Gravid - og hva s„?? - Handboka.no

More documents

Recommendations

Info

18 Gravid – og hva så?? Idébanken for sykefraværsarbeidet både arbeidsgiver og trygdesystemet for ansvar for den gravides helse. Det er den gravide og hennes familie som betaler for ordningen. Mye tyder på at det er flergangsfødende, som altså har barn hjemme fra før, som bruker denne løsningen mest. Av alle fødende høsten 1989 jobbet over 80 % av de førstegangsfødende heltid, mens bare 42 % av de som hadde barn fra før var ute i full jobb. For mange kvinner er det likevel vanskelig å gå ned i arbeidstid. Flere forteller at de ble tilbudt reduksjon i nattevaktene men ikke kunne ta den fordi familien var avhengig av inntekten hennes – det vil si natt-tilleggene. I undersøkelsen svarer til sammen 70 % av de gravide at familien vanskelig eller ikke kan klare seg uten hennes inntekt. En håndsrekning når det trengs «Hvis de du jobber sammen med syns det er greit at du kan kutte ut å flytte kontainere og tunge pakker og brevsekker, så går det greit å være på jobb. Jeg kunne gjøre det jeg selv klarte, og så ble det litt mer å gjøre av de tunge tingene til de andre, men det var greit for dem, og kundene, de faste bedriftene som leverte, var flinke til selv å bære inn pakkene sine hvis jeg hadde pakkeluka. Så det gikk bra.» (Poståpnere/postassistent). «Jeg fikk ikke lov å løfte av de andre arbeidskollegaene.» (Butikkekspeditør). Gravid – og hva så?? Idébanken for sykefraværsarbeidet «Jeg hadde flotte medarbeidere som gjorde det mulig å sette seg ned, ta hensyn til meg selv.» (Barnehageansatt). Når de nybakte mødrene ble spurt hvilke instanser og personer på arbeidsstedet som gjorde det lettere å stå i jobb, var det én gruppe som skilte seg ut: arbeidskamerater og kolleger. Nesten halvparten sier de fikk hjelp av andre på arbeidsstedet til å klare jobben. Bedriftshelsetjenesten og verneombud, klubbleder eller andre tillitsvalgte skårer lavest på denne listen over hvem som var til hjelp. Arbeidsgiveren kommer litt bedre ut, men er langt fra til så stor hjelp som arbeidskamerater og kolleger. Dette samsvarer med opplysningene om at det er de tunge løftene og det strevsomme arbeidet som oftest legges til rette for de gravide. Det er altså en tilrettelegging som ikke er organisert av bedriften eller de instansene på arbeidsplassen som skal sørge for arbeidsmiljøet. Den gjøres, ofte ubedt, av arbeidskameratene. Denne tilretteleggingen har likevel en bakside. Nesten 20 % av de gravide mente at arbeidskollegene fikk mer å gjøre på grunn av graviditeten. Noen sa også at tilrettelegging ikke hadde foregått fordi «det var uaktuelt å gi økt belastning til kolleger på grunn av min graviditet» (sykepleier) eller «det var få på vakt, og jeg ble avhengig av de som var på jobb. Jeg følte at det ble misunnelse og mer tunge løft på de andre» (hjelpepleier). Det går altså en grense, for den gravide selv eller for arbeidskameratene, for hvor mye man kan belaste arbeidskollektivet på grunn av graviditet. Mellom 1988 og 1990 gjorde sosialantropolog og fysioterapeut Eli Heiberg Endresen et feltarbeid i dagligvarehandelen, som berører dette. Rapporten hennes forteller om hvordan det oppleves å være gravid på jobb i et stormarked i dagligvarehandelen. Den belyser også forholdet mellom de gravide og kollegene. Butikkarbeid kan være tungt og slitsomt. I frukt- og grønt-avdelingen i ett av stormarkedene jobbet tre ansatte. Hver uke solgte denne avdelingen 8–10 tonn poteter og 12,5 tonn kålhoder, og dette skulle flyttes fra lageret til avdelingen. Å transportere kjøttvarer på handlekurver med små hjul, som 19
