Den store rovviltkrigen - Munin - Universitetet i Tromsø
Den store rovviltkrigen - Munin - Universitetet i Tromsø
Den store rovviltkrigen - Munin - Universitetet i Tromsø
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
<strong>Den</strong> <strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong><br />
En undersøkelse av Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt<br />
(1845)<br />
HIS-3900<br />
Karl Martin Richardsen<br />
Mastergradsoppgave i historie<br />
Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning<br />
<strong>Universitetet</strong> i <strong>Tromsø</strong><br />
Våren 2012
Forord<br />
<strong>Den</strong>ne masteroppgaven er et bidrag til dagens rovviltdebatt. Formålet er å gi et historisk- og<br />
idéhistorisk perspektiv på enkelte av dagens utfordringer. Fremstillingen belyser aspekter som etter<br />
min mening er viktige, og som har vært underkommunisert til nå i debatten. Takk til veileder Einar-<br />
Arne Drivenes for gode råd.<br />
3
INTRODUKSJON<br />
Innledning og problemstilling ……………………………………………………………………..7-8<br />
Kilder og litteratur ………………………………………………………………………………..8-11<br />
Teori og metode …………………………………………………………………………………11-13<br />
DEL I. UTKIKKSPUNKT OG KONTRAST<br />
Kapittel 1. Natursyn i dag ………………………………………………………………………...17<br />
Miljøvern, Darwin og det biologiske mangfoldet ………………………………………………17-19<br />
Myndighetene, statskirken og naturen …………………………………………………………..19-20<br />
Miljøetikk, Naturmangfoldloven og skuddpremier i dag ……………………………………….21-22<br />
Sammendrag kapittel 1 ……………………………………………………………………………..22<br />
Kapittel 2. Rovvilt i dag …………………………………………………………………………..23<br />
Rovviltproblematikk ……………………………………………………………………………23-24<br />
Rovvilt og folkeflertallet ………………………………………………………………………..24-25<br />
Rovviltforliket 2011 …………………………………………………………………………….25-26<br />
Sammendrag kapittel 2……………………………………………………………………..........26-27<br />
DEL II. ROVVILTKRIGENS BAKGRUNN OG BEGRUNNELSER<br />
Kapittel 3. Folk, husdyr, rovdyr og matvilt, samt de gjeldende jaktlovene i 1845……………..31<br />
Folkevekst og økning i husdyrholdet …………………………………………………………...31-32<br />
Rovviltbestanden på 1800-tallet, fyll og svindel …………………………………………..........32-35<br />
De gjeldende jaktlovene i 1845 …………………………………………………………………35-36<br />
Elg- og hjortebestanden …………………………………………………………………………36-37<br />
Sammendrag kapittel 3 ……………………………………………………………………………..37<br />
Kapittel 4. Rasch og hans begrunnelser …………………………………………………………39<br />
Halvor Heyerdahl Rasch ………………………………………………………………………...39-40<br />
«<strong>Den</strong> fordærvelige Jagtfrihed» ………………………………………………………………….40-41<br />
«Rovdyrenes Ødelæggelse» ………………………………………………………………...............41<br />
«En krigersk Befolkning i Fredens Dage» ………………………………………………………42-43<br />
«Statsoeconomien»…………………………………………..……………………………..........43-45<br />
Sammendrag kapittel 4 ……………………………………………………………………………..45<br />
Kapittel 5. Rasch, naturen og rovviltet …………………………………………………………..47<br />
Rovvilt og matvilt. Fagkunnskap 1845 og i dag …………………………………………..........47-51<br />
5
«det dem givne Herredømme» og rovviltets formål………………………………………………...51<br />
«De Skabninger der ere dens Gjendstand» ……………………………………………………...51-56<br />
Nyanser i bildet. En vending i Raschs tekst …………………………………………………….56-57<br />
Beverens fredning ……………………………………………………………………………….57-59<br />
Sammendrag kapittel 5 ……………………………………………………………………………..59<br />
Kapittel 6. Stortingets saksbehandling …………………………………………………………..61<br />
Odelstinget 13,14 og 17. Juni ……………………………………………………………...........61-64<br />
Lagtinget 26-28. juni ……………………………………………………………………………64-64<br />
Sanksjonering ……………………………………………………………………………................65<br />
Sammendrag kapittel 6 ………………………………………………………………………….65-66<br />
DEL III. IDÉHISTORISK BAKGRUNN<br />
Kapittel 7. Herredømmeholdningen og den teleologiske naturoppfatningen. Lov om<br />
Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt i et idéhistorisk perspektiv………………..69<br />
To bibelske natursyn …………………………………………………………………………….69-72<br />
Contemptus mundi vs theologia naturalis ………………………………………………………73-75<br />
<strong>Den</strong> nye tid og naturen ………………………………………………………………………….75-76<br />
Opplysningstid. Det heliosentriske solsystemet og verdensmaskinen ………………………….76-77<br />
Descartes og dyrene ……………………………………………………………………………..77-78<br />
Linné, Rasch og naturens formålsrettethet ……………………………………………………...78-80<br />
De norske «romantikerne», naturen og rovviltet………………………………………………...80-84<br />
Sammendrag kapittel 7 ………………………………………………………………………….84-85<br />
DEL IV. LOVENS VIRKNINGER OG KONSEKVENSER<br />
Kapittel 8. Rovviltet, gjeterne og sauene ……………………………………………...................89<br />
<strong>Den</strong> <strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong> og rødlista ……………………………………………………………...89-92<br />
Gjeterne og sauene ……………………………………………………………………………...92-93<br />
Tradisjon og barnearbeid ………………………………………………………………..............93-94<br />
Gamle- og nye norske sauer …………………………………………………………………….94-97<br />
Sammendrag kapittel 8 …………………………………………………………………………97-98<br />
Konklusjon ……………………………………………………………………………..........99-102<br />
Etterord…………………………………………………………………………………………….103<br />
Litteratur<br />
Lovkilder, regjeringsvedtak og stortingsforhandlinger<br />
6
Innledning og problemstilling<br />
I 1845 vedtok Stortinget en ny jaktlov. Loven hadde to hovedpunkter. Det ene var fastsettelsen av<br />
årlige fredingstider for det vanligste matviltet, samt at beveren skulle fredes i 10 år. Det andre var<br />
innføringen av en skuddpremieordning, hvor målet var at bjørn, ulv, gaupe, jerv, havørn, kongeørn,<br />
hønsehauk og hubro skulle utryddes fra den norske naturen. Vedtaket, som fikk navnet Lov om<br />
Udrydding af Rovdyr og om Freding af andet Vildt, satte i gang det som har blitt kalt «den <strong>store</strong><br />
<strong>rovviltkrigen</strong>» i Norge, en kamp mot «unyttige» og «skadelige» dyr som ikke ble avviklet før langt<br />
ut på 1900-tallet. 1 I stortingets protokoller er det ikke registrert én eneste motforestilling, av<br />
moralsk, prinsipiell eller faglig art, mot forslaget om å utrydde disse artene. Alle stortingsmennene<br />
syntes i 1845 å være enige om at dette var skadedyr som måtte vekk. I dag er det norske<br />
artsmangfoldet – inkludert de nevnte rovviltartene – beskyttet av både nasjonalt lovverk og<br />
internasjonale avtaler. Til tross for at flere av disse artene påfører husdyrnæringen betydelige tap<br />
hvert år, er det strengt ulovlig å felle dem om ikke spesiell tillatelse er gitt.<br />
<strong>Den</strong>ne oppgaven omhandler Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af andet Vildt fra 1845, og<br />
er en fremstilling av denne lovens bakgrunn, begrunnelser og konsekvenser. Hovedformålet er å<br />
belyse den bakenforliggende tankegangen/ideologien, som medførte at det å sette i gang en<br />
utryddingskampanje mot åtte hjemmehørende dyrearter, ikke ble sett på som verken moralsk eller<br />
faglig betenkelig, men derimot som noe helt rasjonelt og selvfølgelig. Dette idéhistoriske aspektet er<br />
det hovedsakelige og den «røde tråden» i fremstillingen. Men, også mer «håndfaste», realhistoriske,<br />
faktorer og årsaksforklaringer har en sentral plass, spesielt når det gjelder lovens bakgrunn og<br />
konsekvenser/virkninger. Endringsprosessene i jordbruket på 1800-tallet, ofte omtalt som «det <strong>store</strong><br />
hamskiftet», er blitt viet relativt mye oppmerksomhet i norsk historieskriving.<br />
Utryddelseskampanjen mot rovviltet, og dens rolle i disse omveltningene, har derimot i stor grad<br />
blitt oversett og utelatt. Det skal her argumenteres for at jaktloven fra 1845 og den påfølgende<br />
<strong>rovviltkrigen</strong>, var en viktig del av - og i visse tilfeller en nødvendig forutsetning for - flere av<br />
endringene som fant sted i husdyrnæringen i siste del av 1800-tallet.<br />
Oppgaven har en komparativ vinkling. Det som oppfattes som grunntrekk ved dagens rådende<br />
natursyn i Norge, blir beskrevet og kontrastert med natursynet som lå til grunn for<br />
1 Navnet ”den <strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong>” har blitt hentet fra Steen, Johan B.(1989) Ryper, rypeliv og rypejakt.<br />
7
naturforvaltningen på midten av 1800-tallet. Dette har blitt gjort for å bedre få frem det unike ved<br />
hver epokes natursyn, men også for å eksplisere og klargjøre eget utgangspunkt, som historisk<br />
situert fortolker.<br />
Kilder og litteratur<br />
Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af andet Vildt er et lite omtalt kapittel i norsk<br />
historieskriving. I standardverker om 1800-tallet, som Det gamle samfunn av Sverre Steen (1957)<br />
og Norsk historie 1814–1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, av Tore Pryser (1999), er den<br />
for eksempel ikke nevnt med et ord. Det har kun lyktes å finne to oversiktsverker fra perioden hvor<br />
loven blir omtalt.<br />
I Norsk landbrukshistorie. Kontinuitet og modernitet, av Brynjulv Gjerdåker (2002) nevnes loven<br />
kort. Gjerdåker skriver en del om gjeting og det han kaller «rovdyrplaga» på 1800-tallet. Han nevner<br />
noen ulike grunner til at gjetingen var nødvendig og at rovdyr var den største trusselen mot<br />
husdyrholdet på denne tiden. «I større breidd» skriver han, «var følgjene av rovdyrplaga vesentlege-<br />
både driftsøkonomisk og for den mentale helsa til dei mange som kjende trugsmålet dagleg». 2 Det<br />
han skriver om selve jaktloven, og virkningene av den, er:<br />
Rovdyrplaga gjekk inn i sluttfasen frå 1845. Då kom ei lov om utrydding av rovdyr, og lovgjevarane tok sikte<br />
på å nå målet ved premiering. For kvart dyr av alle dei fire større rovdyrslaga bjørn, ulv, gaupe og jerv var<br />
premien tre spesiedalar. Ved dei tider var bakladningsgeværa i ferd med å erstatte dei gamle<br />
munnladningsbørsene, og dei nye geværtypar med metallhylsepatroner effektiviserte jakta i åra frametter. Først<br />
i 1880- åra var det lite varg att i heile landet, med Finnmark som som det eine <strong>store</strong> unntaket. I 1884 vart det<br />
såleis meldt inn i alt 65 felte ulvar- seks dyr i sørnorske amt og 59 i Finnmark. Forutan i det nørdste amtet var<br />
det no enno ved hundreårsskiftet att vargflokkar i Trøndelag, dei fleste aust i grensefjella. 3<br />
Gjerdåker understreker rovviltets destruktive påvirkning på befolkning og husdyr. Ulv og bjørn<br />
omtales i all hovedsak som en kilde til frykt og bekymring, men han skriver også at det var noen<br />
budeier som mente at de sto på god fot med bjørnen. De kalte den «godfar i skogen» og hevdet at<br />
den passet på kuene deres. Men han påpeker at de fleste hadde angst for bamsen. 4<br />
2 Gjerdåker, Brynjulv (2002) Norges landbrukshistorie 1814–1920. Kontinuitet og modernitet, s.74.<br />
3 Gjerdåker s.74.<br />
4 Gjerdåker s.71.<br />
8
I Norsk idéhistorie. Vitenskapens utfordringer 1850–1920, av Bliksrud, Hestmark og Rasmussen<br />
(2002), blir loven og utryddingskampanjen kort omtalt. De skriver:<br />
Det var på tide å rydde opp i norsk natur for å hindre tap av husdyr og storvilt. Fra 1845 til 1932 var det statlig<br />
skuddpremie på ulv, bjørn gaupe og jerv. (...) Rovpattedyrene ble nær fullstendig utryddet fra norsk natur.<br />
Samme skjebne fikk flere rovfuglarter. I kontrast til denne nedslaktningen sto Foreningen til Dyrenes<br />
Beskyttelse som ble opprettet i 1859 for å fremme «human» behandling av dyr, først og fremst i landbruket,<br />
hvor grov mishandling av dyr ikke var uvanlig. 5<br />
Bliksrud, Hestmark og Rasmussens omtale av loven er interessant og i hovedtrekk riktig, men den<br />
inneholder flere unøyaktigheter og feiloppfatninger. Skuddpremieordningen for bjørn ble riktignok<br />
avviklet i 1932, men for alle de andre artene så fortsatte den i mange tiår etter dette. Fremstillingen<br />
av Foreningen til Dyrenes Beskyttelse som en motsetning til utryddelseskampanjen mot rovviltet,<br />
baserer seg på en misforståelse. <strong>Den</strong>ne foreningen spilte tvert i mot en viktig rolle i kampen mot<br />
rovviltet. Dette blir nærmere utdypet i løpet av denne fremstillingen.<br />
Her følger en beskrivelse av litteraturen som har vært mest sentral for denne undersøkelsen:<br />
Filosof Espen Søbye har skrevet en utfyllende artikkel om jaktloven i et historisk perspektiv. I<br />
Rovdyrstatistikk 1846–2004. Fra skuddpremier til fredning og irregulær avgang, (2004), tar han for<br />
seg flere aspekter ved loven og utryddelseskampanjen. Søbye viser blant annet hvordan<br />
skuddpremieordningen medvirket til å gjøre den <strong>store</strong> økningen i antall husdyr på 1800-tallet mulig.<br />
Han skriver også at det ble oppdaget en omfattende svindel når det gjaldt utbetalingen av<br />
skuddpremier, samt om lovens rolle i avviklingen av den norske gjetertradisjonen. Søbyes artikkel<br />
har vært til stor hjelp i arbeidet med denne oppgaven.<br />
Selv om Bredo Berntsens Grønne linjer. Natur- og miljøvernets historie i Norge (1994) ikke omtaler<br />
Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt spesifikt, så har denne boken gitt<br />
kunnskap om relevante samfunnsforhold og oppfatninger i perioden loven ble vedtatt. <strong>Den</strong> har også<br />
bidratt med mer overgripende sammenhenger og perspektiver på naturvernets historie i Norge.<br />
Svein Skavhaugs Historiske tilbakeblikk på vilt- og fiskeforvaltningen i Norge (1996), har informert<br />
om endringer i viltforvaltningen, spesielt når det gjelder kronologi. Skavhaugs arbeid inneholder<br />
5 Bliksrud, Hestmark og Rasmussen (2002), Norsk idéhistorie. Vitenskapens utfordringer 1850–1920, s.286.<br />
9
enkeltheter og endringer i bestemmelsene, vedrørende rovvilt i Norge, fra de tidligste<br />
fellingsvederlagene for ulv og bjørn ble innført på 1700-tallet, til starten på «den <strong>store</strong><br />
<strong>rovviltkrigen</strong>» i 1845 og dens avvikling på 1900-tallet.<br />
Informasjon angående loven og utryddelseskampanjen har ellers i stor grad vært hentet fra andre<br />
fagfelter, først og fremst fra vilt- og annen naturforskning. Noe av den meste sentrale litteraturen har<br />
vært: (Steen, Johan B. (1989) Ryper. Rypeliv og rypejakt), (Schwartz, Swenson, Miller (2003) Large<br />
Carnivores, Moose, and Humans: a changing Paradigm of Predator management in the 21 st<br />
Century, Alces Vol. 39: 41–63.), (Hohle, P. & Lykke, J. (1993) Elg og elgjakt i Norge, 2. utgave.),<br />
samt en nylig utgitt artikkel av Morten Kraabøl og Vegard Gundersen (2012), som tar for seg den<br />
etiske argumentasjonen for utryddelseskampanjen mot rovviltet, og spesielt hønsehauken, i Norge:<br />
(Gundersen, Vegard & Kraabøl, Morten (2012) A review of historical management arguments for<br />
Northern Goshawk Accipiter gentilis proposed by Norwegian hunters, scientists and<br />
conservationists, Ornis Norvegica (2012) 35: 1–15.)<br />
Når det gjelder begrepet/kategorien natursyn, har spesielt (Hegge, Hjalmar (1993) Mennesket og<br />
naturen, Naturforståelsen gjennom tidene – med særlig henblikk på vår tids miljøkrise.), (Kolstad,<br />
Hans (2007) Besinnelse. Naturfilosofiske essays, Oslo.) og (Ariansen, Per (1992) Miljøfilosofi. En<br />
innføring) bidratt med klargjørende perspektiver og begreper.<br />
Primærkildene har vært:<br />
Lovforslaget: Rasch, Halvor Heyerdahl (1845) Jagten i Norge, indeholdende en Skildring af dens<br />
nuværende Tilstand, samt Motiver og Forslag til Lovbestemmelser sigtende til at fremme dens<br />
hensigtsmæssige Udøvelse.<br />
Stortingsforhandlingene: Kongeriket Norges ellevte ordentlige Stortings Protocoller og Indstillinger<br />
for Aaret 1845. Anden Deel indeholdende Forhandlingene i Maanedene Juni og Juli. (1845).<br />
Stortingsefterretningene: Storthings-Efterretninger 1836-1854 udgivne efter offentlig Foranstaltning<br />
(1893), 2 det Bind indeholdende Forhandlingerne paa tiende ordentlige Storthing 1842 og ellevte<br />
ordentlige Storthing 1845.<br />
Lovteksten: Hentet fra Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.M., der<br />
10
vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, i tidsfølgende Orden og<br />
udtogsviis samlede og udgivne af Christian Bull. 11te Bind, indeholdende Aarene 1844, 1845 og<br />
1846, med hosføiede Registre, Christiania (1847).<br />
Teori og metode<br />
<strong>Den</strong> følgende fremstillingen har ”to sider”. Jaktloven fra 1845 blir undersøkt og beskrevet både fra<br />
et idéhistorisk- og fra et realhistorisk perspektiv. Målet har vært å belyse loven fra ulike vinkler, og<br />
at de ulike perspektivene skal utfylle og overlappe hverandre. Med ”idéhistorisk” menes forholdet<br />
mellom de historiske aktørenes oppfatninger, holdninger, og handlinger. Med ”realhistorisk” menes<br />
de mer ”håndfaste” medvirkende faktorene, som bidrar til å forklare innføringen av loven, altså<br />
demografi, økonomi, teknologiske endringer osv.<br />
Når det gjelder det idéhistoriske perspektivet så er det i all hovedsak vitenskapens og politikkens, og<br />
dermed embetsstandens, natursyn som har blitt undersøkt og fremstilt. En slik ensidig «elitistisk»<br />
tilnærming har allikevel blitt oppfattet som naturlig, både med tanke på problemstillingen og<br />
oppgavens omfang. Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt ble innført i det som<br />
Jens Arup Seip kalte embetsmannsstatens gullalder. I denne epoken var det i stor grad representanter<br />
for embetsmannsstanden, en utdanningselite av prester, jurister og offiserer, som tok de politiske<br />
avgjørelsene i Norge. Selv om antallet stortingsrepresentanter fra andre stender var økende, så var<br />
de ledende vervene på stortinget, (formannsskap i komiteene og presidentskap) nesten utelukkende<br />
besatt av embetsmenn. 6 «Vanlige» folks oppfatninger hadde ikke den samme påvirkningen på<br />
myndighetenes avgjørelser i 1845 som i dag, og har derfor ikke blitt undersøkt, selv om dette hadde<br />
vært et interessant tema i en annen sammenheng. I fremstillingen av dagens natursyn er det derimot<br />
ikke blitt skjelnet mellom myndighetenes og den øvrige befolkningens natursyn. Her har grensene<br />
blitt trukket mellom den vitenskapelige- og den kirkelige/kristne naturoppfatningen. Dette står i<br />
motsetning til situasjonen i 1845, hvor det religiøse- og det vitenskapelige i stor grad var<br />
overlappende størrelser. Man kan grovt og enkelt si, at den følgende fremstillingen av natursynet i<br />
de ulike epokene, har blitt formet av at skillet mellom befolkning og myndigheter er lite i dagens<br />
Norge, mens det mellom religion og vitenskap er stort - og at denne situasjonen var omvendt på<br />
midten av 1800-tallet.<br />
I dag ville en statlig organisert utryddingskampanje mot åtte hjemmehørende dyrearter vært nærmest<br />
6 Pryser (1999) s. 229–230.<br />
11
utenkelig. For å undersøke og forklare hvorfor dette ikke var tilfellet i 1845 - men at det derimot da<br />
var en tilsynelatende total enighet på stortinget om at disse artene burde bli utryddet - har<br />
begrepet/kategorien natursyn blitt brukt. Jens Schjerup Hansen (1989) definerer natursyn som: de<br />
ideologiske forestillinger om mennesket og naturen, og det verdigrunnlag som en bestemt epoke<br />
oppfatter og fortolker naturen ut fra. 7 Natursynet, skriver han, bestemmer hvordan mennesket preger<br />
og bruker naturen. Det er også i stadig endring og har som andre ideologier sitt eget liv. «Det opstår,<br />
udbredes, får en dominerende position, trænges tilbage og forsvinder til sidst til fordel for et nyt<br />
natursyn.» 8 En epokes natursyn/naturoppfatning oppfattes som styrende for menneskenes praksis i<br />
(eller «ovenfor») naturen, og det er noe som stadig endrer seg. Natursyn (også kalt naturoppfattelse<br />
og naturforståelse) blir i denne oppgavens sammenheng forstått som en kulturs- eller epokes<br />
grunnleggende oppfatninger av hva naturen og mennesket, og forholdet mellom dem, dypest sett er.<br />
Natursyn er dermed også menneskesyn. Et grunnleggende teoretisk utgangspunkt er, at vår<br />
naturforståelse har en bestemmende innflytelse på våre holdninger ovenfor naturen, og at våre<br />
holdninger igjen er styrende for våre handlinger ovenfor den. Det er snakk om forholdet mellom<br />
«liv og lære». Et samfunns- eller en epokes «lære» (eksisterende kunnskap/holdninger) vil ha en<br />
innvirkning på dets «liv» (praksis/handlinger). For filosof Hans Kolstad (2007) er dette forholdet<br />
helt innlysende. Naturoppfatningen, skriver han, «har og får sin avgjørende betydning ut fra den<br />
enkle kjensgjerning at måten som man oppfatter naturen på, også bestemmer hvorledes den blir<br />
behandlet.» 9 Det idéhistoriske aspektet ved denne undersøkelsen, kan dermed sies å gå ut på å<br />
forsøke å forstå/forklare myndighetene på 1800-tallets «liv»/handlinger (innføringen av jaktloven i<br />
1845) ved å forsøke å forstå/forklare deres «lære»/oppfatninger (natursynet).<br />
I undersøkelsen av de realhistoriske faktorene i fremstillingen, har metoden vært tekstanalyse og en<br />
ordinær kildekritisk tilnærming. Hovedfokuset i fremstillingen kan sies å være på natursyn og<br />
holdninger, men realhistoriske årsaksforklaringer har blitt brukt der dette har blitt ansett som<br />
hensiktsmessig.<br />
Selv om denne oppgaven ikke har vært en komparativ studie, i tradisjonell forstand, har<br />
fremgangsmetoden klare likhetstrekk med det Scocpol & Somers (1980) kaller komparasjon som<br />
kontrastering av kontekster, og kan anses som en modifisert versjon av denne metoden. 10 Som en<br />
7 Schjerup Hansen, Jens (1989) Natursyn og planlægning, SBI-byplanlægning 58, Statens byggeforskningsinstitut,<br />
Hvidovre, s.9.<br />
8 Ibid s. 12<br />
9 Kolstad, Hans (2007) Besinnelse. Oslo, s. 8.<br />
10 Scocpol, Theda & Somers, Margaret (1980) «The uses of Comparative History in Macrosocial Inquiry» i<br />
Comparative Studies inn Society and History, vol. 22.<br />
12
kontrast til hovedundersøkelsesobjektet, nemlig natursynet som lå til grunn for innføringen av<br />
jaktloven i 1845, og den påfølgende rovviltutryddelsen, har grunntrekk ved det som oppfattes som<br />
dagens natursyn og rovviltsituasjon blitt skissert i første del av fremstillingen. Formålet med dette<br />
har på den ene siden vært å klarere få fram det unike, først og fremst ved natursynet i vitenskap og<br />
politikk i 1845, men også ved dagens rådende natursyn. På den andre siden har fremstillingen av<br />
dagens naturoppfatning blitt gjort, for å eksplisere eget utgangspunkt som historisk situert fortolker.<br />
En fortidig epokes natursyn, er et undersøkelsesobjekt som det ansees som svært vanskelig å<br />
forholde seg fullstendig objektiv til som historiker. Det man i en slik sammenheng ønsker å forstå -<br />
samt fremstillingen av det man eventuelt har forstått - vil uunngåelig måtte bli påvirket av<br />
fortolkerens egne oppfatninger. Både de fortidige aktørene, hvis tankeverden man ønsker å forstå,<br />
og historikeren selv, har vært/er historisk situerte og påvirket av kreftene i sin samtid. Å være seg<br />
dette bevisst, og åpen om det, ansees som en forutsetning for en vitenskapelig redelig fremstilling.<br />
Om dette forholdet skriver Gadamer (1953): «Å nedkjempe illusjonen om en sannhet som er løst fra<br />
den erkjennendes ståsted, må her selv gjelde som «vitenskapelig»». 11 Det som oppfattes som dagens<br />
rådende natursyn - og som også er oppfatninger som undertegnede i stor grad deler – har derfor blitt<br />
forsøkt tydelig definert i begynnelsen av teksten.<br />
11 Gadamer, Hans-Georg (1953) «Sannhet i humanvitenskapene», fra Forståelsens filosofi. Utvalgte hermenautiske<br />
skrifter, oversatt av Jordheim, Helge (2003).<br />
13
DEL I. UTKIKKSPUNKT OG KONTRAST<br />
15
Kapittel 1. Natursyn i dag<br />
En statlig organisert utryddingskampanje mot en rekke hjemmehørende dyrearter, i dagens Norge,<br />
ville vært nærmest utenkelig. Først og fremst fordi dette hadde vært helt uforenlig med det rådende<br />
natursynet. I det følgende skal noen generelle grunntrekk ved to ulike natursyn/naturoppfatninger,<br />
som begge har en styrende og avgrensende funksjon på naturforvaltningen i dagens Norge,<br />
beskrives: 1) Dagens biologisk- vitenskapelige naturoppfatning og 2) dagens kirkelige<br />
naturoppfatning. 12 Selv om disse to natursynene er forskjellige, så forfekter de i stor grad den<br />
samme normative oppfatningen om hvordan menneskets praksis ovenfor naturen bør være.<br />
Mennesket/samfunnet bør, i følge begge natursynene, oppføre seg på en måte som ikke skader<br />
planeten/skaperverket og artsmangfoldet.<br />
Miljøvern, Darwin og det biologiske mangfoldet<br />
Dagens Norge er både svært rikt, politisk stabilt og på flere måter det man kan kalle vellykket. Dette<br />
nyter dagens nordmenn godt av. Mye har blitt bedre enn hva det var. På den andre siden er det også<br />
utbredt kunnskap i dag om at aspekter ved vår måte å leve på, og ved veien fram til denne, har skapt<br />
og skaper <strong>store</strong> miljøproblemer. Dette gjelder ikke bare Norge. Dagens naturødeleggelser er globale,<br />
og det er også kunnskapen om dem. <strong>Den</strong>ne kunnskapen om industrisamfunnenes naturødeleggende<br />
sider har ført til framveksten av de moderne miljøbevegelsene. Å stanse ødeleggelsene av jordas<br />
artsmangfold og geofysiske systemer blir av mange sett på som den største utfordringen i vår tid. 13<br />
Samtidig som miljøproblemene har tårnet seg opp har også kunnskapen om naturen og jordas liv og<br />
sammenhenger økt dramatisk. Biologer og andre naturforskere har i dag en helt annen kunnskap enn<br />
sine kollegaer fra midten av 1800-tallet. Spesielt når det gjelder sammenhengene i naturen, både i de<br />
enkelte økosystemer og i livet på planeten som helhet. Menneskets rolle i dette mangfoldet oppfattes<br />
også på en helt annen måte enn før. Darwins evolusjonslære danner i dag selve grunnfjellet i<br />
biologien. Darwins teori ble lansert i 1859 med boken On the Origin of Species, og medførte en<br />
12 Med ”dagens kirkelige natursyn” menes den norske kirkes-/statskirkens natursyn.<br />
13 Det har vært fem <strong>store</strong> masseutryddelsesperioder i planetens historie. <strong>Den</strong> siste, og mest kjente, skjedde for rundt 65<br />
millioner år siden. Da ble de siste dinosaurene, samt en rekke andre livsformer, utryddet. De fleste geologer mener<br />
årsaken var at jorda da kolliderte med en meteoritt, muligens en rekke meteoritter. Enkelte mener derimot at det var et<br />
enormt vulkanutbrudd - det som skapte de såkalte Deccan Traps i India - som forårsaket denne masseutryddelsen.<br />
Dagens massive, menneskeskapte, ødeleggelse av planetens artsmangfold, regnes uansett som den sjette <strong>store</strong><br />
utryddelsesperioden i jordas historie, «The Sixth Extinction». Allerede i 1993 estimerte Harvard-biologen E. O. Wilson<br />
at det utryddes omtrent 30.000 arter hvert år på jorda. Flere av dagens biologer frykter at tallet er enda høyere. (Kilde:<br />
American Institute of Biological Sciences (2012) The Sixth Extinction,<br />
http://www.actionbioscience.org/newfrontiers/eldredge2.html (16.05.2012)<br />
17
drastisk endring i selvforståelsen til mennesker tilknyttet den europeiske vitenskapelige tradisjonen.<br />
Det hadde lenge vært en utbredt oppfatning, både i vitenskapen og ellers i samfunnet, om at<br />
mennesket hadde en helt spesiell særstilling, og verdi, i skaperverket. Mennesket ble sett på som<br />
noe helt annerledes, som noe vesensforskjellig og opphøyet i forhold til den øvrige naturen. <strong>Den</strong>ne<br />
oppfatningen fikk et kraftig skudd for baugen med utbredelsen av Darwins teori. I forordet til boken<br />
Darwin. Verden ble aldri den samme (2008), skriver Hessen, Lie og Stenseth:<br />
Et paradigmeskifte i vitenskapen betegner overgangen til en ny virkelighetsforståelse. Paradigmeskifter er<br />
sjeldne, i vitenskapen som ellers. Det er allikevel ingen tvil om at 1859 representerer årstallet for et av de <strong>store</strong><br />
paradigmeskifter. Dette året publiserte Charles Darwin sin bok Artenes opprinnelse (On the Origin of Species),<br />
og vi må kunne si at verden aldri ble helt den samme. Etter dette ble mennesket uomtvistelig en del av naturen,<br />
og naturen selv måtte sees som et resultat av en gradvis utvikling der tapere og vinnere ble kåret av de<br />
utvelgelsesprinsipper som Darwin beskrev. Det er ingen overdrivelse å si at dette også innebar en<br />
erkjennelsesmessig revolusjon. «Lys vil bli kastet over menneskets opprinnelse og historie,» antyder Darwin<br />
selv mot slutten av sin bok i 1859. Det var forsiktig uttrykt. Etter 1859 måtte mennesket sees i et helt nytt lys. 14<br />
Darwins teori har i ettertid blitt grundig underbygget og videreutviklet. I vitenskapelig sammenheng<br />
er det i dag ytterst få som er uenige i det grunnleggende i utviklingslæren. Man kan si at vi i dag vet<br />
at mennesket er en del av naturen, og at vi har utviklet oss sammen med, og i sammenheng med, alt<br />
annet liv på jorda.<br />
I utviklingslæren er variasjon et sentralt begrep. Innenfor hver art er det en viss form for variasjon,<br />
altså større eller mindre ulikheter mellom individer. Disse ulikhetene har oppstått tilfeldig ved<br />
mutasjon, og de er ytterst viktige. Årsaken til det er at evolusjonen skjer som følge av at endringer<br />
oppstår i en arts miljø. De individene som på grunn en eller annen tilfeldig variasjon viser seg å<br />
være best tilpasset disse endringene, får i større grad enn andre, eller i motsetning til andre,<br />
videreføre sine gener. Dette gjør at disse individenes særtrekk og egenskaper blir de dominerende i<br />
neste generasjon. Slik endres arter over tid. Stor intern variasjon vil derfor også føre til at en art har<br />
større sjanse til å overleve endringer i miljøet.<br />
Naturforskere vet i dag at både det organiske og det ikke-organiske på planeten, fungerer sammen i<br />
svært komplekse systemer. Disse systemene er så mangesidige og sammensatte at man bare forstår<br />
brøkdeler av dem. En enkel liten «komponent» i et økosystem, f.eks. en art, et stoff etc., kan for<br />
eksempel ha en svært viktig, uforutsett, rolle i den større sammenhengen. Variasjon er helt<br />
14 Hessen, Lie og Stenseth (2008) Darwin. Verden ble aldri den samme, s. 7.<br />
18
essensielt, ikke bare innenfor den enkelte art, men også i økosystemet som helhet. Dette er en viktig<br />
grunn til at begrepet biologisk mangfold, og verdien som knyttes til det, har blitt grunnleggende i<br />
dagens vitenskapelige naturoppfatning. «Biologisk mangfold», eller «biodiversity» på engelsk, er et<br />
