Innhold 6 7
Innledning For 70 år siden var det helt vanlig at gutter som vokste opp langs kysten, drømte om å gå <strong>til</strong> sjøs. Vi som vokste opp på Sogndalstrand omkring 1930, hadde forresten ikke så mange andre muligheter. Dermed ble det sjøen for meg også – en tid. Sommeren 1934 var jeg på skoleskipet ”Sørlandet”, hardt, men lærerikt og interessant. Og samme høst fikk jeg beskjed av skoleskipsstyret om å reise <strong>til</strong> Newcastle. Der fikk jeg hyre som jungmann på D/S Silja av Kragerø. Hun var en shelterdekker på 1950 t. dw. med brønn forut og akter, som rederiet hadde fått nybygd for seg i Danmark i 1919. Hun var kjent som et godt skip. Og hun tok seg pent ut på vannet. Ombord var hverdagen preget av lange vakter og hardt arbeid – både dag og natt. Men alt i alt trivdes jeg ganske godt, og følte at jeg vokste med oppgavene. Jeg har fått vite at rederens eldste sønn, Arne Sandås, som nå er over 90 år, også seilte med Silja – allerede i midten av 1920-årene. Da han fikk høre om meg, skrev han en hilsen <strong>til</strong> meg i en lokalhistorisk bok med omtale av bl.a. Sandaas' rederi. Det er rart å tenke på at han og jeg kan være de eneste gjenlevende av alle dem som var på Silja fra hun ble levert i 1919 <strong>til</strong> torpederingen i februar 1940. Hele mannskapet, 15 mann, deriblant fire av mine skipskamerater, omkom. Tanken på dette, og ønsket om at det livet vi levde ombord, ikke må glemmes, har fått meg <strong>til</strong> å gå i gang med en bok om mine opplevelser. Det arbeids- og hverdagsliv vi levde <strong>til</strong> havs og i havn, var for det meste høyst alminnelig, men rutinene ble <strong>til</strong> tider brutt av spesielle opplevelser. En heftig orkan, eller synet av spesielt vakre kvinner i fjerne land kan nevnes. Iblant ble vi også minnet om at vi levde i en dramatisk tid. Hjemme i Norge gikk debatten høyt både om Hitlers Tyskland, Stalins Sovjet, Mussolinis Italia og konfliktene i Spania. Vi opplevde flere av disse landene i virkeligheten, og det har siden hjulpet meg <strong>til</strong> å forstå f. eks. hvor trøstesløst livet var i Sovjetunionen eller hvordan Italia kunne gjennomleve krigen, og komme seg videre. La bella Italia er for meg ingen klisjé. Mennesker lever i, og preges av geografi, klima, tradisjon og kultur. Den norske handelsflåten før krigen la slik sett en ramme om mange norske liv, og den vil jeg her forsøke å beskrive. Egersund, oktober 2000 Reidar <strong>Brandsberg</strong> 8 9