Norge i krig (1940-1944) - Peter Wieland

12 Krig på norsk jord
i en tropp på førti mann under ledelse av en kaptein, en bekjent av Brostrup
for øvrig. De hang i så svetten silte med å kappe trær, sprenge broer og i det
hele tatt gjøre det så ufremkommelig for tyskerne som overhodet mulig. 8 Vi
fikk høre at Hvalsmoen var blitt bombet samme dag og at general Hvinden
Haug kjempet ved Eidsvoll med resten av feltartilleriet. Det lød nesten komisk
med slike militære ordelag oppe i fredelige Nordmarka, men kanontorden i øst
ga beskjed om at det nok der oppe ble kjempet kraftig. Brostrup reiste efter
konferanse med sin venn kapteinen tilbake til byen for å la bud gå rundt til de
han kjente om at veien over Gjelleråsen foreløpig var fri og at skiløpere over
Nordmarka i alle fall ville finne norske avdelinger på Roa.
Vi gikk opp på jernbanestasjonen for å se om vi kunne finne noen som hadde
med frivillige å gjøre. På det tidspunktet tenkte vi oss jo nærmest at vi skulle
melde oss som frivillige soldater. Der oppe var det ganske mange militære, og
vi traff en kaptein som skulle ha ledelsen av dette avsnittet, og som uttalte at vi
burde dra videre oppover hvis vi ville bli innrullert.
Mens vi var på stasjonen kom major Olaf Helseth i en bil, hoppet ut og ropte
kommandoord til soldatene - noe sånt som at i løpet av de neste 24 timene ville
antagelig Norges fremtid bli avgjort, hei! Det var som om det ga ett støkk i noen
hver av oss. Krigens alvor kom likesom så langt mere inn på oss her enn da vi
var i Oslo, hvor det jo ikke var en eneste norsk militær å se.
Et tog kom inn nordfra og det ble klappjakt på en ”spion”. Det viste seg å være
en ”skittgutt” i 18-års alderen som hadde sittet og blæret seg med sitt vennskap
med tyskerene. Antakelig en av de ungdommelige quisling-tilhengerne. Han kom
under forhør og forvaring. For øvrig var det en rekke mennesker med toget som
ville ned til Oslo. Vi spaserte fra Roa og til Grua (norske militære hadde sprengt
en jernbanebro), og tok derfra tog videre. Begrepet ”ingenmannsland” var nokså
svevende.
Omsider gikk toget oppover, og det var rent rart å få Gjøvik-aviser og se den
forsvarsånd som hersket på den norske siden. Ved ti-tiden kom vi frem til Gjøvik,
og ble fulgt av en av en kjekk lotte til et hotell.
12. april 1940
Ca. kl 9 gikk den første flyalarm – uten bomber eller skyting.. Jeg tilbød våre tjenester
til fungerende politimester – politimester L`orange var blitt avsatt dagen
før. Videre snakket jeg med formann i forsyningsnemnda, Skonnord, som imidlertid
erklærte at forsyningsarbeidet ikke bød på større problemer. Vi besluttet å
dra videre til Hamar.
Marsjerte over til Nes og ble efter en del trasking tatt med av en bil inn til Hamar.
Papirer å vise frem hadde vi ikke, så vi ble kjørt rett til politistasjonen hvor
8 I Sagdalen mellom Strømmen og Lillestrøm var det en liten jernbanebro. Far sto for sprenging
av den. Men broen var nok for liten eller sprengningen kanskje ikke helt vellykket. Tyskerene ble
noe heftet, men det varte ikke så svært lenge før de var på vei igjen.
www.wieland.no