relativt nytt ord. Det ble trolig først brukt, som en sammentrekning av «biological diversity» i 1985,<br />
og deretter raskt popularisert. 15 Det kan defineres på mange måter, men FN gjør det slik:<br />
«Biodiversity is the variety of life on Earth, it includes all organisms, species, and populations; the<br />
genetic variation among these; and their complex assemblages of communities and ecosystems.» 16<br />
For å få oppmerksomhet rundt begrepet, og for å understreke viktigheten av det, erklærte FN år<br />
2010 for å være det internasjonale året for biologisk mangfold.<br />
<strong>Den</strong> norske stat har ratifisert flere internasjonale avtaler som forplikter til bevaring av jordas<br />
livsformer. 17 Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) ble ratifisert i 1993, Bernkonvensjonen i<br />
1986, og Washingtonkonvensjonen (CITES) i 1976. 18 Når det spesifikt gjelder rovvilt i Norge, så er<br />
Bernkonvensjonen den mest sentrale av de nevnte avtalene. <strong>Den</strong> inneholder blant annet krav til<br />
bevaring av artene gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Konvensjonen angir også hvilke<br />
minsteforpliktelser Norge har i arbeidet med å ta vare på disse artene. 19<br />
Myndighetene, kirken og naturen<br />
I innledningen til stortingsmelding nr. 42 (2000–2001) kommer grunnleggende trekk ved det som<br />
kan kalles dagens rådende biologisk-vitenskapelige natursyn, samt verdien som i knyttes til det<br />
biologiske mangfoldet i dette, klart til syne:<br />
Mennesket er en del av jordas mangfold av liv. Jordas livsmangfold er grunnlaget for menneskets eksistens,<br />
verdiskaping, livskvalitet og velferd. Mangfoldet er utviklet over lang tid gjennom naturlig utvikling. <strong>Den</strong>ne<br />
dynamiske prosessen innebærer at noen arter forsvinner og nye kommer til. En mindre del av det naturlige<br />
artsmangfoldet er domestisert, men denne delen er til gjengjeld avgjørende for verdens matvareproduksjon.<br />
Befolkningsvekst, vårt økende forbruk og en stadig akselererende teknologisk utvikling har ført til tap av<br />
biologisk mangfold som er mange ganger større enn det naturlige. I Norge regner vi med at minst 130 plante-<br />
og dyrearter har forsvunnet de siste 150 årene. FN påpeker at det globale tapet av biologisk mangfold er<br />
15 United Nations Environment Programme (2011) http://www.unep.org/iyb/about_iyb.asp#biodiv (16.05.12)<br />
16 Ibid<br />
17 Å undertegne en konvensjon innebærer en forpliktelse til ikke å handle i strid med konvensjonens formål, og betyr at<br />
man tar sikte på å ratifisere på et senere tidspunkt. Ratifisering betyr at man påtar seg en folkerettslig forpliktelse til å<br />
etterleve konvensjonens bestemmelser<br />
18 Regjeringen.no (2012) Internasjonale konvensjoner og organisasjoner,<br />
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/likestilling-og-diskriminering/funksjonsnedsettelser/fn-konvensjon-omrettighetene-til-mennes.html?id=511768<br />
(16.05.2012)<br />
19
urovekkende og så omfattende at det etter hvert vil kunne undergrave grunnlaget for en bærekraftig utvikling,<br />
jf. «Global Biodiversity Assessment», UNEP 1995. Det er derfor nødvendig å gjennomføre tiltak. (...)<br />
Biologisk mangfold er livets egen forsikring. Innen hver art finnes en genetisk variasjon som gjør arten<br />
tilpasningsdyktig overfor påkjenninger eller nye ytre vilkår, f.eks. forurensninger eller klimaendringer.<br />
<strong>Den</strong> genetiske variasjonen er derfor en forsikring for artene, slik at de kan bestå over tid og under varierende<br />
miljøforhold. På samme måte er mangfoldet av arter vesentlig for at de naturlige økosystemene skal kunne<br />
fungere og bestå over tid. Variasjonen av økosystemer er en forsikring for en framtidig bærekraftig utvikling<br />
for menneskene. 20<br />
Også den norske kirken er i dag opptatt av å ta vare på naturen. Kirken har de siste år aktivt<br />
engasjert seg i miljøsaken, blant annet ved å kreve fem års pause fra norsk oljeboring i 2009. I<br />
motsetning til i tidligere tider, er det i dag det som har blitt kalt den kristne forvaltertanken som<br />
ligger til grunn for kirkens syn på naturen. 21 I en formell uttalelse, i forbindelse med arbeidet til Fns<br />
klimapanel i 2007, kommer både synet på mennesket som forvalter av skaperverket, samt en dyp<br />
bekymring over dagens miljøkrise til syne. I uttalelsen står det blant annet:<br />
- Vi vet at skaperverket, vår felles, skjønne jord, er såret og i ubalanse. Vi vet at vi bærer ansvar for dette. Vi<br />
vet at dersom vi ikke gjør noe med våre utslipp av klimagasser og annen forurensing, blir dette verre for oss<br />
alle og for våre etterkommere. Vi vet at mye av det som skjer, først rammer dem som har det vanskelig fra før.<br />
Vi vet at dersom vi nå tar <strong>store</strong> tak, både som enkeltmennesker og som fellesskap, kan det nytte. Politiske<br />
ledere, i Norge og internasjonalt, må nå våge å ta de riktige og kanskje upopulære grep på vegne av oss alle.<br />
Nå er det tid for å be og arbeide. Vi vil oppfordre alle troens mennesker til å be for vår sårede jord.<br />
- La oss takke Gud for skaperverket, Guds gave og vårt livsgrunnlag.<br />
- La oss be om at jorden fortsatt kan bære oss og våre etterkommere.<br />
- La oss be om at vi hver for oss og sammen har vilje og evne til å gjøre det vi kan for å snu utviklingen.<br />
- La oss be for våre politikere og for næringslivet, om klarsyn og mot til å gjøre det som nå må gjøres. 22<br />
<strong>Den</strong> norske kirken begrunner sitt miljøengasjement ut ifra den kristne forvaltertanken. Mennesket<br />
har i følge denne et ansvar ovenfor Gud for å bevare og beskytte skaperverket.<br />
19 Rovviltportalen.no (2012) Regelverket http://www.rovviltportalen.no/content/1531/Regelverket (16.05.12)<br />
20 Stortingsmelding nr. 42 (2000–2001)<br />
http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/regpubl/stmeld/20002001/stmeld-nr-42-2000-2001-/2.html?id=325151<br />
(16.05.12)<br />
21 <strong>Den</strong> kristne forvaltertanken, samt det som kan kalles dens teologiske motsetning - den kristne<br />
herredømmeholdningen, blir nærmere beskrevet i kapittel 7.<br />
22 Felles uttalelse fra preses for Bispemøtet, biskop Olav Skjevesland og generalsekretær Olav Fykse Tveit i<br />
Mellomkirkelig råd for <strong>Den</strong> norske kirke (2007). http://kirken.no/?event=doLink&famID=6895 (16.05.12)<br />
20
Miljøetikk, Naturmangfoldloven og skuddpremier i dag<br />
I miljøetikken i dag skilles det hovedsakelig mellom to grunnleggende måter å begrunne miljøvern<br />
på. Det dreier seg på den ene siden om antroposentrisme, hvor det hevdes at bare mennesker er<br />
bærere av iboende verdi, og ikke-antroposentrisme, hvor det hevdes at også ikke-mennesker er<br />
bærere av direkte moralsk verdi. 23 «Vi må ta vare på hubroen! - fordi den har en viktig instrumentell<br />
rolle i økosystemet, og hvis den blir borte kan dette få diverse negative ringvirkninger i<br />
matviltbestandene, i siste instans vil derfor dens forsvinning gjøre at menneskene bli skadelidende!»<br />
er altså en antroposentrisk begrunnelse for miljøvern. Det er på grunn av hubroens nytte for<br />
mennesket at man her vil beskytte den. «La hubroen leve! - fordi den er en unik art og har verdi i<br />
seg selv!» er en ikke-antroposentrisk begrunnelse. I dette eksempelet vil man beskytte hubroen som<br />
følge av en oppfatning om at den har en egenverdi, uavhengig av en eventuell nytteverdi for<br />
mennesket.<br />
Om begrunnelsene er antroposentriske eller ikke-antroposentriske, så vet «alle» i Norge i dag at det<br />
er galt og uklokt å skade miljøet og det biologiske mangfoldet. Dette blir formidlet i massemedier,<br />
på skolen, i bøker etc. Men det blir også gjort helt klart i landets lovverk. <strong>Den</strong> viktigste<br />
bestemmelsen i denne sammenheng er Lov om forvaltning av naturens mangfold, også kalt<br />
Naturmangfoldloven. <strong>Den</strong> første paragrafen, som omhandler lovens formål, lyder slik:<br />
Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske<br />
prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet,<br />
kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. 24<br />
Naturmangfoldloven ligger også til grunn for bestemmelsene i dagens jaktlov, Lov om jakt og<br />
fangst, også kalt Viltloven. I denne lovens første paragraf står det at:<br />
Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens<br />
produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for<br />
landbruksnæring og friluftsliv. 25<br />
23 Ariansen (1992) s. 131.<br />
24 Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). http://www.lovdata.no/all/hl-20090619-100.html<br />
(16.05.2012)<br />
25 Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven). http://www.lovdata.no/all/hl-19810529-038.html (16.05.12)<br />
21
Det grunnleggende prinsippet for naturmangfoldloven og viltloven, er altså at all bruk og høsting i<br />
og av naturen skal foregå på en slik måte, at det biologiske mangfoldet i Norge ikke trues.<br />
Det blir fortsatt i dag, i noen tilfeller, fastsatt skuddpremier på dyre- og fuglearter i Norge. Dette<br />
skjer allikevel på et annet grunnlag enn tidligere. Mye av skuddpremiene som i dag innføres, blir for<br />
det første satt på arter som ikke er opprinnelig hjemmehørende i den norske naturen, men innførte<br />
av mennesker, og som gjør skade på det opprinnelige artsmangfoldet, for eksempel mink eller<br />
mårhund. I de tilfellene hvor det fortsatt blir utbetalt fellingsvederlag for hjemmehørende arter, er<br />
målsetningen ikke å utrydde, men å begrense den gjeldende bestanden. Dette er derimot en<br />
omdiskutert fremgangsmetode som av flere blir oppfattet som utdatert. 26 Hovedforskjellen mellom<br />
dagens skuddpremier og skuddpremieordningene som ble innført i 1845, kan beskrives med<br />
begrepene predatorkontroll (i dag) kontra predatorutryddelse (1845).<br />
Sammendrag kapittel 1<br />
Samtidig som de menneskeskapte naturødeleggelsene aldri har vært mer omfattende, er det i dag<br />
langt større vitenskapelig kunnskap, om både naturens sammenhenger og om menneskets potensielt<br />
ødeleggende virkninger på disse, enn noen gang tidligere. Darwins evolusjonslære er selve<br />
grunnmuren i dagens biologisk-vitenskapelige natursyn. Alt liv på planeten er i følge denne læren<br />
beslektet, og alt som lever, inkludert mennesket, har utviklet seg som følge av naturlig seleksjon.<br />
Fra en vitenskapelig synsvinkel er derfor mennesket utvilsomt en del av naturen. Begrepet biologisk<br />
mangfold, og den verdien som knyttes til det, er et viktig element i dagens biologisk-vitenskapelige<br />
naturoppfattelse. <strong>Den</strong> kristne forvaltertanken er grunnlaget for den norske kirkes offisielle natursyn.<br />
Mennesket har i følge denne oppfatningen et ansvar ovenfor Gud for å forvalte og beskytte<br />
skaperverket. Uavhengig av om begrunnelsene er vitenskapelige eller religiøse, eller om de blir<br />
klassifiserte som antroposentriske eller ikke-antroposentriske i miljøetikken - så er i dag «alle» klar<br />
over at det er galt og uklokt å skade naturen. Dette gjenspeiler seg i dagens lovverk. Lov om<br />
forvaltning av naturens mangfold (Naturmangfoldloven) er den viktigste bestemmelsen i denne<br />
sammenheng. Dagens jaktlov - Lov om jakt og fangst (Viltloven), har naturmangfoldloven som et<br />
grunnleggende, avgrensende utgangspunkt. Det overordnede prinsippet for all bruk av naturen i dag,<br />
er at landets artsmangfold ikke skal trues av denne bruken.<br />
26 Anne Kolstad og Ingar Jostein Øien (2012), fra Norsk Ornitologisk Forening, er for eksempel sterkt kritiske til<br />
dagens skuddpremieordninger, som for tiden går hardt utover spesielt kråkefugler. De mener at skuddpremier ikke<br />
hører hjemme i dagens samfunn, og argumenterer for at dette er en både kunnskapsløs og destruktiv<br />
fremgangsmetode. (Kilde: Kolstad, Anne og Øien, Ingar Jostein (2012) Skuddpremie på fugler- et gufs fra fortida,<br />
22
Kapittel 2. Rovvilt i dag<br />
I dette kapitlet blir noen sentrale grunntrekk ved dagens rovviltpolitikk og rovviltkonflikter skissert.<br />
Rovviltproblematikk<br />
Norge er et land hvor konfliktene rundt rovvilt er - og har vært <strong>store</strong>. Selv om alle de politiske<br />
partiene ble enige om rovviltpolitikken i rovviltforliket i 2011, er det fortsatt betydelige uenigheter<br />
om dette temaet i deler av befolkningen. Dagens «rovdyrproblematikk» er derimot svært kompleks<br />
og det er ikke lett for forskere å avgrense hva den handler om. «Er det folks oppfatninger av<br />
rovdyra?» skriver Krange, Tangeland & Skogen (2011) «I så fall: Deres plass i naturmangfoldet eller<br />
den skade de kan gjøre? Er det de menneskelige aktørene på feltet folk mener noe om? Direktoratet<br />
for naturforvaltning, Fylkesmannen, WWF, jegere, bønder? Eller er det selve politikken og<br />
forvaltningsregimet? Soner, erstatningsordninger, bestandsmål og jakt?». 27 Selv om problematikken<br />
er sammensatt kan det allikevel hevdes at to av de viktigste motpolene først og fremst består, og har<br />
bestått, av husdyrnæringa på den ene siden og naturvernere/forskere på den andre. Uenighetene<br />
sentrerer seg i all hovedsak om antallet rovdyr, om hvor de skal ha sitt leveområde, og om de<br />
økonomiske tap de tilfører husdyreiere.<br />
Selv om dette er en debatt med sterke følelser i sving, er det svært uvanlig at noen i dag åpent<br />
fremmer forslag om utrydding av rovviltarter. Selv om slike holdninger fortsatt finnes, er de lite<br />
synlige i den åpne debatten. <strong>Den</strong>ne dreier seg som nevnt i all hovedsak om antallet rovdyr i Norge,<br />
og om i hvilke områder disse skal oppholde seg. Ett unntak må allikevel påpekes. Når det gjelder<br />
ulv har det i nyere tid, fra enkelte fraksjoner, blitt argumentert for nasjonal utryddelse. Begrunnelsen<br />
har blant annet vært at: fordi den skandinaviske ulvestammen trolig ble funksjonelt utryddet i løpet<br />
av 1900-tallet, så kan de ulvene som lever i Norge og Sverige i dag - og som har vandret inn fra<br />
Finnland og Russland, og sannsynligvis paret seg med gjenværende skandinaviske ulver – ansees<br />
som en slags innvandrere som egentlig ikke hører hjemme her. 28 Med tanke på den skaden som ulv<br />
kan gjøre på husdyr og jakthunder, og fordi den globalt sett ikke er en truet art, kan og bør den i<br />
http://www.birdlife.no/naturforvaltning/nyheter/?id=953 (16.05.12)<br />
27 Krange, O., Tangeland, T., og Skogen, K., (2011) Bestandsmål for <strong>store</strong> rovdyr. Hva mener folk om bestandsmål og<br />
om hvem som skal bestemme i rovviltforvaltningen? NINA Rapport 657, s. 12.<br />
http://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2011/657.pdf (16.05.2012)<br />
28 Med ”funksjonelt utryddet” menes at bestanden trolig var så liten at den ikke kunne reprodusere seg, uten at nye<br />
23
følge disse folkene utryddes i Norge. 29<br />
Rovvilt og folkeflertallet<br />
I 2010 gjennomførte Norsk institutt for naturforskning (NINA) en spørreundersøkelse for å<br />
kartlegge holdninger til rovdyr og rovdyrforvaltning i den norske befolkningen. Undersøkelsen som<br />
ble gjennomført med hjelp fra TNS Gallup hadde 4000 respondenter, inkludert et spesialutvalg på<br />
1000 fra fire regioner som har <strong>store</strong> rovdyr. <strong>Den</strong> første rapporten fra undersøkelsen, som fokuserer<br />
spesielt på forskjellene mellom by og bygd, konkluderer med at flertallet i befolkningen ønsker<br />
bærekraftige bestander av rovvilt i den norske naturen.<br />
Et betydelig flertall i befolkningen vil ha bestander av alle fire rovdyrarter (bjørn, jerv, gaupe og ulv) som er<br />
minst på dagens nivå. Ganske mange ønsker større bestander, og det er flere som ønsker at bestandene skal<br />
økes enn som ønsker at de skal reduseres. En sammenligning med tall fra 2000 viser en mindre andel i 2010<br />
enn i 2000 som ønsker reduserte bestander, og flere som ønsker en økning. <strong>Den</strong> største gruppa både i 2000 og i<br />
2010 er de som mener at bestandene er omtrent passe <strong>store</strong> (på undersøkelsestidspunktet). 30<br />
Rovviltdebatten har ofte blitt framstilt i media som en utpreget by/bygd konflikt, med byfolk som<br />
positive- og bygdefolk som negative til rovdyr. NINA undersøkelsen tyder derimot på at selv om det<br />
er en sammenheng mellom grad av urbanisering og holdninger til rovvilt, så er det i dag, også i<br />
bygdene, et flertall som mener at dagens bestandstall bør opprettholdes eller økes.<br />
Også i distrikts-Norge sier et flertall at de vil ha bestander som er på dagens nivå eller større. Det gjelder alle<br />
artene inkludert ulv. Det samme mønstret avtegner seg for bestandsmål (at det bør være på dagens nivå eller<br />
høyere). Men det er jevnt over en mindre andel av befolkningen som gir uttrykk for positive holdninger til<br />
rovdyr (målt på denne måten) i distriktene - likevel aldri mindre enn halvparten. For landet sett under ett er det<br />
en ganske lineær sammenheng mellom grad av urbanisering og holdninger, og de aller mest positive<br />
holdningene finnes i Oslo.<br />
I områder definert som rovdyrområder i denne rapporten er det flere som er redde for å møte ulv og bjørn enn<br />
det er i resten av landet, forståelig nok. Men de som bor i rovdyrområdene er faktisk mer villige til å akseptere<br />
disse dyrene i nærheten. Det er også flere i Oslo enn i mindre urbane områder som sier de er redde for å møte<br />
gener kom til.<br />
29 Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk (2002) http://www.rovdyr.org/arkiv/elsrud_070402.html (16.05.12)<br />
30 Tangeland, Skogen, Krange (2010) Om rovdyr på landet og i byen. <strong>Den</strong> urban-rurale dimensjonen i de norske<br />
rovviltkonfliktene, NINA Rapport 650, Oslo, s. 3.<br />
24
ulv og bjørn – til tross for at Oslofolk generelt er mer positive til rovdyr enn andre. Til sammen tyder dette på<br />
at sammenhengen mellom frykt på den ene siden, og syn på rovdyras plass i naturen og på rovdyrforvaltningen<br />
på den andre, ikke nødvendigvis er så sterk. 31<br />
Selv om disse dyrene påfører husdyrnæringen milliontap hvert år, og selv noen av dem kan være<br />
farlige for mennesker, så vil altså størsteparten av befolkningen bevare en bestand av <strong>store</strong> rovdyr<br />
som enten er på dagens nivå eller høyere.<br />
Rovviltforliket 2011<br />
I dag er det også tverrpolitisk enighet om å sikre overlevelsen til rovviltet. I rovviltforliket 2011, ble<br />
alle partiene på stortinget for første gang enige om rovviltpolitikken i Norge. Dette kan anses som et<br />
felles forsøk fra politisk hold, på å dempe motsetningene mellom verne- og næringsinteresser. Her<br />
gis det til begge sider. Beskyttelsen av det biologiske mangfoldet står allikevel som et ufravikelig<br />
prinsipp. Det levnes ingen tvil om at de <strong>store</strong> rovdyrene skal bevares. <strong>Den</strong> todelte målsetningen fra<br />
det forrige rovviltforliket (2004) blir også videreført. Dette betyr at selv om naturmangfoldloven -<br />
altså hensynet til bevaringen av artsmangfoldet - er overordnet, så skal også husdyrnæringa og andre<br />
menneskelige hensyn ivaretas. 32 Landet er blitt delt inn i prioriterte rovdyrområder og i prioriterte<br />
beiteområder. I de prioriterte beiteområdene skal det blant annet være lettere å få fellingstillatelse<br />
på problemdyr enn før, og de regionale forvaltningsorganene har fått mer innflytelse. Med<br />
rovviltforliket 2011 ble det fastsatt nye nasjonale mål for årlige antall ynglinger av noen arter. Disse<br />
bestandsmålene er: 65 årlige ungekull av gaupe, 39 årlige ungekull av jerv, 13 årlige ungekull av<br />
bjørn, 3 årlige ungekull av ulv innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv og 850–1200<br />
hekkende par av kongeørn. 33<br />
Selv om politikerne ble enige, og ett av hovedformålene med rovviltforliket var at det skulle virke<br />
konfliktdempende, er mange fortsatt misfornøyde. Noen mener at bestandsmålene er for høye og at<br />
områdene som er «satt av» til rovvilt er for <strong>store</strong>, eller på feil plass, eller at selve bestemmelsen om<br />
å dele inn i rovvilt- og husdyrområder er feilaktig i seg selv. I programmet til Folkeaksjonen ny<br />
rovdyrpolitikk står det for eksempel at: «Store rovdyrbestander gir høyt konfliktnivå og en<br />
uakseptabel situasjon i forhold til lokalsamfunn, enkeltmennesker, dyrevern og utmarksnæringer»<br />
31 Tangeland, Skogen, Krange (2010) s.3.<br />
32 Regjeringen.no (2012) Vedtak nr. 687, 17. juni 2011.<br />
http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/regpubl/stmeld/2011-2012/meld-st-4-20112012/2.html?id=659530<br />
(16.05.2012)<br />
33 Ibid<br />
25
og at «Kjerneområder og soner for rovdyr er en kunstig geografisk inndeling som gir en urimelig<br />
belastning for enkeltpersoner og lokalsamfunn i områdene.» 34 Andre mener derimot at<br />
bestandsmålene er alt for lave og at de prioriterte rovviltområdene er for små. «Dagens bestandsmål<br />
for ulv og bjørn er allerede svært lave.» sier for eksempel generalsekretær i WWF Rasmus Hanson.<br />
«Ulv er listet som kritisk truet på norsk rødliste og bjørn som sterkt truet. Rovviltforliket fra 2004<br />
tillater kun tre ulvetisper å formere seg i norsk natur hvert år. Da sier det seg selv at det knapt er<br />
mulig å redusere antallet ytterligere uten å utrydde ulven totalt fra Norge». 35<br />
I følge det nasjonale lovverket og internasjonale avtaler som Norge har signert, samt rovviltforliket<br />
som alle de demokratisk valgte partiene i landet er enige om, er det allikevel ingen tvil: det skal<br />
bevares bærekraftige bestander av <strong>store</strong> rovdyr i Norge. I følge NINA- undersøkelsen fra 2010 er<br />
også en overveiende del av befolkningen enige om dette. Uenighetene dreier seg hovedsakelig om<br />
hvordan dette skal gjennomføres i praksis.<br />
Sammendrag kapittel 2<br />
Selv om dagens rovdyrproblematikk i Norge er kompleks og vanskelig å avgrense, så kan man si at<br />
to av de viktigste motpolene består av husdyrnæringa på den ene siden og naturvernere/forskere på<br />
den andre. Hovedkonfliktene har hovedsakelig omhandlet antallet rovvilt og hvilke områder disse<br />
skal leve i. Det er svært uvanlig i dag, i den åpne debatten, at noen fremmer forslag om å utrydde<br />
hjemmehørende dyrearter, verken rovvilt eller andre arter. En undersøkelse fra 2010, utført av Norsk<br />
institutt for naturforskning (NINA), konkluderte med at flertallet i befolkningen ville ha<br />
rovviltbestander som var på dagens nivå eller høyere. På Stortinget er det i dag tverrpolitisk enighet<br />
om at overlevelsen til landets rovviltbestander skal sikres. Dette er også Norge folkerettslig<br />
forpliktet til, som følge av ratifiseringen av Bernkonvensjonen. Selv om ett av hovedpoengene bak<br />
rovviltforliket var å dempe konfliktnivået, er det mange som fortsatt er misfornøyde med dagens<br />
situasjon. Noen mener at bestandsmålene som er satt er for høye, og at kjerneområdene for rovvilt er<br />
for <strong>store</strong> eller på feil plass. Andre mener det motsatte, at bestandsmålene er for lave og at<br />
kjerneområdene er for små. At landets rovviltbestander skal vernes i fremtiden er det allikevel liten<br />
tvil om. 1) Dette er Norge folkerettslig forpliktet til. 2) Dette er det tverrpolitisk enighet om på<br />
34 Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk (2012) http://www.rovdyr.org/arkiv/program.html<br />
(16.05.2012)<br />
35 WWF- Norge (2012) http://www.wwf.no/bibliotek/nyheter_fakta/?33726 (16.05.2012)<br />
26
stortinget. 3) Dette er det et representativt flertall i befolkningen som mener.<br />
27
DEL II. ROVVILTKRIGENS BAKGRUNN OG BEGRUNNELSER<br />
29
Kapittel 3. Folk, husdyr, rovdyr og matvilt, samt de gjeldende jaktlovene i 1845<br />
Før begrunnelsene for - og ideologien bak - rovviltutryddelsen blir behandlet, skal noen<br />
realhistoriske faktorer, som kan bidra til å forklare hvorfor stortinget innførte Lov om Udrydding af<br />
Rovdyr og om Freding af Andet Vildt, belyses.<br />
Folkevekst og økning i husdyrholdet<br />
Folketallet hadde økt dramatisk i Norge. Mellom 1815 og 1845 hadde antallet nordmenn økt fra 885<br />
603 personer til 1 328 471 personer. I 1875 var befolkningstallet oppe i 1 806 424 personer – altså<br />
en økning på over 100 % fra 1815. Så stor folkevekst har aldri Norge hatt verken før eller senere.<br />
Kun Irland hadde en større økning i Vest- Europa i denne perioden. 36 <strong>Den</strong> <strong>store</strong> folkeveksten førte til<br />
et stort press på naturressursene. «Husmannsklassen økte sterkt utover i bygdene» skriver Berntsen<br />
(1994) «det dyrkede arealet økte, og alt som kunne brukes i utmarkene ble tatt i bruk. Høy fra<br />
utslåtter og myrer ble tatt vare på, det gjaldt også bark, vier, løv, lav og mose». 37 Flere i samtiden så<br />
på befolkningspresset på naturen som et stort problem, blant annet samfunnsgranskeren Eilert Sundt<br />
(1817-75). I sin bok Om Sædeligheds- Tilstanden i Norge tok han opp raseringen av skogen i<br />
Gudbrandsdalen, og forklarte ødeleggelsene som et resultat av økningen i husmannsklassen. 38<br />
Presset på utmarka var stort. På den ene siden skyldtes dette som nevnt folkeveksten, og at stadig<br />
flere folk beskattet naturen for å skaffe seg mat og materialer, men selve matproduksjonen i seg selv<br />
og bruken av utmarka som beiteområde, var også i ferd med å endre seg betraktelig.<br />
I følge Søbye (2004) hadde vedtaket om å utrydde rovviltet en klar sammenheng med visse aspekter<br />
ved det såkalte «<strong>store</strong> hamskiftet». 39 Jordbruksstatistikken mellom 1871–1875 kan i følge Søbye<br />
langt på vei forklare, hvorfor en utryddelseskampanje mot rovvilt ble satt i gang akkurat i 1840-<br />
årene. Statistikken viser at mengden geit, storfe og sau økte fra 1,85 millioner i 1835 til 2,58<br />
millioner i 1845 (året jaktloven ble innført) og videre til 2,90 millioner 10 år seinere. <strong>Den</strong>ne<br />
økningen i antall husdyr kunne bare skje ved at beiteområdene ble utvidet. Søbye skriver:<br />
36 Pryser (1999) s. 30–32<br />
37 Berntsen (1994) s. 25<br />
38 Ibid s. 25<br />
39 Begrepet «det <strong>store</strong> hamskiftet» brukes om de omfattende endringsprosessene i det norske bondesamfunnet etter<br />
1850. En av de viktigste endringene var at bondeøkonomien ble integrert i moderne markedsøkonomi.<br />
Forutsetningene for det nye markedsjordbruket var bedre redskaper, større marked i byene, nye muligheter for<br />
kreditt, frihandel, bedre kommunikasjon osv. For mye av dette var 1840-årene startfasen. (Kilde: Pryser, Tore (1999)<br />
31
Økningen i husdyrholdet var en viktig side ved omleggingen av det norske jordbruket fra naturalhusholdning og<br />
selvforsyning, over mot penge- og markedsøkonomi. Det samme var økningen i potetdyrkingen som for at den<br />
virkelig skulle kaste av seg, trengte husdyrgjødsel. Mens hjemmebeitene i denne perioden (på gårdene og de<br />
nærmeste og beste havnene på setrene), i følge Simen Skappel, ble forbeholdt melkekyr, ble ungdyra, sauen og<br />
geitene drevet «langt av veien til fjerne beiter som ellers ikke vil bli fullt utnyttet.» Mange av disse husdyra<br />
måtte beite i utmark, siden korntollen stilte seg i veien for import av billig korn og hindret en hurtigere<br />
omlegging til beitebruk. 40<br />
Fordi hjemmebeitene ble forbeholdt melkekyrne, måtte altså den stadig økende mengden sau, geit<br />
og ungdyr langt ut i utmarka på beite. Men, i utmarka levde det ville dyr, ulv og bjørn.<br />
Rovviltbestanden på 1800-tallet, fyll og svindel<br />
På grunn av kildesituasjonen kan man ikke si noe nøyaktig om rovviltbestandene i denne perioden,<br />
men med bakgrunn i det kildematerialet som er tilgjengelig – det finnes blant annet regionale<br />
fellingsstatistikker for ulv og bjørn fra 1733 - og med forbehold om naturlige sykliske variasjoner i<br />
bjørne- og ulvebestanden, så er det mulig å gjøre noen omtrentlige overslag. Kåre Lunden (2002)<br />
gjør en sammenligning mellom forholdet bjørn/ulv og husdyr, rundt 1800 og på 1990- tallet, og ser<br />
dette i forhold til tapstall:<br />
Slik rovdyrtilhøva var omkring år 1800, «soleis hadde dei alltid vore», skreiv S. Haslund. Med atterhald for dei<br />
sykliske variasjonane er nok dette rett i hovuddraga. Om då ulvetalet i eldre tider svinga omkring det same som<br />
bjørnetalet, 2500–3000 av kvar art (figur 21c), så kan dette samanliknast med ca. 10 ulvar og 25–50 bjørnar i<br />
1990- åra og dei tapstal desse siste skal ha medført. 41<br />
Selv om man ikke kan si noe nøyaktig om antallet ulv og bjørn rundt 1800, så var det utvilsomt<br />
langt flere av dem på midten av 1800-tallet enn i dag. Halvor Heyerdahl Rasch (1805–1883) som<br />
utarbeidet lovforslaget som Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Freding av andet Vildt bygget på -<br />
og som også hadde en sentral rolle i oppsynet med, og utførelsen av, den påfølgende<br />
utryddelseskampanjen mot rovviltet - skriver at han antar at omtrent 50 bjørner, minst 150 ulver og<br />
Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Oslo, s. 180.)<br />
40 Søbye, Espen (2004) Rovdyrstatistikk 1846-2004. Fra skuddpremier til fredning og irregulær avgang, Statistisk<br />
sentralbyrå.<br />
41 Lunden, Kåre (2002) Norges landbrukshistorie 1350–1814. Frå svartedauden til 17. mai, Oslo, s. 261.<br />
32
50 gauper ble felt i året i perioden 1841–1843, altså før den <strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong> ble satt i gang. 42 Selv<br />
om dette kan sies å være relativt mange felte rovdyr, i alle fall sammenlignet med dagens forhold, så<br />
sier dette oss nødvendigvis ikke så mye om bestandsstørrelsene i perioden. De kan ha vært langt<br />
større enn hva disse tallene antyder.<br />
Jakten etter rovvilt på 1800-tallet var for det første ikke alltid like effektiv. Søbye (2004) refererer til<br />
P. Chr. Asbjørnsen, som i 1840 - i forordet til en svensk håndbok i ulve- og revefangst - skriver om<br />
den norske rovdyrjakten:<br />
Undertiden har man vel, naar Ulvene har grasseret alt for stærkt, anstillet Store Klap- eller Drivjakter her i<br />
Landet; men da man sjælden har havt eller villet underordne sig nogen anden Anfører end Brændeviinsdunken,<br />
kan man gjøre sig et Begrep om Resultaterne; Spektakel, Skrig, Forvirring og Hurlumhei har jaget Rovdyrene<br />
mange Miil foran Jagten; og det eneste Vildt, jeg veed der er bleven skudt ved en saadan Leilighed, var en<br />
