Eskil Aasmul - Glohug

skogkledte raskanten. Foran ham lå hundre meters stigning nesten
rett opp. Han lette seg fram til starten på Tarzanstien. Tarzanstien var
en nesten loddrett sti, eller leirsklie, som forbandt Homedalsbyen og
Mudder City. Den var kalt opp etter Tarzan fordi det hang lianer i
trærne til bruk for å ta seg opp og ned, stien var alt for glatt og bratt
til at bena klarte jobben alene.
I det han startet oppstigningen til hjemstedet ringte telefonen.
Lyden lød brutalt kraftig i den ellers stille høstkvelden. Halvt
hengende i en liane sjekket han nummeret.
Det var han selv som ringte. Fra leiligheten.
Roger ble forvirret. Det skulle ikke være noen i leiligheten nå.
Bortsett fra Burre. Marsvinet hans kunne mye, men ikke å slå
telefonnumre.
– Hallo? sa han nølende.
Noen pustet i røret.
– Er det Roger? sa en dyp mannsrøst omsider.
– Ja?
– Jeg hører du liker å fortelle andres hemmeligheter, Roger.
– Hva? Roger skjønte ikke et kvidder.
– Jeg står i leiligheten din nå. Jeg er her for å lære deg å holde tett.
– Men jeg skjønner ikke hva du snakker om! Hvem er du? Roger
frøs på ryggen. Han skjønte at han hadde innbrudd hjemme hos seg.
Veien hjem var ikke lang hvis han bare kom seg opp Tarzanstien. Han
begynte å klatre med en hånd, og sparket føttene inn i leira så godt det
lot seg gjøre. I telefonen hørtes det ut som om gjesten åpnet og lukket
kjøkkenskapene hans.
– Jasså, Roger, du samler på vin? Er du en vinkjenner? sa stemmen.
Han har tenkt å knuse vinflaskene, tenkte Roger.
– Kanskje, sa han og stønnet i det foten glapp og kneet gikk ned i
leira.
44
!