Fra Baltikum til Barcelona - Brandsberg Foto & Design

Reidar Brandsberg
Fra Baltikum
til Barcelona
Til sjøs i 1930-åra

Utgiver: Brandsberg Foto&Design - 2000 ©
Tegninger: Knut Westad - 2000 ©
Trykkeri: Fuglseth, Egersund
ISBN 82-92251-00-6
Forord
Av
Harald Brandsberg
Hvorfor denne bok?
Dette er min fars tredje bok og, tror jeg, hans mest personlige. Dessuten
er det den som er viktigst for meg. Min barndom var full av historiene
dere nettopp har lest med unntak av de mer pikante, som jeg i dag setter
aller mest pris på.
Etter at han hadde passert 80 år, foreslo jeg at han også skulle skrive en
bok om sin tid til sjøs. Om han døde uten å skrive dem ned, ville
historiene bare overleve en tid som fragmenter og siden forsvinne. Det
jeg ønsket meg, var en sammenhengende og sannferdig historie om hans
liv som ung sjømann før krigen. Ut fra den suksess han hadde hatt med
sine tidligere bøker, regnet jeg også med at denne kunne være av allmenn
interesse, særlig blant hans jevnaldrende, som har opplevd deler av den
samme virkelighet.
Imidlertid håper jeg også at boka vil bli lest av yngre mennesker,
kanhende spesielt de som bryr seg om kystkultur og fartøyvern og/eller
drar på tokt med "Sørlandet" i sommerferien. De opplever ikke slagsmål
om maten, og har penger til iskald pils når de går i land. Men en gang var
dette en skole, og enn i dag opplever deltagerne at de må innordne seg
for å få skuta under seil. Teamwork er like viktig i dag som for 70 år siden.
Tonen mellom folk er mindre autoritær og hierarkiene mer flytende, men
vi er like avhengig av at alle bidrar til at jobben blir gjort.
Vi er ennå i den situasjon at det må bankes rust for å holde maskineriet
i gang. Kan hende er dagens rustbanking det at en må rydde opp i et
dataarkiv og blir litt sliten i skulderen av å føre musa på matta, kjedelig
men nødvendig.
Men for noen kan arbeidsoppgavene også være de samme som i gamle
dager. Noen av oss synes at tradisjonelt håndverk er viktig og vil gjerne
mestre dette. Men da må også de gamle miljøene, rammene for aktivitet
til lands og til vanns, bevares. En del av dette bevaringsarbeidet består i å
nedtegne hvordan det var å leve og arbeide om bord på en liten dampbåt
før krigen – i hverdag og fest.
Ved å skrive ned dette bevarer vi også en del av vår nasjonale identitet.
Vi er en liten nasjon, men med et stort virkefelt. Vårt språk tales ikke bare
3

av utenlandske intellektuelle som vil lese Ibsen i original, men også av
horer i Riga og Rotterdam. Etter utflaggingen av den norske handelsflåten,
er det nok dessverre blitt færre av disse språkmektige damene.
Imidlertid reiser nå stadig flere norske forretningsfolk til Baltikum. Og
når dagens jenter i Riga intervjues på TV, sier de at nordmenn er
hyggelige kunder.
Det kjennes godt at teksten nå er ferdig til trykking, men det er enda
bedre at Pappa i en alder av vel 84 år fortsatt er i live og i stand til å plukke
rips og epler i hagen. Boken er delvis oppstått i en dialog mellom oss der
han har skrevet og jeg har stilt spørsmål underveis. Dette anbefales alle
som vil bli bedre kjent med sine foreldre før det er for seint.
Litt om metode og avgrensing
Denne beretningen er ment som en enkeltstående historie. Derfor har vi
utelatt bakgrunnsstoff om rederiet Sandaas. De som er interessert i dette
henvises til artikkelen: "Båtane med trenavna skaffa vårs levebrødet"
Streiftog gjennom Rederiaktieselskapet Kragerøs femtiårige virke, av Carl
Fredrik Monsen. Den finnes i Historieglimt 1998 ; Årsskrift for Kragerø og
Skåtøy historielag. En annen bok: "I ldlinjen 1939-45". Kragerøfolk
forteller, ved Inger Sandberg, Bibliografisk forlag 1984, behandler
torpederingen av Silja. I disse bøkene er der også bilder av Silja som
tegneren Knut Westad har brukt som kilder for sine illustrasjoner her.
Pappa har heller ikke tatt med noe omfattende historisk bakgrunnsstoff i
selve beretningen. Allment kjente personer, steder, hendelser og begivenheter
er bare med i den grad han og hans kamerater kom i berøring med
dem. Det er slik historien oppleves av folk flest.
Skriftlige primærkilder er Pappas dagbok fra ”Sørlandet” og avregningsboken
hans fra Silja, der han også førte opp anløpssteder og last.
Uten dem ville det neppe ha vært mulig å få skikkelig struktur på
bokprosjektet. Geografiske opplysninger er sjekket ved hjelp av
Salmonsens leksikon, København 1915-30.
For at de som ønsker det, skal kunne sette Pappas historie inn i en
større sammenheng, har vi skrevet et kort tillegg om Norge og Europa i
det aktuelle tidsrom. En god samtidig kilde vi har brukt er Christensen og
Berggrav ”Det hendte i 1934-1935-1936” Oslo 1937.
I tillegget har vi også med tegninger av riggen på ”Sørlandet” hentet fra
brosjyren ”Welcome Aboard” utgitt av Stiftelsen Fullriggeren ”Sørlandet”.
Alle de nevnte sekundærkildene er nærmere omtalt der.
4
Takksigelser
Vi takker for interesse, oppmuntring og støtte underveis. Særlig retter vi
en takk til Dalane Tidende v/Geir Jan Johansen som har publisert deler av
manuskriptet i form av helsides artikler. Avisen og andre representanter
for næringslivet har dessuten forhåndsbestilt et større antall bøker.
Anders Hovland og Lasse Damgaard nevnes spesielt for sin aldri
sviktende entusiasme. Sjøkaptein Birger Brandsberg, Pappas yngste bror,
har også gitt sitt bidrag. Vi håper han som sjømann føler seg hjemme i
denne beretningen.
Stiftelsen Fullriggeren ”Sørlandet” takkes for tillatelse til å bruke bilder
og tegninger fra deres arkiv og brosjyrer. Flere bilder fra tiden på
”Sørlandet” fikk vi fra Judith Jacobsen som lånte oss sin avdøde mann
Øystein Jacobsens album.
Fordi vi bare hadde to bilder fra tiden ombord i Silja har vi illustrert
denne delen av boken med faksimiler av dokumenter samt tegninger av
Knut Westad. Han takkes for en stor innsats – mot alle odds, etter at han
brakk lårhalsen like før arbeidet skulle begynne. Han har også levert
omslaget og to tegninger fra ”Sørlandet”.
Bøker skal ikke bare skrives, de må også trykkes, og dette skjer nå for
tredje gang hos Fuglseth Bok- og offsettrykkeri AS i Egersund. Nok en
gang har Kristian Fuglseth vist seg som en god fødselshjelper. Både med
hensyn til layout og typografi, og vurdering av manuskriptet. Som fersk
forlegger takker jeg for godt samarbeid.
Egersund, oktober 2000
5

