunn til noen bemerkningerom prejudikatsvirkninger på EMK-rettens område.Dommen av 2000 inneholdt en omfattende obiter uttalelse,enstemmig i plenum, der Høyesterett den gang fant at forbudeti EMK protokoll 7 om dobbelt straff ikke står i veien for at detreises straffesak om en overtredelse som tidligere har utløst forhøyettilleggsskatt. Ved avgjørelse av Gulating lagmannsrett av20. september 2000 – altså kort tid deretter – ble likevel enstraffesak i et slikt tilfelle avvist fra retten på grunnlag av protokoll7, idet lagmannsretten etter en omfattende behandlingmente at Høyesterett i den enstemmige plenumsdom haddetolket denne protokollen uriktig.Dette var en oppsiktsvekkende avgjørelse i en prejudikatssammenheng.Noe tilsvarende tilfelle av å tale Høyesterett midtimot fra de øvrige domstolers side vil være vanskelig å finne. I etseminarinnlegg senere samme høst, som omhandlet domspremissersprejudikatsverdi, og der verdien av obiter uttalelsermåtte stå sentralt, omtalte jeg naturlig nok denne kjennelsen fralagmannsretten, som var et ytterliggående tilfelle av forkastelseav slik verdi (Juristen 2001 s. 73). Jeg stilte her spørsmål om detvar et utslag av gamle vestlandske selvstendighetstanker, ellertvert om av tidens postmodernistiske normoppløsning, eller helleren åpen og god dialog mellom embetsdommere. Dette varantakelig en litt for sleivete form fra min side overfor kolleger. Jegvil gjerne uttale min respekt for den intellektuelle kraft og detdype dommeralvor som en slik fornyet gjennomgang og drøftelseav et bredt internasjonalt materiale viser fra lagmannsrettensside. Men stadig står spørsmålet igjen om det er en god arbeidslinjefor våre domstoler å legge så begrenset vekt på en enstemmigog begrunnet rettsoppfatning av Høyesterett i plenum.Dette rettslige «opprøret» ble brakt inn for Høyesterett ogavgjort ved kjennelse av kjæremålsutvalget av 19. januar 2001(Rt. s. 85 flg.), der utvalget holdt fast ved plenumsavgjørelsensrettsoppfatning og ikke fant det nødvendig å henvise saken tilavgjørelse i avdeling. Kjæremålsutvalget nøyde seg imidlertid34 Juristkontakt 5 • 2002