Norge i krig (1940-1944) - Peter Wieland

10 Krig på norsk jord
å ta det selsomme skuespill i øyesyn. Egentlig kunne vi visst ikke ha trodd på
historiene, for vi tok det hele nærmest som en fornøyelsestur – utsikten til at
hele Oslo skulle bli bombardert sønder og sammen anfektet oss ikke noe større
Kanskje håpet vi også på at tyskerne ville overgi byen innen kl.12 – jeg kan ikke
akkurat nå gjøre rede for hva vi tenkte og følte. Kommet et stykke oppover fikk
vi beskjed av folk som hadde sittet ved radioen at det hele var blind alarm. Vi
gikk så opp til Holmenkollen og fant en trikk nedover. Holmenkollbanen gjorde
penger omtrent som på en fin vintersøndag. Og hele eftermiddagen gikk en strøm
av folk oppover som ville tilbringe natten på Frognerseteren, Ullevålsseter eller
et annet sted - også ute i det fri, og en annen strøm nedover av folk som allerede
hadde hørt at det var falsk alarm.
Efter middag var jeg nede på kontoret. Stemningen i byen var rolig - til tross for
alle de tyske flyene som svevet over hodene på oss og alle tyskerne som marsjerte
rundt omkring i byen.
Utenfor Regjeringsbygningen stod to tyskere vakt – som støtter. Sengehalm og
mat ble båret inn. Stortinget var tysk hovedkvarter! Soldater stod utenfor og lo
og pekte, Skitne mekanikere kom marsjerende inn fra Fornebu og inn i bygningen.
Soldater kom dessuten ut og inn med matspann. Noen quislinger kom også
ut av bygningen. En av dem, en ”Heming” eller ”sportsgutt”. som jeg hadde
sett flere ganger på orienteringsløp, hadde fått på seg uniform, knebukser og gul
skjorte med tilbehør. Jeg kunne ikke la være å si ”landsforedere” til dem da de
gikk forbi, men de lot som om de ikke hørte – heldigvis for meg kanskje.
Jeg dro hjem, var en tur borte og så på bombekrateret ved Universitetet på Blindern,
og kjørte så sammen med Hanne og Kirsten (Hannes søster) med familie
opp til Lillestrøm. Vi traff Hannes mor og far hjemme 5 og fikk beretningen om
bombardementet dagen i forveien. To bomber var falt 15-20 meter fra huset
deres, så alle vinduene på den siden av huset var sprengt i filler. For øvrig tok de
situasjonen med stor ro.
Vi kjørte tilbake til byen og så ikke en eneste tysker noe sted.
11. april 1940
Da jeg kom ned på gaten neste morgen hørte jeg Regjeringens proklamasjon i
svensk radio, og beslutningen om å komme ut av byen ble straks fattet. Nede
på kontoret hvor de fleste ansatte var tilstede, ble det holdt krigsråd. De fleste,
deriblant direktør Schei og Prebensen, kontorsjef Schei, Helgeby med flere mente
en fikk bli og se an situasjonen. Jeg agiterte sterkt for at man skulle se å komme
unna. Imidlertid ble det holdt krigsråd også av en del av sekretærene. Meinich,
Holthe med flere, og jeg fikk beskjed om at 10-12 mann aktet seg ut av byen i
biler. Jeg ringte så til Brostrup Breien (venn) og avtalte et møte med ham. Han
erklærte seg straks villig til å bli med og stilte bilen sin til disposisjon. Vi ble
5 Jeg kan merkelig nok ikke huske at de bodde hos oss. Det kan umulig ha vart mange dagene.
Vi hadde en liten, toroms leilighet med en dobbeltseng på soveværelset. Jeg kan vanskelig tenke
meg at vi lå alle 4 på rad i ektesengen – men hvor lå vi?
www.wieland.no