Last ned nr 2, 2007 - Norges Parkinsonforbund

8
- Det er mange som ikke tror
meg når jeg forteller at jeg
har hatt Parkinson i 20 år,
konstaterer Torild og strekker
seg mot kaffekoppen, løfter den
med kvinnelig netthet og setter
den opp mot munnen. Hun tar
en slurk av koppen og plasserer
den så ned igjen på bordet. For
mange med Parkinson er ikke
dette noen som helst selvfølge
å kunne gjøre etter to tiår med
sykdommen. Men takket være
duodopapumpa har Torild og
mannen Sven Esben fått et nytt
liv. Og utsikten fra livet deres i
et treetasjes murhus på Nesøya
er god. Slik har det allikevel ikke
alltid vært.
- Vi har virkelig vært heldige, sier
Torild tankefullt og med alvor i
stemmen.
AkTIV UNgDOm
- Jeg må få skryte litt av Torild,
sier Sven og kommer mot oss
med en tavle overlesset av
medaljer i både bronse, sølv
og gull. Torild har nemlig en rik
ungdomstid bak seg.
- Jeg har alltid likt å tegne
og skrive. Det var min store
interesse som barn. Ja og idrett
da, forteller hun.
Da Torild var 20 år flyttet hun
til Danmark hvor hun jobbet i
hjemmevernet.
- Det var utfordrende og
spennende. Jeg hadde lyst til
å oppleve nye ting, forteller
Torild.
Her steg hun i gradene som lotte
og ble etterhvert sersjant.
- Jeg husker jeg var med i en
konkurranse mellom Danmark,
Sverige og Norge, og der gikk
jeg av med seieren i fire disipliner,
bl.a. maskinpistolskyting,
forteller Torild og ler litt i samme
øyeblikk.
- Slapp av, vi har ingen våpen i
huset, betrygger Sven.
Men savnet til fedrelandet
vokste, og hun reiste etter noen år
tilbake til Norge. Her var det hun
møtte Sven som nettopp hadde
kommet hjem fra Amerika. De
ble et par og livet gikk sin vante
gang. Helt til 1987.
TØFF START
- Jeg jobbet som regnskapssjef,
og der la kollegaene merke til at
jeg dro litt på det ene beinet. I
tillegg hadde jeg litt problemer
med å skrive, forteller Torild.
Hun fikk en øm og stiv skulder.
Torild antok at det skyldtes overanstrengelse
på jobben. Hun gikk
til akupunktur, psykomotorisk
behandling, medisinsk undersøkelse
på rikshospitalet, men
ingenting hjalp. Før hun kom til
nevrologisk avdeling, hvor det
ble konstatert hva Torilds problemer
skyldtes.
- Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte.
Jeg visste vel egentlig ikke hva
Parkinson innebar, men det var
jo bra å få en diagnose, sier
Torild.
I begynnelsen av sykdommen
var det heller ikke noe voldsomt
problem, selv om Torild måtte
forlate jobben som regnskapssjef.
- De ti første årene var rimelig
bra, det var lite svingninger og
jeg tok tabletter som hjalp,
konstaterer hun.
Men så begynte hverdagen
etterhvert å bli problematisk.
- Hun kunne gå fra det ene til det
andre bare i løpet av få minutter,
sier Sven.
- Det var forferdelig. Jeg
fikk pustevansker og det var
voldsomme svingninger, forteller
hun.
Det ble åtte krevende år for
paret, og de forteller begge at
de tre siste årene var virkelig
vanskelige. Dagen begynte
med en nedtur, så kom en liten
periode hvor formen var fin, før
det kom en ny nedtur. De kunne
rett og slett ikke legge noen
som helst planer for dagen, for
det som planla deres dag var
parkinson.
- Det var veldig slitsomt, du ble
så trøtt av det. Og søvnen var
dårlig, jeg kastet puter rundt i
rommet da jeg ble så urolig i
kroppen, husker Torild.
Når Torild hadde en god periode
var hun så utslitt av svingningene
at hun ble nødt til å hvile.
- Du har liksom ikke ork til ting
som du egentlig vil gjøre. Du
må bare la det ligge. Og det er
veldig irriterende.
- Det ble nesten ikke noe igjen av
døgnet, sier Sven. Vi kunne aldri
gå ut på middag med venner.
Torild er nemlig en av de få
som også reagerer på proteiner
i maten, en liten kyllingmiddag
betydde en garantert nedtur som
kunne vare mange timer.
På toppen kom også mengden
av piller, ca. annenhver time.
- Og glemte du én var hundreogett
ute, sukker Torild.
Paret forteller at hadde det ikke
vært for forandringen som skulle
komme, ville tilværelsen blitt så
vanskelig at avlastning ville blitt
nødvendig. Men forandringen,
den kom.
LykkETALLET 13
Torild ble godkjent som duodopa-pasient
ved Akershus Uiversitetssykehus.
Og det som nummer
13 i hele Norge.
- Det er lykketallet mitt, smiler
Torild.
Og at det er lykke i dette tallet
er det ingen tvil om. Allerede
på første dagen i utprøvingsperioden
var forandringen stor.
- Det var himmelrike, sier
hun og ler. Bjørg Trøber, som
hadde orientert meg om
duodopa, sa at det var en helt
annen glans i øynene mine.
Etter en ukes lang utprøvingsperiode
med sonde igjennom
nesa, nedover halsen og inn i
tolvfingertarmen, var det bestemt
at Torild skulle få duodopa
permanent.
ET gODT måLTID
Like etter at inngrepet ble
gjort, var ekteparet i Drammen
for å spise middag, noe de ikke
hadde kunnet gjøre på mange
år. Og Torild, hun bestilte en real
biffmiddag, til stor bekymring for
Sven.
- Nå må det gå galt, tenkte
9