det psykologiske fakultet - BORA
det psykologiske fakultet - BORA
det psykologiske fakultet - BORA
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Mentalisering - En fundamental faktor? 18<br />
2004a, 2004b, 2007) er en psykoterapi utviklet for BPF. Viktige mål for behandlingen<br />
er å hjelpe pasienten å utvikle stabile indre representasjoner, identifisere sentrale, lett<br />
synlige affekter og finne adekvate uttrykksformer for disse. Videre søker man å danne<br />
et stabilt, sammenhengende (koherent) selv, og utvikle evne til å forme og inngå i<br />
stabile gjensidige relasjoner. Formålet med terapi er å skape en utviklingsarena hvor<br />
tanker og følelser kan "lekes med" (Fonagy & Bateman, 2006a), hvor terapeuten legger<br />
til rette for <strong>det</strong>te ved å være aktivt nysgjerrig på pasientens fenomenologiske verden.<br />
Behandlingsstrategier<br />
Bateman og Fonagy (2004a, 2004b, 2006) vektlegger et fokus på pasientens mentale liv<br />
her og nå uten å fokusere på eventuelle ubevisste prosesser som ligger bak. I tråd med<br />
de psykoanalytiske anene, vektlegges imidlertid disse prosessene i terapeutens<br />
hypoteser. Terapeuten må innta en naivt spørrende holdning; "mentalizing stance" – og<br />
til enhver tid undre seg over pasientens mentale tilstander. Dennet (1987) omtaler denne<br />
"vurderingsevnen" som "the intentional stance" – hvor objektet man ønsker å predikere<br />
behandles som et rasjonelt vesen med bestemte ønsker. Dette kan foregå som eksplisitt<br />
undring, hvor terapeuten blir en modell for mentalisering. Dermed får pasienten<br />
illustrert behovet for fleksibilitet sammen med andre, ved aldri å kunne være sikker på<br />
innhol<strong>det</strong> i andres mentale liv.<br />
I begynnelsen av behandling blir mentalisering forklart teoretisk og illustrert<br />
gjennom pasientens historier. Terapeuten påpeker og roser pasienten når vedkommende<br />
forteller om som vitner om mentaliseringskapasitet. Konkrete episoder kan utforskes i<br />
forhold til hvordan pasienten selv opplevde situasjonen, samt antagelser om hvordan<br />
andre reagerte. Dersom pasienten i <strong>det</strong>te arbei<strong>det</strong> rasjonaliserer eller bruker andre ikke-<br />
mentaliserende tilnærminger, påpekes <strong>det</strong>te på en ikke-konfronterende måte som<br />
pasienten forstår. Tegn på ikke-mentaliserende tilnærminger kan være å ikke ta hensyn<br />
til andres uttrykte følelser, være avvisende, bortforklaringer eller usammenhengende<br />
tale.<br />
Man kan anta at terapeuten ved å påpeke aspekter i pasientens fortellinger,<br />
vekker forskjellige emosjoner. Disse utforskes i terapirommet, enten de er uttrykte eller<br />
terapeuten opplever dem mer maskerte. Bateman og Fonagy (2006) fokuserer på<br />
overføringer og motoverføringer "her og nå", istedenfor å tolke pasienters mening eller