Fra Baltikum til Barcelona - Brandsberg Foto & Design

Til Oslo
Vi seilte videre til Oslo, og ankret omsider opp i Frognerkilen. Under
oppholdet fikk v bl.a. med oss Bygdøy folkemuseum med Gjøa, Fram og
en mengde modeller av nyere og eldre skip. Jeg var i Nasjonalgalleriet en
ettermiddag. Siden det var første gang, gjorde kunstskattene, som jeg fra
før bare kjente fra små og dårlige reproduksjoner, et sterkt inntrykk.
Ellers ble det mye å trave rundt i byens gater. Vi hadde så lite penger at
vi nesten syntes synd på oss selv, når vi så folk som satt og koste seg på
utestedene. En kamerat og jeg traff et par amerikanske marinegaster, som
vi fikk en hyggelig prat med. De tok oss med til en restaurant og
spanderte øl på oss. For oss fattiglus var dette helt storveies.
Fra Oslo til Kragerø
Mandag 13. ble vi purret kl. 05.30 og snart etter ble babords vakt sendt på
bakken for å "hive" opp ankeret. Styrbords vakt ble sendt til værs for å
kaste seilene loss. Kort etter ble det ropt: "Styrbords braser", og vi løp fra
gangspillet og fikk svingt rærne.
Når vi har svingt rærne mot styrbord og seiler med riggen vendt dit,
sier vi at vi seiler for styrbords halser, og for babords halser når riggen er
svingt mot babord. Når vi krysser oss frem på den måten, sier vi at vi
bauter oss frem. Etter brasingen måtte vi tilbake til bakken og gangspillet.
Da ankeret var kommet passe høyt opp, ble en av oss firt ned for å hukke
taljen i ankerringen. Ankerkranen ble gjort fast, og siden ble først gutten
og deretter ankeret heist opp og svingt inn på bakken. Med motorbåten
for baugen og en svak sidevind stod vi ut fjorden. Utpå formiddagen
stilnet vinden og vi ankret opp utenfor Nærsnes. For en oppsikt vi vakte.
På kort tid myldret det av båter rundt oss.
Været ble fint utover dagen, og vi fikk lov å bade. Jeg gikk med planer
om å stupe fra fokkeråa. Dette hadde en gutt gjort i 1933, da ”Sørlandet”
var på verdensutstillingen i Chicago. Slike sprell var naturligvis forbudt,
men under badingen denne dagen fikk jeg lurt meg opp i riggen. Jeg stod
ute på nokken og holdt meg i noe tauverk. Så bar det nedover. Jeg holdt
ikke armene forskriftsmessig over hodet, og fikk en ordentlig trykk i
skallen, da jeg tok vannet nærmest loddrett. Derfor havnet jeg forferdelig
dypt. Det gikk faktisk en stund før jeg kom til overflaten. Men opp kom
jeg da, om enn noe fortumlet.
I kveldingen ble der adgang for publikum om bord. Blant dem var der
en masse kjekke jenter. De fleste var visstnok feriefolk fra Oslo. Vi gutter
sukket og oiet oss og visste nesten ikke hvilket ben vi skulle stå på. Idyll
og romantikk ble det brått slutt med kl. 20.30, for da måtte publikum i
land. Vi ble liggende her i flere døgn. Været var fint – men det var
nærmest blikkstille hele tiden.
30
På vakt i uvær
Utlånt av Judith Jacobsen
Onsdag 15. passerte Statsråd
Lehmkuhl, skoleskipet fra
Bergen, oss på vei til Oslo.
Den 16. ble bakkgastene satt
til å skure halvdekket – akterdekket
– med sand og stein. Vi
lå på kne under arbeidet, som
varte hele dagen. Vi ble svært
såre på knærne, men dekket
ble fint.
Om ettermiddagen ble skuta
gjort seilklar. Fallrepet og båtene
ble heist opp, men vi kom
ikke av sted før neste formiddag.
Da hadde vinden frisknet
til og for god bør, bar det utover
Oslofjorden mot Kragerø.
Ganske snart ble vi innhentet
av en dansk båt – United States
– som laget noen svære bølger.
De fleste ventilene var åpne, så
vannet fosset inn over skipskistene
våre og utover banjeren.
Jeg stod og kikket ut av
ventilen på min plass og vinket
til danskene.
Dermed fikk jeg en kraftig
sprut i ansiktet, men bare litt i
kisten, og var jo egentlig ganske
heldig. Nesten alle mann
kom settende med pøser og
filler for å tørke opp. Men først måtte de øse opp mye vann.
Vinden var sterk og vi gikk for fulle seil hele ettern\midddagen og
møtte flere skip, blant andre gamle Bergensfjord, som min far reiste til
Amerika med i 1923.
Plutselig røk bramfallet på fortoppen. Det ble et forferdelig virvar. Vi
måtte forandre på seilføringen og få skåret inn nytt tauverk. Vinden var
vestlig, og vi måtte gå noen lange baut for å komme oss til byen. Vi nådde
ikke frem før lørdag formiddag kl. 12.00. Utpå dagen fikk vi landlov, men
det var ikke stort å finne på, for blakke karer. Kragerø var da som nå en
typisk småby med svært smale gater. Men byen hadde en ypperlig havn
med bra kaianlegg. Mange lot være å gå i land. De foretrakk å bli om bord
og skrive brev og lese. Søndag var det som vanlig kirkegang. Kragerø var
intet blivende sted.
31