20 Gravid – og hva så?? Idébanken for sykefraværsarbeidet både kan være vanskelige å styre og skyve, var heller ikke lett. Og i kassa passerte den gangen 3–4000 kunder hver dag, med flere tonn varer som kassaekspeditøren skulle håndtere, med mange dra-, bøye- og vribevegelser i timen. I dette miljøet skulle en tro de eldre opptrådte beskyttende overfor de gravide kvinnene, men det var bare tilfelle i begrenset omfang, skriver Heiberg Endresen. «…det var minsann ingen som tok hensyn til meg da jeg var gravid…», «…nå går hun der og holder seg på magen igjen, hun ønsker seg nok en sjukmelding. Helst vil de gå hjemme med full lønn. Det var en helt annen innstilling til dette da vi var unge», er eksempler på uttalelser som falt fra eldre kolleger, som mente de selv hadde klart seg med lite og holdt ut mye. Den tillitsvalgte, som også var i «mormorgenerasjonen», sa det slik: «Graviditet er jo ingen sykdom, du kan jo ikke belaste bedriften heller, og arbeidskameratene har jo sin jobb». Hun mente de unge var for seine til å si fra om graviditeten, og mannfolkene regnet ikke med at dette gjaldt dem, derfor ble det ikke laget ordninger som kunne virke uten å belaste andre. Men hun mente også at de tillitsvalgte ikke hadde vært flinke nok til å hjelpe sine medsøstre. De gravide på denne arbeidsplassen fortalte at de fikk hjelp av flere på sin egen alder. Men de følte seg uglesett av andre. «Vi har jo en stol, men setter du deg på den, så føler du at nei, nå sitter hun der igjen…» Det er altså flere sider ved den tilretteleggingen som er basert på hjelp fra arbeidskamerater. Det er også et spørsmål om ikke de økende effektivitetskravene i arbeidslivet gjør denne hjelpen vanskeligere å oppnå i år 2002 enn for ti– femten år siden. Hjemmehjelpen «Jeg er så sliten at når jeg kommer hjem, har jeg bare lyst til å spise og sove.» I 1989 bodde 90 % av de gravide sammen med ektefelle eller samboer. 40 % av disse partnerne hadde mer enn 40 timers ukentlig arbeidstid, med overtid og ekstraarbeid, under graviditeten. Nesten halvparten av de gravide hadde ett eller flere barn under sju år hjemme. Det gir perspektiver på uttalelsen: «Jeg er så sliten at når jeg kommer hjem, har jeg bare lyst til å spise og sove». Gravid – og hva så?? Idébanken for sykefraværsarbeidet Den gravide kvinnen lever ikke bare et arbeidsliv. For å fungere, må hun også ha krefter til arbeidet hjemme, enten det er å ta seg av barn eller alminnelig husarbeid. Dette er fortsatt tilfelle. Småbarnsmødre tar fortsatt hovedtyngden av arbeidet hjemme, og den ukentlige arbeidstida har økt for småbarnsfedrene. Avlastning og tilrettelegging kan være nødvendig for å greie å kombinere graviditet med begge jobbene, både den ute og den hjemme. Det betyr også avlastning i hjemmejobben. De gravide ble i 1989 spurt om hvilke instanser og personer utenfor arbeidsstedet som gjorde det lettere å bli i jobben. Halvparten sa at ektefelle/samboer ga mye hjelp. Annen familie/slekt ble nevnt av 10 %. Bare noen få mente til sammenlikning at svangerskapskontroll, lege eller bedriftshelsetjeneste ga mye hjelp til å stå i jobb. Støtten fra samboer og familie betyr altså mye. Men hvis sykmelding blir brukt når oppgavene hjemme sliter mest på den gravide, burde ett tilretteleggingstiltak kunne være støtte til hjemmehjelp – for eksempel til tungt arbeid som golvvask. Husarbeid kan ha like vanskelige bevegelser og tunge løft som de som beskrives fra slitsomme arbeidsplasser. Omplassering «Jeg gikk fra klassestyrer og klasseundervisning til undervisning i smågrupper.» (Lektor/lærer). «Jeg trengte ikke være sammen med eller ta imot aggressive eller utagerende pasienter.» (Hjelpepleier). «Jeg fikk vikariat som avdelingssykepleier, kun formiddagsvakter.» (Sykepleier) «Gikk fra å være operatør både utendørs i anlegget og i kontrollrommet til å være fast operatør i kontrollrommet.» (Industriarbeider). «Jeg skiftet selv arbeid til læreryrket der jeg mer selv bestemte over min arbeidssituasjon.» (Butikkekspeditør). Noen beskriver omplassering til annet arbeid. Dette kan skje på eget initiativ ved at den gravide skifter yrke. Andre får en annen stilling i bedriften eller bytter arbeidssted i egen avdeling. Den siste løsningen forutsetter flek- 21
Page 1 and 2: Idébanken for sykefraværsarbeidet
Page 3 and 4: 4 Gravid - og hva så?? Idébanken
Page 9: 16 Gravid - og hva så?? Idébanken

Gravid - og hva s„?? - Handboka.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?