Hund og et Par Lægge, som fik er dygtig Skud Graabeenhagel ved en Klapjagt, om jeg ikke erindrer feil, paa<br />
øvre Romerrige. 43<br />
I tillegg til en trolig ganske ujevn kvalitet på rovviltjakten, så har tallene på felte dyr i statistikkene<br />
man i dag har å forholde seg til, når det gjelder perioden etter 1845, blitt enda mer usikre som følge<br />
av utbredt juks med skuddpremieutbetalingene. Søbye (2004) skriver at det etter hvert gikk opp for<br />
Halvor Heyerdahl Rasch, at det foregikk en omfattende svindel i forbindelse med utbetalingen av<br />
fellingsvederlagene for rovvilt, som ble innført med Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af<br />
Andet Vildt. I Bidrag til Norges Rovdyr- og Rovfuglstatistikk (1869), gav Rasch en vurdering av<br />
hvordan innføringen av skuddpremieordningen hadde fungert. Dette var et særtrykk av et foredrag<br />
han hadde holdt i Videnskabsselskapet i 1861. Han hadde fått bakgrunnsmaterialet fra<br />
«Tabelcontoret» og av dette hadde han utarbeidet åtte oversiktstabeller. Om bjørnejakten kunne han<br />
ikke si noe sikkert, men når det gjaldt ulvemengden i Norge, så tydet alt på at Lov om Udrydding af<br />
Rovdyr og om Freding af Andet Vildt hadde fungert utmerket. Ut i fra tabellen som omhandlet<br />
ulvejakten kunne Rasch:<br />
erholde den glædelige Underretning, at Ulvemængden i Riget, efterat den nye Præmielov er traadt i Kraft,<br />
stadig har aftaget, og man tør saaledes nære den Forhaabning, at den nu foreslaaede Forhøielse af Premien i<br />
42 Når det gjelder det oppgitte antallet felte bjørner, så skriver Rasch senere, i tillegget til forslaget, at dette tallet var<br />
angitt «meget for lavt» (Kilde: Rasch, Halvor Heyerdahl (1845) Jagten i Norge, indeholdende en Skildring af dens<br />
nuværende Tilstand, samt Motiver og Forslag til Lovbestemmelser sigtende til at fremme dens hensigtsmæssige<br />
Udøvelse, s. 33 og 37–38)<br />
43 Søbye (2004)<br />
33
Forbindelse med den nu vakte Lyst og Iver efter at skaffe sig gode Vaaben og gjøre sig dygtig til at bruge dem,<br />
vil bidrage til at formindske Landets Rovdyrmængde». 44<br />
Når det gjaldt ulvejakten så virket det altså som om loven fungerte etter hensikten. Det forholdt seg<br />
derimot ikke like vel når det kom til rovfuglstatistikken. Av de 64 129 utbetalte rovfuglpremier i<br />
perioden mellom 1846 og 1869, var Rasch overbevist om at i alle fall 50 000 var blitt feilaktig<br />
utbetalt. Et forhold som etter Raschs mening gjorde saken med de feilaktig utbetalte premiene for<br />
rovfugl enda verre, var at mange av disse premiene var blitt utbetalte for såkalt «nyttige»<br />
rovfuglarter, hvilke han omtalte som «vore bedste forbundsvandte i Kampen mod de skadelige<br />
Skov-, Mark- og Fjeldmuusarter». 45<br />
Det som først og fremst gjorde Rasch oppmerksom på at noe var galt, var at premiene for kongeørn<br />
og havørn var så urimelig høye. Fra 1846 til 1869 hadde det blitt utbetalt 48 453 premier for disse<br />
ørneartene. Dette vil si at omtrent 2100 ørner skulle ha blitt felt i året. Et rimelig tall for en «saa sky<br />
og vagtsom Fuglart» ville i følge Rasch ha vært omtrent 200 stykker i året. De oppgitte tallene stred<br />
i mot det alle «nordiske Ornithologer havde iaktaget og lært med Hensyn til disse to<br />
Rovfugleartenes Forekomst og Forplantning». 46 Årsaken til at denne forvekslingen mellom<br />
«nyttige» og «unyttige» rovfugler kunne skje, mente Rasch, var at «Naturhistorien» ikke hadde blitt<br />
lært godt nok i skolene. De som underviste manglet den nødvendige kunnskap, det manglet<br />
ornitologiske samlinger osv. Når folk kom til lensmannen og forlangte premier for fugleunger, og sa<br />
at foreldrene var ørner, så krevde det i virkeligheten større kunnskaper enn man kunne forlange, av<br />
lensmennene som skulle bevise at så ikke var tilfelle. Også når det gjaldt hønsehauk var premiene<br />
alt for høye, og nok en gang var det «nyttig» musefangende rovfugl som ble felt.<br />
I 1877 fant Rasch ut at det også foregikk svindel med utbetalingen av premier for gaupe og ulv.<br />
Han ble tilsendt sakspapirene til en rettssak som hadde blitt ført mot to personer i Ål prestegjeld i<br />
Hallingdal. Søbye skriver at disse to mennene hadde blitt dømt til henholdsvis 5 og 10 dagers<br />
fengsel, for å ha svindlet til seg skuddpremier for gaupe. Svindelen hadde bestått i å «fremstille for<br />
en gammel, sløv Attestutsteder Ræveskind, under foregivende at det var Skind af Gaupunger».<br />
Rasch mente i tillegg at han hadde bevis for at også tre andre personer hadde vært delaktige i<br />
svindelen. En del av disse skinnene ble på et senere tidspunkt framlagt for professor Georg Ossian<br />
Sars (1837–1927), som straks kunne fastslå at det ikke dreide seg om gaupeskinn, men om skinn fra<br />
44 Søbye (2004)<br />
45 Ibid<br />
46 Ibid<br />
34
ungrev som hadde fått halene skåret av. Søbye skriver at Rasch også visste om et tilfelle fra 1868,<br />
hvor en jeger hadde vist frem ikke mindre enn 28 fjellrevunger og sagt at de var ulvunger. Han<br />
hadde fått betaling og attest fra lensmannen om at disse faktisk var ulv. Neste år dukket samme<br />
mann opp med 36 fjellrevunger, som han nå hadde skjært halene av, og fikk av samme lensmann<br />
attest for at dels de samme fjellrevskinn, som forrige år var ulv, nå uten hale var blitt til gauper.<br />
Rasch mistenkte at lensmannen hadde vært delaktig i forsøket på å svindle amstkommunekassen.<br />
Søbye skriver at lens- og amstmennene forsvarte seg med at det ikke hadde blitt utarbeidet gode nok<br />
rettledninger for å skille rovdyrene fra hverandre. Dette mente Rasch var tull, for det var ingen<br />
andre enn han selv som hadde skrevet veiledningen for attestutstederne. 47 I Videnskabsselskabet i<br />
1861 forklarte Rasch at han oppriktig måtte tilstå «at jeg gjør mig Selvbebreidelse i Anledning af<br />
min Taushed, der har foraarsaget Communerne saa <strong>store</strong> Udgifter». Han beklaget seg over ikke å ha<br />
oppdaget svindelen før i 1861, og unnskyldte seg med at han hadde hatt så alt for mye å gjøre siden<br />
innføringen av loven i 1845. 48<br />
Det er med andre ord en rekke momenter som gjør beregningen av antallet rovvilt på midten av<br />
1800-tallet vanskelig. Men, selv om noe nøyaktig om antallet ikke kan sies, så kan man allikevel<br />
fastslå at rovviltbestandene var langt større på midten av 1800-tallet, enn hva de er i dag.<br />
De gjeldende jaktlovene i 1845<br />
Elg og hjort, og til en viss grad villrein, var de eneste dyrene som det var jaktbegrensninger på før<br />
Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt ble innført i 1845. De tre lovene som<br />
regulerte jakten var kong Christian den femtes norske lov av 15. April 1687 (Ch.5.n.l.),<br />
Kriminalloven av 20. august 1842 og Lov av 22. Juni 1818. Kriminalloven av 1842 omhandlet i<br />
hovedsak grunneier- og rettighetsforhold i tilknytning til jakt. <strong>Den</strong> fastsatte hvem som hadde retten<br />
til å jakte hvor, samt straffer for brudd på disse reglene. Ch.5.n.l. og loven av 1818 fastsatte<br />
fredingstider for henholdsvis hjort og elg.<br />
I «Udskiftet Eiendom», altså på privat eid eiendom, var det kun grunneier som hadde retten til å<br />
jakte storvilt. Jakt med hund og gildring (fangst med ulike typer feller), var også eksklusivt<br />
forbeholdt grunneieren. Når det gjaldt elg- og hjortejakten, så kunne den derimot ikke utøves fritt av<br />
grunneieren. Han hadde, i følge Ch.5.n.l., kun lov til å felle to hjorter i året. Dette kunne bare skje i<br />
47 Søbye (2004<br />
48 Ibid<br />
35
perioden fjorten dager før «Bartholomæi Tid» (24. august) og fjorten dager etter. 49 Elgjakten ble<br />
regulert av Lov av 22. juni 1818. <strong>Den</strong> fastslo at grunneieren kun hadde lov å felle én elg i året. <strong>Den</strong><br />
fastsatte også at boten for «i uret Tid og paa fremmed Grund fælde et saadant Dyr» skulle være 100<br />
Spd. Rasch skriver i sitt lovforslag at det var denne lovbestemmelsen man kunne takke for at det i<br />
det hele tatt fantes elg i landet i 1845. 50<br />
Kriminalloven av 1842 fastsatte bøter for de «som ulovligen fanger, dræber eller saarer Vilt paa<br />
anden Mands Grund, udenfor indhegnet Dyrehave, hvis det er stort Vildt, hvortil regnes Elg, Hjort<br />
eller Reensdyr, Bøder af indtil 20 Spd.» 51 Her var altså villrein også medregnet, men fordi dette<br />
dyret som oftest oppholder seg på fjellet, og fjellet stort sett var almenning, så var det sjeldent at<br />
villrein ble felt på noens private grunn. «Man kunde saaledes ansee Reenjagten tilladt til enhver Tid,<br />
og saaledes har den også desverre bleven anseet» skriver Rasch. 52<br />
Skuddpremier for rovdyr var ikke noe nytt i 1845. Allerede i en forordning fra 1730 ble det besluttet<br />
at det skulle utbetales premie for felt ulv. For voksen ulv ble det utbetalt 2 riksdaler, for ung ulv 1<br />
riksdaler. For ulvunger fanget i hi var premien 1 til 2 mark per stykk. Fra 1733 ble det også innført<br />
premie for felt bjørn. Fra da av var premien for hvert voksent dyr (både bjørn og ulv) 2 riksdaler og<br />
1 riksdaler for hvert ungdyr, samt 48 skilling for unger mellom 13 og 25 uker. Skinnet kunne<br />
jegeren beholde selv. Fellingsvederlagene ble utbetalt på tingene. 53<br />
Det fantes altså både fredingstider for matvilt og skuddpremier for rovdyr før Lov om Udryddelse af<br />
Rovdyr og om Freding af Andet Vildt ble innført. <strong>Den</strong> nye loven representerte allikevel noe nytt.<br />
Først og fremst omfattet den langt flere dyrearter, både når det gjaldt matvilt som skulle vernes og<br />
rovvilt som det skulle innføres skuddpremier for, og fellingsvederlagene for rovvilt ble forhøyet.<br />
Elg- og hjortebestanden<br />
Når det gjelder bestandsutviklingen hos elg og hjort i Norge, er man for en stor del henvist til å<br />
bruke den årlige fellingsstatistikken som grunnlag. Det ble ikke ført en offisiell statistikk over felte<br />
49 Kong Christian den femtes Norske Lov af 15de April 1687. Utgitt av Otto Mejlænder, Christiania, (1883), artikkel 1.<br />
50 Heyerdahl Rasch (1845) s. 15<br />
51 Ibid s. 1.<br />
52 Ibid s. 16<br />
53 Skavhaug, Svein (1996) Historiske tilbakeblikk på vilt- og fiskeforvaltningen i Norge, utgiver: Direktoratet for<br />
naturforvaltning (2005).<br />
- og Homlebekk, Olav, Klægstad, Narve (2005) «Bent Jonsen- en bjørneskytter på Vestby», Skotselv før i tida,<br />
36
elg og hjort før i henholdsvis 1889 og 1892. Dette gjør at oversikten over perioden før dette hviler<br />
på et betydelig spinklere grunnlag enn senere. Allikevel kan spredte opplysninger om bestandenes<br />
størrelser finnes i lover og forordninger, reise- og jaktbeskrivelser osv. Vi vet svært lite om elgen fra<br />
det 17. århundre, skriver Hohle og Lykke (1993), men i det 18. og 19. århundre vet vi at bestanden<br />
lå særdeles langt nede. Omkring 1800- var både elg- og hjortebestanden nede på et minimum og<br />
fantes knapt utenfor et forholdsvis lite område i Sør- Skandinavia. I 1845, da den nye jaktloven ble<br />
innført, hadde bestandene økt noe, og spredt seg over et litt større område, men var fortsatt svært<br />
lave. 54 Langvarig overbeskatning var trolig den viktigste årsaken. På midten av 1800-tallet førte i<br />
tillegg ny våpenteknologi til en ytterligere effektivisering av storviltjakten. Napoleonskrigene<br />
(1803–1815) hadde resultert i at nye bakladningsrifler var i ferd med å erstatte de gamle<br />
munnladerne. Disse nye riflene var, i følge Schwartz, Swenson, Miller (2003), en viktig<br />
medvirkende årsak til at storviltet i Norge og <strong>store</strong> deler av Europa, hadde blitt nærmest utryddet. 55<br />
Rovdriften, og de påfølgende lave viltbestandene, hadde på den ene siden ført til et åpenbart behov<br />
for å lovregulere jakten i Norge. På den andre siden ble det mindre naturlige byttedyr for flere<br />
rovviltarter. Dette førte trolig igjen til et ytterligere rovviltpress på den økende mengden husdyr,<br />
som i denne perioden ble ført stadig lengre ut i utmarka.<br />
Sammendrag kapittel 3<br />
I 1845 hadde folketallet økt dramatisk. Naturressursene ble hardt beskattet. Det var også blitt langt<br />
flere husdyr i landet, et aspekt ved de omfattende endringsprosessene som pågikk i jordbruket i<br />
perioden. Husdyrene ble ført stadig lengre ut i utmarka som følge av mangel på andre beiteområder.<br />
I utmarka var det derimot <strong>store</strong> rovviltbestander. Antallet kan ikke nøyaktig beregnes på grunn av<br />
kildesituasjonen. Vi vet allikevel at det var langt flere rovdyr- og fugler i Norge i 1845 enn i dag.<br />
Disse var utvilsomt en utfordring for den voksende husdyrnæringen. Noe som trolig førte til et<br />
ytterligere økt rovviltpress på husdyrene, var at matviltbestanden – bytteeternes naturlige føde – var<br />
blitt kraftig overbeskattet av befolkningen. En viktig årsak til dette var et mangelfullt lovverk, samt<br />
nye og mer effektive våpen.<br />
årgang 10.<br />
54 Hohle, P. & Lykke, J. (1993) Elg og elgjakt i Norge, 2. utgave, s. 39.<br />
55 Schwartz, Swenson, Miller (2003) Large Carnivores, Moose, and Humans: a changing Paradigm of Predator<br />
management in the 21 st Century, Alces Vol. 39: 41–63.)<br />
37
Kapittel 4. Rasch og hans begrunnelser<br />
Hva var begrunnelsene for å innføre Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt?<br />
Hvorfor skulle egentlig rovviltet utryddes? Halvor Heyerdahl Raschs lovforslag, Jagten i Norge,<br />
indeholdende en Skildring af dens nuværende Tilstand, samt Motiver og Forslag til<br />
Lovbestemmelser sigtende til at fremme dens hensigtsmæssige Udøvelse, utgjorde selve fundamentet<br />
som loven bygget på, og kan langt på vei gi svar på disse spørsmålene.<br />
Halvor Heyerdahl Rasch<br />
Da han utarbeidet forslaget til det som skulle bli Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Freding af<br />
andet Vildt, var Halvor Heyerdahl Rasch (1805–1883) konservator ved <strong>Universitetet</strong>s zoologiske<br />
museum. Han var en mann med <strong>store</strong> viltkunnskaper og var ansett for å være en av sin tids dyktigste<br />
jegere. Som ung studerte han botanikk og zoologi ved universitetet i Christiania. I 1825 ble han<br />
ansatt som amanuensis og konservator ved <strong>Universitetet</strong>s zoologiske Kabinet. I 1843 ble han<br />
universitetsstipendiat i zoologi, i 1847 lektor og i 1852 professor i zoologi, en stilling han satt med<br />
til han gikk av med pensjon i 1874. Han var en innflytelsesrik og høyt respektert fagmann i sin tid. I<br />
1863 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for sitt arbeid. 56<br />
Raschs arbeid og forfatterskap var variert. Han utarbeidet blant annet grunnleggende metoder<br />
innefor fiskeoppdrett, forvaltning av lakse- og ferskvannsfiskeriene samt østersoppdrett. Han skrev<br />
også om produksjon og bruk av gjødsel i jordbruket, om biavl, en liste over Norges fugler, samt<br />
diverse reisebeskrivelser. I tillegg skrev han kapitler i lærebøker, blant annet i P.A. Jensens Læsebog<br />
for Folkeskolen og Folkehjemmet (1863), samt at han oversatte utenlandske læreverk og skrev en<br />
rekke avisinnlegg. Han var også med på å stifte, og styremedlem i, flere foreninger og selskaper,<br />
blant annet Selskabet til Folkeopplysningens Fremme, Centralforeningen til Udbredelse av<br />
Legemsøvelser og Vaabenbrug, Norsk Jæger - og Fisker – Forening, Kristiania Jægerklub og<br />
Direktionen i det kgl. Selskab for Norges Vel. 57<br />
Rasch satt i perioden 1882–83, 37 år etter at han utarbeidet forslaget til loven fra 1845, også som<br />
formann i Foreningen til Dyrenes Beskyttelse. Dette formannskapet og hans posisjon som<br />
æresmedlem i Norsk Jæger- og Fiskeforening, samt relevansen disse vervene han besatt hadde for<br />
56 Store norske leksikon (2012) http://www.snl.no/.nbl_biogrgrafi/Halvor_Rasch/utdypning (16.05.2012)<br />
39
ovviltutryddelsen, blir nærmere omtalt i kapittel 8. (s. 89–90)<br />
«<strong>Den</strong> fordærvelige Jagtfrihed»<br />
«Vort Land», skriver Rasch i begynnelsen av lovforslaget, «med sine <strong>store</strong> <strong>store</strong> Skovstrækninger,<br />
sine mange ubeboede og ubeboelige Ødemarker, sine Afvexlinger af Fjelde og Dale, af Søe og<br />
Land, tilbyder mangeslags Vildt de for deres Fremkomst og Formerelse gunstigste Betingelser».<br />
Norge burde egentlig bugne av vilt. I stedet hadde matviltbestanden (elg, hjort, villrein, hare, rype<br />
skogsfugl og ulike andefugler) gått kraftig ned. Elgen hadde for eksempel blitt «et Sagndyr» i <strong>store</strong><br />
deler av landet. Det er, skriver Rasch, «den tænkende Statsborgers» plikt å finne ut hvorfor, og<br />
deretter bidra til å «rydde de hindringer afveien» som motarbeider «det nyttige vildts» formerelse. 58<br />
Hovedårsaken til de lave viltbestandene var i følge Rasch åpenbar, nemlig at det i Norge hersket en<br />
nærmest ubegrenset frihet i forhold til alt som hadde med jakt å gjøre. <strong>Den</strong>ne lovløsheten, kaller han<br />
den «fornemste Grund til Vildtets saameget beklagede Aftagen i vaare Skoge». Mange distrikter som<br />
for en mannsalder siden var «vel forsynede med Vildt», skriver han, har nå blitt «fast berøvede dette<br />
Gode». Årsaken kan «næsten eenstemmig tilskrives», «den forødende og ufornuftige Maade,<br />
hvorpaa Jagten og Fangsten er bleven dreven». 59 Rasch nevner skogenes uthugging og «den<br />
tiltagende kultur» som medvirkende faktorer, men han levner ingen tvil om at den viktigste årsaken<br />
var at:<br />
saagodt som ingen Indskrænking med hensyn til Jagtens Udøvelse hos os i Realiteten har fundet Sted. Med<br />
Undtagelse af et kort Tidsrum i det forrige Aarhundredes første halvdel, saa har den ogsaa været udøvet paa<br />
den hos raa og vilde Nationer brugelige Maneer, det vil sige, Enhver har anseet sig berettiget til at dræbe og<br />
fange Vildtet til enhver Tid, og paa hvad Maade han bedst vidste og kunde, eller med andre Ord, han har været<br />
et komplet Rovdyr. 60<br />
Befolkningens uvettige jakt, og ”rovdyraktige” framferd, var altså hovedårsaken til nedgangen i<br />
matviltbestanden i følge Rasch. <strong>Den</strong>ne destruktive jaktutøvelsen mente han først og fremst skyldtes<br />
mangelen på et virksomt og hensiktsmessig lovverk. I følge Rasch var folk i samtiden i stor grad<br />
også klar over denne sammenhengen, nemlig at det var den menneskelige rovdriften som var<br />
hovedårsaken til matviltets nedgang. «Man har naturligviis ingenlunde været uvidende om», skriver<br />
57 Store Norske Leksikon (2012)<br />
58 Rasch (1845) s. 1<br />
59 Ibid s. 2<br />
60 Ibid s. 4<br />
40
han, «det Fordærvelige i at ødelegge Vildtet i Forplantnings og Yngletiden, samt i den Periode, da<br />
Afkommet ikke ved egen Kraft kan opholde Livet». Men man tenkte og handlet i stedet i samsvar<br />
med to ordtak: «tager ikke jeg det, saa tager en anden det» og «en Fugl i haanden er bedre end ti i<br />
Skoven». 61<br />
Enkelte jaktforeninger hadde forsøkt å endre den norske jaktutførelsen. Blant annet hadde <strong>Den</strong><br />
Eidsvoldske Forenings Statuter af Selskabet for Norges Vel, med forslag til nye jaktregler, blitt<br />
trykket og sendt ut til flere Sognefellesskap. Dette hadde ikke fungert. <strong>Den</strong> åpenbare årsaken,<br />
skriver Rasch, var at ingen lover hadde blitt dannet for å underbygge dem. Hans forslag er derfor å<br />
innføre hensiktsmessige fredingstider - ikke bare for elg, hjort og villrein - men også for hare, tiur,<br />
orrfugl og jerpe, samt at beveren burde bli totalfredet i ti år.<br />
I tillegg til at man burde frede det viktigste matviltet i deler av året, mente Rasch at jakten etter<br />
rovvilt måtte intensiveres kraftig. Målet burde være å utrydde flere av de mest skadelige artene.<br />
Dette, mente han, ville føre en rekke fordeler med seg.<br />
«Rovdyrenes Ødelæggelse»<br />
Ikke bare er jakten etter bjørn, ulv, gaupe, havørn, kongeørn og hubro «særdeles heldbringende på<br />
Formerelsen af den anden Jagts Gjendstand, det spiselige Vildt», skriver han, den er også lønnsom<br />
med tanke på deres som oftest verdifulle skinn. <strong>Den</strong> største fordelen som samfunnet ville ha av av at<br />
disse artene ble utryddet, skriver Rasch, er derimot «at Landets Qvægavl herved befries fra dets<br />
farligste Fiende, hvis herjinger mellem de tamme Dyr aarligen tilføier Nationalformuen et føleligere<br />
Tab, end man maaske skulde troe». Han henviser til Aafjorden Præstegjeld hvor rovdyrene i 1810, i<br />
følge P. Chr. Asbjørnsen, hadde gjort stor skade. I løpet av en periode på 11 måneder skulle dette<br />
sognet ha mistet ikke mindre enn 15 hester og føll, 9 kuer, 282 sauer og 216 geiter. 62<br />
Men, Rasch mente at rovviltjakten var nyttig også på annet område, nemlig som krigertrening for<br />
befolkningen i fredstid.<br />
61 Rasch (1845) s. 4-5<br />
62 Ibid s. 7<br />
41
«En krigersk Befolkning i Fredens Dage»<br />
Generell jaktutøvelse var i følge Rasch den beste måten et samfunn kunne forberede seg på krig på.<br />
Intet synes i en høiere Grad egnet til at forberede en Nation til krigere end Jagten; og hos en Nation som vor,<br />
der i et langt Tidsrum har nydt Fredens Goder, er det ikke uvigtigt at vedligeholde en Beskjæftigelse, der gjør<br />
Befolkningen skikket til i Farens Tid at værne om sin Selvstændighet. I denne Henseende har Jagten en stor<br />
Betydning for Norge, og denne dens Betydning er ikke blevet upaaagtet. 63<br />
Om jakt i sin alminnelighet var god krigertrening for befolkningen, så var rovdyrjakt spesielt<br />
effektivt. Dette instrumentelle aspektet ved rovviltjakten understreker han flere steder i lovforslaget.<br />
I forbindelse med en omtale av den svenske jaktloven fra 1830 skriver han for eksempel:<br />
Af disse anførte Exempler vil man indsee, af hvilken Vigtighed Sverriges Indvaanere have anseet Rovdyrjagten.<br />
Det er ogsaa denne Jagt, som fordrer meest Mod, mest Kyndighed, meest Udholdenhed, og som derfor fremfor<br />
al anden Jagt er skikket til at danne en krigersk Befolkning i Fredens Dage. At den derfor, og især dens<br />
Udøvelse med Skydevaabnet, fortjener al mulig Opmuntring, behøver vel neppe yderligere at lægges paa<br />
hjerte. 64<br />
Som Søbye (2004) påpeker - den formen for rovdyrjakt som Rasch her tenker på kan umulig ha vært<br />
den samme som den nevnte P. Chr. Asbjørnsen skrev om i 1840. (s. 33)<br />
<strong>Den</strong> jaktformen som Rasch selv anser for å være den mest effektive som krigerutdannelse, er<br />
drivjakt på rovdyr, utført av to eller flere personer. Dette er også årsaken til at han foreslo en<br />
forhøyet premie for bjørn, ulv og gaupe som var felt på et slikt vis. <strong>Den</strong> nobleste og sikreste<br />
ulvejakten, skriver han, er drivjakt på sporsnø av to eller flere jegere. En slik jaktform krevde mye<br />
utholdenhet da forfølgelsen kunne vare i 8–14 dager. «<strong>Den</strong>ne Jagt er især skikket til at danne gode<br />
Krigere og øvede Skiløbere, og giver Udøverne et nøie Kjendskab til større Strækninger af Landet»,<br />
skriver Rasch, og nevner at han med glede har erfart at drivjakt på ulv var blitt stadig vanligere. Han<br />
mener at det bør betales 3 Spd. for enhver drept ulv, enten den er valp eller voksen og uavhengig av<br />
jaktform, men for ulv som beviselig er felt ved drivjakt på sporsnø, av to eller flere personer, bør<br />
premien forhøyes til 5 Spd.: «da Udbyttet her skal deles mellem flere, og denne Jagtmethode i<br />
anførte Henseende maa ansees for saa Særdeles gavnlig». 65<br />
63 Rasch (1845) s. 3<br />
64 Ibid s. 10<br />
65 Ibid s. 12<br />
42
Selv om han anser drivjakt på rovdyr, fortrinnsvis på ski, som både den nobleste og mest effektive<br />
krigerutdanningen, så mener han at også harejakten har stor nytteverdi i denne sammenhengen.<br />
Jagten med Hunde efter dette Dyr udgjør de nordiske Jægeres største Fornøielse, og er vistnok skikket til at<br />
give dem Udholdenhed i Strabaser, Øvelse i Brug av Skydevaabnet, og stor Totalkundskab. Overgangen fra<br />
Krigen mod dette Dyr til den mod Rovdyr og menneskelige Fiender er let og naturlig, og idenne Henseende<br />
maa den ansees for en gavnlig Nationalbeskjæftigelse, naar den ikke udarter til Lideskab, hvorved vigtigere<br />
Sysler tilsidesættes. 66<br />
Jakt, og i særdeleshet rovviltjakt, var altså den beste måten å utdanne soldater på i fredstid i følge<br />
Rasch, og var nok et argument for utryddingen av rovdyrene. Spesielt drivjakt etter ulv på ski var en<br />
ypperlig øvelse, og burde derfor bli høyere belønnet enn andre jaktformer. Det innlysende faktum at<br />
denne effektive krigertreningen ville forsvinne hvis rovdyrene ble utryddet, skriver han ingenting<br />
om.<br />
«Statsoeconomien»<br />
<strong>Den</strong> økonomiske verdien av både den regulære jakten og rovviltutryddelsen, understrekes av Rasch<br />
i gjennom hele lovforslaget.<br />
Som Næringskilde betragtet er Jagten i Norge, som anført, ikke af ringe vigtighed. Det er vistnok ugjørligt at<br />
angive den omtrentlige Værdi af dens aarlige Udbytte, men naar man overveier at Størsteparten af den<br />
saakaldte conditionerede Deel af Befolkningen i flere Maaneder af Aaret maaske engang hver Uge have Vildt<br />
paa deres Bord, at en betydelig Mængde Fuglevildt føres til Udlandet, (see Tabellen) at der i Landdistrikterne<br />
af Befolkningen fortæres endeel, f. Ex. Reenkjød og Fuglevildt – i sær naar Omstændighederne ikke tillade dem<br />
at føre det til Byerne -, naar man betænker den Mængde Skind af Ræve, Ulve, Gauper, Bjørne, Maar, Odder,<br />
Jerv, Hermelin, Egern og Sælhunde, som deels forbruges i landet selv, dels afsættes til Udlandet, da vil man<br />
vistnok komme til den Overbeviisning at Jagten, selv for nærværende Tid, afgiver et betydelig Udbytte, og dette<br />
Udbytte kunde vistnok ved en fornuftig Benyttelse af Jagten betydeligt forøges uden Skade for andre<br />
Næringsveie. Af hvilken Vigtighed Jagten er i enkelte andre Stater, hvor der gives hensigtsmæssige Regler for<br />
dens Udøvelse, vil maaske fremlyse af den Angivelse i Hassels Statistik, at i de preusiske Stater Jagtens<br />
Kapitalværdi ansættes til omtrent 25 Millioner, og Netto Udbyttet til 1 Million Gylden aarligt. 67<br />
At Rasch gjennom hele lovforslaget fokuserer på jaktens økonomiske nytteverdi, samsvarer med<br />
epokens politiske tidsånd. <strong>Den</strong> økonomiske liberalismen som ideologi slo igjennom for fullt i Norge<br />
66 Rasch (1845) s. 17<br />
43
i 1840-årene. Liberalismen var begrunnet i opplysningstidens idealer om fornuft og framskritt.<br />
Vitenskapelighet og rasjonalitet skulle ligge til grunn for de politiske beslutningene. I 1845, samme<br />
år som jaktloven ble innført, ble Departementet for det Indre opprettet. <strong>Den</strong>ne delen av<br />
statsadministrasjonen skulle legge til rette for økonomisk vekst i landet. Et av hovedmålene var å<br />
styre bruken av naturressursene på en rasjonell måte. 68 Politikken i perioden ble ført av en ny<br />
generasjon embetsmenn, «intelligensen», med Fredrik Stang og A.M. Schweigaard i spissen. «Dei la<br />
vekt på det nyttige – utilitarianismen – og ein empirisk orientert vitenskap» skriver Pryser (1999). 69<br />
Bliksrud, Hestmark og Rassmussen skriver at for de politiske myndighetene i Norge på 1800-tallet,<br />
både i embetsmannsstaten og etter parlamentarismens og partienes innføring på 1880-tallet, så sto<br />
kursen fast: «Gjennom opprettelsen av statlige institusjoner, tiltak og opplæring skulle det fremmes<br />
en vitenskapsbasert forvaltning av naturressursene for å opprettholde, men aller helst øke<br />
avkastningen for en fattig og voksende befolkning.» 70<br />
For å gi et begrep om hvor <strong>store</strong> tap rovdyrene kunne sies å gi den norske nasjonaløkonomien viser<br />
Rasch til Sverige. «Broderriket, som paa Grund av dets fortræffeligt indrettede Tabælverk, er istand<br />
til at bestemme dette med temmelig Nøyagtighed». Han skriver at det i 1828 ved kongelig befaling<br />
ble nedsatt en komite hvis oppgave det var å undersøke jaktens tilstand der, samt fremkomme med<br />
forslag «til at ophjelpe denne Næringsgreen». Etter å ha regnet sammen tapstall fra alle landets len i<br />
1827 ble denne komiteens konklusjon at rovdyrene hadde forårsaket et tap tilsvarende 200,000<br />
riksdaler i Sverige dette året. Rasch skriver at det som følge av disse opplysningene i 1830 ble gjort<br />
flere endringer i den svenske jaktloven. <strong>Den</strong> viktigste var et større fokus på «Rovdyrenes<br />
Ødelæggelse», hovedsakelig ved at skuddpremiene på rovdyr ble økt betraktelig.<br />
Rovdyrbekjempelse var allikevel et prioritert område regionalt i Sverige også tidligere enn 1830.<br />
Rasch skriver at premieutbetalingene på rovdyr i en rekke svenske len, allerede før lovendringen, lå<br />
langt over de lovbestemte beløpene. 71<br />
Han legger så frem en tabell over mengden fuglevilt og diverse pelsvarer, (bjørn, ulv, gaupe, oter,<br />
mår, jerv, hermelin og grevling), som har blitt ført sjøveien ut av Norge i perioden 1841–1843. Han<br />
gjør et overslag over verdien og kommer fram til at det årlige utbytte av jakten i landet kunne anslås<br />
til 40.000 Spd. Dette, skriver han, «svarer til en Kapitalværdie af 1 Million. <strong>Den</strong>ne Kapitalværdie<br />
synes at være lav, og er i Virkeligheden vistnok større eller kunde i det mindste snart blive det,<br />
67 Rasch (1845) s. 3<br />
68 Berntsen (1994) s.27<br />
69 Pryser (1999) s. 217<br />
70 Bliksrud, Hestmark og Rasmussen (2002) Norsk idéhistorie. Vitenskapens utfordringer 1850–1920, Oslo, s. 280.<br />
44
hvorved det aarlige Udbytte forholdsviis vilde forøges». 72<br />
En rasjonell forvaltning av jakten i Norge - hvor utryddingen av de nevnte rovviltartene var et<br />
sentralt aspekt - ville i følge Rasch bidra positivt til statsøkonomien.<br />
Sammendrag kapittel 4<br />
Halvor Heyerdahl Rasch var zoolog og en innflytelsesrik og respektert fagmann i sin tid. Han var<br />
også ansett for å være en av sin tids dyktigste jegere. I 1845 var det i følge Rasch en svært<br />
mangelfull jaktlovgivning i Norge. Det eksisterte fredingsbestemmelser kun for elg, hjort og til en<br />
viss grad villrein. Folk anså seg berettiget til, med Raschs ord, «at dræbe og fange Vildtet til enhver<br />
Tid, og paa hvad Maade man bedst vidste og kunde». <strong>Den</strong>ne «fordærvelige Jagtfriheden», hadde i<br />
mange områder ført til en drastisk nedgang i matviltbestanden. Som en del av løsningen foreslo<br />
Rasch to hovedpunkter: 1) At det burde innføres faste fredingstider for matviltet, ikke bare for elg,<br />