Innhold
6 7

Innledning
For 70 år siden var det helt vanlig at gutter som vokste opp langs kysten,
drømte om å gå til sjøs. Vi som vokste opp på Sogndalstrand omkring
1930, hadde forresten ikke så mange andre muligheter. Dermed ble det
sjøen for meg også – en tid.
Sommeren 1934 var jeg på skoleskipet ”Sørlandet”, hardt, men lærerikt
og interessant. Og samme høst fikk jeg beskjed av skoleskipsstyret om å
reise til Newcastle. Der fikk jeg hyre som jungmann på D/S Silja av
Kragerø. Hun var en shelterdekker på 1950 t. dw. med brønn forut og
akter, som rederiet hadde fått nybygd for seg i Danmark i 1919. Hun var
kjent som et godt skip. Og hun tok seg pent ut på vannet.
Ombord var hverdagen preget av lange vakter og hardt arbeid – både
dag og natt. Men alt i alt trivdes jeg ganske godt, og følte at jeg vokste med
oppgavene. Jeg har fått vite at rederens eldste sønn, Arne Sandås, som nå
er over 90 år, også seilte med Silja – allerede i midten av 1920-årene. Da
han fikk høre om meg, skrev han en hilsen til meg i en lokalhistorisk bok
med omtale av bl.a. Sandaas' rederi. Det er rart å tenke på at han og jeg
kan være de eneste gjenlevende av alle dem som var på Silja fra hun ble
levert i 1919 til torpederingen i februar 1940. Hele mannskapet, 15 mann,
deriblant fire av mine skipskamerater, omkom. Tanken på dette, og ønsket
om at det livet vi levde ombord, ikke må glemmes, har fått meg til å gå i
gang med en bok om mine opplevelser.
Det arbeids- og hverdagsliv vi levde til havs og i havn, var for det meste
høyst alminnelig, men rutinene ble til tider brutt av spesielle opplevelser.
En heftig orkan, eller synet av spesielt vakre kvinner i fjerne land kan
nevnes. Iblant ble vi også minnet om at vi levde i en dramatisk tid.
Hjemme i Norge gikk debatten høyt både om Hitlers Tyskland, Stalins
Sovjet, Mussolinis Italia og konfliktene i Spania. Vi opplevde flere av disse
landene i virkeligheten, og det har siden hjulpet meg til å forstå f. eks.
hvor trøstesløst livet var i Sovjetunionen eller hvordan Italia kunne
gjennomleve krigen, og komme seg videre. La bella Italia er for meg ingen
klisjé. Mennesker lever i, og preges av geografi, klima, tradisjon og kultur.
Den norske handelsflåten før krigen la slik sett en ramme om mange
norske liv, og den vil jeg her forsøke å beskrive.
Egersund, oktober 2000
Reidar Brandsberg
8 9

Foto utlånt av
Stiftelsen
Fullriggeren
”Sørlandet”
Del 1
Med skoleskipet ”Sørlandet”
– sommeren 1934
Bakgrunn
Allerede for lenge siden innså fornuftige folk i mange sjøfartsland
betydningen av og behovet for skoleskip. Merkelig nok var der ingen
skoleskip i Norge i seilskutetida. Først lenge etter at dampskipene
utkonkurrerte seilskipene ble der litt fart i bestrebelsene for å anskaffe
seilende skoleskip til landet. ”Statsråd Lehmkuhl” i Bergen, ”Tordenskjold”
i Trondheim og ”Sørlandet” i Kristiansand kom til i 1920-årene.
”Statsråd Eriksen” ble anskaffet til Oslo i 1930-årene, og ”Christian
Radich” kom etter krigen.
”Sørlandet” kom til ved at skipsreder Skjelbred i Kristiansand, som
opprinnelig var fra Eigerøy, donerte en million kroner, og i 1927 var
fullriggeren klar for sitt første tokt. Det var en stor begivenhet for
Agderfylkene og Rogaland, for nå kunne foreldrene sende sine sønner til
et skip, der de ville få den beste opplæring i all slags sjømannskap.
Vi kan spekulere på hvorfor man ikke hadde anskaffet skoleskip
tidligere. Det kan ha vært så mange grunner til det. – Man tenkte kanskje
ikke på det. Det ville koste mange penger å anskaffe slike skip, for ikke å
snakke om å drive dem.
Og hvem skulle betale for utdannelsen av de vordende sjøgutter, som
stort sett kom fra fattige eller mindre bemidlede hjem? Slikt hadde man
ikke råd til på 1800-tallet og knapt nok før Første Verdenskrig.
Sjømannskap og skipsarbeid som spleising, sying og lapping av seil,
fikk man lære seg under seil fra havn til havn. Dessuten var forholdene
små. Foreldrene kjente de skippere og styrmenn de betrodde sine barn til.
Ofte var de venner eller slektninger.
Men da skoleskipene kom, var de alle seilskip, og man lærte omtrent
det samme der som på de gamle seilskutene. I tillegg kom fag som norsk,
engelsk og regning, formidlet av dyktige lærere. På ”Sørlandet” i 1934 var
der til og med en lektor og en lege i lærerstaben.
Opptak og fremmøte
Opptaket til et skoleskip foregikk gjennom skolestyret på hjemstedet, og
vilkårene var strenge. Man tok opp gutter fra 15 til 18 år, som måtte levere
en egenhendig skreven "ansøkning" til styret for skoleskipet påtegnet av
11

far, mor eller verge. Denne måtte være "ledsaget" av dåpsattest, avgangsvitnesbyrd
fra skolen, attester fra senere arbeidsgiver, foresatt eller
idrettsleder og legeattest på særskilt skjema. Foreldre eller verge måtte gi
sitt samtykke til at søkeren tok hyre og erklære at han ville "søke sitt
erverv som sjømann".
Selve opptakskriteriene sier også sitt, f. eks.: "Blant søkerne velges de
som a.) antas legemlig kraftigst ( I 1934 hadde vi noen på ”Sørlandet” som
var de reneste kjemper. En minnet meg om Goliat.) b.) har de beste
karakterer og vitnesbyrd for oppførsel, flid og orden fra skolen og senere
foresatte. c.) har de beste karakterer i ferdighetsfagene, norsk og rekning
på skolens avgangsvitnesbyrd." Opptaket avgjordes innen 1. april, og
man fikk beskjed om fremmøte i Kristiansand omkring 1. mai. Der ble det
foretatt en ny og avgjørende legeundersøkelse. Etter dette skulle man tro
at de som ble opptatt var blomsten av distriktets ungdom. Og de fleste var
greie karer med god sosial bakgrunn. Sjømannsyrket hadde rimelig bra
status. Alle kunne nå til topps om evnen og viljen var der. Flere på mitt
kull endte som skipsførere f. eks. Mikal Hovland, Egersund og Peter
Benneche som senere seilte sammen med min bror.
Skipsreglementet var også ganske omfattende, og det forutsattes at
man, ved å søke, også hadde lovet å rette seg etter dette, f. eks.: "Foresatte
skal vises aktelse og respekt, og enhver befaling utføres raskt og villig.
Man skal være flittig og oppmerksom, beflitte seg på en høflig og
veloppdragen opptreden, vise gode seder, avholde seg fra skjellsord, eder,
rå tale eller støy. Elevene må være renslige, holde klærne i god stand og
disse må ikke bortbyttes eller selges. De må ikke forandres uten
kapteinens tillatelse. Sjølivet krever legemlig og åndelig kraft. Sterke
drikker og tobakk svekker gutter i oppvekstårene. De må derfor love ikke
å misbruke disse og ikke besøke utskjenkningssteder. Tobakksrøkning blir
kun tillatt på dekk til bestemte tider. Viktig: Forbudt å selge eller bytte bort
skipskosten." Skulle det siste virkelig være nødvendig? – "Brudd på
reglene og gjentagne forseelser fører til at man bortvises fra skipet."
Siden fulgte krav om alt man måtte ha med; arbeidssko, bedre sko,
seildukssko, sjøstøvler, (Jeg hadde min bestefars 50-60 år gamle lærstøvler.)
genser, pose med sy- og lappesaker, kniv, gaffel og skje i pose eller
etui, børster, såpe i eske, speil i etui, kniv i snor, oljehyre og sydvest, to par
dongeridresser og salmebok.
Av skipet fikk man låne en blå uniform, 2 hvite seilduksdrakter og to
luer.
Foreldrene måtte bare sende penger til barna gjennom kapteinen og
helst ikke mer enn fem kroner pr. måned. Ved fremmøtet måtte man ellers
ha kortklippet hår, være badet og ha rent undertøy.
En kamerat av meg, som var på ”Sørlandet” i 1933, rådet meg til å ta
med pute og sengklær, for det var ofte svært kaldt i seildukskøyene
ombord med bare to ulltepper. Derfor tok jeg med et stoppeteppe og en
12

