Hvor fartøy flyte kan… der følger ballastvann - Norges ...

Svartehavets økosystem var havnet i en situasjon hvor det så å si ropte etter å få fred, - et
lydløst skrik som bare noen få marinøkologer kunne høre, - slike som mangler politisk makt.
De som har makt er slike som vil ha olje og de er økologisk døve. Så en dag rundt 1982 går et
tankskip inn i havet; det slipper ut ballastvann som er tatt om bord et sted på østkysten av
Amerika, og dermed slipper også en blindpassasjer ut. Det er en Amerikansk ribbemanet 30
(Mmemiopsis leidy). Den er ikke større enn en tommelfinger og er glassaktig, nesten usynlig.
Hvordan kan noe slikt true et helt hav?
Den ankom fra et sted hvor den var innføyd i et rikt organismemangfold, mens den her står
overfor et sterkt forenklet system, et livssjikt uten motkrefter, bare et kjempemessig matfat av
dyre-plankton. Resultatet er den kanskje voldsomste marine invasjon i kjent historie. I 1988, -
etter bare 6 år, hadde vekten av ribbemaneter i Svartehavet nådd om lag 1 milliard tonn eller ti
ganger verdens totale fiskefangster det året. – Hvert individ veier bare noen få gram. Matfisket
var stort sett en saga blott. Det amerikanske ballastvannet ble kroken på døra; Svartehavets
økosystem var brutt sammen.
Enten en ser på denne utviklingen ut fra menneskelige interesser eller naturens mangfold som
en verdi i seg selv så kan vårt nåværende Svartehav sørges over som en avlivet stor-
organisme. Et unikt økosystem er ødelagt - inkludert dets verdi som matressurs. I tillegg har
det konsekvenser for turistindustrien. En badegjest ved Asovhavet forteller at hun stadig måtte
stryke ribbemaneter av kroppen. Det som er igjen av Svartehavet er noen alger og
ribbemaneter, en økologisk katastrofe sluttført av det konkurranseindustrielle systemet.
Og det stopper ikke der: I midten av 90-årene begynte mengden av ribbemanet å synke i
Svartehavet: Den var i ferd med å uttømme sin matressurs. Den har nå forflyttet seg til
Marmarahavet, sør for Bosporus, og har vist seg i Egeerhavet. Det neste stadium synes å være
en infisering av alle Middelhavets kyster. Men ikke bare det: skipsfarten kan føre
ribbemaneten nordover opp gjennom de store europeiske elvene, slik at den når Østersjøen.
I mellomtiden har flere arter av Svartehavsmaneter sagt takk for sist ved å etablere seg i
Chesapeake Bay på USAs østkyst og i San Francisco Bay!
30 kalles også kam-manet som er en direkte oversettelse av det engelske navnet, «comb-jelly»
27