Potensialet for produksjon og bruk av biogass som - NTNU

Potensialet for produksjon og bruk av
biogass som drivstoff i Trondheim
Prosjektrapport
Eksperter i Team, NTNU
Våren 2009
Landsby 35; ”Biodrivstoff fakta/fiksjon”. Gruppe 3

Forord
Denne prosjektrapporten et av tre skriftlige produkter fra gruppe tre i landsby nummer 35:
”Biodrivstoff: Fakta / Fiksjon”, Eksperter i Team våren 2009. Det siste skriftelige produktet:
kronikken ligger vedlagt (vedlegg 5). I perioden fra 14. januar til 6. mai har vi utforsket hva
slags potensial biogass kan ha i Trondheimsregionen, resultatene av dette arbeidet kan leses
om i denne rapporten. Vedleggene 1- 5 er å anse som bakgrunnsstoff/bakgrunnskunnskap som
ikke er essensielle for rapporten.
Vi vil benytte anledningen til å takke Trondheim kommune v/Knut Bakkejord og Sør-
Trøndelag Fylkeskommune v/Torstein Finstad og Asbjørn Rønning, for nyttige møter og
tilsendt stoff.
Vi ønsker leserne av denne rapporten god fornøyelse!
Trondheim, 5.5.2009.
Ingrid Hjorth Erland Sveipe Mette Silihagen
Jaran Wasrud Gunnstein Thomas Frøseth

Sammendrag
Biogass kan produseres fra organisk materiale, som erstatning for fossilt drivstoff vil det gi
positive miljøeffekter ved reduserte utslipp av CO2, NOx, partikler og støy. Det er imidlertid
usikkerhet om det er fordelaktig å produsere biogass fra våtorganisk avfall eller å utnytte
energien ved forbrenning.
En har forsøkt å vurdere potensialet for biometanproduksjon i Trondheimsregionen ved å
sammenfatte resultater fra tidligere utredninger. En håper med det å gi et helhetlig bilde av
biogass-situasjonen i regionen. Samfunnsnytten av dette er klar; kommunen er i ferd med å ta
beslutninger om hvordan matavfall fra kommunen skal behandles. Det vurderes enten fortsatt
forbrenning til fjernvarme, eller biologisk behandling for produksjon av biogass. Vi ønsker å
skape debatt rundt temaet, og mener det er viktig å sette spørsmål ved kommunens
beslutningsgrunnlag i denne saken. Med kronikken vil vi opplyse leserne om
biogasspotensialet i Trondheim, og kommunens bestemmelsesgrunnlag for om matavfallet
skal utsorteres eller ikke.
Kommunen og Trondheim Energiverk bør videreføre arbeidet ved å foreta en grundigere
vurdering av effekten utsortering av matavfall gir. Må utsortert matavfall substitueres med
fossile energikilder ved forbrenningsanlegget på Heimdal? Dette har vært en forutsetning når
løsinger for matavfallet i Trondheim har blitt vurdert. Vi mener derimot at det er sannsynlig at
utsortert matavfall kan erstattes med annet avfall. Dette vil tale positivt for miljøeffektene ved
biogassproduksjon.

Innholdsfortegnelse
Innledning ................................................................................................................................... 1
1 Metode ................................................................................................................................ 3
1.1 Intervju ......................................................................................................................... 3
1.2 Skriftlige kilder ............................................................................................................ 3
2 Teori .................................................................................................................................... 5
2.1 Klimagasser ................................................................................................................. 5
2.2 Biologisk prosess – biogassproduksjon ....................................................................... 6
2.3 Biologisk metandannelse i industri og avfallshåndtering ............................................ 7
2.4 Rensing og komprimering ........................................................................................... 8
2.5 Distribusjon og infrastruktur ....................................................................................... 8
2.5.1 Gass i rør .............................................................................................................. 8
2.5.2 Gass i komprimert form – CBG / CNG ................................................................ 8
2.5.3 Gass i flytende form – LBG / LNG ...................................................................... 9
2.5.4 Tilpasning av kjøretøy .......................................................................................... 9
3 Faktiske forhold i Trondheimsregionen ............................................................................ 10
3.1 Avfall ......................................................................................................................... 10
3.1.1 Søppelsorteringen i Trondheim i dag ................................................................. 10
3.1.2 Husholdningsavfall ............................................................................................. 10
3.1.3 Avfall fra industri ............................................................................................... 11
3.1.4 Avfall fra landbruk ............................................................................................. 11
3.1.5 Avløpsvann og kloakkslam ................................................................................ 12
3.1.6 Trondheim Renholdsverk AS ............................................................................. 12
3.1.7 Heggstadmoen .................................................................................................... 13

3.1.8 Fjernvarmeanlegget i Trondheim ....................................................................... 13
3.2 Utredninger utført for kommune og fylkeskommune ................................................ 13
3.3 Eksisterende og planlagte biogassanlegg i Trøndelag ............................................... 16
3.3.1 Ecopro AS .......................................................................................................... 16
3.3.2 Malvik Biogass AS ............................................................................................. 16
3.3.3 Biogassanlegg på Heggstadmoen ....................................................................... 17
3.3.4 Biogass på Ørlandet ........................................................................................... 17
3.3.5 Ladehammeren og Høvringen avløpsrenseanlegg ............................................. 18
3.4 Marked ....................................................................................................................... 19
3.4.1 Kollektivtransport ............................................................................................... 19
3.4.2 Andre markeder .................................................................................................. 20
3.5 Biogass sammen med naturgass ................................................................................ 20
3.6 Forbud mot deponering ............................................................................................. 20
3.7 Biogass i Oslo ............................................................................................................ 21
3.8 Biogass i Fredrikstad ................................................................................................. 23
4 Diskusjon .......................................................................................................................... 24
4.1 Matavfall; biogassproduksjon eller forbrenning? ...................................................... 24
4.2 Størrelse på biogassanlegg ......................................................................................... 26
4.3 Marked for produsert biometan ................................................................................. 26
4.4 Økonomiske aspekter ved busser på biometan .......................................................... 27
4.5 Andre aktører ............................................................................................................. 27
4.6 Supplering med LNG og distribusjon ........................................................................ 28
5 Konklusjon ........................................................................................................................ 29

Kilder ........................................................................................................................................ 31
Figurer ...................................................................................................................................... 35
Tabeller ..................................................................................................................................... 35
Vedlegg .................................................................................................................................... 36
Vedleggsliste
1. Biogassproduksjon
2. Oppgradering av biogass til biometan
3. Referat fra møte med Sør-Trøndelag Fylkeskommune
4. Referat fra møte med Trondheim Kommune
5. Kronikk

Innledning
Dette prosjektet ble utført som en del av emnet Eksperter i Team (EiT) ved NTNU. Prosjektet
hører under EiT-landsbyen ”Biodrivstoff: fakta/fiksjon”.
Den økende konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren er et omdiskutert tema og de fleste
er enige om at en bør redusere forbruket av fossile energikilder for å bremse klimaendringene.
Biodrivstoff er ofte presentert som en del av løsningen. Problemet med bruk av dagens
førstegenerasjons biodrivstoff er at produksjonen kommer i klimamessig og/eller i etisk
konflikt med andre interesser, som hogst av regnskog eller bruk av jordbruksareal. Ved å
begynne i den andre enden og benytte avfall som kilde for produksjon av biodrivstoff vil dette
gi en dobbel miljøgevinst. Biogass produseres av organisk avfall og kan benyttes som
biodrivstoff hvis gassen oppgraderes til biometan. Men ved biogassproduksjon fra avfall blir
en også kvitt et avfallsproblem. Biometan er imidlertid en energibærer som det er vanskelig å
transportere, samtidig som det ikke finnes nevneverdige distribusjonsnett for gass i dag.
Derfor kan det lønne seg med en lokal tilnærming, både når det gjelder produksjon og forbruk
av biogassen.
Gruppens tverrfaglighet dekker mange aspekter ved problemstillingen. Erland har bakgrunn
fra bygg og miljøteknikk, og dette gir ham kunnskaper på ressurssiden, spesielt om
avfallshåndteringen i Trondheim. Mette og Ingrid har kunnskaper om det biologiske bak selve
prosessen for biogassdannelse. Mette studerer ved mastergradsprogrammet cellebiologi for
medisinsk teknisk personell. Hun har overførbare kunnskaper innen medisinsk mikrobiologi,
og har ellers evnen til å sette seg inn i den biokjemiske delen av prosessen. Ingrid studerer
bioteknologi og har kunnskaper om de biologiske prosessene i reaktorene. Gunnstein går på
sivilingeniørstudiet energi og miljø, og har derfor kunnskaper om prosessering av gassen for å
oppnå nødvendig renhet. Jaran studerer naturgeografi. Det var derfor en utfordring å kople
temaet biogass direkte mot Jarans spisskompetanse, men de generelle samfunnsvitenskapelige
kunnskapene har kommet godt med i prosjektarbeidet.
Med disse forutsetningene kom gruppa frem til en problemstilling som er forankret både i
landsbyens tema, gruppas tverrfaglighet og personlige miljøengasjement. Gruppa skal vurdere
potensialet for produksjon og bruk av biogass som drivstoff i Trondheimsregionen. Dette
innebærer å vurdere ulike kilder for biogassproduksjon i og utenfor kommunen med hensyn
på mengde, tilgang og miljøgevinst fra biogassproduksjon av disse. Markedet for oppgradert
1

iogass, biometan, i Trondheim ble vurdert spesielt med tanke på kollektivtransport. Det ble
også viktig å få oversikt over eksisterende og planlagte biogassanlegg i regionen, og ut i fra
disse er mulige scenarioer for biogassproduksjon fra matavfall i Trondheim vurdert.
Rapporten bygger i stor grad på møter med Trondheim kommune og fylkeskommunen, og
utredninger utført for disse og andre instanser. Det har vist seg at temaet biogass har vært mye
omdiskutert det siste året (2008-09). Kommunen er i ferd med å vurdere fremtidige planer for
avfallshåndteringen i Trondheim, spesielt er planer for behandling av matavfall fra
husholdninger svært aktuelt. Gruppa skal skrive en kronikk med prosjektrapporten som
kunnskapsplattform. Mye tyder på at kronikken vil komme i rett tid.
2

1 Metode
Metodene som er brukt for innhenting av informasjon til denne rapporten er i hovedsak tekst-
og dokumentanalyse, samt intervjuer. Innhenting av de skriftlige kildene er i hovedsak
gjennom lokale aktører i Trøndelag, i tillegg til mer generell litteratursøking. Det har til tider
vært vanskelig å få tilgang til rapporter og dokumenter, da den interne utredningen om
biogassproduksjon og utnyttelse ikke er avsluttet i alle ledd.
1.1 Intervju
Det ble avtalt og gjennomført intervjuer med både Sør-Trøndelag fylkeskommune og
Trondheim kommune. Dette var nyttig både for å avdekke informantenes egne erfaringer og
holdninger til emnet [Thagaard, 2003], samt for å få tilskudd av aktuelle kilder. Noe av det en
må være kritisk til i en intervjusituasjon, er at informantene kan ha motstridende informasjon
og holdninger innenfor samme sak. Dette var noe som ble erfart under møtet med
fylkeskommunen, der de to informantene kom med ulike synspunkter og faktisk også
momenter som var nye for den andre. Dette viser intervjuenes styrke i forhold til de skriftlige
kildene. Intervjuene ble gjennomført som halvstrukturerte intervju, med en rekke spørsmål
formulert på forhånd [Thagaard, 2003]. Disse ble også sendt til informanten i Trondheim
kommune på forhånd, slik at han kunne forbrede seg best mulig til intervjuet. Hos kommunen
var det én informant, og det ble naturlig å bygge opp intervjuet med oppfølgingsspørsmål
undersveis. På møtet hos fylkeskommunen var det to informanter til stede. Det ble ikke sendt
spørsmål på forhånd, da et seminar med tema biogass i regionen ble arrangert rett før jul, og
intensjonen med møtet var å få perspektiv på temaet. Intervjuet fløt helt av seg selv – kun ved
et par anledninger var vi nødt til å komme med oppfølgingsspørsmål for å komme videre. Det
ble skrevet referat fra begge intervjuene.
1.2 Skriftlige kilder
Møtet med fylkeskommunen og kommunen var også nyttige for innhenting av skriftlige
kilder. Flere prosjekter, både på landsbasis og for kommunen, er blitt gjennomført, og det er
rapportene fra disse som i størst grad har dannet grunnlaget for dette prosjektet. I tillegg har
materiale fra presentasjoner om biogass på møter i kommune og fylkeskommune blitt brukt
som kilder. I flere tilfeller fikk vi tilgang på rapporter som enten var unntatt offentlighet, eller
3

som det av andre grunner hadde vært vanskelig å få tak i på egenhånd. De fleste rapportene
var fra prosjekter utført av ulike konsulentfirma, på oppdrag fra ulike biogassaktører eller
kommune og fylkeskommune. Disse var enten rene kartleggingsprosjekt, eller prosjekter for
kvantitativt å vurdere miljøpåvirkning fra ulike avfallsbehandlinger. Underveis ble det klart
hvor viktig det var å vurdere disse kildene kritisk, spesielt prosjektene der miljøeffekter ble
kvantifisert, fordi slike analyser legger til grunn ulike forutsetninger som kan være mer eller
mindre realistiske.
4

2 Teori
Teorikapittelet omhandler bakgrunn for bruk av biogass, hvordan biogass dannes, samt
oppgradering av gassen til biometan og utfordringer ved distribusjon.
2.1 Klimagasser
CO2 er en klimagass. En klimagass slipper sollys gjennom atmosfæren, men absorberer den
reflekterte varmestrålingen fra jorda. Dette er en konsekvens av fysiske egenskaper ved
klimagassens evne til å absorbere stråling ved bestemte bølgelengder. På denne måten
forsinker klimagassene utstrålingen av varme noe som fører til at jordas varmebalanse
etableres ved en høyere temperatur. Dette fenomenet kalles drivhuseffekt og er en
forutsetning for livet på jorda som vi kjenner det i dag. Uten klimagassene ville temperaturen
på jorda ligge rundt -18˚C. CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har økt med mer enn 30 %
etter den industrielle revolusjon [Bjerknessenteret, 2007]. Det råder en enighet i
forskningsmiljøene om at utslipp av CO2 fra fossilt brennstoff bidrar til global oppvarming.
Derfor er det et mål for det internasjonale samfunnet at utslippene av CO2 skal reduseres. I
Kyoto-avtalen er en rekke land, inkludert Norge, kommet til enighet om å redusere sine
totalutslipp av klimagasser omregnet til karbondioksidekvivalenter med 5 % innen 2012 i
forhold til utslipp de hadde i 1990 [FN, 1998]. For å kunne nå disse målene vil en del av
løsningen være å erstatte fossilt drivstoff med fornybare energikilder som for eksempel
biogass.
Når en skal vurdere om aktuelle miljøtiltak bidrar til en reduksjon av totale CO2-utslipp, må
det tas hensyn til alle utslipp og utslippsbesparelser over et livsløpsperspektiv. For biogass
betyr dette å ta høyde for utslipp som genereres ved innsamling av avfall, produksjon og
distribusjon, i forhold til miljøgevinsten som kommer av at drivstoffet erstatter fossilt brensel.
Når det gjelder biogass fra avfall får en da en dobbel miljøeffekt siden en kvitter seg med et
avfallsproblem samtidig som en erstatter fossile brennstoff.
Metan er en klimagass som har over 20 ganger høyere effekt på drivhuseffekten enn CO2
[Oksholen, 2007]. Metan dannes i anaerobt miljø, blant annet i deponier. Når effekten av
metanutslipp og andre klimagassutslipp skal vurderes er det vanlig at de regnes om til CO2-
ekvivalenter. Slik blir det enklere å sammenlikne ulike klimagassutslipp.
5