hodepute. I hengekøya virket teppet nesten som en sovepose når jeg
rullet meg inn i det, til manges misunnelse. Imidlertid ble køya mi så full
at der ikke ble plass til både teppet og de to ullteppene som var
standardutstyr, så dem lånte jeg bort til en kamerat. Om morgenen ble
køyene med teppene inni surret og stablet i svære kister som sto for og
akter på banjeren, der vi spiste, sov, hadde undervisning, og som ellers
var felles oppholdsrom for alle oss gutter.
Ombord på ”Sørlandet” – rutiner og arbeidsoppgaver
Når jeg leser dagboken min fra dengang, slår det meg at livet ombord i
høy grad vekslet mellom slit og glede. Disiplinen ble strengt håndhevet,
omtrent som i marinen, og nåde den som ikke adlød. Gikk noen over
streken i sin livsutfoldelse og gjorde forbudte ting, slo "lynet" ned. På
banjeren hersket sersjanten. Hans fløytesignal, strenge blikk og
kommandorøst kunne skremme vett og vann av hvem som helst. Han var
ikke høy, men kraftig og firskåren og for oss gutter så han meget
imponerende ut. Når han ikke utstedte befalinger, var han grei å ha med
å gjøre, omtrent som en elskelig bestefar, blid og hyggelig.
14
Noen av guttene på og
foran båtdekket
midtskips.
Brandsberg, arkiv
De første dagene var ellers ganske kaotiske. Vi vestfra var kommet til
Kristiansand med postbåten en søndagskveld. Vi overnattet på
sjømannshjemmet der, og mønstret ombord på ”Sørlandet” mandag morgen.
Der fikk vi nr. som vi måtte merke alt tøyet vårt med. Kistene til
sakene våre og seildukskøyene var også nummerert.
Jeg fikk nr. 12 og hørte således til på fokkemasta, innerst ved rakken
(masta) på babord side av fokkeråa. De med nr. 13-15 var på styrbord side.
På stormasta hadde de nummer fra 100 og oppover og aktergastene fra
200. De som var i byssa, betjente stagseilene eller f.eks. hjalp
tømmermannen, hadde andre nummer. Da alle visste hvor de hørte til,
ble vi drillet på arbeidsoppgavene våre, for å unngå å gjøre feil under
manøvreringen av skipet.
Vi fikk også lære navnet på og bruken av alt verktøyet ombord.
Kompasset skulle vi også mestre, for å vi kunne styre skipet. Alle fikk
dessuten oppgaver i tillegg til plasseringen i riggen. Min var å holde den
ene giggen (den minste av livbåtene våre) ren og klar til bruk. Andre var
gjerne flere sammen om en oppgave. Ellers ble vi, etter behov, satt til
15

større arbeider, som f. eks. sandskuring av dekket, skraping og maling av
skutesider eller dekkshus. I sjøen var vi inndelt i styrbords- og babordsvakt,
som byttet på å seile skipet. ”Sørlandet” hadde den gang ikke hjelpemotor,
og fikk det først lenge etter krigen. Men skipet hadde radio, noe
mange andre skip den gang manglet.
Teoretisk og praktisk opplæring
I den teoretiske undervisningen var vi delt i tre klasser, en etter hver mast.
Lektoren og skipslegen underviste oss i engelsk, norsk, rekning og helselære.
Jeg husker dem som dyktige og interesserte pedagoger.
Det samme opplegget ble fulgt i praktisk sjømannskap. Dette var
båtsmannens jobb, og han lærte oss knuter, også litt kunstferdige
varianter, til pynt, takling og spleising av tau og wire. Wire kom vi først
igang med litt senere på sommeren, etter at vi hadde fått litt rutine med
skipsarbeid og bruk av verktøy.
Ellers laget vi mange "viler", små fendere av tauverk og korkefendere i
forskjellige størrelser, som ble solgt til inntekt for skipet. Dette var sikkert
ganske innbringende. Vilene og fenderne var utmerkede saker, kontrollert
og funnet i orden av "Båsen".
Roing var en viktig aktivitet, og hver av de tre gruppene hadde sitt eget
roerlag, som ble plukket ut etter testing og trening. Jeg ble med i
bakkgastenes lag, der jeg satt akterut på babord side og fungerte som
stroke. Det gledet meg da jeg fikk ros av førstestyrmannen for roingen
min. Fiskerne hjemme hadde lært meg å ro med vri på årene slik at de ble
liggende vannrett i luften mellom åretakene. Dette mente de ga bedre fart
i motvind. I alle fall så det pent ut, og det var vel mest det jeg fikk ros for.
Til Fredrikshavn
Etter hvert ble vi ganske flinke til å sette og berge seil, i skipsarbeid, puss,
vask og skrubbing. Det var lite fred å få; var det ikke noe annet å gjøre, ble
vi gjerne drillet i gymnastikk. Vi skulle delta i barnetoget 17. mai i
Kristiansand, og det gikk forresten riktig fint. Jeg tror kaptein Brunsvik
var godt fornøyd med oss. 23. mai satte vi seil for Fredrikshavn, og
kl. 08.00 om morgenen var vi tvers av Oksøy fyr. Med frisk vind fra nord
lenset vi sørover i fint sommervær.
Utpå dagen måtte vi til værs og berge seil. Men det var ikke så enkelt,
for de vordende sjømenn av begge vakter lå og ga hals overalt på skipet.
De var faktisk så sjøsyke at det nesten var umulig å få folk opp i riggen.
Selv var jeg ikke sjøsyk. Jeg likte meg når det gikk fort, og syntes
”Sørlandet” lå som en svane på vannet og seilte som en drøm. Allerede i
3 tiden fikk vi Skagen i sikte. Nå gikk det virkelig unna. Offiserene skjønte
at noe måtte gjøres fort. De fikk samlet sammen høyst 3-4 karer. Under
16

