Den store rovviltkrigen - Munin - Universitetet i Tromsø

Forbindelse med den nu vakte Lyst og Iver efter at skaffe sig gode Vaaben og gjøre sig dygtig til at bruge dem,
vil bidrage til at formindske Landets Rovdyrmængde». 44
Når det gjaldt ulvejakten så virket det altså som om loven fungerte etter hensikten. Det forholdt seg
derimot ikke like vel når det kom til rovfuglstatistikken. Av de 64 129 utbetalte rovfuglpremier i
perioden mellom 1846 og 1869, var Rasch overbevist om at i alle fall 50 000 var blitt feilaktig
utbetalt. Et forhold som etter Raschs mening gjorde saken med de feilaktig utbetalte premiene for
rovfugl enda verre, var at mange av disse premiene var blitt utbetalte for såkalt «nyttige»
rovfuglarter, hvilke han omtalte som «vore bedste forbundsvandte i Kampen mod de skadelige
Skov-, Mark- og Fjeldmuusarter». 45
Det som først og fremst gjorde Rasch oppmerksom på at noe var galt, var at premiene for kongeørn
og havørn var så urimelig høye. Fra 1846 til 1869 hadde det blitt utbetalt 48 453 premier for disse
ørneartene. Dette vil si at omtrent 2100 ørner skulle ha blitt felt i året. Et rimelig tall for en «saa sky
og vagtsom Fuglart» ville i følge Rasch ha vært omtrent 200 stykker i året. De oppgitte tallene stred
i mot det alle «nordiske Ornithologer havde iaktaget og lært med Hensyn til disse to
Rovfugleartenes Forekomst og Forplantning». 46 Årsaken til at denne forvekslingen mellom
«nyttige» og «unyttige» rovfugler kunne skje, mente Rasch, var at «Naturhistorien» ikke hadde blitt
lært godt nok i skolene. De som underviste manglet den nødvendige kunnskap, det manglet
ornitologiske samlinger osv. Når folk kom til lensmannen og forlangte premier for fugleunger, og sa
at foreldrene var ørner, så krevde det i virkeligheten større kunnskaper enn man kunne forlange, av
lensmennene som skulle bevise at så ikke var tilfelle. Også når det gjaldt hønsehauk var premiene
alt for høye, og nok en gang var det «nyttig» musefangende rovfugl som ble felt.
I 1877 fant Rasch ut at det også foregikk svindel med utbetalingen av premier for gaupe og ulv.
Han ble tilsendt sakspapirene til en rettssak som hadde blitt ført mot to personer i Ål prestegjeld i
Hallingdal. Søbye skriver at disse to mennene hadde blitt dømt til henholdsvis 5 og 10 dagers
fengsel, for å ha svindlet til seg skuddpremier for gaupe. Svindelen hadde bestått i å «fremstille for
en gammel, sløv Attestutsteder Ræveskind, under foregivende at det var Skind af Gaupunger».
Rasch mente i tillegg at han hadde bevis for at også tre andre personer hadde vært delaktige i
svindelen. En del av disse skinnene ble på et senere tidspunkt framlagt for professor Georg Ossian
Sars (1837–1927), som straks kunne fastslå at det ikke dreide seg om gaupeskinn, men om skinn fra
44 Søbye (2004)
45 Ibid
46 Ibid
34