Reproduksjonsturisme - Bioteknologinemnda

Fra statens synspunkt
En adgang til å reise ut, innebærer mindre press på de
offentlige klinikkene i Norge. Det medfører trolig også
til et redusert press på myndighetene om å endre loven.
På den andre siden innebærer en adgang til å reise ut,
ulemper med en øket andel flerlingesvangerskap og
økte utgifter. Det blir også vanskelig å få oversikt over
hva som gjøres og bidra til at pasientene ikke blir lurt
til behandling som ikke er hensiktsmessig.
Fra de norske klinikkenes synspunkt
Muligheten til å oppsøke tilbud i utlandet oppfattes
som en sikkerhetsventil ved at par som ikke kan få
flere behandlinger i offentlig regi kan reise ut.
På den andre siden fører det til at færre behandles i
Norge og i noen tilfeller en følelse av oppgitthet når
utenlandske klinikker tilbyr metoder som det ikke er
vitenskapelig grunnlag for.
Den offentlige debatten i Norge har vært preget av at vi
ikke skal bruke mye penger på assistert befruktning.
Men, i realiteten har vi ordninger som gjør det dyrere
for Norge (og pasientene) enn det kunne ha vært om vi
hadde et bedre tilbud i Norge.
Privatpraktiserende gynekologer
Privatpraktiserende gynekologer i Norge er viktige
aktører i forbindelse med pasientmigrasjon ved at de
bidrar med fertilitetsutredning og henviser til behandling
hjemme eller ute. Private gynekologer kan også
forberede til assistert befruktning med for eksempel
hormonstimulering og ultralydkontroll (gjelder også for
utenlandske klinikker). Disse gynekologene mottar ofte
økonomiske incentiver fra de utenlandske klinikkene.
Internett-pasienten
De ufrivillig barnløse er typiske Internett-pasienter.
Mange klinikker i utlandet gir god og balansert
informert. Men, ikke alle… Mange private klinikker
i utlandet er dyktige på å legge ut ”informasjon” som i
realiteten er ren reklame om eget klinikk.
Parene søker også ofte informasjon på ulike ”chattesteder”
for barnløse hvor det er mye feilinformasjon og
misforståelser.
Åpent møte om “reproduksjonsturisme”
Oppsummering
Vi kan ikke forby pasientene å dra utenlandsk, og så
lenge de selv betaler så bør de vel også bestemmer selv
hva de velger å gjøre.
Det norske fagmiljøet burde imidlertid bidra til at
pasientene blir i stand til å søke objektiv informasjon
slik at de får et forsvar mot å bli lurt. Slik informasjon
bør inneholde en beskrivelse over ulike teknikker og
en veiledning i informasjonssøk.
Myndighetene bør vurdere om det er ønskelig at så
mye som mulig av fertilitetsbehandlingen som norske
par gjennomgår, foregår på norske klinikker. Dette
bør gjøres i lys av en diskusjon om ulike økonomiske
hensyn (utgifter til svangeskap, fødsel og intensivbehandling),
faglige hensyn og ønske om en oversikt
over hva som skjer med norske par med hensyn på
bivirkninger, sikkerhet og forsvarlighet.
Hvis man ønsker å bidra til at behandling i størst
mulig grad skjer i Norge, bør man også se nærmere
på de refusjonsordningene vi har i Norge. Spesielt bør
man se på ordningen med refusjon av medisinutgifter
i forbindelse med behandling i utlandet.
Konklusjon
Staten bør vurdere å stimulere til at flest mulig av
behandlingene for assistert befruktning foregår i
Norge. Etter mitt syn vil investering i samfunnsøkonomisk
fornuftig behandling lønne seg.
Vi, som fagmiljø, bør også bidra til at par som drar utenlands
får et forsvar mot å bli lurt av fertilitetsklinikker
som setter de økonomiske incentivene for høyt.
Spørsmål etter innlegget:
Sissel Rogne – Jeg lurer veldig på hvilke områder du
mener man blir lurt på? Hva slags informasjon er det
som ikke er så lett å forholde seg til, men som går som
såkalte gode tilbud?
Arne Sunde – Assistert befruktning kan komme i
den ”enkle” varianten, men det kan også komme i den
”forkrommede” varianten. Det finnes noen ting man
kan gjøre i tillegg, som klinikken kan overbevise deg
om at er det rette for deg, fordi det vil gjøre det lettere
å få barn; ”Det koster bare 11 000 ekstra!” Samtidig vet