2.2 Biologisk prosess – biogassproduksjon
Biologisk metandannelse er en kompleks prosess der metangass (CH4) dannes fra organisk
materiale. Prosessen er utbredt i naturen, for eksempel i ferskvannssedimenter, mage-
tarmsystemet til dyr og i deponier [Stams, 1997].
Den biologiske prosessen bak metandannelse stiller høye krav til miljøforhold og involverer
et mangfold av mikrobepopulasjoner [Lastella m.fl., 2000]. Disse organismene bryter ned
organisk materiale og danner til slutt en biogass som kan inneholde ulik ratio av CH4/CO2.
Ratioen er avhengig av blant annet råmateriale og mikrobenes vekstbetingelser.
Forråtnelsesprosessen kan deles inn i 4 reaksjoner; hydrolyse, syredannelse,
eddiksyredannelse og metanproduksjon [Lastella m.fl., 2000].
Hydrolyse og syredannelse
I tradisjonell kjemi defineres hydrolyse som innføring av et vannmolekyl til en kjemisk
forbindelse, slik at forbindelsen spaltes. Hydrolyse i denne sammenhengen omfatter også
andre degraderingsreaksjoner som bryter opp større, organiske molekyler [Stams, 1997]. I
dette første trinnet må organiske makromolekyler, som for eksempel karbohydrater, proteiner
og fett, brytes ned til enklere forbindelser som aminosyrer, enkle sukkerforbindelser og
fettsyrer (vannløslige monomere) [Lastella m.fl., 2000; Stams, 1997]. Hydrolysen er en
energikrevende prosess som er nødvendig for at materialet skal kunne brytes ned videre.
Etter hydrolysen vil aminosyrer, sukker og fettsyrer brytes ned til det som med en
fellesbetegnelse kalles ”volatile fatty acids”(VFA), eller flyktige fettsyrer. VFA omfatter blant
annet små alkoholer og karboksylsyrer. Hydrolysen er tett koplet med syredannelsen, da dette
er en energidannende reaksjon. I så måte blir hydrolysen bare et energikrevende
forbehandlingstrinn, som utføres av de syredannende organismene. Disse organsimene kalles
acidogene (syredannere), og omfatter en stor gruppe av ulike bakteriepopulasjoner [Stams,
1997].
Eddiksyredannelse og metandannelse
De flyktige fettsyrene brytes videre ned til eddiksyre, hydrogen og karbondioksid av en liten
gruppe av høyt spesialiserte, acetogene bakterier (eddiksyredannere). Forbindelsene som er
dannet i syredannelsen og eddiksyredannelsen kan brytes ned til sluttproduktene metangass og
6

CO2; biogass. Selve metandannelsen gjøres av metanogene Archaea, som er encellede
mikrober og ikke bakterier. Disse mikrobene har strenge krav til næring, og kvantitativt sett er
det eddiksyre som er det viktigste substratet for metandannelsen. Videre er temperatur og pH i
omgivelsene viktige faktorer. Metandannelse skjer kun under anaerobe forhold, det vil si uten
tilgang på oksygen. Dersom oksygen er til stede vil organisk materiale heller brytes ned
fullstendig til CO2, fordi dette er en mer energigivende prosess [Stams, 1997].
2.3 Biologisk metandannelse i industri og avfallshåndtering
Anaerobe prosesser for behandling av avfall har blitt benyttet til menneskets fordel siden
attenhundretallet, da på mindre komplekst avfall fra landbruk og avløpsvann. I de senere
årene har det vært stor utvikling på dette feltet, ikke minst for optimalisering av utbyttet, og
for anaerob behandling av flere avfallstyper. I prinsippet kan alle typer organisk avfall
behandles anaerobt, men lett nedbrytbart avfall er mer aktuelt fordi degraderingen da går
fortere. Fordelene med anaerob behandling av organisk avfall er bl.a. at volumet av avfallet
reduseres mer enn ved aerob behandling (energiutbyttet til mikroorgansimene er lavere,
dermed er det mindre tilgjengelig energi for dannelse av ny biomasse). I tillegg har ofte
anaerobe anlegg lavere driftskostnader, og det dannes biogass som kan benyttes som
energikilde til ulike formål. Det dannes også en biorest som kan brukes som gjødsel i
landbruket [Parawira, 2004].
Det har blitt vist at det ofte er en positiv synergistisk effekt ved sambehandling av flere typer
avfall, biogassutbyttet blir større. Grunner til dette kan være at flere typer avfall sikrer at
nødvendige næringsstoffer er tilstede. Det har for eksempel blitt vist at utråtningen av
karbohydratrike avfall kan forbedres ved sambehandling med proteinrikt avfall, for eksempel
slakteriavfall. Dette gir et mer optimalt forhold mellom karbon og nitrogen i det blandede
avfallet, slik at biogass produseres mer effektivt enn om avfallstypene skulle behandles hver
for seg [Parawira, 2004].
Se vedlegg 1 for mer informasjon om anleggstyper og optimalisering av prosessen.
7

2.4 Rensing og komprimering
Metan er den energibærende komponenten i biogass. For å senke transportkostnadene av
gassen, og øke ytelsen og rekkevidden til kjøretøyet, er det ønskelig at innholdet av metan er
størst mulig. Dette innfris ved å redusere andelen av CO2 i biogassen. I tillegg inneholder
ubehandlet biogass små mengder vann, partikler og H2S som er skadelig for prosessutstyr og
kjøretøy. Disse fjernes og resultatet er oppgradert biogass, kalt biometan. Norge har ingen
egen standard for biometan. Biometan er biogass som oppfyller kravene til drivstoff. Ved
biogassanlegget i Fredrikstad brukes den svenske standarden SS155438 som grunnlag for
produksjonen av biometan. Den rensede biogassen skal inneholde minst 97 mol % metan.
Standarden inneholder også øvre grenser for vann, H2S, svovel, ammoniakk, karbondioksid
og oksygen [Redubar, 2008]. Se vedlegg 2 for utfyllende informasjon om
oppgraderingsteknikker for biogass.
2.5 Distribusjon og infrastruktur
En av de store utfordringene med distribusjon av gass til drivstoff-formål er at den har lav
energitetthet i forhold til de flytende alternativene. Dette gjør det nødvendig med gode
løsninger for komprimering og/eller godt utbygget infrastruktur. Både naturgass og biometan
kan distribueres på samme måte, da de i prinsippet har samme egenskaper. Gassen kan enten
fraktes i gassform i rør, nedkjølt i flytende form på store tanker, eller i komprimert gassform
på trykkflasker/tanker [Norsk Gassenter, 2009a].
2.5.1 Gass i rør
For distribusjon av gass i rør, skiller man mellom lavtrykksnett (trykk = < 4 bar) og
høytrykksnett (trykk = > 4 bar). For kortere distanser og mindre volumer gass er det mest
aktuelt med lavtrykksnett, der kostnadene ved etablering samt faremomentene vedrørende
driften er minst [Norsk Gassenter, 2009a].
2.5.2 Gass i komprimert form – CBG / CNG
Gassen kan også fraktes i komprimert form, dvs. på trykktanker i form av CBG (compressed
bio gas) eller CNG (compressed nature gas). Gassen blir i dette tilfellet komprimert til et
trykk på 200 bar, eller mer, på stålbeholdere. Dette øker energitettheten betraktelig, og
8

metoden egner seg godt for mindre mengder gass som skal fraktes over store avstander. Det er
også utviklet en egen metode for frakting av komprimert gass om bord på skip, PNG
(pressurised nature gas). Prosessen er lik som for CNG, men tilpasset større mengder i
skipstanker [Norsk Gassenter, 2009a]. Gassen blir vanligvis lagret som CBG / CNG i
kjøretøyet, enten det gjelder bil eller båt [Norsk Gassenter, 2009b].
2.5.3 Gass i flytende form – LBG / LNG
Den mest volumeffektive måten å frakte gassen på, er å kjøle den ned til væskeform. Dette
skjer ved -162 °C. Gassvolumet reduseres 600 ganger ved nedkjøling til LBG (liquid bio gas)
eller LNG (liquid nature gas). Denne prosessen er energikrevende og svært kostbar, og vil kun
være lønnsom på anlegg der det produseres store mengder gass. Den store fordelen ved å
frakte gassen i flytende form, er at store mengder gass kan fraktes uten å bygge ut et
permanent distribusjonsnett [Norsk Gassenter, 2009a]. Dette gir fleksibilitet.
2.5.4 Tilpasning av kjøretøy
Siden både biometan og naturgass i det store og hele er metan, vil kjøretøy laget for å gå på
naturgass gå like bra på biogass. De fleste bensindrevede biler kan konverteres til å gå på
komprimert gass. Det installeres et drivstoffanlegg for gass parallelt med bensinanlegget. I
bagasjerommet eller under bilen installeres en beholder for gassen, deretter blir rør trukket til
en fordamper der gassen varmes opp. Etter fordamperen går gassen til en regulator der trykket
senkes for å oppfylle bilens spesifikasjoner. Tilslutt sprøytes gassen inn i motoren ved hjelp
av dyser. Tilførselen av gass kontrolleres elektronisk. På noen modeller må det monteres
luftmåler for å sikre at blandingsforholdet mellom gass og luft blir optimalt. Tilspasning av
personbiler til å gå på gass koster mellom 20.000 og 40.000 norske kroner, avhengig av antall
sylindre, størrelse og bilprodusent [Gas Tech, 2003]. For busser vil naturligvis konverteringen
til gassdrift bli noe dyrere, også fordi at disse i utgangspunktet har dieselmotorer som har en
noe annen oppbygging. Det er derfor mest aktuelt å kjøpe inn nye gassbusser i en naturlig
utskiftningstakt i stedet for å konvertere gamle dieselbusser.
9

3 Faktiske forhold i Trondheimsregionen
Dette kapittelet omhandler hva som finnes av ressurser til biogassproduksjon i Trøndelag,
foretak som allerede produserer biogass, eller planlagte anlegg for biogassproduksjon, samt
andre momenter som er relevante i så måte.
3.1 Avfall
Husholdningene genererer en del avfall som det er aktuelt å behandle anaerobt for
biogassproduksjon. Det er først og fremst matavfall som er aktuelt, fordi dette er den lett
nedbrytbare fraksjonen av husholdningsavfallet. Hageavfall o.l. er i utgangspunktet
interessant, men har lavere energitetthet og finnes i mindre kvanta.
3.1.1 Søppelsorteringen i Trondheim i dag
I Trondheim finnes det hovedsakelig seks avfallsfraksjoner som sorteres og hentes; restavfall,
plast, papp og papir, glass og metall, tekstiler og farlig avfall. Det er altså ingen egen
sorteringslinje for matavfall i Trondheim. Matavfallet inngår i restavfallet, som kjøres til
forbrenning på Heimdal Varmesentral (HVS), der energien fra forbenningen brukes til
fjernvarme. Trondheim Kommune har lav materialgjenvinningsgrad i forhold til andre
kommuner og har derfor et mål i sin avfallsplan om å øke andelen avfall som
materialgjenvinnes. Dette innebærer en vurdering om det er miljømessig og økonomisk
gunstig å materialgjenvinne matavfall, hovedsakelig ved biogassproduksjon. [Bratt, 2007].
3.1.2 Husholdningsavfall
Mengden av avfall fra husholdninger var i 2007 oppgitt til 33.000 tonn restavfall hvorav
9.700 tonn matavfall. Utsortert matavfall vil ikke være rensortert og må derfor sorteres
grundigere før det kan gå inn i et biogassanlegg. En regner derfor med at 10 % av matavfallet
går tilbake til restavfallet og til forbrenning [COWI og Norsas, 2008]. Ressursgrunnlaget fra
matavfall for et biogassanlegg blir derfor i størrelsesorden 8.730 tonn.
10

3.1.3 Avfall fra industri
Et eventuelt nytt biogassanlegg vil være avhengig av både husholdningsavfall og
industriavfall for at avfallsmengdene skal bli store nok til at det blir lønnsomt. Avfall fra
næringsmiddelindustrien er spesielt aktuelt. Det finnes forskjellig industrivirksomhet rundt
Trondheim som kan være aktuelle. I Trondheim har en eksempelvis både Nortura Slakteri og
TINE meieri som genererer biologisk avfall. Annen aktuell industri i området er Ringnes
bryggeri eller Trondheim kornsilo der det produseres kraftfôr.
3.1.4 Avfall fra landbruk
Landbrukets bidrag til klimagassutslipp er blitt diskutert en del i det siste. Problemet er at
lagring av husdyrgjødsel, spesielt gjødsel fra storfe, resulterer i store utslipp av klimagassen
metan. Det er derfor en dobbel miljøgevinst i å benytte husdyrgjødsel i et biogassanlegg,
siden en unngår utslipp av metan fra gjødsellagring, og reduserer utslipp av CO2 fra fossile
drivstoff. Det som kan være utfordringen ved bruk av denne ressursen er transportavstander.
Dette må derfor vurderes i de aktuelle tilfellene. For at landbruksenheter skal være interessert
i å levere til et slikt anlegg vil de være interessert i å få igjen biorest som
jordbearbeidningsmiddel.
Trondheim hadde 722 melkekyr i 2008 [Ness, 2009] og har et beregnet biogasspotensial fra
husdyrgjødsel (ikke bare storfe) på 5,3 GWh [Lånke, 2008]. Deler av dette potensialet er
interessant å få med i et biogassanlegg. Husdyrgjødsel har noe mindre energiinnhold enn
matavfall, men sammen med andre avfall er det påstått at iblanding kan være gunstig for
prosessen i et biogassanlegg [Jensen m.fl., 2007].
11

3.1.5 Avløpsvann og kloakkslam
Slam fra rensing av avløpsvann kan med en tommelfingerregel deles inn i følgende
bestanddeler; 2/5 lett nedbrytbart biologisk materiale, 2/5 biologisk hydrolyserbart materiale,
og en resterende del (1/5) med inert masse [Østgaard, 1995]. Den biologiske andelen av
slammet (4/5) benyttes til produksjon av biogassen. På landsbasis er det teoretiske
energipotensialet fra avløpsslam totalt beregnet til å være ca 266 GWh/år. Dette vises i en
potensialstudie for biogass av Raadal m. fl, 2008. I figuren nedenfor vises det årlige
biogasspotensialet fra avløpsslam fordelt på ulike fylker i Norge, med Sør-Trøndelag som
fylke nr. 16. Biogasspotensialet fra avløpsslam er i underkant av 1.000.000 Nm 3 CH4 [Raadal
m. fl, 2008].
3.1.6 Trondheim Renholdsverk AS
Trondheim Renholdsverk er et foretak som eies av Trondheim Kommune. Virksomheten er
knyttet til håndtering av både husholdningsavfall og næringsavfall. Trondheim Renholdsverk
eier datterselskapene Renholdsverket AS og Retura TRV AS [Trondheim Renholdsverk AS,
2009].
Figur 1. Årlig biogasspotensialet i en rekke norske fylker [Raadal m. fl, 2008].
Renholdsverket AS utfører diverse tjenester for henting og behandling av husholdningsavfall i
Trondheim kommune. Dette innebærer henting av de forskjellige avfallsdunkene, drift av
gjenvinningsstasjon og hageavfallsmottak på Heggstadmoen og diverse annet. Renholdsverket
har ansvar for drifting, planlegging og utvikling av avfallssystemet i kommunen
[Renholdsverket AS, 2009]. Det er altså Renholdsverket som vil få i oppdrag å ta seg av en
eventuell ny sorteringslinje for innsamling av matavfall i Trondheim.
12

