Ekklesia - Guds verktøy for forandring i samfunnet

ED SILVOSO
EKKLESIA
GUDS VERKTØY TIL FORANDRING
I SAMFUNNET

Ekklesia

ED SILVOSO
EKKLESIA
GUDS VERKTØY TIL FORANDRING
I SAMFUNNET

Ekklesia
– Guds verktøy til forandring i samfunnet
Copyright © Ed Si1voso 2014, 2017
Originalens tittel:
Ekklesia – Rediscovering Guds’s Instrument
for Global Transformation
Originalen utgitt av: Chosen Books,
en avdeling i Baker Publishing Group, Michigan, U.S.A.
Norsk copyright © Ventura forlag AS 2020
Oversettelse: Reidar Paulsen
Omslag: Magnar Børnes
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Forsidefoto: Adobe Stock
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: AIT Bjerch, Oslo
1. opplag april 2020
ISBN 978-82-8365-098-3
Boken er godkjent av Kristelig studieforbund (K-stud).
Grupper og kurs som benytter boken, kan søke om statsstøtte
til studiearbeid. Les mer på www.k-stud.no eller ta kontakt
på tlf 23 08 14 70, eller post@k-stud.no
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Forord – Hvorfor denne boken ble til ............................................... 7
1. Kirke: Et radikalt forslag ............................................................... 13
Fra «noe galt» til «noe mer»
2. Forvandling er en reise .................................................................... 25
Fra morgengry til høylys dag
3. En bredere forståelse av dødsrikets porter .......................... 37
Fra uvitenhetens lenker til frigjørende forståelse
4. En bredere forståelse av evangeliet .......................................... 49
Fra loven og profetene til evangeliet om riket
5. En bredere forståelse av forkynnelse ...................................... 57
Fra ord til handling
6. En bredere forståelse av korset ................................................... 69
Fra dødssymbol til livskilde
7. En bredere forståelse av misjonsbefalingen ....................... 81
Fra å frelse sjeler til å disippelgjøre nasjoner
8. En bredere forståelse av å samarbeide med Gud ........... 91
Fra tilskuer til medarbeider
Innhold 5

9. En bredere forståelse av nytestamentlig dåp .................. 113
Fra religiøs seremoni til møte med kraften
10. En ny forståelse av dåp av nasjoner ..................................... 135
Fra dyppe til dryppe
11. En bredere forståelse av hvordan døpe nasjoner ............. 143
Fra sakrament til sosial forvandling
12. En bredere forståelse av Ekklesias sosiale agenda ........... 153
Fra kirkebenken til byens torg
13. En fyldigere forståelse av inkarnasjonen .......................... 185
Fra åndeliggjøring til entreprenørskap
14. En bredere forståelse av hva Gud elsker høyest ............... 201
Fra «utadrettet» til «innadrettet»
15. En bredere forståelse av åndelig autoritet ........................ 211
Fra privat medlidenhet til offentlig myndighet
16. En bredere forståelse av Ekklesias arbeidsmåte ............... 231
Fra sump til elv
17. Veien videre ......................................................................................... 259
Fra å drive kirke til å være Ekklesia
Studiespørsmål ............................................................................................ 293
Noter ................................................................................................................. 301
6 Ekklesia

Forord
Hvorfor denne
boken ble til
Hvis kirken er så viktig, hvorfor talte da Jesus bare
to ganger om kirken i evangeliene?
Hvorfor finnes det verken noen befaling eller undervisning
om kirkeplanting i Bibelen?
Dette er utfordrende spørsmål som fører til enda flere
spørsmål: Hvordan kan det ha seg at den nytestamentlige
menigheten ikke bare overlevde, men var i stand til å skape
radikal forvandling i de fiendtlige sosiale og politiske omgivelsene
den ble født inn i? Hvordan kunne den sette i gang
en prosess som på relativt kort tid påvirket nasjoner, uten
bygninger, profesjonelt presteskap, religiøs frihet eller sosial status?
Hvordan ser det ut hvis vi sammenligner det med kirkens
virke i dag, der dens rolle i sosiale spørsmål blir stadig mindre?
Hvordan kan det være tilfelle når Jesus forsikret sine tilhengere
om to dynamiske sannheter: at når han ble løftet opp, ville
alle mennesker bli trukket til ham, og at vi skal gjøre større
gjerninger enn de han gjorde? Kan det være at vår generasjon
Hvorfor denne boken ble til 7

ennå ikke har oppdaget fylden av den virkelige Jesus, så vel
som dybden av vårt kall som hans tjenere?
Hvorfor erfarer vi ikke den samme veksten det rapporteres
om i evangeliene der «alle trenger på» for å komme inn i riket
(Luk 16,16)? Kan det være at vi forkynner loven og profetene
i stedet for evangeliet om Guds rike?
Hvorfor ser det ut til at det er en avgjørende mangel på sammenheng
mellom det vi leser i Apostlenes gjerninger og det vi
ser nå til dags? Hvorfor ser vi ikke Gud gjøre uvanlige under,
slik han gjorde gjennom Paulus’ hender mens Paulus sydde
telt – under som resulterte i at alle som bodde i Asia fikk høre
Herrens ord (se Apg 19,10)? Mer enn en million mennesker
evangelisert ved en bevegelse ledet fra et teltmakerverksted!
Hvordan hadde det seg at når Paulus plantet menigheter,
fant han så dyktige lokale ledere at evangeliet spredte seg så
raskt at det snart ikke var rom for ham å virke videre mellom
Jerusalem og vår tids Kroatia – hele Lilleasia (se Rom 15,19–20).
Hvorfor har det seg slik at når Jesus kommer for å dømme
nasjonene, så vil de som regnet seg «innenfor» ende opp «utenfor»
og vice versa?
Og mer gåtefullt: Hvorfor fikk de som påberopte seg Jesu
godkjennelse fordi de hadde kastet ut demoner, profetert og
gjort mektige gjerninger, høre: «Bort fra meg, dere som gjør
urett!» (Matt 7,23)?
Betyr det at mektige gjerninger, profetier og utfrielser er
galt? Det nye testamentes fortellinger bevitner jo at slike gjerninger
er gyldige, så hvordan forsvarer vi vår praksis i dag?
Og hva med alle de forskjellene vi ser i dag mellom den nytestamentlige
menighet og dagens kirke?
Kan det være at vi har stengt inne bak fire vegger én gang
i uken, det som var ment å være en 24/7-folkebevegelse ute på
8 Ekklesia

