Reproduksjonsturisme - Bioteknologinemnda

efruktning i Norge til å orientere seg litt om hvor en skal
se. Det er et stort behandlingsapparat utenfor klinikken,
i form av alternativ behandling som akupunktur og
homøopati, som også kommer med innspill. Vår forening
og medlemmene seg imellom utveksler informasjon, og i
tillegg er det mye informasjon på Internett. Det som er
vanskelig er å vite hva som er et godt tilbud. Hvorfor skal
man velge bort noen av tilbudene? Hva er et godt resultat?
Hva er riktig pris å betale, og hva ligger i prisforskjellen?
Hva er best i test? Dette er vanskelige vurderinger, og en
er veldig alene. Det er en stor utfordring å klare å orientere
seg.
En annen utfordring er å samarbeide med det norske
helsevesenet. Noen må ha utredning, og så følger selve
oppstarten av behandlingen med hormoner, ultralyd,
måling av effekten av hormonene og påfølgende justeringer.
De flest bruker private institusjoner i Norge til
dette, slik at de slipper å reise til Spania hver gang. Det
er en utfordring å finne noen som samarbeider godt. Når
man har fått en innsetting, og eventuelt blitt gravid, så
må en ha oppfølging. De som har gjort dette i Norge får
oppfølging, men hvem følger opp de som har gjort dette i
utlandet? Det kan også være det oppstår komplikasjoner.
En annen ting er sykemeldinger. Skal man bli sykemeldt
av en fastlege og så reise til utlandet? Eller skal man være
borte uten å bli sykemeldt?
Når man skal få medisinsk behandling i utlandet, så
møter en utfordringen med kvalitetssikring av klinikken.
Språk og kommunikasjon er en annen utfordring. Ofte
må man kommunisere på engelsk, selv om verken paret
eller de ansatte på klinikken har engelsk som førstespråk.
Det kan gå veldig bra, men det kan også bli en utfordring.
Det kan være at man må reise alene uten partner, for
eksempel av økonomiske grunner. Reisetidspunktet
styres ofte av behandlingens forløp, og det er ikke alltid
mulig å bestille billetter god tid i forveien. Det kan bli
både vanskelig og dyrt å skaffe seg billetter og hotell på
kort varsel. I tillegg må man avklare fravær med jobben.
Skal en bruke egenmeldinger? Skal en fortelle hvorfor en
er borte?
Når det gjelder økonomi, så er behandlingen dyr i seg selv.
I tillegg kommer reise og hotell. Noen må også gjennom
mange forsøk. Hvis en lykkes med å bli gravid, så er spørsmålet
hvem som skal få vite hva. Slik som det er i dag, så
kontakter man helsevesenet når man er gravid, og der er
det frivillig å oppgi informasjon; det er ingen som spør deg
om barnet er ditt og din manns genetisk sett. Informa-
sjonen er basert på tillitt, og de som jobber i helsevesenet
vet at informasjon spres raskt. Står det ett sted at dette
er eggdonasjon, så kopieres den informasjonen og henger
ved resten av behandlingen. En annen ting er at genetisk
informasjon kan påvirke behandlingen av barnet. Hvis
barnet blir sykt, kan legen for eksempel spørre om det er
astma i familien, og da må paret bestemme seg for hva de
skal fortelle og ikke fortelle.
Informasjon til barnet og andre er en stor utfordring. Tre
stikkord er når, hva og hvordan. De fleste vil gjerne selv
ha kontroll over informasjonen til barnet. Foreldrene vil
fortelle ting til barnet når de selv mener det er riktig, og
dette kan bli vanskelig om alle andre vet, og om andre har
synspunkter rundt dette.
Det er mange juridiske temaer knyttet til dette. Ved bruk
av surrogat må flere dokumenter ordnes før hjemreise.
Skal barna ha et stempel på seg som ”De ulovlige barna”,
fordi de er laget på en måte som ikke er lov i Norge? Jeg
er veldig glad for at det i invitasjonen til dette møtet ble
fremhevet at ”Par eller enslige som foretar slike reiser
bryter ikke norsk lov!”.
Når det gjelder holdninger, så opplever vi at det er lite
kunnskap, og kanskje er det en frykt for det ukjente? Vi
opplever at alt rundt dette med assistert befruktning er
tabu. I tillegg kan vi få kommentarer som ”Det er ikke
ditt barn”, ”Hvordan er det å gå med et barn i magen som
ikke er ditt”, og så videre. Jeg vil si at det er et tabu å få slik
hjelp til å få barn.
En annen kommentar som vi får er: ”Dere kan jo bare
adoptere, hvorfor skal dere styre sånn.” Jeg vil si at adopsjon
er en flott måte å bli foreldre på for de som ønsker det,
og vi har mange adoptivforeldre blant våre medlemmer.
Men, det er stadig strengere krav for å bli godkjent, så det
er ikke slik at alle kan adoptere. Det er overskudd av folk
som ønsker å adoptere, i forhold til barn som blir frigjort
for adopsjon. Det er ikke slik at det står mange barn rundt
i verden som bare venter på å bli adoptert til Norge. Noen
sier også at ”Det er ingen menneskerett å få barn.” Nei,
det er det selvfølgelig ikke. Men, vi mener at vi har rett til
å få behandling for vårt fertilitetsproblem.
Siden vi har brukt begrepet reproduksjonsturisme, så vil
jeg bare minne om at Norge er vårt nærmeste ferieland
– ja til eggdonasjon i Norge.
Åpent møte 1. november 007