ledelse av tømmermannen, ble vi sendt til værs på stormasta for å berge
bramseilet. Jeg klatret oppover vantet det jeg var god for. Men i en svær
og stiv oljehyre, og med bestefars 60 år gamle tunge sjøstøvler, gikk det
ikke særlig fort. Men opp kom jeg da, på bramråen, alene – og ut på
nokken – helt ytterst på babord side. Nå hadde man løst bramfallene –
tauverket på begge sider. I den sterke vinden flagret seilet voldsomt.
Plutselig slo det tilbake rundt meg og ble hengende fast i noe tauverk. Jeg
satt som spikret fast. Der hang jeg og så ned på det blå Skagerrak, som
”Sørlandet” pløyet seg gjennom med sikkert minst 10 - 12 knops fart.
Jeg likte definitivt ikke situasjonen, men fikk ikke panikk. Jeg tenkte at
tømmermannen kom vel snart. Og han kom og fikk meg løs. Snart hadde
vi beslått seilet etter mye slit godt hjulpet av en Arendals-gutt, som også
var oppe i riggen. Klokken 20.00 var vi i Fredrikshavn og ankret opp på
reden utenfor byen. Hvordan det ellers gikk med seilbergingen den
dagen, husker jeg ikke. Men antagelig ble det liv i noen av de minst syke,
for man fikk beslått seilene, da vi kom under land.
Det var første gang jeg var i utlandet, og jeg ser av dagboken at jeg ble
svært betatt av Fredrikshavn, som var helt ulik norske byer. Alt det
gromme og fine jordbrukslandet rundt byen imponerte meg også. Så
store jorder hadde vi ikke i Dalane.
I land besøkte vi det norske konsulatet, der vi ble bevertet med kaker
og sjokolade. Sjøsyken ble erstattet av sult, og siste rest av ubehag forsvant
som dugg for solen ved synet av oppdekningen .
18
Første rekke, nr. 2 f.v.
Mikal Hovland,
Egersund, senere skipsfører
og havnesjef i
Egersund, nr. 3 Friestad,
Bjerkreim, nr. 4 en
setesdøl. I midten bak;
Øystein Jacobsen.
Foto utlånt av Judith Jacobsen
Det danske kongeskipet lå i Fredrikshavn, og vi traff kommandøren
hos konsulen. Dagen etter fikk vi besøk av ham og hans nestkommanderende.
Dette syntes vi alle var stor stas, og vi følte oss svært beæret.
Ellers beundret vi bebyggelsen i byen, og fikk mange hyggelige møter
med folk som ville vite mest mulig om ”Sørlandet”.
Den 29. mai ble vi slept ut av havneområdet av D/S Skagen. Vinden
vekslet svært på oppturen til Kristiansand. Vi bakset og braste hele dagen.
Om natten hadde vi babord folk hundevakten fra midnatt og til klokka
04.00 om morgenen. Jeg hadde rortørn fra klokken 24.00 - 01.00 og frøs
fælt, der jeg stod i den sure vinden. Ellers når jeg sto til rors i kulde fikk
jeg ofte låne losjakka til Mikael Hovland. Den hadde faren sendt med
ham og han lånte den villig ut til oss andre.
Vi fikk bedre bør utover natten, og om morgenen ble vi møtt av en
taubåt utenfor Kristiansand. Etter en tid fikk vi sleper om bord og kom oss
vel i havn. Der gikk skipet rett i dokk for bunnsmøring og rustbehandling.
Tilbake i Kristiansand
"Det er naturlig at kurset på skoleskipet blir planlagt og organisert slik at
elevene ikke bare reiser litt rundt i Norge, men også får noen turer til
utlandet", sto det i skoleplanen. Det var forresten ikke bare glede og
forventning knyttet til utenlandsturene; for hver gang vi skulle dra på
langferd, måtte en stor flokk av oss gå til gangspillet på bakken for å "hive"
opp ankeret. Det var 5-6 lange spaker på spillet, og på hver spak var der
som regel 3-4 gutter. Det var et forferdelig slit å få ankrene opp, og vi gruet
oss alle for dette arbeidet.
Men nå lå vi for anker på havna i Kristiansand. Det kostet mye å ligge
ved kai, og lå vi for anker, kunne man også lettere passe på oss. Nå var det
midt i juni, godt og vel 12 dager siden vi var kommet tilbake fra Danmark.
Denne tiden var gått med til skipsarbeid, arbeidsopplæring hos "Båsen",
engelsk, norsk og regning samt helselære med den nye legen, som var en
inspirerende og hyggelig kar. Både han og lektoren syntes å trives sammen
med oss gutter. Det likte vi, og selv om vi iblant var trøtt og lei av alt
skolearbeidet, tror jeg man kan si at vi var greie som elever. Vi fulgte godt
med og kunne ikke tenke oss å være vemmelige mot slike likandes folk.
Ellers ble tiden fordrevet med trening i roing, gymnastikk og iblant litt
boksing og bryting. Enkelte som kunne henvise til hjemlige bragder og
skrytte av det, fikk seg i blant en omgang av noen som hadde bokset og
drevet med bryting før de kom om bord.
Men – i det lange løp ble Kristiansand for liten, og lite spennende var
byen også – særlig da for dem som på liv og død skulle ha tak i jenter, som
de så senere kunne fantasere om og skryte av overfor andre, særlig de
yngste, som nok hadde de samme fantasier og ønsker, men ikke hadde
mot og "mannskap" til å ta de riktige initiativ.
19

Til Skottland
I midten av juni skulle vi dra til Skottland, og vi gledet oss alle til å komme
skikkelig til utlandet. Danmark var jo bare Norden – det var liksom ikke
noe særlig å skryte av.
Og så – fredag 15. juni dro ”Sørlandet” til byen for å proviantere og bl.a.
ta ombord koks til byssa. Det trengtes mye forsyninger til så mange så
lenge.
Lørdag 16. slepte motorbåten vår oss utover fjorden. Etter hvert ble en
del seil satt og blafret forfriskende morsomt i vinden. I nitiden var vi tvers
av Oksøy fyr og på vei ut i eventyret. Utenfor fyret tok vi ankrene helt inn
på dekket. Det ble som vanlig et fælt slit, for vi hadde ingen vinsj, og
måtte gjøre jobben med muskler, tau og taljer. Det var stort sett ugreie
vindforhold. Derfor måtte vi baute oss frem, og det gikk forferdelig sent.
Snart var vi i nærheten av Danmark, men så måtte vi stå opp mot
norskekysten igjen. Været var for det meste rolig, men mange måtte
likevel gi hals. Under flere av køyene hang der en pøs i en taustump. Hvis
man måtte kvitte seg med det sist inntatte måltid, var det bare å heise opp
pøsen. Dermed var det problemet over, for en stakket stund. Slik fortsatte
ferden. Vi var som kjent delt i to vakter og gikk slik døgnet rundt. Det ble
lite søvn, og denne turen mintes ikke mange med særlig glede. Noen av
oss fisket. Vi hadde ute et par dorger og halte opp en del makrell. Det
skapte jo litt liv og avveksling.
Onsdag 20. fikk vi et forferdelig vær. Etter hvert ble vi nødt til å berge
seil. Først alle røylene, og før middagen ble bramseilet på alle toppene og
20
Første rekke, i midten,
en gutt fra Eiken, nr. 3
fra Spangereid.
Nr. 1 i 2. rekke, fra
Stjernøy ved Lindesnes
og nr. 2 forfatteren.
Brandsberg arkiv
Båtdekket
Foto utlånt av Judith Jacobsen
21

merset på kryss og fortopp berget. Skuta stampet og rullet noe forferdelig.
Flere av dem som ikke ofret til fader Neptun under Danmarksturen,
måtte gi hals nå. Jeg var en av dem. Det verste været ga seg etter hvert.
Og etter nesten syv døgns seilas, kom vi til Leith i Skottland.
Vi ankret opp utenfor byen, som imponerte oss med høye kirkespir og
store flotte hus. Omegnen tok seg godt ut fra der vi lå – med skog, marker
og høye åser med gress helt til topps. Vi kunne se bort til den verdensberømte
Forth-broen. Der holdt en hel flokk malere på med å banke rust,
skrape og male på den 2500 m lange broen. Senere fikk vi høre at når de
etter 3 års arbeid var ferdig og hadde brukt 51 tonn maling, var det å
begynne forfra igjen.
Vi fikk landlov flere ganger og ble tatt med på turer til de mest kjente
turistattraksjonene, helst slott. Særlig gjorde Edinburgh Castle et mektig
inntrykk på oss. Blomsterhavet i parken ved siden av var ganske storartet.,
og turen til dyrehaven en stor opplevelse. I Sjømannskirken i Leith,
ble vi så vennlig mottatt at vi ble rent rørt. Underholdning og fint traktement
var vi ikke vant med. Det norske konsulatet laget også en tilstelning
for oss.
Det var klasse over bevertningene. Vi fikk til og med iskrem. Jeg hadde
aldri før opplevd å få anledning til å spise iskrem med skje. Jeg husker
fremdeles med hvilken sorg jeg så den siste rest forsvinne fra tallerkenen.
Vi var sultne som ulver, og det ene kakefat ble tømt etter det andre. Ellers
ble det tid til å besøke den kjente Woolworth-forretningen, der praktisk
talt alt kostet enten 3 eller 6 pence. Dette var en helt eventyrlig opplevelse.
Til dels svære hauger med sjokolade (uinnpakket) lå på bordene til disse
fantasiprisene. Ellers var der bl.a. bøker og fint leketøy til de samme lave
prisene.
Søndag 24. juni skulle vi til gudstjeneste, men det ble det ikke noe av,
for det var uvær på sjøen, og vi lå ikke ved kai. Isteden ble det gudstjeneste
på banjeren ved kaptein Brunsvik.
Hjemreisen nærmet seg. Midt på dagen onsdag 27. satte vi seil og for
en frisk bør lenset vi ut fjorden. (The Firth of Forth ) Etter nesten tre døgns
seilas med vekslende vær og vindforhold, fikk vi land i sikte. Noen timer
senere kom havnefogd Tønnesen om bord med post. Han var formann i
styret for skoleskipet og møtte oss alltid langt utenfor Kristiansand, når vi
kom hjem fra langfart. Da vi skulle inn fjorden, måtte vi baute oss frem.
Iblant var vi kloss oppunder fjellveggen, men alt gikk bra. Inn kom vi, og
ankret opp inne på havnen, der vi pleide å ligge. Vi gjorde seilene fast i en
fart og kort tid etter var det middag – og den smakte godt, som vanlig.
Søndag 1. juli var vi i domkirken og hørte domprosten. Han snakket
om synden, og den var han naturligvis meget i mot.
Dagene gikk sent. Det var knapt noen endring i det oppsatte program
med skole og arbeid, og vi kjedet oss.
22
På baugsprydet, bak f.v.
Anker Hanstad, Samuel
Tjensvold. Foran Sven
Sæbø, Stavanger og
Øystein Jacobsen.
Foto utlånt av Judith Jacobsen
23