markedsplassen 1 for å forvandle våre byer og nasjoner? Og kan
det være at vi har begrenset tjenesten til profesjonelt utdannede
spesialister, i stedet for at tjenesten er alle de helliges arbeid?
Den kirken Jesus startet, er tenkt å være ekspanderende,
som salt, vann, lys eller surdeig – metaforer han brukte for å
beskrive Guds rike. Ingen av dem er effektive hvis de stenges
inne eller kontrolleres. Salt i et saltkar er til ingen nytte. Stillestående
vann begynner å stinke. Lys som blokkeres, fører til
mørke. Surdeig gjemt i et kar forblir uten virkning.
Jesus var klar i talen da han introduserte kirken. Uten forbehold
sa han at dødsrikets porter ikke skal få makt over den.
Det er ikke tvil om at disse portene er dypt befestet i våre byer
og nasjoner – der vi arbeider, bor og går på skole. Men det er
også kirken! Faktum er at kirken er den eneste institusjonen på
jord med en filial i hver by og representanter i hvert nabolag.
Så hvorfor er inntrykket at den taper?
Saken handler ikke så mye om hva vi gjør galt, men heller
om hva som mangler og hva som hindrer at Jesu uttalte
mål blir en realitet. Som vi vet er det «bestes» fiende ikke det
«verste», som vanligvis er lett å se. Fienden er heller det «gode»
fordi det tilfredsstiller oss og snyter oss for sulten etter det
«mye mer» Gud har på lager.
Hvis dette er saken, hva er det da som mangler og hvordan
kan vi finne det?
Ekklesia, Jesu kirke, var aldri ment å ligne en krigsfangeleir
som venter på frigjøringen. Tvert imot! Gud har et håp og en
fremtid for hvert medlem. Hans planer er til det gode, ikke
det onde. Og videre sier Bibelen uten forbehold at de hellige,
altså menigheten, skal overvinne djevelen og hans demoner
her på jord (se Åp 12,11). Tror vi det ikke, forkynner vi det
1 kombinasjonen av næringsliv, utdanningsinstitusjoner og
styresmakter.
Hvorfor denne boken ble til 9

ikke. Forkynner vi det ikke, henviser vi oss selv til eksistensminimum.
Det ville ikke bare være tragisk, men direkte
tjenesteforsømmelse.
Den Ekklesia som Jesus bygger, er utrustet med en historie
å fortelle, ikke bare til enkeltmennesker, men også til nasjoner
som vil vende sine hjerter til Herren. Og mer enn det, hans
Ekklesia er spesialutrustet for å disippelgjøre og forvandle, eller
transformere, dem. I den verdensvide bevegelsen Transform
Our World, som jeg har hatt det privilegium å grunnlegge
sammen med min hustru Ruth, har vi blitt velsignet med
noen av de mest lovende eksempler på sosial forvandling. Bedrifter,
skoler og styremakter, injisert med surdeig fra Guds
rike, opplever det som før var ansett som mulig bare innenfor
kirkens fire vegger. De ser ut som kirke, går som en kirke, og
gjør de tingene en kirke gjør, men på markedsplassen. Kan det
være at de egentlig er kirker?
Disse utfordrende spørsmålene, sammen med eksempler
som dette og andre ekstraordinære erfaringer som jeg kommer
tilbake til senere, har ledet meg inn i det mest stimulerende
bibelstudium jeg noen gang har hatt: Å sammenligne fenomener
fra Skriften med eksempler fra vår tid, for å gjenoppdage
kirken slik Jesus designet den. Resultatet er denne boken.
Det er ikke det endelige svaret jeg kommer med – her er
mye fremdeles under utvikling – men feltnotater og observasjoner.
Og jeg bærer dem frem i ydmykhet, vel vitende om
oppgavens dimensjoner og egne begrensinger. Det er derfor
jeg har gitt kapitler som handler om sentrale, dogmatiske emner
overskriften «En bredere forståelse av ...»
Det jeg deler på disse sidene, er ment å være revolusjonerende,
men ikke opprørsk. Når jeg tar opp mangler ved vår
tids menigheter, gjør jeg det med den ytterste respekt for deres
ledere og medlemmer. Jeg gjør det også med en urokkelig
10 Ekklesia

overbevisning om at Jesus fremdeles bygger sin kirke, for jeg
vet at «han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre
den – helt til Jesu Kristi dag» (Fil 1,6).
Med dette for øye forventer jeg å se de samme egenskaper
i dag som kjennetegner den Ekklesia (menighet/kirke) vi ser i
Apostlenes gjerninger (se Apg 2,41–47; 5,12): (1) medlemmer
som holdt urokkelig fast ved ledernes lære; (2) økonomisk framgang,
individuelt og felles, for å dekke behov både innenfor og
utenfor egne rekker; (3) daglig tilvekst (tallmessig vekst); (4)
vedvarende og voksende velvilje hos de utenforstående, spesielt
byens autoriteter; og (5) tegn og under utført i vår tids Salomos
søylegang – altså på offentlige arenaer, på torg og markedsplass.
Med bibelske prinsipp, bekreftende vitnesbyrd og casestudier
vil denne boken inspirere deg og lede deg til en seirende
livsstil på din egen reise, i din familie og ditt område av innflytelse.
Denne veksten vil berike deg med tro på at ikke bare
enkeltmennesker, men hele nasjoner skal bli frelst (se Åp 7,9;
21;24–27). Og du vil komme inn i et fasinerende partnerskap
med Gud og bære med deg hans forvandlingskraft og nærvær
overalt, hver dag av ditt liv.
For at dette skal skje på en forsvarlig og ekspansiv måte,
forsøker jeg så langt som å presentere et bibelsk argument og
bekrefte det med eksempler fra vår tid, slik at pastorer kan
finne sine Akvilas’er og Priskilla’er, og de som har sin tjeneste
på markedsplassen kan finne sin Paulus. Da kan de som har
gått før oss, utruste oss (som Efeserne 4 sier) til å bære Guds
nærvær med oss ut til byens hjerte – markedsplassen. Hele
dagen, hver dag, hele året.
Blad om og følg meg på denne reisen. Du blir aldri den
samme igjen, og hva mer er: Verden vil heller ikke bli den
samme.
Hvorfor denne boken ble til 11

