Fra Baltikum til Barcelona - Brandsberg Foto & Design

Recommendations

Info

hodepute. I hengekøya virket teppet nesten som en sovepose når jeg rullet meg inn i det, til manges misunnelse. Imidlertid ble køya mi så full at der ikke ble plass til både teppet og de to ullteppene som var standardutstyr, så dem lånte jeg bort til en kamerat. Om morgenen ble køyene med teppene inni surret og stablet i svære kister som sto for og akter på banjeren, der vi spiste, sov, hadde undervisning, og som ellers var felles oppholdsrom for alle oss gutter. Ombord på ”Sørlandet” – rutiner og arbeidsoppgaver Når jeg leser dagboken min fra dengang, slår det meg at livet ombord i høy grad vekslet mellom slit og glede. Disiplinen ble strengt håndhevet, omtrent som i marinen, og nåde den som ikke adlød. Gikk noen over streken i sin livsutfoldelse og gjorde forbudte ting, slo "lynet" ned. På banjeren hersket sersjanten. Hans fløytesignal, strenge blikk og kommandorøst kunne skremme vett og vann av hvem som helst. Han var ikke høy, men kraftig og firskåren og for oss gutter så han meget imponerende ut. Når han ikke utstedte befalinger, var han grei å ha med å gjøre, omtrent som en elskelig bestefar, blid og hyggelig. 14 Noen av guttene på og foran båtdekket midtskips. Brandsberg, arkiv De første dagene var ellers ganske kaotiske. Vi vestfra var kommet til Kristiansand med postbåten en søndagskveld. Vi overnattet på sjømannshjemmet der, og mønstret ombord på ”Sørlandet” mandag morgen. Der fikk vi nr. som vi måtte merke alt tøyet vårt med. Kistene til sakene våre og seildukskøyene var også nummerert. Jeg fikk nr. 12 og hørte således til på fokkemasta, innerst ved rakken (masta) på babord side av fokkeråa. De med nr. 13-15 var på styrbord side. På stormasta hadde de nummer fra 100 og oppover og aktergastene fra 200. De som var i byssa, betjente stagseilene eller f.eks. hjalp tømmermannen, hadde andre nummer. Da alle visste hvor de hørte til, ble vi drillet på arbeidsoppgavene våre, for å unngå å gjøre feil under manøvreringen av skipet. Vi fikk også lære navnet på og bruken av alt verktøyet ombord. Kompasset skulle vi også mestre, for å vi kunne styre skipet. Alle fikk dessuten oppgaver i tillegg til plasseringen i riggen. Min var å holde den ene giggen (den minste av livbåtene våre) ren og klar til bruk. Andre var gjerne flere sammen om en oppgave. Ellers ble vi, etter behov, satt til 15
større arbeider, som f. eks. sandskuring av dekket, skraping og maling av skutesider eller dekkshus. I sjøen var vi inndelt i styrbords- og babordsvakt, som byttet på å seile skipet. ”Sørlandet” hadde den gang ikke hjelpemotor, og fikk det først lenge etter krigen. Men skipet hadde radio, noe mange andre skip den gang manglet. Teoretisk og praktisk opplæring I den teoretiske undervisningen var vi delt i tre klasser, en etter hver mast. Lektoren og skipslegen underviste oss i engelsk, norsk, rekning og helselære. Jeg husker dem som dyktige og interesserte pedagoger. Det samme opplegget ble fulgt i praktisk sjømannskap. Dette var båtsmannens jobb, og han lærte oss knuter, også litt kunstferdige varianter, til pynt, takling og spleising av tau og wire. Wire kom vi først igang med litt senere på sommeren, etter at vi hadde fått litt rutine med skipsarbeid og bruk av verktøy. Ellers laget vi mange "viler", små fendere av tauverk og korkefendere i forskjellige størrelser, som ble solgt til inntekt for skipet. Dette var sikkert ganske innbringende. Vilene og fenderne var utmerkede saker, kontrollert og funnet i orden av "Båsen". Roing var en viktig aktivitet, og hver av de tre gruppene hadde sitt eget roerlag, som ble plukket ut etter testing og trening. Jeg ble med i bakkgastenes lag, der jeg satt akterut på babord side og fungerte som stroke. Det gledet meg da jeg fikk ros av førstestyrmannen for roingen min. Fiskerne hjemme hadde lært meg å ro med vri på årene slik at de ble liggende vannrett i luften mellom åretakene. Dette mente de ga bedre fart i motvind. I alle fall så det pent ut, og det var vel mest det jeg fikk ros for. Til Fredrikshavn Etter hvert ble vi ganske flinke til å sette og berge seil, i skipsarbeid, puss, vask og skrubbing. Det var lite fred å få; var det ikke noe annet å gjøre, ble vi gjerne drillet i gymnastikk. Vi skulle delta i barnetoget 17. mai i Kristiansand, og det gikk forresten riktig fint. Jeg tror kaptein Brunsvik var godt fornøyd med oss. 23. mai satte vi seil for Fredrikshavn, og kl. 08.00 om morgenen var vi tvers av Oksøy fyr. Med frisk vind fra nord lenset vi sørover i fint sommervær. Utpå dagen måtte vi til værs og berge seil. Men det var ikke så enkelt, for de vordende sjømenn av begge vakter lå og ga hals overalt på skipet. De var faktisk så sjøsyke at det nesten var umulig å få folk opp i riggen. Selv var jeg ikke sjøsyk. Jeg likte meg når det gikk fort, og syntes ”Sørlandet” lå som en svane på vannet og seilte som en drøm. Allerede i 3 tiden fikk vi Skagen i sikte. Nå gikk det virkelig unna. Offiserene skjønte at noe måtte gjøres fort. De fikk samlet sammen høyst 3-4 karer. Under 16
Page 1 and 2: Reidar Brandsberg Fra Baltikum til
Page 3 and 4: av utenlandske intellektuelle som v
Page 5 and 6: Innledning For 70 år siden var det
Page 7: far, mor eller verge. Denne måtte
Page 11 and 12: Til Skottland I midten av juni skul
Page 13 and 14: Til Østersjøen Når jeg tenker ti
Page 15 and 16: Fra først av ledet svenskene og ø
Page 17 and 18: Til Horten På fredagen drog vi vid
Page 19 and 20: Oppsummering Når 70-80 gutter i al

Fra Baltikum til Barcelona - Brandsberg Foto & Design

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?