3.1.7 Heggstadmoen
Ved avfallsmottaket på Heggstadmoen tas avfall fra husholdninger og næringsdrivende imot,
sorteres, og viderebehandles eller deponeres. Det gamle deponiet på Heggstadmoen
produserer en del deponigass. Dette er biogass som oppstår naturlig i søppelfyllinger.
Deponier er i fra 1.7.2009 lovpålagt å samle opp og brenne denne gassen [Lovdata, 2002]. På
Heggstadmoen er det boret vertikale brønner for oppsamling av deponigassen. Brønnene går
ned til 10-28 meters dyp. Den oppsamlede gassen utnyttes ved Trondheim Energiverks
fjernvarmeanlegg. [Østgaard, 2004] Ved Heggstadmoen er det imidlertid en del problemer
med oppsamlingen av deponigass. Gassen har høyt vanninnhold på grunn av lekkasjer av
regnvann. Flere alternativer er vurdert for å løse disse problemene, bl.a. å dekke fyllinga med
et tykt jordlag. Dette gjør at biogassen ikke slipper ut i atmosfæren, men brytes ned til CO2. Et
annet alternativ er å bore nye, vertikale brønner for oppsamling av gassen [Bakkejord, 2009].
3.1.8 Fjernvarmeanlegget i Trondheim
Trondheims fjernvarmeanlegg dekker ca 30 % av byens oppvarmingsbehov. Dette anlegget
ble påbygd i 2007 og har i dag kapasitet til å brenne inntil 200.000 tonn avfall i året
[Trondheim Energiverk, 2009]. Her utgjør matavfall en begrenset del, ca 8 %, og har en
lavere brennverdi enn det øvrige restavfallet. Derfor blir nedgangen i produsert energimengde
kun ca 3 % dersom en sorterer ut matavfallet [Evensen m.fl. 2004].
Forbrenning av avfallet har til nå vært den mest økonomiske måten å bli kvitt matavfallet på.
Det har derimot noen negative konsekvenser for miljøet da mineraler går ut av kretsløpet.
Mineralene inngår i renseresten fra anlegget, som er spesialavfall som deponeres. Fosfor er en
slik begrenset ressurs som kan benyttes innen jordforbedring i landbruket. I et biogassanlegg
vil bioresten kunne brukes som jordforbedringsmiddel i landbruket, fosfor vil da holdes i
kretsløpet [Evensen m. fl, 2004].
3.2 Utredninger utført for kommune og fylkeskommune
I avfallsplanen til Trondheim kommune fra 2007 er et av hovedmålene at avfallshåndteringen
i kommunen skal bidra til god utnyttelse av verdiene i avfallet, og føre til minst mulig utslipp
av klimagasser og farlige stoffer. Et delmål innen dette er at 90 % av husholdningsavfallet
13

skal gjenvinnes, og at minst 40 % av dette avfallet skal materialgjenvinnes. Dette er en økning
i forhold til andelen husholdningsavfall som materialgjenvinnes i dag. Biogassproduksjon fra
avfall går under materialgjenvinning, selv om biogassen energiutnyttes. Avfallsplanen fra
2007 sier ikke noe mer spesifikt om våtorganisk avfall, enn at det skal vurderes om det er
økonomisk gunstig å materialgjenvinne matavfall fra husholdninger, istedenfor å
energigjenvinne det som i dag. Materialgjenvinning innebærer biologisk behandling, enten
kompostering eller biogassproduksjon [Bratt, 2007].
Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune og andre aktører har engasjert en rekke
konsulenter som har vurdert potensialet for biogassproduksjon og miljøeffekten av dette i
regionen. De viktigste rapportene innhentet fra Trondheim kommune og Sør-Trøndelag
fylkeskommune er listet opp i tabellen under. Det er i stor grad disse som har vært grunnlaget
for dette prosjektet.
Tabell 1. Prosjektrapporter om biogass innhentet fra Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune.
Årstall Rapportnavn Oppdragsgiver(e) Rådgiver(e) Kilde
2004 Innsamling og behandling
av våtorganisk avfall i
Trondheim –
Prosjektrapport 2004
2007 Utreding av mulighetene for
alternative drivstoffer for
bussdrift i Trøndelag –
Prosjektrapport 2007
2008 Miljøvurdering av matavfall
i Trondheim –
Miljøvurdering 2008
2009 Biogass i Trøndelag –
Forprosjekt
2009 Klimaregnskap for
avfallshåndtering –
Prosjektrapport 2009
På forespørsel fra
Bystyret i Trondheim.
Gjennomført av
Trondheim Energiverk
Fjernvarme AS, og
Trondheim byteknikk
Trondheim kommune
og Sør-Trøndelag
fylkeskommune
Trondheim Kommune
og Trondheim
Renholdsverk
VRI Trøndelag
(Virkemidler for
regional FoU og
innovasjon)
Rambøll Norge AS
og Norsas AS
[Evensen
m.fl., 2004]
Rambøll [Jensen m.
fl, 2007]
COWI og Norsas [COWI og
NORSAS,
Norwich
Consulting
2008]
[Jøssund,
2009]
Avfall Norge Østfoldforskning [Raadal H.
L., Modahl
I. S., 2009]
Prosjektet fra 2004 ble gjennomført i forbindelse med utbyggingen av Heimdal Varmesentral.
Det skulle tas stilling til om det ville være gunstig å behandle matavfall fra husholdninger
biologisk eller ei. Konklusjonen ble at forbrenning av matavfallet var den beste løsningen,
men at biologisk behandling burde vurderes på et senere tidspunkt, da teknologien stadig
forbedres.
14

Rambøll evaluerte i 2007 ulike alternative drivstoff til bussdrift i Trøndelag, og kom fram til
at biogass var det mest miljøbesparende drivstoffet. Rambøll vurderte de økonomiske
besparelsene fra miljøeffekter ved bruk av biogass og naturgass som drivstoff opp mot
merkostnadene fra bruk av disse (bedriftsøkonomisk effekt). Konklusjonen ble at de
bedriftsøkonomiske merkostnadene ikke lar seg oppveie av miljøeffektene ved innføring av
verken biogass eller naturgass som drivstoff, og at innføring av naturgass og biogass som
drivstoff vanskelig kan ansees som samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Utsortering av matavfallet i Trondheim ble vurdert i 2008 av COWI og Norsas ved hjelp av
livssyklusanalyse. De ulike scenarioene som ble vurdert var forbrenning på eksisterende
fjernvarmeanlegg og tre scenarioer for anaerob utråtning; biogassproduksjon i Malvik, der
biogassen går til elektrisitet og oppvarming av et slakteri, og biogassproduksjon i et eget
anlegg på Heggstadmoen der biogassen enten brukes i fjernvarmeanlegget, eller oppgraderes
til bruk som drivstoff. Konklusjonen fra prosjektet ble at forbrenning av matavfallet er det
gunstigste i forhold til klimagassutslipp. Biogassproduksjon og oppgradering av gassen til
drivstoff ga best resultater når det gjaldt smogdannelse og humantoksisitet. De underliggende
forutsetningene for denne analysen kan diskuteres; dette gjøres nærmere i diskusjonsdelen.
Forprosjektet Biogass Trøndelag fra 2009 var et prosjekt som skulle kartlegge ulike aktører
innenfor biogass i Trøndelag, og å vurdere markedssituasjonen for biogass. Konklusjonen fra
prosjektet ble at den samfunnsmessig beste utnyttelsen av biogass synes å være til transport til
lands og sjøs, men at det foreligger en reell fare for at ingen produksjonsanlegg for biogass
blir store nok til å kunne sikre en effektiv verdikjede fra råtnetank til forbrukssted, i og med at
det er flere planlagte og reelle anlegg i regionen.
Avfall Norge utarbeidet i år en modell for beregning av netto klimagassutslipp ved ulike
behandlingsmetoder for glassemballasje, metallemballasje, plastemballasje, papp, papir og
våtorganisk avfall. Modellen er, i likhet med COWI og Norsas’ miljøvurdering av matavfall i
Trondheim, basert på LCA-analyse. Modellen er utviklet slik at det skal være mulig å tilpasse
den for enkeltkommuner, ved å sette inn tall som er spesifikke for kommunen. Det er viktig å
bemerke at modellen bare beregner klimagassutslipp, og sier ingen ting om andre
miljøeffekter. Generelt viste resultatene at det er biogassproduksjon som gir de laveste
klimagassutslippene.
15

3.3 Eksisterende og planlagte biogassanlegg i Trøndelag
Det er flere eksisterende og planlagte biogassanlegg i Trondheimsregionen. Under følger en
oversikt over disse.
3.3.1 Ecopro AS
Ecopro AS er et selskap eid av interessenter i renovasjonsbransjen på Helgeland, i Nord-
Trøndelag og Trondheim. Det er lokalisert i Verdal og produserer i dag biogass fra matavfall
og slam fra 50 kommuner i regionen. Gassen benyttes til produksjon av elektrisitet (42 %) og
varme (58 %). Anlegget tilfredsstiller de strengeste krav til behandling av biologisk avfall og
kan derfor også ta imot døde dyr, fiskeriavfall, slakteriavfall, meieriavfall, bakterieavfall osv.
[Ecopro, 2009]. I dag produseres det biogass i anlegget fra følgende avfallsmengder
[Krogstad, 2009]:
− 17.500 tonn/år kildesortert matavfall
− 12.500 tonn/år avløpsslam
− 2.000 tonn/år laksenilasje
− 3.000 tonn/år diverse organisk avfall
Trondheim kommune er ikke medeier i dette anlegget, og det sendes derfor ikke noe avfall til
Ecopro fra kommunen. Ecopro vil forøvrig vurdere å gå over til salg av biogass til
transportformål hvis det i fremtiden kommer et større marked for det. Slik sett er de å se på
som en eventuell konkurrent til et nytt biogassanlegg [Krogstad, 2009].
3.3.2 Malvik Biogass AS
Malvik Biogass AS har vært planlagt i sammenheng med byggingen av slakteriet Spis
Grilstad AS og skjæreanlegg på Sveberg i Malvik. Dette skal være et samarbeid mellom
Malvik kommune og Spis Grilstad AS, og vil i hovedsak behandle matavfall, avløpsslam og
bioavfall fra slakteriet. Dette kan utgjøre så mye som 30.000 tonn i året. I tillegg kommer
slam fra 115.000m 3 avløpsvann. Byggingen av anlegget ble påbegynt i 2008, og slakteriet
håpes å være ferdig i løpet av 2009, biogassanlegget noe senere. Biogassen fra dette anlegget
skal gå til energi og oppvarming av slakteriet og selve anlegget, samt til et planlagt
boligområde i nærheten [Finnstad og Rønning, 2009].
16

3.3.3 Biogassanlegg på Heggstadmoen
Trondheim Renholdsverk holder ulike muligheter åpne for hvordan organisk avfall i
kommunen skal behandles. Fremtidige muligheter vil enten være å fortsette med forbrenning
ved fjernvarmeanlegget, levere avfall til Ecopro i Verdal eller til Malvik for
biogassproduksjon, eller å etablere et eget biogassanlegg på Heggstadmoen. Ved etablering av
et biogassanlegg på Heggstadmoen (figur 2) er det nok mest aktuelt å bruke biogassen til
drivstoff.
Figur 2. Skisse av scenario der matavfallet blir sortert ut til produksjon av biogass til drivstoff [COWI og Norsas,
2008].
3.3.4 Biogass på Ørlandet
FosenKraft AS har tatt initiativet til et forprosjekt som skal se på mulighetene for
biogassproduksjon med husdyrgjødsel som hovedråstoff på Ørlandet. I tillegg har 58 bønder
på Ørlandet gått sammen og etablert Ørland Biogass SA, et samvirke som nå ser på
logistikkutfordringene ved eventuell biogassproduksjon fra husdyrgjødsel. FosenKraft AS og
samvirket skal sammen etablere et aksjeselskap som skal jobbe med å få i gang
biogassproduksjonen [Svendsen, 2009].
Prosjektdeltakerne håper på å få samlet inn 50.000 tonn husdyrgjødsel til biogassproduksjon
totalt. Muligheten for å benytte andre råstoff, som f.eks. matavfall fra husholdninger og
butikker og plengress fra kommunen og flystasjonen på Ørlandet er vurdert. De 50 000
tonnene husdyrgjødsel fra storfe vil kunne gi 7 GWh/år i form av biogass. Den produserte
gassen skal i første omgang forbrennes til nærvarme [Nesbø, 2008].
17

3.3.5 Ladehammeren og Høvringen avløpsrenseanlegg
Det driftes to store kommunale anlegg for rensing av avløpsvann; Ladehammeren og
Høvringen renseanlegg [Trondheim kommune 2006a og b]. I renseprosessen ved disse
anleggene dannes slam som et biprodukt. Dette slammet gjennomgår en behandlingsprosess
der det innledningsvis hygieniseres ved 70 o C i 30 minutter, slik at smittestoff fjernes.
Slammet overføres så til tette råtnetanker der det oppbevares i minimum 15-20 døgn. Dette
gjøres først og fremst for å stabilisere slammet og for å redusere luktproblemene, men det
dannes også biogass som kan benyttes til ulike formål [Trondheim kommune 2006a og b].
Tabellen nedenfor viser mengden slam behandlet ved de to anleggene, i tillegg til mengden
biogass produsert per år.
Tabell 2. Tall for Slammengden og mengden produsert biogass ved Høvringen og Ladehammeren vannrenseanlegg
[Wasilewski, 2009].
Høvringen Ladehammeren Samlet mengde
Mengde slam pr time (m 3 /h) 12,5 7 19,5
Mengde slam pr år (m 3 /år) 110 000 62 000 172 000
Mengde biogass produsert pr år (Nm 3 /år) 570 000 740 000 1 310 000
Ved anlegget på Høvringen brennes gassen i gasskjel, og varmtvannet benyttes til å varme
opp reaktoren til hygieniseringstrinnet i slambehandlingen, og til generell oppvarming av
lokalene. Noe av varmeproduksjonen selges også til Nutec [Wasilewski, 2009].
I april 2008 ble Ladehammeren renseanlegg tilkoblet nettet til Trondheim Energi Fjernvarme.
Dette på bakgrunn av at anlegget hadde investert i en ny og større gasskjel som sørget for at
overskuddet av metangass kunne utnyttes til energiproduksjon. Anlegget på Ladehammeren
blir oppvarmet med fjernvarme fra Trondheim Energi [Wasilewski, 2009].
Høvringen og Ladehammeren avløpsrenseanlegg har kapasitet for mottak av organisk avfall
for anaerob behandling. [Ødegaard og Bratsberg, 2004]. Bygging av mottaksanlegg med
tilhørende forbehandlingsenhet vil føre med seg et investeringsbehov på minimum
45millioner kroner. Kostnader ved etterkompostering samt mellomlager er ikke en del av
denne kostnadsberegningen [Ødegaard og Bratsberg, 2004].
18