Til Østersjøen
Når jeg tenker tilbake på kurset om bord på ”Sørlandet” sommeren 1934,
er nok toktet vårt til Bornholm og Gotland det kjæreste minnet. Vi hadde
allerede vært utenlands, til Skottland og Danmark, og nå skulle vi få oppleve
enda flere steder, som vi før bare hadde hørt om.
Torsdag morgen 5. juli lød kommandoen: "Alle seil loss – klar til å
entre". Nå ble det liv. Turen til Østersjøen skulle begynne. Men, der var
ingen vind, så vi kom ikke av sted før fredag ettermiddag. Vind og vær
skiftet – som vanlig – og det gikk nokså langsomt sørover.
Mandag kveld 9. juli ankret vi opp utenfor Helsingør. Om morgenen
opplevde vi å se det praktfulle Kronborg med sine grønne kobbertak i den
strålende morgensolen. Jeg husker fremdeles hvor betatt jeg var, og ikke
uten grunn. For slottet er et arkitektonisk mesterverk.
Snart lettet vi anker og fikk en interessant seilas videre sørover.
I Øresund myldret det av skip – store og små. Iblant fikk vi brukbar bør,
men det tok oss likevel to hele dager fra Kronborg til Rønne, hovedstaden
på Bornholm, som vi nærmet oss ved sekstiden om kvelden 10. juli. Da
løste jeg av ved roret, men skuta hadde snaut styringsfart. Snart etter kom
losen om bord, og ved havneinnløpet tok en skøyte oss på slep og fikk oss
inn til kai.
Bornholm – Rønne
Vi må ha vært ventet. For der var en masse mennesker rundt om på
kaiene. Antagelig skapte vårt besøk en viss interesse, for ”Sørlandet” var,
og er, en flott fullrigger, og vi gutter så vel nokså kjekke ut i våre hvite
matrosdresser. Selv ble vi imponert av havnen, som var stor og god, med
svære moloer som vern mot bølgene. Det neste sanseinntrykket var en
sterk lukt av røkt sild fra alle røykeriene, som Rønne er kjent for.
Bebyggelsen besto av bare murhus, de fleste forbausende små, men alle
fine, syntes vi. Vi ble fortalt at det bodde 10 000 mennesker i byen. Mange
snakket til oss og var blide og hyggelige.
Bornholm er en av de største øyene i Østersjøen, 7 mil lang og 4 mil
bred. Den er svært fruktbar med store fine gårder og et ganske godt
klima. Turistattraksjoner var der også mange av. Særlig var ruinene av
festningen Hammerhus, i sin tid Nordens største, et mektig skue.
Dyktige guider fulgte oss rundt og fortalte og redegjorde for stedenes
og anleggenes historie.
Etter hvert ble jeg nesten trett av å høre om alt som hadde hendt ned
gjennom tidene. Men, alt i alt var det imponerende å høre på dem. Og
den iver og interesse de viste for sitt "arvesølv", var beundringsverdig.
Bornholmerne laget til og med fest for oss. Der ble det sunget og spilt
24
Fra venstre,
Anker Hanstad,
Øystein Jacobsen og
Samuel Tjensvold
sammen med
tredjestyrmann og
radiotelegrafist Larsen.
Foto utlånt av Judith Jacobsen.
– taler var der også flere av. Bl.a. av den finske konsulen, som utbrakte et
"Leve Norge". Kaptein Brunsvik svarte med et "Leve Danmark". Alt
foregikk i den beste nordiske forbrødrings ånd, og våre verter gjorde alt
de kunne for å glede oss og få oss til å føle oss velkomne. Bevertningen
var rikelig og god. Til slutt fikk vi iskrem – den rene lykksalighet for oss
gutter.
Søndag 15. juli gikk vi nesten alle sammen i kirken, der presten talte
kort, men godt. Hver gang vi lå i havn på en søndag, hørte det med til
opplegget på ”Sørlandet” at vi skulle gå i kirken. Dette kirkebesøket
markerte også slutten på oppholdet på Bornholm.
25

Gotland og Visby
Fra Rønne gikk turen til Visby på Gotland, dit vi kom 19. juli etter en
langsom seilas i dårlig vind, men med solskinn og nesten tropisk varme.
Også der var havnen trygg bak en svær molo. Trafikken var enorm.
Fartøyer av alle slag fra seilbåter til cruiseskip fylte nesten havnen.
Kort etter vår ankomst kom to fine, svenske skoleskip, som viste seg å
tilhøre marinen.
De var ca. halvparten så store som ”Sørlandet”, omkring 350 tonn. Vi
bakkgaster var ute med roerlaget vårt da de kom, og hjalp dem med å ro
i land trossene deres. Dermed var kontakten knyttet, og svenskene
utfordret oss straks til kapproing. Vi tok gjerne imot selv om det virket
som om svenskene var eldre og større enn oss. Det lå flere svenske
krigsskip i havnen, og det ble til at den svenske eskadresjefen og kaptein
Brunsvik skulle arrangere konkurransen.
Mens forberedelsene gikk sin gang, fikk vi flere dager til å se oss om i
Visby. Vi ble fortalt at byen hadde sin storhetstid i middelalderen, da den
var viktig for handelen mellom Vest-Europa og Baltikum. Om dette vitnet
bl.a. ruinene av den 8-10 meter brede bymuren, omfattende festningsverk
og domkirken, som var stor, vakker og godt bevart. Bebyggelsen ellers var
variert, og også av stor arkitektonisk interesse.
For øvrig gjorde ikke folk i Visby like mye vesen av oss, som de på
Bornholm, der vi nok var blitt litt bortskjemt av all oppmerksomheten.
Her ble det hverken guider eller iskrem. Vi savnet særlig det siste, og
ønsket oss mer penger. Visby var stor og kjent nok til å være dyr. Utenom
oss var gatene fulle av turister som for rundt med håndbøkene sine og
gledet seg over å bese fortidsminnene.
P. g. a. pengesorgene var det egentlig bra å ha litt andre ting å tenke på.
Lørdag 21. juli skulle det være fotballkamp mellom et lag fra ”Sørlandet”
og en lokal klubb, og dagen etter, søndag, skulle kapproingen finne sted.
Først kom fotballkampen, der vi ble slått 6 – 1. Vi trøstet oss med at
seierherrene var mye bedre samkjørt enn oss og gledet oss over det ene
målet. Dette var bare moro. Dagen etter sto imidlertid hele vår sjømannsære
på spill i rokonkurransen – ”Sørlandet” mot Svenska flottan ga i
utgangspunktet dårlige odds, men vi var fylt av kamphumør.
Søndagen ble som vanlig innledet med gudstjeneste i domkirken. Som
før nevnt var kapteinen meget nøye på dette når vi lå i havn på
helligdager. Siden samlet folk seg ved havnen for å se på rokonkurransen.
Kapproingen
Fire båter skulle delta, to av våre og to svenske. Det var også to klasser, en
for båter med seks og en for båter med åtte roere. Fra ”Sørlandet” var det
bakkgastene og midtskipsgastene som stilte med roerlag. Selv var jeg
26
Første rekke f.v. nr. 1
Anker Hanstad, nr 2
skipets yngste-mann fra
Hvaler, nr. 3 setesdølen.
Bakre rekke f.v. nr. 2
Øystein Jacobsen, nr. 4
antakelig Svåbekk fra
Lillesand.
Utlånt av Judith Jacobsen.
stroke på babord side på bakkgastenes lag, men det var blitt kniving om
plassene. Og i det endelige uttaket ble en annen roer, en liten goliat fra
Agder, satt på min vante plass, mens jeg ble satt til å ro på styrbord side,
der jeg aldri før hadde rodd. Hverken 1. styrmannen, som styrte båten,
eller jeg selv tenkte på at dette kunne være viktig. Men da roingen
begynte ble alt feil og jeg rodde dårlig. Jeg var vant med å ha høyre hånd
ytterst på åren og nå måtte jeg plutselig gjøre alt motsatt. Med venstre
hånd ytterst mistet jeg noe av kontrollen over den lange, og tunge åren.
1. styrmannen, som alltid hadde rost roingen min, måtte sette meg ut av
laget. Dette har jeg alltid siden irritert meg over. Men det er slikt som skjer.
Styrmannen var ingen rotrener.
Men, da konkurransen foregikk, tenkte jeg bare på den. Stemningen
var ladet og svenskene følte seg sikre på seiren. Det var vår motorbåt som
slepte de fire båtene langt ut på havet, før roingen begynte. Vår kaptein,
Brunsvik, og den svenske eskadresjefen var med for å sette det hele i
gang. Plutselig så vi et lysglimt og hørte knallet fra eskadresjefens pistol.
Konkurransen hadde begynt, og de fire båtene kom fossende innover
mot havnen.
27

