Norge i krig (1940-1944) - Peter Wieland

18 Bombingen av Dombås
Vi går ned til kirkestuen og får oss litt mat. Husets kvinner er i ferd med å dra
opp i fjellet for å tilbringe natten der. En gammel, tunghørt mann mottar oss
med største skepsis, men blir til slutt overbevist av våre legitimasjonspapirer.
Klokken er blitt ca. 07.30 da vi tar beina fatt på vei til Dombås. Ca. halvveis får
Fleischer – som var låk til bens – sitte på med en bil, mens Dalstø; Helmer og
jeg trasker videre. Kommet halvveis beslutter vi oss for å søke husly for natten.
Kommer inn på en gård som eies av hovedkassereren i bygden, riktig en staut
kar med en ferm kjerring, men mistenksomme som bare pokker. Våre papirer
er imidlertid så noenlunde tilfredsstillende, og folkene gjør alt for at vi skal få
en bra natt, flytter selv ut av værelset sitt mot våre protester og kommer med
mat til oss. Konen er nettopp kommet hjem fra Dombås, hvor hun har fungert
som lotte. Hun kan fortelle at jernbanestasjonen er brent opp og bare ett spor er
brukelig.
24.04.1940
Efter en god frokost trasker vi videre oppover til Dombås, like efter at vi kommer
dit ankommer et tog fra Åndalsnes med 600 engelskmenn. De skal øyensynlig
ikke lenger foreløpig for de går straks i gang med å losse toget. Antiluftskyts
– i alt 5-6 stk. – blir plassert rundt omkring. Det er utrolig hva disse engelskmennene
har med seg av utstyr. Kagger med vann danner likesom eksponenten
for hvordan de tror forholdene er i Norge. Ellers er det en mengde bøtter, kar,
hakker, spader osv. av alle slag. Ammunisjonen blir båret inn i tunnellen på den
ene siden av stasjonen – høyst fornuftig for øvrig. Sjefen – en kaptein – ber meg
skaffe en bil så han kan komme nedover for å konferere med sin stab. Han aner
ikke hvor han er, spør om Dombås er søndenfor eller nordenfor Trondheim.
Kart har han øyensynlig ikke. Jeg skaffer ham en bil, og blir for øvrig huket av
den norske kommandant på stedet, major Sandvig som da han hører at jeg er
fra Forsyningsdeptet., ber meg dra ned til Åndalsnes snarest mulig og skaffe mat
oppover – de har ingenting igjen. Det er travel virksomhet i det norske hovedkvarter
– rapport oppe fra fjellet om at tyske fallskjermtropper er sluppet ned, og
en tropp skiløpere i beskyttelsesdrakter blir utrustet. Imidlertid går luftalarmen,
og spetakkelet er i gang. To tyske fly i lav høyde kommer strykende. De blir heftig
beskutt fra alle kanter. Vi ser snart virkningen av flyene. Ildsøyler stiger opp
fra stasjonen, og snart er det et eneste flammehav. To-tre ganger stryker flyene
over stasjonen, og hver gang kommer nye brannbomber. Så snart det er over, tar
jeg en sykkel bort til stasjonen. Her holder engelskmennene på å redde det som
reddes kan. Jeg ser intet til de to andre, Dalstø og Helme, og styrter tilbake. Jeg
får en flunkende ny bil til disposisjon til min ekspedisjon til Åndalsnes, løper så
bort til stasjonen igjen, men må snart hoppe inn i en av tunnellene. Så blir det litt
roligere igjen og jeg går atter bort mot hotellet. Plutselig kommer to fly til syne
høyt oppe. Jeg styrter inn i et hus og hører like efter braket av en bombeeksplosjon
like i nærheten. Jeg finner stedet litt utrygt og styrter ca.50 meter nordover
veien og inn i en militærbrakke. Ikke før er jeg kommet innenfor, før det kommer
et nytt forferdelig brak. Luften er tett av røyk og jordsprut, så det må ha vært
like i nærheten. Jeg løper opp til tunnellene for å finne de andre men ser ingen.
www.wieland.no