3.4 Marked
Det er i dag et lite marked for biogass, dette må derfor utredes samtidig som biogassanlegget
for å få en helhetlig løsning.
3.4.1 Kollektivtransport
I møtet med representanter fra Sør-Trøndelag Fylkeskommune (Torstein Finstad, Asbjørn
Rønning og Kristin Bodsberg) ble spesielt aspekter ved kollektivtrafikken i Trondheim tatt
opp. Team Trafikk har per i dag fire busser som går på naturgass. Driftskostnadene ved disse
er høyere enn dieselbussene. Det er fattet et vedtak om innføring av hybridbusser i Trondheim
innen 2010. Disse bussene skal gå på elektrisitet og diesel. Disse vil bruke 30 % mindre diesel
enn vanlige dieselbusser.
Den tidligere nevnte rapporten fra Rambøll (2007) konkluderte med at de bedriftsøkonomiske
merkostnadene ved innføring av gassbusser ikke lar seg oppveie av miljøgevinstene. Jensen
m. fl. har benyttet en nåverdianalyse for å beregne lønnsomheten ved en overgang fra
dieselbusser til gassbusser. Analysen tar for seg en periode på 20 driftsår, og forutsetter at
hele bussflåten på 190 busser gradvis byttes ut med gassbusser. Dette vil tilsvare innkjøp av
12 nye busser per år i ca 15 år [Jensen m. fl, 2007]. Nåverdien av de bedriftsøkonomiske
merkostnadene ved innføringen av gassbusser i Trondheim, er beregnet til å være minus 52
millioner kroner. (Når man prissetter miljøgevinstene fra reduserte CO2-, partikkel- og NOX-
utslipp med høy CO2-kostnad blir den
samfunnsøkonomiske kostnaden
forstsatt 13 millioner kroner. Redusert
støy er da ikke verdsatt.) Det er på
dette grunnlaget at prosjektet vurderes
bedriftsøkonomisk ulønnsomt. Ifølge
tabell 3 vil operatøren ha 34 260
Tabell 3. Anslått årlig resultateffekt for operatøren,
per buss [Jensen m. fl, 2007].
kroner i merkostnader per gassbuss, og en årlig total merkostnad på anslagsvis 6 MNOK i et
”normalår” der alle busser går på gass [Jensen m. fl, 2007].
19

3.4.2 Andre markeder
Et fremtidig marked for biogassdrivstoff kan være ferger og shipping. Dette markedet stiller
krav til at anlegg eller at separerte tappestasjoner er plassert ved kysten. Kystflåten står for 40
% av Norges NOX-utslipp, og tiltak her vil gi store resultater i forhold til det å oppfylle
internasjonale plikter for reduksjon av utslipp [Hellebust, 2009]. Fra 2011 vil Fjord 1 MRF
drifte fergesambandet Flakk-Rørvik i Sør-Trøndelag med tre gassferger [Ohr, 2008]. Disse vil
driftes med naturgass levert fra Gasnor [Hellebust, 2009]. Naturgass og biometan er
kompatible. Biometan kan derfor benyttes i dette markedet hvis en infrastruktur for biogass
åpner for dette.
3.5 Biogass sammen med naturgass
Statoil leverer naturgass fra Tjellbergodden i Møre og Romsdal. I Trøndelagsregionen er det
naturlig å få gassen fra Tjellbergodden, da denne leverandøren er nærmest. Det er herfra
Team Trafikk kjøper gassen til sine fire gassbusser i Trondheim, samt herfra Fjord1 kommer
til å få sine forsyninger til de planlagte gassfergene som skal gå i trafikk over
Trondheimsfjorden [Jensen m.fl., 2007; Finnstad og Rønning, 2009].
I Trondheim finnes det som nevnt en fyllestasjon for gass, denne er tilstrekkelig for omlag 40
busser. Skal hele flåten konverteres til gassdrift må det investeres i en pumpe nummer to.
Investeringskostnaden for dette blir 10 millioner kroner [Jensen m.fl., 2007]. Erfaringer fra
Fredrikstad og Trondheim viser at busser som bruker gass som drivstoff koster omlag 400.000
kr mer i innkjøp og har høyere driftskostnader grunnet hyppigere vedlikehold. I tillegg må
teknisk personell utdannes for å drive vedlikehold på de nye bussene [Jensen m.fl., 2007].
3.6 Forbud mot deponering
Forskrift for deponering av avfall ble vedtatt 21.mars 2002 og trådte i kraft 1. mai 2002.
Bakgrunnen for deponiforskriften var EUs deponidirektiv (1999/31/EF) som Norge var
forpliktet til å oppfylle i henhold til EØS avtalen. Alle nye deponier skulle oppfylle forskriften
mens eksisterende deponier hadde en overgangsordning. Eksisterende deponier skulle drives
etter deponiforskriften eller avvikles innen 2009.
20

Forskriften forbyr deponering av våtorganisk avfall i § 4a.
Vedlegg 1, pkt 4 i Forskrift for deponering av avfall omhandler gasskontroll. Lovteksten lyder
[Lovdata, 2002]:
4. Gasskontroll
4.1 Det skal treffes tiltak for å ha kontroll med opphopning og utlekking av
deponigass.
3.7 Biogass i Oslo
4.2 Deponigass skal samles opp på alle deponier som tar imot biologisk nedbrytbart
avfall, og gassen må behandles. Dersom gassen ikke energiutnyttes, må den fakles.
Oppsamling, behandling og utnyttelse av deponigass skal utføres på en måte som ikke
medfører helse- eller miljøfare.
Samferdsels- og miljøkomiteen i Oslo kommune har enstemmig vedtatt at det skal produseres
biogass av matavfall fra Oslo, som videre skal oppgraderes og benyttes som drivstoff i
kollektivtrafikken. Dette er en konsekvens av kommunens mål om at avfallsbehandlingen skal
være kretsløpsbasert. Avfall som ikke kan gå til gjenbruk eller materialgjenvinning, skal
energigjenvinnes [Heier og Børud, 2008a]. For å nå disse vedtakene er det planlagt et
renseanlegg på Klemetsrud, ment å stå ferdig i 2011. I tillegg til biogass vil det bli produsert
både fast og flytende biogjødsel på dette anlegget. Oslo kommune har også besluttet å bygge
et anlegg for oppgradering av biogass ved VAV Bekkelaget kloakkrenseanlegg. Disse to
anleggene utgjør hovedalternativet kommunen har foreslått. Energigjenvinningsetaten (EGE)
vil samordne omsetningen og salget av biogassen. Videre vil kommunen planlegge for så stor
kapasitet at anleggene kan ta matavfall fra andre kommuner, og næringsavfall. Dette utgjør
det utvidete alternativet. Planlagte avfallsmengder fra husholdning ved hovedalternativet
utgjør 50.000 tonn matavfall/år. Det utvidete alternativet åpner for en kapasitet for 80.000
tonn matavfall/år [Heier og Børud, 2008b].
Anleggene på Klemetsrud og Bekkelaget vil, som vist i tabell 4, sammen kunne dekke
størstedelen av drivstoffbehovet til Sporveisbussene i Oslo [Heier og Børud, 2008b]. Videre
vil dette prosjektet føre til betydelige reduserte utslippsmengder, som vist i tabell 5.
21

Tabell 4. Mengde drivstoff produsert ved de to alternativene [Heier og Børud, 2008b].
Fra EGE matavfall –
Klemetsrud og VAV
avløpsslam Bekkelaget
Biometan leveranse
(som mill ltr.
diesel/år)
Estimert
antall
busser
Redusert
utslipp av
fossilt CO2
Tonn/år
VAV + EGE Hovedalt. 6,1 230 24.500
VAV + EGE Utvidet alt. 9,6 320 35.000
Tabell 5. Redusert utslipp ved å erstatte diesel med biometan (g/kWh) [ Heier og Børud, 2008b].
Nivå
busser
på dagens
(Euro 4)
Krav til nye
busser
(Euro 5)
Utslipp med
biometan som
drivstoff
Nox 3,5 2,0 0,35** 82
Partikler 0,02 0,02 0,01** 50
Fossilt CO2 267* 0 100
Reduksjon
i utslipp
(%)
Figur 3 viser hvordan Oslo kommune planlegger produksjonen av biogass og biogjødsel ved
Klemetsrud renseanlegg. Kun restavfall skal forbrennes.
Figur 3. Avfallsbehandling ved Klemetsrud renseanlegg [Oslo kommune – Energigjenvinningsetaten, 2007].
22

3.8 Biogass i Fredrikstad
Fredrikstad Biogass AS (FBAS) er et samarbeidsprosjekt mellom det kommunale vann og
avfallsverket FREVAR og Borg Buss. Bakgrunnen for satsningen på biogass var at man på
midten av 1990 tallet hadde fokus på den lokale forurensningen i Fredrikstad. I
utgangspunktet vurderte man naturgass som drivstoff for bussene, men det var dårlig tilgang
på naturgass på Østlandet. FREVAR og Borg Buss tok initiativ og dannet selskapet
Fredrikstad Biogass AS (FBAS) som skulle produsere miljøvennlig biometan til bussene.
FBAS ble etablert i 1997, og et anlegg for produksjon og foredling av biogass til biometan sto
ferdig i desember 2001. I årsrapporten til FREVAR for 2007 ble det meldt at FBAS leverte
biogass til 6 busser, én renovasjonsbil og 12 vare/personbiler. FBAS gikk med underskudd
noe som ifølge årsrapporten skyldes for liten avsetning. FBAS og AGA inngikk i august 2007
en avtale om produksjon, distribusjon og markedsføring av Biometan som miljøvennlig
drivstoff. I flere årsrapporter har FREVAR presisert at man er avhengig av politisk
støtte/ordninger for å fortsette utviklingen av prosjektet [FREVAR, 2007].
23

4 Diskusjon
I dette kapittelet drøftes potensialet for biogassproduksjon i Trondheimsregionen, hva som er
alternativene og de beste løsningene. Det fokuseres på hvorvidt det lønner seg å sortere ut
matavfallet i Trondheim, samt kommunens beslutningsgrunnlag.
4.1 Matavfall; biogassproduksjon eller forbrenning?
Fra juli 2009 vil det være totalforbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall i Norge.
Det vil si at avfallet må behandles på andre måter, enten ved kompostering, anaerob
behandling for biogassproduksjon eller forbrenning med energiutnyttelse. Men hva er den
beste løsningen? For å vurdere dette må det tas hensyn til miljøpåvirkinger fra innsamling,
transport, behandling og hva eventuell material- eller energigjenvinning erstatter.
Kompostering gir kun jordforbedringsprodukter, som kan erstatte gjødselprodukter, og gir
ikke særlige muligheter for energiutnyttelse. Forbrenningsalternativet er enkelt og billig, og
er en nærliggende løsning i Trondheim fordi forbrenningsanlegg som produserer fjernvarme
allerede er til stede. Slik energiutnyttes det våtorganiske avfallet i dag.
Ved produksjon av biogass kan biogassen benyttes til mange formål: mest aktuelt er
produksjon av drivstoff, varme, elektrisitet, eller kombinasjoner av disse. Om det er
fordelaktig å produsere biogass må derfor vurderes ut i fra bruken av den produserte
biogassen. Generelle fordeler med biogassproduksjon er at det dannes en biorest som kan
brukes til jordforbedring. Denne bioresten kan erstatte fossil produksjon av kunstgjødsel.
Forbrenningsalternativet har ikke denne fordelen, der næringsstoffene inngår i en renserest
som defineres som spesialavfall, og som deponeres. Forbrenning fører derfor til at
næringsstoffer går ut av kretsløpet.
Hvis biogassproduksjon, hva er fornuftig bruk av den produserte biogassen? Produksjon av
elektrisitet fra biogass gir en lavere miljøgevinst enn om gassen benyttes til drivstoff, da kun
deler av energien erstatter fossile brennstoff. I Trondheim er det nærliggende å anta at
overskuddsvarmen produsert ved et slikt anlegg vil kobles inn på fjernvarmenettet. Dette vil
gjøre et anlegg av denne typen mer miljøvennlig, med hensyn på CO2 utslipp, da et tilskudd
til fjernvarmenettet vil kunne erstatte oljeforbrenning. Dette gir dog laver miljøgevinst enn om
gassen benyttes til drivstoff. Det er bred enighet om at den mest miljøvennlige bruken av
biogass er til drivstoff. Biogass er et CO2-nøytralt drivstoff som kan erstatte fossile drivstoff.
24

Men det er viktig å vurdere flere miljøfaktorer i tillegg til klimagassutslipp. Andre
miljøfaktorer blir ofte lite vektlagt. Gasskjøretøy har lavere utslipp av partikler, NOx og støy,
noe som kan bidra til forbedret luftkvalitet i tette bykjerner. Dette er viktige faktorer for at
biogassproduksjon til drivstoff kan lønne seg,
I det senere er flere alternativer for biogassproduksjon fra matavfall blitt vurdert, blant annet
behandling i Malvik for produksjon av varme og elektrisitet. Vår vurdering er at dette ikke vil
være like miljømessig lønnsomt som å produsere biodrivstoff fra matavfallet.
Biogassproduksjon vil neppe være lønnsomt i forhold til forbrenning dersom biogassen går til
andre formål enn drivstoff. Å bygge et nytt anlegg på Heggstadmoen har også blitt vurdert.
Dette er nok mest aktuelt dersom biogassen oppgraderes til drivstoffkvalitet. Det er da
nødvendig å sambehandle avfall fra flere kilder for å få store nok avfallsmengder til at det kan
være lønnsomt.
Kommunen vurderer utsortering av matavfall fra husholdninger for produksjon av biogass.
Hva kommunen kommer til å beslutte blir spennende å se. Renholdsverket vil foreløpig ikke
gå ut med noe informasjon. I dag forbrennes matavfall ved Heimdal varmesentral. Dersom
ikke anlegget har nok avfall til å fylle kapasiteten, vil fossile energikilder supplere i
produksjonen av fjernvarme. Dersom dette er tilfellet vil eventuell utsortering av matavfall i
kommunen føre til at forbrenningsanlegget på Heimdal må erstatte tapt avfallsmengde med
fossile energikilder. Miljøvurderingen av matavfall i Trondheim, utført av COWI og Norsas i
2008, var basert på denne antakelsen. Resultatene fra denne analysen viste at forbrenning av
matavfallet gir de største besparelsene i CO2-utslipp. Men om den grunnleggende antakelsen
om at forbrenning av matavfall erstatter fossil produksjon av fjernvarme er realistisk kan
diskuteres. I følge May Toril Moen i Trondheim Energiverk, var det i 2008
overskuddskapasitet på forbrenningsanlegget på Heimdal. Trondheim Energiverk regner
imidlertid med at trykket på anlegget vil øke i 2009 på grunn av forbudet mot deponering av
organisk avfall, samtidig som det generelt er underkapasitet på avfallshåndteringen i Norge.
Mye avfall kjøres i dag til deponering i Sverige. I tillegg brennes store mengder avfall uten at
energien fra dette utnyttes. I følge SSB ble det i 2007 forbrent 210.000 tonn avfall uten
energiutnyttelse i Norge. Dette burde tilsi at TEV har mulighet til å skaffe tilveies nok avfall
til at det utsorterte matavfallet erstattes av avfall istedenfor av fossile energikilder. Det hadde
vært interessant å analysere miljøpåvirkningen fra fjernvarmeanlegget med dette som
forutsetning. Biogassalternativet ville nok da komme bedre ut med tanke på drivhuseffekt i
forhold til resultatet fra COWI og Norsas sin miljøanalyse.
25

