Eskil Aasmul - Glohug

8.
Suzanne
Roger brukte lang tid på oppgaven. Da han var ferdig med
innkjøpene og kom tilbake til huset, var Trygdesnyltermann ute.
Likevel var det noen i leiligheten. Han så krøllete hår som stakk opp
bak en stolrygg, og han kunne høre lyden fra TVen. Suzanne var
hjemme. Selve fienden.
– Hei, jeg er Roger! ropte Roger.
– Hei, sa stolen. Suzanne reiste seg ikke, hun snudde seg ikke en
gang. Alt han så var krøllene.
– Skal jeg sette maten i kjøleskapet?
– Gjør som du vil. Brutter’n er hjemme igjen snart.
Så høflig, tenkte Roger. Han foret kjøleskapet med varer og gikk
inn på stuen. Suzanne satt krøllet opp i stresslessen, med føttene
under seg og en tekopp i hånden. En ganske liten jente med briller og
en ullgenser som var så mye for stor at hun hadde dratt knærne inn i
den. Håret hennes hang som en gardin foran ansiktet og sperret
utsikten til sidene. Hun stirret rett frem, mot TV-skjermen, hvor en
film utspilte seg.
– Hei, sa han igjen, og satte seg på høflig avstand i sofaen.
– Hei, jeg er Suzanne. Sorry. Jeg blir litt sær når jeg ser film, sa hun
og fortsatte å se på skjermen. Roger gjorde det samme.
– Liker du norsk film? sa han.
Svaret lot vente på seg, og han skulle til å spørre igjen, da hun
endelig svarte.
– Kommer an på filmen, sa hun.
– Jeg syns de norske skuespillerne overspiller, sa han.
– Denne ble faktisk nominert til Oscar.
– Hjelper ikke. Det ser ikke ekte ut, de skal gjøre så mye ut av hver
32
!