Eskil Aasmul - Glohug

var gal. Doktor Mjøls brukte naturligvis andre ord, som
personlighetsforstyrrelse og svekket virkelighetsoppfatning, men Roger skjønte
hva han mente. Doktor Mjøls kalte Rogers tanker om Staten
konspirasjonsteorier, og mente at Roger fant på en annen virkelighet
fordi noe i den egentlige virkeligheten var for vondt for ham å takle.
For Rogers del var det ikke nødvendig med alle de fine ordene, han
visste fasiten. Psykoanalyse fremsto for ham som en øvelse i å få folk
til å forstå at de hadde mistet vettet. Doktor Mjøls kunne like gjerne
holdt en pendel foran nesen hans og messet – Du er gal. Du er
gaaaaal.
Timen sluttet med at Mjøls skrev resept på piller til Roger. Deretter
ble de enige om å treffes to uker senere, samme tid, samme sted.
Roger gikk ut av det lille, hvite rommet. Han ventet på damen som
skrev ut regningen, og da han fikk regningen ruslet han ut på gaten.
Klokken var elleve på formiddagen og arbeidsdagen var allerede over.
Det var to uker til neste arbeidsdag.
Det paddeflate hjemstedet strakte seg ut foran ham. Roger fulgte de
flystriperette veiene som lå nedgravd i myra med høye grå leirekanter
på begge sidene, her var det ikke meningen at folk skulle gå,
Homedalsbyen var ikke bygd for mennesker, den var bygd for biler,
som et lite stykke USA midt i Norge. Han tråklet seg ned en
leirskråning og trakk seg opp igjen på den andre siden, leiren la seg på
buksekanten, fragmenter av hjemstedet festet seg til skoene og gjorde
dem tunge som lodd.
14
!