Særskilt vern av friluftsområder i Oslomarka etter ... - NINA

NINA Rapport 664
2.8.2 Naturskog i en skogfaglig sammenheng
Rolstad m.fl. (2002) gir en bred presentasjon av begrepet naturskog i Norge. Naturskog er i
denne rapporten definert som: ”Naturskog er skog framkommet ved naturlig foryngelse av
stedegent genmateriale. Menneskelig påvirkning har funnet sted i så liten utstrekning, for så
lang tid tilbake, eller er utført på en slik måte, at skogens naturlige struktur, sammensetning, og
økologiske prosesser ikke er endret i vesentlig grad”. Vi ser klare paralleller mellom naturskog
og de arealene det siktes til i vern av særlig viktige arealer for friluftsliv etter markalovens § 11.
Kunnskap om hvilken rolle naturskogen har hatt i skogbrukshistorien kan derfor være nyttig
bakgrunnsinformasjon for utvikling av kriterier.
Naturskogen har vært en viktig del av skogbrukerens historie. Skogbrukeren har skogen som
sin arbeidsplass, kjenner skogen godt, men har alltid vært preget av rådende holdninger innenfor
sin fagtradisjon (Frivold 2008). Peder Chr. Asbjørnsen var av våre første utdannete forstmenn
fra Tyskland og hadde spesialisering i å grøfte og plante skog på myr. Hans engasjement
for skogsaken (!) og alle opplevelsene han hadde i skogen har preget hans forfatterskap,
og allerede i eventyret Kvernsang (1845) viser han hva skogen gir av opplevelser (Sitat 1 og 2,
Tabell 3). Det var den gang fokus på at skogpleien også skulle strebe mot å skape tiltalende
skogstrukturer (Asbjørnsen 1855, Liestøl 1947). De fleste vil nok likevel være enige i at Asbjørnsen
ikke kan sies å være typisk skogbruker på den tiden. Det er imidlertid et faktum at det
var skogbrukere som sto i bresjen for å få vernet noen av de første skogene i Norge, og argumentene
som ble brukt var unikhet i forhold til urørthet og opplevelse (Lie 1923, 1961, Berntsen
1977, Berntsen & Hågvar 1991). Naturskog var på begynnelsen av 1900-tallet en sjeldenhet
som ble lagt merke til i forstmannskretser. De første nedtegnelsene av ordet naturskog finner
vi i vitenskapelige forstpublikasjoner fra siste halvdel av 1800-tallet. Ordet urskog var likevel
et vanligere uttrykk på den tiden (Krag 1887, 1889, Geelmuyden 1989 a,b) og begrepene
kulturskog, naturskog og urskog ble definert på følgende vis (Sitat 3, Tabell 3). Sitatet viser at
begrepene hadde relevans allerede for over 100 år siden. Naturskogens dynamikk var på den
tiden forbilledlig for hvordan skogen skulle drives, men naturen måtte "hjelpes" litt for å øke
produksjonen.
Det forbilledlige synet på naturskogen må betraktes i en historisk sammenheng. Skogene var
på 1800-tallet mange steder sterkt overbeskattet etter mer enn 300 år med harde dimensjonshogster.
Forstmenn så med egne øyne hvordan rovhogstene hadde undergravd skogens produktivitet.
Systematisk skogskjøtsel skulle være et botemiddel for å bygge opp igjen skogressursene.
Skogbruket startet i denne perioden en bevegelse fra ren høstingstradisjon (dimensjonshogst)
til systematisk skogpleie innenfor det vi kan kalle bledningstradisjonen (Børset
1986, Andreassen 1994). Det må sies at selv om naturskogen var forbilledlig, ble det gjentatte
ganger påpekt at man tvilte på om det fantes urskogområder igjen i Norge (Krag 1887, Barth
1913, 1938, Lie 1923, Opsahl 1933). Vi kan nevne at botanikeren og skogforskeren Oscar Hagem
skrev en artikkel der han påpekte behovet for å frede større områder med urørt skog. Hovedgrunnen
til dette var at man i den urørte skogen kunne studere skogens naturlige prosesser
med hensyn på trærnes frøsetting, selvsåing og spiring (Hagem 1916). Følgende sitat fra Agnar
Barth (1916) viser at urskog/naturskog er sjeldent i Norge (Sitat 4, Tabell 3).
Naturskogens forbilledlige ideal for skogskjøtselen levde videre langt inn på 1900-tallet. Naturskog
var i denne sammenheng et hyppig brukt ord under debatten som raste i perioden etter at
J. B. Barth (1916) skrev sin velkjente artikkel Norges skover med stormskridt mot undergangen.
Diskusjonen dreide seg om hvilke rådende driftsformer skogbruket skulle satse på i framtiden;
bledning- eller bestandskogbruk. Noen eksempler på innlegg i debatten kan være Barth
(1913) sitt kapittel om "kulturskogens og naturskogens gjensidige beskaffenhet" og Opsahl
(1933) sitt kapittel om "Naturskogens skogformer". Barth hadde klare formeninger om hvordan
skogskjøtselen kunne forskjønne skog og landskap (Skinnemoen 1979). Bledningshogsten i
sin mest ideelle form fikk imidlertid liten betydning i norsk skogbruk. Plukkhogsten ble drevet
mer eller mindre som før, men den rendyrkede dimensjonshogsten ble forbudt ved lov tidlig på
1930-tallet. I stedet ble det satset på gruppehogst og skjermstillingshogst, en slags overgang til
38