26.07.2013 Views

det psykologiske fakultet - BORA

det psykologiske fakultet - BORA

det psykologiske fakultet - BORA

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Mentalisering - En fundamental faktor? 18<br />

2004a, 2004b, 2007) er en psykoterapi utviklet for BPF. Viktige mål for behandlingen<br />

er å hjelpe pasienten å utvikle stabile indre representasjoner, identifisere sentrale, lett<br />

synlige affekter og finne adekvate uttrykksformer for disse. Videre søker man å danne<br />

et stabilt, sammenhengende (koherent) selv, og utvikle evne til å forme og inngå i<br />

stabile gjensidige relasjoner. Formålet med terapi er å skape en utviklingsarena hvor<br />

tanker og følelser kan "lekes med" (Fonagy & Bateman, 2006a), hvor terapeuten legger<br />

til rette for <strong>det</strong>te ved å være aktivt nysgjerrig på pasientens fenomenologiske verden.<br />

Behandlingsstrategier<br />

Bateman og Fonagy (2004a, 2004b, 2006) vektlegger et fokus på pasientens mentale liv<br />

her og nå uten å fokusere på eventuelle ubevisste prosesser som ligger bak. I tråd med<br />

de psykoanalytiske anene, vektlegges imidlertid disse prosessene i terapeutens<br />

hypoteser. Terapeuten må innta en naivt spørrende holdning; "mentalizing stance" – og<br />

til enhver tid undre seg over pasientens mentale tilstander. Dennet (1987) omtaler denne<br />

"vurderingsevnen" som "the intentional stance" – hvor objektet man ønsker å predikere<br />

behandles som et rasjonelt vesen med bestemte ønsker. Dette kan foregå som eksplisitt<br />

undring, hvor terapeuten blir en modell for mentalisering. Dermed får pasienten<br />

illustrert behovet for fleksibilitet sammen med andre, ved aldri å kunne være sikker på<br />

innhol<strong>det</strong> i andres mentale liv.<br />

I begynnelsen av behandling blir mentalisering forklart teoretisk og illustrert<br />

gjennom pasientens historier. Terapeuten påpeker og roser pasienten når vedkommende<br />

forteller om som vitner om mentaliseringskapasitet. Konkrete episoder kan utforskes i<br />

forhold til hvordan pasienten selv opplevde situasjonen, samt antagelser om hvordan<br />

andre reagerte. Dersom pasienten i <strong>det</strong>te arbei<strong>det</strong> rasjonaliserer eller bruker andre ikke-<br />

mentaliserende tilnærminger, påpekes <strong>det</strong>te på en ikke-konfronterende måte som<br />

pasienten forstår. Tegn på ikke-mentaliserende tilnærminger kan være å ikke ta hensyn<br />

til andres uttrykte følelser, være avvisende, bortforklaringer eller usammenhengende<br />

tale.<br />

Man kan anta at terapeuten ved å påpeke aspekter i pasientens fortellinger,<br />

vekker forskjellige emosjoner. Disse utforskes i terapirommet, enten de er uttrykte eller<br />

terapeuten opplever dem mer maskerte. Bateman og Fonagy (2006) fokuserer på<br />

overføringer og motoverføringer "her og nå", istedenfor å tolke pasienters mening eller

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!