Krigerkultur, profesjonskultur eller soldatkultur? – Stolthet over å ...

∞
∞
∞
∞
∞
42
– Det måtte jo selvfølgelig komme
frem, svarer generalinspektøren litt
oppgitt når han får spørsmålet.
– Men det stemmer nok at jeg er i
besittelse av en slik bok, bekrefter
han, med et lurt smil.
Det var på 80-tallet at Nodeland fikk
for seg at han skulle lære seg den litt
alternative dansestilen. Men karrieren
endte brått etter at han ikke mestret
«moonwalk». Men så har han heller
aldri vært noen danseløve.
– Jeg sjekket opp kona mi ved å by
henne opp til dans. Men ellers har det
blitt svært lite. Det er vel et lite hull i
allmenndannelsen, medgir han.
Muligheten er likevel stor for at det
ble noe dansing under studietiden på
Luftkrigsskolen i Trondheim.
Nodeland var visstnok veldig aktiv
sosialt og slett ikke den første som la
seg i helgene. Men han jobbet samtidig
svært systematisk og fokusert og
gikk derfor ut som beste elev. Han var
ikke blant dem som brukte mest tid
på lesesalen. Likevel kom det ikke
som noen overraskelse på dem som
kjenner ham godt.
Man kan vel si at Nodelands karriere
fikk en «flying start», bokstavelig talt.
Og det har bare fortsatt å gå oppover.
Det var likevel ikke selvsagt at
Nodeland skulle ikle seg
Luftforsvarets uniform for godt.
– Jeg tvilte meg fram til en karriere i
Forsvaret, sier Nodeland, som også har
hatt to år som pilot i SAS.
Men i Forsvaret var det større muligheter
for å jobbe med flyoperativ virksomhet
og ledelsesutfordringer i tillegg
til å være pilot. Det ble utslagsgivende.
Dessuten var det en nybrottstid
for Luftforsvaret, med større profesjonalisering
og en utvidet rolle for
luftmakt i internasjonale operasjoner,
forklarerer Nodeland.
Likevel savner han å fly. Men med
17 års erfaring bak stikka på supersoniske
jagere frister ikke overgangen
til propellfly.
– Jeg husker godt første gangen jeg
taxet ut på rullebanen med en F-16.
Man sitter helt på toppen av flyet med
bare plexiglass rundt seg. Det er en
fantastisk følelse når man skyver
throttelen bakover og kjenner kraften
i ryggen, sier Nodeland, og blir drømmende
i blikket.
– Også var det så utrolig lett. Nesten
som et tv-spill, bare med en utrolig utsikt.
Man er jo så sjef i lufta at det nesten
ikke er til å tro, sier han, og drar i
en imaginær stikke.
SEPTEMBER 2010 F
PORTRETT: STEIN ERIK NODELAND
Nodeland har et langt militært rulleblad.
Foruten flere år som pilot har
han vært studieveileder ved
Forsvarets stabsskole og en periode
innom Forsvarets overkommando.
Men det var som sjef for 132
Luftving i Bodø at han ble utnevnt til
generalinspektør i september 2004.
Det var en litt brå overgang, innrømmer
Nodeland. Jeg fikk nesten ikke
noe forvarsel og arvet en tettpakket
kalender fra forgjengeren, Colin
Archer. Det var bare å kaste seg ut i
det.
Nå sitter han og oppsummerer seks
begivenhetsrike år.
– Krevende og ansvarsfullt, men
en fantastisk periode. Jeg har reist
mye og truffet menneskene som
jobber i Luftforsvaret. Jeg registrerer
at både kompetansen og motivasjonen
er svært høy. Samtidig føler jeg
at vi har holdt tritt med utstyrsutviklingen,
særlig nå med valget av
nye kampfly. En annen ting som er
viktig, er at vi ikke har hatt noen alvorlige
ulykker i min periode. Bank i
bordet, sier generalmajoren, og slår
knokene i treverket.
– Også har det vært en spennende
utfordring å jobbe mer internasjonalt
rettet. Luftforsvaret har et helikopterdetasjement
i Afghanistan. Vi visste at
mannskapene var kvalifisert for jobben.
Men litt usikre på hvordan helikoptrene
ville takle varmen og det
krevende terrenget. At det har fungert
så godt, er veldig imponerende, skryter
Nodeland, som har vært hos de
norske styrkene Afghanistan flere
ganger.
Det har vært hektiske år i sjefsstolen.
Nettopp derfor har han et veldig bevisst
forhold til mosjon.
– Da jeg fikk jobben, var jeg litt bekymret
for arbeidspresset. Jeg tenkte
at den beste måten å takle det på, var å
være positiv og holde meg i form. Jeg
trener flere ganger i uken og har alltid
joggeskoene i bagen når jeg er ute og
reiser. Dette er min måte å stresse ned
på. Men jeg er på ingen måte noen treningsfanatiker,
fastslår han.
Men at Nodeland er en svært aktiv
person, er det ingen tvil om. Foruten
svømming og løping blir det lange
skiturer om vinteren. Derfor passer
det bra å bo på Hosle med Bærums -
marka rett utenfor inngangsdøren.
Her deler han bolig med kona
Kjersti, som er økonomisjef i et konsulentfirma,
og datteren Margrete.
Med flere av landets beste baner i
MILEPÆLER
10 ÅR: Bor på Kjeller,
går på barneskolen
og aktiv alpinist.
20 ÅR: Kommer inn
på Flyskolen i
Trondheim.