hjort og villrein - men også for hare, tiur, orrfugl, jerpe og ryper, samt at beveren burde bli<br />
totalfredet i ti år. 2) At en rekke «unyttige» og «skadelige» rovviltarter burde utryddes. Rasch<br />
presenterte tre hovedargumenter for hvorfor utryddingen av de nevnte rovviltartene vil være en god<br />
idé. For det første ville dette virke positivt inn på matviltbestanden. For det andre ville selve<br />
prosessen utgjøre en utmerket våpen og soldattrening for befolkningen i fredstid. For det tredje - og<br />
i følge Rasch den viktigste årsaken - ville dette medføre en slutt på tapene som rovviltet hvert år<br />
påførte landets husdyrnæring.<br />
71 Rasch (1845) s. 9<br />
72 Ibid s. 23<br />
45
Kapittel 5. Rasch, naturen og rovviltet<br />
I dette kapitlet beskrives grunnleggende trekk ved zoologen Raschs natursyn og holdninger til<br />
rovvilt. Først blir noen sentrale forskjeller mellom fagkunnskapen - angående viltforvaltning og<br />
rovvilt - i dag og i 1845 belyst.<br />
Rovvilt og matvilt. Fagkunnskap i 1845 og i dag<br />
1800-tallets naturforskere hadde en begrenset forståelse, sammenlignet med dagens forskere, for<br />
hvor komplisert og mangfoldig samspillet i økosystemene er. Johan B. Steen, som er zoolog og en<br />
av Norges fremste rypeforskere, skriver at de som drev med viltbiologi i Norge rundt midten av<br />
1800-tallet, fra dagens synsvinkel hadde «nokså primitive – ofte feilaktige – forestillinger om<br />
hvordan ulike faktorer påvirker bestanden av ville dyr. Når man leser datidens viltlitteratur», skriver<br />
han, «får man inntrykk av at de betraktet rypebestanden som en stor, viltlevende hønseflokk. Det<br />
eneste som begrenset størrelses på denne flokken, var rovdyrenes herjinger.» 73 Derfor, skriver Steen,<br />
var også filosofien bak viltstellet helt klar: «Dersom vi kan utrydde rovviltet, vil ryper og annet<br />
småvilt formere seg kraftig, naturen vil bugne av vilt, og jegeren kan ha hele herligheten for seg<br />
selv. Bare vi får utryddet rovviltet!» 74<br />
Først rundt 1920 begynte holdningene å endre seg. Zoologene Hjalmar Broch (1882–1969) og<br />
August Brinkmann (1878–1940) var de første fagfolkene som kritiserte utryddelseskampanjen mot<br />
rovvilt i Norge. Broch uttalte blant annet, i 1920, at viltforvaltningens ensidige beskyttelse av<br />
matviltet, og samtidige krig mot rovviltet, medvirket til å forstyrre naturens balanse, samt at denne<br />
framferden berøvet det lokal særpreget i den norske naturen. Ti år senere påpekte Broch at rovviltet<br />
hadde en ekstraordinær stor betydning i naturens husholdning. 75<br />
Hvordan gikk det så med viltbestandene etter at rovviltet nesten ble utryddet? For rypebestandens<br />
del virket det i første omgang som om planen fungerte godt. I noen år økte antallet ryper kraftig i<br />
takt med at rovviltet ble borte. Steen skriver at jegertidsskriftene var fulle av optimisme og<br />
seiersstemning, og at jegerne gratulerte hverandre med resultatet. En jeger ved navn K. Berg<br />
meddelte for eksempel fra sitt terreng i Hallingdal, i 1908, at «al hvitræv er utryddet, hver eneste<br />
73 Steen, Johan B. (1989) Ryper. Rypeliv og rypejakt, Oslo, s. 277.<br />
74 Ibid s. 278<br />
75 Gundersen, Vegard og Kraabøl, Morten (2012) A review of historical management arguments for Northern Goshawk<br />
Accipiter gentilis proposed by Norwegian hunters, scientists and conservationists, Ornis Norvegica (2012) 35: 1–15.<br />
47
ødræv tages i løpet av vinteren, selv jerv fanges jevnlig og ca. 100 rovfugler må årlig lade livet. For<br />
ti år siden (1898) hadde jeg min møie med at skyte 100 ryper i terrænget, nu kan man skyte 2-3000<br />
uten nevneværdig formindskelse av bestanden». 76 Det virket altså som at rovviltbekjempelsen hadde<br />
hatt det tilsiktede resultatet, nemlig et fjell som bugnet av ryper. Men, som Steen skriver, «etter den<br />
søte kløe kom den sure svie». 77 I årene etter 1913 gikk rypebestanden jevnt nedover til et lavmål<br />
som man ikke kunne huske maken til. Som følge av dette gjennomførte Bergen Jæger- og<br />
Fiskerforening en stor rypeundersøkelse. I sluttrapporten til denne undersøkelsen, skriver Steen, var<br />
alle medarbeiderne enige om hva som var forklaringen på rypekrakket.<br />
<strong>Den</strong> kraftige nedgangen i rovviltbestanden hadde ikke bare medført at rypebestanden økte, men også at syke og<br />
svake ryper overlevde. Disse syke rypene brakte sykdom – først og fremst coccidiose – inn i rypebestanden. Og<br />
fordi rypebestanden var så tett, spredte sykdommen seg som en pest. Årsaken til krakket var således at rovviltet<br />
ikke lenger kunne fungere som sunnhetspoliti. 78<br />
Steen mener at slutningene som disse tidlige rypeforskerne trakk i hovedsak var riktige. En unaturlig<br />
høy rypebestand, og en unaturlig lav rovviltbestand var det som forårsaket rypekrakket i 1913.<br />
<strong>Den</strong>ne viltstellfadesen ble en av forløperene til et mer nynasert syn på samspillet mellom dyrene i<br />
fjellsamfunnet. Først slo ideologi-pendelen ut i motsatt retning skriver Steen. I 1940 og 1950 årene<br />
skriver han at rovviltet, og spesielt rovfuglene, ble behandlet nærmest som hellige dyr, og som<br />
uerstattelige helsearbeidere som ikke måtte røres. Steen som er en forkjemper for en viss grad av<br />
viltstell, (altså menneskelig tilrettelegging for at enkelte jaktbare bestander av dyr skal vokse, eller<br />
opprettholdes på et visst nivå), skriver:<br />
Dagens kunnskap tilsier et mer nyansert syn på rovdyrenes rolle og derfor også på rovdyrbekjempelse innen<br />
viltstellet. Vi har lært at det verken er mulig eller ønskelig å utrydde rovviltet. På samme måte er vi klar over at<br />
en begrensning av rovviltet må til dersom en skal få resultater av annet viltstell, for eksempel forbedringer av<br />
biotopen. Vi har også i en del tilfeller sett at vellykket viltstell er avhengig av at vi beskatter viltbestanden slik<br />
at den ikke blir for stor. <strong>Den</strong>ne balansen er en forutsetning for vellykket viltstell. 79<br />
I dag vet man altså langt mer om faktorene som regulerer blant annet rypebestander. Biologer har<br />
lenge visst at de <strong>store</strong> rovdyrene har hatt en viktig rolle i økosystemene. I de siste årene har det i<br />
tillegg kommet ny kunnskap, som viser at <strong>store</strong> rovdyr faktisk synes å ha enda viktigere rolle i<br />
76 Steen (1989) s. 279–280<br />
77 Ibid s. 280<br />
78 Ibid s. 280<br />
79 Ibid s. 281<br />
48
naturen enn tidligere antatt.<br />
Et eksempel er kunnskapen som gjeninnføringen av ulv i Yellowstone nasjonalpark, på midten av<br />
1990-tallet, resulterte i. Etter at gråulven ble utryddet som skadedyr og forsvant i USAs 48<br />
sammenhengende delstater (med unntak av det aller øverste av midtvesten) på 1930-tallet, ble den<br />
gjeninnført i Yellowstone, samt i noen andre områder i Idaho, i 1995–96. USAs viltforvaltning fløy<br />
da inn 66 ulver fra Canada i et forsøk på å gjenskape bestandene. Antallet økte raskt. På slutten av<br />
2008 var det over 1645 ulver, fordelt på 217 flokker, i de nordlige Rocky Mountains- statene. 1500<br />
av dem levde utenfor nasjonalparkene. 80<br />
Gjeninnføringen av ulv har skapt til dels <strong>store</strong> konflikter med husdyrnæringen i områdene rundt<br />
Yellowstone. Ulvene kjenner ikke til nasjonalparkgrenser og vandrer gjerne ut av området på jakt<br />
etter bytte. Dette har ført til tap av tamdyr. For økosystemet i nasjonalparken viste det seg derimot at<br />
gjeninnføringen av ulv, hadde medført en rekke positive effekter. I løpet av årene hvor ulven hadde<br />
vært borte hadde mange planter og dyr forsvunnet, og bestander av andre arter var blitt sterkt<br />
desimerte. Årsakene var naturligvis svært sammensatte, men ulvens forsvinning har vist seg å ha<br />
vært helt sentral. Biologene påpeker for det første at bestanden av wapiti-hjort, som hadde vært<br />
ulvenes hovedføde, hadde økt sterkt i årene etter at ulvene ble borte. Dette førte blant annet til at<br />
wapitiene beitet ned mye av den pil-, poppel- og buskveksten som hindrer erosjon langs<br />
vannløpene. Mange fuglearter mistet derfor reirplassene sine. Levestedene for fisk og andre<br />
vannlevende arter ble også borte. Dette fordi vannløpene ble bredere, grunnere og varmere - som<br />
følge av at plantene som gir skygge på bredden forsvant. I de områdene der wapitiene overvintrer<br />
vokste heller ikke ospetrærne lengre opp til sin vanlige høyde. Årsaken var at hjortene spiste opp<br />
nesten alle skuddene. Bestanden av prærieulv ble også langt større i Yellowstone etter at gråulven<br />
forsvant. Selv om også prærieulvene ofte tar wapitikalver, så fanger de først og fremst mindre<br />
pattedyr som jordekorn og markmus. Dette førte igjen til at mattilgangen for rev, grevling og rovfugl<br />
ble begrenset, og at bestanden av også disse gikk tilbake.<br />
Etter at ulven ble gjeninnført i Yellowstone har bestanden av wapitihjort blitt halvert. Ikke bare på<br />
grunn av ulvene, men også som følge av en rekke harde vintre og tørke. På grunn av frykten for<br />
ulvene har wapitihjortene derimot endret beitemønsteret sitt, og sluttet å oppholde seg lengre enn<br />
nødvendig ved vannløp, der det kan være vanskeligere for dem å unnslippe angrep. Dette har ført til<br />
80 Chadwick, Douglas H. (2010) Ulvekrigen, National Geographic Norge, utgave nr. 3, 2010, s. 29.<br />
49
at pil, poppel og andre planter har begynt å stabilisere seg ved breddene, og at de opprinnelige<br />
vannløpene er i ferd med å bli gjenskapt. Greiner som henger utover elvene, skygger igjen for sola<br />
og tiltrekker seg fugler. Det har også blitt langt mer bever i Yellowstone etter at ulven kom tilbake.<br />
Fordi vannløpene har endret seg, og fordi det nå vokser mye pil der (en viktig næringskilde for<br />
bever) så har antallet beverkolonier steget fra 1 til 12 stykker. Beverdemningene skaper igjen<br />
småsjøer og sump der det kan leve fisk, padder, fugl, småpattedyr og insekter. Ospetrærne har også<br />
blitt langt større fordi wapitiene ikke spiser like mange skudd som før. En annen endring som har<br />
inntruffet er at mattilførselen for åtseletere som hvithodet havørn, kongeørn, prærieulv, ravn,<br />
skjærer og bjørn har økt. Dette fordi ulven ikke dekker til byttet sitt, og at restene derfor blir<br />
tilgjengelige for andre arter. Derfor har bestandene av disse artene også blitt større. 81<br />
Et annet velkjent eksempel på nyere kunnskap om predatorers påvirkning og rolle i økosystemet, er<br />
studiene på relasjonen mellom ulv og elg ved Isle Royale i Nord – Amerika. Isle Royale ligger i<br />
innsjøen Lake Superior og er en nasjonalpark hvor dyrelivet er fredet. Disse studiene, som har<br />
pågått over mange år i et relativt avskjermet miljø, har gitt dagens biologer verdifull kunnskap om<br />
predator/byttedyr- relasjonen mellom ulv og elg. De <strong>store</strong> toppene i elgbestanden, med påfølgende<br />
massedød, har for det første blitt borte med ulvenes ankomst. Elgstammen er generelt også friskere<br />
og i bedre kondisjon. De nøyaktige årsakssammenhengene er det derimot svært vanskelig å si noe<br />
om, i følge forskerne, selv på et relativt avskjermet område som Isle Royal. Forskernes<br />
tilbakeholdenhet med å fastslå årsak og virkning i disse sammenhengene, sier på den ene siden noe<br />
om hvor kompliserte og sammensatte prosessene i naturen er. På en annen side belyser dette en<br />
viktig forskjell mellom fagmiljøene i dag og da; nemlig at dagens naturforskere synes å være langt<br />
mindre skråsikre enn sine fortidige kollegaer. Forskergruppen fra Michigan Technological<br />
University, som ledet studiene ved Isle Royale, trekker beskrivende fram forståelsen av hvor lite vi<br />
egentlig vet om årsakssammenhengene i naturen, og vår manglende evne til å kunne planlegge eller<br />
forutse endringer i økosystemer, som av de viktigste lærdommene til nå i prosjektet. 82<br />
Både fagkunnskapen om naturen og rovviltet, og fagfolkenes holdninger, har endret seg betraktelig<br />
siden midten av 1800-tallet. Rasch var en vitenskapsmann av sin tid, og manglet den kunnskapen<br />
om artsmangfold og økologi som biologer har i dag. Han var, som alle andre, historisk situert og sto<br />
i en kulturell og vitenskapelig tradisjon som la sterke føringer på hans oppfattelse av verden. Nå<br />
81 Douglas (2010) s. 34–35.<br />
82 «Isle Royale’s wolves and moose have been valuable for informing us about the limits of our ability to predict and<br />
understand natural systems, the nature of predation, and many particulars about why and how wolves and moose are<br />
the way they are». (Kilde: The wolfs and moose of Isle Royal (2011)).<br />
50
følger grunnleggende trekk ved Raschs natursyn og formeninger om rovvilt og andre dyr.<br />
«det dem givne herredømme» og rovviltets formål<br />
I første del av lovforslaget kommer Rasch med en slags historisk sammenfatning av jakten, fra<br />
menneskehetens fødsel og fram til sin egen samtid. Han skriver at jakt er en av menneskets eldste<br />
beskjeftigelser. <strong>Den</strong> var nødvendig og ble utviklet av mennesket «under deres Kampe mod de vilde<br />
Rovdyr, og Stræben efter at bringe alle levende Skabninger til at tjene som Redskaber for deres<br />
Nytte og Fornøielse», og mennesket «benyttede sig i fuldeste Maal af det dem givne herredømme» 83<br />
Krigen ble etterhvert «Jagtens Ledsagerske», da jaktlysten, hos den mannlige delen av befolkningen,<br />
«overskred sine Skranker» og de våpen som var laget for å brukes mot «de umælende» ble rettet mot<br />
«medbrødre». Rasch skriver at jaktlysten er en alminnelig utbredt tilbøyelighet hos den mannlige<br />
delen av menneskeslekten, og at den er «i Grunden intet andet end Lysten til at gøre det os givne<br />
herredømme gjældende.» Krigen forble i følge Rasch hos menneskene, etter at jakten hadde opphørt<br />
å være en nødvendig betingelse for overlevelse, og han fastslår at den er et uunggåelig onde som<br />
samfunnene bør være forberedte på. Han mener også, som tidligere nevnt, at jaktutøvelse er den<br />
beste måten et samfunn kan forberede seg på krig på.<br />
Når det gjelder rovviltet, og selve årsaken til at disse eksisterer, skriver han litt lengre ut i<br />
lovforslaget at «Naturens Herre» hadde skapt dem for å holde det matnyttige viltet innenfor «visse<br />
Skranker», men at denne rollen, der hvor mennesket har opptrådt, nå kan ansees som utspilt.<br />
Mennesket har der «paataet sig Udførelsen av dette Hverv» og rovdyrenes «Fortsættelse strider nu<br />
mot dettes Interesse». 84 Rovviltets nytte/ formål/ eksistensberettigelse er med andre ord, etter<br />
Raschs formening, å holde det spiselige viltet innenfor «visse skranker» - i siste instans for<br />
menneskets skyld. Der hvor mennesket selv kan gjøre dette er det ikke lengre bruk for rovvilt.<br />
Selv om Rasch er vitenskapsmann så har kristen ideologi en sentral plass i argumentasjonen hans.<br />
Det vitenskapelige og det religiøse holdes ikke adskilt i den grad som er vanlig i dag. «Naturens<br />
Herre», som har skapt rovviltet og alt annet, har i følge Rasch gitt herredømmet (et ord som blir<br />
brukt relativt mye) over naturen videre til mennesket. <strong>Den</strong>ne tankegangen blir nærmere beskrevet i<br />
kapittel 7.<br />
http://www.isleroyalewolf.org/overview/overview/at_a_glance.html (16.05.2012)<br />
83 Rasch (1845) s. 2<br />
51
«De Skabninger der ere dens Gjendstand»<br />
Før han vil framsette sine forslag til lovbestemmelser angående jaktutøvelsen i Norge, skriver<br />
Rasch, finner han det nødvendig å først «omtale de Skabninger, som ere eller burde være dens<br />
Gjenstand». Han tar så for seg en rekke dyrearter, en etter en, først rovvilt og så matvilt, og veier<br />
deres nytte for menneskene opp mot de eventuelle skadene de gjør. Hvis en arts nytteverdi ansees<br />
som lavere enn skaden den gjør, så mener han den bør utryddes. Hvis dens nytteverdi derimot<br />
overstiger skadevirkningene, bør arten få fortsette å eksistere i landet.<br />
Bjørnen. Dette dyret utgjør ingen nevneverdig trussel mot matviltbestanden skriver han, men gjør<br />
derimot stor skade på kveg og hester. Verdien av årlig felte bjørners skinn og kjøtt, det eneste<br />
rovdyret hvis kjøtt blir brukt til menneskeføde, utjevner i følge Rasch ikke den skaden bjørnen gjør.<br />
«Jagten efter dette stærke dyr», skriver han, «er ofte forbunden med Fare, og fordrer modige og<br />
bestemte Mænd.» Som følge av den fordel som skinnet og kjøttet fra bjørnen utgjør, «samt den Ære,<br />
der er forbunden med Nedlæggelsen», som i seg selv ville fungere som incentiv til denne jakten,<br />
mener Rasch at en forøkelse av premien fra 2 gamle Daler til 3 Spd skulle være tilstrekkelig. Han<br />
skriver her, som tidligere nevnt, at drivjakt på bjørn av to eller flere personer bør premieres høyere<br />
enn andre jaktformer, dette fordi denne jaktformen er så effektiv som krigerutdannelse. Som følge<br />
av den lange tiden det tar før bjørneunger blir sterke nok til å utgjøre noen fare, og fordi man<br />
vanligvis fikk god betaling for dem om de ble fanget levende, så mener Rasch at en premie på 60<br />
skilling for både levende og døde bjørneunger vil være tilstrekkelig. De er å regne for unger, skriver<br />
han, fra februar og til årets utgang. 85<br />
Ulven, er i følge Rasch langt skadeligere for både vilt og husdyr enn bjørnen. Årsakene til dette er<br />
blant annet at den i motsetning til bjørnen utelukkende spiser kjøtt. Dette gjør at den stadig må<br />
streife rundt etter byttedyr. At disse «desværre hos os altfor talrige Røvere» jakter i flokk, skriver<br />
han, og at «deres Styrke og hurtighet svarer til deres Hunger og Blodtørst» gjør at de setter til livs<br />
<strong>store</strong> mengder av både tamme og ville dyr og fugler. Han nevner så en rekke egenskaper ved ulven<br />
som setter jakten etter dette dyret i en egen klasse. «Deres Hurtighed, Forsiktighed, skarpe Sandser,<br />
samt den Omstendighed at de strøife vidt omkring, og at vor tro Jagtkammerad, hunden, her<br />
forsager os sin Hjelp, gjør Jagten efter dette Dyr, langt vanskeligere, besværligere og uvissere end<br />
Bjørnejakten». Ulveskinnet er i følge Rasch en høyst ubetydelig erstatning for den skade som ulven<br />
84 Rasch (1845) s. 7<br />
85 Ibid s. 11<br />
52
forårsaker. «Som bekjendt myrder den, naar Leilighed gives, langt flere Dyr, end den kan fortære»<br />
og «Da Moderen om Sommertiden har fra 5-9 hungrige Unger at forsørge, hvori den dog ofte<br />
understøttes af Hannen, saa kan man vel slutte sig til hvorledes Vildtet maa medtages i den<br />
Omkreds, hvor den har ynglet». Rasch skriver: «I Bestræbelsen efter at udrydde disse Fiender er et<br />
hvert middel tilladeligt». Han skriver at forgiftet åte og ulvestuer er de mest hensiktsmessige<br />
metodene. En annen metode han nevner er å felle ulv på lokk, ved å bruke en levende gris som åte.<br />
<strong>Den</strong> nobleste og sikreste ulvejakten mener han derimot er drivjakt på sporsnø av to eller flere jegere.<br />
Det bør betales 3 Spd for enhver drept ulv, skriver han, enten den er valp eller voksen. Som tidligere<br />
nevnt, (s.42 ), mente Rasch at hvis ulven beviselig var felt ved drivjakt, en jaktform som han mente<br />
var spesielt bra krigertrening, så burde det betales 5 Spd til jegerne, da «denne Jagtmethode i anførte<br />
Henseende maa ansees for saa Særdeles gavnlig». 86<br />
Gaupa, skriver Rasch, er der hvor den har sitt tilhold, et likeså skadelig rovdyr som ulven, og legger<br />
til at for småviltet så er gaupa faktisk enda mer ødeleggende enn ulven, men da den sjeldnere<br />
forlater skogen, og ikke jager i flokk, så er den direkte skaden den gjør langt mindre. Om gaupas<br />
egenskap som jeger skriver han: «Har den fundet et Hare eller Rævespor, da er det Dyr, den har<br />
forfulgt fast altid blevet dets Bytte. <strong>Den</strong>s Gang er lydløs som Kattens, dens Springkraft forbausende,<br />
dens Hørelse udmærket og dens skarpe Syn er blevet et Ordsprog». Han viser til noen brukte<br />
jaktmetoder og påpeker at gaupejakt ikke er så krevende som ulvejakt, blant annet fordi hundene<br />
forfølger den hissig, i motsetning til ulv, men skriver at den utbetalte premien allikevel bør være den<br />
samme som for ulv.<br />
Rev ansees av Rasch for å være «nyttig». Selv om den er ødeleggende for småviltet «saa erstatter<br />
den dog ved den Mængde Markmus, som den fortærer, og ved sit gode Skind, nogenledes den<br />
tilføiede Skade». Derfor mener han at det ikke er nødvendig å oppmuntre til fangsten ved premie.<br />
Jerven, skriver han, forårsaker en del skade, særlig i Nord- Norge «paa Reensdyrene og Lappernes<br />
Vinterforraad» og på sau. Men da den ikke er så vanlig og skinnet er av «temmelig betydelig Værdi»<br />
så har han ikke ansett det som nødvendig å foreslå noen premie for dens fangst. 87<br />
Måren er i følge Rasch fugleviltets farligste fiende i de <strong>store</strong> skogene, men på grunn av dens<br />
verdifulle skinn, og fordi jakten verken krever spesiell anstrengelse eller kostbare redskaper, så<br />
86 Rasch (1845) s. 12<br />
87 Det ble allikevel, etter Stortingets behandling av lovforslaget, innført skuddpremie også for jerv<br />
53
mener han at premiering ikke er nødvendig.<br />
Oteren er visstnok skadelig for ferskvannsfiskeriene, skriver Rasch, men dens kostbare skinn mener<br />
han må anses som tilstrekkelig oppmuntring til fangst på dette dyret.<br />
Røyskatten. <strong>Den</strong> skade som røyskatten forårsaker, spesielt som eggtyv, oppveies i følge Rasch ved<br />
dens musefangst og verdifulle skinn.<br />
Grevlingen, skriver han, er mer til gavns enn til skade, og dens fangst burde dermed heller ikke<br />
premieres.<br />
Når det gjelder rovfugler, så er i følge Rasch de farligste av disse: Kongeørn, havørn, hønsehauk og<br />
hubro. Kongeørn dreper både sauer, harer og allslags fuglevilt. Havørn er særlig farlig for sauer på<br />
vestkysten av landet, og jakter også på harer. Begge arter, skriver Rasch, kan skytes på åte eller<br />
fanges i revesaks. På grunn av deres skadelighet «bør man opmuntre til deres Ødelæggelse ved<br />
Præmie af 60 skilling for hvert stykke, baade den Voxne og Ungerne. De Voxne kunne i<br />
Almindelighed afhændes til Landets naturhistoriske Museer for en lignende sum». 88<br />
Hønsehauken er i følge Rasch en enda større trussel mot fugleviltet enn de to nevnte ørneartene.<br />
<strong>Den</strong>s fangst burde derfor ha vært oppmuntret, men siden ukyndige så lett vil kunne forveksle<br />
hønsehauk med flere av de større, og «ikke skadelige» haukeartene, skriver han, så ville premier for<br />
hønsehauk like ofte, og oftere, blitt utbetalt for innleverte eksemplarer av andre, «nyttige»<br />
haukearter. Derfor foreslår han ingen premie for hønsehauk. 89<br />
Hubroen, «den <strong>store</strong> Steenugle, Bjerguglen, Hubroen», skriver han, er særdeles ødeleggende for<br />
haren og for fugleviltet. «<strong>Den</strong> er imidlertid ikke hyppig. En Præmie af 24 skilling forekommer mig<br />
tilstrækkelig, og en lignende for Ungerne». 90<br />
Så tar han for seg de matnyttige viltartene og jakten etter disse. Han påpeker at selv om betegnelsen<br />
«madnyttig Vildt» også innbefatter flere arter, så vil han i denne sammenhengen, når det gjelder<br />
88 Rasch (1845) s. 14<br />
89 I likhet med for jerv, så ble det tilslutt innført skuddpremie også for hønsehauk. Raschs bekymring for at<br />
eksemplarer av andre, «ikke skadelige», haukearter skulle innleveres som hønsehauk skulle, (som omtalt på side 32–35),<br />
vise seg å være berettiget.<br />
54
pattedyr, kun ta med elg, hjort, reinsdyr og hare, og av fugler bare hønsefuglene storfugl, orrfugl,<br />
jerpe og rype: «thi fra det nationaloeconomiske Standpunkt er det egentlig blot disse, hvorom der<br />
kan blive Spørgsmaal». Fordi det ikke er noen tvil om at disse viltartene har en nytteverdi for<br />
menneskene, så trenger han heller ikke, som med rovviltet, i samme grad å veie deres nytte opp mot<br />
eventuelle skadevirkninger.<br />
Når det gjelder de tre <strong>store</strong> hjortedyrene, elg, hjort og villrein, skriver Rasch i all hovedsak om<br />
hvordan jakten etter disse har blitt regulert tidligere, og om hvordan han mener det nye reglementet<br />
bør utformes.<br />
Når det gjelder haren bruker han, i motsetning til hva han gjør med andre matviltarter, en del plass<br />
på å beskrive dens nytteverdi, og på å veie mellom nytte og skadevirkninger. Først beskriver han<br />
nytten han mente harejakten hadde, blant annet som «springbrett» til rovdyrjakt og som effektiv<br />
krigerutdannelse. Om dette aspektet ved harejakten konkluderer han, som det også tidligere har blitt<br />
nevnt, at harejakt må «ansees for en gavnlig Nationalbeskjæftigelse, naar den ikke udarter til<br />
Lideskab, hvorved vigtigere Sysler tilsidesættes». 91 Som følge av denne instrumentelle verdien, og<br />
fordi fordelen man har av harens kjøtt og skinn er «ikke saa ganske ubetydelig», så mener han at det<br />
vil være hensiktsmessig å frede haren i yngleperioden. Men, fordi harejakten i «nationaloeconomisk<br />
Henseende» ikke er av så stor betydning som fugleviltet, og fordi harens formeringsevne er så sterk<br />
at bestanden kan «overskride passende Grændser», og bli skadelig, så mener han at det ikke bør<br />
fastsettes like lang fredningstid for hare som for fugleviltet. En for streng regulering av harejakten<br />
vil i tillegg kunne føre til den største misnøye, skriver han, og vil også av den grunn være<br />
utilrådelig. En passende fredningstid mener han vil være fra 1. Juni til 15. August. Han nevner også<br />
flere eksempler på hvorfor harejakt på våren er nyttig: Jakt på denne tiden vil for det første skremme<br />
rovdyrene og gi jegerne anledning å felle disse og oppdage deres hi. Dessuten, skriver han, ville<br />
jakthundene om de skulle være ute av øvelse hele våren bli det som på jegerspråket kalles<br />
«forligne». I tillegg vil harejegere kunne oppdage og ødelegge det han kaller «de i Vaartiden<br />
fordærvelige Fuglegildre», altså ulike fangstinnretninger og feller. 92<br />
Rasch bruker også forholdsvis mye plass på omtalen av tiur, orrfugl, jerpe og rype. Jakten etter<br />
disse hønsefuglene, skriver han, inntar unektelig den fornemste plass blant norges vilt. Han påpeker<br />
at salg av skogsfugl til byene er en viktig inntekt for den fattigere delen av befolkningen og at det er<br />
90 Rasch (1845) s. 15<br />
91 Ibid s. 17<br />
55
viktig å forhindre at «denne Næringskilde ophører at flyde». For å få fram hvor viktig, «i<br />
statsoeconomisk henseende», skogsfugljakten både har vært, er, og enda mer kan bli, i et land som<br />
Norge, så henviser Rasch til tall fra svenske tabellverk, og til hvor stor årlig avkastning<br />
skogsfugljakten ga der.<br />
Nyanser i bildet. En vending i Raschs tekst<br />
I størstedelen av teksten omtaler Rasch viltet utelukkende i instrumentelle og økonomiske ordelag,<br />
men i forbindelse med sin beskrivelse av skogsfugljakten, så uttaler han seg med ett på en måte som<br />
bryter med ordbruken i den øvrige teksten. Han skriver først at enkelte «Gourmands» i byene nok<br />
ville protestere mot hans forslag om å frede skogsfuglene i deler av året, og at disse nok vil «skrige<br />
Ak og Ve over en Lov der forhindrede dem i at nyde Vildt hele 3 Maaneder af Aaret». Til denne<br />
tenkte protesten svarer han at fuglene uansett er avmagret i parringstiden, og at de derfor fungerer<br />
dårlig som mat. Han skriver også at det som følge av en slik fredningsperiode vil bli mer fugl i de<br />
resterende ni månedene, samt at det i tillegg finnes mange andre «lækrerier» å få tak i denne tiden på<br />
året. Men, så kommer en dreining i teksten som synes å skulle appelere både til medfølelse for<br />
skogsfugl hos leseren, og til dårlig samvittighet hos finsmakerne i byene: «Betænker dog den<br />
lumpne Grusomhed som I foranledige» skriver han «ved at friste Krybskytten til at berøve en øm<br />
Moder Livet, og derved priisgive de mange smaa Skabninger for den rædsomme Hunger- og<br />
Sultedød.» 93 <strong>Den</strong>ne ordbruken skiller seg fra den i resten av lovforslaget. Fra å ha blitt omtalt<br />
utelukkende som nytteobjekter for mennesket («Redskaber for deres Nytte og Fornøielse» etc.) blir<br />
det plutselig snakk om å berøve en «øm Moder» livet, og det grusomme i å overlate fugleungene til<br />
sultedøden. Så fortsetter han med å forklare hvorfor jakt etter skogsfugl, spesielt hunnfugl, i<br />
forplantningstiden er ødeleggende for bestanden.<br />
<strong>Den</strong>ne delen av lovforslaget kan sies å på den ene siden vise, at det ikke var fullstendig svart/hvitt i<br />
Raschs natursyn. Han synes blant annet ikke å se på dyr som fullstendig følelsesløse maskiner, som<br />
for eksempel Descartes gjorde. 94 På den andre siden antyder denne vendingen i teksten også noe om<br />
natursynet til Raschs lesere. Selv om avsnittet om «den ømme Moder» nok i all hovedsak var et<br />
retorisk grep, så impliserer det forhold at han faktisk bruker tid og plass på å appellere til en form<br />
for medfølelse for viltet, at han heller ikke hos dem - altså først og fremst stortingsmennene -<br />
92 Rasch (1845) s. 18<br />
93 Ibid s. 22-23<br />
94 Descartes mekanisk-instrumentelle syn på dyr, samt hans påvirkning på den europeiske vitenskapstradisjonen, blir<br />
nærmere omtalt i kapittel 7. (s. 77–78).<br />
56
forutsatte en total instrumentell oppfatning av dyr. Det nevnte avsnittet om skogsfugljakten er<br />
allikevel den eneste delen av teksten hvor dyr omtales som annet enn nyttegjenstander. I hele det<br />
øvrige lovforslaget blir dyr omtalt utelukkende i instrumentelle ordelag. Det er som nevnt lite tvil<br />
om at ville viltets eksistensberettigelse, i følge Rasch, besto i om de var nyttige for mennesket eller<br />
ikke. Det meste tyder på at han også forutsatte et lignende natursyn hos sine lesere.<br />
Oppfatningen om menneskets herredømme over naturen var utbredt i vitenskapene, og i religionen, i<br />
denne perioden. Dette utdypes i neste kapittel. Det som her kort kan sies, er at dette natursynet ga<br />
periodens politiske aktører en moralsk tillatelse, til å gjøre diverse inngrep i naturen som i både<br />
senere og tidligere tider, og/eller i andre kulturer, ville vært helt utenkelig. 95 Lov om Udrydding af<br />
Rovdyr og om Freding af Andet Vildt kan sees på som et kroneksempel på herredømmeholdningen<br />
til naturen, som i denne perioden dominerte den europeiske kultursfæren.<br />
Beverens fredning<br />