12 Ekklesia

– 1 –
Kirke:
Et radikalt forslag
Fra «noe galt» til «noe mer»
Jesus sa ikke: «Jeg vil bygge mitt tempel» eller: «Jeg vil
bygge min synagoge», jødenes to mest fremtredende
religiøse institusjoner på den tiden. I stedet valgte han
en sekulær størrelse, først utviklet av grekerne, da han
sa: «Jeg vil bygge min Ekklesia». Hvorfor? Svaret er
fascinerende, utfordrende og utrustende.
Når vi i våre dager hører ordet kirke, ser vi for oss en ærverdig
bygning med kors på taket, prekestol, prester, kanskje kor,
lovsangsledere og forsamling.
Jeg kritiserer ikke noe av det, for dette er dyrebare og kjære
uttrykk for hvor og hvordan troen læres og praktiseres av de
fleste kristne. Likevel, i de dager Jesus vandret på denne jord,
var ekklesia – det greske ordet som i våre dager ofte oversettes
med «kirke» – ikke religiøst av natur og betydning i det hele tatt.
Saken er at da Jesus først brukte det i Matteus-evangeliet, hadde
det eksistert i århundrer i både det greske og det romerske
imperiet som betegnelse for en sekulær samfunnsinstitusjon
som blant annet utpekte ledere og godkjente lover.
Kirke: Et radikalt forslag 13

Da Jesus valgte Ekklesia for å presentere sitt redskap for frelse
og forsoning, ville ingen av hans disipler ansett det som noe
som kunne frelses, for som vi skal se senere var den eksisterende
ekklesia selve legemliggjøringen av Romas makt – en hedensk
nasjon – i jødenes hellige land. (Legg merke til at når jeg skriver
ekklesia med liten e, referer jeg til den verdslige institusjonen.
Når jeg bruker stor E, referer jeg til den Ekklesia Jesus snakker
om i Matteus 16,18.) Septuaginta (gresk oversettelse av Det
gamle testamente) bruker riktignok termen Ekklesia om religiøse
forsamlinger, men Jesu bruk refererer til den sekulære, greske
versjonen. Så hvordan kunne denne verdslige institusjonen bli
den religiøse vi kjenner så godt i dag? Og enda viktigere: Når
altså Jesus valgte den som sitt redskap for forløsning, hvordan
kunne den da bevege seg bort fra sin opprinnelige sentrale og
retningsgivende rolle i samfunnet, til den mindre relevante og
mer himmelvendte og rent åndelige rollen den har i dag?
En slags kirke
Dette spørsmålet blir enda mer utfordrende når vi innser at
de eksemplene på kirker vi leser om i Det nye testamentet, er
milevidt fra den forestillingen vi har om at kirken er et sted
vi går til – vanligvis én gang i uken. På den tiden var kirken
alltid mennesker, aldri bygninger, i virksomhet døgnet rundt
året rundt over hele byen som en forvandlende organisme,
ikke som en statisk institusjon. Og målet var forvandling av
mennesker og av samfunnet, mer enn å være en transittstasjon
for frelste sjeler på vei til himmelen.
Faktum er at den gjorde det så bra at den var i stand til å
overvinne de mektige politiske og religiøse institusjonene som
sto klare til å kvele den like fra dens begynnelse. Dens livskraft
bevitnes ved at den i løpet av uker hadde «spredt læren
14 Ekklesia

over hele Jerusalem» – byen som korsfestet grunnleggeren (se
Apg 5,28) – og titusener sluttet seg til deres rekker ved offentlig
å bekjenne at Jesus virkelig er Guds Sønn.
Veksten var så dynamisk at bare to år etter at Paulus hadde
etablert Ekklesia i Efesos, het det at «alle som bodde i (den
romerske provinsen) Asia, fikk høre Herrens ord» (Apg 19,10),
ingen liten bragd i en region med over en million innbyggere.
Og ikke lenge etter kunne Paulus konstatere at han hadde
«fullført forkynnelsen av Kristi evangelium fra Jerusalem og
helt til Illyria» – en distanse på 2 250 kilometer og et område
på rundt 777 000 kvadratkilometer – noe som fikk ham til
å rette blikket mot det han nok regnet som jordens ende:
Spania, 5 800 kilometer på landevei fra Jerusalem, kristendommens
fødested (se Rom 15,18–24). Og alt dette skjedde
uten militær assistanse eller annen offentlig støtte. Det var en
massiv folkebevegelse som feide gjennom provins etter provins
som en motkultur til sin tids status quo.
En slik ekspansjonen på såpass kort tid er vanskelig å se
for seg, enda mindre å tenke som en norm i våre moderne
omgivelser, ikke minst fordi det skjedde uten presteseminarer,
utdanningsinstitusjoner, heltidsansatte og profesjonelle pastorer
slik vi har i dag. Og videre, med unntak av noen brev som
sirkulerte regionalt, hadde de ikke Det nye testamente og bare
sporadisk tilgang til skriftene i Det gamle testamente. Like
fullt var kirken så sunn og livskraftig at den ikke endte som
sak på andres agenda – det var Ekklesia som satte dagsorden.
En høyst nødvendig realitetssjekk
Disse observasjonene tvinger oss til å spørre: Hvor er kirkens
innflytelse i dag, midt i de sosiale, økonomiske, politiske og
moralske omveltningene som sprer kaos i den verden vi bor
Kirke: Et radikalt forslag 15

i? Og hvordan forholder vi oss til det klimaks som så vakkert
beskrives i Åpenbaringen 21,24ff, hvor en prosesjon av frelste
nasjoner, – ikke bare frelste mennesker – anført av sine ledere,
bærer frem sin ære og herlighet som en bryllupsgave til Jesus?
I lys av alt dette mener jeg at det er redelig og nødvendig å
innrømme at der er noe vi ikke har grepet enda. Hvis det er
så, hva er det da vi mangler?
Jeg ser ikke ned på og har ikke til hensikt å nedvurdere
kirken slik vi kjenner den i dag. Pastorer er blant de mest selvoppofrende
mennesker på jord, mennesker som bruker livet
sitt på å hjelpe andre uke etter uke. Jeg er reservasjonsløst hengitt
til kirken slik den er, både som trofast medlem og leder.
Det er derfor ingen kan slutte seg til mitt tjenesteteam uten å
være modne og fullverdige medlemmer av en lokalmenighet.
Jeg vil aldri nedvurdere eller diskvalifisere kirken, men ønsker
å være konstruktiv og peke på at for å utføre det oppdraget
Jesus har gitt den, må den finne tilbake til det som fungerte
så godt en gang, og injisere det igjen i sin hovedpulsåre.
Det er derfor jeg i stedet for ordet kirke, med alle dets
religiøse og tradisjonelle assosiasjoner, har valgt å bruke de
greske grunntekstenes ord – Ekklesia – i forsøket på å gjenoppdage
betydningen og funksjonen til denne forsamlingen som
Jesus lovte skulle rive ned dødsrikets porter og være redskap til
at ikke bare enkeltmennesker, men også folkeslag og herskere
skal bli frelst.
Jesu forbløffende taushet om kirken
En skulle tro at Jesus i løpet av årene i offentlig tjeneste ville
ha brukt adskillig tid på undervisning om kirken, om hva den
er og ikke minst om hvordan den skal plantes og pleies for
å vokse. Men så langt vi kan lese i evangeliene, brukte Jesus
16 Ekklesia