Fra først av ledet svenskene og økte stadig forspranget. Det så ut til at
de skulle vinne en klar seier, og på land steg jubelen. Jeg mener å huske
at noen av svenskene smilte hånlig til oss. Trodde vi virkelig at vi hadde
noen sjanse mot Svenska flottan? Da plutselig skjedde noe. Båtene var
kommet godt og vel halvveis, og jeg så at våre roere la om takten. Først
bakkgastene, og straks etter la også midtskipsgastene om. Dette var en del
av opplæringen på ”Sørlandet”, og noe vi ofte gjorde når vi var ute og
rodde. De svenske tilskuerne merket først ingenting, mens vi norske
gutter begynte å rope til hverandre. "Hva skjer?!" For i ett nu var
bakkgastene på siden av den første svensken, og midtskipsgastene nr. 3,
ikke langt etter. Snart lå bakkgastene flere båtlengder foran, mens
svenskene forgjeves forsøkte å ta dem igjen. Det hele endte med en
overlegen seier. Midtskipsgastene vant også sin klasse og la den siste
svensken langt bak seg. Før det kom så langt, hadde mange av de svenske
tilskuerne gått sin vei.
Om ettermiddagen kom den svenske eskadresjefen om bord på
”Sørlandet”. Til ære for våre roere holdt han en liten tale, og til slutt
overrakte han kaptein Brunsvik en sølvpokal som premie og til minne om
konkurransen.
Fra Visby til København
Mandag 23. juli forlot vi Visby med kurs for København. Det ble en fin tur
i vekslende vær med ganske kalde netter, særlig for rorgjengerne. Det jeg
husker best fra seilasen, er at kapteinen laget til konsert på dekket. Selv
spilte han fiolin, og et par av guttene, som hadde instrumenter med om
bord, deltok også. Dette overrasket oss alle sammen og føltes som en fin
avveksling. Applausen var spontan og røpet stor begeistring. Dette er et
godt eksempel på at miljøet var ganske allsidig. Noen av guttene dannet
også et sangkor mens jeg var om bord.
Etter tre dager i sjøen nådde vi København, der vi bl.a. besøkte
Thorvaldsens muséum, og Tivoli. Jeg hadde aldri sett så mye original
skulptur, eller opplevd så variert underholdning. Men den sterkeste
opplevelsen var helt klart Dyrehaven. Her må yngre lesere tenke på at få
eller ingen av oss gutter noensinne hadde sett en elefant eller krokodille.
TV eksisterte jo heller ikke da og synet av de svære dyrene gjorde derfor
et sterkt inntrykk.
Nok en gang hadde vi søndag i land og ble beordret til kirke. Mandag
kveld 30. juli seilte vi fra København omgitt av en mengde kajakkpadlere,
som ville se oss vel av gårde. Men p.g.a. dårlig vind ankret vi snart opp
utenfor byen og ble der natten over.
Hele neste dag gikk med til å komme på høyde med Helsingør, og igjen
ankret vi opp utenfor Kronborg, som jeg neste morgen påny kunne glede
meg over å se, badet i morgensolen.
28
Nr. 2 f.v., bakre rekke;
Thorvald Tengsareid,
Egersund, nr. 5 f.v.
2. rekke; Øystein
Jacobsen og nr. 2 f.v.,
1. rekke; Anker
Hanstad.
Utlånt av Judith Jacobsen
Hjemover
Onsdag 1. august lettet vi anker og satte kursen nordover, men sent gikk
det. Været var nærmest tropisk, og vi ble liggende og kave i stilla, mens
alle skipene på vei ut av og inn i Øresund, fort tøffet forbi oss.
Mens vi ventet på bør, fikk imidlertid Båsen god tid til å sjekke våre
ferdigheter i praktisk matrosarbeid. Særlig var han nøye på taklinger og
spleiser, som vi skulle levere til vår endelige eksamen etter kurset. Dette
hadde vi holdt på med på hele toktet, så sant det var tid, og nå på slutten
gjorde Båsen opp status.
Endelig, fredag 3. august, nådde vi Horten der vi gikk i land for å bese
marinens anlegg. Selv besøkte jeg også en venn av familien, løytnant
Egelie. Han kom fra Sogndalstrand og hadde reist ut som dekksgutt på en
seilskute da han var fjorten. Der opplevde han bl.a. å bli skylt over bord
av en stor bølge under en vinterstorm i Nord-Atlanteren. Heldigvis kastet
neste bølge ham om bord igjen. Kapteinen, som var vitne til hendelsen,
sparket borti ham, konstaterte at han var uskadd og bemerket tørt at dette
hadde han bare godt av.
29