I lovforslagets siste setninger, som Rasch bruker til å argumentere for hvorfor beveren bør fredes i ti<br />
år, kommer denne instrumentelle oppfatningen av dyr kanskje spesielt godt til syne.<br />
En Dyreart maae jeg som Naturhistoriker særdeles ønske tagen under Lovens Beskyttelse, og denne er<br />
Bæveren, som trues med snarlig Tilintetgjørelse, da den nu kun findes paa 2 a 3 Steder i Landet. I medisinsk og<br />
oeconomisk Henseende vilde det være nyttigt om den kunde formere sig noget; thi kun ved stor Mængde kunde<br />
den blive skadelig for Løvskoven. Et 10aarigt Forbud mod dens Fangst vilde formodelntlig hjælpe noget. 96<br />
95 Et inngrep i naturen som utryddelseskampanjen mot rovviltet, kan vanskelig tenkes å ha blitt satt i gang for eksempel<br />
i antikken. Det var i følge Hjalmar Hegge (1993) klare fellestrekk ved natursynet i middelhavsområdet i hele denne<br />
epoken. Dette til tross for at det da som kjent oppsto svært mange ulike filosofiske oppfatninger om verden, naturen<br />
og virkeligheten. Mennesket og naturen ble i antikken, generelt, sett på som nært beslektede og naturen ble<br />
gjennomgående sett på som et forbilde og et ideal, samt ansett for å være noe levende og besjelet. Det var også en<br />
grunnleggende oppfatning at naturen/verden var noe likevektig og harmonisk, og at man skulle vokte seg vel for å<br />
tukle for mye med den. Hegge påpeker at grekernes ord for verden: «kosmos», betyr «den skjønne og perfekte<br />
orden» eller harmoni. En slik orden vil man selvsagt være varsom med å gripe for meget inn i. Dette ville være et<br />
uttrykk for «hybris» (overmot), noe som før eller senere ville påkalle en nemesis (gjengjeldelse, straff). (Kilde:<br />
Hegge, Hjalmar (1993) Mennesket og naturen, Naturforståelsen gjennom tidene – med særlig henblikk på vår tids<br />
miljøkrise, Oslo.) Nina Witoszek påpeker på sin side at en lignende oppfatning av naturens orden også finnes i<br />
norrøn mytologi. Hun viser til førkristne myter hvor hovedlærdommen kan sies å ha vært å vise det fåfengte i å<br />
utfordre naturens krefter, samt hvilke dramatiske følger det får dersom man hensynsløst og overmodig forstyrrer<br />
verdensordenen. (Kilde: Witoszek, Nina (1998) Norske naturmytologier. Fra Edda til økofilosofi). Når det gjelder<br />
ulv og bjørn så ble, og blir de fortsatt, i mange tradisjonelle jegerkulturer sett på med stor respekt og aktelse.<br />
Schwartz, Swenson og Miller (2003), som har undersøkt utviklingen av holdninger til <strong>store</strong> rovdyr i Europa og USA,<br />
fremhever at man i flere jegersamfunn ofte følte/føler et spesielt nært slektskap til akkurat ulv og bjørn. En rekke<br />
ritualer for å hedre bjørnens ånd eksisterer fortsatt hos urfolk i både Nord- Amerika og Eurasia. (Kilde: Schwartz,<br />
Swenson, Miller (2003)<br />
96 Rasch (1845) s. 38<br />
57
Begrunnelsen for å frede beveren er, i likhet med tankegangen i lovforslaget som helhet,<br />
gjennomført antroposentrisk. Det er kun som følge av beverens nytteverdi for mennesket («I<br />
medisinsk og oeconomisk Henseende») at Rasch mener at den bør berges fra å bli utryddet i<br />
Norge. 97<br />
En senere fredingsbestemmelse, fra 1894, setter Raschs begrunnelser for å frede beveren i et<br />
klargjørende perspektiv. Rasch fikk, for å ha det sagt, gjennomslag for sitt forslag om å frede<br />
beveren. Som følge av Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt ble den fredet i<br />
Norge fram til 1855. Jakten ble derimot raskt tatt opp igjen etter dette, noe som førte til at bestanden<br />
igjen gikk tilbake. I 1894 henvendte styret for Norsk Jæger- og Fisker-Forening seg til det Det kgl.<br />
Departement for det Indre og ba om at beveren måtte bli vernet. Dette skjedde i forbindelse med at<br />
det skulle bygges jernbane til Arendal igjennom Åmli, hvor landets siste større beverstamme fantes.<br />
Foreningen fikk gjennomslag for forslaget og beveren ble fredet. Bredo Berntsen (1994) skriver at<br />
dette var «den første vidsynte, effektive og konsekvente fredning av en dyreart på prinsipielt<br />
naturverngrunnlag» i Norge. 98 Fredingen av beveren i 1894 ble begrunnet på en helt annen måte enn<br />
i 1845:<br />
I betragtning af at dette eiendommelige og interessante dyr nu ikke forekommer paa mer end et par steder<br />
iøvrigt i Europa, og at det er sterkt aftaget i antal i dets tidligere væsentligste tilholdsted, Nordamerika, giver<br />
tilstedeværelsen af bæverkolonierne i Nedenæs amt, distrikterne en egen, ikke ubetydelig interesse, og saavel<br />
lokal- som almeninteresse falder her sammen og tilsiger, at der maa gjøres hvad gjøres kan, for at bevare denne<br />
Norges sjeldneste dyreart. 99<br />
Her er det snakk om å frede beveren, ikke bare på grunn av dens økonomiske verdi som leverandør<br />
av ulike råstoffer og produkter til menneskenes nytte, men fordi det er et «eiendommelig og<br />
interessant» dyr, som er sjeldent og truet.<br />
Raschs jaktlov kan på én måte kalles et naturverntiltak. Han ville jo stoppe rovdriften på<br />
matviltbestandene. Av Schwartz, Swenson, Miller (2003) omtales også Lov om Udrydding af<br />
97 Årsaken til at beveren var nærmest utryddet på midten av 1800-tallet var ikke bare at den ble fortrengt der kulturen<br />
rykket fram, og at pelsen og kjøttet var ettertraktet, men at det såkalte «bevergjel» ble brukt i medisinen. Bevergjel er<br />
sekret fra en kjertelpung hos beveren som finnes mellom kjønnsorganene og tarmåpningen. Handelsvaren bestod av<br />
kjertelpungen etter at den var tørket og røkt. <strong>Den</strong>ne behandlingen gjorde at sekretet ble fast, sprøtt og harpiksaktig.<br />
Bevergjel ble anvendt som pulver eller i tinktur som et beroligende og krampestillende middel. Det ble også brukt<br />
som et lokkemiddel i dyrefeller av fangstfolk i nordlige land. (Kilde: Store norske leksikon,<br />
http://www.snl.no/bevergjel (16.05.2012)<br />
98 Berntsen (1994) s. 33<br />
99 Ibid s. 33<br />
58
Rovdyr og om Freding af Andet Vildt som: «The first modern law regulating hunting and protection<br />
of game in Norway». 100 Det er allikevel sider ved loven som klart skiller den fra hva man i dag<br />
vanligvis vil forbinde med begrepet. Det er nok riktigere å kalle den ”ressursvern”, da<br />
hovedformålet var å bevare, og/eller øke bestandene, kun av arter som på ulike vis ble ansett som<br />
ressurser for mennesket.<br />
Sammendrag<br />
Naturhistorikerne på Raschs tid hadde en begrenset forståelse, sammenlignet med dagens forskere,<br />
blant annet for hvor komplisert og mangfoldig samspillet i økosystemene er. Fra dagens synsvinkel<br />
er flere av oppfatningene til de som drev med viltbiologi på midten av 1800-tallet, både primitive og<br />
feilaktige. Når det gjelder Rasch og hans oppfatning av dyr, så deler han dem inn i to<br />
hovedkategorier: nyttige og unyttige/skadelige dyr. For Rasch besto andre livsformers<br />
eksistensberettigelse i om de tjente til nytte og fornøyelse for mennesket eller ikke. Gjorde de ikke<br />
det, og i tillegg var skadelige, mente han at man var i sin fulle rett til å utrydde dem. Rovviltartene<br />
som han ønsket utryddet hadde allikevel engang hatt en nytteverdi, skriver han. «Naturens Herre»<br />
hadde i utgangspunktet skapt dem for å holde matviltbestandene under kontroll. Men, etter at<br />
mennesket hadde kommet til landet, og selv blitt effektive jegere, så hadde ikke de nevnte<br />
rovviltartene lengre noen funksjon, eller verdi. De var blitt unyttige og skadelige. Rasch mente at<br />
man, som ”Tænkende Statsborger”, ikke bare hadde en rett-, men også en plikt til å utrydde disse<br />
dyrene.<br />
100 Schwartz, Swenson, Miller (2003)<br />
59
Kapittel 6. Stortingets saksbehandling<br />
Dette kapitlet tar for seg hvordan Raschs lovforslag ble mottatt og behandlet på Stortinget.<br />
Fremstillingen gir en beskrivelse av relevante hovedtrekk ved diskusjonene som oppsto, men med<br />
en hovedvekt på uenighetene angående forslaget om å utrydde rovviltet.<br />
Odelstinget 13,14 og 17. Juni<br />
I denne perioden møttes Stortinget bare hvert tredje år. 101 Kronologisk sett forløp saksgangen i<br />
korthet slik: Først ble Raschs lovforslag behandlet og godkjent i Næringskomiteen. <strong>Den</strong> 13. juni<br />
1845 ble det fremmet for Odelstinget. Der ble saken i første omgang behandlet 13,14 og 17. Juni.<br />
Etter «temmeligt vidløftige Diskusjoner» ble forslaget «i det Væsentlige» vedtatt. 102 Det ble så<br />
oversendt til Lagtinget hvor det ble behandlet den 26, 27 og 28. juni. Lagtinget besluttet 15<br />
anmerkninger. Saken ble så sendt tilbake til Odelstinget for ny behandling 5. juli. Anmerkningene<br />
ble akseptert og lovforslaget ble sendt tilbake til Lagtinget hvor det ble enstemmig vedtatt den 12.<br />
juli. <strong>Den</strong> 4. august 1845 ble loven sanksjonert.<br />
Representant Lübow kom med de første innsigelsene mot Raschs forslag. Under Odelstingets første<br />
behandling av forslaget den 13. juni, stemte han for sakens henleggelse. Han mente for det første at<br />
det ikke var noen hast med å få innført en ny jaktlov. Dette var ikke en spesielt viktig sak og den<br />
kunne godt vente - både til «den almindelige Civillov» utkom, og til alle landets amter hadde uttalt<br />
seg om saken. (Det hadde tidligere blitt sendt ut et «circulære» hvor landets amter ble bedt om å gi<br />
deres formeninger om hvordan jakta burde reguleres). Lübow påpekte at kun Buskeruds-,<br />
Christians- og Bergenhus amt hadde uttalt seg om nødvendigheten av andre bestemmelser angående<br />
jakten i deres områder. Han la til at fra Hedemarkens amt var det heller ikke kommet noen erklæring<br />
«formodentlig af den Grund, at det havde viktigere Arbeider at anvende sin Tid paa.» 103<br />
Lübow la også fram andre grunner til hvorfor han mente at denne loven ikke burde innføres. På<br />
grunn av de <strong>store</strong> forskjellene i de ulike delene av landet, uttalte han, ville det som var<br />
hensiktsmessig for ett distrikt ofte være uhensiktsmessig for et annet. En landsomfattende lov i<br />
overenstemmelse med forslaget kunne derfor bli «mere skadelig end gavnlig». Lübow kom også<br />
101 Vedtaket om årlige Storting ble gjort i 1869.<br />
102 Storthings-Efterretninger 1836–1854 udgivne efter offentlig Foranstaltning (1893), 2 det Bind indeholdende<br />
Forhandlingerne paa tiende ordentlige Storthing 1842 og ellevte ordentlige Storthing 1845, Christiania, s. 765.<br />
103 Ibid s. 764.<br />
61
med de eneste registrerte motforestillingene mot skuddpremieordningen. Hans betenkeligheter når<br />
det gjaldt utryddelsesplanen hadde derimot ingenting med rovviltets verdi, nytte i økosystemet eller<br />
lignende å gjøre. For det første mente han at skuddpremier ikke var nødvendig som incentiv til økt<br />
rovdyrjakt. I de områdene hvor rovviltet gjorde stor skade ville man uansett gjøre alt for å utrydde<br />
dem, uavhengig av eventuell premie. Om det allikevel skulle innføres premier, uttrykte Lübow, så<br />
burde disse i alle fall bli regulert etter den skade (større eller mindre) som rovdyrene gjorde i de<br />
ulike områdene, «thi ellers vilde Storthinget paa en Maade paalegge Amterne Skatter, som det ikke<br />
var berettiget til». 104 Han fryktet også at jakten etter rovdyr faktisk ville innskrenkes som følge av en<br />
eventuell innføring av fredningstider for småvilt. Dette fordi jegeren kun ved å felle småvilt, som nå<br />
ville bli forbudt i enkelte perioder, fant erstatning for den energi og tid han ville måtte ofre på<br />
rovdyrjakten.<br />
I tillegg mente Lübow at den nye kriminallovens paragraf 22–11 hadde gjort lovforslaget mindre<br />
nødvendig. Loven det er snakk om her er den tidligere nevnte kriminalloven av 20. august 1842,<br />
som i all hovedsak omhandlet hvem som hadde rett til å jakte og hvor. <strong>Den</strong> fastsatte også straffer for<br />
ulovlig jakt. <strong>Den</strong>ne loven, mente Lübow, ville være tilstrekkelig til å regulere den norske jakta. Det<br />
må sies at når det gjelder akkurat dette argumentet, så ble det allerede tatt opp og imøtegått av<br />
Rasch i selve lovforslaget. Her skriver Rasch at den nye kriminalloven ville få liten eller ingen<br />
innflytelse på det eksisterende onde, altså den uvettige jakten og nedgangen i matviltbestanden,<br />
fordi «den ikke indeholder nogen nye Bestemmelser, Jagten vedkommende, men blot fastsætter<br />
Straffen for Overtrædelser af de hidtil om Jagten gjældende». 105<br />
Lübow ville først ikke fremsette noe forslag om henleggelse av lovforslaget. Hans begrunnelse for<br />
det var at de fleste ønsket en slik lov, og at han derfor ikke ville foreslå forslaget henlagt. Da<br />
bemerket presidenten (Daa), at det «maatte ansees ubetimeligt at holde Foredrag over almindelige<br />
Principer, naar man ikke derpaa begrundede noget Forslag». 106 Dette gjorde at Lübow allikevel<br />
foreslo sakens henleggelse. Henleggelsesforslaget ble støttet av Blichtfeldt, som også mente at<br />
Stortinget ikke burde oppholde seg med denne saken, da de hadde så mange andre viktigere saker å<br />
behandle, og av Roll, som ikke trodde at en slik lov kunne overholdes. Vogt, Schweigaard og<br />
Elieson uttalte seg imot sakens henleggelse. De påpekte sakens viktighet og det forhold at verken<br />
kriminalloven eller civilloven kunne avgjøre noe med hensyn til problemet, altså den årlige<br />
nedgangen i matviltbestanden som følge av uvettig jakt, fordi det «her ikke handledes om, hvem der<br />
104 Storthings-Efterretninger (1836–1854) s. 765<br />
105 Rasch (1845) s. 6<br />
62
var jagtberettiget eller ikke, men alene om Politibestemmelser ang. Vildtets Fredning og Rovdyrs<br />
Udryddelse». 107 Ved voteringen ble henleggelsesforslaget forkastet mot syv stemmer.<br />
Det som debattene under Odelstingets første møte «især dreiede sig om», i følge Storthings-<br />
Efterretningene, var et forslag fra C. Dahl. Han mente at en ekstra paragraf burde innlemmes i<br />
loven. <strong>Den</strong>ne skulle sikre grunneierne enerett til nesten all type jakt i landet. I følge den gjeldende<br />
lovgivningen hadde vanlige folk, selv om de ikke eide land, lov til å jakte småvilt både på<br />
almenning og på «Udskiftet Eiendom». Dette gjaldt blant annet ryper, skogsfugl og hare. Rovdyr<br />
kunne alle jakte over alt. Storviltjakt var derimot, som nevnt, forbeholdt grunneiere. C. Dahl mente<br />
at ikke bare storviltjakten, men også skogsfugljakten burde være eksklusivt forbeholdt grunneierne.<br />
En slik regel var i følge han på sin plass «da dette maatte antages at være overensstemmende med<br />
Eiendomsrettens Fordringer og i enhver Henseende hensigtsmæssigt, saasom det baade vilde<br />
bidrage til Fuglevildtets Fredning og til Forebyggelse af de hyppige Skovbrande». 108 Etter hans<br />
skjønn var også jakten etter fugl den «i økonomisk Henseende vigtigste Jagt» og det var derfor<br />
naturlig at også den burde tilfalle grunneieren. <strong>Den</strong> ekstra paragrafen han foreslo skulle lyde slik: «I<br />
Udskiftet Eiendom maa ingen uden Grundeierens Tilladelse jage, fange, saare eller dræbe Elsdyr,<br />
Hjort, Ren, Bæver, Bæver, Hare og madnyttigt Fuglevildt, med Undtagelse af Ryper». C. Dahl<br />
mente med andre ord at uten grunneiers tillatelse, og med unntak av rype- og rovdyrjakt, så skulle<br />
kun grunneiere ha lov til å jakte i Norge.<br />
Flere ytret seg i mot dette forslaget, deriblant Bøttger, Monsen, Løberg, Daa, Schweigaard, Vogt og<br />
Falsen. Det ble uttrykt at å på denne måten berøve den overveiende del av befolkningen en rett, som<br />
den «gjennem Aarhudreder havde udøvet, og uden Vederlag overdrage denne Ret til Grundeierne»,<br />
ville være både betenkelig og uforsvarlig. «<strong>Den</strong> Almindelige Jagtrets Vigtighed» ble understreket og<br />
det ble lagt frem flere grunner til at denne burde opprettholdes. For det første bidro vanlige folks rett<br />
til å jakte til å opprettholde kunnskapen om bruk av skytevåpen i befolkningen. For det andre var<br />
andre lands jaktlover, hvor bare deler av befolkningen hadde lov å jakte, på ingen måte noe å trakte<br />
etter. Dette fordi «saadanne fra Feudalismens Tidsalder nedarvede og paa det aristokratiske Princip,<br />
at værne om Adelens Yndligsforøielse, grundede Jagtlove overalt foraarsagede de værste<br />
Ugjerninger og utaaleligste Indskrænkninger.» 109 C. Dahls forslag ble forkastet mot 17 stemmer.<br />
106 Storthings- Efterretninger (1836–1854) s. 765<br />
107 Ibid s. 765<br />
108 Ibid s. 765<br />
109 Ibid s. 766<br />
63
Det blir også nevnt flere andre debatter i Odelstinget angående ulike deler av Raschs lovforslag.<br />
Ingen av disse omhandlet skuddpremieordningen, eller eventuelle motsigelser mot denne. Det ble<br />
gjort noen endringer, men ingen av relevant betydning. Saken ble så oversendt Lagtinget.<br />
Lagtinget 26–28. juni<br />
Også når Lagtinget behandlet forslaget ble det mange debatter. Etter tre dagers diskusjon ble det<br />
besluttet 15 anmerkninger til Odelstingets utkast. Få av Lagtingets anmerkninger omhandlet<br />
utryddingen av rovviltet. Ingen av disse inneholdt noen motforestillinger mot utryddelseskampanjen<br />
i seg selv, men enkelte uenigheter om visse aspekter ved den oppsto.<br />
<strong>Den</strong> første paragrafen i Raschs lovforslag inneholdt en bestemmelse om ulik premiestørrelse for<br />
felling av voksne og unger av de ulike rovdyrartene. Det skulle utbetales 3 Spd for voksen bjørn (5<br />
Spd hvis den var felt ved drivjakt av to eller flere personer) og 60 Skilling hvis den var under et<br />
halvt år. Dette hadde Odelstinget vært enige i. Lagtinget mente derimot at samme sum burde<br />
utbetales for både voksne dyr og unger. Paragrafen burde i følge dem lyde slik: «For Bjørn, Ulv,<br />
Gaupe, Jerv eller Filfras uden Hensyn til deres Alder 3 Spd.» Dette ble også ordlyden i den ferdige<br />
loven. Deres begrunnelse for å utbetale samme sum for voksne og unger var at:<br />
Som oftest vil det være noksaa virksomt til Hensigtens Opnaaelse, at Rovdyrs Unger dræbes, som at det voxne<br />
Rovdyr ødelægges, og da Ungernes Skind er af saare liden eller ingen Værdi, bør Præmie træde istedetfor som<br />
Opmuntring. Dyrets Alder kan det ogsaa medføre sine Vanskeligheder at bestemme. 110<br />
Det ble også gjort noen anmerkinger når det gjaldt premie for hønsehauk. Lagtinget mente at det<br />
burde utbetales 24 skilling for denne arten. Verken hønsehauk eller jerv var som nevnt med blant de<br />
dyrene som Rasch, i sitt lovforslag, mente burde utryddes. At det skulle utbetales fellingsvederlag<br />
også for disse to artene, ble derfor besluttet enten på Odelstinget (13, 14 og 17. juni) eller på<br />
Lagtinget (26–28. juni). Når det gjaldt småviltjakten, så hadde Rasch foreslått å innføre<br />
fredingstider for hare, tiur, orrfugl og jerpe. I den ferdige loven ble det i tillegg innført<br />
jaktbegrensninger for rype, rapphøns og ulike vannfugler («Vandfugle, som i Almindelighed<br />
benyttes til Menneskeføde, Trækfugle undtagne»).<br />
Ellers dreide Lagtingets anmerkninger seg blant annet om grunneierforhold når det gjaldt harejakt<br />
på sporsnø, om endringer i fredningstid for fuglevilt og om endringer i ordlyden, altså om hvordan<br />
64
ulike paragrafer skulle formuleres, for å klarere uttrykke meningen og for unngå misforståelser.<br />
Sanksjonering<br />
Saken ble sendt tilbake til Odelstinget den 5. juli. Elleve av Lagtingets 15 anmerkninger ble<br />
godkjente, mens de resterende fire ble nedstemte. Det ble gjort noen mindre endringer ved enkelte<br />
paragrafer. For eksempel ble ordet «Udskiftet Eiendom» gjort om til «Hjemmarken» i paragrafen<br />
som omhandlet harejakt på sporsnø, og slutten på jakttiden for skogsfugl ble forlenget fra 1. august<br />
til 15. august.<br />
<strong>Den</strong> 4. august 1845 ble Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt sanksjonert av<br />
kong Oscar I. De to første paragrafene i den endelige lovteksten omhandlet skuddpremieordningen:<br />
§ 1. I Præmie for ethvert af efternævnte Rovdyrs Ødeleggelse betales: a) for Bjørn, Ulv, Gaupe, Jerv eller<br />
Filfras, uden Hensyn til deres Alder, tre Speciedaler; b) for Ørn, (Land- eller Havørn) sexti Skilling og for<br />
Bjergugle (Hubro) fire og tyve Skilling. For Unger af disse Fugle det Samme.; c) for Hønsehøg, forsaavidt den<br />
ei er fældet ved Skud, fire og tyve Skilling.<br />
§ 2. De til Præmiers Udredelse fornødne Summer udlignes paa det Amt, inden hvis Grændser Dyret er fældet.<br />
For at Præmien kan erholdes, føres Huden af det dræbte Dyr til vedkommende Foged eller Lensmand, som<br />
borttager af den høire Forlab de 2 midterste Kløer, ligesom den dræbte Rovfugl ligeledes frembringes, og<br />
hvoraf Kløerne borttages. Til Præmiens Erholdelse meddeles Attest uden Betaling. 111<br />
<strong>Den</strong> <strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong> i Norge var dermed offisielt i gang.<br />
Sammendrag kapittel 6<br />
Raschs lovforslag ble for første gang fremmet for Stortinget den 13. juni 1845. <strong>Den</strong> 4. august 1845<br />
ble den ferdige Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt sanksjonert av kong<br />
Oscar II. I løpet av stortingets arbeid med loven oppsto det en del uenigheter. Dette førte til at<br />
behandlingen tok relativt lang tid. Selv om det hovedsakelige ved lovforslaget ble videreført i den<br />
ferdige loven, ble enkeltheter ved det til slutt endret. Blant annet ble jerv og hønsehauk - som Rasch<br />
110 Storthings- Efterretninger (1836–1854) s. 766<br />
111 «Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt» I: Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve,<br />
Resolutioner m.M., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, i tidsfølgende Orden og<br />
udtogsviis samlede og udgivne af Christian Bull. 11te Bind, indeholdende Aarene 1844, 1845 og 1846, med hosføiede<br />
65
hadde ment det var uhensiktsmessig å innføre premiering for - tatt med blant artene som skulle<br />
utryddes. Forslaget om å innføre ekstra premiering for dyr som var felt ved drivjakt, av to eller flere<br />
personer, ble derimot ikke en del av den ferdige loven. At de nevnte dyre- og fugleartene burde bli<br />
utryddet, var alle enige om. Diskusjonene dreide seg i all hovedsak om andre aspekter ved<br />
lovforslaget. Det som oppsto av uenigheter, angående rovviltets utryddelse, handlet stort sett om<br />
hvordan dette best burde utføres i praksis. Alt tyder på at stortingsmennene delte Raschs natursyn og<br />
holdninger til rovvilt.<br />
Registre, Christiania (1847).<br />
66
DEL III. IDÉHISTORISK BAKGRUNN<br />
67
Dette vet vi: Jorden tilhører ikke mennesket. Mennesket tilhører<br />
jorden. Alt henger sammen, slik blodet forener familien. Alt henger<br />
sammen. Mennesket vevde ikke livet, vi er bare en tråd i veven. Alt<br />
vi gjør mot veven, gjør vi mot oss selv.<br />
Høvding Seattle. 112<br />
Kapittel 7. Herredømmeholdningen og den teleologiske naturoppfatningen. Lov om<br />
Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt i et idéhistorisk perspektiv.<br />
Natursynet som Rasch representerer blir gjerne kalt herredømmeholdningen til naturen. Det var ikke<br />
særegent for verken Rasch eller Norge i denne perioden, men utbredt i vitenskapene i hele den<br />
europeiske kultursfæren.<br />
I dag ser man vanligvis på religion og vitenskap som to adskilte størrelser. I <strong>store</strong> deler av den<br />
europeiske vitenskapshistorien kan det derimot være vanskelig å skille dem fra hverandre. En<br />
spesiell form for kristen ideologi, angående naturen og mennesket, hadde lenge en sentral og<br />
selvsagt plass i vitenskapelig argumentasjon. I det følgende skal grunnleggende trekk ved<br />
utviklingen av den europeiske vitenskapelig-religiøse herredømmeholdningen, samt det tilhørende<br />
antroposentriske og teleologiske perspektivet på naturen, beskrives og ses i sammenheng med den<br />
<strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong> i Norge. 113<br />
To bibelske natursyn<br />
Raschs lovforslag er gjennomført antroposentrisk. Antroposentrisme er et begrep fra miljøetikken<br />
og innebærer en oppfatning om at kun mennesker er bærere av iboende verdi. Når denne<br />
tankegangen blandes med idéen om at alt som finnes, er skapt bare for menneskets skyld, samt at<br />
mennesket har en soleklar rett til å gripe inn i, og etter eget forgodtbefinnende omforme dette<br />
skaperverket, så kalles det gjerne en herredømmeholdning til naturen. Begrepet teleologi (av «telos»<br />
112 Det verserer mange utgaver av Høvding Seattles tale. Utgaven som dette utdraget er hentet fra, er basert på teksten<br />
som ble brukt i den amerikanske dokumentarfilmen ”Home”. <strong>Den</strong> opprinnelige talen ble antakeligvis holdt i 1854 til<br />
guvernør Stevens, som nylig var oppnevnt til kommissær for indianersaker i Washington. En av de tilstedeværende tok<br />
notater, og disse har dannet grunnlaget for alle senere versjoner av talen. (Kilde: Vi er en del av jorden. <strong>Den</strong> vakreste<br />
talen om det vakreste vi har. Oversatt av Terje Myklebust. Forord av Petter Nome. Ex Libris Forlag A/S (1991).<br />
113 <strong>Den</strong> følgende fremstillingen av natursynet i vitenskapene på 1800-tallet, og av dette natursynets utvikling, er<br />
betydelig inspirert av Hjalmar Hegges bok Mennesket og naturen, Naturforståelsen gjennom tidene – med særlig<br />
henblikk på vår tids miljøkrise (1993), og Hans Kolstads bok Besinnelse. Naturfilosofiske essays (2007).<br />
69
som betyr mål) stammer opprinnelig fra Aristoteles. Det betegnet i utgangspunktet Aristoteles´<br />
oppfatning av en indre målrettethet i naturen - det at alle ting streber etter å realisere sin natur. Men<br />
begrepet brukes også om det spesielle nytte- og formålsperspektivet på naturen, som ble vanlig i<br />
vitenskapen på 16 og 1700-tallet. Tankegangen som hadde oppstått var at alle levende dyr og planter<br />
i utgangspunktet var skapt for å ha et bestemt formål. Én spesiell planteart var for eksempel skapt<br />
for å være mat for ett visst dyr, og dette dyrets «formål» var igjen å være mat for et annet dyr osv.<br />
Disse formålskjedene ledet alltid til slutt fram til mennesket, som ble sett på som selve<br />
hovedårsaken til at alt i verden eksisterte. Rasch, og de fleste andre vitenskapsmenn i perioden,<br />
hadde en antroposentrisk-teleologisk oppfatning av naturens opprinnelse og sammenhenger.<br />
Hvordan hadde et slikt syn på mennesket og naturen oppstått?<br />
I en artikkel i Science (1967) hevdet historieprofessor Lynn White at den jødisk-kristne tradisjonen<br />
var opphavet til de holdninger som førte til ødeleggelsen av naturen. Artikkelen, «The Historical<br />
Roots of Our Ecological Crisis», ble startpunktet for en omfattende debatt om opphavet til slike<br />
holdninger, og særlig om hvilken rolle kristendommen hadde spilt – og spiller – i den<br />
sammenheng. 114 White nevner tre uakseptable forhold som han fant representative for det meste av<br />
kristen teologi: 1) Kristen teologi opererer med et skarpt skille mellom menneskeheten og den<br />
øvrige natur. 2) Det forutsettes et like skarpt skille mellom Gud og menneskeheten. 3)<br />
Kristendommen har en instrumentell forståelse av den naturlige virkelighet. Dette mener han har<br />
vært opphavet til en destruktiv herredømmeholdning til naturen. White finner belegg for dette blant<br />
annet i Første Mosebok hvor det heter:<br />
Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd (dominion) over fiskene i havet<br />
og over fuglene på himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden. (1. Mosebok 1.28)<br />
I Paradis hadde Adam og Eva vært vegetarianere, men etter syndfloden sier Herren til Noa:<br />
Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden! Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og<br />
over alle fugler under himmelen, over alt det som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd<br />
er de gitt. Alt det som rører seg og lever skal I ha til føde, likesom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt<br />
dette. (1. Mos. 9.1-3)<br />
Dette sitatet, skriver Per Ariansen (1992), peker nokså utvetydig i retning av at det øvrige<br />
skaperverk primært har instrumentell verdi for mennesket, og at det er Guds vilje at menneskers<br />
114 Ariansen, Per (1992) Miljøfilosofi. En innføring, s.20.<br />
70
oppførsel skal være slik at dyr og fugler skal frykte mennesket. 115<br />
Mennesket alene ble skapt i Guds bilde og deler derfor Guds trancendens i forhold til Naturen. Det<br />
vil si at mennesket står utenfor og over naturen. Dette innebærer, ifølge White, at de skapte ting ikke<br />
har noe annet formål enn å tjene menneskets hensikter. Ikke noe av Guds substans ligger i naturen.<br />
Naturen blir «det ubesjelede andre» i forhold til Gud. <strong>Den</strong> jødisk-kristne tradisjonen utgjorde på den<br />
måten et skarpt brudd med tidligere religion og naturoppfatning. <strong>Den</strong> brøt på en avgjørende måte<br />
både med, for eksempel, de tidligere jordbruksreligionenes forestilling om Gud som immanent i<br />
naturen og med animismen i antikken. Forestillingen om Guds trancendens gjorde at naturen ikke<br />
lenger ble ansett for å være hellig og som bolig for det guddommelige. «Det er ikke ånd i stokk og<br />
sten!» ble det forkynt, og på samme tid ble det understreket at «Du skal ikke ha andre guder enn<br />
meg!» Dette fungerte som et klarsignal for menneskene til å gripe inn i og utnytte naturen, på en<br />
måte som tidligere hadde vært helt utenkelig. Kolstad (2007) skriver om overgangen fra de<br />
førkristne religionene til kristendommen:<br />
Dermed mistet naturen enhver kultisk betydning: <strong>Den</strong> ble ansett som et fremmedprodukt som strengt tatt var<br />
mennesket likegyldig, eller i ytterste fall som en hindring for den sanne troen og for den menneskelige sjels<br />
frelse og adgang til Guds himmelske rike, som ble oppfattet som det egentlige målet med den kristne troen. På<br />
denne måten ble naturen betraktet som en trussel overfor troen, og som en makt man måtte knuse, fordi den,<br />
slik man hevdet, ledet tanken bort fra Gud. Følgelig ble alt som kunne minne om den tidligere naturtilbedelse<br />
og de hellige naturstedene, lagt øde: Trærne ble felt, blomstene revet opp og det hele jevnet med jorden. Så var<br />
fortryllelsen ødelagt- hele naturens sjel var lagt øde. Tilbake lå en grønn slette med enkelte spor av fordums<br />
idyll, hvor man kunne ane nærværet av en gud, men uten lenger å hvite hvem. Det var en gud man hadde<br />
glemt. Sammen med Gud flyttet også de tidligere «naturåndene» ut av naturen. Helgener, djevler og demoner<br />
