Hvorfor synger fuglene? - OPUS

Hva er egentlig sang?
Det finnes ingen klar og skarp grense mellom den egentlige fuglesang
og de forskjellige signaler vi kan kalle rop. Sangen tjener i de fleste
tilfelle revirforsvaret og pardannelsen. Den bringer de to partneres
paringsberedskap i harmoni med hverandre, og hjelper til med å
holde paret sammen etter at forlovelsen eller bryllupet er lykkelig
fullbrakt. Hos en fugleart kan sangen fylle alle disse funksjoner, hos
en annen art bare noen a v dem. Det finnes også arter der sangen
overhodet ikke har noen sosial meddelelsesfunksjon. Vi må derfor
undersøke sangen hos hver enkelt fugleart med hensyn på dens spesielle
biologiske betydning.
Det faller i alminnelighet ikke vanskelig å karakterisere en lydytring
enten som et «rop» eller som en «sang». Vi legger da ganske
enkelt våre menneskelige kriterier til grunn, vår egen subjektive opplevelse
av det vi hører. En slik klassifisering blir imidlertid straks
vanskeligere når vi prøver å finne objektive, vitenskapelige kriterier
for vår bedømmelse.
Sammenligner vi sangen hos mange forskjellige fuglearter, så finner
vi glidende overganger fra den mest kompliserte og virtuose sang
til det enkleste rop, og hver av disse lydytringer kan tjene akkurat
de samme formål. Men her i denne boken vil vi praktisk talt ikke
flere ganger støte på vanskelighetene med å skjelne mellom sang og
rop. Hos de fugleartene vi skal behandle - og som alle hører til de
ekte sangfugler - vil det sjelden by på noen problemer å avgjøre hva
som er sang. De som vil være svært forsiktige, unngår forresten helt
begrepene «sang» og «rop» - de foretrekker simpelthen å snakke om
stemmeytringer av den og den form og med den og den funksjon.
Ettersom vi altså ikke skråsikkert kan bestemme hva «sang» er,
kan vi naturligvis heller ikke uttale oss med bestemthet om hvilke
fugler som synger og hvilke som bare roper eller skriker.
Helt stumme fugler ser det ikke ut til å finnes. Den hvite storken
(Ciconia ciconia) har et meget fattig lydrepertoar - i motsetning til
sin nære slektning svartstorken (Ciconia nigra) gir den ved siden av
nebbklapringen bare fra seg noen hvesende eller hostende strupelyder.
Også gribbene er temmelig tause.
8