Til Oslo
Vi seilte videre til Oslo, og ankret omsider opp i Frognerkilen. Under
oppholdet fikk v bl.a. med oss Bygdøy folkemuseum med Gjøa, Fram og
en mengde modeller av nyere og eldre skip. Jeg var i Nasjonalgalleriet en
ettermiddag. Siden det var første gang, gjorde kunstskattene, som jeg fra
før bare kjente fra små og dårlige reproduksjoner, et sterkt inntrykk.
Ellers ble det mye å trave rundt i byens gater. Vi hadde så lite penger at
vi nesten syntes synd på oss selv, når vi så folk som satt og koste seg på
utestedene. En kamerat og jeg traff et par amerikanske marinegaster, som
vi fikk en hyggelig prat med. De tok oss med til en restaurant og
spanderte øl på oss. For oss fattiglus var dette helt storveies.
Fra Oslo til Kragerø
Mandag 13. ble vi purret kl. 05.30 og snart etter ble babords vakt sendt på
bakken for å "hive" opp ankeret. Styrbords vakt ble sendt til værs for å
kaste seilene loss. Kort etter ble det ropt: "Styrbords braser", og vi løp fra
gangspillet og fikk svingt rærne.
Når vi har svingt rærne mot styrbord og seiler med riggen vendt dit,
sier vi at vi seiler for styrbords halser, og for babords halser når riggen er
svingt mot babord. Når vi krysser oss frem på den måten, sier vi at vi
bauter oss frem. Etter brasingen måtte vi tilbake til bakken og gangspillet.
Da ankeret var kommet passe høyt opp, ble en av oss firt ned for å hukke
taljen i ankerringen. Ankerkranen ble gjort fast, og siden ble først gutten
og deretter ankeret heist opp og svingt inn på bakken. Med motorbåten
for baugen og en svak sidevind stod vi ut fjorden. Utpå formiddagen
stilnet vinden og vi ankret opp utenfor Nærsnes. For en oppsikt vi vakte.
På kort tid myldret det av båter rundt oss.
Været ble fint utover dagen, og vi fikk lov å bade. Jeg gikk med planer
om å stupe fra fokkeråa. Dette hadde en gutt gjort i 1933, da ”Sørlandet”
var på verdensutstillingen i Chicago. Slike sprell var naturligvis forbudt,
men under badingen denne dagen fikk jeg lurt meg opp i riggen. Jeg stod
ute på nokken og holdt meg i noe tauverk. Så bar det nedover. Jeg holdt
ikke armene forskriftsmessig over hodet, og fikk en ordentlig trykk i
skallen, da jeg tok vannet nærmest loddrett. Derfor havnet jeg forferdelig
dypt. Det gikk faktisk en stund før jeg kom til overflaten. Men opp kom
jeg da, om enn noe fortumlet.
I kveldingen ble der adgang for publikum om bord. Blant dem var der
en masse kjekke jenter. De fleste var visstnok feriefolk fra Oslo. Vi gutter
sukket og oiet oss og visste nesten ikke hvilket ben vi skulle stå på. Idyll
og romantikk ble det brått slutt med kl. 20.30, for da måtte publikum i
land. Vi ble liggende her i flere døgn. Været var fint – men det var
nærmest blikkstille hele tiden.
30
På vakt i uvær
Utlånt av Judith Jacobsen
Onsdag 15. passerte Statsråd
Lehmkuhl, skoleskipet fra
Bergen, oss på vei til Oslo.
Den 16. ble bakkgastene satt
til å skure halvdekket – akterdekket
– med sand og stein. Vi
lå på kne under arbeidet, som
varte hele dagen. Vi ble svært
såre på knærne, men dekket
ble fint.
Om ettermiddagen ble skuta
gjort seilklar. Fallrepet og båtene
ble heist opp, men vi kom
ikke av sted før neste formiddag.
Da hadde vinden frisknet
til og for god bør, bar det utover
Oslofjorden mot Kragerø.
Ganske snart ble vi innhentet
av en dansk båt – United States
– som laget noen svære bølger.
De fleste ventilene var åpne, så
vannet fosset inn over skipskistene
våre og utover banjeren.
Jeg stod og kikket ut av
ventilen på min plass og vinket
til danskene.
Dermed fikk jeg en kraftig
sprut i ansiktet, men bare litt i
kisten, og var jo egentlig ganske
heldig. Nesten alle mann
kom settende med pøser og
filler for å tørke opp. Men først måtte de øse opp mye vann.
Vinden var sterk og vi gikk for fulle seil hele ettern\midddagen og
møtte flere skip, blant andre gamle Bergensfjord, som min far reiste til
Amerika med i 1923.
Plutselig røk bramfallet på fortoppen. Det ble et forferdelig virvar. Vi
måtte forandre på seilføringen og få skåret inn nytt tauverk. Vinden var
vestlig, og vi måtte gå noen lange baut for å komme oss til byen. Vi nådde
ikke frem før lørdag formiddag kl. 12.00. Utpå dagen fikk vi landlov, men
det var ikke stort å finne på, for blakke karer. Kragerø var da som nå en
typisk småby med svært smale gater. Men byen hadde en ypperlig havn
med bra kaianlegg. Mange lot være å gå i land. De foretrakk å bli om bord
og skrive brev og lese. Søndag var det som vanlig kirkegang. Kragerø var
intet blivende sted.
31

Til Horten
På fredagen drog vi videre med kurs for Horten. Om ettermiddagen i
16.30 tiden passerte vi Ferder og kl. 18.00 nådde vi Horten. En liten stund
før møtte vi Statsråd Lehmkuhl på vei ut fjorden fra Oslo. Skoleskipet fra
Oslo, statsråd Eriksen, lå på havnen i Horten da vi ankom. Så vidt jeg
husker, var det mindre enn ”Sørlandet”, men det var et flott skip. Mange
av guttene derfra var om bord hos oss. Det var nok en del forskjell, for
”Sørlandet” var jo langt nyere og var bygd som skoleskip.
På søndagen overvar vi først gudstjenesten i garnisonskirken. Om
ettermiddagen ble vi budne til en festlig tilstelning i et leseværelse for
sjømenn. Guttene fra Eriksen var også invitert. Dette var langt hyggeligere
enn å trave gatelangs. Det ble vi fort trøtt og lei av, men det var
oftest alternativet til å sitte om bord – og kjede seg.
På mandag var vi på marinemuseet. Der var det en utrolig samling av
mange forskjellige skipsmodeller, fly og flydeler. Bl.a. flyet som Trygve
Gran fløy over Nordsjøen med i 1914. Den turen var jo verdenshistorisk,
men druknet i alt som skjedde omkring utbruddet av Første Verdenskrig.
På tirsdag gikk en større seilbåt på grunn nær land. Vi ble oppmerksom
på hva som var skjedd. En båt ble satt på vannet med mannskap og
slepetrosse. Den nådde snart havaristen, som etter en del strev ble trukket
av grunnen. Dette var en håndsrekning og kostet ingenting.
På onsdag var vi i bakkgastenes roerlag sammen med "Båsen" en tur på
marineverftet og hentet en mengde gammelt tauverk som vi skulle få til
å øve oss i spleising.
Da bramråen brakk
Det jeg nå skal fortelle om, skjedde i friskere vind enn vi hadde hatt i
Østersjøen. Det var siste dagen i august og vi hadde lagt ut fra Horten
med kurs for Kristiansand. Været var surt og motvinden kraftig. I slik vind
blir presset på riggen størst. Skuta seiler jo ikke unna, men presser seg opp
mot vinden for å avansere. Det er umulig å seile rett frem. Man må gå på
skrå, og av og til skifte retning, gå baut, for å komme dit en vil.
Med en vanlig seilbåt er dette ikke så vanskelig. Der legger du bare
roret over og passer på at du ikke får bommen i hodet når seilet slår. Men
når en går baut med en fullrigger, eller som det heter på fagspråket; seiler
for styrbords eller babords halser, må rærne som før nevnt, brases d.v.s.
dras rundt til motsatt side. Og roret må legges over i akkurat riktig
øyeblikk, slik at ikke vinden kommer feil inn i seilene. Ellers vil de bli
stående og blafre, noe som sliter langt mer på dem enn jevnt vindpress.
Tauverket i riggen tåler heller ikke slik rykking i lengden.
På ”Sørlandet” hendte det ofte at fallene til enkelte seil røk. Da blafret
32
Den brukne bramråen
med spjæret seil,
31. august 1934.
Brandsberg arkiv
Havnefogd Tønnesen til
rors sammen med
skipets yngstemann –
skippersønn fra Hvaler.
Tønnesen var formann i
skoleskipets styre.
Brandsberg arkiv
33