Fortsetter utdanningen
på Reese Air Force
Base, Texas
30 ÅR: Flyr F-16 og er
nestkommanderende
for 332 skvadronen
på Rygge.
40 ÅR: Studieleder
på Forsvarets
Stabsskole.
50 ÅR: General -
inspektør for
Luftforsvaret –
drømmejobben!
nærområdet blir det også et slag golf i
ny og ne. Men Nodeland har også
prøvd golfsvingen inne på et hotell i
Nevada i forbindelse med øvelsen
«Redflag». Det endte med at taklampa
gikk ned for telling og en høflig lapp
til rengjøringsdama som forklarte episoden.
I de kjøligere månedene av året er
Hafjell et yndet reisemål. Er man heldig,
kan man få øye på 53-år gamle
Nodeland som flyr ned favorittbakkene
med beina spent fast på et snowboard.
En hobby han begynte med for
ti år siden etter at en kamerat introduserte
ham for den ungdommelige
idretten.
Vel hjemme igjen fra diverse fysiske
utskeielser kan det være at han setter
på en plate med Karpe Diem.
Generalinspektøren og rapduoen fra
Oslo fant nemlig tonen under en konsert
på Andøya tidligere i år.
– Utrolig oppegående og trivelige typer,
sier Nodeland, som hadde kjøpt
plata deres allerede før møtet. Men det
er Roger Waters i Pink Floyd som er
det store musikalske forbildet. Ellers
er han altetende med en platesamling
som rommer alt fra opera til tekno.
Og når kvelden kommer, kan det
være at han plukker opp en bok fra
nattbordet om styring og administrasjon.
Med en mastergrad i økonomi og
ledelse fra Norges handelshøyskole
burde den avtroppende generalinspektøren
være godt rustet for den
nye jobben.
– Som sjef er jeg nok konsensusorientert.
Dette har hele tiden vært min filosofi.
I en kompetanseorganisasjon er
det viktig å la den enkelte medarbeider
få utfolde seg og delta i beslutningsprosessen.
Ellers er jeg nok flink
til å prioritere arbeidsoppgaver og
blokkere for ting som ikke er prekære.
Dette er en egenskap jeg har med fra
tiden som pilot hvor man måtte fungere
under et intenst press.
Og nettopp denne egenskapen kan
vise seg å bli svært nyttig i den nye
jobben. Interessen for de nye kampflyene
har til tider vært enorm. Nodeland
mener denne oppmerksomheten er av
det positive.
– Det er den beste forsikringen vi
har mot at prosjektet kommer ut av
kontroll. Men det er også klart at mediehåndteringen
blir en utfordring.
Han er ikke i tvil om at JSF er det
riktige valget for det norske Forsvaret.
Alle analysene støtter opp under dette,
sier han, og ramser opp, stealth-
portrett
«JEG HUSKER GODT FØRSTE GANGEN JEG TAXET UT PÅ RULLEBANEN MED EN F-16.
MAN SITTER HELT PÅ TOPPEN AV FLYET MED BARE PLEXIGLASS RUNDT SEG»
teknologi, sensorer og elektronisk
krigføring. Dette er de viktigste egenskapene
som skiller flyet fra konkurrentene.
Enkelte analytikere har pekt på
muligheten for å ta steget rett over
på førerløse fly etter F-16. Den opp -
fatningen deler han ikke.
– Nei, tvert imot, sier han uten å nøle.
– I 2020 er jeg overbevist om at JSF
fortsatt vil være det foretrukne alternativet.
Enkelte har spådd at droneteknologien
kan ha utviklet seg så mye at
bemannede jagerfly er et tilbakelagt
stadium. Personlig tror jeg ikke at utviklingen
er kommet så langt innen
denne tiden. Dessuten vil nok en del
oppgaver fremdeles bli utført av piloter.
– Dessverre kommer ikke JSF i toseterutgave.
All opplæring skjer på simulatorer.
Og det er jo dårlige nyheter for
oss gamle piloter som har lyst på en
luftetur. Men den forrige sjefen for US
Air Force utdannet seg på det nyeste
F-22 jagerflyet, som heller ikke har toseterutgave
– og han var eldre enn meg!
Så man kan jo drømme litt, smiler
Nodeland.
Vi er tilbake i bassenget på Kolsås.
Nodeland henger over kanten og puster
ut etter flere lengder i det lunkne
vannet.
– Egentlig hadde jeg litt vannskrekk
da jeg var yngre. Kona mi sier derfor at
det er typisk meg å begynne med
svømming. Men dette er noe jeg skal
klare. Og nå kan jeg svømme langt
uten å drukne, sier han, og lirker
svømmebrillene av hodet.
For når Nodeland bestemmer seg for
noe, så gjør han det fullt og helt, ikke
stykkevis og delt. Hvis man ser bort
fra det med break dance, selvfølgelig.
– Jeg har en liten ambisjon om å
være med på et triathlon en gang.
Men først må jeg få litt fart på svømmingen.
Det er jo litt skremmende å
bakse rundt i en svær innsjø med
masse andre folk. Men det er ingen
konkrete planer foreløpig, legger
han til, og putter propper i ørene.
Generalinspektøren legger på svøm
nok en gang. Og det er tydelig at han
behersker det våte element nesten like
godt som luftrommet. Så da får man
bare håpe at ikke hele kampflyprosjektet
ender med et realt mageplask.
Så lenge den sindige generalmajoren
sitter bak stikka, er det foreløpig liten
grunn til bekymring.
SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN
F SEPTEMBER 2010 43