4.2 Størrelse på biogassanlegg
Den optimale størrelsen ved et eventuelt biogassanlegg må vurderes i forhold til ønsket
utnytting av biogassen. Generelt er store anlegg mer lønnsomme, men godt implementerte
små anlegg der gassen nyttes lokalt til f.eks. oppvarming, eller kombinert varme- og
elektrisitetsproduksjon kan også ha bra lønnsomhet. Å etablere infrastruktur for transport av
gassen blir for dyrt spesielt ved små gassmengder. Et stort anlegg for produksjon av biometan
til bruk som drivstoff bør derfor ligge nærme fyllingspunkt for kjøretøy. Større biogassanlegg
for behandling av større avfallsmengder, vil gjøre de nødvendige investeringene mindre per
gassmengde produsert. Samtidig må fordelene med store anlegg veies opp mot økte
transportavstander av avfallet. Derfor kan en spørre seg om det er lurt med planer om flere,
mindre anlegg i regionen. Ecopro i Verdalen produserer elektrisitet og varme fra den
produserte biogassen. Dette er den økonomisk beste løsningen med tanke på hvor anlegget er
plassert og mengden gass som produseres. Det samme gjelder det planlagte biogassanlegget i
Malvik. Med flere, små anlegg vil det bli vanskeligere å få til en effektiv produksjon og
transport av biogass til drivstoff, til tross for at det er bred enighet om at dette er det mest
miljøvennlige alternativet for bruk av biogass. Det er imidlertid mye avfall i regionen, vi
mener derfor at det i tillegg til utsortert matavfall vil være nok industriavfall tilgjengelig slik
at et eventuelt nytt anlegg i Trondheim får store nok avfallsmengder.
Utredninger Renholdsverket har gjort, viser at et anlegg minimum må behandle 30.000 tonn
våtorganisk avfall i året [Krabberød, 2008]. Ved denne størrelsen vil avfallsavgiften som
kommunen betaler Heimdal fjernvarme i dag tilsvare avgiften biogassanlegget trenger for å gå
i null økonomisk sett. Husholdninger i Trondheim kommune produserer i underkant av
10.000 tonn våtorganisk avfall. Altså bør biogassanlegg for behandling av matavfallet også ta
imot avfall fra industri og/eller landbruk for at det skal bli økonomisk levedyktig.
Slakteriavfall er spesielt aktuelt, men det er ikke bare større volum som gir fordeler for
biogassproduksjonen. Det har blitt vist at det ofte er en positiv synergistisk effekt ved
sambehandling av flere typer avfall, biogassutbyttet blir større.
4.3 Marked for produsert biometan
Dersom biogass produseres for å oppgraderes til drivstoff; hva er et naturlig marked?
Markedet vil styres og begrenses av infrastrukturen for biogass og pris. Generelt er gass for
kostbart og transportere til at dette skal kunne ta over som energibærer i transportsektoren.
26

Bruk av biogassen bør derfor gjøres i nærheten av produksjonsanlegget for biometan. Et
sannsynlig marked innen transportbransjen vil omfatte næringer som har stor aktivitet
innenfor et lite område. For dette markedet kan kun en pumpestasjon være tilstrekkelig, hvis
rett plassert. Naturlige brukere av biogassen vil derfor være f.eks. Team Trafikk AS, Posten,
Trondheim Renholdsverk AS og diverse budservice.
4.4 Økonomiske aspekter ved busser på biometan
I følge Jensen m.fl. er biogass av de mest aktuelle alternative drivstoffene for bussflåten i
Trondheim, men at de bedriftsøkonomiske merkostnadene ved innføring av gassbusser ikke
lar seg oppveie av miljøgevinstene. Som følge av denne rapporten er det vedtatt å satse på
hybridbusser fremfor å investere i flere gassbusser.
Luftkvaliteten i Trondheim ville blitt bedre dersom man hadde satset på en bussflåte drevet av
biometan. Dette burde være et punkt som veier tungt, dersom man skal satse på et godt miljø i
Trondheim sentrum. Skal et biogassanlegg kunne etableres i Trondheim må det politisk vilje
og handlekraft til. I rapporter utarbeidet for kommunen og fylkeskommunen legges det særlig
vekt på det økonomiske aspektet. Vi mener at de lokale miljøgevinstene generelt er for lavt
verdsatt.
Busselskapene vil ikke ta kostnadene som følger med en overgang til gassbusser, men kan
motiveres til å ta noe av kostnaden gjennom politiske ordninger som miljøsertifisering og
markedsføring som miljøbedrift. Lokale, regionale og nasjonale myndigheter har gjennom
anbudsrunden mulighet til å legge inn krav om bruk av gassbusser, enten dette er deler av
flåten eller hele. Myndighetene må inn med støtte for innkjøp av busser og eventuelt belage
seg på mer kostbare anbud for å dekke driftskostnadene.
4.5 Andre aktører
Ved siden av de rent økonomisk og miljømessige sidene av et nytt biogassanlegg må en se på
forholdet til andre aktører innen samme området. Dersom for mange biogassanlegg etableres,
vil det være vanskelig å få store nok anlegg til at verdikjeden fra avfall til drivstoff blir
effektiv.
Når det gjelder Ecopro er det vanskelig å se for seg en konflikt på ressurssiden da de
hovedsakelig får ressursene sine fra sine eierkommuner, selv om anlegget er prosjektert med
27

tanke på mulig utvidelse til dobbel produksjon. Ecopro har imidlertid gitt utrykk for at de vil
vurdere å gå over til produksjon av oppgradert biogass til kjøretøyformål hvis det i fremtiden
etableres et marked for dette [Krogstad 2009]. Et eventuelt nytt anlegg lokalisert i
Trondheimsregionen vil i en slik situasjon ha en fordel med kort transportavstand av gassen.
Et bredt samarbeid mellom alle involverte parter i et slik ”biogasscenario” er en forutsetning
for at prosjektet skal være gjennomførbart økonomisk. I tillegg vil en antageligvis være
avhengig av økonomisk støtte fra kommune/fylkeskommune, spesielt for etablering av en ny
busspark. På sikt kan det også tenkes at en løsning med bybusser på biogass vil gjøre det
lettere for andre aktører å gå over på gass som drivstoff og at det slik sett blir mer økonomisk
etter hvert som teknologien blir mer konvensjonell og det finnes et etablert, sikkert marked.
Heimdal Varmesentral vil ikke lide store tapet dersom matavfallet sorteres ut fra restavfallet..
Matavfallet utgjør ikke en stor del av den totale avfallsmengden ved forbrenningsanlegget, og
har heller ikke så god brennverdi som restavfallet. Det er tidligere nevnt at utsortering av
matavfallet vil dreie seg om en nedgang i energiproduksjonen på 3 %. Dette må selvfølgelig
erstattes med annet avfall, eventuelt med andre brennstoff.
Som nevnt skal Malvik Biogass stå ferdig i løpet av 2009/2010 og vil lage biogass av avfall
fra nærliggende slakteri, matavfall og slam i fra husholdninger i nærområdet. Dette anlegget
virker godt implementert i sitt nærområde siden det både henter ressursene derfra og leverer el
og varme tilbake. En kan vanskelig se for seg at dette anlegget skal begynne å oppgradere
biogassen til biometan.
4.6 Supplering med LNG og distribusjon
Under utvikling og oppbygging av infrastruktur for biogass, vil det oppstå en overgangsfase
før tilgangen til biogass er tilstrekkelig for det økende markedet. I denne fasen kan naturgass
supplere biogass, slik at det likevel kan investeres i teknologien som kreves for å benytte
biogass som drivstoff. Naturgass vil også fungere som et supplement til biometan i tider med
lite tilgang på biogass, grunnet sesongvariasjoner i mengder bioavfall, og dermed være med
på å skape en stabil forsyning av drivstoff. Dette kan være en permanent løsning, om biogass
kun blir produsert i mindre kvanta, eller man kan bruke naturgass i en oppstartsperiode. Det
vil være naturlig å få levert naturgassen slik som i dag, fra Tjellbergodden, da dette er
nærmeste kilde.
28

5 Konklusjon
Produksjon av biogass til drivstoff bør være mulig i regionen, men det krever
investeringsvilje. Kommunen ønsker trolig ikke å ta initiativet til bygging av anlegg for
produksjon og oppgradering av biogass til drivstoff. De hevder å ha for lite avfall, og ønsker
heller ikke å ta den økonomiske risikoen. Markedet for biogass er foreløpig ikke
etablert. De største investeringene vil derfor omfatte innkjøp av gasskjøretøy (mest
aktuelt er bybusser) og distribusjonsanlegg for gassen. Biogassproduksjon kan vanskelig
utkonkurrere Heimdal Varmesentral økonomisk sett. Dersom biogassproduksjon skal være
lønnsomt er det essensielt at biogassanlegget er stort nok. Dette gjelder ikke minst for å sikre
en effektiv verdikjede fra avfall til drivstoff.
På den annen side vil det være miljøgevinster ved satsning på biogassproduksjon til drivstoff
sammenliknet med en forbrenning av avfallet. Busser som kjører på biogass eller naturgass vil
ha lavere utslipp av partikler og NOx. Gassbusser vil derfor forbedre luftkvaliteten i
Trondheim. Hva er da fordelene med biogass i forhold til naturgass? Biogass er i prinsippet en
CO2-nøytral energikilde, og utnyttelse av biogass som drivstoff vil derfor gi reduksjon av
klimagassutslipp i forhold til bruk av naturgass.
I dag forbrennes kommunenes matavfall på Heimdal Varmesentral. Overgang til
drivstoffproduksjon fra matavfallet vil føre til at fossile drivstoff erstattes. En kunne derfor
forvente at produksjon av biodrivstoff fra matavfallet er bedre med hensyn på
klimagassutslipp enn forbrenning. På tross av dette ble det i COWIs miljøanalyse av matavfall
i Trondheim konkludert med at forbrenning av matavfallet fører til lavere klimagassutslipp
enn biogassproduksjon til drivstoff. Vi har i dette prosjektet stilt spørsmål ved en
grunnleggende forutsetning for denne analysen, nemlig forutsetningen om at utsortert
matavfall må erstattes med fossile brennstoff ved forrenningsanlegget på Heimdal. En
utredning om hvorvidt utsortering av matavfallet vil påvirke bruk av fossile brennstoff ved
forbrenningsanlegget, er nødvendig før man kan vurdere hvilket alternativ som er best med
tanke på klimagassutslipp.
En kronikk er skrevet på grunnlag av de viktigste momentene i denne rapporten. Denne tar
innledningsvis for seg luftkvaliteten i Trondheim, dette er for å vekke interessen til den
allmenne trønder. Videre stilles det spørsmålstegn ved beslutningsgrunnlaget til Trondheim
29

kommune og hvordan bybusser på biometan kan bli en realitet. Kronikken forventes å bli
trykt i Adresseavisen, og er ment å informere og engasjere innbyggerne i Trondheim i saken.
Kronikken ligger i vedlegg 5.
30

Kilder
Bakkejord K, 2009. Møte med Trondheim Kommune ang. biogassproduksjon, representert
ved Knut Bakkejord 18.2.2009
Biogasmax, 2007. Biogas upgrading to vehicle fuel standards and grid injection.
http://www.biogasmax.eu/media/1_biogas_upgrading__075624200_1207_19042007.pdf
[16.03.09]
Bjerknessenteret, 2007. Drivhuseffekt og jordas klima.
http://www.bjerknes.uib.no/filer/800.pdf [04.03.2009]
Novakovic V, Skarstein Ø, Bolland O, 2000. Energi i Norge – Ressurser, teknologi og miljø,
rapport. Sintef energiforskning. Trondheim.
Bratt T, 2007. Kommunal plan for avfall og avfallsreduksjon – kortversjon (Avfallsplan for
Trondheim kommune). Miljøenheten og Trondheim byteknikk, Trondheim kommune.
California Integrated Waste Management Board, 2008. Current Anaerobic Digestion
Technologies Used for Treatment of Municipal Organic Solid Waste, Contractor’s report to
the board. Department of Biological and Agricultural Engineering, University of California,
Davies.
Cambi, 2009. Process Flow. http://www.cambi.no/wip4/detail.epl?cat=10642&id=189702
[22.03.09]
COWI og Norsas, 2008. Miljøvurdering af madaffald i Trondheim. Miljøvurdering utført av
COWI A/S og Norsas for Trondheim Kommune og Trondheim Renholdsverk.
Ecopro, 2009. Forside ecopro.no. http://ecopro.no/index.html [24.03.2009]
FREVAR, 2007. Årsrapporter fra Fredrikstad vann, avløp og renovasjon.
http://www.frevar.com/FREVAR/%C3%85rsrapport/tabid/95/Default.aspx [29.04.2009]
Evensen E, Storeng B, Oslandbotten T, Ødegaard T P, Heie A, 2004. Innsamling og
behandling av våtorganisk i Trondheim. Prosjektrapport på oppdrag fra Trondheim
Energiverk og Trondheim Byteknikk utført av Rambøll Norge AS og Norsas AS
Finnstad T, og Rønning A, 2009. Intervju om biogass og transport hos Sør-Trøndelag
Fylkeskommune 18.2.2009.
FN, 1998. Kyoto protocol to the united nations framework convention on climate change.
http://unfccc.int/resource/docs/convkp/kpeng.pdf [04.03.2009]
31