disse helt ukontrollert, og det kunne
være en farlig jobb å få situasjonen
under kontroll. Ofte ble hele seil
spjæret, og måtte skiftes ut.
Vi seilte utover fjorden, slik som
beskrevet, og hadde gått baut flere
ganger da vi plutselig hørte et
voldsomt smell. Det var store bramrå
som hadde brukket under bautingen.
Seilet var også spjæret på
midten. De to delene flagret rundt
masten sammen med hver sin bit av
råen.
Først oppsto naturligvis et voldsomt
kaos. Men Båsen og et par av
styrmennene fikk raskt situasjonen
under kontroll. De entret til værs og
flere av guttene fulgte med, og etter
en del styr var seilfillene og bitene
av råa vel nede på dekket. Det sies at
en ulykke kommer sjelden alene.
Snart etter røk forre bramskjøt og
ytre klyver revnet. Dermed ble det
en travel, men egentlig også en
svært spennende dag for oss.
Vi fikk virkelig prøvd vårt sjømannskap
i praksis, og vi manglet
ikke publikum. Om bord var bl.a.
havnefogd Tønnesen, formann i
skoleskipets styre, og fru Brunsvik,
kapteinens kone. Oppe i riggen
hadde vi en reserverå, som nå ble
firt ned, og gjort klar. Dette tok hele dagen til vi på babords vakt tørnet inn
for natten.
Morgenen etter, lørdag 1. september, hadde styrbords vakt fått opp den
nye bramråen, og seilasen fortsatte uten flere episoder. Om kvelden
nådde vi Kristiansand. Neste morgen skulle vi som vanlig gå i kirken.
Men de såkalte værguder forbarmet seg over oss, og sendte et så kraftig
regnvær over byen at vi slapp kirketuren.
Utover i september fortsatte dagene med arbeid og øvelser. Klesvask og
rengjøring hver uke var vi lei av og matros- og skipsarbeid hadde heller
ikke samme interesse som før.
34
Tredjestyrmann Larsen
inspiserer klesvask.
Nr. 3 f.v. Anker Hanstad
Utlånt av Judith Jacobsen
Bakkgastenes roerlag;
foran f.v. Egil Lund
Sleveland, nr. 2 fra Hidra,
nr. 3 fra Spangereid.
2. rekke f.v. forfatteren,
nr. 2 Bredsdorf fra
Kragerø, nr. 3 fra
Jørpeland, Ryfylke.
To mangler.
Brandsberg arkiv
Eksamen begynner
I september skulle kurset avsluttes
med eksamen, og det styrte all
aktivitet om bord. Der var mange
fag og mange elever, så alt tok tid.
Men noen avbrekk ble det likevel.
Den 13. september fikk vi beskjed
om å stille i hvite paradeuniformer.
Vi ventet gjester fra et polsk
marinefartøy, som lå i havnen.
Utpå formiddagen kom
marinefolkene om bord. Det var
kjekke karer i flotte uniformer. Vi
hadde stilt opp bakksvis, stivpyntet
og virkelig elegante, og gjorde nok
et godt inntrykk. Etter middag
reiste gjestene, og vi måtte skifte
igjen og få på oss dongeriklærne.
Den daglige rutinen fortsatte,
men innimellom var det eksamen.
Da ble vi gjerne litt spent og
nervøse. En kveld orienterte
kapteinen oss på banjeren bl.a. om
hvordan vi målte solhøyden, brukte
loggen og loddeapparatene. En
annen kveld var vi igjen forsamlet
på banjeren og hørte Brunsvik
redegjøre om sjømil, knop og andre
sjørelaterte mål og forhold.
Nå var det eksamen hver dag, og
mange av guttene ble mer og mer
spent og stadig rødere i toppen. Selv ble jeg bl.a. prøvd i morse som jeg
ikke var helt stø i. Det bidrog nok til at jeg bare fikk karakteren
Tilfredsstillende, og ikke Meget tilfredsstillende, som jeg hadde håpet.
Mandag 24. september ble det holdt møte på banjeren der kapteinen
og havnefogden delte ut bibler og avgangsvitnesbyrd. Etterpå delte
kapteinen ut en del oppmuntringspremier til noen av guttene, og vi fikk
et par innslag av sangkoret vårt. Til slutt sang vi et salmevers. Vi ble også
ønsket velkommen til avslutningsfest på sjømannshjemmet dagen etter.
Den ble en strålende avslutning på et nesten 6 måneders skoleskipskurs,
med mange fine opplevelser. Likevel så nok de fleste også tilbake på tiden
om bord med litt blandede følelser.
35

Oppsummering
Når 70-80 gutter i alderen 14 til 18 år er sammen på et skip i 6 måneder, vil
mange vennskap oppstå. Etter hvert som tiden går, blir man bedre kjent.
Nye vennskap oppstår og noen går overstyr. Vi var en ganske broket flokk
fra Rogaland, Sør- og Østlandet og oppførselen var svært forskjellig.
Mobbing og uvennskap forekom, men var vel neppe verre enn på andre
steder, der mange gutter var samlet døgnet rundt. De yngste ble nok jevnt
over behandlet verre enn de eldre og gjerne større og sterkere karene.
Iblant fikk noen pakker hjemmefra. Var de ikke blant de eldre og dem
man hadde en viss respekt for, gikk det da ofte helt forferdelig for seg.
Under pakkeåpningen stod det ofte en hel flokk rundt og fulgte nøye
med. Så snart pakken var åpnet, kastet de seg som en flokk gribber over
innholdet, som oftest bestod av kaker og andre godsaker. Det var et helt
forferdelig syn å se hvordan de grafset med seg nesten hele innholdet.
Pakkens eier stod oftest igjen med nesten ingenting. Denne ukulturen ble
etter hvert så alminnelig at mange ba foreldrene om ikke å sende pakker
i det hele tatt.
Denne forferdelige oppførselen var også alminnelig ved flere av
spisebordene. Der var det ofte rene slagsmål om maten. Han som hentet
maten i byssa, tømte potetene på bordet og løp opp etter ny forsyning.
Imens var der ofte tilløp til kamp om den første porsjonen. Var der noe
ekstra godt ved enkelte måltider, f. eks. kaker opptrådte man ofte like
usivilisert. Når vi var i land, hadde vi nesten alltid lite å kjøpe for. Vi gikk
rundt i byene med et sug i maven og et sterkt ønske om noe godt. Som
gutter i slyngelalderen flest var vi alltid sultne.
En kveld kom en av mine kamerater og fortalte at han hadde fått en
fabelaktig fin venn. Han hadde vært i land om kvelden, og der var han
kommet sammen med en gutt han ikke kjente så godt fra før. Denne bad
ham med på kafé, hvor han bestilte og spanderte (trodde han) mye godt.
Da han kom om bord om kvelden, fortalte han meg om denne fantastiske
nye kameraten. Jeg fikk høre om den gastronomiske opplevelsen hans og
skjønte at han hadde grunn til, både å glede seg og være stolt. Men neste
dag ble gleden til sorg og jammer og et voldsomt raseri, for kom ikke hans
"nye venn" og forlangte at han skulle betale halvparten av det gårsdagens
utskeielser hadde kostet. På toppen av det hele eide gutten nesten ikke
penger å betale med. Hvordan det siden gikk, husker jeg ikke.
Mange av guttene var svært i farten etter jenter. Iblant, når de hadde
gått over streken, var de nokså nedfor og full av angst for å ha blitt smittet
med unevnelige sykdommer av kaiens "løse fugler". Jeg husker de jamret
seg til 2. styrmannen, Syvertsen. Han var svært grei og alltid parat til å gi
gode råd. Jeg husker at han trøstet disse "Don Juanene" med et standardråd:
"Smør snurrebassen inn med stomatol (tidens mest brukte tannkrem),
det virker godt."
36
Den populære stuerten på
akterdekket, sammen
med noen av guttene.
Nr. 2 og 3 fra venstre;
Øystein Jacobsen og
Anker Hanstad.
Utlånt av Judith Jacobsen
Kokken ombord.
Han var flink til å lage
mat.
Utlånt av Judith Jacobsen
37

Forholdet til offiserene var stort sett bra. Kapteinen og 1. styrmannen
var, som litt eldre, noe reserverte og var litt preget av det.
Stuerten var en svært hyggelig mann. Han var sterkt religiøs og innbød
dem som var interessert i religion til samvær i sin lugar.
Kokken kunne ikke koke fisk. Fiskestykkene ble lagt i flere nettingkurver
og satt inn i komfyren. Der ble de alltid kokt så lenge at de gikk i
oppløsning, og ben og fiskekjøtt nærmest ble en grøt. Ellers vil jeg tro at
kokken var bra nok.
Bortsett fra det jeg har nevnt, var forholdene om bord ikke så aller
verst. Iblant forekom det jo at enkelte fikk refs, og en av guttene ble sendt
hjem, da han ikke kunne innordne seg reglementet om bord.
38
Utlånt av Judith Jacobsen