Hvor fartøy flyte kan… der følger ballastvann - Norges ...

Gjennom hele denne perioden og fram til i dag er sjøene blitt invadert av fremmede arter av
fisk, bløtdyr, planter, plankton og andre organismer som har forvandlet sjøene til et eksotisk
kaos: minst 141 fremmede arter er nå etablert, alt via ballastvann, årlig ankommer minst en ny
kolonisator.
Den kanskje alvorligste av de senere invasjonene utgjøres av den euro-asiatiske
sebramuslingen, mer enn noe annet illustrerer den sårbarheten av et økosystem allerede
svekket via både lokal industrialiserings-effekt og tidligere invasjoner.
Sebramuslingen (Dreissena Polymorpha) stammer fra
Kaspihavet og fant veien til St. Clair-sjøen (mellom
Huron- og Erie-sjøene) - ca. 1986. Dette skalldyret er
lite, bare på størrelse med en stor bønne. En nær
slektning, quagga-muslingen, har siden sluttet seg til
invasjonen. Begge har spredd seg som en eksplosjon
gjennom de immunsvekkede store sjøene, og har
fortsatt videre i andre vassdrag, stort sett ved å henge
seg fast i diverse båtskrog og båtutstyr. I skrivende
stund er deler av Mississippi-vassdraget infisert.
Biologer frykter at sebramuslingen i nær framtid vil nå
et utbredelsesområde omfattende to tredjedeler av USA og store deler av søndre Canada 29 .
Uten motkrefter sprer sebramusling-hunnen 5 millioner egg i løpet av ett år. I det nye,
uforberedte miljøet, legger muslingen seg som et sammenhengende lag på enhver tilgjengelig
overflate. Millioner av dollar brukes hvert år for å fjerne muslingene fra alle mulige vannrør
rundt de store sjøene; alvorligst, kanskje, ved tiltettingen av kjølevannssystemene ved
atomkraftstasjoner i Michigan, Wisconsin osv. I mange vassdrag dreper sebramuslingen
stedegne muslinger ved å legge seg over dem og dermed sperre for matinntak og pusting. 140
amerikanske muslingarter er i fare, bare i Mississippi-vassdraget.
Den alvorligste trusselen fra sebramuslingene er deres angrep på, og utryddelse av alger;
dermed forsvinner også dyreplanktonet – som frarøves sin algemat. Dermed taes også
29 Great Lakes Research Review, Februar 1998, BioScience september 1993
24