Svensk delstudie, Stadsnära landskap som resurs i ... - NMR

Dette innebærer at landbrukseiendommer i de fleste tilfeller skal omsettes til langt lavere
enn potensiell markedspris, noe som fører til enda større gap mellom det en kan få og det
en kan ta i byens ytterområder. Med bakgrunn i erfaringer fra de senere årene der
landbrukseiendommer er tillatt solgt til priser langt høyere enn landbrukstakst, etterlyser
en både i landbruksplanen og kommuneplanen en avklaring fra de statlige landbruks-
myndighetene om hvordan regelverket skal følges. Dette synet støtter også det lokale
bondelaget i høringsuttalelsen sin. I følge kommuneplanleggerne (pers. medd 2007) tyder
praksis, især i Sarpsborgs nærområder, på at enkeltbønder ser annerledes på dette. Det
symbiotiske forholdet mellom landbruket og deres faglige administrasjoner er ikke så
sterkt mer i følge denne informanten. Bøndene ser at eiendommer i pressområder kan gi
høye priser. For dem er jordvern ikke alltid så viktig, og disse bøndene er kanskje ikke så
lojale i forhold til jordvernpolitikken som det Bondelaget er. Slik lederen i Bondelaget
(Pers. medd. 2008) ser det, utsettes de som skal overta gårdene i de bynære områdene for
et sterkt et press fra utbyggere om å selge. Utbyggerne tilbyr intensjonsavtaler som
innebærer årlige inntekter for bonden fram til en eventuell reguleringsplan for utbygging
har gått gjennom. Bondelagslederen ønsker at denne byrden skal løftes fra bøndenes
skuldre og at myndighetene må ta et større ansvar for jordvernpolitikken (Kristianslund
pers. medd. 2008).
3. Om lovverk som styrer i stad - land sonen
Plan- og bygningsloven
Det viktigste lovverket for styring av arealbruk er plan- og bygningsloven (PBL).
Kommunen er gitt ansvaret for arealplanleggingen, men loven gir overordnete
myndigheter muligheter for å gripe inn. Kommuneplanens arealdel er det viktigste
styringsverktøyet for kommunen.
Spesielt i byområder (eller mer presist arealer avsatt til utbyggingsområder i
kommuneplanen) er det en velutviklet verktøykasse i plan- og bygningsloven. I disse
områdene er det med utgangpunkt i loven mulig å styre mye som angår bygningers og
tekniske anleggs utforming og plassering. Arealer som ikke er bebygde områder, d.v.s.
også bynære områder, blir i plan og bygningslovens juridiske termer såkalte LNF –
områder, dvs. områder for landbruk, natur og friluftsliv. LNF- områdene blir i praksis en
samlekategori når utbyggingstiltak har fått sitt.
I LNF- områdene er det bare utbyggingstiltak for landbruk som uten videre et tillatt.
Dette betyr at alle andre utbyggingstiltak har et ”byggeforbud” i LNF -områder. Denne
rettsvirkningen av planen må sees i sammenheng med det norske grunnprinsippet om at
det er tillatt å bygge med mindre kommunale planer gjør det ulovlig. Det juridiske
”redskapet” som gjør det mulig for kommunene å styre utbygging i landdistriktene er å
27