fikk sin egen trancendens, idet heller ikke de var knyttet til naturobjektene. Følgelig var det ikke lenger noen<br />
ånd som beskyttet naturen. <strong>Den</strong> tidligere animistiske oppfatningen innebar derimot nettopp en beskyttelse av<br />
naturen. Før et inngrep ble gjort, måtte man berolige de lokale åndene. Inngrep var i denne forstand<br />
ensbetydende med et potensielt overgrep. Naturen kunne ikke utnyttes fritt. Da kristendommen ødela disse<br />
animistiske forestillingene, ødela de også den tilsvarende varsomme omgangen med naturen. 116<br />
Men, som det ble påpekt i debatten som fulgte Whites artikkel, det finnes også andre holdninger til<br />
naturen i bibelen. Susan Bratton (1984) hevder blant annet at tekstlinjen «Gud så at det var godt» (1<br />
Mos 1,10) impliserer at naturen har egenverdi. «Godt» (hebraisk: tob) betyr ikke instrumentelt eller<br />
hensiktsmessig godt, men vakkert, skriver hun. Naturen er altså «god i seg selv», den har en verdi<br />
115 Ariansen (1992) s. 23<br />
116 Kolstad (2007) s. 29–30<br />
71
som tilkommer den uavhengig av dens nytteverdi eller verdi som middel til noe. 117 Hun viser også<br />
til andre eksempler, som at både den levende- og ikke-levende naturen oppfordres til å prise Gud i<br />
Salmenes bok 148.3–10. «Dette kan oppfattes som at også disse delene av skaperverket fremstår<br />
som en art subjekter med en egen verdighet, som Guds barn – og med den samme ukrenkelighet<br />
som mennesket» skriver Ariansen (1992). 118 I første Mosebok kan vi lese at mennesket er i slekt<br />
med jorden som det stammer fra: «Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust<br />
inn i hans nese» (1 Mos 2,7.) 119 I Salomos ordsprog blir det fremholdt at Guds herlighet viser seg i<br />
naturens skjønnhet, og det tales om den edle glede som for menneskene er forbundet med å erkjenne<br />
dette. 120<br />
At mennesket ble satt til å råde over dyrene og det øvrige skaperverket, behøver heller ikke å bli<br />
oppfattet som ensbetydende med at mennesket hadde en herskerrolle overfor naturen, skriver<br />
Kolstad. «Snarere kan dette også oppfattes, slik det er blitt påpekt, som at mennesket fikk et spesielt<br />
forvalteroppdrag, med et klart moralsk ansvar overfor Gud med hensyn til hvorledes det skjøttet sitt<br />
oppdrag.» 121 Det er som nevnt dette natursynet, den kristne forvaltertanken, som dagens norske<br />
kirke begrunner sitt miljøengasjement ut ifra. Et slikt natursyn finnes det også belegg for i Bibelen:<br />
«Og Gud tok mennesket og satte ham i Edens have til å dyrke og vokte den.» (1 Mos 2,15) «Således<br />
akte I oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter.» (1 Kor 4,1).<br />
Forestillingene om mennesket og naturen i bibelen kan deles i to grupper. <strong>Den</strong> ene gruppen<br />
forestillinger forfekter herredømmeholdningen, mens den andre uttrykkes gjennom tanken om<br />
mennesket som en del av Guds skaperverk og om naturens egenverdi. Hovedpoenget er likevel, i<br />
følge både Kolstad og Hegge, at det var herredømmeholdningen som til slutt «vant». I alle fall ble<br />
dette synet på naturen det herskende i lang tid.<br />
I middelalderen ble forholdet mellom Gud, naturen og mennesket diskutert inngående av<br />
representanter for ulike teologiske retninger. Bibelens mangesidede, og ofte motstridende,<br />
oppfatninger av naturen ble tolket tildels svært ulikt.<br />
117 Kolstad (2007) s. 26<br />
118 Ariansen (1992) s. 24<br />
119 Kolstad (2007) s. 26<br />
120 Hegge (1993) s. 55<br />
121 Kolstad (2007) s. 30<br />
72
Contemptus mundi vs theologia naturalis<br />
Hjalmar Hegge (1993) mener at man i middelalderens teologi kan snakke om to hovedtendenser i<br />
naturforståelsen – som igjen avspeiler de to nevnte gruppene forestillinger om mennesket og naturen<br />
i Bibelen. På den ene siden ble naturen, fordi den ikke hadde del i det guddommelige, oppfattet som<br />
en mørk, ond eller kort sagt lavere verden. Dette la grunnlaget for den holdningen som har blitt<br />
betegnet som contemptus mundi, eller verdensforakten. På den annen side fantes den oppfatning at<br />
naturen, til tross for adskillelsen fra det guddommelige, manifesterte Guds storhet og godhet, og at<br />
den derfor skulle behandles med ærefrykt og den aller største respekt. 122 Det avgjørende teologiske<br />
spørsmålet som skilte de to retningene fra hverandre i synet på naturen var: Er det grunnlag i<br />
Bibelen til å oppfatte adskillelsen mellom Gud og naturen som absolutt, og at naturen dermed «lå i<br />
det onde», eller kan man tolke det som at denne adskillelsen var mer relativ – og at naturen dermed<br />
også manifesterte Guds storhet og godhet?<br />
I <strong>store</strong> deler av middelalderen dominerte det sist nevnte syn. <strong>Den</strong>ne theologia naturalis, («naturens<br />
teologi»), ble hevdet av ledende tenkere, filosofer og teologer som Augustin (354–430),<br />
Bonaventura og Thomas Aquinas i det 13. århundre. 123 De mente at Gud, og Guds vilje, kunne<br />
erkjennes gjennom Hans skaperverk- naturen. Bernard av Clairvaux (1091–1153) sa for eksempel:<br />
«Tro meg, jeg har oppdaget det som du ønsker å finne, meget mer i skogene enn i bøkene; trær og<br />
stener vil lære deg det som ingen lærer er i stand til å lære deg». 124 Naturen kunne leses i som en<br />
hellig bok, og ble av flere oppfattet som sidestilt med Bibelen som åpenbaring av Guds vesen. St.<br />
Augustin sa til og med at av «de to bøkene» sto naturens over Skriften, i den forstand at den første<br />
uomtvistelig lå åpen for våre øyne, mens den annen var gjenstand for fortolkning og kunne<br />
feiloppfattes.» 125 Naturen ble derfor, som Guds skaperverk, behandlet med den dypeste ærefrykt og<br />
respekt. Det Hegge omtaler som Naturfromheten, det religiøse inderlighetsforholdet til skaperverket<br />
i deler av middelalderen, kommer til et slags høydepunkt hos Frans av Assisi (1181–1226). Hos han<br />
er ikke naturen bare uttrykk for Guds storhet, men også menneskets medskapning. Han talte til både<br />
fugler og ulver og oppfordret dem til å love Gud. I diktet «Sangen til Broder Sol» lovprises Gud for<br />
skaperverket. Det fremgår at de skapte ting er sidestilte med hensyn på verdi. De er alle «brødre og<br />
søstre i Gud».<br />
122 Hegge (1993) s. 54<br />
123 Ibid s. 55<br />
124 Ibid s. 63<br />
125 Ibid s. 68<br />
73
Lovet være du, Herre, og priset være dine skaperverk,<br />
da mer enn alt den nådige herr broder Sol.<br />
Se, du lar ham tennes for oss hver ny dag,<br />
og skjønn er han, strålende med veldig glans,<br />
et sinnbilde på deg, du Aller Høyeste.<br />
Lovet være du, Herre, for søster Måne og stjernene.<br />
Til lys på himmelhvelvet har du satt dem,<br />
vakre har du gjort dem, kostelig er deres klarhet.<br />
Lovet være du, Herre, for broder Vinden<br />
og for luften og skyene og aftenduggen, ja for alt slags vær<br />
du lar din skapelse opprettholdes ved.<br />
Lovet være du, Herre, for søster Vannet.<br />
Se, hvor god og nyttig er hun ikke, og hvor tjenende og kysk.<br />
Lovet være du, Herre, for broder Ilden,<br />
som du lar lyse for oss i den mørke natten.<br />
Prektig er han, og glad og sterk og tapper.<br />
Lovet være du, Herre, for søster Jorden, vår mor,<br />
som gir oss vårt underhold, vår næring<br />
og alle slags frukter og de fargerike blomster og gresset. 126<br />
Ariansen (1992) påpeker at Frans av Asissi i perioder beveget seg farlig nær vranglæren. Han skal<br />
blant annet ha snakket til en ulv som herjet i det område han bodde i, og fått den til å slutte med det.<br />
Når ulven døde fikk han den også, i følge historien, begravet i hellig jord. 127<br />
I siste del av middelalderen var det derimot det andre hovedsynet på naturen, det som forfektet<br />
verdensforakten, som vant fram og ble det herskende. <strong>Den</strong>ne oppfatningen hadde hele tiden vært til<br />
stede i middelalderen, men bare som en understrømning. Verdensforakten ble hovedsakelig<br />
forkynnet av den såkalte albigenser bevegelsen, som dukket opp i det 13. århundre. Albigenserne<br />
var påvirket av manikeismen, en religiøs bevegelse fra oldtiden som besto av en blanding av<br />
kristendom og elementer fra gammel persisk religion. Grunnsynet i manikeismen var at det er det<br />
skarpeste skille mellom verden og Gud, og mellom ånd og materie. Dette ble av albigenserne sett på<br />
som et skille mellom godt og ondt. <strong>Den</strong>ne oppfatningen hadde tidligere blitt motarbeidet av ledende<br />
filosofer og teologer, og den offisielle kirken bekjempet albigenser bevegelsen på det sterkeste når<br />
126 Lundh, Lisa (1956) Mitt skattkammer, bind 7, Oslo.<br />
74
den dukket opp. Allikevel, selv om bevegelsen til og med ble erklært kjettersk en periode, så<br />
blomstret den og fikk en tid en tilslutning som var på høyde med den offisielle kirkens. 128<br />
Spaltningen, eller dualiteten, mellom «det himmelske» og «det jordiske», og mellom Gud og verden,<br />
hadde i følge Hegge (1993) funnet et enkelt og utpreget folkelig uttrykk i albigenser-bevegelsen. I<br />
siste del av middelalderen fikk denne tankegangen feste også hos filosofer og teologer. Dette førte<br />
til en enda større utbredelse.<br />
Mye som følge av albigenser- bevegelsen ble tilslutt det herskende teologiske synet, i overgangen<br />
mellom senmiddelalderen og den nyere tid, at naturen var «det lavere», noe som mennesket skulle<br />
ha minst mulig med å gjøre, i alle fall i religiøs sammenheng. Siden mennesket ble sett på som den<br />
eneste skapningen som hadde del i det guddommelige, skulle fra da av all religiøs fokus rettes<br />
innover, mot det hellige, og bort fra den u-hellige, lavere fysiske naturen.<br />
<strong>Den</strong> nye tid og naturen<br />
Det som derimot skjedde i løpet av renessansen, var at menneskene fikk en ny og tydelig utadrettet<br />
interesse for den stadig mer verdsliggjorte naturen. Som skaperverkets sentrum, og med eksklusiv<br />
del i det hellige, hadde menneskene fått det for seg at de hadde en soleklar rett til å utnytte «den<br />
lavere» natur. Oppfatningen av forholdet mellom mennesket og naturen hadde endret seg radikalt fra<br />
tidligere tider. Hegge skriver:<br />
Nå blir det tvert i mot en gjennomgående oppfatning at en av menneskets sentrale oppgaver – for ikke å si den<br />
aller viktigste – er å omforme naturen, med særlig henblikk på å utnytte den materielt. Ja, det ble nettopp<br />
fremholdt som et særtrekk ved mennesket at det (i motsetning til dyrene) hadde evnen til å gjøre dette i kraft av<br />
sin intelligens. Og denne utadrettede aktiviteten i omformingen eller bearbeidelsen av naturen ble endog søkt<br />
begrunnet religiøst, idet mennesket som håndverker, bergmann osv., ble sett i analogi med Gud som skaper og<br />
former av verden. 129<br />
Fra og med middelalderens slutt fant som kjent en omfattende teknisk, økonomisk og<br />
samfunnsmessig transformasjon sted i Europa. Det skjedde blant annet en eksplosiv utvikling i<br />
handelen og pengevesenet, og det ble gjort betydelige framskritt innenfor teknikk og vitenskap. Mye<br />
av denne utviklingen kan i følge Hegge (1993) tilskrives den nye utadrettede interessen for naturen<br />
127 Ariansen (1992) s. 25–26<br />
128 Hegge (1993) s. 71<br />
129 Ibid s. 90<br />
75
og dens hemmeligheter. 130<br />
I tillegg til, og i sammenheng med, den transformasjonen som fant sted, gjennom samfunnsmessige<br />
og teknologiske endringer, så skjedde det også en europeisk ekspansjon fra og med slutten av 1400-<br />
tallet. For det første ekspanderte europeerne ovenfor naturen i sitt eget kontinent som aldri før.<br />
Gruvedrift, håndverk, kanalbygging, vanningsanlegg og lignende ble bygget og drevet med stor<br />
entusiasme. For det andre ekspanderte europeerne ovenfor andre folkeslag. Store deler av jordens<br />
land og folk ble i løpet av hundreårene etter renessansen «oppdaget» og erobret, og ved hensynsløs<br />
kolonisering ble det tatt sikte på maksimal utnyttelse av de nye landområdenes naturrikdommer.<br />
Opplysningstid. Det heliosentriske solsystemet og verdensmaskinen<br />
Oppfinnelsene og oppdagelsene fra renessansen, la grunnen for den vitenskapelige revolusjonen<br />
som fant sted på 1600-tallet. <strong>Den</strong>ne førte med seg betydelige erkjennelsesmessige endringer.<br />
<strong>Den</strong> nye vitenskapen utfordret for det første kirkas dogmatiske oppfatninger om jorda og universet.<br />
Kopernikus´ teori om det heliosentriske verdensbildet, hvor solen, og ikke jorden, var solsystemets<br />
midtpunkt, harmonerte ikke med den rådende oppfatningen og ble raskt klassifisert som kjettersk.<br />
Kirka tviholdt i mange år på oppfatningen om at jorda var universets midtpunkt. Motstridende<br />
meninger ble slått hardt ned på. <strong>Den</strong> <strong>store</strong> fysiker og astronom Galileo Galilei (1564–1642) ble<br />
blant annet dømt til livsvarig fengsel i 1633, av inkvisisjonen, for sin forfektelse av<br />
Kopernikus`teori, men ble til slutt benådet av Paven. 131 <strong>Den</strong> samme Galilei hadde også en betydelig<br />
rolle i utviklingen av den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet. Han antas å være<br />
grunnleggeren av den eksperimenterende naturforskning og bidro til forståelsen av flere fysiske<br />
lover og mekaniske prinsipper. Galileis teorier og metoder var viktige for fremveksten av det såkalte<br />
mekanistiske verdenssynet, som skulle dominere naturoppfatningen og metodesynet til blant annet<br />
Fransis Bacon (1561–1642) og Renè Descartes (1596–1650). Bacon og Descartes var også blant<br />
hovedpersonene i den teoretiske utviklingen av den nye vitenskapens metoder. Med utgangspunkt i<br />
deres teorier etablerte Isaac Newton (1642–1727), som kanskje var den mest sentrale personen i<br />
1600- tallets vitenskapelige revolusjon, reglene for den naturvitenskapelige metode. Han<br />
130 Det må påpekes at inspirasjonen til en rekke av oppfinnelsene, som i løpet av denne perioden skulle gi Europa det<br />
teknologiske lederskapet blant verdens sivilisajoner, var hentet fra det fjerne østen og den arabiske verden. Dette<br />
gjaldt både tre-mastede seilskip, skytevåpen, boktrykkerkunsten og mekaniske klokker. (Kilde: Greer & Lewis<br />
(2005) A Brief History of the Western World, niende opplag, s. 291.)<br />
131 Kopernikus ble ikke rehabilitert av den katolske kirke før i 1992. (Kilde: Store norske leksikon (2012)<br />
http://snl.no/Galileo_Galilei (16.05.2012)<br />
76
videreutviklet også det kosmiske systemet som Galileo tidligere hadde forsvart ovenfor Paven. Det<br />
universet som vitenskapen på 1600- tallet framviste sto i skarp kontrast til den tradisjonelle kristne<br />
verdensoppfatningen, og det rystet og skremte menneskene. Noe av det mest foruroligende var det<br />
nye universets uendelighet. <strong>Den</strong> dypt religiøse matematikeren Blaise Pascal inrømmet: «I am<br />
terrified by the eternal silence of those infinite spaces». 132<br />
Folk hadde lenge kjent til komplekse maskiner som klokker og ur, og det ble etterhvert en utbredt<br />
oppfatning i vitenskapelige kretser om at universet selv fungerte som en stor maskin. Det er dette<br />
som menes med betegnelsen «det mekanistiske verdenssyn». Det virket som om Newtons univers,<br />
styrt av presise og automatiske mekaniske lover som det var, kunne tikke og gå helt av seg selv til<br />
evig tid. Hegge (1993) kaller det verdenssynet som blir herskende blant det 17. og 18. århundres<br />
vitenskapsmenn og tenkere for «urverks-tenkning». Mennesket ble fortsatt sett på som å ha<br />
guddommelig skaperevne og retten til å omforme naturen, men i løpet av 16 og 1700-tallet begynte<br />
mennesket, i likhet med Gud selv, å bli sett mer på som en slags mekaniker eller urmaker, som både<br />
kunne og skulle fikse på verdensmaskinen eller verdensuret, og således gjøre Guds arbeid på<br />
jorden. 133<br />
Jorda var ikke lengre midtpunktet i universet, men menneskene var fortsatt midtpunktet på jorda.<br />
Newtons univers gjorde på én side folk små og uviktige, men det var fortsatt mulig å tro på en<br />
personlig Gud med en plan for mennesket. Man kunne også, i aller høyeste grad, fortsatt tro at<br />
menneskets liv var det eneste som hadde egenverdi blant jordens skapninger.<br />
Descartes og dyrene<br />
<strong>Den</strong> mekanistiske verdensoppfatningen i vitenskapen, skulle få drastiske konsekvenser, blant annet<br />
for synet på, og behandlingen av dyr.<br />
<strong>Den</strong> franske filosof og matematiker René Descartes (1596–1650), omtalt som grunnleggeren av den<br />
moderne filosofi, og som en av historiens største filosofer og matematikere, fikk stor innflytelse på<br />
den vitenskapelige oppfatningen av mennesket og naturen, og på forholdet mellom dem. 134 I hans<br />
Discourse de la Methode («Forord om metoden») forsøkte han å utarbeide en lære om virkeligheten<br />
som skulle gi mennesket praktisk kunnskap om naturen. «<strong>Den</strong>ne ambisiøse planen», skriver Kolstad<br />
132 Greer & Lewis (2005) s. 426<br />
133 Hegge (1993) s. 109–110<br />
77
(2007), «gjennomførte Descartes i et storslagent metafysisk livsverk som kom til å knytte hans navn<br />
fremfor alle andre til tanken om naturen som en maskin og som et rent nytteobjekt.» 135 I hans<br />
filosofi stilles naturen i direkte motsetning til bevisstheten. Alle dyr og alt annet liv i naturen, alt<br />
annet enn den menneskelige tenkningen, er i følge Descartes å betrakte kun som mekaniske<br />
innretninger. Dette gjelder også menneskekroppen. Det som i følge Descartes utgjør den <strong>store</strong><br />
forskjellen mellom mennesket og resten av naturen, er at mennesket har en bevissthet, en sjel. Det<br />
har ikke dyr eller andre skapninger. Dyr er derfor bare en slags bevisstløse mekaniske innretninger<br />
som transformerer næring. De er ikke bare uten fornuft, de er også uten følelser. Konsekvensene av<br />
dette synet ble fatalt:<br />
Man kom til å tro at dyrene, siden de ikke kunne tenke eller hadde sjel, ikke kunne føle smerte. De skrik<br />
dyrene ga fra seg når de ble levende dissekert, var ikke annet enn en klokkes gjentatte mekaniske slag. Så sent<br />
som frem til det forrige århundre var denne oppfatningen i hevd og tjente innen den medisinske vitenskapen til<br />
å rettferdiggjøre eksperimenter gjort på dyr, spesielt den såkalte viviseksjon, hvor man gjorde operative<br />
inngrep på levende dyr. (Dette turde sies å være et høydepunkt i menneskets arroganse overfor naturen: Ikke<br />
lenger fornøyd med å erklære naturen for sjelløs, griper mennesket til den håndgripelige og synbare levende<br />
natur for å overbevise seg om at den som den øvrige natur når alt kommer til alt, bare er en illusjon av levende<br />
natur). Kort sagt gikk de vitenskapelige og tekniske fremskrittene sammen med en inntil da uhørt avstand til og<br />
ufølsomhet overfor naturen, idet naturen kom til å betale for fremskrittene med sin egen lidelse og smerte. 136<br />
<strong>Den</strong>ne oppfatningen fraskrev dyr og andre skapninger all egenverdi. Som en hvilken som helst<br />
annen maskin, ble naturen lagt åpen for menneskets utnyttelse, eksperimentering og manipulasjon.<br />
Selv om flere var uenige med Descartes´s teorier fikk han stor innflytelse i vitenskapen og hans<br />
filosofi ble, framfor noen annen, tatt til inntekt for en ubegrenset herredømmeholdning overfor<br />
naturen.<br />
Linné, Rasch og naturens formålsrettethet<br />
Sammen med de vitenskapelige fremskrittene gikk en tilsvarende moralsk-filosofisk og religiøs<br />
velsignelse av utnyttelsen av naturen. Man finner derfor, i både det 16. og 17. århundre, engelske<br />
tenkere som hevder at «hensiktsmessigheten i naturen peker på at Gud har skapt alt til beste for at<br />
menneskene kan utnytte den». 137 Andre påpekte at en av pliktene man har, ut ifra de evner som Gud<br />
hadde nedlagt i mennesket, var økonomisk utfoldelse med sikte på profitt, «denne merkantile og<br />
134 Store Norske Leksikon (2012) http://snl.no/Ren%C3%A9_Descartes (16.05.2012)<br />
135 Kolstad (2007) s. 93<br />
136 Ibid s. 102<br />
137 Ibid s. 102<br />
78
landbruksmessige utnyttelsen av naturen» skriver Kolstad (2007), «ble sett på som en bekreftelse på<br />
menneskets rasjonalitet og posisjon som en ny Skaper.» 138 Det ble på 1600- og 1700- tallet en<br />
fremtredende tendens hos naturhistorikere, (geologer, botanikere, zoologer), med et «nytte- eller<br />
formålsperspektiv» i sin oppfatning av naturens sammenhenger. Det ble således enkelte<br />
planteveksters «formål» å være næring for noen dyr, og deres formål var igjen å tjene som næring<br />
for visse andre dyr. Disse formålskjeder ledet alltid, i tradisjon med renessansetenkningen, tilbake til<br />
mennesket, som ble sett på som skaperverkets sentrum, og det som alt skulle tjene til nytte for.<br />
For at det skal være mulig å skape en oversikt over ulike levende arter på jorda, trengs et<br />
internasjonalt enhetlig klassifikasjonssystem. Dagens system bygger på det arbeidet den berømte<br />
svenske naturforskeren Carl von Linné (1707–1778) gjorde på midten av 1700-tallet. Linné utviklet<br />
også, igjennom en rekke avhandlinger, idéer som noen mener peker frem mot et økologisk natursyn.<br />
Han skrev blant annet om hvordan alle organismer hadde sin plass i naturen og at alt virket sammen<br />
som en perfekt maskin. 139 Men, også hos Linné kommer det nevnte teleologiske og antroposentriske<br />
nytteperspektivet på naturen til syne. Han hevdet for eksempel at årsaken til at gress hadde så stor<br />
utbredelse, var at det av alle vekster var det mest nødvendige for kveg, - som da igjen eksisterte for<br />
menneskets skyld. Han hevdet også at menneskets bruk og omformning av naturen er begrunnet i<br />
dets guddommelige skaperevne. 140 På Linné online (2012), hvor Uppsala universitet presenterer<br />
Linné og hans forskning, står følgende om hans natursyn:<br />
Nyttotänkandet var förstås en viktig del av Linnés natursyn. Han var av den uppfattningen att allt i naturen<br />
ytterst var skapat med människan i sikte. Oavsett om det gick att äta, bygga hus av eller bara beundras för sin<br />
skönhet, så var det nyttigt och skapat för människan. Det var också människans plikt att undersöka och utnyttja<br />
naturens rikedom. Detta synsätt har fått den amerikanske historikern Daniel Worster att räkna Linné till en<br />
tradition av "imperialistisk" natursyn, alltså en natursyn som lett till att vi utnyttjat naturen alltför hårt. 141<br />
<strong>Den</strong>ne nyttetenkningen var lenge den rådende holdningen i vitenskapene. Både Rasch, som var<br />
zoolog, og embetsmennene som behandlet og vedtok lovforslaget hans, var tilknyttet den europeiske<br />
vitenskapstradisjonen. 142 Selv om Carl von Linné døde 67 år før innføringen av Lov om Udryddelse<br />
138 Kolstad (2007) s. 103<br />
139 Linné online (2012) Linnés natursyn, Uppsala universitet. http://www.linnaeus.uu.se/online/ide/natursyn.html<br />
(16.05.2012)<br />
140 Hegge (1993) s. 112<br />
141 Linné online (2012) Linnés natursyn, Uppsala universitet. http://www.linnaeus.uu.se/online/ide/natursyn.html<br />
(16.05.2012)<br />
142 Jens Arup Seip kaller perioden 1840-1870 for embetsmannsstatens gullalder. Embetsmennene var en<br />
utdanningselite av prester, jurister og offiserer. I perioden når Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet<br />
Vildt ble innført, var det embetsmannsstanden som dominerte forvaltningen og som i stor grad tok de politiske<br />
79
af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt, så er han en representant for et natursyn som har klare<br />
likhetstrekk med det som ligger til grunn for Raschs lovforslag. 143<br />
Rasch hadde et utpreget antroposentrisk nytte- og formålsperspektiv på naturen. Når han skriver om<br />
rovviltets formål kommer dette tydelig frem. I følge Rasch hadde som nevnt «Naturens Herre» skapt<br />
rovviltet, med det formål å holde det (for mennesket) matnyttige viltet innenfor visse skranker.<br />
(s.51) Disse dyrene hadde altså i utgangspunktet hatt en nytteverdi. Arbeidet som rovdyrene hadde<br />
blitt skapt for å gjøre, for mennesket, var derimot ikke lengre nødvendig mente han, ettersom<br />
menneskene selv hadde blitt så dyktige jegere. Rovviltet var i stedet blitt en hindring, både for «det<br />
nyttige vildts» formerelse, og for landets husdyrnæring. Det var derfor «den tænkende Statsborgers»<br />
plikt å rydde dem «afveien».<br />
De norske «romantikerne», naturen og rovviltet<br />
Et lignende natursyn som det Rasch fremviser i sitt lovforslag, var utbredt i hele den europeiske<br />
kultursfæren på både 1600, 1700 og 1800-tallet. Når europeerne koloniserte andre deler av verden<br />
så brakte de også med seg denne oppfatningen av naturen, som et objekt som kun eksisterte for<br />
menneskets skyld, og som noe som menneskene hadde en rett og en plikt til å omforme, på den<br />
måten det selv, med sin guddommelig beslektede intelligens, anså for best, og som noe vilt som<br />
skulle temmes, slik at det på best mulig vis kunne tjene mennesket. Dette gikk hardt ut over både<br />
ville dyr (spesielt rovdyr) og «ville» folk i den nye verden. Schwartz, Swenson og Miller (2003)<br />
skriver:<br />
When Europeans colonized the North American continent, they brought their old world culture and traditions<br />
with them, including a view of wilderness as “something alien to man–an insecure and uncomfortable<br />
environment against which civilization had waged an unceasing struggle” (Nash<br />
1982:8).To early settlers, wilderness was villainous as were the wild animals and Indians living in it.<br />
Taming wilderness meant the extermination of large carnivores, particularly wolves and bears. The prevailing<br />
attitude of colonial America was summarized in a quote from John Adams in 1756: “The whole continent was<br />
one continuing dismal wilderness, the haunt of wolves and bears and more savage men. Now the forests are<br />
removed, the land covered with fields of corn, orchards bending with fruit and the magnificent habitations of<br />
rational and civilized people”. (Kellert 1996:104). 144<br />
Men, det fantes også andre oppfatninger av naturen i den europeiske kultursfæren. Romantikken<br />
avgjørelsene i Norge. Alle som hadde et embete hadde latin-artium og på den måten en utdannelse i tilknytning til den<br />
europeiske vitenskapstradisjonen. (Kilde: Pryser, Tore (1999) Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot<br />
klassesamfunn, Oslo.)<br />
143 Linnès oppfatning av rovvilt, og bytteeternes rolle i naturen, har derimot ikke blitt undersøkt i denne oppgaven.<br />
Hva han - som blant annet mente at alle organismer hadde sin faste plass i naturen, og at alt fungerte som en perfekt<br />
maskin - ville ha syntes om et forsøk på å utrydde en rekke rovviltarter, er derfor ukjent for undertegnede.<br />
80
som åndsretning kan for eksempel sies å ha representert et annerledes natursyn. Det er vanlig å tolke<br />
romantikken som en reaksjon på opplysningstidens ensidige vektlegging av fornuften og det<br />
rasjonelle. Generelt kan man si at europeiske romantikere - i stedet for planmessig<br />
samfunnsutvikling og rasjonalitet på alle plan - ønsket seg et irrasjonelt menneskebilde, landlivets<br />
enkle gleder, følelsesladet poesi og en urørt, mystisk natur. 145 Kan det tenkes at det, blant Norges<br />
romantiske kunstnere, var noen som var motstandere av utryddingskampanjen mot de ville<br />
rovdyrene?<br />
Enkelte utenlandske kunstnere, som levde samtidig med innføringen av jaktloven, hadde utvilsomt<br />
et natursyn som brøt med antroposentrismen i vitenskapene. Et eksempel er den amerikanske<br />
forfatteren Henry David Thoreau (1817–1862). Hans oppfatning av naturen lignet langt mer på<br />
Frans av Asissis, enn på for eksempel Descartes` eller Bacons. Thoreau omtaler fisk, planter, dyr og<br />
stjerner som frender og naboer, og som medlemmer av det samme storsamfunn, og skriver at alle<br />
arter har rettigheter på linje med ham selv som menneske. I følge Kolstad, er det viktigste i<br />
Thoreaus naturoppfatning at det er Gud som har innstiftet dette storsamfunnet, og at det er Guds ord<br />
man helligholder når man respekterer naturens rettigheter. 146<br />
Når det gjaldt de europeiske romantikerne, så ville de generelt sett ha tilbake ånden i naturen, den<br />
mystiske helheten og forbindelsen mellom det enkelte menneske og verden. Det var også en<br />
fascinasjon, spesielt i tysk romantikk, for det mørke, grusomme og blodtørstige i naturen. 147 <strong>Den</strong><br />
norske romantikken var derimot ganske forskjellig. Nina Witoszek (1998) går så langt som å si at<br />
det ikke engang fantes noen ordentlig norsk romantikk, eller norske romantikere. Det var bare<br />
Wergeland skriver hun, «og han ble behandlet som et klinisk tilfelle». 148 «Antiromantiske<br />
romantikere» kaller hun de norske nasjonalromantiske kunstnerne<br />
Romantikken, i alle fall slik den kom til uttrykk i Europa, med dens mystikk, eksperimentering med<br />
nye former i litteratur og poesi, fascinasjon for det onde og spesielt dens hevdelse av følelser foran<br />
fornuften, fikk i følge Witoszek aldri fotfeste i Norge.<br />
144 Schwartz, Swenson, Miller (2003) s. 44<br />
145 Ariadne (2012) Kunnskapsbase for kulturfagene ved universitetet i Oslo,<br />
http://www.intermedia.uio.no/ariadne/idehistorie/idehistoriske-epoker/1800-tallet/romantikken-1770-1830<br />
(16.05.2012)<br />
146 Kolstad (2007) s. 132<br />
147 Witoszek, Nina (1998) Norske naturmytologier. Fra Edda til økofilosofi, s. 90.<br />
148 Lem, Steinar (2005) «En faen fra Øst-Europa» Folkevett. Magasin for miljø, rettferdig fordeling og livskvalitet,<br />
81
I strid med vedtatte forestillinger vant ikke romantikken innpass i den norske semiosfære, den ble snarere<br />
forvist. <strong>Den</strong> ble møtt som en anomali blant flertallet av tidens kulturelite, som en krenkelse av hjemlige<br />
kulturelle koder for oppfatning og uttrykk, en eksessenenes etikk og estetikk som de færreste var rede til å<br />
svelge. 149<br />
I motsetning til hva som var tilfellet blant romantiske kunstnere ellers i Europa, var det verdier fra<br />
opplysningstida som gjaldt hos de norske romantikerne. Johan Sebastian Welhaven (1807–75) skrev<br />
for eksempel, i et kjærlighetsbrev til sin Ida Kjerulf i 1839, at “med mig er der begyndt en norsk<br />
Literatur efter den europeiske Oplysnings Standpunkt og Fordringer”. 150 Hans litterære angrep i<br />
1830 mot Wergeland, som Witoszek kaller Norges eneste romantiker, startet beskrivende med<br />