det ordet som på norsk er oversatt med «kirke» eller «menighet»,
bare tre ganger (Matt 16,18 og 18,17). Det er alt vi har
nedskrevet i evangeliene av hans undervisning om dette emnet.
De fleste kristne ledere, meg inkludert, tror at kirkeplanting
er en nøkkel til å fullføre misjonsbefalingen. Det forunderlige
er at i Skriften finner vi ingen befaling om å plante
dem, og heller ingen instruksjoner om hvordan det skal gjøres.
Det betyr ikke at de ikke plantet kirker, for i nytestamentlig
tid ble det etablert menigheter over hele den da kjente verden.
Det kan heller ikke bety at kirken ikke er livsviktig, for Paulus
kaller den Guds hus – sannhetens søyle og grunnvoll (1 Tim
3,15), og av den grunn underviste han grundig om hvordan
kirker skulle styres, han som selv hadde plantet ikke så rent
få av dem. Men spørsmålet er der uansett: Hvorfor talte Jesus
så lite om det? Og hvorfor har verken han eller apostlene gitt
konkrete instruksjoner om hvordan en kirke skal plantes?
Måten eldste ble valgt og utnevnt på i nytestamentlig
tid, utfordrer oss enda mer. I dag regner vi Filipperbrevet og
Tessalonikerbrevene som kvalitetsmateriale å bygge kirkens
teologiske møblement av. Men Paulus som plantet disse menighetene,
var mindre enn én uke i Filippi og ikke fullt tre
uker i Tessalonika, og da han dro, hadde han grunnlagt en
menighet i hver av byene og innsatt dyktige, lokale ledere.
I dag er vi så pinlig nøye med hvordan vi går fram når vi
planter en kirke, for ikke å snakke om når det gjelder å peke
ut eldste, at det oftest tar år. Jeg har ingen innvendinger mot
det, for Paulus formaner oss i et avsnitt om menighetsledelse:
«Vær ikke for snar til å legge hendene på noen» (1 Tim 5,22).
Men faktum er at Det nye testamentes fremste kirkeplanter
var i stand til å identifisere og utnevne eldste på mye kortere
tid enn det tar oss i dag, og at disse forsamlingene og deres
lederskap er forbilder å etterligne for oss.
Kirke: Et radikalt forslag 17

Denne tankevekkende kontrasten mellom det Paulus
gjorde så bra og våre langt mindre vellykkede etterligninger,
vekker nok et utfordrende spørsmål: Hva slags menigheter
var det Paulus plantet? Det var her jeg fant svaret i kirkens
sekulære røtter, som på uventet vis viste meg hva Jesus hadde
i tankene da han introduserte Ekklesia. Jeg ble overrasket da
jeg oppdaget at intensjonen hans hele tiden var å overta det
verdslige konseptet som allerede fantes, og befrukte med sitt
rikes DNA.
Å forstå den sekulære ekklesias røtter og funksjoner – som
var der før Jesu tok ordet i bruk – er avgjørende for oss, om
vi skal gjenoppdage kirken slik den egentlig var ment å være.
Ekklesias opprinnelse
På den tiden Jesus ble født – og hele tiden mens han gjorde
sin tjeneste på jorden – var der tre hovedinstitusjoner i Israel:
templet, synagogen og ekklesiaen. I våre dager går vi gjerne ut
fra at alle tre var religiøse, men i realiteten var det bare templet
og synagogen som passer den beskrivelsen. Ekklesiaen som
den ble kalt i dagligtale, var ikke religiøs, men utviklet av det
greske demokratiet som bystatenes styrende forsamling. Den
besto av menn over 18 år som hadde gjort to års militærtjeneste
– menn engasjert i sin bystats ve og vel.
I mer allmenn sammenheng kom altså ekklesia til å bety
en lovlig sammenkalt forsamling av borgere. Deretter, da de
mer hierarkiske romerne erstattet grekerne på verdensscenen,
overtok de ordningen med noen tilpasninger. 1 Folk på Jesu
tid forsto altså at ekklesia betydde både institusjonen og styresystemet
den representerte.
Et eksempel på den romerske ekklesia i aksjon finner vi
i Apostlenes gjerninger da Paulus’ medarbeidere Gaius og
18 Ekklesia

Aristarkos ble slept med til teateret i Efesos (en romersk koloni),
etter anklager fra sølvsmedenes lokale fagforening. I
denne beretningen er ekklesia to ganger oversatt med forsamlingen
(Apg 19,32 og 41) og henviser til flokken, og en
tredje gang med den lovlige folkeforsamlingen (Apg 19,39) og
henviser til selve retten; det viser at begrepet ble brukt for å
beskrive en forsamling samlet for å avgjøre en myndighetssak.
Det interessante er at substantivet som brukes her, er oversatt
kirke 112 ganger andre steder i Det nye testamente. Og det
er altså nettopp dette konseptet Jesus valgte som sin modell,
noe vi skal se nærmere på senere. 2
Det er verdt å merke seg at Jesus ikke sa: «Jeg vil bygge
mitt tempel», eller: «Jeg vil bygge min synagoge» – jødenes to
viktigste religiøse institusjoner. Hvis han hadde tenkt i slike
baner, ville han sagt: «Jeg vil gjenreise og til og med overgå
templets gamle herlighet, og statsoverhoder skal komme hit
slik dronningen av Saba gjorde, inntil hver eneste hersker
i verden har bøyd sine knær for den Gud som tilbes her.»
Faktum er at dette synes å ha vært forventningen hos hans
fremdeles etnosentriske apostler, for da Jesus ga dem løfte om
kraft fra det høye for å føre evangeliet til jordens ender (se Apg
1,5) – de skulle vente på den i Jerusalem hvor templet var –
spurte de om det betydde at han først ville gjenreise riket for
Israel, en misforståelse Jesus øyeblikkelig rettet opp i.
Jesus kunne også ha sagt: «Jeg vil bygge et verdensomspennende
nettverk av synagoger for å gjøre evangeliet tilgjengelig
for alle folkeslag.» Synagogen var stedet hvor jødene møttes
på sabbaten for å lese skriftene og be. Ja, en bokstavelig oversettelse
av de hebraiske ordene er «et bønnehus». På samme
måte som for templet var bygningen essensiel for funksjonen.
Da øyeblikket kom for å lansere sitt redskap for forvandling,
valgte Jesus ingen av dem. I stedet erklærte han at han
Kirke: Et radikalt forslag 19

