Last ned nr 2, 2007 - Norges Parkinsonforbund

8
Plutselig er han der. Den
hvite skjorta med ”Team
Parkinson” skrevet i
store tydelige bokstaver
lyser opp i mylderet av
mennesker.
Odd farer inn på Bislett stadion,
munnen står på vidt gap og
beina til sekstifemåringen tar
sine aller siste kampbrøl i det
joggeskoene treffer bakken
hardt og taktfast annenhver
gang. Så er han i mål. Team
Parkinson har nettopp fullført
Holmenkollstafettet 2007. På 95
minutter og 43 sekunder.
mARATONmANNEN
Noen timer tidligere møter
vi Roar Eikenes i Parkinsonforbundets
hovedkvarter. Han er
mer eller mindre overlesset av
drakter, kart og annet utstyr som
skal med da man har en stafett
i vente. Men maratonmannen
er fornøyd. Han sier at det har
vært en glede å jobbe med og
å få 15 personer med Parkinson
til å danne et lag til Holmenkollstafetten.
- Helt fra jeg lanserte ideen
for Magne Wang Fredriksen i
Parkinsonforbundet har det vært
en entusiastisk innstilling. Det
varte ikke lenge før telefonene
og e-postene rullet inn.
Han håper også på at løpet i dag
vil skape ringvirkninger som vil
påvirke andre med Parkinson.
- De fleste av oss tenker at dette
er begynnelsen på noe. Neste
år blir det kanskje uttakning, et
elitelag og et nybegynnerlag,
drømmer Roar.
For Roar mener at å ha satt
i gang Team Parkinson er et
viktig tiltak for et bedre liv med
sykdommen, og at opplevelsen
av å gjøre noe sammen får en til
å føle seg bedre.
- Det er viktig at vi med
Parkinson ikke gjemmer oss
bort. Og dette er det motsatte
av å sitte hjemme og synes synd
på oss sjøl. Vi kjenner at vi lever,
konstaterer Roar etusiastisk.
STAFETTSOLDATENE
- Hei general!, sier en stemme
i døra. Enda en av de 15
løpskameratene møter opp for
briefing og en banan før løpet.
I samme øyeblikk har Birger
Natvig fått på seg uniformen.
- Se der ja, der har du kommet i
drakta, kommenterer Roar.
- Ja det er ingen vei tilbake nå,
ler Birger. Dette var for sprøtt til
å kunne si nei til, legger han til.
En etter en kommer de seg i
klærne og samler seg rundt
bordet hvor Roar sitter i kommandostolen
innerst i rommet.
Et kort blikk på gulvet avslører
flere par nykjøpte joggesko,
kanskje anskaffet spesielt til anledningen.
Deltakerne kommer fra både fjern
og nær, så å si hele kongeriket er
representert i det vesle rommet.
Og fra Verdal kommer lagets
eneste kvinne; Gerd M. Hovdal.
- Kvinnfolkan får ta i et tak de
også, sier Gerd og ler.
SkJELVENT FØR
STORmEN
- Som dopingkontrollør ville jeg
vært skeptisk. Alle, er dopa,
sier Roar og de andre ler. Vi får
vel utestengelse på to år hele
gjengen, legger han til.
- Og hvordan har laget det før
start?
- Jeg har jo denne skjelvinga da,
sier Gerd og rister med armen.
De andre ler høyt. Humoren er
på topp før start. Men rom for
planlegging blir det også.
Det har oppstått problemer
rundt første etappe, Jostein
Strand som skal ta seg av den
1100 meter lange biten har nylig
pådratt seg en benstrekk, og
gjengen er usikker på om noen
etapper skal omrokkeres.
- Skal vi beholde det som det
er?, spør Roar.
- Jeg vil ikke ødelegge noe, sier
Jostein.
- Ingen ødelegger noe her,
konstaterer Roar.
En banan har fått rollen som
stafettpinne slik at utøverne vet
hvem de skal ta over for ute i
den kaotiske løypa.
- Vi sender stafettbananen rundt,
sier Roar.
Gjengen reiser seg.
- Tommy gir bananen til Ottar,
Gunnar til Tor Magnus, Tor
Magnus til Morten, sier Roar
bestemt og slik fortsetter det til
bananen har gått høytidelig fra
person til person rundt bordet.
Den som skal gå i mål som den
femtende løperen er Odd.
- Jeg får kose meg med bananen
jeg da, smiler han.
Draktene er på plass, bagettene
er spist opp og pillene er skylt
ned. De femten atletene går
ut av lokalet og forsvinner inn
i konkurransens hete. Med
ett er de spredt utover hele
Holmenkollen og for lengst ute
av sikte. Løpet er i gang.
EN SEIER
Hvor er de nå? Hva foregår ute i
løypa? Har noen måtte kapitulere?
Umulig å vite fra målstreken
på Bislett stadion. Men plutselig
er han der. Den hvite skjorta
med ”Team Parkinson” skrevet
i store tydelige bokstaver lyser
opp i mylderet av mennesker.
Odd farer inn på Bislett stadion,
munnen står på vidt gap og beina
til sekstifemåringen tar sine aller
siste kampbrøl i det joggeskoene
treffer bakken hardt og taktfast
annenhver gang. Så er han i mål.
Team Parkinson har nettopp fullført
Holmenkollstafetten 2007.
På 95 minutter og 43 sekunder.
I samme øyeblikk har gjengen
fått samlet seg på banen med
store smil om munnen. Vi
løper bort til Odd for et ord om
sisteetappen, men det er lite
krefter igjen akkurat nå.
- Sliten, sier han.
Gjengen lar svetten sin gå fra kinn
til kinn. Dette er gledessvette.
Dråpene er essensen av hva
de femten har kommet seg
igjennom i dag, og alle vil ha
litt da de gladelig omfavner
hverandre.
- Dette kunne ikke ha blitt mer
vellykket, konstaterer Roar
lykkelig.
Og alle kom seg igjennom løypa
uten alvorlige problemer.
- Jeg beit tenna sammen, og det
gikk bedre enn jeg trodde da jeg
begynte, forteller Jostein som
var i tvil om hvordan dette ville
gå med benstrekk.
- Dette gikk langt over
forventningene forteller Roar.
Hver og en gjorde sitt beste og
alle har hatt en kjempeglede av
dette.
Og det er ingen tvil om at Team
Parkinson vil stå ved startstreken
neste år.
- Jeg håper alle reiser hjem og
sprer denne entusiasmen til
flere, sier Roar.
Og er det noe Team Parkinson
har bevist i dag, er det at man
kommer seg igjennom et stafett
med Parkinson i kroppen.
- Det går med glans, konstaterer
Roar fornøyd.
9