Gas Tech, 2003. Konverter din bensinbil til gassdrift og spar tusener, samtidig som du sparer
miljøet rundt deg. http://www.gastech.no/teknisk/ [30.03.09]
Heier H, og Børud C, 2008a. Bakgrunn for Klemetsrudprosjektet. Oslo kommune
http://www.klemetsrudprosjektet.oslo.kommune.no/bakgrunn_for_prosjektet/ [24.03.09]
Heier H, og Børud C, 2008b. Biogass som drivstoff. Oslo kommune –
Energigjenvinningsetaten. http://www.energigjenvinningsetaten.oslo.kommune.no/
ege_2010/biogassanlegg/ biogass_som_drivstoff/ article115800-33649.html [24.03.09]
Hellebust S, 2009. Gasnor fekk storkontrakt. Fjord 1.
http://www.fjord1.no/default.asp?page=217&article=253 [30.03.09]
Jensen T. R, Nilsson P, Elliot K, og Bariås O. A, 2007. Utredning av mulighetene for
alternative drivstoffer for bussdrift i Trøndelag – rapport med vurdering av kostnader og
nytteeffekter. Rambøll Norge AS på oppdrag for Trondheim kommune og Sør-Trøndelag
Fylkeskommune
Jøssund W, 2009. Biogass trøndelag – forprosjekt. Forprosjekt utført av Norwich Consulting
for VRI Trøndelag.
Krabberød, O. P, 2008. Biogassproduksjon. Presentasjon holdt på vegne av Trondheim
Renholdsverk på seminar hos STFK desember 2008.
http://www.stfk.no/upload/documents/Internett/Tjenester/Plan%20og%20milj/biogass/Krabbe
r%C3%B8d-%20Milj%C3%B8presentasjonTRVDes08.pdf [13.2.2009]
Krogstad O, 2009. Daglig leder Ecopro AS. Henvendelse om ECOPROs avfallsmengder via
e-post.
Lastella G, Testa C, Cornacchia G, Notornicola M, Voltasio F. og Sharma V. K, 2000.
Anaerobic digestion of semi-solid organic waste: biogas production and its purification.
Energy Conversion and Management, 43 (2002): 63-75.
Lånke A. F, 2008. Kartlegging av landbrukets biogassressurser i Sør-Trøndelag. Innlegg fra
BioCom på fylkeskommunens biogasseminar i desember 2008.
Moen M. T, 2009. Trondheim Energiverk, i e-post.
Nesbø O. T, Malkova. 2008. Biogass i Ørland, Utkast til sluttrapport, forkortet versjon. EC
Group
Ness, A. S, 2009. Henvendelse per e-post (16.02.2009) ang. dyretall i Trondheim 2008.
32

Norsk Gassenter. 2009a. Distribusjon. http://www.norskgassenter.no/page.aspx?MenuId=9&PageId=9
[09.03.2009]
Norsk Gassenter. 2009b. Gass som drivstoff. http://www.norskgassenter.no/page.aspx?MenuId=9&PageId=42
[09.03.2009]
Ohr F, 2008. Kontrakten er underteikna – Fjord1 MRF til Trondheimsfjorden. Fjord1.
http://www.fjord1.no/default.asp?page=217&article=137 [30.03.09]
Oksholen T, 2007. Skyt en elg, skaff en klimakvote... forskning.no.
http://www.forskning.no/artikler/2007/august/1187181992.15 [25.04.09]
Oslo kommune – Energigjenvinningsetaten 2007. EGEs biogassanlegg på Klemetsrud – slik
vil vi produsere fornybar energi – biogass fra matavfall (illustrasjon). Oslo kommune –
gjenvinningsetaten.
http://www.energigjenvinningsetaten.oslo.kommune.no/getfile.php/energigjenvinningsetaten
%20%28EGE%29/Internett%20%28EGE%29/Bilder/Flytskjema%20biogass%20070917%20
cbo.jpg [11.03.09]
Parawira W, 2004. Anaerobic Treatment of Agricultural Residues and Wastewater –
Application of High-Rate reactors, Lund Universitet. (Department of Biotechnology,
Doktorgradsavhandling)
Raadal H. L, Schakenda V. og Morken J, 2008. Potensialstudie for biogass. Forum for
biogass.
http://www.biogassforum.no/biogassforum_site/forum_for_biogass/litteratur_om_biogass/pot
ensialstudie_for_biogass [24.03.09]
Raadal H. L, Modahl I. S, 2009. Klimaregnskap for avfallshåndtering, Fase 1:
Glassembalasje, metallembalasje, papir, papp, plastemballasje og våtorganisk avfall.
prosjekt på oppdrag fra Avfall Norge utført av Østfoldforskning
Redubar, 2008. A LIST of the EU-WIDE EXISTING BEST PRACTICES for the BIOGAS
TRANSPORT in the NATURAL GAS GRIDS.
http://redubar.eu/system/files/D19_biogas_transport.pdf [23.03.09]
Renholdsverket AS, 2009. Om oss. http://www.renholdsverket.no/index.php?p=129-129-115
[28.03.09]
Stams A. J. M, 1997. Microbiology of Methanogenic Processes. Wageningen Agricultural
University, Department of Microbiology
Statens forurensningstilsyn, 2008. Ny veileder om forbudet mot deponering av nedbrytbart
avfall. http://www.sft.no/artikkel43290.aspx?cid=10621 [29.03.2008]
33

Svendsen G, 2009. FosenKraft AS, henvendelse per e-post
Persson, 2007. SGC Rapport 142 Utvärdering av uppgraderingstekniker för biogas. Svenskt
Gastekniskt Center. http://www.sgc.se/rapporter/resources/SGC142.pdf [18.03.2009]
Thagaard T, 2003. Systematikk og innlevelse. Fagbokforlaget Oslo
Trondheim Energiverk, 2009. Trondheim Energi Fjernvarme AS.
http://www.trondheimenergi.no/trondheimenergi_fjernvarme/index.asp [18.03.2009]
Trondheim kommune, 2006a. Ladehammeren renseanlegg – skjema.
http://www.trondheim.kommune.no/content.ap?thisId=1117613768 [24.03.09]
Trondheim kommune, 2006b. Høvringen avløpsrenseanlegg – brosjyre.
http://www.trondheim.kommune.no/content.ap?thisId=1117614763 [24.03.09]
Trondheim kommune, 2007a. Hva er Ladeslam?. Trondheim Kommune.
http://www.trondheim.kommune.no/content.ap?thisId=1101371646 [24.03.09]
Trondheim kommune, 2007b. Slam fra renseanlegg . Trondheim kommune.
http://www.trondheim.kommune.no/content.ap?thisId=1117614034 [24.03.09]
Trondheim Renholdsverk, 2009. Velkommen. http://www.trv.no/index.php [28.03.09]
Wasilewski J, 2009. Svar på mail sendt (29.04.09) til Miljøenheten i Trondheim Kommune.
Tema: Mengde slam og utnyttelse av biogass produsert av Ladehammeren og Høvringen
avløpsrenseanlegg.
Zumdahl S.S. 2005. Chemical Principles, 5 th ed. Houghton Mifflin Company. Boston. USA
Østgaard K, 1995. Miljøbioteknologi Del II: Biologisk vannrensing, Kompendium I
miljøbioteknologi TBT4130, Institutt for bioteknologi, NTNU
Østgaard K, 2004. Organisk materiale; biogass, Kompendium i miljøbioteknologi TBT4130,
Institutt for bioteknologi, NTNU
Østgaard K, 2005. Miljøbioteknologi Del 1: Basis, Kompendium i miljøbioteknologi, Institutt
for bioteknologi, NTNU
34

Figurer
Figur 1. Årlig biogasspotensialet i en rekke norske fylker [Raadal m. fl, 2008]. ................... 12
Figur 2. Skisse av scenario der matavfallet blir sortert ut til produksjon av biogass til drivstoff
[COWI og Norsas, 2008]. ........................................................................................................ 17
Figur 3. Avfallsbehandling ved Klemetsrud renseanlegg [Oslo kommune –
Energigjenvinningsetaten, 2007]. ............................................................................................. 22
Tabeller
Tabell 1. Prosjektrapporter om biogass innhentet fra Trondheim kommune og Sør-Trøndelag
fylkeskommune. ....................................................................................................................... 14
Tabell 2. Tall for Slammengden og mengden produsert biogass ved Høvringen og
Ladehammeren vannrenseanlegg [Wasilewski, 2009]. ............................................................ 18
Tabell 3. Anslått årlig resultateffekt for operatøren, ............................................................... 19
Tabell 4. Mengde drivstoff produsert ved de to alternativene [Heier og Børud, 2008b]. ....... 22
Tabell 5. Redusert utslipp ved å erstatte diesel med biometan (g/kWh) [ Heier og Børud,
2008b]. ...................................................................................................................................... 22
35

Vedlegg
Vedlegg 1: Biogassproduksjon.
Viktige prosessparametere
En viktig prosessparameter for anaerob avfallsbehandling/biogassproduksjon er temperaturen.
Stort sett opereres anlegg under mesofile (20-42 ºC) eller termofile (42-75 ºC) forhold.
Prosessen går raskere ved forhøyet temperatur, men dette må veies opp mot kostnadene ved
oppvarming. [Parawira, 2004]
Prosessen er også sterkt avhengig av at mikroorganismene har optimal pH. De
metandannende mikroorgansimene har optimal pH mellom 6,8-7,2, mens de syredannende
bakteriene har optimal pH rundt 6. [Parawira, 2004] Dersom de syredannende bakteriene
danner VFA raskere enn de acetogene bakteriene kan klare å bruke VFA, vil dette medføre at
pH synker, slik at aktiviteten til de acetogene og metanogene organismene blir enda lavere.
Dermed er man inne i en ond sirkel der pH vil fortsette å synke. Dette fenomenet kalles
surgjæring. Dette gjør at det kan lønne seg å dele opp prosessen i to steg, med separat
optimalisering av pH i hvert trinn. Det første trinnet vil da være beregnet for hydrolyse og
syredannelse, mens det andre trinnet optimaliseres for eddiksyredannelse og metandannelse.
Hydrolyse og syredannelse må nødvendigvis skje i samme reaktor fordi hydrolysen alene ikke
gir energi. Eddiksyredannelsen slås sammen med metandannelsen fordi samarbeid med de
acetogene og metanogene organsimene er nødvendig for en effektiv prosess. [Østgaard,
2005] Høye konsentrasjoner av VFA er det vanligste toksisitetsproblemet i anaerobe
systemer. VFA fører ikke bare til at pH synker, men er toksisk i seg selv ved at de kan gå
gjennom cellemembranen til mikroorganismene og redusere pH inne i cella. [Parawira, 2004]
Et annet driftsproblem i anaerobe anlegg er svovelreduserende bakterier som konkurrerer med
de metanogene organsimene om substrat. Dette fører til redusert metanutbytte, og at det
dannes H2S, som både vil hemme de metanogene organsimene, og redusere biogassens
kvalitet. [Østgaard, 1995]
36

Det er ofte observert høyere metanutbytte ved anaerob behandling av flere typer avfall
sammen. Grunnen til dette kan være at mikroorgansimene får tilgang på flere næringsstoffer,
avfallstypene komplimenterer hverandre slik det blir en gunstig ratio mellom ulike
næringsstoffer. [Parawira, 2004] kan kanskje settes inn ett annet sted, for eksempel ved noe
som handler om avfallskilder, hvor det bør kjøres?
Prosessutforming
Biologisk nedbrytbart avfall fra landbruk, industri, vannrenseanlegg (slam) og husholdninger
behandles ofte anaerobt i store råtnetanker der mikroorganismene bryter ned det organiske
materialet. Sluttproduktet metan kan samles opp i toppen av råtnetanken. Avløpsvann kan
også behandles anaerobt, med de samme fordelene som ved anaerob behandling av avfall. Det
er flere ulike systemtyper for dette, men aerob behandling er foreløpig det mest vanlige.
[Parawira, 2004]
Anaerob behandling av våtorganisk avfall gjøres enten ved satsvis behandling i såkalte
”batch”-systemer, eller i kontinuerlige systemer. I mange tilfeller homogeniseres avfallet, og
vann tilsettes for det skal bli flytende. I slike ”våte” prosesser er det enklere å håndtere
avfallet, og blandingen inne i råtnetanken blir bedre. I tørre prosesser, der tørrstoffinnholdet er
høyere, er det vanskeligere å pumpe og blande avfallet, men prosessen blir mer robust mot
toksiske sjokk fordi giftige forbindelser diffunderer sakte gjennom avfallet. Prosessen kan
også bestå av ett, to eller eventuelt flere trinn. Ulike prosessutforminger kan altså
kategoriseres som kontinuerlige eller batch-systemer, våte eller tørre, ett-trinns eller fler-
trinns. [California Integrated Waste Management Board, 2008]
Batch-systemer
Ved satsvis behandling i såkalte ”batch”-systemer fylles råtnetanken én gang med avfall. Etter
tilstrekkelig nedbrytning av avfallet tømmes reaktoren, før den fylles på nytt. Hvor lang tid
det tar før avfallet er ferdig utråtnet varierer fra anlegg til anlegg, men det tar typisk 20 dager
under mesofile forhold. [Østgaard, 2004] Systemer for anaerob batch-behandling er enkle å

drive, og kan gjøres kostnadseffektivt med billig utstyr. Ulemper er at reaktorene må være
store, og at biogassutbyttet ofte er lavere enn i andre typer systemer. [Parawira, 2004]
Et alternativ er sekvensert batch-oppsett der flere råtnetanker fylles i sekvens, mens
prosessvann overføres mellom dem. Et eksempel er SEBAC-systemet, Sequential Batch
Anaerobic Composting, utviklet ved universitetet i Florida tidlig på 1990-tallet. Prosessvann
fra en moden reaktor resirkuleres til en reaktor med nytt organisk avfall. Når metandannelsen
er kommet i gang stoppes overføringen fra den modne reaktoren mens den metandannende
reaktoren går over til intern resirkulasjon. Etter hvert vil utråtningen ferdigstilles, slik at
mindre metan dannes. Reaktoren er nå ”moden”. Poenget med resirkulasjon fra den modne
reaktoren til en reaktor med nytt, organisk avfall er at høy mikrobiell aktivitet overføres fra
den modne reaktoren til den nye, samtidig som VFA fra den nye reaktoren overføres til den
modne reaktoren. Minst to reaktorer kreves i dette systemet, der reaktorene fylles med avfall
på ulikt tidspunkt slik at én reaktor er moden mens den andre er fylt med nytt avfall. Figur
V.1 viser hvordan prosessen er utformet. [California Integrated Waste Management Board,
2008]
Figur V.1: Flytskjema over SEBAC-prosessen for anaerob utråtning av organisk avfall.
[California Integrated Waste Management Board, 2008]

Kontinuerlige systemer, CSTR
CSTR står for ”continuously stirred tank reactor”, og er systemer der avfallet tilsettes
kontinuerlig, eller ved korte mellomrom, for eksempel én gang om dagen. Ferdig utråtnet
avfall vil også tas ut av reaktoren kontinuerlig. CSTR-reaktorer røres kontinuerlig slik at nytt
avfall blandes med avfall der degraderingsprosessen er kommet i gang. Kontinuerlige
systemer er vanligst for behandling av avfall med høyt vanninnhold, for eksempel
husdyrgjødsel, eller av våtorganisk avfall etter tilsats av vann. CSTR-systemer for avfall med
høyere tørrstoffinnhold (”tørre” systemer) finnes også [Parawira, 2004], [California Integrated
Waste Management Board, 2008].
Tostegs-systemer
Fordelene med tostegs-systemer er at hydrolysen/syredannelsen og
eddiksyredannelsen/metandannelsen separeres. Dermed reduseres problemet med opphoping
av VFA og synkende pH. Prosessbetingelsene kan optimaliseres separat for de to trinnene.
Dermed blir prosessen mer effektiv, samtidig som metanutbyttet øker fordi de metanogene
organismene har høyere aktivitet. Ulempene ved slike anlegg er at de er dyrere og
vanskeligere å operere. Derfor er ettstegs-systemer mest vanlig. [Parawira, 2004]
Forskjellen mellom tostegs-systemer og sekvenserte batch-systemer er at det i tostegs-
systemer er ulike reaktorer optimalisert for ulike prosesser, hhv. hydrolyse og metandannelse,
mens i sekvenserte batch-systemer skjer alle stegene i metandannelsen i begge/alle
reaktorene, bare på ulike tidspunkt. Altså er det her snakk om separasjon i tid (sekvenserte
batch-systemer) mot separasjon i rom (tostegs-systemer).
Cambi-systemet
Cambi-systemet er et norskutviklet system for anaerob behandling av ulike typer organisk
avfall. Anlegg der denne prosessen er tatt i bruk er etablert både på Hamar, Lillehammer,
Verdal og Sarpsborg. Prosessen baseres på et forbehandlingstrinn der avfallet varmes opp til