ville bygge sin Ekklesia, og valgte en term som i det romerske
imperium generelt og også i det undertrykte Israel legemliggjorde
en sekulær myndighetsinstitusjon.
Herren kasserte ikke alt som foregikk i templet eller i synagogen,
for han inkluderte nøkkeldimensjoner fra dem begge
i sin Ekklesia. Fra templet beholdt han Guds bofaste nærvær,
og fra synagogen skriftenes sentrale rolle og medlemmenes
regelmessige fellesskap.
Der hans Ekklesia skiller seg fra disse to, er på områder
som struktur, lokalisering og mobilitet. Templet og synagogen
var statiske institusjoner i bygninger som medlemmene måtte
gå til ved fastsatte anledninger, mens Ekklesia derimot var,
en bygningsløs, mobil folkebevegelse som fungerte 24/7 på
markedsplassen i den hensikt å ha innflytelse på alt og alle.
Conventus – en fascinerende parallell
De greske og romerske versjonene av ekklesia kunne variere i
form og størrelse, noe som er relevant også i vår sammenheng.
En variant som er spesiell interessant for oss, er Conventus
Civium Romanorum, eller i kortform: Conventus. Ifølge Sir
William Ramsay var det slik at om så bare to eller tre romerske
borgere samlet seg hvor som helst i verden, utgjorde de
et conventus som lokale representanter for Rom. At de kom
sammen i kraft av å være romerske borgere, gjorde at Rom og
keiserens makt og nærvær var i deres midte, selv om de var
geografisk skilt fra dem begge. Dette var miniatyrutgaven av
den romerske ekklesia. 3
I Apostlenes gjerninger 16 ser vi et eksempel på dette når
de lokale, romerske styresmennene får panikk fordi de blir
klar over at de har pisket og fengslet en medborger, Paulus.
Eller senere, i kapittel 22, når en romersk høvedsmann gripes
20 Ekklesia

av den samme frykten fordi han finner ut at den Paulus som
han vil piske, også er romersk borger. Det er tydelig at når to
eller flere romerske borgere står overfor hverandre, er keiserens
lov (og beskyttelse) i deres midte.
I Matteus 18 sier Jesus hans utsendinger har autoritet til å
binde og løse for at Guds vilje skal skje på jorden, og begrunner
det med at «hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er
jeg midt iblant dem» (Matt 18,20). Det er eksakt det conventus
gjorde for keiseren! Jesus gjorde en slik autoritet tilgjengelig
for sin Ekklesia, men i enda større dimensjon når han sier at
«alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt
dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 18,18;
forfatterens uthevinger).
Ved å velge ekklesia i stedet for templet eller synagogen,
valgte Jesus et organ som er bedre egnet til å lykkes, ikke bare
i det religiøse Israel, men også i hedenske samfunn. Hans
ultimate hensikt var nemlig ikke var å reprodusere eller utbre
religiøse strukturer, men å se nasjoner disippelgjort ved
å spre sitt rikes surdeig i deres sosiale strukturer gjennom sin
Ekklesia.
Når vi innser at Jesus valgte en institusjon som hans disipler
og deres samtidige allerede kjente fra den sekulære arena,
forstår vi også hvorfor han underviste så få ganger om det: Det
var ingen grunn til å forklare det alle allerede visste. For mennesker
i det romerske imperium, Israel inkludert, var ekklesia
et like kjent konsept som nasjonalforsamlingen er for folk som
lever i et demokrati, eller styret er for ansatte i et konsern. Det
var ikke nødvendig for Jesus eller de som senere skrev Det
nye testamente, å forklare det tilhørerne allerede visste var en
samfunnsinstitusjon med myndighet til å ta beslutninger og
utøve innflytelse.
Derimot var det nødvendig for Jesus å undervise bredt om
Kirke: Et radikalt forslag 21

Guds rike, eller himlenes rike, for det var den ukjente faktoren
i ligningen – i den grad at han refererte til dette riket over
hundre ganger.
Gjøre spisebord til talerstoler
Den superraske veksten Ekklesia hadde i Det nye testamente,
var mulig fordi Jesus lot den benytte sosiale spor som allerede
eksisterte – nemlig måltider. Dette er synlig like fra den første
beskrivelsen av forsamlingen (Ekklesia) av hans tilhengere, der
det står at de «holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet,
til brødsbrytelsen [spise sammen] og bønnene» (Apg 2,42;
forfatterens parentes). Dette var ikke en engangshendelse, for
i Det nye testamente leser vi stadig om at menigheten spiste
sammen når de møttes. Og når apostlenes lære kom i tillegg
– for å befeste og adlyde Guds vilje – oppgraderes måltidet til
menighet. Disse måltidene utgjorde et altomfattende forum
(ulikt templet eller synagogen), og plasserte Ekklesia midt i
hverdagens sekulære liv, i stedet for å isolere den fra det.
Ved å la Ekklesia benytte eksisterende, sosiale spor (måltider),
gjorde Jesus spisebord om til prekestoler og hjem til
forsamlingssaler der fremmede var velkomne og endte som
førstekandidater for evangelisering. Ikke å undres over at disiplenes
erkefiender bare få uker etter pinse beskyldte dem for
å ha «fylt Jerusalem med deres lære» (Apg 5,28). Ikke fordi
alle i Jerusalem prøvde å komme på kirkens gudstjenester,
men fordi Ekklesia hadde gjennomsyret byen så sterkt at folk
samlet sine syke på fortauene for at Peters skygge skulle helbrede
dem. Slik ble hele Jerusalem til virkested for Ekklesia
(Se Apg 5,15–16).
Slik ble det – for det første fordi Jesus ikke begrenset sine
etterfølgere til å samles i visse bygninger, eller påla dem rigide,
22 Ekklesia

