Fra Baltikum til Barcelona - Brandsberg Foto & Design

Recommendations

Info

Foto utlånt av Stiftelsen Fullriggeren ”Sørlandet” Del 1 Med skoleskipet ”Sørlandet” – sommeren 1934 Bakgrunn Allerede for lenge siden innså fornuftige folk i mange sjøfartsland betydningen av og behovet for skoleskip. Merkelig nok var der ingen skoleskip i Norge i seilskutetida. Først lenge etter at dampskipene utkonkurrerte seilskipene ble der litt fart i bestrebelsene for å anskaffe seilende skoleskip til landet. ”Statsråd Lehmkuhl” i Bergen, ”Tordenskjold” i Trondheim og ”Sørlandet” i Kristiansand kom til i 1920-årene. ”Statsråd Eriksen” ble anskaffet til Oslo i 1930-årene, og ”Christian Radich” kom etter krigen. ”Sørlandet” kom til ved at skipsreder Skjelbred i Kristiansand, som opprinnelig var fra Eigerøy, donerte en million kroner, og i 1927 var fullriggeren klar for sitt første tokt. Det var en stor begivenhet for Agderfylkene og Rogaland, for nå kunne foreldrene sende sine sønner til et skip, der de ville få den beste opplæring i all slags sjømannskap. Vi kan spekulere på hvorfor man ikke hadde anskaffet skoleskip tidligere. Det kan ha vært så mange grunner til det. – Man tenkte kanskje ikke på det. Det ville koste mange penger å anskaffe slike skip, for ikke å snakke om å drive dem. Og hvem skulle betale for utdannelsen av de vordende sjøgutter, som stort sett kom fra fattige eller mindre bemidlede hjem? Slikt hadde man ikke råd til på 1800-tallet og knapt nok før Første Verdenskrig. Sjømannskap og skipsarbeid som spleising, sying og lapping av seil, fikk man lære seg under seil fra havn til havn. Dessuten var forholdene små. Foreldrene kjente de skippere og styrmenn de betrodde sine barn til. Ofte var de venner eller slektninger. Men da skoleskipene kom, var de alle seilskip, og man lærte omtrent det samme der som på de gamle seilskutene. I tillegg kom fag som norsk, engelsk og regning, formidlet av dyktige lærere. På ”Sørlandet” i 1934 var der til og med en lektor og en lege i lærerstaben. Opptak og fremmøte Opptaket til et skoleskip foregikk gjennom skolestyret på hjemstedet, og vilkårene var strenge. Man tok opp gutter fra 15 til 18 år, som måtte levere en egenhendig skreven "ansøkning" til styret for skoleskipet påtegnet av 11
far, mor eller verge. Denne måtte være "ledsaget" av dåpsattest, avgangsvitnesbyrd fra skolen, attester fra senere arbeidsgiver, foresatt eller idrettsleder og legeattest på særskilt skjema. Foreldre eller verge måtte gi sitt samtykke til at søkeren tok hyre og erklære at han ville "søke sitt erverv som sjømann". Selve opptakskriteriene sier også sitt, f. eks.: "Blant søkerne velges de som a.) antas legemlig kraftigst ( I 1934 hadde vi noen på ”Sørlandet” som var de reneste kjemper. En minnet meg om Goliat.) b.) har de beste karakterer og vitnesbyrd for oppførsel, flid og orden fra skolen og senere foresatte. c.) har de beste karakterer i ferdighetsfagene, norsk og rekning på skolens avgangsvitnesbyrd." Opptaket avgjordes innen 1. april, og man fikk beskjed om fremmøte i Kristiansand omkring 1. mai. Der ble det foretatt en ny og avgjørende legeundersøkelse. Etter dette skulle man tro at de som ble opptatt var blomsten av distriktets ungdom. Og de fleste var greie karer med god sosial bakgrunn. Sjømannsyrket hadde rimelig bra status. Alle kunne nå til topps om evnen og viljen var der. Flere på mitt kull endte som skipsførere f. eks. Mikal Hovland, Egersund og Peter Benneche som senere seilte sammen med min bror. Skipsreglementet var også ganske omfattende, og det forutsattes at man, ved å søke, også hadde lovet å rette seg etter dette, f. eks.: "Foresatte skal vises aktelse og respekt, og enhver befaling utføres raskt og villig. Man skal være flittig og oppmerksom, beflitte seg på en høflig og veloppdragen opptreden, vise gode seder, avholde seg fra skjellsord, eder, rå tale eller støy. Elevene må være renslige, holde klærne i god stand og disse må ikke bortbyttes eller selges. De må ikke forandres uten kapteinens tillatelse. Sjølivet krever legemlig og åndelig kraft. Sterke drikker og tobakk svekker gutter i oppvekstårene. De må derfor love ikke å misbruke disse og ikke besøke utskjenkningssteder. Tobakksrøkning blir kun tillatt på dekk til bestemte tider. Viktig: Forbudt å selge eller bytte bort skipskosten." Skulle det siste virkelig være nødvendig? – "Brudd på reglene og gjentagne forseelser fører til at man bortvises fra skipet." Siden fulgte krav om alt man måtte ha med; arbeidssko, bedre sko, seildukssko, sjøstøvler, (Jeg hadde min bestefars 50-60 år gamle lærstøvler.) genser, pose med sy- og lappesaker, kniv, gaffel og skje i pose eller etui, børster, såpe i eske, speil i etui, kniv i snor, oljehyre og sydvest, to par dongeridresser og salmebok. Av skipet fikk man låne en blå uniform, 2 hvite seilduksdrakter og to luer. Foreldrene måtte bare sende penger til barna gjennom kapteinen og helst ikke mer enn fem kroner pr. måned. Ved fremmøtet måtte man ellers ha kortklippet hår, være badet og ha rent undertøy. En kamerat av meg, som var på ”Sørlandet” i 1933, rådet meg til å ta med pute og sengklær, for det var ofte svært kaldt i seildukskøyene ombord med bare to ulltepper. Derfor tok jeg med et stoppeteppe og en 12
Page 1 and 2: Reidar Brandsberg Fra Baltikum til
Page 3 and 4: av utenlandske intellektuelle som v
Page 5: Innledning For 70 år siden var det
Page 9 and 10: større arbeider, som f. eks. sands
Page 11 and 12: Til Skottland I midten av juni skul
Page 13 and 14: Til Østersjøen Når jeg tenker ti
Page 15 and 16: Fra først av ledet svenskene og ø
Page 17 and 18: Til Horten På fredagen drog vi vid
Page 19 and 20: Oppsummering Når 70-80 gutter i al

Fra Baltikum til Barcelona - Brandsberg Foto & Design

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?