En kropp - Norges Kristne Råd

må det gjøres troverdig og klart at et liv ikke blir et tilfel-
dig fragment ved døden, men står med et levende håps
fortegn ved Jesu oppstandelse fra de døde. Livet fullen-
des hinsides døden, hvor tilfeldig og meningsløst døden
enn er kommet inn i et menneskes liv. Og til slutt én en-
kel, men i denne sammenhengen uhyre viktig sak: å vise
ømhet helt konkret, ved berøring, ved klem og kjærtegn.
Mennesker med hiv og aids opplever i uhyggelig grad en
berøringsangst fra andre menneskers side. Dette er gan-
ske enkelt hysterisk og helt urealistisk, fordi vi vet hvor
begrenset smitteveiene og derved smittefaren er. Ved
denne berøringsangsten blir de hivpositive bokstavelig
talt ensomme til døden. I det kristne fellesskapet bør en
slik berøringsangst være utenkelig.
Men hvis nå noen likevel skulle tro at smittefaren er større
enn først antatt, og risikoen for selv å få hiv og utvikle aids
er tilsvarende større? ”Den som finner sitt liv, skal miste det.
Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!”
har Jesus sagt en gang. (Matt 10,39). Derfor er det i kirken
en gammel tradisjon for om nødvendig å risikere eget liv
når det står om et annet menneskes liv og helse. Det beviste
klostrene under middelalderens epidemier, og det har man
vist i pleien av spedalske. Det har fra gammel tid også vært
en selvfølgelig del av legemoralen. Skal det kristne håp virke-
lig bli troverdig for den som lever med hiv eller aids, må hun
eller han oppleve det kristne fellesskapet som fritt for den
dødsangsten som de ellers kommer ut for, og som kommer
til uttrykk i berøringsangsten.
Den lokale menigheten
På menighetsplanet kan dette åpne og tillitsfulle fellesskapet
best praktiseres ved dannelsen av støttegrupper. Disse bør
bestå av familier og enkeltmennesker som i samarbeid med
andre støttegrupper på stedet er villige til å åpne sine hjem,
yte konkret hjelp og besøke dem som har utviklet aids, og de-
res familie i hjemmet eller på sykehuset. Disse støttegruppene
må på en eller annen måte gjøre seg kjent, slik at mennesker
med hiv kan vite hvem de kan henvende seg til i full fortrolig-
het, hvis for eksempel den som har fått konstatert hivsmitte i
første omgang ønsker å forbli anonym, men likevel har bruk
for et menneske å dele denne byrdefulle viten med. Disse
støttegruppene bør utvikle seg til fellesskap, gjerne i form av
basismenigheter som sammen feirer gudstjenesten og ikke
minst nattverden, fordi nattverden er det sterkeste uttrykket
for det fellesskapet i Kristus som ikke lar noen stå utenfor.
Hiv og aids er en utfordring for menighetene, og kan føre til
en oppdagelse av hva det i praksis vil si å leve som Kristi kropp i
fellesskap om gleden og lidelsen i livet, med et fast håp om det
evige liv, gjort nærværende i kjærlighetens tjeneste for hver-
andre, der vi i vårt lidende medmenneske møter Kristus selv.
DEN INKLUDERENDE KIRKEN 39