sentraliserte gudstjenesteordninger. I stedet var det mennesker
som utgjorde hans Ekklesia (om det enn var så få som to eller
tre samlet, hadde de hans manifesterte nærvær i sin midte).
Og for det andre fordi Jesu Ekklesia ikke var ment å være en
steril oppbevaringsboks der disiplene kunne isolere konvertitter
de hadde fisket opp av den turbulente og fordømte sjøen,
i påvente av at kjøleskipet skulle komme og transportere dem
til en himmelsk havn for siste bearbeidelse. I stedet var hans
Ekklesia, enten i miniformat som conventus eller i større versjoner,
designet for å være et redskap for å tilføre samfunnet
Gudsrikets surdeig, slik at enkeltmennesker, deretter byer og
eventuelt nasjoner, skulle bli gjort til disipler. (Se Apg 1,8;
5,28; 19,10; Rom 15,22–24; Åp 21,24–25).
På samme måte som Rom gjorde sitt nærvær, sin makt og
kultur merkbar like til de fjerneste deler av imperiet, utformet
Jesus sin Ekklesia til å gjøre sitt nærvær, sin makt og kultur
kjent, men med et revolusjonerende tillegg som ga den overtaket:
Myndighet til å råde både i det synlige og det usynlige,
så dødsrikets porter ikke skulle ha makt noe sted.
I hjertet av hvert rop om vekkelse i dag er det alltid en
dyp lengsel etter å finne veien til den majestetiske, allmektige
Ekklesia Jesus lanserte, den som er fri fra alle former for hindringer
eller bindinger og har overflod av kraft. Det er denne
reisen vi er på. Tillat meg å dele med dere hvor vi er nå og
hvordan vi har kommet hit.
Kirke: Et radikalt forslag 23

24 Ekklesia

– 2 –
Forvandling
er en reise
Fra morgengry til høylys dag
Forvandling er en prosess. Som det bleke lyset ved
første morgengry, er den ment å skulle vokse og bli
sterkere og sterkere. Men «morgengryet» kommer ikke
og stien ligger ubrukt inntil noen i lydighet begynner
å ta skritt i riktig retning.
Forvandling er en prosess som gir oss nye mønster og paradigmer,
så vi kan se det vi ikke har sett før, gjøre det vi ikke har
gjort før. Og derfor må vi være åpne for forandring.
Jeg snakker ikke om å forandre ankerfestene og de urokkelige
sannhetene i vår tro – som Kristi guddommelighet,
forsoningens sentrale plass, Guds karakter, Skriftens ufeilbarlighet,
eller kirkens sentrale rolle. Disse skal aldri forandres.
Men når det gjelder forsoningens rekkevidde og kirken som
Guds agent på jord – er det noe der vi i praksis går glipp av?
Hva er det vi mangler, og hva er det som hindrer oss å se at
Guds vilje skjer på jorden?
Min egen reise på dette området, sammen med Ruth og
Forvandling er en reise 25

arna, har vært inspirert og rammet inn av prinsippene i Ordspråkene
4,18: «De rettferdiges sti er som et strålende lys,
som blir klarere og klarere til det er høylys dag». Det hele
begynte på en svært dramatisk måte da jeg 34 år gammel fikk
beskjed om at jeg hadde høyst to år igjen å leve. Vel vitende
om at min tid var kort, bestemte Ruth og jeg og døtrene våre
– Karina, Marilyn, Evelyn og Jessica, som var fra to til ti år
den gangen – oss for å bygge et bønnekapell på den 160 mål
store fritidseiendommen vår i Argentina. Det hadde nemlig
gått opp for oss at innen en radius av 15 mil derfra lå det 109
byer og landsbyer uten noe evangelisk virke.
Tiden var i ferd med å renne ut, og sykdommen tæret
hardt på både helsen min og ressursene våre, så vi fokuserte
på bønn. Lite forsto vi at et slikt såkorn skulle produsere en
mye rikere høst enn vi noen gang kunne forestille oss. Men
i prosessen lærte vi at bønn og evangelisering er to sider av
samme sak. Og den forståelsen ledet fram til det som i dag er
kjent over hele verden som bønneevangelisering, som også er
tittelen på en av mine bøker. I tillegg helbredet Gud meg på
underfullt vis, utvidet visjonen vår og lot oss sette i gang en
prosess som førte til at alle disse byene ble evangelisert. 1 Det
ga oss en brann etter å se store byer, ikke bare landsbyer og
enkeltmennesker, ta imot evangeliet.
Resistencia: «For at ingen skal gå fortapt»
Derfor ledet Herren oss til Resistencia, en by i Nord-Argentina,
med en inderlig lengsel etter å se byen bli nådd for Kristus.
Vi var så ferske i troen på dette nye at vi ikke våget å bruke
ordet forvandling. Så vi kalte det et fremstøt for å nå byer (city
reaching). Men vi følte at slik minuttene like før daggry er bekmørke,
ville lyset snart vise seg over horisonten i Resistencia.
26 Ekklesia

Det håpet trengte vi, for Resistencia var en av de tørreste
åndelige ørkener som tenkes kan. Som navnet skulle tilsi –
resistencia betyr «motstand» på spansk – var byen et formidabelt
festningsverk for djevelen. Av en befolkning på 400 000
mennesker fantes det bare 5 143 troende fordelt på 70 små
menigheter, 68 av dem resultat av splittelser! Byen var gjennomsyret
av heksekunst, og demonaltere skjemte ut fortauene.
Dessuten var en egen kult med tilbedelse av Sankt Død, den
ledende demonen i regionen, svært utbredt.
I første omgang var det bare sju pastorer som ville samarbeide
med oss, men etterhvert ble det mange flere, og vi
kunne dekke hele byen med «bønnefyrtårn» i 647 nabolag. 2
Erfaringene fra hjembyen min sa oss at bønn var det rette
stedet å begynne, men hva mer vi skulle gjøre for å nå en hel
storby for Kristus, visste vi ikke. I løpet av relativt kort tid
kunne lokal kristne begynne å be regelmessig for byens 400
000 innbyggerne, og se sterke bønnesvar på markedsplassen og
ikke bare på evangeliske møter, slik de var vant til.
Et betydelig antall mennesker kom til Kristus, og det banet
veien for en rekke av mini-korstog som kulminerte med en
storaksjon for hele byen der flere enn noen gang tidligere tok
imot Kristus. Faktum er at den første innhøstingen på nesten
7 000 nye troende var større enn det samlede medlemstallet
for alle menighetene i byen. Året etter vokste det med nesten
100 prosent, og slik har det fortsatt. I dag er 100 000 mennesker
i byen og i regionen sagt å være gjenfødte kristne.
Ordfører, dommere, politifolk, advokater, leger og lærere
som aldri hadde satt sine ben i en evangelisk kirke noen gang,
ønsket Guds rike velkommen inn i sin innflytelsessfære. Fattige
nabolag fikk vann for første gang som en del fremstøtet
vårt, og regionssykehuset ble velsignet med høyst nødvendig
medisinsk utstyr.
Forvandling er en reise 27

