Svensk delstudie, Stadsnära landskap som resurs i ... - NMR

2. Overgangssonen by – land: en studie fra Norge
Kine Halvorsen Thorén & Inge - Lise Saglie
Institutt for Landskapsplanlegging, UMB
1. Innledning
Det fantes byer i Norge så tidlig som på 1000-tallet, nemlig i Oslo, Nidaros, Skien,
Tønsberg og Borg, men de var ikke mange og de var ikke store. Vi kan likevel snakke om
en tusenårig historie med urbanisering av landet, men det var århundret fra 1830 som
hadde den hurtigste veksten. I løpet av tre generasjoner ble bosettingsmønsteret dramatisk
endret. I 1830 fantes et lite antall små administrative byer, om lag 40 kjøpsteder og
ladesteder i alt, og i tillegg en del tettbygde småsteder. De lå i hovedsak langs sjøen,
knapt nok i innlandet. Rundt 1830 begynte imidlertid den økonomiske vekstkurven å
bevege seg oppover takket være oppsvinget i trelast, fiske og metall. Veksten fant sted
samtidig med liberalisering av næringslivet der bl.a. toll på varer som bøndene skulle
selge i byen ble opphevet. Samtidig var dette også tiden da mange byer ikke bare vendte
seg mot sjøen og eksport, men i større grad også ”mot landet”, noe som bl.a. var betinget
av endringer i kommunikasjonssystemet. Den første jernbanelinjen, - Norsk Hoved -
Jernbane mellom Christiania 1 og Eidsvold, ble for eksempel åpnet i 1854. Satt på spissen
kan vi si at byene på denne tiden for alvor begynte å utvikle landsbygda (Myhre 2005).
Industriveksten var betydelig fra midten av 1800 tallet, særlig trelastnæringer for eksport,
men også tekstilindustri for innenlandsmarkedet.
Endringer i næringsveier og rammebetingelser gjorde at vi kan snakke om byveksten på
tre ulike måter. For det første økte innbyggertallet og antall byer, for det andre var
byveksten topografisk ved at byene vokste ut i sitt omland og for det tredje var den
geografisk ved at urbaniseringen også ble tydelig nord for Trondheim. Selv om urbani-
seringstendensen var gjennomgående og sterk i hele perioden, kunne den enkelte by
vokse i rykk og napp. Det bymønsteret vi har i dag var i hovedsak fastlagt på 1860-tallet.
I utgangspunktet, på 1800 – tallet, fantes det bygningslover som gjaldt for tettstedene og
etter hvert også for de såkalte bygningskommunene. I 1898 kom det en ny paragraf av
særlig betydning for by - og landsonen som gikk ut på at det skulle være et byggebelte
der det ikke skulle bebygges utenfor bygrensene. Hensikten var å hindre ukontrollert
forstadsvekst som bl.a. oppstod i kjølvannet av de nye industriarbeiderne som flyttet fra
bygdene og inn til byen. Urbaniseringen fortsatte videre i perioden 1920 fram til i dag
(Stugu 2005). Fra 1950-tallet var suburbaniseringen særlig sterk, og etter bygningsloven
1 Endret til Kristiania i 1877 og fikk navnet Oslo i 1924
7