skaper av orden i tilværelsen, og som har eksistert tilalle tider. Museumshistorien er preget av ulike måterå systematisere verden inn i eksisterende kategorierpå. 91 Kan én av museenes roller sies å ligge her, nemligi det å ordne naturen, historien og samfunnet, oghvordan vi tenker omkring dette?I «Kamper om fortida» 92 forsøker professor i sosialantropologiThomas Hylland Eriksen å forklarefortidens betydning for mennesker i dag. Forklaringenhans er at fortiden er viktig fordi den gjør nåtidenbegripelig. Fortiden oppfattes ofte som myter,og myter er viktige fordi de gir verden en moralskstruktur den ellers ikke ville hatt. De skaper ordender det ellers ville ha vært kaos. Et viktig trekk vedmytene er imidlertid at de har noe allmennmenneskeligved seg, noe universelt som handler om å væremenneske. Av den grunn bør de ikke avfeies somfalsk bevissthet, men forstås som betydningsfulle. Enhistoriserende tankegang er blitt en så integrert delav vårt verdensbilde at det er vanskelig å tenke denhelt bort, påpeker han. Kollektive identiteter somforteller historier er viktige fordi de gir fellesskapet etinnhold og dermed mening i tilværelsen. 93Museenes symbolske rolle som formidlere av de«riktige» og «sanne» verdiene kan imidlertid ogsåmedføre at formidlingen får tilleggsdimensjonersom ikke nødvendigvis var tatt med i betraktning fraformidlernes side.Arkivenes doble funksjonI ABM-meldingen er arkivlovens formål skissert påfølgende måte: å sikre arkiv som har kulturell ellerforskningsmessig verdi, eller som inneholder rettsligeller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon, slikat disse kan bli tatt vare på og gjort tilgjengelige forettertiden. I meldingen blir det pekt på at arkivenehar to funksjoner i et samfunn: en forvaltningsmessigog rettslig verdi (primærfunksjon), og en kulturelleller forskningsmessig verdi (sekundærfunksjon).Mens primærverdien blir mindre jo eldre materialeter, øker derimot sekundærverdien med tiden. Etterå ha utspilt sin aktuelle rolle har materialet fremdelesverdi som samfunnsmessig dokumentasjon.Arkivene har altså en administrativ funksjon samtidigsom de sees på som en sentral del av den kollektiveminnefunksjonen i et samfunn, som forvalter avkulturarven. 94 Som tidligere nevnt, er det forståelsenav arkiv som legitimering av makt og ikke somgrunnlag for kulturarv, som har vært dominerendeher i landet.Innledningsvis var vi inne på at antallet arkivbrukereer blitt mangedoblet det siste tiåret, men dettedreier seg i hovedsak om internettbrukere og i mindregrad om besøkende i arkivinstitusjonene. Detypiske arkivbrukerne er fremdeles først og fremstslektsgranskerne, i tillegg til at forskere utgjør enviktig brukergruppe. Tidligere ble arkivene først ogfremst oppsøkt av folk som hadde henvendelserknyttet til eiendomsforhold. I dag ser vi en økning ietterspørselen etter opplysninger om folks personligehistorie samt om forhold for å oppnå rettferdighetog erstatning. Ketelaar hevder at den moderneverdens informasjonsbehov og nye kunnskaperendrer folks oppfatninger av arkivene. Etter at verdener blitt mer medierelatert og individuelle personrettigheterer forsterket, har folks informasjonsbehovforandret seg. 95 Selv om arkivenes primærefunksjoner i utgangspunktet er administrative, harde offentlige arkivene i tillegg en viktig funksjonsom grunnlag for innsyn og kontroll av myndighetene.Denne rettslige funksjonen er både samtidigog historisk, for eksempel bruker både krigsbarn ogbarnehjemsbarn arkiv som dokumentasjon av overgrep,forsømmelser og så videre etter at materialethar gått ut av administrativ bruk.Valderhaug har pekt på at en viktig årsak tiløkningen av forespørsler etter rettighetsdokumentasjonkan finnes i fremveksten av velferdsstaten og desosiale rettighetene denne ga befolkningen. De somi dag oppsøker arkivene og etterspør dokumentasjon,er mennesker som av en eller annen grunn ikkehar fått del i disse rettighetene. Kan man si at samfunnetsøkende informasjonsbehov fører til en nysamfunnsrolle for arkivene: arkivene som grunnlagfor rettferdighet og demokrati? 9691 se bl.a. Floris/Vasstrøm (1999), Hooper-Greenhill (1992), Bennet (1995), Ingemann (2005), Amundsen et al. (2003)92 Utgivelsen er basert på en foredragsserie ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter.93 Eriksen (2006:179)94 St.meld. nr. 22 (1999–2000)95 Ketelaar i Valderhaug (2006)96 Valderhaug (2006:6)18 MUSEUM, ARKIV OG SAMFUNN