165 ºC i 20 minutter. Denne prosessen kalles termisk hydrolyse (THP). Oppvarmingen fører
til at komplekst organisk materiale brytes ned til enklere forbindelser. Dermed unngås den
trege, biologiske hydrolysen som vanligvis er det første trinnet i anaerobe prosesser. Enklere
forbindelser benyttes direkte av de syredannende bakteriene ved den etterfølgende, biologiske
behandlingen. [Cambi, 2009]

Vedlegg 2: Oppgradering av biogass til biometan.
Fjerning av CO2
Det finnes hovedsakelig fire kommersielle metoder for å fjerne CO2 fra biogass. Dette
omfatter absorbsjon, adsorbsjon, membraner og kryogenisk destillasjon.
Absorbsjon
Ved absorbsjon benyttes et løsningsmiddel som har høy affinitet for stoffet som skal skilles
ut, i dette tilfellet CO2. Løsningsmiddelet danner svake bindinger til CO2 molekylene og
skilles fra gasstrømmen. Deretter gjennomgår løsningsmidlet en prosess hvor affiniteten
senkes og CO2 frigjøres. Dette gjøres enten ved å senke trykket(trykksving) eller øke
temperaturen(temperatursving). Er gassblandingen ved atmosfæretrykk er det bare mulig å
bruke temperatursving.
Et anlegg består av to tårn, absorber og desorber. Den urensede gassen går inni bunnen av
absorberen samtidig som løsningsmiddelet sprayes inn i toppen. Gassen stiger opp og møter
løsningsmiddelet som absorberer de uønskede molekylene. Den rensede gassen fortsetter ut
av toppen på absorberen, mens løsningsmiddelet rikt på de uønskede molekylene går ut i
bunnen. Løsningsmiddelet går inn i desorberen hvor man varmer det opp og/eller senker
trykket slik at molekylene som ble absorbert frigjøres til gassform. Gassene fortsetter ut av
toppen av desorberen mens løsningsmiddelet fortsetter ut bunnen klar for bruk i absorberen
igjen. [Novakovic m.fl., 2000]
Fysiske løsningsmidler.
Vann er et godt alternativ som løsningsmiddel ettersom det har relativt lav løselighet for
metan og høy løselighet for CO2 og H2S, og i tillegg fjernes partiklene. Trykket på
gasstrømmen må økes for å få tilstrekkelig løselighet og metoden blir ofte kalt
trykkvannsabsorbsjon. I Sverige er det veldig vanlig å bruke vann som løsningsmiddel ved
oppgradering av biogass [Persson, 2007]. Ved bruk av vann som løsningsmiddel kreves
relativt store mengder vann som øker pumpearbeid, og det rensede metanet vil være mettet
med vanndamp som igjen må fjernes. I tillegg vil noe metan løses i vannet som renses ut.

Polyetylen glykol er i likhet med vann et fysisk løsningsmiddel, men har større løselighet for
CO2 og H2S. Høyere løselighet betyr at man trenger mindre mengde løsemiddel som fører til
lavere pumpearbeid. Selexol er et merkenavn som er mye brukt i rensing av biogass og fjerner
også vann fra gasstrømmen og gjør videre tørking overflødig. [Biogasmax, 2007]
Kjemiske løsningsmidler.
Det finnes også en rekke kjemiske løsningsmidler som er i bruk ved oppgradering av biogass
og rensing av naturgass. Det vanligste løsningsmiddelet for CO2 ved atmosfære trykk er i dag
mono etanol amin (MEA), og blir brukt i stor skala for rensing av naturgass. MEA har høyest
affinitet ved 30- 40 °C og man opererer derfor med disse temperaturene i absorberen hvor
man ønsker at stoffet skal ta opp CO2. I absorberen opererer man med en temperatur på 120-
140°C hvor MEA har liten affinitet [Novakovic m.fl., 2000]. De kjemiske løsningsmidlene er
svært selektive, noe som gir lite tap av metan til CO2 strømmen og et metaninnhold på opptil
99mol % i gassen.
Adsorbsjon.
Ved adsorbsjon utnytter man at gasser og væsker(adsorbent) søker flater (adsorbat) under
økende trykk og/eller temperatur og danner svake bindinger til adsorbatet. Absorbatene har
høy porøsitet og ved å endre størrelsen på porene kan man gjøre adsorbatene selektiv, og man
kan derfor bestemme hvilke gasser man ønsker å skille fra fødestrømmen. Aktivert karbon og
zeolitter brukes til fjerning av CO2. Absorbatet regeneres gjennom en prosess kalt ”pressure
swing adsorption” (PSA). Absorbatet oppbevares i et tårn hvor fødegassen innføres i bunnen
under økende trykk. Gjennom tårnet vil absorbatet ta opp de uønskede gassene slik at en
tilnærmet ren gasstrøm kommer ut på toppen. Når adsorbatet er fullt vil man senke trykket
igjen slik at gassene frigjøres fra adsorbatet og er igjen klart for bruk. For å sikre en
kontinuerlig produksjon og mindre kompresjonsarbeid, bruker man gjerne flere tårn i parallell
som er i ulike stadier av prosessen. Når et tårn er ferdig adsorbert vil gasstrømmen føres inn i
et nytt tårn som er klart for å adsorbere. Fødegassen må først renses for H2S og vann siden
disse også adsorberes, men krever andre metoder for regenerering av adsorbatet. PSA
benyttes ved biometanproduksjonen i Fredrikstad. [Biogasmax, 2007]

Membraner.
Membraner utnytter at molekyl har forskjellig struktur og størrelse, i membranen lager man
porer eller hull slik at bestemte molekyler slipper gjennom mens andre ikke. Molekylene
drives gjennom membranen ved forskjell i kjemisk eller elektrisk potensial og/eller
trykkforskjell. For gasseparasjon brukes to ulike typer membraner, membraner med gassfase
på begge sider av membranen (tørre membraner) og membraner med absorbsjon i væske på
ene siden. Ved bruk av tørre membraner føres fødegassen inn på membranen ved høyt trykk,
på den andre siden har man lavt trykk. Ved absorbsjon i væske føres fødegassen inn på
membranen ved lavt trykk, gjerne ved atmosfære trykk. Membranen skiller gasstrømmen fra
et absorberende løsningsmiddel. Molekylene fra gasstrømmen som strømmer i en retning
gjennom membranen møtes av en motstrøm av løsningsmiddel som absorberer molekylene og
føres bort fra membranen til regenerering. Løsningsmiddelet for CO2 er aminer og en
vannløsning av Nash for H2S. Metoden er lite energikrevende ettersom den operer ved
tilnærmet atmosfæretrykk og gir i tillegg god kvalitet på den rensede gassen. [Redubar, 2008]
Kryogenisk separasjon.
Ved kryogenisk separasjon utnytter man at stoffene har ulike kokepunkt. Gasstrømmen kjøles
ned slik at CO2 kondenseres ut som væske, væsken fanges opp og skilles fra gasstrømmen.
Kjølingen foregår ved at man først øker trykket på gasstrømmen med en kompressor, deretter
kjøler man den ned med varmevekslere og senker trykket inn et separasjonstårn. Metoden er
svært energikrevende og det er bred faglig enighet om at metoden ikke er egnet til fjerning av
CO2 [Novakovic m.fl., 2000], og beskrives derfor ikke nærmere.
Fjerning av H2S
H2S er sterkt korroderende for de fleste metaller. Faktorer som temperatur, konsentrasjon,
trykk og tilstedeværelse av vann øker reaktiviteten. I tillegg danner H2S svoveldioksid når det
forbrennes, noe som blant annet fører til sur nedbør. Det er derfor ønskelig å fjerne H2S for å
unngå skader på miljø, kjøretøy og prosessutstyr [Persson, 2007].

Fysiske absorbsjon
Både vann og Selexol brukes som løsningsmiddel for H2S og gir tilfredsstillende resultater.
For at denne løsningen skal være økonomisk konkurransedyktig med de andre metodene for
H2S fjerning må den brukes i sammenheng med CO2 fjerningen.
Kjemisk absorbsjon
En vannløsnings av NaOH vil gi både en fysisk absorbsjon i vannet, og en kjemisk absorbsjon
med NaOH, som gir gode resultater. Problemet med metoden er at den kjemiske reaksjonen
ikke er regenerativ og avløpsvannet må gjennomgå ytterligere behandling.
Jernklorid
Har man veldig høye konsentrasjoner av hydrogensulfid er bruk av jernklorid en god metode
for å fjerne mesteparten av det. Jernkloridet reagerer med hydrogensulfidet og danner
jernsulfid i form av partikler. Problemet er at det er vanskelig å stabilisere prosessen, og det
kan ikke garanteres god nok rensing av gassen. Det er derfor nødvendig å benytte seg av
andre metoder for å sikre et tilfredsstillende resultat. Tilførsel av jernklorid kan benyttes
tidlig i prosessen, og på denne måten begrense skadene på utstyret senere i prosessen.
Jernoksid.
Når hydrogensulfid kommer i kontakt med jernoksid vil det omdannes til jernsulfid.
Reaksjonen er endotermisk så man må tilføre litt varme. Reaksjonen er optimal mellom 25 –
50 °C og trenger litt vann slik at gassen må ikke være for tørr, men kondensasjon bør unngås
for at jernoksid ikke skal klumpe seg sammen. Regenereringen foregår ved at man tilfører luft
til jernsulfidet, som gir rent svovel og jernoksid. Man ønsker størst mulig overflate på
jernoksidet, og det finnes en rekke alternativer på markedet som pellets og høvelflis dekket
med jernoksid. [Biogasmax, 2007]
Aktivert karbon.
Aktivert karbon behandlet med kaliumjodid vil fungere som en katalysator mellom luft og
hydrogensulfidet slik at det omdannes til svovel og vann. Svovel adsorberes i det aktiverte
karbonet, og prosessen er optimal ved 7-8bar og ved 50-70 °C. Denne metoden benyttes i
hovedsak sammen med PSA metoden beskrevet ovenfor [Biogasmax, 2007].

Bakterier.
Tilsetter man små mengder oksygen eller luft i råtnetanken vil bakterier bryte ned H2S til rent
svovel og svovelsyre. Med en fødegass hvor man har 2vol % H2S vil 90-95 % fjernes,
metoden er effektiv for å fjerne store mengder H2S. [Redubar, 2008].
Tørking.
Nedkjøling.
Kjøler man ned gasstrømmen tilstrekkelig, vil vannet gå over i væskefase og skilles ut.
Væsken og gassen skilles og man har en strøm av gass for videre behandling eller transport.
Prosessen foregår ved at man komprimerer gasstrømmen, deretter kjøler den ned ved hjelp av
en varmeveksler og tilslutt senker trykket. I følge den svenske gasstandarden er det
tilstrekkelig å kjøle ned gasstrømmen til omlag -9˚C.(kilde?)
Absorbsjon.
For fjerning av vann ved absorbsjon brukes blant annet selexol, salt og glykoler. Selexol
absorberer vann, men bør brukes i sammenheng med fjerning av CO2 og H2S for å kunne
konkurrere med de andre metodene. Saltkorn brukes som løsningsmiddel. Saltet absorberer
vannet og danner en saltlake som renner ut i bunnen av absorberen. I mange tilfeller er det
billigere å etterfylle nytt salt enn å regenerere det. (kilde?)
Adsorbsjon.
Det finnes mange adsorbater for vann, silica gel, zeolitter, magnesiumoksid og
aluminiumoksid. Adsorbatene regenereres ved tilføring av varme og ved å endre trykk. Dette
er en velkjent teknologi, som benyttes i mange ulike applikasjoner hvor det er kritisk at man
holder et kontrollert fuktighetsnivå.

Vedlegg 3: Referat fra møte med Sør-Trøndelag Fylkeskommune
Fra oss: Mette og Jaran
Fra STFK: Torstein Finstad, Asbjørn Rønning og Kristin Bodsberg
Følgende ble drøftet under møtet:
Renholdsverket hadde flere strategier:
• Eget biogassanlegg på Heggstadmoen
• Samarbeid om er felles biogassanlegg med Spies/Nortura på Sveberg (Malvik).
Slakteavfall og husholdningsavfall.
• Samarbeid med Ecopro på Verdal
• Fortsatt forbrenning på Heimdal Varme Sentral
Vedtak om hybridbusser i Trondheim innen 2010 (mer trolig 2011). Det er da snakk om
diesel/elektrisitet. Biogass skal også innføres på sikt.
Team Trafikk - har fire gassbusser (Naturgass) i dag. Disse har mye høyere driftskostnader
enn vanlige dieselbusser – ca 100000kr mer i året på service, ikke hele driftsdøgn på en tank,
100 % økning i drivstoffbruk (tap av gass i lagring og fylling). Dette tallet oppgis av
gassleverandørene til å være 30 %, mens Torstein Finstad mente selv dette måtte ligge rundt
50 % - altså høyst usikre tall…
Naturgass og bussprosjektet begynte i 1989. Samarbeid mellom SINTEF og Marintek.
Bybusser og distriktsbusser i Trondheim og omegn bruker ca 5mill liter diesel pr. år. Forbruk
på bybusser ca 4l/mil – også et viktig miljø- og økonomisk mål å få ned forbruket ved mer
effektiv kjøring (kollektivfelt etc.). Langdistanserbusser bruker ca 3,3 l/mil.
Viktig konkurrent til gassbusser blir hybridbusser med diesel/elektrisitet – vil spare ca 30 %
drivstoff. For eksempel Volvo mener å ha dette klart innen 2011/2012.
Det blir snart tre naturgassferger mellom Flakk og Rørvik (Fjord1). Gassen leveres av
Gassnor. Kombinere med biogass i framtiden?

I dag er det er topris system på gass. En pris for gass som skal brukes til
elektrisitetsproduksjon / oppvarming og en annen mye høyere (2-3x) pris til transport. Prisen
for gass (både naturgass og biogass) følger vanlige drivstoffpriser, når den skal brukes til
transport.
Om avgiftssystemet hadde vært styrt etter for eksempel co2 utslipp, hadde gass kommet mye
bedre ut.
Det holder ikke engang med vedtak for å få i gang en satsing på biogass. Det må både politisk
vilje og beslutning til. Det trengs et regelverk for å få satt det i gang samt, samt at ikke alle
ledd kan regne med å gå i overskudd rent økonomisk.
Prosjekt må tas fra høyere hold for at de skal gjennomføres –
Staten/Fylkeskommunen/kommunen
Mulige kilder:
• Prof. Jon Steinar Gudmundson på Geo. Petroleuum og gass
• Per Magne Einan på Marintek – naturgass
• Henrik Lingård – fylkesmannen – rapport
Interessant å sjekke opp: Lyse energi i Rogaland, Gassnord på Karmøy
Møte hos fylkeskommunen:
Fikk klarlagt litt av tankene til fylkeskommunen. Det hadde vært ting på gang, som nå så ut til
å være skrinlagte. Fritt ord under møte, samtale, ingen konkrete spørsmål ble stilt. To av tre
informanter hadde mye på hjertet. Dette førte til at vi fikk mye informasjon uten å spørre ut.
Forundret over at de selv ikke hadde oversikt over utfallet av biogass-samlingen i desember.