setningen “Hvor længe vil du rase mod Fornuften?”. Både eliten av embetsmenn og de romantiske<br />
kunstnerne i 1800-tallets Norge, med unntak av Wergeland, så i følge Witoszek på seg selv «som<br />
voktere av opplysningsverdiene mot de tyske romantikernes mørke krefter». 151 Romantikken, slik<br />
den fremsto i Europa, slo rett og slett ikke ann her til lands.<br />
Det fantes ingen Burke, Berkeley eller Swift med besk ironi mot «den heslige, moderne flom» av empirisme,<br />
vitenskap og parlamentarisk massedemokrati. Det fantes ingen Blake eller Coleridge med anklager mot Locke<br />
og Newton for modernitetens fortredeligheter. I Norge overlevde 1700-tallets kosmologi bemerkelsesverdig<br />
uskadd. Det gjorde også den tidlige opplysningstidens naturbegrep. Norsk natur forble gjennom størstedelen av<br />
1800-tallet den «sunne» og «enkle». 152<br />
Naturen har alltid hatt en sentral plass i nordmenns selvforståelse. Oppfatningen av å være en del av<br />
naturen har, i følge Witoszek, også vært vanskeligere å utslette i Norge enn i resten av Europa. Hun<br />
gir en rekke eksempler på at den norske kulturen, i den nordiske middelalderen, viste en<br />
bemerkelsesverdig motstand, sammenlignet med andre europeiske land, mot kristendommens<br />
diabolisering av naturen. Dragen og slangen, for eksempel, er i de aller fleste europeiske<br />
kulturtradisjoner forbundet med både naturen og det onde. I gammel norsk tradisjon er de også<br />
forbundet med naturen, men ikke med det onde. I den nordisk middelalderen for eksempel, skriver<br />
Witoszek, er både kors og drager forenelige på stavkirker og Olav Tryggvasson, Norges apostel,<br />
kalte uten skrupler skipet sitt for «Ormen Lange». Dette i en tid, skriver hun, da slangen og dragen<br />
var helgenenes svorne fiender og ikke forbundsfeller. Dette mener hun er eksempler på en<br />
utgis av Fremtiden i våre hender, 26. årgang, nr. 6, s. 18-19.<br />
149 Witoszek (1998) s. 28<br />
150 Store norske leksikon (2012) http://snl.no/.nbl_biografi/Johan_Sebastian_Welhaven/utdypning<br />
(16.05.2012)<br />
151 Witoszek (1998) s. 38<br />
82
emerkelsesverdig sameksistens mellom to tilsynelatende uforenelige kosmologier, nemlig<br />
kristendommen og den gamle naturreligionen. På 1800-tallet var naturen, om enn på et helt annet<br />
vis enn i middelalderen, også en uadskillelig del av nordmenns selvoppfatning.<br />
Det er ingen overdrivelse å si at norsk natur ble så emosjonelt og ideologisk ladet på 1800-tallet at nordmenn<br />
aldri siden har kunnet se den løsrevet fra og uberørt av spørsmål om identitet og nasjon. Der fant de ikke bare<br />
personlig befrielse og kunstnerisk forløsning; den vekket også nasjonalstolthet og dempet nasjonal uro. Med<br />
denne storslåtte naturen slapp nordmenn å be om unnskyldning for at de ikke hadde byer, slott, ruiner og<br />
biblioteker. Var ikke de veldige fjellmassene, fjordene og skogene en glimrende nasjonalarv? (...) Det nasjonale<br />
var naturen, ikke kulturen. Det var ute, i glansen fra de vakre fjorder, skoger og daler, at ekte nordmenns moral,<br />
sed og skikk tok form, ikke i borgerskapets (etter europeisk målestokk) beskjedne salonger i Christiania og<br />
Bergen». 153<br />
For nordmenn var heller ikke naturen verken mystisk, mørk eller uforståelig, slik den var ute hos de<br />
romantiske europeerne. <strong>Den</strong> norske naturen ble oppfattet som fornuftig, sunn og enkel. De norske<br />
folkeeventyrene, som av noen har blitt forbundet med selve høydepunktet i norsk<br />
nasjonalromantikk, kan sies å gi uttrykk for dette «enkle og klare» natursynet. 154 Disse, skriver<br />
Witoszek, skildrer mennesket påfallende jordnært og realistisk sammenlignet med eventyr fra andre<br />
europeiske land. Hun påpeker blant annet noen klare forskjeller mellom norske og tyske eventyr:<br />
Videre synes det implisitte forholdet til Naturen i tyske og norske eventyr å tyde på to ulike kosmologier. Det<br />
har vært påpekt at fascinasjonen for det grusomme og blodtørstige ved naturen – fascinasjonen for døde som<br />
ennå vil leve, for onde mødre, lemlesting, kannibalisme, barnemord og incest – er karakteristisk ikke bare for<br />
Grimms eventyr, men for tysk romantisk diktning generelt. Om tyske romantikere mesket seg med det ondes<br />
anatomi og læren om det rovglupske overnaturlige, bevarte nordmennene et enklere, didaktisk ladet forhold til<br />
naturen som omga dem. Det er vanskelig å finne noe motsvarende i Norge til en Goethesk – eller Wagnersk –<br />
manisk depressiv økologi (selv Hamsun toner ned den demoniske dimensjonen av det overnaturlige). Alt er i<br />
grunnen såre vel i den norske overnaturlige verden. Naturen oppmuntrer til nyttige og kloke vaner, trollene er<br />
bestandig velsignet dumme, og kartesiansk kosmisk eksil strider simpelthen mot sunn fornuft. 155<br />
Uavhengig av forholdet mellom norsk og europeisk romantikk, så er det tydelig at menneskets<br />
inngripen i naturen, ofte representerte noe negativt og destruktivt for mange romantikere - både<br />
norske og europeiske. <strong>Den</strong> urørte naturen hadde uten tvil en spesiell verdi. I 1844, året før jaktloven<br />
ble innført, skrev for eksempel Camilla Collett, i forbindelse med den begynnende<br />
152 Witoszek (1998) s. 41–42<br />
153 Ibid s. 44–45<br />
154 Ibid s. 89<br />
155 Ibids. 90<br />
83
industrialiseringen i Norge: «Ud maatte jeg, ud i Naturen, den <strong>store</strong>, uberørte endnu ikke af<br />
Menneskehaand forkvaklede, mishandlede Natur..» 156 <strong>Den</strong> nylig nevnte Welhaven la på sin side<br />
heller ikke skjul på at han mislikte nyttetenkningen i sin samtid. Han mente at de åndelige sidene<br />
ved naturen ble helt dominert av det materielle, det nyttige og praktiske. Han beklaget seg for<br />
eksempel over at skogen i Norge oftest ble tenkt på, og omtalt, bare som trelasten, og skrev:<br />
thi Norges Skove danne en betydelig Del af Nationalformuen, og den Opmerksomhet der vises dem, er i saa<br />
overveiende Grad henvendt paa det Nyttige, at den for det Første næsten har fortrængt Opfatningen af det<br />
Skjønne som et her uvedkommende Hensyn. Derfor har vor Kunst og Poesi endnu saa lidet beskjeftiget sig<br />
med denne Side af Landets Udstyr, uagtet den er saa overordentlig rig paa skjønne og tiltalende Scener. 157<br />
På denne bakgrunnen kan man derfor tenke seg at det også fantes norske romantikere som mislikte<br />
skuddpremieaspektet ved jaktloven fra 1845. Utryddingen av åtte hjemmehørende dyrearter må jo<br />
utvilsomt kunne kalles en inngripen i naturen. I tillegg er det naturlig å tenke seg at de <strong>store</strong><br />
rovdyrene – også på midten av 1800-tallet – må ha symbolisert en vill og uberørt natur. Kanskje<br />
fantes det motstand mot loven blant de norske romantikerne, men det har ikke lyktes å finne noen<br />
kilder som underbygger noe slikt engasjement. Det har for så vidt ikke lyktes å finne noen form for<br />
motstand, i det hele tatt, mot utryddelseskampanjen fra denne tiden. 158<br />
Det var allikevel ut i fra vitenskapelige begrunnelser at den politiske beslutningen om å utrydde<br />
rovviltet i Norge ble tatt, og i 1845 – i embetsmannsstatens gullalder - var det først og fremst<br />
embetsmenn, utdannet innenfor den europeiske vitenskapstradisjonen, som tok de politiske<br />
avgjørelsene, ikke romantiske kunstnere.<br />
Sammendrag kapittel 7<br />
Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt var symptomatisk for – og et<br />
kjerneeksempel på – naturoppfatningen som rådet i de europeiske vitenskapene på midten av 1800-<br />
tallet. Et grunntrekk ved dette natursynet, var det man kan kalle en utpreget antroposentrisk-<br />
teleologisk oppfatning av naturens opprinnelse og sammenhenger. Med andre ord en oppfatning om<br />
at alt som fantes var skapt med et spesielt formål, og at formålsrekkene i naturen alltid – i siste<br />
instans – førte frem til mennesket, som man mente var selve årsaken til at alle andre skapninger<br />
156 Berntsen (1994) s. 19<br />
157 Ibid s. 21–22<br />
158 Det må understrekes at norske romantikeres forhold til utryddelseskampanjen mot rovviltet ikke har blitt grundig<br />
undersøkt, og ingen bastante slutninger blir derfor heller trukket i den sammenhengen.<br />
84
eksisterte. <strong>Den</strong> vitenskapelige naturoppfatningen i den europeiske kultursfæren, på midten av 1800-<br />
tallet, var sterkt preget av, og vevet sammen med med, den såkalte kristne herredømmeholdningen<br />
til naturen. I følge denne var det kun mennesket, av jordas skapninger, som hadde egenverdi. Alle<br />
andre livsformer hadde kun instrumentell verdi. De var skapt av Gud for menneskets nytte og glede.<br />
Dette natursynet, sammen med feilaktige oppfatninger av bytteeternes rolle i naturen, gav Heyerdahl<br />
Rasch og stortingsmennene som vedtok lovforslaget hans, en moralsk tillatelse til å sette i gang den<br />
<strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong> i Norge. Romantikken som åndsretning kan sies å ha representert en motvekt,<br />
mot nyttetenkningen i vitenskapene i perioden, men selv om det kan ha fantes folk rundt 1845 som<br />
var uenige med Rasch og stortinget, så har det ikke lyktes å finne noen registrerte motforestillinger<br />
mot utryddelseskampanjen - av moralsk eller prinsipiell art - verken fra romantiske kunstnere eller<br />
andre.<br />
85
DEL IV. LOVENS VIRKNINGER OG KONSEKVENSER<br />
87
Kapittel 8. Rovviltet, gjeterne og sauene<br />
I dette kapittelet skal hovedsakelig fire samvirkende og overlappende konsekvenser/virkninger av<br />
Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt belyses. 1) Lovens konsekvenser for<br />
rovviltbestandene i Norge. 2) Loven som medvirkende faktor i avviklingen av den norske<br />
gjetertradisjonen. 3) Lovens konsekvenser for den gammelnorske sauen/villsauen. 4) Loven som<br />
forutsetning for innføringen av nye saueraser i Norge på slutten av 1800-tallet.<br />
<strong>Den</strong> <strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong> og rødlista<br />
Her skal lovens konsekvenser for de åtte rovviltartene fra Raschs jaktlov beskrives. Innledningsvis<br />
blir Norsk Jæger og Fiskeforenings- og Foreningen til Dyrenes Beskyttelses rolle i <strong>rovviltkrigen</strong><br />
kort omtalt.<br />
I følge Gundersen og Kraabøl (2012) hadde Norsk Jæger og Fiskeforening en sentral rolle i kampen<br />
mot rovviltet i Norge. Foreningens tidsskrift (Norsk Jæger- og Fiskerforenings Tidsskrift) spilte en<br />
nøkkelrolle ved å informere jegere om effektive metoder i jakten på rovvilt, samt at foreningen<br />
ansatte og sendte eksperter rundt omkring i Norge for å utdanne jegere i effektiv rovviltjakt. 159 <strong>Den</strong><br />
hovedsakelige argumentasjonen til Norsk Jæger- og Fiskerforening for å utrydde rovviltet, var først<br />
og fremst knyttet til økonomi, men det fantes andre foreninger som argumenterte for<br />
rovviltutryddelsen med etiske og filosofiske argumenter. Foreningen til Dyrenes Beskyttelse mente<br />
at rovviltet burde utryddes som følge av den smerten og «torturen» de, som bytteetere, tilførte andre<br />
dyrearter. <strong>Den</strong> «grusomme» behandlingen rovviltet ga andre dyrearter rettferdiggjorde, i følge<br />
Foreningen til Dyrenes Beskyttelse, jaktmetodene som mennesket brukte i rovviltutryddelsen.<br />
Gundersen og Kraabøl (2012) skriver:<br />
The Society for the Prevention of Cruelty to Animals was engaged in vilifying the apparent ‘torture’ that the<br />
raptors cause other species. The raptor’s ‘cruel’ treatment of fellow creatures justified humanity’s cruelty for the<br />
sufferings caused by hunting and the use of poisons. Every killed raptor resulted in hundreds of other innocent<br />
animals and birds being saved from the torture of being caught and eaten, and this could be an argument to kill<br />
goshawks in a bestial way. 160<br />
Dette viser at Bliksruds, Hestmarks og Rasmussens (2002) omtalte fremstilling av Foreningen til<br />
159 Gundersen og Kraabøl (2012) s. 5–6<br />
160 Ibid s. 6<br />
89
Dyrenes Beskyttelse - som en kontrast til rovviltutryddelsen - baserer seg på en feiloppfatning. (s.9)<br />
<strong>Den</strong>ne foreningen var i høy grad medvirkende i kampen mot rovviltet. Det er også interessant, men<br />
ikke spesielt overraskende, at Halvor Heyerdahl Rasch, som nevnt (s.41–42), satt som formann i<br />
Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i perioden 1882–1883, samt at han var en av stifterne av -, og<br />
æresmedlem i, Norsk Jæger- og Fiskeforening.<br />
Det ble etter hvert innført skuddpremier på flere andre dyre- og fuglearter enn de åtte fra 1845. Med<br />
jaktloven av 20.5. 1899 ble skuddpremiesystemet for første gang endret. Det ble da innført<br />
fellingsvederlag for følgende arter: Bjørn, ulv, jerv og gaupe: 25kr. Mår, oter og jerv: 2kr. I Troms<br />
og Finnmark ble det skuddpremie for rev på 1kr. Det var samme betaling for unger og voksne av<br />
alle pattedyr-artene. Videre var det premie på 2 kroner for havørn, kongeørn, fiskeørn, hønsehauk,<br />
spurvehauk, jaktfalk og hubro. Utenfor Finnmark fylke ble det også betalt fellingsvederlag på 1<br />
krone for storlom og smålom. For fjærkledte unger var premien den samme som for voksne.<br />
Premiene skulle betales av fylket. Som tidligere var det ingen begrensninger i jakttid eller metode<br />
(sakser, gift etc. var tillatt), og alle kunne delta i denne jakten. Paragraf 10 i jaktloven fra 1899 lød<br />
slik: «Jagt efter de rovdyr og rovfugle, for hvis udryddelse af stat eller amtskommune er sat præmie,<br />
er fri for enhver norsk borger». 161<br />
I mange tiår etter 1845 vokste den <strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong> i både intensitet og omfang.<br />
Utryddelseskampanjen sluttet ikke brått, men ble gradvis avviklet. For Sveriges del ble bjørnen<br />
fredet allerede i 1893, men i Norge kom ikke de første begrensningene i rovviltjakten før i<br />
mellomkrigstiden. 162<br />
For de åtte opprinnelige artene fra jaktloven av 1845 - bjørn, ulv, gaupe, jerv, kongeørn, havørn,<br />
hubro og hønsehauk, fikk <strong>rovviltkrigen</strong> <strong>store</strong> konsekvenser. Målet med skuddpremieordningene, i<br />
1845, var utryddelsen av de åtte opprinnelige artene som det skulle utbetales fellingsvederlag for. 163<br />
Dette lyktes ikke. Det lyktes derimot nesten, og mange er fortsatt truede. Med to unntak - kongeørn<br />
og havørn, som ble tatt av listen i henholdsvis 2010 og 2007 - er alle de nevnte artene i dag oppført<br />
på Norsk rødliste for arter, også kalt rødlista. Rødlista er en oversikt over truede og sårbare arter i<br />
norsk natur. <strong>Den</strong> ble sist oppdatert i 2010.<br />
161 Skavhaug (1996) s. 67<br />
162 Brainerd, Bakka, Swenson og Brunberg (2006) Jakt på bjørn i Norge, hefte utgitt av Norges Jeger- og<br />
Fiskerforbund i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA) og direktoratet for naturforvaltning, s. 9.<br />
163 Det er uklart når formålet med skuddpremieutbetalingene i Norge gikk over fra å være predatorutryddelse til å bli<br />
predatorkontroll.<br />
90
For bjørn varte den statlige skuddpremieordningen til 1932, da var bestanden nesten utryddet. I<br />
1932 ble den fredet i hi- perioden og i 1973 ble den totalfredet i Norge. På rødlista (2010) er bjørnen<br />
kategorisert som (EN)- sterkt truet. Om årsaken til nedgangen og nestenutryddelsen skriver<br />
miljøstatus.no: «Tidlig i forrige århundre førte intens jakt både i Norge og Sverige til at bjørnen<br />
nesten ble utryddet.» 164<br />
Gaupa var også nesten utryddet rundt 1930. <strong>Den</strong> statlige skuddpremieordningen ble avviklet i 1980.<br />
I 1992 ble gaupa fredet i Sør- Norge. Kvotejakt ble innført i 1994. Kategorisert som (VU) – sårbar<br />
på rødlista (2010). Årsak til nedgang og nestenutryddelse i følge miljøstatus.no: «Helårsjakt og<br />
skuddpremie var årsaken til at gaupa ble bort i mot utryddet i 1930-åra.» 165<br />
Jerven var lokalt utryddet i mange områder på begynnelsen av 1900- tallet. <strong>Den</strong> ble fredet i Sør-<br />
Norge i 1973. På rødlista (2010) er jerv kategorisert som (EN) – sterkt truet. Årsak til nedgang og<br />
lokal utryddelse i følge miljøstatus.no: «Hard jakt på grunn av skader på bufe var årsaken til den<br />
sterke tilbakegangen i jervebestanden i Sør-Norge i første halvdel av 1900-tallet. Noen steder ble<br />
jerven utryddet lokalt. Vinteren 1964–65 ble ti jerver avlivet i Jotunheimen fordi de skadet bufe.<br />
Dermed var trolig den siste rest av ynglende jerv i Sør-Norge på den tiden utryddet.» 166<br />
Ulven var nærmest utryddet i Norge da den ble midlertidig fredet i 1971, og varig fredet i 1973.<br />
Oppført som (CR) – kritisk truet på rødlista (2010). Årsak til nedgang og nestenutslettelse i følge<br />
miljøstatus.no: «Fram til ulven ble fredet i 1971 var jakt og giftåte de viktigste årsakene til at<br />
bestanden i Norge nærmest var utryddet.» 167<br />
Havørn og kongeørn ble fredet i Norge i 1968. Kongeørn ble tatt av rødlista i 2010 og havørn i<br />
2007. Årsaker til nedgang i bestander i følge miljøstatus.no: «Jakt og miljøgifter medvirket til<br />
164 Miljøstatus.no (2012) http://www.miljostatus.no/no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-rovfugler/Bjorn/<br />
(16.05.2012)<br />
Miljøstatus.no er en nettside utviklet av miljødirektoratene på oppdrag av Miljøverndepartementet. Klima- og<br />
forurensningsdirektoratet er ansvarlig redaktør. Innholdet er produsert og kvalitetssikret av det direktoratet som har det<br />
formelle og faglige ansvaret innenfor forvaltningen.<br />
165 Miljøstatus.no (2011) http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-rovfugler/Gaupe/<br />
(16.05.2012)<br />
166 Miljøstatus.no (2011) http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-rovfugler/Jerv/<br />
(16.05.2012)<br />
167 Miljøstatus.no (2011) http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-rovfugler/Ulv/ (16.05.2012)<br />
91
nedgangen i havørnbestanden den første halvdelen av 1900-tallet.» 168<br />
Hubro ble fredet i Norge i 1971. På rødlista (2010) og kategorisert som (EN)- sterkt truet. Årsak til<br />
nedgang, i følge direktoratet for naturforvaltning: «fra slutten av 1800-tallet gikk bestanden kraftig<br />
tilbake på grunn av jakt» 169<br />
Hønsehauk er oppført som (NT)- nær truet, på rødlista (2010). <strong>Den</strong> har vært totalfredet, med små<br />
lokale unntak, siden 1971. Dagens nedgang i hønsehaukbestanden antas å hovedsakelig skyldes<br />
habitatendringer som følge av moderne skogsbruk, men jakt har vært den viktigste årsaken til den<br />
generelle nedgangen på 1800 og 1900-tallet. 170<br />
Selv om også andre faktorer, som tap av leveområder, miljøgifter etc., er viktige årsaker til dagens<br />
trusler mot de nevnte rovviltartene, så er det jakt, nærmere bestemt den statsorganiserte<br />
utryddelseskampanjen som startet med jaktloven i 1845, som har vært hovedårsaken til disse<br />
rovviltartenes generelle nedgang, og nære utryddelse i Norge.<br />
Gjeterne og sauene<br />
Jaktloven fra 1845 og påvirkningen den fikk på rovviltbestandene i Norge, var en viktig<br />
medvirkende faktor i flere endringer i husdyrnæringen på slutten av 1800-tallet. Søbye (2004) har<br />
som nevnt påpekt, at økningen i antall husdyr i perioden bare kunne skje ved at beiteområdene ble<br />
utvidet. Husdyrene ble ført stadig lengre ut i skog og fjell, hvor det på denne tiden var mye rovvilt. I<br />
følge Søbye kan dette langt på vei forklare hvorfor Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af<br />
Andet Vildt ble innført akkurat i 1840-årene. (Omtalt s. 31–32).<br />
I det følgende skal jaktlovens, og den påfølgende <strong>rovviltkrigen</strong>s, rolle i tre andre endringer i<br />
husdyrnæringen i perioden belyses. For det første var det ikke nødvendig å gjete dyrene på beite<br />
etter at rovdyrene forsvant. I alle fall ikke på samme måte og i samme utstrekning som før. Dermed<br />
forsvant den gamle norske gjetertradisjonen. For det andre ble det mulig å innføre, og avle frem,<br />
ikke bare flere, men helt nye saueraser. (Beskrives s. 94–97). Bare jaktlovens påvirkning på<br />
168 Miljøstatus.no (2011) http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-rovfugler/Havorn/<br />
og http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-rovfugler/Kongeorn/ (16.05.2012)<br />
169 Direktoratet for naturforvaltning (2011) http://www.dirnat.no/content/500037734/<br />
(16.05.2012)<br />
170 Gundersen, Vegard og Kraabøl, Morten (2012) A review of historical management arguments for Northern<br />
Goshawk Accipiter gentilis proposed by Norwegian hunters, scientists and conservationists, Ornis Norvegica (2012) 35:<br />
92
sauenæringen, ingen andre husdyr, har blitt undersøkt her. De nye rasene hadde høyere slaktevekt,<br />
samt en annen ullkvalitet, enn den tradisjonelle sauerasen, og ble dermed raskt populære i det stadig<br />
mer markedsorienterte landbruket. Dette førte til at den gamle norske sauerasen, i likhet med<br />
rovviltet, nesten ble utryddet. (Beskrives s. 94–97). Først skal avviklingen av gjetingen i Norge<br />
beskrives.<br />
Tradisjon og barnearbeid<br />
Da de <strong>store</strong> rovdyrene forsvant ble den gamle gjetertradisjonen overflødig. På flere måter kan dette<br />
sees på som et tap, men fordi gjetingen i stor grad ble utført av barn - som oftest av husdyreiernes<br />
egne barn, men også av innleide fattige unger - så var det mange i samtiden som var glade for at det<br />
ikke lengre var nødvendig å gjete dyrene, og for at dette barnearbeidet dermed tok slutt. 171<br />
Buer (2011) skriver at det i 1855 var 133 000 matrikulerte bruk i landet, samt ca. 65 000<br />
husmannsbruk med jord, og at dette utgjorde omtrent 100 000 buskaper som trengte gjeting. «Det<br />
ville seie at kvar einaste gut eller jente måtte ut å gjete, ut i utmarka med småfe og storfe, og det i<br />
den verste rovdyrtida. Det var stor ulykke å tape dyr, så det var ei tøff lære dei unge fekk. 172 Espen<br />
Søbye (2004) viser til en avhandling av J. M. Mohn (1878) som omhandlet barnearbeid i Norge på<br />
1800-tallet. I denne er det et bilag som heter Erklæringer fra Distriktslæger Mfl. angaaende Børns<br />
Sysselsættelse med gjeting af Kreaturer. Dette var en kartlegging av barn, i ulike deler av Norge,<br />
som gjette andres husdyr mot betaling. Søbye skriver at distriktslegenes uttalelser, som er fra slutten<br />
av 1870- åra, er samstemte om at det tidligere hadde vært svært vanlig at barn hadde vært gjetere,<br />
men at dette ikke lengre var tilfelle. <strong>Den</strong> grunnen som de ulike distriktslegene oftest oppga som<br />
årsak til at denne formen for barnearbeid var på retur, var at ulven ikke fantes lengre. 173<br />
Distriktslege Høst i Kinn meldte for eksempel at gjeting av "Smaafæet" var vanlig i hans distrikt til<br />
inntil for 15–20 år siden, da det ennå fantes ulv på de kanter, og den gang var det barn fra 8 til 14 år<br />
fra de aller fattigste familier som var gjetere. Kinn konkluderte: "Som antydet var det for å skremme<br />
Ulven, at Gjeterbørnene skulde gaa med Sauflokken", "Kommer Ulven igjen , vil visst Gjætningen<br />
atter tage Opsving". Også distrikstlege Landmark fra Sundfjord skriver at før rovdyrene var utryddet<br />
1–15.<br />
171 Det har alltid vært vanlig å gjete dyr på beite i Norge. Allerede i Gulatingsloven er det klare regler om gjeterens,<br />
eller hjuringens, plikter. Han eller hun har ansvar for det fe «um bjørn slær eller vargar bit eller det fell utfor berg,<br />
når gjætar ikke er med» (Kilde: Buer, Hilde (2011) Villsauboka.)<br />
172 Buer (2011) s. 28<br />
173 Søbye, Espen (2004) Rovdyrstatistikk 1846-2004. Fra skuddpremier til fredning og irregulær avgang, Statistisk<br />
sentralbyrå, s. 3. http://www.ssb.no/emner/historisk_statistikk/artikler/art-2000-10-18-01.html<br />
(16.05.2012)<br />
93
i 1865 måtte "alle Mand la sit Bufæ gjæte mod Ulven", men at det nå var slutt på gjetinga. Søbye<br />
skriver at det går igjen i flere av erklæringene fra legene, at gjeterarbeidet er langt mindre utbredt<br />
etter at rovdyrene var blitt så godt som utryddet. 174 Også Gjerdåker (2002) påpeker at et viktig<br />
behov for å gjete husdyrene i Norge forsvant med rovviltet. Rovviltet var også vanskeligere å få has<br />
på i enkelte områder.<br />
Fleire og fleire avvikla gjetinga, først sønnafjells, seinare nordafjells. Etter folketeljinga i 1891 hadde<br />
trøndelagsamta og Nordland om lag ein gjetar pr. 4 bruk, og det var godt over gjennomsnittet for heile landet.<br />
Dei hadde ein god grunn til å halde vaktholdet med feet ved lag enno ein del år, for ved hundreårskiftet var det<br />
framleis mykje ulv i denne regionen. 175<br />
I <strong>store</strong> deler av landet var det altså ikke lengre behov for at barn skulle gjete dyr, i allefall ikke i en<br />
slik utstrekning som tidligere. Rovviltkrigen hadde medført at dette barnearbeidet tok slutt. 176<br />
Barnearbeid som fenomen forsvant derimot ikke. I 1870-årene ble bruken av barn som arbeidskraft,<br />
og spesielt økningen i antall barn som arbeidet i fabrikkene, en kilde til bekymring hos flere, blant<br />
annet distriktslegene i J. M. Mohns overnevnte undersøkelse. Det var allikevel en viss lettelse å<br />
spore i deres beretninger når det gjaldt barns arbeid som gjetere. Nedgangen i rovdyrbestanden<br />
hadde gjort det mindre nødvendig å gjete dyrene og unger trengte ikke lengre å være redde for at de<br />
måtte skremme bort ulven. 177<br />
Gamle- og nye norske sauer<br />
Kåre Lunden (2002) skriver at rovdyrene utgjorde en hovedforskjell mellom husdyrnæringen på<br />
1800-tallet og i dag. For det første var det hele tiden nødvendig med gjeting, noe som medførte økte<br />
utgifter. Det andre var tapene som allikevel kom. Det tredje var rovviltets innvirkning på kjøtt- og<br />
melkeproduksjonen. «Det var bjørn, ulv og rev» skriver Lunden, «som var den tids «statskonsulentar<br />
og fylkesagronomar» når det gjaldt utval av avlsdyr: Til og med av grisene var det dei individa som<br />
var lettast i kroppen og spenstigast i beina som vart foreldre til neste generasjon.» 178<br />
I løpet av siste halvdel av 1800-tallet ble det innført en rekke nye saueraser til Norge. Disse var<br />
større og tyngre enn den gamle typen sau, og de hadde en annen type ull. De hadde derimot ikke de<br />
174 Søbye (2004)<br />
175 Gjerdåker (2002) s. 72<br />
176 Når det gjaldt ulvebestandens nære utryddelse i Sør-Norge omkring 1860, så er det allikevel mye som tyder på at<br />
det var en epidemi, og ikke bare jaktloven, som gjorde utslaget, skriver Søbye (2004).<br />
177 Søbye (2000)<br />
94
samme forsvarsevnene mot rovvilt som den gamle rasen. Men, dette var jo heller ikke lengre<br />
nødvendig. Jaktloven fra 1845 var en sentral medvirkende faktor til - og trolig også en forutsetning<br />
for - at det i det hele tatt var mulig å innføre og avle frem disse rasene i Norge.<br />
Det som i dag kalles villsau, eller gammel norsk sau som er det egentlige rasenavnet, var fram til<br />
slutten av 1800-tallet stort sett den eneste sauerasen som ble brukt i Norge. Allerede på midten av<br />
1700-tallet hadde embetsstanden gjort et forsøk på å innføre «forædlede Faar» til landet, men dette<br />
hadde fungert dårlig. De nye sauene klarte seg, av flere grunner, dårlig og den gamle rasen rådet<br />
grunnen nærmest alene fram til siste del av 1800-tallet. 179 Først rundt 1860 startet en økende import<br />
og kryssing med utenlandske større arter. 180 De nye sauerasene produserte mer kjøtt enn den<br />
gammelnorske sauen, fordi de var større og tyngre. De hadde også en annen type ull som var bedre<br />
tilpasset behovet til ullindustrien, som vokste frem i 1850–60 årene. Ulla fra den gammelnorske<br />
sauen/villsau egner seg på sin side bedre til tradisjonell bruk, da den er sterk, grov og tåler vann<br />
godt. <strong>Den</strong> er derimot ujevnt farget og av ujevnt kvalitet. Etter hvert ble derfor ull fra gammel norsk<br />
sau priset så lavt, at den tilslutt bare ble brukt i hjemmehusfliden. 181<br />
Det var altså mer økonomisk innbringende å drive med de nye saurasene. De ble derfor svært<br />
populære i siste del av 1800-tallet. Dette resulterte i at den gammelnorske sauen nesten ble utryddet.<br />
I første del av 1900-tallet, da bestanden var blitt faretruende lav, begynte derimot flere å se på det<br />
som et tap om den gamle rasen skulle forsvinne. Det ble derfor opprettet to avlsstasjoner for<br />
gammel norsk sau i 1912. En i Ryfylke og en i Setesdalen. 182 Dette arbeidet var en viktig årsak til at<br />
villsauen ikke ble utryddet. I dag blir denne rasen stadig mer populær og utbredt. 183<br />
Landbruket og husdyrnærningen ble stadig mer markedsintegrert fra midten av 1800-tallet. Dette<br />
var dårlig nytt for den gamle norske sauen. <strong>Den</strong> var ikke tilpasset det nye markedets behov. <strong>Den</strong> var<br />
derimot meget godt tilpasset livet i den norske naturen. Villsauen har trolig utviklet seg igjennom<br />
178 Lunden, Kåre (2002) Norges landbrukshistorie 1350–1814. Frå svartedauden til 17. ma, s. 258.<br />
179 Buer (2011) s. 26<br />
180 Haugaland villsaulag (2011) «Villsauens» opprinnelse, utseende og størrelse, et sammendrag av artikler skrevet av<br />
Arne Bu, fylkesagronom i Hordaland og statskonsulent Jon Sæland – skrevet i 1954 og 1919.<br />
http://www.haugalandvillsaulag.no/nyheter/_Villsauens_:21<br />
(16.05.2012)<br />
181 Buer (2011) s. 26–30<br />
182 Haugaland villsaulag (2011)<br />
183 Mange bønder går i dag over til villsau. Animalia, et av Norges ledende fag- og utviklingsmiljøer innen kjøtt og<br />
eggproduksjon, meldte i 2010 om stor vekst i villsaudriften i Norge. Fra 2005 til 2010 ble produksjonen av villsaukjøtt<br />
fordoblet. I 2010 var 4.4 % av alle lam som ble slaktet i Norge villsau/gammel norsk sau (Kilde: Animalia (2011)<br />
«Villsauproduksjonen doblet på 5 år» http://www.animalia.no/Artikler/2010/Lam-kvaliteten-god-men-pa-vei-ned1/<br />
(16.05.2012)<br />
95
6000 år i Norge. 184 <strong>Den</strong> er lettere og raskere til beins enn de nyere rasene, og har langt mer utviklede<br />
forsvarsinstinkter mot rovvilt. Dette er egenskaper som har blitt avlet bort hos de nyere typene sau.<br />
Vatn, Hektoen og Nafstad (2008) skriver:<br />
Raseforskjeller ser man blant annet når det gjelder morsadferd, flokkadferd og hvor sterkt dyra reagerer på<br />
rovdyr. Blant de rasene som er vanlige i Norge ser man for eksempel at tunge raser som dala og steigar flokker<br />
seg dårligere enn spælsauen. Bedre spredning i terrenget har vært en egenskap man har ønsket å fremme i deler<br />