Det vi opplevde, gikk langt utover de vanlige resultatene
av evangeliske korstog. Vi fylte nærmest byen med evangeliet,
og det ble samtaleemne på fortauskafeer, på fotballkamper, i
radio- og TV-program, i parker og på torg.
Denne rekken av uvanlige gjennombrudd og den ekstraordinære
kirkeveksten ledet til at jeg skrev min første bok, For
at ingen skal gå fortapt, der jeg beskriver de grunnleggende
prinsippene bak det hele. 3 Her vil jeg gjerne fortelle litt om fire
av de andre bøkene jeg har skrevet også, fordi den teologiske
progresjonen i dem henger nøye sammen med det vi opplevde
på område etter område etter hvert som det nye paradigmet
av forvandling vokste frem. Jeg håper at dette vil vise hvordan
vi oppdaget støtte i Skriften for ting etter hvert som lyset ble
klarere og klarere på vandringen vår. Lyset som kom opp over
horisonten på dette tidlige stadiet, viste oss en viktig nøkkel:
Bønneevangelisering kan være et effektivt redskap for å nå en
by, og resultatet være at kirken opplever ekstraordinær vekst.
Andre byer ba snart om hjelp, og verdenskjente ledere som
Peter og Doris Wagner, Omar og Marfa Cabrera, Eduardo
Lorenzo, Jack Hayford, Cindy og Mike Jacobs, Dick Eastman,
Paul Cedar og Bill Bright, ga tidlig støtte til prinsippene
vi tok i bruk.
Bibelske metoder
Da en rekke initiativ for å nå byer vokste frem som et resultat
av Resistencia, skrev jeg bind to, min andre bok, Bønneevangelisering,
4 for å forklare hvorfor slik rask og varig vekst er
bibelsk. Boken fremhever kontrastene i Jesu følelser slik det
står beskrevet i kapittel 9 og 10 i Lukasevangeliet.
I Lukas 9,41 er Jesus på sitt emosjonelle bunnpunkt da han
tydelig frustrert refser sine apostler: «Du vantro og vrange
28 Ekklesia

slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere og tåle dere?» Grunnen
til dette uvanlige utbruddet var alle de onde åndene de stadig
ble stilt overfor, og at disiplene hans ikke var i stand til å kaste
dem ut. Og det som enda verre var: Måten disiplene møtte de
fortapte på, avslørte at de ikke visste hva slags ånd de var av
(Luk 9,55). Den demoniske aktiviteten var så intens og det
åndelige klimaet så dårlig, at Jesus nå var rent mismodig på
grunn av den belastningen dette var på apostler.
Men i kapittel 10 skjer det noe som snur opp ned på alt.
En ny gruppe disipler, tradisjonelt omtalt som «de sytti», ble
sendt ut av Jesus, og de kom gledesstrålende tilbake og rapporterte
at de onde åndene de hadde vært borti, adlød dem
(se Luk 10,17). Dette var usedvanlig gode nyheter, og Jesus
«jublet i Den Hellige Ånd» (Luk 10,21). Det er vel verdt å
merke seg, for dette er det eneste sted i evangeliene det står at
han gjør det. Grunnen er, med Jesu egne ord, at han «så Satan
falle ned fra himmelen som et lyn» (Luk 10,18). Dette var et
avgjørende gjennombrudd siden det ikke bare var demonene,
men Satan selv som ble felt.
Nøkkelen var firetrinnsstrategien Jesus betrodde de 70 i
Lukas 10,5–9: Først, velsigne de fortapte, dernest, ha fellesskap
med dem, og når dørene åpner seg, betjene dem og forkynne
at «Guds rike er kommet nær» (vers 9). Det var i hovedsak
det «fyrtårnene» i Resistencia også gjorde. Vår erfaring er at
å forstå og praktisere disse prinsippene ikke er til å komme
forbi når målet er forvandling av markedsplassen og byen. Jeg
skal forklarer dette nærmere i kapittel 16.
Det stadig sterkere lyset fra morgengryet hadde belyst to
viktige milepæler for oss: Det er mulig å forandre det åndelige
klimaet i en by eller en region, og det er bibelsk å ta seg av
de ikke-kristnes følte behov uten å kreve at de først tar imot
Kristus. Det ga oss teologisk alburom til å kunne vise syndere
Forvandling er en reise 29

medlidenhet uten å gå på kompromiss med Guds hellighet:
Ved å be for deres følte behov fikk de ikke-troende smake
hans barmhjertighet, for så å få møte hans frelsende nåde i
takknemlighet over bønnesvaret.
Lys hjemme og på markedsplassen
Den legendariske misjonæren C. T. Studd sa: «Det lyset som
rekker lengst, skinner sterkest hjemme». Etter hvert som tilfellet
Resistancia ble stadig mere kjent og nye byer nådd, følte jeg
meg tilskyndet til å skrive Kvinnen – Guds hemmelige våpen. 5
Jeg ville belyse kvinnens bibelske rolle og hvordan Guds tanke
var at denne avgjørende relasjonen skulle preges av gjensidig
ære og respekt, så mann og kvinne kunne leve i harmoni og
sammen gjenspeile fylden av Guds bilde i hjemmet, og lyset
fra denne dynamikken nå langt inn i byene og enda lenger.
Lyset fra morgenrøden hadde vist oss hvor avgjørende viktig
det var at forsoning mellom kjønnene ble en del av utviklingen
av den raskt voksende forvandling. Ignorerte vi dette prinsippet,
ville det svekke bønnenes gjennomslagskraft, det som er selve
motoren i forvandlingen. «… dere menn ... Vis [kvinnen] ære,
for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke
deres bønner blir hindret» (1 Pet 3,7; forfatterens utheving).
Våre nye erfaringer fra den offentlige arena satte oss i kontakt
med salvelsen over det som tradisjonelt kalles «lekfolket»,
og hvordan de åpnet veier for forvandling på markedsplassen.
Dette ledet meg til å fordype meg i Skriften for å løfte frem
at det såkalte lekfolket i virkeligheten er heltidstjenere, kalt av
Gud til å gjøre store ting på markedsplassen. Dette ble emnet
for min neste bok, Med Jesus på jobben. 6 I denne boken løfter
jeg frem bibelske sannheter som gir «lekfolk» det de trenger
for å slutte seg til tjenesteteamet med bibelsk berettigelse.
30 Ekklesia