Vedlegg 4: Referat fra møte med Trondheim Kommune
Fra kommunen: Knut Bakkejord.
Fra gruppen: Ingrid, Gunnstein og Erland.
-Kommunen har gjort ulike satsinger; Egne kollektivtrafikkfelt, fokus på at egen bilpark skal
være miljøvennlig…
-Mengder avfall:
-70 000 tonn avfall
-50 000 tonn av dette hentes på oppdrag fra kommunen
-10 000 tonn
-6-7000 tonn hageavfall
-1-2000 tonn til deponi (restavfall som ikke kan brennes, eks. keramikk, betong, fliser
osv. fra private husholdninger)
-35 000 av de 70 000 tonnene brennes til fjernvarme.
-Biogass; kanskje, kanskje ikke.
Kommunen har problemer med å velge hva som bør satses på (IH: virker ikke som om det er
noen særlig tanker om å prøve ut litt forskjellig, og så kunne videreutvikle fra der igjen, sånn
som det kanskje er mer vanlig å tenke i Sverige og lignende) For å kunne satse på biogass må
det være minst tre ganger så mye våtorganisk avfall enn de 10 000 tonnene som kan komme
fra husholdningene i kommunen i dag. Dessuten gir fjernvarmeanlegget i dag god
miljøgevinst (et viktig mål for kommunen er å redusere antall oljefyrkjeler hjemme hos folk).
Den eneste gevinsten vi kunne fått fra å lage biogass av matavfallet i stedet måtte være
dersom biogassen går til drivstoff (og dermed erstatter fossilt drivstoff), men sikkert ikke så
stor gevinst i forhold til fjernvarmeproduksjon. Ingen gevinst dersom det går til elektrisitet.
Det er viktig å tenke på hva man erstatter når man bruker biogass i stedet, og når det gjelder å
produsere elektrisitet regner man med en nordisk mix på 50 % vannkraft der resten er

atomkraft og fossilt ++, mot fossilt drivstoff til transport. Dessuten er det nok bare aktuelt
med biogassproduksjon til kollektivtrafikken. Bussene i Trondheim slipper ut 60 tonn CO2
per år, ved bruk av biogass som drivstoff kan dette reduseres med 80 %. Men å legge om
busstrafikken til å gå på biogass vil koste mye. På sikt vil nok bussene gå på noe annet enn
diesel, og biogass kan være en del av det, men ikke som det eneste. Knut Bakkejorde er som
de fleste skeptisk til biodiesel, også til høyere generasjons biodiesel (uansett lover og
generasjon vil det nok okkupere en del matjord).
Problemer for Trondheim er at Ladehammeren og Høvringen ligger så spredt, dessuten av vi
har så lite matavfall.
Ved brenning (energigjenvinning) av avfall regnes et energiutbytte på 85 %, ved
materialgjenvinning beregnes et utbytte på 100 %. Biogassproduksjon går faktisk under
materialgjenvinnning, ikke energigjenvinning. (Det var her snakk om diagram i skrivet om
kommunenes planer for avfallshåndtering og reduksjon av avfallsmengde.)
-Andre aktuelle kilder til biogassproduksjon?
Man må ha matavfall + industriavfall for at biogassprodukasjon skal lønne seg. For at
kommunens matavfall skal gå til biogassproduksjon er det mest aktuelt at kommunen sender
matavfallet til et anlegg for biogassproduksjon fra industrielt avfall, altså er det ikke så aktuelt
at kommunen har et eget anlegg for biogassprodukasjon fra matavfallet. Det finnes flere og
flere slike biogassanlegg i forbindelse med industrien, for eksempel bryggerier (IH: Eslöv-
fabrikken (potetgull) i Sverige er et lite, lokalt eksempel der kommunens våtorganiske avfall
kjøres til fabrikkens anlegg)
Slakteriavfall
Ved innblanding av slakteriavfall blir regnskapet for biogassproduksjon annerledes, mer
aktuelt. Slakteriavfall brennes ikke, sendes til Hamar og Mosvik (produksjon av div. fra
animalske biprodukter, kosmetikk o.a.)

Kumøkk
Ikke tenkt spesielt på dette. Kommunen har visstnok ikke for mye møkk. Over fjorden: ”for
moro skyld… neida, interessant, men det er egentlig bare en ildsjel som står bak”. Mer aktuelt
på Jæren enn her.
Fiskeriavfall
Det har vært forsøk, men det blir fort et luktproblem. I dag brukes fiskeriavfall til bl.a. fór og
kosmetikk. Midtnorsk pelsdyrfór på Nyhavna tar imot en del avfall, ellers er det noen greier i
Bjugn.
- Transport av biomasse for biogassproduksjon
Eventuelle problemer med at råstoff må transporteres langt er ifølge Knut Bakkejordet ikke så
viktig. Det skal mye transport til før det er en viktig faktor. Da er ”miljøuvennlige” prosesser
for forbehandling et større problem. Derfor kan det gi en større gevinst å sende avfall til
Verdalen for biogassproduksjon til drivstoff enn å lage varme/el. Transportetappen har ikke så
mye å si. Å lage elektrisitet av biogass har dårlig virkningsgrad.
- Kommunens forhold til Ecopro: Trondheim kommune er ikke med på dette prosjektet.
Knut Bakkejord mener dette er fordi biogassproduksjonen til Ecopro i så stor grad baserer seg
på slam fra kloakkrenseanlegg. Kommunen har to anlegg, både på Høvringen og
Ladehammeren, der slam brukes til å lage biogass.
- Hva brukes denne biogassen til?
- Ladehammeren: overskuddsgass går til fjernvarme. Dette utgjør 2-3 GW/år,
noe som er nok til oppvarming av 50-100 husholdninger.
- Høvringen: Ligger så langt unna at det er uaktuelt å føre det til f
fjernvarmeanlegget. Overskuddgass går til noe med brannøvelser (Nutech eller
noe slikt)

- TEV vs. Ecopro:
TEV har ingen motforestillinger mot at kommunen tar ut matavfall for biogassproduksjon.
- Kommunens forhold til TEV:
Kommunen betaler TEV 690 kr per tonn avfall for brenning. I følge lov må alle offentlige
etater konkurranseutsette oppdrag, dvs. anbudsutsette. Det er altså ingen ”fast avtale” mellom
TEV og kommunen. Det skal sendes ut nytt anbud i 2009, men TEV har ingen konkurrenter.
- Hva er konsekvensene for fjernvarmeanlegget dersom matavfallet sorteres ut?
I følge Knut Bakkejord er et ingen konsekvenser. Det er mer enn nok søppel. Matavfallet er
dessuten en liten andel av det søppelet som pr. i dag brennes. (IH: Er 10 000 tonn lite når
35 000 tonn totalt brennes?) Det at det tilsettes papir til forbrenningen for å øke brennverdien
er visstnok bare rykter. Det er også uproblematisk hvis folk blir flinkere til å sortere ut papir,
matavfall har ganske god brennverdi, det har blitt ganske tørt allerede når det brennes (IH:
fordi det tørkes (ved bruk av energi), eller fordi det ligger så lenge?). Dessuten har plast
veldig god brennverdi (IH: men plast sorteres jo også ut). I Ålesund er det faktisk for høy
brennverdi på søppelet. Der må de sprøyte på med vann for å få brennverdien mindre.
Forbrenningsovnene til fjernvarmeanlegget er konstruert for blandet husholdningsavfall.
- Infrastruktur
I dag er det en tappestasjon for gass til busser. Den er ved Sorgenfri
- Subsidier?
Søppelhåndteringssystemet til kommunen er basert på selvkostprinsippet, skal altså gå i null
ved innkreving av gebyr. Kanskje mulig å subsidiere ved industrielt samarbeid, men
kommunen har jo gått veldig i underskudd, så sikkert ikke.

- Omlegging av søppelsorteringssystemet i Trondheim
Søppelsorteringssystemet kan legges om raskt og enkelt, fordi kommunen er forberedt. Optisk
sortering med et tobeholdersystem er veldig aktuelt, der papir går i én dunk, mens restavfall
og plast går i en annen dunk. Eventuell sortering av matavfall kan innføres lett ved at
matavfallet går i samme dunk som plast og restavfall. (IH: det hørtes i grunn ut som om
kommunen var veldig forberedt på å sortere ut matavfallet, til tross for manglende planer om
biogassproduksjon?)
- Deponigass
Deponigass fra Heggstadmoen har gått til fjernvarmeanlegget. Men det er en del problemer
med dette, høyt vanninnhold i gassen, lekkasje. Må gjøre noe med. Alternativer er å legge et
jordlag oppå fyllinga for å hindre utslipp til atmosfæren, men altså ikke å samle det opp (vil
oksideres av seg selv til slutt), eller å bore nye, antakelig vertikale brønner for oppsamling
(dagens brønner er horisontale). Eldre deler av Heggstadmoen er antakelig på hell, ikke så
mye gass igjen.

Vedlegg 5: Kronikk
Penga eller livet!
Matavfall kan bli en lokal ressurs for produksjon av biogass. Bybusser drevet av biogass
er CO2-nøyrale og har lavere utslipp av partikler og nitrøse gasser, noe som gir bedre
luftkvalitet i byen. I Trondheim kan dette bli en realitet om bare det offentlige er villig
til å investere i miljøet.
Beregninger utført av Norsk institutt for luftforskning viser at over 8000 av Trondheims
befolkning utsettes for svevestøvnivåer over nasjonalt nivå for 2010. Omlag 700 personer
utsettes for NOx-konsentrasjoner over nasjonalt mål. Høye nivåer av svevestøv og NOx er
direkte koplet til astma, allergi, lunge- hjerte- og karsykdommer samt utvikling av lungekreft.
Barn er mest utsatt, spesielt når det gjelder utvikling av astma og allergier. Trondheim
kommune burde derfor prioritere å bedre luftkvaliteten i byen, og innføring av biogass som
drivstoff til kollektivtrafikken kan være et viktig virkemiddel.
Kommunen dreier på det
Kommunen vurderer i disse dager to alternativer for behandling av kommunens matavfall; å
fortsette å forbrenne det i fjernvarmeanlegget på Heimdal, eller å starte med kildesortering av
matavfallet for å lage biogass av det. Faren er at kommunen tar beslutninger på feil
grunnlag. Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune og andre aktører har
engasjert en rekke konsulenter som har vurdert potensialet for biogassproduksjon og
miljøeffekten av dette i regionen. Konklusjonen er at dersom en skal sortere ut matavfallet i
Trondheim, er det miljømessig beste alternativet produksjon av biogass som drivstoff. I en
miljøvurdering av forskjellige alternativer for behandling av matavfall i kommunen, blir
forbrenning og biogassproduksjon til drivstoff likestilt som alternativer. Å fortsette
forbrenningen på Heimdal Varmesentral (HVS) er da nærliggende. En kan forøvrig stille
spørsmålstegn ved realismen i forutsetningene som ligger til grunn for denne analysen.

Dersom ikke forbrenningsanlegget har nok avfall til å fylle kapasiteten, vil det i stor grad
suppleres med fossile energikilder for produksjon av fjernvarme. Dersom dette er tilfellet vil
eventuell utsortering av matavfall i kommunen føre til at forbrenningsanlegget på Heimdal må
erstatte tapt avfallsmengde med fossile energikilder. Den overnevnte miljøvurderingen var
basert på denne antakelsen. Dette talte ikke positivt for utsortering av matavfall med
påfølgende biogassproduksjon. Men sannsynligvis finnes det nok avfall som kan erstatte
utsortert matavfall ved forbenningsanlegget.
Nok avfall
I følge Trondheim Energiverk var det i 2008 overskuddskapasitet på forbrenningsanlegget på
Heimdal. Trondheim Energiverk regner imidlertid med at trykket på anlegget vil øke i 2009
på grunn av et nytt forbud mot deponering av organisk nedbrytbart avfall, som begynner i juli
i år. Samtidig er det generelt underkapasitet på avfallshåndteringen i Norge. Mye avfall kjøres
i dag til deponering i Sverige. I tillegg brennes store mengder avfall uten at energien fra dette
utnyttes. I følge Statistisk Sentralbyrå ble det i 2007 forbrent 210 000 tonn avfall uten
energiutnyttelse i Norge. Dette burde tilsi at TEV har mulighet til å skaffe tilveies nok avfall
til at det utsorterte matavfallet erstattes av avfall istedenfor av fossile energikilder. Dersom
dette er riktig, vil biogassproduksjon fra matavfallet ha en større miljøgevinst enn det som har
kommet fram tidligere.
Men det koster
Etablering av produksjonsanlegg for biogassen, og ikke minst infrastruktur for distribusjon til
forbrukerne, vil koste. Hvem skal betale? Biogass til bruk i kollektivtrafikken er mest aktuelt,
da en vil klare seg med få og store fyllestasjoner. Team-Trafikk har i dag fire busser som
drives på naturgass. Dessverre er gassbusser per i dag dyrere i drift. Politiske tiltak som for
eksempel avgiftsreduksjon på kjøp av miljøvennlige gassbusser vil virke i riktig retning. Det
vil være naturlig å tenke seg en ordning der man supplerer med naturgass for å sikre jevn
tilgang på drivstoff. Biogass og naturgass er fullt forenelige med hverandre.
Lønnsomheten ved biogassproduksjon vil være helt avhengig av de tilgjengelige
avfallmengdene. Mengden utsortert matavfall i Trondheim kommune er beregnet til å være ca

10.000 tonn per år. Renholdsverket i Trondheim har gjort utredninger på at et biogassanlegg
bør ha minst 30.000 tonn avfall per år for å være like økonomisk som dagens løsning med
forbrenning. Det er derfor nødvendig å supplere med andre avfallsressurser for å få anlegget
stort nok. Et biogassanlegg kan i utgangspunktet ta imot hvilke som helst type biologisk
nedbrytbart avfall. I Trondheim finnes både avløpsslam og slakteriavfall som er gunstig å
sambehandle matavfall med.
Status nå
I desember 2008 ble det avholdt et biogass-seminar i regi av Sør-Trøndelag fylkeskommune
der en skulle se på mulighetene for biogass i Trøndelag. Forskjellige aktører var invitert og
ulike alternativer ble presentert, blant annet for biogass til bruk som drivstoff. Mulighetene
ble senere lagt på is grunnet usikkerhet rundt det økonomiske og miljømessige. Saken er
likevel ikke død og dette har stadig vært tema for diskusjon i kommune og fylke i løpet av
våren. Renholdsverket utreder mulige løsninger for et biogassanlegg. Men er det
betalingsvilje?
Det er mulig
Oslo er i full gang med bygging av anlegg for produksjon av biogass som drivstoff på
bybusser. I 2009 vil bybussene i Oslo begynne å gå på biogass laget av matavfall og slam fra
byens befolkning. I Fredrikstad går allerede bybusser på biogass. Dette viser bare at slike
anlegg er realiserbare. Å etablere anlegg og infrastruktur for biogass til bruk som drivstoff er
derfor fullt mulig også i Trondheim. Det er kun snakk om vilje til å investere i helse og miljø.