av saueholdet. Dermed har man også fått en mindre fremtrendende flokkadferd. De eldste rasene, som er minst<br />
avlet for produksjonsegenskaper, viser også bedre morsadferd og en sterkere reaksjon på rovdyr enn de tunge<br />
rasene. 185<br />
Beiteadferden til villsauen er blant de egenskapene som gjør at denne rasen er mindre utsatt for å bli<br />
tatt av rovdyr enn for eksempel storsau. Mens storsauen vanligvis deler seg opp i smågrupper på 2–<br />
5 sauer med lam, går villsauen samlet i flokker på opptil 70-80 dyr. Villsau flykter også fra både folk<br />
og rovdyr på en spesiell måte. De sprer seg i en vifteform. På denne måte opplever rovdyret, eller<br />
bonden, at de springer til alle kanter.<br />
Men snart finn dei kvarandre att og stiller seg opp i ein ring med dei yngste individa i midten. Dei eldste<br />
søyene og vêrane tek ansvar og står med senka hovud i utkanten av sirkelen. Mange villsaubønder har vore<br />
vitne til at vêrar tek særskilt ansvar når flokken er truga. Søyer med horn kan også vere svært tøffe om noko<br />
trugar flokken. Ei søye som ikkje kjem seg unna med lamma sine, kan slåst ganske tøft mot ein rev eller hund.<br />
Hos Ronald Bjøru i Visthus drap søya like godt reven, ho klinte han opp mot ein steingard, og der fann Ronald<br />
kadaveret. 186<br />
<strong>Den</strong> gammelnorske sauen klarer seg bedre mot rovdyr enn andre norske sauer, skriver Buer (2011),<br />
og henviser blant annet til et forsøk som Bioforsk Tjøtta gjorde i 1997, hvor det ble bekreftet at<br />
gammelnorsk sau hadde sterkere antipredatoradferd enn andre raser. Men, det er ikke alltid at det<br />
lønner seg å samle seg i flokk. Det har vært jervemassakrer, skriver hun, hvor svært mange<br />
gammelnorske sauer ble revet i hjel i ett angrep. 187 Selv gammel norsk sau trenger med andre ord<br />
gjetere i rovviltområder. Det hadde den også. Rundt 1860–1870 hadde derimot<br />
utryddelseskampanjen som ble satt i gang av Raschs jaktlov i 1845, gjort både gjetingen, og<br />
villsauens antipredatoregenskaper, overflødige i <strong>store</strong> deler av landet.<br />
184 Buer (2011) s. 24<br />
185 Vatn, S., Hektoen, L., Nafstad, O., Helse og velferd hos sau (2008) s. 77.<br />
186 Buer (2011) s. 93<br />
187 Ibid s. 93<br />
96
Mye tyder på at innføringen av de nye sauerasene i Norge rundt 1860–70, hadde blitt svært<br />
vanskelig, for ikke å si umulig, om rovviltbestanden ikke hadde blitt kraftig redusert som følge av<br />
Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt fra 1845. De nye sauerasene var godt<br />
tilpasset markedsøkonomien og en utmark med sterkt begrensede rovviltbestander, men de var<br />
mindre godt tilpasset en norsk natur med <strong>store</strong> rovviltbestander. En kontrafaktisk hypotese kan<br />
ytterligere underbygge dette: Hvis rovviltbestandene i Norge hadde vært like <strong>store</strong> som de var før<br />
utryddelseskampanjen ble satt i gang (altså betydelig større enn i dag, selv om tallene er usikre), og<br />
tunge, trege saueraser, med begrensede antipredatoregenskaper og en beiteadferd som ikke var<br />
tilpasset trusselen fra rovviltet, hadde blitt innført og/eller avlet frem, hvordan ville disse dyrene ha<br />
klart seg i den norske utmarka? Ville bøndene ha investert i slike saueraser? Og hvordan ville det<br />
gått for den tids unge gjetere (som hvis rovviltbestandene var like hadde måttet fortsette med<br />
gjetingen) å beskytte disse sauene fra rovdyrene?<br />
<strong>Den</strong> sterkt reduserte rovviltbestanden i Norge rundt 1860–1870, et direkte resultat av jaktloven fra<br />
1845, var trolig en forutsetning for at det ble mulig å innføre og avle frem de nye, <strong>store</strong> sauerasene i<br />
denne perioden.<br />
Sammendrag kapittel 8<br />
Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt satte for alvor i gang den <strong>store</strong><br />
<strong>rovviltkrigen</strong> i Norge. Skuddpremieordningene for bjørn, ulv, gaupe, jerv, kongeørn, havørn, hubro<br />
og hønsehauk ble avviklet på ulike tidspunkter på 1900-tallet. Selv om tap av leveområder,<br />
miljøgifter etc., er viktige årsaker til dagens trusler mot de nevnte rovviltartene, så var det jakt,<br />
nærmere bestemt den statsorganiserte utryddelseskampanjen som ble igangsatt med jaktloven av<br />
1845, som har vært hovedårsaken til disse bestandenes generelle nedgang og nære utryddelse i<br />
Norge. Mange av dem er fortsatt truede. Med unntak av havørn og kongeørn, som nylig har blitt tatt<br />
av lista, er alle de nevnte artene i dag på Norsk rødliste for arter.<br />
Fordi mange potensielt husdyrspisende rovviltarter var blitt borte rundt 1860–1870, forsvant også<br />
behovet for å gjete buskapene, i alle fall i samme grad som før. Raschs jaktlov hadde dermed bidratt<br />
til å avvikle den norske gjetertradisjonen. Fordi det i all hovedsak var barn som hadde fungert som<br />
gjetere, så var det mange i samtiden som var glade for dette.<br />
Jaktloven fra 1845, nærmere bestemt utryddelseskampanjen som den satte i gang, og den sterkt<br />
97
eduserte rovviltbestanden som denne resulterte i, gjorde det trolig også mulig å innføre, og avle<br />
frem, nye og større saueraser i Norge på slutten av 1800-tallet. Fordi de nye sauene var langt mer<br />
lønnsomme enn den tradisjonelle sauerasen, ble de raskt veldig populære. Dette førte til at gammel<br />
norsk sau, eller villsau, som i nærmere 6000 år hadde blitt tilpasset en norsk natur med <strong>store</strong><br />
rovviltbestander, nesten ble utryddet.<br />
98
Konklusjon<br />
<strong>Den</strong>ne oppgaven har omhandlet Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt fra<br />
1845, og utredet noen sentrale aspekter ved dens bakgrunn, begrunnelser og konsekvenser.<br />
Dagens rådende natursyn har blitt skissert som en kontrast, til natursynet i vitenskap og politikk i<br />
1845, både for å klargjøre/eksplisere eget utgangspunkt som historisk situert fortolker, og for å<br />
klarere få fram det unike ved naturoppfatningen i begge epokene.<br />
Konservator ved <strong>Universitetet</strong>s zoologiske museum, Halvor Heyerdahl Rasch (1805–1883) skrev<br />
lovforslaget som skulle danne fundamentet for innføringen Lov om Udrydding af Rovdyr og om<br />
Freding af Andet Vildt. Raschs lovforslag ble framsatt for Odelstinget den 13. juni 1845 og<br />
stortinget brukte sju dager i juni og juli på å behandle saken. <strong>Den</strong> 4. august 1845 ble loven<br />
sanksjonert. <strong>Den</strong> endelige loven hadde to hovedpunkter: 1) Innføringen av faste fredingstider for en<br />
rekke matviltarter, inkludert småvilt, samt at beveren skulle totalfredes i 10 år. 2) At bjørn, ulv,<br />
gaupe, jerv, havørn, kongeørn, hønsehauk og hubro skulle bli forsøkt utryddet ved hjelp av en<br />
skuddpremieordning. Under Stortingets saksbehandling oppsto det en del uenigheter. Dette førte til<br />
at enkelte aspekter ved Raschs lovforslag ble endret. For eksempel ble det bestemt at det skulle<br />
utbetales fellingsvederlag for også jerv og hønsehauk, noe Rasch hadde ment var unødvendig. I all<br />
hovedsak ble allikevel grunntrekkene ved lovforslaget videreført i den ferdige loven. At de nevnte<br />
rovviltartene var skadelige og unyttige dyr som burde utryddes, var en oppfatning som alle på<br />
stortinget, i følge de offentlige rettskildene, delte. Enkelte var derimot uenige om hvordan denne<br />
utryddelsen skulle foregå i praksis.<br />
Utgangspunktet for Raschs lovforslag var at den eksisterende jaktlovgivningen i Norge i 1845 var<br />
svært mangelfull. Det eksisterte fredingsbestemmelser kun for elg, hjort og til en viss grad villrein.<br />
Alle andre arter kunne felles når som helst, og på hvilken måte som helst. Dette, som Rasch kaller<br />
den «fordærvelige Jagtfriheden» i Norge, hadde ført til stor nedgang i landets matviltbestander, og<br />
var hovedbegrunnelsen hans for å innføre faste fredingstider for de vanligste matviltartene. Rasch ga<br />
tre hovedbegrunnelser for hvorfor han mente rovviltet burde utryddes. At rovviltet forsvant ville for<br />
det første virke positivt inn på matviltbestandene. For det andre ville selve utryddelsesprosessen<br />
utgjøre en utmerket våpen og soldattrening for befolkningen i fredstid. For det tredje – og det som<br />
han anså for å være den viktigste begrunnelsen - ville utryddelsen av disse åtte artene få slutt på de<br />
økonomiske tapene som rovviltet hvert år påførte landets husdyrnæring.<br />
99
Det skjedde en rekke omfattende endringer i det norske samfunnet på midten av 1800-tallet, som<br />
kan bidra til å forklare hvorfor Rasch og Stortinget anså utryddelsen av rovviltet for å være en god<br />
idé. For det første hadde folketallet i Norge økt dramatisk. Mellom 1815 og 1875 ble antallet<br />
nordmenn mer enn fordoblet. For de politiske myndighetene var det et viktig mål å få igangsatt en<br />
effektiv og rasjonell forvaltning av naturressursene, for å opprettholde eller øke omsetningen for den<br />
voksende befolkningen. De omfattende endringene det norske jordbruket gjennomgikk på 1800-<br />
tallet, hadde sin begynnelse nettopp i 1840 årene. Et de mest sentrale aspektene ved denne<br />
endringsprosessen var at bondeøkonomien ble integrert i moderne markedsøkonomi. Dette resulterte<br />
blant annet i et økende fokus på produksjon av kjøtt, melk og ull. Jordbruksstatistikken 1871–1875<br />
kan, i følge Søbye (2004), langt på vei forklare hvorfor Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding<br />
af Andet Vildt ble innført akkurat i 1840- årene. <strong>Den</strong>ne statistikken viser at mengden husdyr i<br />
utmarka hadde økt- og økte betraktelig i perioden loven ble innført. Antallet geit, storfe og sau gikk<br />
fra 1,85 millioner i 1835, til 2,90 millioner i 1855. Økningen i antall husdyr - som var en viktig side<br />
ved omleggingen av det norske jordbruket fra naturalhusholdning og selvforsyning, over mot penge-<br />
og markedsøkonomi - kunne bare skje ved at beiteområdene ble utvidet. Fordi hjemmebeitene ble<br />
forbeholdt melkekyrne, måtte den stadig større mengden sau, geit og ungdyr i landet, nå langt ut i<br />
utmarka på beite. Men, i utmarka var det på den tiden en stor rovviltbestand. På grunn av<br />
kildesituasjonen er det vanskelig å si noe nøyaktig om hvor stor disse bestandene var, men antallet<br />
var helt klart langt større enn i dag. <strong>Den</strong> mangelfulle jaktlovgivningen hadde – i kombinasjon med<br />
nye og mer effektive rifler - ført til at viltbestandene i Norge var blitt sterkt overbeskattet. <strong>Den</strong>ne<br />
overbeskatningen av viltbestandene, hadde også ført til at det var blitt mindre ville byttedyr igjen til<br />
rovviltet. Dette førte trolig til et ytterligere rovviltpress på den stadig større mengden husdyr som i<br />
denne perioden ble ført i utmarka på beite. Rovviltet utgjorde utvilsomt en utfordring for den<br />
voksende husdyrnæringen på midten av 1800-tallet.<br />
I dag, i motsetning til i 1845, kan vitenskap og religion ansees som to ulike størrelser. Da Lov om<br />
Udryddelse af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt ble innført, var de derimot i stor grad<br />
overlappende. <strong>Den</strong> såkalte herredømmeholdningen til naturen, var utbredt i vitenskapene i hele den<br />
europeiske kultursfæren. Grunntrekkene ved dette natursynet var et utpreget antroposentrisk nytte-<br />
og formålsperspektiv på naturens sammenhenger. En spesiell tolkning av bibelens ulike og ofte<br />
motstridende oppfatninger av naturen, som i slutten av middelalderen ble det rådende natursynet i<br />
teologi og filosofi, hadde ført til en oppfatning om at mennesket var noe vesensforskjellig og<br />
opphøyet i forhold til naturen, og at mennesket hadde en rett og en plikt til å omforme naturen som<br />
det selv så best. <strong>Den</strong>ne oppfatningen dominerte fortsatt vitenskapsgrenene som gikk under<br />
100
fellesbetegnelsen naturhistorien på midten av 1800-tallet. Mennesket ble derfor i denne perioden – i<br />
europeisk vitenskap og politikk - gjennomgående sett på som den eneste skapningen på jorda som<br />
hadde egenverdi og som selve årsaken til at alt annet eksisterte. <strong>Den</strong>ne ideologien ga en moralsk<br />
tillatelse til å utrydde dyr, som man oppfattet som skadelige eller unyttige. <strong>Den</strong> <strong>store</strong> <strong>rovviltkrigen</strong><br />
var en inngripen i, og en omforming av naturen, som både i tidligere og senere tider, og/eller i flere<br />
andre kulturer, ville vært helt utenkelig.<br />
I vet vi at mennesket er en del av naturen. Vi har i likhet med alle andre arter utviklet oss igjennom<br />
naturlig seleksjon. I 1845 var den rådende oppfatningen i europeisk vitenskap og politikk, at<br />
mennesket var noe vesensforskjellig fra den øvrige naturen, noe helt annet. Verden ble oppfattet som<br />
å være skapt for menneskets skyld alene, og mennesket ble derfor også sett på som den eneste<br />
skapningen på jorda som hadde egenverdi. Også i dag vil de fleste mene at folk har større verdi enn<br />
dyr. Eller planter for den saks skyld. Dette er naturlig og har resultert i gode saker som for eksempel<br />
FNs menneskerettigheter. Fra et biologisk perspektiv er det derimot vanskelig å differansiere<br />
mellom ulike arters verdi. Alle arter er viktige i det <strong>store</strong> samspillet i naturen. Hvis ikke trær og<br />
planter lager oksygen så kan ikke mennesker og dyr puste, hvis ikke insektene pollinerer visse<br />
planter så kan ikke de formere seg etc., og hvis ikke variasjonen i planetens liv beskyttes, så kan<br />
dette få <strong>store</strong> negative konsekvenser for både mennesket og resten av naturen. Dette vet vi i dag.<br />
Humanisme og menneskerettigheter står på ingen måte heller i noe motsetningsforhold til<br />
bevaringen av naturen og det biologiske mangfoldet. Tvert i mot. Fordi mennesket er en del av<br />
naturen er det å skade naturen, det samme som å skade mennesket. Naturvern er derfor også<br />
menneskevern. I 1845 var derimot oppfatningen om menneskets slektskap med naturen, dyr og<br />
planter, noe som i stor grad var forbeholdt ulike urfolksgrupper, og noe nærmest blasfemisk for<br />
mange europeere. I dag er dette forholdet en vitenskapelig kjensgjerning. I dag anses også<br />
beskyttelsen av planetens artsmangfold som svært viktig av den norske statskirken. De begrunner<br />
miljøengasjementet sitt ut i fra den kristne forvaltertanken.<br />
Ny kunnskap om bytteeternes rolle i økosystemene har fjernet de faglige begrunnelsene for å<br />
utrydde rovviltet. I 1845 kunne rovviltutryddelsen derimot fortsatt vitenskapelig begrunnes.<br />
Zoologen Rasch så på de nevnte artene som unyttige og skadelige skapninger, som var destruktive<br />
for omgivelsene. I dag vet vi på den ene siden at bytteeterne har en viktig instrumentell rolle i<br />
økosystemet. På en annen side vil mange viltforskere i dag mene, at disse artene også har en<br />
egenverdi – kun fordi de er unike levende dyre- og fuglearter på planeten og i den norske naturen –<br />
og at denne verdien er uavhengig av deres nytte. I 1845 hadde naturhistorikerne verken den samme<br />
101
kunnskapen, om økosystemer og samspillet i naturen, eller de samme holdningene som i dag. På<br />
bakgrunn av denne kunnskapsmangelen, samt det nevnte antroposentriske nytte- og<br />
formålsperspektivet på naturens sammenhenger, anså zoologen Rasch seg - som en «tænkende<br />
Statsborger» - ikke bare berettiget til å utrydde disse dyreartene, men også forpliktet til dette. Alt<br />
tyder på at stortingsmennene som vedtok lovforslaget hans, delte Raschs natursyn og holdninger til<br />
rovvilt.<br />
Jaktloven og den påfølgende <strong>rovviltkrigen</strong> førte til at bjørn, ulv, gaupe, jerv, kongeørn, havørn,<br />
hønsehauk og hubro nesten ble utryddet, og til at mange av dem fortsatt er truede i dag. Med unntak<br />
av havørn og kongeørn, som ble tatt av lista i henholdsvis 2007 og 1010, så er alle de nevnte artene i<br />
dag på Norsk rødliste for arter, eller Rødlista. Selv om også andre årsaker har bidratt til disse<br />
artenes tilbakegang, så er det den statlige utryddelseskampanjen som har vært den viktigste<br />
enkeltfaktoren. Fordi flere av de <strong>store</strong> rovviltartene forsvant i <strong>store</strong> deler av landet, fra og med ca.<br />
1860–1870, så ble også den tidligere gjetingen av husdyr i Norge overflødig, eller i alle fall mye<br />
mindre viktig enn tidligere. Man kan si at den gamle norske gjetertradisjonen forsvant sammen med<br />
rovviltet. Men, fordi det i all hovedsak hadde vært barn som hadde fungert som gjetere, så var det<br />
mange i samtida som var glade for at denne tradisjonen ble avviklet. Som følge av at det stort sett<br />
heller ikke lengre var nødvendig med såkalte «antipredatoregenskaper», i sauerasene i Norge, ble<br />
det etter hvert også mulig å innføre og avle frem flere av de nye, større sauerasene, som for alvor<br />
begynte å bli populære fra omtrent 1860. Disse nye og større sauene produserte mer kjøtt enn den<br />
gamle norske sauerasen, som inntil da hadde vært nærmest enerådende i landet, samt en annen type<br />
ull, som var bedre egnet til bruk i ullindustrien som vokste frem i samme periode. Det var derfor<br />
langt mer økonomisk innbringende for bøndene å drive med de nye sauerasene. Som en følge av<br />
dette ble den gammelnorske sauen, i dag ofte kalt villsau, nesten utryddet. <strong>Den</strong>ne hadde i gjennom<br />
ca. 6000 år blitt tilpasset den norske naturen og rovviltet. Iherdig avlsarbeid på 1900-tallet var det<br />
som berget denne rasen, som i dag blir stadig mer populær blant husdyreiere.<br />
102
Etterord<br />
<strong>Den</strong> vanligste måten å drive med sau på i dag - utmarksbeite med begrenset tilsyn – er altså ikke en<br />
spesielt gammel, tradisjonell form for dyrehold i Norge. <strong>Den</strong> ble utviklet i siste del av 1800-tallet,<br />
en periode hvor rovviltet nesten var forsvunnet som følge av en statsfinansiert utryddelseskampanje.<br />
Saueholdet ble tilpasset deretter og har følgelig fått problemer ettersom rovviltet nå har begynt å<br />
komme tilbake. Dette er et historisk perspektiv som i stor grad er fraværende i dagens rovdyrdebatt.<br />
Som følge av at natursynet og holdningene til rovvilt har endret seg, både her til lands og i den<br />
øvrige verden, har Norge, gjennom nasjonale og internasjonale lover og avtaler, forpliktet seg til å ta<br />
vare på bærekraftige bestander av en rekke potensielt husdyrspisende rovviltarter. Derfor kommer<br />
det etter all sannsynlighet også til å være <strong>store</strong> rovdyr i den norske naturen i fremtiden. I denne<br />
sammenhengen er det åpenbart at den nevnte måten å drive med sau på i Norge, har møtt- og vil<br />
møte problemer i fremtiden. Nå er det derimot mye som skjer i husdyrnæringen og man forsøker<br />
ulike metoder for å beskytte buskapene. Det er trolig heller ikke så enkelt at alle bare kan begynne<br />
med gjeting og villsau igjen. I alle fall ikke i følge Buer (2011):<br />
Nokon trur at den gammalnorske sauen kan erstatte moderne sau i rovdyrutsette område. Det er diverre ikkje så enkelt.<br />
<strong>Den</strong> gammalnorske sauen produserer berre prosentar av det moderne sau gjer, dessutan trivst han ikkje med å stå inne<br />
vinterstid. <strong>Den</strong> gammalnorske sauen høyrer det snøfrie kystlandskapet til. Dessutan ville nok rovdyra snart lære seg å ta<br />
lettbeint gammalnorsk sau etter kvart som late langhalar vart borte<br />
Samtidig «gror Norge igjen» som følge av mindre beitedyr i mange områder. Dette har - i tillegg til<br />
mange andre negative effekter - også ført til tap av biologisk mangfold da mange ulike arter er<br />
tilpasset kulturlandskapet. Dyr på beite er uten tvil positivt på mange vis, både for mennesker og<br />
dyr. Hvordan vi i Norge skal få til å bevare både bærekraftige bestander av <strong>store</strong> rovdyr, og en<br />
bærekraftig husdyrnæring, er en utfordring for fremtiden.<br />
103
104
Litteraturliste<br />
- American Institute of Biological Sciences (2012) The Sixth Extinction,<br />
http://www.actionbioscience.org/newfrontiers/eldredge2.html (16.05.12)<br />
- Ariadne (2012) Kunnskapsbase for kulturfagene ved universitetet i Oslo,<br />
http://www.intermedia.uio.no/ariadne/idehistorie/idehistoriske-epoker/1800-tallet/romantikken-<br />
1770-1830 (16.05.2012)<br />
- Ariansen, Per (1992) Miljøfilosofi. En innføring.<br />
- Artsdatabanken, Nasjonal kunnskapskilde for biologisk mangfold (2011)<br />
http://www.artsdatabanken.no/Article.aspx?m=273&amid=8288. (16.05. 2012)<br />
- Berntsen, Bredo (1994) Grønne linjer. Natur- og miljøvernets historie i Norge.<br />
- Bliksrud, Hestmark og Rasmussen (2002), Norsk idéhistorie. Vitenskapens utfordringer 1850-<br />
1920.<br />
- Brainerd, Bakka, Swenson og Brunberg (2006) Jakt på bjørn i Norge, utgitt av Norges Jeger- og<br />
Fiskerforbund i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA) og direktoratet for<br />
naturforvaltning.<br />
- Buer, Hilde (2011) Villsauboka.<br />
- Chadwick, Douglas H. (2010) Ulvekrigen, National Geographic Norge, utgave nr. 3, 2010.<br />
- Direktoratet for naturforvaltning (2010) Naturindeks for Norge 2010.<br />
http://www.dirnat.no/attachment.ap?id=1622 (16.05.12)<br />
- Direktoratet for naturforvaltning (2011) http://www.dirnat.no/content.ap?thisId=500037734<br />
(16.05.12)<br />
- Direktoratet for naturforvaltning (2009) utredning 2009-4, Moderne hjorteviltforvaltning med ny<br />
virkemiddelbruk mot 2015. http://www.dirnat.no/content/569/Moderne-hjorteviltforvaltning-med-<br />
ny-virkemiddelbruk-mot-2015 (16.05.12)<br />
- Frønes, Ivar og Kjølsrud, Lise (2011) Det norske samfunn, 6. utgave.<br />
Felles uttalelse fra preses for Bispemøtet, biskop Olav Skjevesland og generalsekretær Olav Fykse<br />
Tveit i Mellomkirkelig råd for <strong>Den</strong> norske kirke (2007).<br />
http://kirken.no/?event=doLink&famID=6895 (16.05.12)<br />
- Gadamer, Hans-Georg (1953) «Sannhet i humanvitenskapene», fra Forståelsens filosofi. Utvalgte<br />
hermenautiske skrifter, oversatt av Jordheim, Helge (2003).<br />
105
- Gjerdåker, Brynjulv (2002) Norges landbrukshistorie 1814- 1920. Kontinuitet og modernitet.<br />
- Greer, Lewis (2005) A Brief History of the Western World, niende opplag.<br />
- Gundersen, Vegard & Kraabøl, Morten (2012) A review of historical management arguments for<br />
Northern Goshawk Accipiter gentilis proposed by Norwegian hunters, scientists and<br />
conservationists, Ornis Norvegica (2012) 35: 1-15.<br />
- Haugaland villsaulag (2011) «Villsauens» opprinnelse, utseende og størrelse, et sammendrag av<br />
artikler skrevet av Arne Bu, fylkesagronom i Hordaland og statskonsulent Jon Sæland – skrevet i<br />
1954 og 1919. http://www.haugalandvillsaulag.no/nyheter/_Villsauens_:21 (16.05.12)<br />
- Hegge, Hjalmar (1993) Mennesket og naturen, Naturforståelsen gjennom tidene – med særlig<br />
henblikk på vår tids miljøkrise.<br />
- Hohle, P. & Lykke, J. (1993) Elg og elgjakt i Norge, 2. utgave.<br />
- Homlebekk, Olav, Klægstad, Narve (2005) «Bent Jonsen- en bjørneskytter på Vestby», Skotselv før<br />
i tida, årgang 10.<br />
- Høvding Seattle. Vi er en del av jorden. <strong>Den</strong> vakreste talen om det vakreste vi har. Oversatt av<br />
Terje Myklebust, Ex Libris Forlag (1991).<br />
- Jensen, Ole (1976) I vækstens vold, økologi og religion.<br />
- Kjeldstadli, Knut (1988) «Nytten av å sammenlikne», i Tidsskrift for samfunnsforskning, 5.<br />
- Kjeldstadli, Knut (1999) Fortida er ikke hva den engang var.<br />
- Kolstad, Hans (2007) Besinnelse. Naturfilosofiske essays.<br />
- Kolstad, Anne og Øien, Ingar Jostein (2012) Skuddpremie på fugler- et gufs fra fortida,<br />
http://www.birdlife.no/naturforvaltning/nyheter/?id=953 (16.05.12)<br />
- Krange, O., Tangeland, T., og Skogen, K., (2011) Bestandsmål for <strong>store</strong> rovdyr. Hva mener folk om<br />
bestandsmål og om hvem som skal bestemme i rovviltforvaltningen? NINA Rapport 657,<br />
http://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2011/657.pdf/ (16.05.12)<br />
- Krogh, Thomas (2000) Historie, forståelse og fortolkning. De historisk-filosofiske fags fremvekst<br />
og arbeidsmåter, 3. utgave, Oslo.<br />
- Kjos-Hansen, Odd (1983) Utviklingen av norsk viltlovgivning, Stavanger museums årbok, Årgang<br />
93.<br />
- Lem, Steinar (2005) «En faen fra Øst-Europa» Folkevett. Magasin for miljø, rettferdig fordeling og<br />
livskvalitet, utgis av Fremtiden i våre hender, 26. årgang, nr. 6, s. 18-19.<br />
- Linné online (2012) Linnés natursyn, Uppsala universitet.<br />
http://www.linnaeus.uu.se/online/ide/natursyn.html (16.05.2012)<br />
- Lovejoy, Arthur O. (1936) The great chain of being. A study of the history of an idea.<br />
106
- Lundh, Lisa (1956) Mitt skattkammer, bind 7.<br />
- Lunden, Kåre (2002) Norges landbrukshistorie 1350- 1814. Frå svartedauden til 17. mai.<br />
- Miljøstatus.no (2012) Bjørn: http://www.miljostatus.no/no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-<br />
rovfugler/Bjorn/<br />
(16.05.12)<br />
- Miljøstatus.no (2011) Gaupe: http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-<br />
rovfugler/Gaupe/<br />
(16.05.2012)<br />
- Miljøstatus.no (2011) Jerv: http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-<br />
rovfugler/Jerv/<br />
(16.05.2012)<br />
- Miljøstatus.no (2011) Ulv: http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-<br />
rovfugler/Ulv/<br />
(16.05.2012)<br />
- Miljøstatus.no (2011) Havørn: http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-<br />
rovfugler/Havorn/<br />
(16.05.2012)<br />
- Miljøstatus.no (2011) Kongeørn http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Rovdyr-og-<br />
rovfugler/Kongeorn/<br />
(16.05.2012)<br />
- Norsk sau og geit (2011) http://www.nsg.no/saueraser-i-norge/category719.html#Norsk_kvit_sau<br />
(16.05.12)<br />
- Norsk rødliste for arter (2010) Artsdatabanken. Nasjonal kunnskapskilde for biologisk mangfold<br />
(2012) http://www.artsdatabanken.no/Article.aspx?m=273&amid=8288 (26.05.12)<br />
- Palmer R.R., Colton J., Kramer L. (2002) A History of the Modern World, ninth edition.<br />
- Pryser, Tore (1999) Norsk historie 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn.<br />
- Rasch, Halvor Heyerdahl (1845) Jagten i Norge, indeholdende en Skildring af dens nuværende<br />
Tilstand, samt Motiver og Forslag til Lovbestemmelser sigtende til at fremme dens hensigtsmæssige<br />
Udøvelse.<br />
- Rovviltportalen.no (2012) Regelverket http://www.rovviltportalen.no/content/1531/Regelverket<br />
(16.05.12)<br />
- Schjerup Hansen, Jens (1989) Natursyn og planlægning, SBI-byplanlægning 58, Statens<br />
byggeforskningsinstitut.<br />
- Schwartz, Swenson, Miller (2003) Large Carnivores, Moose, and Humans: a changing Paradigm<br />
107
of Predator management in the 21 st Century, Alces Vol. 39.<br />
- Scocpol, Theda & Somers, Margaret (1980) «The uses of Comparative History in Macrosocial<br />
Inquiry» i Comparative Studies in Society and History, vol. 22.<br />
- Skavhaug, Svein (1996) Historiske tilbakeblikk på vilt- og fiskeforvaltningen i Norge, utgiver:<br />
Direktoratet for naturforvaltning (2005).<br />
- Steen, Johan B. (1989) Ryper. Rypeliv og rypejakt.<br />
- Stigen, Anfinn (1983) Tenkningens historie, Bind 1.<br />
- Store Norske Leksikon (2011) Totemisme http://www.snl.no/totemisme (16.05.12)<br />
- Store Norske Leksikon (2011) Halvor Rasch- utdypning,<br />
http://snl.no/.nbl_biografi/Halvor_Rasch/utdypning (16.05.2012)<br />
- Store Norske Leksikon (2012) Galileo Galilei http://snl.no/Galileo_Galilei (16.05.2012)<br />
- Store Norske Leksikon (2012) Descartes http://snl.no/Ren%C3%A9_Descartes (16.05.2012)<br />
- Store Norske Leksikon (2012) Bevergjel http://www.snl.no/bevergjel (16.05.2012)<br />
- Store Norske Leksikon (2012) J. S. Welhaven<br />
http://snl.no/.nbl_biografi/Johan_Sebastian_Welhaven/utdypning<br />
(16.05.12)<br />
- Søbye, Espen (2000) Barnearbeid i industrien 1870-1914, Statistisk sentralbyrå.<br />
http://www.ssb.no/histstat/artikler/art-2000-09-13-01.html (16.05.12)<br />
- Søbye, Espen (2004) Rovdyrstatistikk 1846-2004. Fra skuddpremier til fredning og irregulær<br />
avgang, Statistisk sentralbyrå, http://www.ssb.no/emner/historisk_statistikk/artikler/art-2000-10-18-<br />
01.html (16.05.12)<br />
- Tangeland, Skogen, Krange (2010) Om rovdyr på landet og i byen. <strong>Den</strong> urban-rurale dimensjonen<br />
i de norske rovviltkonfliktene, NINA Rapport 650.<br />
http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/regpubl/stmeld/20002001/stmeld-nr-42-2000-2001-<br />
/2.html?id=325151 (16.05.12)<br />
- The wolves and moose of Isle Royale (2011) http://www.isleroyalewolf.org/ (16.05.2012)<br />
- United Nations Environment Programme (2011) http://www.unep.org/iyb/about_iyb.asp#biodiv<br />
(16.05.12)<br />
- Vatn, S., Hektoen, L., Nafstad, O. (2008) Helse og velferd hos sau<br />
- Witoszek, Nina (1998) Norske naturmytologier. Fra Edda til økofilosofi.<br />
108
Lover, regjeringsvedtak og stortingsforhandlinger<br />
- Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven). http://www.lovdata.no/all/hl-19810529-038.html<br />
(16.05.12)<br />
- Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). http://www.lovdata.no/all/hl-<br />
20090619-100.html (16.05.12)<br />
- Regjeringen.no (2012) Vedtak nr. 687, 17. juni 2011.<br />
http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/regpubl/stmeld/2011-2012/meld-st-4-<br />
20112012/2.html?id=659530 (16.05.12)<br />
- Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.M., der vedkomme Kongeriget<br />
Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, i tidsfølgende Orden og udtogsviis samlede og udgivne<br />
af Christian Bull. 11te Bind, indeholdende Aarene 1844, 1845 og 1846, med hosføiede Registre,<br />
Christiania (1847). (Stortingsbiblioteket i Oslo)<br />
- Kong Christian den femtes Norske Lov af 15de April 1687. Utgitt av Otto Mejlænder, Christiania,<br />
(1883). (Universitetsbiblioteket i <strong>Tromsø</strong>)<br />
- Storthings-Efterretninger 1836-1854 udgivne efter offentlig Foranstaltning (1893), 2 det Bind<br />
indeholdende Forhandlingerne paa tiende ordentlige Storthing 1842 og ellevte ordentlige Storthing<br />
1845, Christiania. (Universitetsbiblioteket i <strong>Tromsø</strong>)<br />
- Kongeriket Norges ellevte ordentlige Stortings Protocoller og Indstillinger for Aaret 1845. Anden<br />
Deel indeholdende Forhandlingene i Maanedene Juni og Juli. (1845). (Universitetsbiblioteket i<br />
<strong>Tromsø</strong>)<br />
109