KAPITTEL 4Museene – utfordringer og dilemmaerSom vi har vist, blir kulturarvinstitusjonene tillagtbestemte oppgaver i samfunnet. I den offentligekulturarvpolitikken er de gitt en forvaltningsfunksjonfor å ta vare på kulturarven i tillegg til at de ersett på som viktige ledd i demokratiseringen. Dekulturhistoriske museene har et bredt samfunnsoppdrag.De skal spre kunnskap og gi identitet, formidlesamfunnets fellesverdier og bidra til å skapeen sammenheng i tilværelsen. I de senere årene harvi imidlertid sett en endring i museenes samfunnsoppdrag,der de i større grad skal være i dialog medsamfunnet rundt og opptre som aktive samfunnsaktører.Gjennom sitt brede samfunnsoppdrag møtesdagens museer av mange ulike forventninger ogkrav. I tillegg er verden utenfor i endring. Samfunnetorganiseres på stadig mer sammensatte måter, ogendringskreftene er mange og komplekse. Økendekulturelt mangfold, sterkere markedskrefter og nyemedieformer har innvirkning på museumsinstitusjonenesvirke på ulike måter. Kravet om museenesrelevans for nåtidens mennesker kan sees i sammenhengmed disse samfunnsendringene.Sett på bakgrunn av disse utfordringene skal vi idet følgende se nærmere på hvem sin historie museeneformidler, og hvilke føringer et begrep som kulturarvlegger for denne formidlingen. Vi berørerproblemstillinger museer kan møte når det gjelderbruk av ny informasjonsteknologi og spør om dettefører til en ny museal virkelighet. Vi skal også senærmere på hvilke utfordringer museenes nye rollesom dialoginstitusjoner og deltakende samfunnsaktørerinnebærer. Avslutningsvis skal vi se på arbeidetmed innsamling av gjenstander og noen dilemmaerdette arbeidet kan medføre.Kulturelt mangfold og kulturarvInternasjonal migrasjon og flerkulturaliteten denfører med seg, er et av dagens store samfunnsspørsmålog samtidig en av de største utfordringene kulturarvinstitusjonenestår overfor. Museumsinstitusjoneneblir fra offentlig hold pålagt et ansvar for åfølge opp forpliktelsene fra Europarådets rammekonvensjonog minoritetsspråkpakt, og synliggjøringav de nasjonale minoritetene er et sentralt satsningsområdepå kulturarvfeltet. Regjeringen harblant annet vedtatt å gjøre 2008 til et markeringsårfor kulturelt mangfold. Å invitere grupper som hittilhar vært lite synlige i museumsformidlingen, til åfortelle sin historie, er et viktig ledd i museenesdemokratiprosjekt. I et samfunn som preges av kultureltmangfold, er det viktig å se nærmere på hvemsin historie museene formidler.Befolkningen i Norge består i dag grovt skissertav den norske majoritetsbefolkningen, den samiskeurbefolkningen, de nasjonale minoritetene og innvandrerne.Samene er den etniske gruppen meddypest røtter på «norsk» territorium. I 1950-åreneble samisk gjenstandsmateriale på Etnografiskmuseum overført til <strong>Norsk</strong> Folkemuseum. Denneflyttingen kan sees på som et første steg mot å innlemmeden samiske kulturen i «det norske». 97 I desiste tiårene er det gjennomført flere tiltak for å giden samiske kulturarven en rettmessig plass i museumsformidlingen.De Samiske Samlinger i Karasjoker det største museet for samisk kultur i Norge, ogen egen avdeling for samisk kunst er under planleggingved dette museet. De nasjonale minoriteteneog gruppen med nyere innvandrere har derimot hattfå offentlige arenaer, selv om vi i løpet av det sistetiåret har sett enkelte positive unntak: Kvenkulturen97 Rekdal (1999:30)KAPITTEL 4 – MUSEENE – UTFORDRINGER OG DILEMMAER 19