Straks disse gjenoppdagede heltidstjenerne lærte seg å være
bærere av Guds kraft og nærvær på arbeidsplassen, ble de
«mobile utgaver av paktens ark», som min medarbeider Rick
Heeren liker å si. Resultatet var at begynte de å elske hverdagene
like mye som de allerede elsket søndag.
Myles og Joyce Kawakami i Hawaii er pionereksempler på
den nye oppfatningen. Da Herren ba Myles om å få overta
halvparten av firmaet hans, svarte han ja. Å ha Herren som sin
«senior forretningspartner» ga mening for Myles, ikke minst
fordi regnskapsføreren hans hadde varslet om at driften ville
ende med underskudd dette året. Med Herren som partner
ble det varslede underskuddet på mirakuløst vis til overskudd,
og Myles begynte å investere Herrens 51 prosent i å møte
nøden blant mennesker på øya deres, Maui. Under Joyce’
inspirerende lederskap ble Feed My Sheep født – en nonprofitt
organisasjon viet til å dekke behov hos mennesker som lever
under fattigdomsgrensen. De begynte med å mette de sultne.
Det førte også til at mange på markedsplassen ble kristne.
Feed My Sheep har 9 500 mennesker i brukerbasen og skaffer
over 100 000 måltider hver måned. 7 Takket være disse Herrens
tjenere på markedsplassen er det praktisk talt ingen som
går sultne på Maui.
Modeller for å forvandle verden
Det økende lyset fra morgenrøden hadde vist oss markedsplassens
sentrale plass i Bibelen, og at prekestoltjenester og
markedsplasstjenestene må arbeide sammen. Denne oppdagelsen
skapte imidlertid «et problem», men det ledet oss til
den neste milepælen på denne reisen. Mange pastorer så for
seg tjeneste på markedsplassen som en ny menighetsbasert
virksomhet med egne møter. Men en menighetsforankret
Forvandling er en reise 31

Dr. Ed Silvoso er grunnlegger og leder av Harvest
Evangelism Inc. og også av Transform Our World
Network som består av tusenvis av forkynnere
og samfunnspåvirkere over hele kloden. Han er
bredt anerkjent som en visjonær strateg og solid
bibellærer som er spesielt opptatt av nasjoner og
samfunnstransformasjon.
Dr. Silvoso er utdannet innen både teologi og
bedriftsøkonomi, og har arbeidet innen bank,
sykehusadministrasjon, finans og kirke. Som
strategisk tenker med brann for å utruste vanlige
mennesker til å gjøre usedvanlige ting, har
han viet livet til å grave fram livgivende, bibelske
prinsipper for transformasjon og gjøre dem
praktisk anvendbare for kristne, så de kan se forvandling
i sitt liv, sin familie og innflytelseskrets,
og til slutt i sine byer og nasjoner.
Dr. Silvosos bestselgende bøker om transformasjonen
har blitt klassikere på området. Hans
DVD-serie Transformation in the Marketplace
with Ed Silvoso gir håndfaste eksempler på at
Noter 311

prinsippene fungerer, og dokumenterer prototyper
som nå er under utvikling på alle kontinenter.
Dr. Silvoso og hans kone Ruth har fire gifte
døtre og tolv barnebarn. For flere detaljer om
hans liv og tjeneste, se Wikipedia-artikkelen
«Ed Silvoso» på htttp://en.wikipedia.org/wiki/
Ed_Silvoso. Du finner ham også online på www.
transformourworld.org og www.edsilvoso.com.
Kontakt ham på Edsilvoso@transformourworld.
org eller besøk ham på
Facebook
www.facebook.com/transformourworld
www.facebook.com/EdSilvoso
Twitter
@transfrmourwrld
@edsilvoso
Instagram
EdSilvoso
312 Ekklesia

DET ER INGEN HEMMELIGHET
AT VÅR TIDS KIRKE HAR MISTET SIN
INNFLYTELSE PÅ KULTUREN.
Men hvorfor? Med så mye teknologi, velstand og kunnskap
som vi har i dag, hvorfor ser vi likevel færre resultater enn
kirken gjorde i det første århundret – da den måtte greie seg
uten sosiale media, flotte bygninger, profesjonelle pastorer,
ja, uten religionsfrihet?
Hva er det vi mangler? På disse viktige, tankevekkende
sidene graver Ed Silvoso dypt i Skriften og avdekker Jesu
sanne design for sin kirke – hans Ekklesia. Han viser hvordan
den første kristne menighet var en radikal, motkulturell
kraft av mennesker som forvandlet sine fiendtlige og
hedenske omgivelser . Ved hjelp av Bibelens undervisning og
eksempler fra vår egen tid viser Silvoso oss hvordan vi midt
i det sosiale, økonomiske, politiske og moralske kaoset i verden
i dag, igjen kan bli den revolusjonerende, forvandlende,
livgivende Ekklesia Jesus har kalt oss til å være.
«Ed Silvosos budskap er forfriskende og salvet. Boken er for deg som
lengter etter god undervisning med et radikalt Guds rike-fokus!»
Asbjørn Simonnes PhD
Teologisk rådgiver i Oase og dosent ved Høgskolen for Ledelse og Teologi
«Ingen kristenleder har betydd mer for meg enn Ed Silvoso. Det er to
personer vi takker for at tjenesten vår er mulig: Ed Silvoso og Hans
Nielsen Hauge.»
Arne Sylta
Managing Director, Hauge Micro Finance
Boken er godkjent av
WWW.VENTURAFORLAG.NO