Gravid - og hva s„?? - Handboka.no

28
Gravid – og hva så?? Idébanken for sykefraværsarbeidet
en post med jevnt over lettere arbeid, slik at de andre ikke følte at «her
kommer en som skal legge arbeid over på oss». Hun kom også inn på en
ledig stilling, i «tillegg» til staben. Ingen ble derfor presset til å flytte til den
gravides gamle post.
I det hele tatt viste forsøket at de gravide helst ønsker å løse problemene på
sin egen arbeidsplass. Å flytte til «fremmede» fordi du er gravid, frister ikke.
Det er bedre å være «Kari som har blitt gravid» enn «den nye gravide pleieren
– hva er det nå hun heter?». Lederen på avdelingen opplevde omplassering
som et fremmed tiltak. Hun syntes det var bedre om avdelingens
ressurser kunne brukes til å finne løsninger for en pleier som hun kjente og
som kjente stedet, enn å skulle bytte henne inn i en aldri så frisk pleier som
ikke var kjent. Det ser ut til at omplassering er lettest på arbeidssteder der
det uansett er stor gjennomtrekk, og at den fungerer best når det fins ledige
midler, slik at den gravide ikke må erstatte en fullt arbeidsfør kollega.
En tidlig plan for den enkelte
Under begge tiltakene som er nevnt, fantes det gravide pleiere som heller
ville fortsette i sin egen jobb, fordi den allerede var lettere, og fordi de prioriterte
å arbeide i kjente omgivelser. Én sykepleier ville fortsette nattevaktene i
stedet for å ta gravid-turnus fordi det var få slike vakter, og fordi det var
innført to sykepleiere på nattevakt på denne posten. En annen ville fortsette
på posten i stedet for å bli omplassert, dels fordi hun ville bli der hun kjente
arbeidskameratene, dels fordi hun ble tilbudt en plan med avtrapping av
nattevaktene. Derfor stilte forskerne spørsmål om det er viktigere å legge en
tidlig plan for den enkelte gravide enn å stille med et fast, stående tilbud
for alle.
Når de sammenliknet erfaringene fra postene med det faste tilbudet med de
tilfredsstillende løsninger som ble funnet på andre poster, viste det seg at
fellesnevnerne var to: å legge «en tidlig plan» og muligheter til å variere
arbeidsoppgavene på posten; det vil si fleksibilitet.
I ett tilfelle foreslo en gravid sykepleier at hun de siste ukene av svangerskapet
skulle ta imot alle nye pasienter på dagvaktene, i stedet for å gå i sin
vanlige jobb. Dermed ville hun unngå det mest slitsomme arbeidet i denne
Gravid – og hva så?? Idébanken for sykefraværsarbeidet
perioden. I tillegg ville hun overta arbeid de andre sykepleierne kunne oppfatte
som stressende: papirarbeid og skjemaer i en ellers fullstappet arbeidsdag.
Denne løsningen brøt med rutinene avdelingen hadde for primærsykepleie.
Både kollegene og avdelingsledelsen syntes likevel den var akseptabel.
Ved normal pågang av nye pasienter, fungerte ordningen til alles tilfredshet.
En annen løsning fant en gravid sykepleier som, etter å ha konferert med
kollegene, søkte en ledig jobb som assisterende avdelingsleder. Dermed
slapp hun nattevakter og fikk en jobb hun kunne mestre (legge turnusplaner).
Samtidig hadde hun mulighet for å hjelpe kollegene i stellet innimellom,
i stedet for at de skulle hjelpe henne.
Disse to løsningene beholdt den gravide blant arbeidskameratene. De gjorde
henne ikke til en belastning, men til en som tok sin del av den felles jobben,
selv om det var en litt annen del enn den hun hadde gjort tidligere. I begge
tilfellene var en løsning avhengig av at den ble tatt opp tidlig og diskutert av
den gravide, ledelsen og kollegene. Men også for mindre omfattende tiltak
kunne en tidlig plan gi gode resultater.
Nattevaktene er et kjent problem for gravide på jobb. Der lederen og den
gravide tidlig ble enige om at det ville være lurt å legge en plan for bytting
av vakter, ble løsningen også tilfredsstillende, enten kolleger tok ekstranetter
frivillig eller posten leide inn ekstravakter. Det var på de postene hvor ingen
ting ble gjort i forkant, at problemene oppsto. Og problemene gjaldt ikke
bare den gravides arbeidssituasjon. Det gjaldt også samarbeidsklimaet på
posten: både lederen og den gravide gruet for problemene som kunne komme,
og når ingen initiativer ble tatt, vokste det fram en gjensidig forventning
om svikt hos den andre – noe som ofte ble selvoppfyllende profetier.
Tidlig plan eller faste tilbud?
Å legge en tidlig plan betyr at gode samarbeidssirkler kommer i gang på
arbeidsplassen. Det kan ofte være tilstrekkelig at man er enig om at en slik
plan er nødvendig. Da settes tankevirksomhet i gang, og økt ansvarlighet og
økt kreativitet både hos lederen og den gravide så ut til å være resultatet. Det
ser altså ikke ut til at et fast tilbud er nødvendig for å finne gode løsninger.
29